Pandion Energy har nylig inngått avtale med Conocophillips om kjøpt av en 20 prosent andel i utvinningstillatelse PL 891, som inneholder prospektet Slagugle. Lisensen ligger på Haltenbanken i Norskehavet i blokkene 6608/10, 11 og 12. Det melder Pandion selv i en pressemelding onsdag. Operatøren planlegger å igangsette forberedelser for å bore Slagugle-prospektet i 2020 eller 2021. – Med denne transaksjonen har vi sikret oss fire nye letebrønner i porteføljen på under ett år, noe som understreker viktigheten av leting i selskapets vekststrategi, sier Jan Christian Ellefsen, administrerende direktør i Pandion Energy i en kommentar om kjøpet. PL 891 ble tildelt TFO i 2016. Conocophillips er operatør i lisensen. Pandion Energy sin portefølje består av 10 prosent eierandel i Valhall-området, 20 20 eierandel i Duva-utbyggingen (tidligere Cara), og eierandeler i flere letelisenser. I april kjøpte selskapet 20 prosent i to utvinningstillatelser på Haltenbanken i Norskehavet av Equinor.

Onsdag la Aker Solutions frem tallene for andre kvartal. Oljeserviceselskapet fikk et justert driftsresultat før avskrivninger (EBITDA) på 629 millioner kroner, opp fra 441 millioner i samme kvartal i fjor. Omsetningen i kvartalet var på 7,525 milliarder kroner, mot 6,3 milliarder i samme kvartal året før. Selskapet melder selv at det er femte kvartal på rad med omsetningsvekst. Forbedrede operasjoner, kostnadsreduksjon og høyere aktivitet har sørget for bedre marginer for selskapet. – Selv om markedet fortsatt er preget av sterk konkurranse leverer vi vårt femte kvartal på rad med omsetningsvekst, og vi ser høyere anbudsaktivitet i våre markeder, sier Aker Solutions-sjef Luis Araujo i en kommentar om resultatene. I andre kvartal sikret selskapet ordrer for 3,8 milliarder kroner. Selskapet har nå en ordrereserve på 29,5 milliarder kroner. Om markedsutsikter skriver selskapet at de venter at inntektene i 2019 blir 10 prosent høyere enn i 2018.

Partnerne på Gudrun-feltet har besluttet å investere 2,4 milliarder kroner i videreutvikling av feltet for å øke produksjonen og forlenge levetiden. – Gudrun er et felt som har produsert veldig godt, men produksjonen har begynt å avta fordi trykket i reservoaret har falt. Derfor har vi nå kommet frem til at trykkstøtte ved vanninjeksjon vil kunne øke produksjonen og forlenge levetiden, sier prosjektdirektør i Equinor Tom Elseth til Sysla. Equinor har vurdert flere muligheter for trykkstøtte til reservoaret som ligger nord for Sleipner i Nordsjøen, og har kommet frem til at den beste løsninger er å hente opp vann fra Utsira-formasjonen og injisere det inn igjen i reservoaret for å øke produksjonen og levetid. Dette fører til at levetiden til feltet kan forlenges til 2032, tre år utover det som opprinnelig var planen. Det skal også bores ny produksjonsbrønn på Gudrun. Fakta Forlenge Lukke Gudrun Det er Equinor som er operatør på Gudrun-feltet som rommer om lag 184 millioner fat oljeekvivalenter. Reservoaret har høyt trykk og temperatur som krever særskilt teknologi. Equinor har brukt erfaring og teknologi fra utbyggingen av Kvitebjørn- og Kristin-feltet til å utvikle Gudrun. Olje og gass blir transportert fra feltet til Sleipner A-plattformen, og gassen blir transportert videre til gassmarkedene fra Sleipner A. Olje sendes sammen med Sleipnerkondensat til Kårstø for utskipning. Gudrun ble første gang påvist i 1975. Equinor er operatør på feltet med 36 prosent, Neptun med 25 prosent, OMV med 24 prosent og Repsol med 15 prosent. Gudrun fase 2 – Vi har tro på at dette skal bli en god investering. Gudrun er et robust prosjekt, og vi er veldig glade for at vi har besluttet forretningsideen med vanninjeksjon, sier Elseth. Tiltakene som er iverksatt for å forlenge levetiden til feltet omtales som Gudrun fase 2. I tillegg til å øke produksjonen med vanninjeksjon skal Gudrun lisensen bore 2-3 brønner i andre reservoarer. Plan for utbygging og drift (PUD) av Gudrun-feltet ble godkjent av myndighetene i 2010, og produksjonen på feltet startet opp i 2017. 