Høyre og Frp kutter kraftig i pengehjelpen til CO2-rensing i statsbudsjettet for 2018. Det uroer både industriaktører og miljøvernere. I forslaget til statsbudsjett setter regjeringen av 509 millioner kroner til arbeidet med fangst og lagring av CO2. Men bare 20 millioner av dette skal gå til arbeidet med å utvikle fullskala anlegg for CO2-rensing ved norske industribedrifter. I statsbudsjettet for 2017 var denne posten på hele 360 millioner kroner. – Vi opplever at dette i realiteten betyr at prosjektene legges på is. Det er en stor skuffelse, sier Frode Alfheim, leder i Industri Energi. I statsbudsjettet kommer det fram at hele prosjektet skal opp til ny vurdering til våren. Marius Holm i miljøstiftelsen Zero mener det er uheldig med den usikkerheten som nå skapes. – Derfor må Stortinget gripe inn og skape forutsigbarhet for de industrielle aktørene som har investert tid og penger i dette, sier Holm. Tre prosjekter er de siste årene blitt utredet for CO2-fangst. De tre er Norcems sementfabrikk i Brevik, Yaras gjødselfabrikk i Porsgrunn og energigjenvinningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Det jobbes også med planer for lagring av CO2-en som fanges. Her pågår utredningen fortsatt. (©NTB)

Norge har ennå ikke kommet i gang med salg av klimakvoter på EUs kvotebørs. Det gjør at milliardinntekter må settes på vent. I statsbudsjettet for 2018 kommer det fram at Norge og EU ennå ikke er kommet i mål med de langdryge forhandlingene om hvilke regler som skal gjelde når Norge skal auksjonere bort sin kvoteandel. Norge skal etter planen selge klimakvotene på EEX-børsen i Leipzig. Men diskusjonene med EU har vært mye vanskeligere enn ventet, og Klima- og miljødepartementet tør derfor ikke å budsjettere med inntekter fra kvotesalg i 2018. Det betyr at nok en årsdose med kvoter må holdes igjen. Kvotene har hopet seg opp siden 2013, og til sammen har Norge nå 41,4 millioner kvoter i potten. Med dagens kvotepris vil det gi staten inntekter på omtrent 2,7 milliarder kroner. (©NTB)

Hvilke klimarelaterte risikofaktorer finnes og hvilken betydning har disse for norsk økonomi? Regjeringen har satt ned et ekspertutvalg for å finne svaret. Utvalget skal ledes av siviløkonom Martin Skancke og skal levere sin innstilling til Finansdepartementet senest 14. desember 2018. – Utvalget skal vurdere hvordan en mest hensiktsmessig kan analysere og fremstille klimarisiko, identifisere antatt viktige globale, klimarelaterte risikofaktorer og vurdere slike faktorers betydning for norsk økonomi og finansiell stabilitet. Utvalget skal også vurdere hvordan private og offentlige virksomheter kan få et faglig grunnlag for å kunne analysere og håndtere klimarisiko på best mulig måte, opplyser Klima- og miljødepartementet. Ikke petroleumspolitikk Utvalget skal ikke vurdere retningslinjer for finanspolitikken og investeringsstrategien for Statens pensjonsfond utland – Oljefondet. – Utvalget har heller ikke som oppgave å foreslå tiltak for å redusere utslipp av klimagasser, spesifikke tiltak for tilpasninger til endret klima, eller endringer i petroleumsskattesystemet eller i norsk petroleumspolitikk, opplyser departementet. At eventuelle endringer i norsk petroleumspolitikk faller utenfor mandatet, er Greenpeace svært kritisk til. Zero mener på sin side det er positivt at det settes ned et utvalg som skal vurdere klimarisken i norsk økonomi. Avgjørende – Å sikre en god og grundig vurdering av klimarisikoen i norsk økonomi er avgjørende for å kunne fatte gode beslutninger i årene framover. Klimaendringene i seg selv er en risiko, men endrer også det økonomiske bildet. Det er åpenbart at kostnadsutviklingen for sol, vind og batterier snur opp ned på hva som er lønnsomme investeringer, sier fagsjef Kåre Gunnar Fløystad i Zero. Med seg på laget har utvalgsleder Martin Skancke professor Terje Aven ved Universitetet i Stavanger (UiS), forskningsdirektør Nalân Koç ved Norsk Polarsinstitutt, professor Klaus Mohn ved Norges handelshøyskole (NHH) og UiS, stipendiat Trude Myklebust ved Universitetet i Oslo, professor Linda Nøstbakken ved NHH og NTNU-professor Ragnar Torvik. (©NTB)

