Denne uken arrangerte Norsk klimastiftelse et frokostseminar om Norden som lokomotiv for energiomstillingen. Der stilte Norge, Sverige og Danmark med hver sin representant for å fortelle hva de respektive landene gjør og hva de ser på som sine utfordringer, samt hvordan Norden kan jobbe sammen for å nå klimamålene. enerWE var tilstede for å høre mer om tankene.
Mattias Goldmann fra Sverige er leder av Fores, en grønn og liberal tankesmie med fokus på miljø og klima.
Han begynte med å stille et retorisk spørsmål som mange i Norge også kan nikke anerkjennende til.
– Hvor stor er Sveriges klimapåvirkning? Den er på kun 0,15 prosent. Det betyr at selv om vi stengte ned alt, så ville det overhodet ikke merkes på global basis, sa Goldmann.
Fores-lederen mente at dette spørsmålet og dette svaret leder til en av to konklusjoner. Enten at det ikke spiller noen rolle hva Sverige gjør, eller at man må gå foran og være best. Han er glad for at Sverige klart og tydelig har valgt sistnevnte.
– Når man har så lite påvirkning globalt sett så må man være best. Det er da man kan gjøre en forskjell, sier Goldmann.
Goldmann mener at det ligger store gevinster i å ta det valget, og viser blant annet til Danmark.
– Danmark bestemme seg for å bli verdens beste på vindkraft, og det ble de, sier Goldmann.
Han mener at når man er først ute og er overlegent best på et område som følge av det, så kommer alle andre etter. Det gir konkurransefortrinn.
– Bare gjennom å være først kan Sverige være best, sier Goldmann.
Dette er nå i ferd med å feste seg i Sverige, og de politiske partiene er med.
– Vi begynte med floskler, med paroler, sier Goldmann.
«Verdens første fossilfrie velferdsland», er et av slagordene som brukes i politikken, og næringslivet er i ferd med å følge opp.
– Tidligere holdt næringslivet igjen. Nå sier de kom igjen, forteller Goldmann.
Goldmann trekker frem lastebilprodusentene Scania som et eksempel på det.
– Scania sier at de må være først hvis de skal være relevante, forteller Goldmann.
Selv om han bruker nabolandet Danmark som et eksempel som noen som har gjort det riktig innen vindkraft, påpeker han at Sverige, i likhet med Norge, har en veldig lang kystlinje, og at det gir gode muligheter innen vindkraft.
– Lang kyst betyr veldig gode muligheter for den fornybare energien som kommer. Det betyr at vi har mer vindkraft enn Danmark, sier Goldmann.
Det er en god mulighet for Sverige (og Norge), men det viser samtidig at det å være først ikke nødvendigvis er et varig konkurransefortrinn. Det må følges opp, og videreutvikles.
SSB-forskeren Halvor Briseid Storrøsten har i en ny forskningsstudie undersøkt hvordan nye skatter og avgifter på utslipp påvirker utslippene.
Som en del av arbeidet har han utviklet en dynamisk modell som viser hvordan omstillingen av elektrisitetssektoren påvirkes på veien mot utslippssamfunnet. Den viser at utslippene påvirkes på et veldig tidlig tidspunkt, og at effektene blir synlige lenge før nye skatter og avgifter faktisk innføres.
Storrøsten har kommet frem til at det å annonsere en ny utslippsskatt gir tre effekter:
Økt produksjon av begrensede fossile ressurser som olje og gass.
Redusert etterspørsel etter fossilt brensel.
Økt tilbud av elektrisitet fra relativt rene energikilder.
Det første punktet er en negativ effekt av en ny utslippsskatt. Produksjonen økes fordi det er mer økonomisk lønnsomt å ta ut verdiene nå enn å spare på de og vente til den nye skatten er innført. Denne mekanismen kalles gjerne det «grønne paradokset».
På den annen side gjør den andre effekten det mindre gunstig å vedlikeholde eller investere i fossile varmekraftverk, og det senker etterspørselen.
Den tredje effekten sørger for at fornybare energikilder blir mer konkurransedyktige.
Konklusjonen på rapporten er at virkemidlene for det grønne skiftet bør annonseres tydelig, da de i seg selv har en positiv effekt selv om det på kort sikt kan føre til økt utvinning for å unngå ekstra skattlegging.
Her kan du laste ned og lese hele forskningsrapporten.
KRONIKK av Eivind Trædal, MDG
Greensplaining! Denne valgkampen har jeg mange ganger møtt folk som skal forklare meg hvorfor MDG ikke har peiling på miljøpolitikk. Folk kommer gjerne bort mens man står på stand, sprekkeferdige etter å sette oss på plass. «Dere skjønner ingenting!». Omtrent samtlige av disse er menn over 50.
Disse mennene er ikke så veldig interessert i å diskutere, men de holder et lite foredrag, som regel basert på en nettsak de har lest eller noe de har fått opp i facebook-feeden. «IDIOT! Forstår du ikke at én tankbåt forurenser mer enn alle verdens biler?» «Elbiler er verre enn vanlige biler!» «Det var varmere under vikingtida enn i dag!» Eller lignende. Hvis man forsøker å svare på retoriske spørsmål, eller avkrefte feilaktig informasjon, så blir de litt ampre, og går gjerne når de har fått tømt seg.
Det er jo litt ergerlig, særlig for de av oss som har studert og jobba med miljø ganske lenge, og kjenner til de fleste av påstandene fra før av. Som regel kan jeg også gjette meg fram til hvor de har fått dem fra. Kontrafaktisk informasjon om miljøpolitikk sprer seg mye, og de samme feilaktige påstandene går igjen mange steder.
Det gjør meg ingenting å diskutere vår politikk. Men det er som regel litt fåfengt med disse mennene. De har det en bekjent av meg høflig kaller et «kompetanseuavhengig selvbilde». Men det er som regel ikke så lett å nå igjennom. Det er uansett interessant at gruppa er så homogen. Her trengs mer forskning. Hva er det med disse godt voksne mennene som gjør at de er så engasjerte akkurat i å «motbevise» klima- og miljøpolitikk? Med mer kunnskap håper jeg vi kan sette inn en tiltakspakke med kompetanseløft og innføring i kritisk tenking for denne utsatte gruppa, som ofte har blitt lurt av fake news eller lignende.
Kronikken ble opprinnelig publisert på Facebook. Gjengitt med forfatterens tillatelse.