7 brønner er i produksjon på feltet i dag. Gudrun er en lavbemannet plattform. For å kunne utføre modifikasjonsarbeidet offshore og få ferdigstilt innen 2021, vil riggen «Rowan Stavanger» bli benyttet. Riggen ligger allerede på feltet for å for å utføre planlagt produksjonsboring, og vil ha kapasitet til forpleining av personell for både bore- og installasjonsaktiviteter. «Rowan Stavanger». Foto: Equinor Sikret kontrakt til 600 millioner Vanninjeksjon er en teknologi som Equinor allerede benytter seg av på flere felt på sokkelen, som Maria- og Heidrun-feltet. – Flere felt har fått gode resultater ved bruk av vanninjeksjon, men alle felt har sine særegenheter og det er mye arbeid som skal på plass før dette kan realiseres på Gudrun. Men vi har stor tro på prosjektet, sier Elseth og peker på at godt samarbeid med leverandørene har vært avgjørende. Aibel er tildelt kontrakt for detaljprosjektering, fabrikasjon, installasjon og oppstart av vanninjeksjonsanlegget, som har en verdi på 500 millioner kroner. I tillegg er selskapet tildelt arbeid for oppkobling av andre oljebrønner på feltet i samme periode. Total kontraktsverdi for Aibel er dermed anslått til nærmere 600 millioner kroner, og vil engasjere rundt 160 personer fordelt på land og på installasjonen offshore. Reduserer metanutslipp – Vi har et veldig godt samarbeid med leverandørene og er veldig fornøyde med jobben de har gjort så langt. Det er kjekt å se at vi får god økonomi og kan videreutvikle eksisterende felt, sier Elseth. Fokus på å redusere utslipp blir også et viktig aspekt i videreutviklingen av Gudrun. Fra vannet som pumpes opp av Utsira skal det fjernes metangass som føres videre i prosessen og deretter selges. I tillegg modifiseres eksisterende anlegg som vil medføre at metanutslippet reduseres til et minimum. – Når prosjektet er ferdig kommer dagens metanutslipp til å reduseres kraftig. Det er en veldig positiv utvikling i industrien at vi ikke bare blir målt på lønnsomhet at det også er et stort fokus på miljø og investerer i tiltak slik at prosjektene blir bærekraftige, sier Elseth.

Onsdag 16. juli startet produksjonen fra havbunnsfeltet Trestakk på Haltenbanken i Norskehavet. De utvinnbare ressursene fra Trestakk-feltet er estimert til 76 millioner fat olje, ifølge Equinor. Feltet er knyttet opp til det flytende produksjonsskipet Åsgard A. De endelige investeringskostnadene er ventet å koste nærmere 5 milliarder kroner, om lag en halv milliard kroner mindre enn estimatene viste da prosjektet ble godkjent i 2017. – Volumene fra Trestakk er viktig for å kunne videreføre lønnsom drift av Åsgard A. Det betyr også at vi kan ta ut mer av de opprinnelige volumene i Åsgard-feltet. Dette er en type prosjekter vi gjerne vil se mange flere av i årene som kommer, sier Arne Sigve Nylund, konserndirektør for Utvikling og produksjon Norge i Equinor. Se også: Milliardkontrakt skal gi mer sanntidsdata fra boreoperasjoner Det skal totalt bores tre produksjonsbrønner og to brønner for gassinjeksjon, opplyser selskapet i en pressemelding. Ved oppstart vil Trestakk produsere om lag 22.000 fat olje per dag, og på det meste 44.000 fat olje daglig. Det er ventet at Trestakk vil produsere i tolv år.