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) setter ned et ekspertutvalg som skal vurdere klimarisikoen for norsk økonomi. – Utvalget kommer meget snart. Den viktigste oppgaven blir å vurdere globale risikofaktorer og hva disse betyr for norsk økonomi og finansiell stabilitet, sier statsråd Vidar Helgesen til Dagens Næringsliv. Ifølge statsråden skal utvalget vurdere den økonomiske klimarisikoen både for staten og for norske selskaper. – Overgangen til fornybar energi går mye fortere enn ventet. Ødeleggelse av infrastruktur på grunn av klimaendringer er også en risiko, sier Helgesen. Ekspertutvalget som skal vurdere økonomisk klimarisiko, kommer i sammenheng med regjeringens strategidokument for såkalt grønn konkurransekraft. Dette legges fram sammen med statsbudsjettet 12. oktober. Utvalgsmedlemmer er etter det DN forstår utpekt. Men fordi disse formelt skal oppnevnes i statsråd, vil Vidar Helgesen ikke oppgi navn. Ifølge statsråden får utvalget frist på rundt ett år på å legge fram sine risikovurderinger. (©NTB)

Om drøyt to år blir det forbud mot fossil oljefyring i Norge. Miljødirektoratet foreslår at tankene som ikke lenger er i bruk må tømmes og graves opp. – Vi foreslår at alle nedgravde tanker som ikke er i bruk, må tømmes, rengjøres og graves opp – uavhengig av hvor stor tanken er, sier direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet. Om vel to år, fra og med 1. januar 2020. blir det forbudt å bruke fossil olje og parafin til oppvarming av boliger og andre bygninger. Hytter er unntatt, men likevel går rundt 270.000 nedgravde oljetanker i Norge ut av bruk etter forbudet. – Forbud mot oljefyring vil få ned utslippene av klimagasser fra byggsektoren, sa klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) da forbudet ble vedtatt i juni i år. Hytter uten tilkobling til strømnettet er unntatt fra forbudet. Mange av tankene som er nedgravd er i ferd med å bli så gamle at risikoen for lekkasjer er stor. Selv om en tank er tømt, vil det ligge igjen restolje som kan forårsake stor skade ved en lekkasje. I dag rapporteres det omkring 100 lekkasjer årlig, men det er ventet å øke ettersom oljetankene blir eldre. En oppgraving eller igjenfylling er beregnet til å koste mellom 10.000 og 30.000 kroner. Til sammenligning vil en lekkasje koste alt fra 40.000 til flere millioner kroner, påpeker Miljødirektoratet. (©NTB)

Regjeringen vil sikre klare retningslinjer for hvordan kommunenes skal tilpasse seg et våtere og varmere klima i årene framover. Klima- og miljødepartementet har sendt på høring et forslag til en ny statlig retningslinje for klimatilpasning i planleggingen. – Det viktigste vi gjør, er å få ned klimagassutslippene. Men vi må også tilpasse oss det endrede klimaet som vi allerede opplever og som vi vil oppleve enda kraftigere i årene fremover. Retningslinjene vil gi et tydelig signal om at klimatilpasning er et viktig hensyn i planleggingen, sier klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H). I en pressemelding skriver departementet at med fortsatt raskt økende klimagassutslipp, kommer Norge fram mot år 2100 til å få et varmere klima, med blant annet mer nedbør og hyppigere tilfeller av kraftig nedbør over kort tid. Klima- og miljødepartementet har jobbet sammen med Kommunal- og moderniseringsdepartementet for å utvikle statlige retningslinjer, som skal legges til grunn ved statlig, regional og kommunal planlegging. Høringsfristen er satt til 1. desember. (©NTB)