På EUs utenriksministermøte i Brussel mandag ble det enighet om å innstille luftfartsforhandlinger, avlyse møter på høyt politisk nivå, redusere øremerket finansiering til Tyrkia som kandidat til EU-medlemskap og begrense kreditten i Den europeiske investeringsbanken. Straffetiltakene kommer på oppfordring fra Kypros, etter at Tyrkia sendte ut fartøyer for å begynne leteboring etter gass på havbunn som Kypros anser for å være en del av sin økonomiske sone. Tyrkia mener på sin side at de opptrer i overensstemmelse med internasjonal lov, og at boringen pågår på deres egen kontinentalsokkel. Eksperter regner med at det finnes rundt 227 milliarder kubikkmeter gass utenfor kysten av Kypros. Saken har blåst nytt liv i konflikten på øya sørøst i Middelhavet, som siden 1974 har vært delt i en gresk-kypriotisk og tyrkisk-kypriotisk del. Kun den gresk-kypriotiske delen er anerkjent internasjonalt, og landet har vært medlem av EU siden 2004. Den tyrkisk-kypriotiske delen er kun anerkjent som et eget land av Tyrkia.

– På oljeplattformene var det mye larm, her er det ro og fred, sier René Degn Friis. «Degn», som han kalles – det er så mange andre her som heter René, har akkurat klatret opp stigen til plattformen og avleverer rapport før han skal hjem til den ti måneder gamle drengen hjemme i Esbjerg. Tidligere jobbet han i oljå for Mærsk. Nå er han svært glad for å arbeide med fornybare energiressurser. – Å arbeide med grønn energi betyr alt. Vi har alle et felles mål – jo mer grønn energi vi kan produsere, jo bedre er det, sier Degn Friis. Han er overbevist om at vindkraft til havs er fremtidens energikilde. – Her er god vind, og vindturbinene sjenerer ingen folk, sier han. René Degn Friis er svært begeistret over å ha forlatt oljeindustrien til fordel for arbeidet som tekniker på havvindturbinene i Nordsjøen, seks mil fra danskekysten. Foto: Fredrik Refvem Havvind i vekst I Esbjerg har fiskebåter og supplyfartøy forsvunnet til fordel for båter som frakter arbeiderne ut til de mange havturbinene. Nå har fiskestanken blåst bort. Tidligere lå fiskebåtene så tett at man kunne gå tørrskodd fra den ene siden av havnen til den andre, men de fleste fangstskipperne seiler nå ut fra andre steder, som Hirtshals og Skagen. Esbjerg fungerer fortsatt som forsyningshavn for olje- og gassindustrien i den danske delen av Nordsjøen, men stadig flere av skipene brukes nå i en havvindbransje i kraftig vekst. Hele den østlige delen av Esbjerg havn er dedikert til havvindindustrien. Gigantiske, hvite deler ligger sirlig stablet rett ved havet. Turbinkropper, akslinger og vingeblader så store at de må produseres der de enkelt kan fraktes ut på sjøen. For det er ute i bølgene den danske energikjempen Ørsted ønsker å plassere vindturbinene, eller «vindmøllerne», som danskene fortsatt gjerne kaller dem. Selskapet skiftet navn fra Dong Energy og solgte seg helt ut av olje og gass i 2017. Nå er de markedsledende på vindkraft og har en global markedsandel på 30 prosent. I 2018 hadde selskapet et resultat på 13,6 milliarder kroner. 94% av inntektene kom fra fornybar energi. I Esbjerg ruver fortsatt den 250 meter høye pipa til Esbjergværket der kull gir kraft til 25.000 varmekunder. Men ved utgangen av 2022 skal kullkraftverket legges ned. Ørsted satser kun på grønn energi. Fakta Forlenge Lukke Ørsted Grunnlagt: I 1972 som Dansk Naturgas AS, fra 1973 Dansk Olie og Naturgas AS, fra 2002 Dong Energy og fra 2017 Ørsted. Hovedkontor: Fredericia. Ansatte: Rundt 6000. Eiere: Den danske stat er hovedeier av selskapet. Strategi: I 2017 besluttet selskapet å selge seg ut av olje og gass og besluttet samtidig å fase ut kull. Økonomi: I 2018 hadde selskapet et resultat på 13,6 milliarder kroner. 94% av inntektene kom fra fornybar energi. Vekst: Vant nylig kampen mot Equinor om å få bygge USAs største havvindpark utenfor New Jersey. «Skid smart» Jens Nybo Jensen startet å arbeide på Esbjergværket for 34 år siden. Han har vært med på reisen fra tung satsing på fossile energikilder til grønn nytenkning og oppsving for fornybare kraftkilder som biomasse og vindkraft. Han synes det er «skid smart» at Ørsted nå utelukkende satser grønt. Jens Nybo Jensen er Senior Communication Advisor i Ørsted og har jobbet i selskapet i 34 år. Foto: Fredrik Refvem – Olje og gass vil fortsatt spille en stor rolle en stund til, men vi må finne løsninger som fungerer for fremtiden, sier Nybo Jensen. Han tar oss gjennom sikkerhetsintroduksjon og morgenmøte før dagens utflukt. Destinasjonen er Horns Rev 2. Da havvindparken åpnet i 2009, var den verdens største. Senere er den blitt forbigått mange ganger i takt med teknologiutviklingen. Industrialiseringen har gjort turbinene billigere å lage, de produserer stadig mer strøm, og de blir høyere og bredere. Bransjen er profesjonalisert, og effektiviteten har økt. Det er en stund siden det ble brukt gamle bananfraktebåter fra Karibien til å installere havturbinene. På åpent hav Sikkerhetsrutinene er gjenkjennelige for dem som har arbeidet i oljeindustrien. På informasjonsskjermen inne i båten vises oversikten over antallet arbeidstimer som har gått siden sist mannskapet på «Djurs Wind» hadde en fraværsskade. Kaptein Hans Vels har ansvaret for den lille skuta som i dag skal frakte arbeiderne de 60 kilometerne vestover fra Esbjerg. Transportbåtene er blitt et kjent syn for dem som kikker ut på utseilingen fra det som en gang var Nord-Europas travleste fiskerihavn. Hver morgen drar flere slike båter ut på den halvannen time lange turen. Bølgene kan være røffe. Når man har kommet klar av øya Fanø utenfor selve Esbjerg, er det ingenting som lenger beskytter mot Nordsjøen. En gang det britiske overhuset – House of Lords – var på besøk for å se på havvindparken, var bølgene spesielt ille. De fleste av lordene måtte mate krabbene på turen ut, men de insisterte på å få se turbinene. Denne fredagen er bølgene noe snillere, men det skal sies at det kom godt med at vi kunne sitte ute i frisk luft underveis. Vi passerer Danmarks vestligste punkt, Blåvandshuk, og cruiser videre ut mot revet. På den norske kontinentalsokkelen er det stort sett for dypt til å montere bunnfaste turbiner. Men i danske farvann er det grunnere. Ute på Horns Rev 2 står turbinene på dybder mellom 9 og 17 meter. Strøm til 200.000 Man lærer noe hele tiden, så da danskene monterte havvindparken, satte de turbinene i en vifteformasjon for å utnytte vinden bedre. Totalt sett er det snakk om en forbedring som gir 1,5 prosentpoeng høyere utnyttelse. Slikt monner godt når turbinene til sammen har kapasitet til å forsyne 200 000 husstander årlig med den energien de trenger. Vi nærmer oss første turbin hvor to av arbeiderne skal av og klatre opp stigen. Kaptein Vels konsentrerer seg og forsøker å treffe stålelementene på fundamentet så skånsomt som mulig. Straks det er kontakt, klatrer mennene kjapt opp og utstyret heises over til den lille miniplattformen som omkranser den nedre delen av turbinen. Opp til toppen av turbinkroppen er det 68 meter som kan forseres med en liten heis. Regner man til toppen av vingebladene, er turbinene 114 meter høye. Når kapteinen blir spurt om han noen gang har lagt til ved feil turbin, ler han og banner slik bare en dansk sjømann kan gjøre det. Så klart har han det. Det er jo 91 av dem. Boligplattformen Poseidon er den første i verden av sitt slag. Her kan vindteknikerne spise, trene og overnatte før en ny arbeidsdag tar til. På plattformen er det transformatorstasjon med forbindelse til fastlandet via sjøkabel og en egen gangbru over til boligkvarteret (til høyre på bildet). Foto: Fredrik Refvem Egen plattform Men i dag treffer kapteinen på alle fire som skal repareres. Hver turbin bordes av et team på to stykker før «Djurs Wind» setter kursen mot boligplattformen Poseidon. Det er den første i