Ingen steder i Norge hadde kuldegrader natt til mandag. Enkelte steder var det tett opptil tropenatt. Selv om det lakker og lir godt utpå høsten, viser gradestokken at sommeren ikke helt har sluppet taket. Eller at den er kommet tilbake. Natt til mandag lå temperaturen tett opptil det man kaller tropenatt flere steder i landet. Mandag morgen ble det målt over 20 grader både i Bergen og Stavanger, og 20 blank i Trondheim. Tafjord i Nordal på Sunnmøre var bare en liten tidel fra å tangere 20 grader natt til mandag. Flere andre steder på Nordvestlandet var i samme kategori, blant annet kunne Ullensvang, Lærdalsøyri og Førde alle skilte med mer enn 18 grader gjennom natten, viser oversikten fra Yr. I den motsatte enden av skalaen vises det at ingen målestasjoner gikk under null grader i løpet av natten. Bardufoss var registrert som det kaldeste stedet med 0 grader, men ingen målestasjoner viste frost. – Det er litt uvanlig at det ikke er nattefrost noe sted når vi har 25. september. Selv på den høyeste målestasjonen vi har som heter Juvasshøe i Jotunheimen og ligger på 1894 meter, sier statsmeteorolog John Smiths til NRK. Han vil likevel ikke utrope september til en ny sommermåned og viser til at det har vært enda varmere i denne måneden tidligere år. (©NTB)

Kronikk av Henrik Tveter, WWF Norge Professor Snorre Olaussen og redaktør Halfdan Carstens skriver i DN fredag at miljøbevegelsens arbeid for å stanse leting etter olje og gass er et ønske om selvpining. Argumentet deres er at Norge er en liten produsent av olje og gass, derfor betyr det ingen ting for globale klimagassutslipp om vi lar være å pumpe opp olje og gass fra nye oljefelt. Argumentet er motbevist av forskere. Knut Einar Rosendahl ved NMBU og forskere fra SSB har forsket på om å la være å pumpe opp olje og gass kan ha en effekt på globale utslipp. Funnene er ikke særlig overraskende: å la olja ligge fører til lavere klimagassutslipp globalt. De finner også at dette kan være kostnadseffektive klimatiltak. Konklusjonen er at tilbudssidetiltak i økende grad bør vurderes sammen med etterspørselstiltak for å kutte utslipp. En ny rapport viser dessuten at Norge er verdens 7. største eksportør av fossil energi. Å hevde at dette er ubetydelig for globale klimagassutslipp er å stikke hodet i sanden. Carstens og Olaussen gir et inntrykk av at det vil bli dyrt for Norge å la olja ligge. Det er «selvpining». Dette er et spørsmål om hva man tror vil lønne seg fremover. Menn med grått hår har en tendens til å tro at alt som har vært lønnsomt før i tiden også vil være det i fremtiden. Det er en farlig innstilling. I debatten om lønnsomheten til oljebransjen er det særlig viktig å skille mellom nye og eksisterende olje- og gassfelt. At gamle felter som Troll, Ekofisk og Statfjord er lønnsomme er det ingen som betviler, lønnsomheten her har vært fantastisk. Men det blir feil å bruke lønnsomheten til olje- og gassfelt som ble bygget ut for over 20 år siden til å begrunne lønnsomheten til nye, uoppdagede felt. Det er ingen selvfølge at nye oljefelt blir lønnsomme, også selv om de er besluttet utbygd. Det er feltene Goliat og Aasta Hansteen ferske eksempler på. Jo dyktigere vi er til å kutte klimagassutslipp, jo dårligere er de økonomiske utsiktene til nye olje- og gassfelt på norsk sokkel. Tall fra Oljeskattekontoret viser at skatteinntektene fra oljenæringen har falt dramatisk de siste årene. Skatteinntektene blir dessuten i stadig større grad spist opp av at staten tar regningen for oljeleting, gjennom skattesystemet. I tillegg viser tall fra Oljedirektoratet at snittstørrelsen på oljefelt i produksjon også har falt kraftig (se grafer). Størrelse på felt har stor betydning på lønnsomhet. Mindre felt er mindre lønnsomme. Trendene peker i feil retning for norsk sokkel. Ledetiden til nye prosjekter på sokkelen er lang. Det tar gjerne 10-15 år fra et oljefelt er funnet til det produserer olje og gass. Det betyr at det vi finner i dag, kan komme i produksjon rundt 2030. Hvordan ser verden ut i 2030? Elbiler dominerer trolig nybilsalget globalt og fornybar energi utkonkurrerer trolig fossile energikilder på de fleste områder. Verdens oljeforbruk er høyst sannsynlig på full fart nedover og den globale klimapolitikken er nok strammere enn i dag. Dette er utviklingen som må til for å klare klimamålene. En artikkel fra forskere i det internasjonale pengefondet – IMF – skriver at oljeprisen kan falle til 15 dollar per fat i 2040. Den ekte selvpiningen Norge utsetter seg for er den manglende omstillingen av norsk økonomi, vekk fra olje og gass. Norge trenger en olje og energiminister som er en drivkraft i denne omstillingen. Det handler ikke om å stenge ned eksisterende felt, men å stoppe leting og utbygging av uoppdagede felt. Første skritt er å stoppe tildelingen av nye leteområder og å endre oljeskatten, slik at selskapene bærer mer av den økonomiske risikoen. Kronikken ble opprinnelig publisert i DN torsdag 21. september. Gjengitt med forfatterens tillatelse.