verden av sitt slag. På grunn av den lange avstanden til Esbjerg, valgte Ørsted å sette opp den faste installasjonen som i sommerhalvåret blir hjem for opp mot 28 personer. Vedlikeholdsarbeidet på turbinene må gjøres når været og bølgene er på sitt snilleste. Hver morgen får mannskapene i seg morgenmadblingser av rugbrød før de skipes ut til de forskjellige turbinene. Når arbeidsdagen er slutt, drar de tilbake på plattformen. Her er også transformatorstasjonen hvor energien fra turbinene samles og transporteres videre med sjøkabel til fastlandet. Den teknologiske utviklingen har gått hurtig siden de første havvindparkene ble bygget på 1990-tallet. Den gang var det faktisk en ingeniør som foreslo å lage undersjøiske tunneler mellom turbinene slik at arbeiderne kunne sykle mellom dem, mimrer kommunikasjonsrådgiver Jens Nybo Jensen. Slike planer ble skrinlagt på grunn av kostnadene. På Horns Rev 2 er det 500 meter mellom hver turbin og hele feltet dekker et areal på 35 kvadratkilometer. Til sammenligning har hele Randaberg kommune et areal på 25. Lars Ryø (til høyre) er installasjonssjef på Poseidon. Her kaller han opp fartøyet som skal ta René Degn Friis hjem til fastlandet. Foto: Fredrik Refvem I kontrollrommet på Poseidon regjerer Lars Ryø. Han er egentlig maskinmester og smed, og karrieren har brakt ham innom både leketøysprodusenten Lego, bryggeriet Carlsberg og den norske industrigiganten Hydro. Han har også seilt mye på langfart, men de siste seks årene har han vært sjef på den stødige plattformen. Annenhver uke i sommerhalvåret er det han som har oversikt over hva som må gjøres, administrerer flytting av folk mellom turbinene og ser til at alt teknisk er i orden. – Det er ikke mange som har et sånt sommerhus, humrer Lars Ryø og ser ut på den endeløse havutsikten. Han er ikke i tvil om at det er «rent dejligt» å være plattformsjef ute i vindparken. Parken er ti år gammel, og mange av arbeiderne har feiret tiårsjubileum allerede. Det er først når man legger inntil turbinene, man får et skikkelig inntrykk av hvor store de er. Foto: Fredrik Refvem Debatt i Norge I Norge raser debatten om vindkraftutbygging. Mange vil begrense bygging på land og heller sende turbinene til havs. Men den norske kontinentalsokkelen er generelt sett dypere enn den danske. Ett av stedene hvor det er grunt nok til å montere bunnfaste turbiner i Norge, er på Siragrunnen. Regjeringen sa i 2016 endelig nei til en konsesjonssøknad som kunne ha ført til en vindpark med turbiner med høyde på mellom 135 og 215 meter. De hadde blitt svært godt synlig fra kysten rundt Åna-Sira, som ligger på fylkesgrensen mellom Rogaland og Vest-Agder. Aktørene bak konsesjonssøknaden har ennå ikke gitt opp håpet om å få opp en vindpark i området, men møter motstand fra fiskere, miljøaktivister og ornitologer. Motstandere mot vindkraftutbygging har påpekt at vindturbiner til kraftproduksjon i Norge ikke er et konkurransedyktig alternativ og avhengig av subsidier. Det har blitt hevdet at vindkraft ikke trengs i Norge, og dersom vi likevel skal være med og hjelpe Europa til en mer miljøvennlig energiproduksjon, ville det være langt mer rasjonelt å oppgradere flere av våre gamle vannkraftverk. Heller ikke danskene lar være å protestere dersom de føler at inngrepene blir for voldsomme. Fiskerne er for eksempel ikke så begeistret for vindparkene. Det går ikke an å tråle havbunnen når turbinene er på plass. I Danmark har myndighetene løst det med årlige kompensasjonsutbetalinger til fiskerne. Området «Utsira nord» er nå åpnet for flytende havvind. Regjeringen har bedt om innspill på om området «Sørlige Nordsjø II” også bør åpnes. Her kan både flytende og bunnfast havvind være aktuelt. Kart: Viktor Klippen I midten av juni offentliggjorde regjeringen at de åpner området «Utsira nord» for kraftproduksjon fra flytende havvindturbiner. I tillegg ber regjeringen om innspill på om også et