Statoil har allerede nå nådd målet fra 2015 om å redusere CO2-utslippene fra norsk sokkel med 1,2 million tonn årlig fra 2008 til 2020. Det forteller selskapet på sin hjemmeside. Reduksjonen tilsvarer utslipp fra om lag 600 000 personbiler årlig, eller nesten hver fjerde personbil på norske veier. – Det er helt nødvendig med sterke og effektive tiltak for å møte utfordringene knyttet til menneskeskapte klimaendringer og realisere de viktige målene som ble satt i Paris-avtalen. Derfor arbeider vi målrettet for å redusere utslippene i hele vår virksomhet, sier Arne Sigve Nylund, konserndirektør for Utvikling og produksjon norsk sokkel (UPN). I 2008 satte petroleumsindustrien, i regi av Konkraft, et samlet mål på energieffektivisering tilsvarende 1 million tonn CO2 per år mellom 2008 og 2020. Statoils andel av dette var 800 000 tonn. I 2015, fire år før tidsfristen, oppnådde Statoil målet om å redusere CO2-utslippene for norsk sokkel.. Selskapet økte derfor målsettingen med 50 prosent til 1,2 millioner tonn samme år. – Vi visste ikke hvordan vi skulle nå målene vi satte i 2008, men nå er vi der. Og det med både raskere og større utslippskutt enn vi satte som opprinnelig ambisjon. Det gir oss viktig inspirasjon og motivasjon når vi nå går løs på 2030-målet vårt, sier Nylund. Kuttene er oppnådd som følge av mange ulike tiltak på sokkelen fra målet ble satt i 2008. På ni år fram til september i år, har Statoil gjennomført 228 energiforbedringstiltak innenfor kategoriene fakling, produksjonsprosesser, gasskompressorer og gassturbiner. I august 2016 lanserte petroleumsindustrien, i regi av Norsk Olje og Gass, en ambisjon om å gjennomføre CO2-reduserende tiltak tilsvarende 2,5 millioner tonn på norsk sokkel innen 2030 sammenlignet med 2020. Statoils andel av dette er 2 millioner tonn. – Innen 2030 skal vi redusere CO2-utslippene fra norsk sokkel med ytterligere 2 millioner tonn, altså til sammen 3,2 millioner årlig. Det arbeidet starter nå. Vi har ikke alle svarene på hvordan vi skal få det til, men resultatene vi har oppnådd viser at vi kan finne løsninger som også gjør dette mulig, sier Nylund. I Norge produseres olje og gass med om lag halvparten av klimautslippene per produsert enhet i forhold til gjennomsnittet i industrien globalt. – De tiltakene vi har og skal gjennomføre bidrar også til økt verdiskaping og vil bli et av våre viktigste konkurransefortrinn framover. Vårt mål er å forbli ledende i vår industri når det gjelder å produsere olje og gass med lavest mulig utslipp, sier Nylund.

Norsk klimastiftelse arrangerte denne uken frokostseminar om Norden som lokomotiv for energiomstillingen. enerWE var tilstede for å høre mer om hvordan det står til i Norge, Sverige og Danmark. – I Norge har klimapolitikken to ansikter. Internasjonalt er vi best i klassen. Vi stiller alltid opp, og alle statsledere sier ting som at «hadde alle vært som Norge hadde dette gått bra». Her hjemme er historien en annen. Vi venter fremdeles på at de store utslippskuttene skal komme, sa Lars Henrik Paarup Michelsen. Han er daglig leder i Norsk klimastiftelse, en organisasjon som beskriver seg som Norges grønne tankesmie. Paarum Michelsen viser til grafer som viser at utslippene faktisk har gått opp siden 1990, som er året vi sammenligner oss med når vi skal kutte i henhold til Paris-avtalen. – Vi kan se en forsiktig nedadgående trend, men farten er altfor, altfor lav, sier Paarup Michelsen. Han poengterer at vi er flinke på mange områder, men at det store problemet er olje og gass. – 28 prosent av våre utslipp kommer fra olje og gass. Det er elefanten i rommet. Norge er nødt til å adressere dette, sier Paarup Michelsen. Han uttrykker en skuffelse over at det er en bred norsk konsensus om at olje og gass er noe man ikke rører i Norge. – I Norge prøver man å holde petroleumsindustrien utenfor klimapolitikken. Vi sier at verden trenger energi, og Norge produserer denne energien renere enn alle andre, og dermed kan vi fortsette som før, sier Paarup Michelsen. Han påpeker det problematiske i at Norge fortsatt har en vekststrategi for olje og gass, og mener at det må legges tilrette for en exit-strategi for norsk avhengighet av olje og gass. Han presiserer imidlertid at dette ikke ikke kan være noe som skjer umiddelbart, men at en gjennomtenkt plan for hvordan vi skal gå fra olje og gass til fornybare energikilder må diskuteres og legges. – De siste fire årene har Norge vært gjennom en tøff oljekrise som på en måte var vår finanskrise, sier Paarup Michelsen. I tillegg til olje og gass, har Norge også mye fornybar kraft gjennom vannkraften. Det er et miljømessig fortrinn, men det kan gjøre oss for tilbakelente i satsingen på fremadstormende fornybar energikilder. – Vannkraft er en velsignelse for Norge. Vi er heldige, men det har også en negativ side. Globalt er det ikke vannkraften som er i vekst. Veksten skjer innen sol og vind, sier Paarup Michelsen. Han uttrykker bekymring for at vi som følge av vannkraften ikke har nok insentiv for å satse for fullt på et område der vi har mange konkurransefortrinn, blant annet som følge av våre omfattende offshore-erfaringer. – Vi har ingen kraftargumenter for å produsere havvind. Faren for Norge er at vi utelukkende fokuserer på egen kraftproduksjon, og at vi derfor går glipp av kraftmuligheter, sier Paarup Michelsen. Les også: – Når man har så lite påvirkning globalt sett så må man være best