område i den sørlige delen av Nordsjøen, nær territorialgrensen til Danmark, kan egne seg for havvind. Her er det havdybder på 60 til 70 meter, noe som åpner opp for at både bunnfast og flytende teknologi kan være aktuelt. En fordel med å bygge ut havvind i den sørlige enden av Nordsjøen er at det er enklere å knytte seg til kontinentet for å eksportere energien på det europeiske kraftmarkedet. Sitter på gjerdet Ørsted har ennå ikke bygget en eneste flytende havturbin. Kostnadene er foreløpig vesentlig høyere her, og den danske vindgiganten har til nå valgt å plukke de lavthengende fruktene. – Ettersom vi har skyndet oss langsomt av sted, så er vi der vi er i dag, sier Jens Nybo Jensen, som samtidig lover at de følger tett med på utviklingen av flytende vindkraft. Globalt er det svært mange områder som kan egne seg godt for flytende vindturbiner i fremtiden, dersom kostnadene går ytterligere ned og teknologien utvikles. – Vestkysten av USA, utenfor Japan og selvsagt utenfor Norge er noen av de aktuelle områdene, sier Nybo Jensen. Mens man på oljeplattformer i stor grad forsøker å unngå avbrudd i produksjonen, såkalt nedetid, så er dette ikke en bekymring på havvindparkene. Her er det imidlertid helt normalt at turbinene bremses opp og settes i standbymodus. Det kan faktisk komme for mye vind, og da er det bedre å stanse produksjonen midlertidig. Senest i vinter blåste det så kraftig at de danske strømprodusentene i en periode betalte forbrukerne noen få øre for hver kilowattime de forbrukte. Årsaken er at strømmen som dannes, ikke kan lagres. Den må forbrukes. Dette er hele mannskapet på boligplattformen Poseidon. Forpleiningsarbeider Per Nyhage står i oppvasken mens plattformsjef Lars Ryø forsyner seg. Foto: Fredrik Refvem Offshorelivet Om bord på Poseidon er forpleiningsarbeider Per Nyhage i gang med å reie opp sengene på lugarene til et par av de nyankomne arbeiderne. Sammen med sjefen Lars utgjør han hele den faste besetningen på plattformen. Han steiker frikadeller, tar oppvasken, klesvasken og rengjøringen. Lugarene han vasker, er romslige. Flere har hengt opp ekstra håndklær foran vinduet for å skjerme mot sommersola. De fleste har også en kartong med sigaretter liggende parat i offshorebagen. Kanskje er den kjøpt i Pers lille taxfreebutikk. Poseidon ligger nemlig beleilig plassert utenfor den danske tollgrensen. Per Nyhage har varierte arbeidsoppgaver på plattformen. Han tar seg av matlaging, klesvask og rengjøring på rommene. Foto: Fredrik Refvem Arbeidsøkten i dag blir kortere enn forutsett. Det brygger opp til uvær og de ruvende turbinene er ikke stedet man ønsker å ha tilhold når lynet slår ned. Lars Ryø følger nøye med på værvarselet og velger å hente inn alt mannskapet til plattformen tre timer før planlagt tid. Derfor er det opplagte og muntre arbeidere som kommer inn i byssa denne ettermiddagen. Én strener direkte bort til isbaren som alltid er tilgjengelig. Det skal ikke mangle på serveringen. Mennene har ulike bakgrunner fra praktiske fag. Her er det tømrere, smeder, elektrikere og maskinister. Noen få har jobbet i oljeindustrien, men de fleste er vanlige håndverkere som har kastet seg på den grønne bølgen. Lønnen er sammenlignbar med andres på dansk sokkel. Glad for skiftet Jens Nybo Jensen innrømmer at han har vært misunnelig på oss nordmenn med våre enorme vannkraftressurser. Nå opplever han at også danskene kan være med å bidra til en grønnere energiproduksjon og redusere CO?-utslippene. – Vi kan ikke bare fyre opp alle de fossile ressursene som det har tatt millioner av år å lage, i løpet av en hundreårsperiode, sier Nybo Jensen. Og legger til at han nå er i en alder der han har fått barnebarn. Da er det helt fantastisk å få være med på det grønne skiftet. – Det gode budskapet til verden er at vi har en farbar vei for å løse miljøproblemet med elektrisitet. Og det er teknologi som vil bringe oss videre.