All boring av nye produksjonsbrønner på Gullfaks-feltet nord i Nordsjøen er stoppet etter at det ble funnet teknisk feil ved en sikkerhetsventil som skal beskytte mot utblåsing (BOP – blow out preventor), skriver Stavanger Aftenblad.
Nye sikkerhetsventiler
Alle de tre Gullfaks-plattformene (A, B og C) har fått nye sikkerhetsventiler. Disse ble montert på feltet høsten 2017 og inn i 2018, forteller talsperson Morten Eek i Equinor.
Men under testing av ventilen på Gullfaks C 21. februar ble det avdekket tekniske feil som Equinor ikke var komfortable med, opplyser Eek.
– Testingen skjedde i forbindelse med klargjøring til boreoperasjoner. Basert på de tekniske funnene fra Gullfaks C ble tilsvarende klargjøring på Gullfaks A og B stanset, brønnene ble sikret og alle de tre sikkerhetsventilene på Gullfaks-feltet ble sendt til land for utbedringer, sier han.
Ikke første gang
Gullfaks-feltet har en historie med sikkerhetsventiler. Feltet er kjent for problemer ved boring av nye brønner på grunn av overtrykk i deler av undergrunnen i området. I 2010 hadde daværende Statoil store problemer med en brønn på Gullfaks C, og det skulle gå fire måneder før selskapet fikk situasjonen under kontroll. Petroleumstilsynet konkluderte med at at hendelsen kunne endt med katastrofe. Bellona gikk til politianmeldelse av Equinor, noe som endte med en bot på 30 millioner kroner.
Talsperson Morten Eek, Equinor, er fornøyd med at testingen avdekket feil med sikkerhetsventilen. Foto: Fredrik Refvem
Karakter: 2/10
I 2015 fikk Equinor kritikk fra Petroleumstilsynet for ikke å ha fulgt sikkerhetskritisk utstyr opp etter regelverket. Her sto sikkerhetsventilen – såkalt BOP – sentralt. På Gullfaks C var det synlig rust på BOP-en, og det viste seg at ansvarlig boreselskap hadde gitt systemet to av ti mulige poeng i en tilstandsvurdering. Det tilsvarer en kritisk, ikke-reparerbar tilstand – burde skiftes ut.
Det var kun en person i kontrollrommet på Statoil-plattformen. Det skulle vært to.
– Ikke fornøyd
Nå viser det seg altså at det også er problemer med ny BOP. Talsperson Morten Eek i Equinor er fornøyd med at selskapets rutinetesting av nytt utstyr avdekket feil.
– Testen har fungert, og det er betryggende. Samtidig er vi ikke fornøyd med at utstyret må utbedres. Nå vil dette følges opp i samarbeid med leverandør, sier Eek.
Sikkerhetsventilene fra denne leverandøren er kun levert til Gullfaks-feltet, opplyser han. Petroleumstilsynet er varslet.
– Nå jobber vi med å få på plass midlertidige reserveløsninger. Disse BOP-ene vil monteres om kort tid.
– Hvilke konsekvenser får det at boringen ble stanset?
– Dette har ikke noe å si for nåværende produksjon på feltet. Men vi får tre nye brønner inn i produksjonen senere enn planlagt, så vi har tapt noe framdrift der, sier Eek.
All boring av nye produksjonsbrønner på Gullfaks-feltet nord i Nordsjøen er stoppet etter at det ble funnet teknisk feil ved en sikkerhetsventil som skal beskytte mot utblåsing (BOP – blow out preventor), skriver Stavanger Aftenblad.
Nye sikkerhetsventiler
Alle de tre Gullfaks-plattformene (A, B og C) har fått nye sikkerhetsventiler. Disse ble montert på feltet høsten 2017 og inn i 2018, forteller talsperson Morten Eek i Equinor.
Men under testing av ventilen på Gullfaks C 21. februar ble det avdekket tekniske feil som Equinor ikke var komfortable med, opplyser Eek.
– Testingen skjedde i forbindelse med klargjøring til boreoperasjoner. Basert på de tekniske funnene fra Gullfaks C ble tilsvarende klargjøring på Gullfaks A og B stanset, brønnene ble sikret og alle de tre sikkerhetsventilene på Gullfaks-feltet ble sendt til land for utbedringer, sier han.
Ikke første gang
Gullfaks-feltet har en historie med sikkerhetsventiler. Feltet er kjent for problemer ved boring av nye brønner på grunn av overtrykk i deler av undergrunnen i området. I 2010 hadde daværende Statoil store problemer med en brønn på Gullfaks C, og det skulle gå fire måneder før selskapet fikk situasjonen under kontroll. Petroleumstilsynet konkluderte med at at hendelsen kunne endt med katastrofe. Bellona gikk til politianmeldelse av Equinor, noe som endte med en bot på 30 millioner kroner.
Talsperson Morten Eek, Equinor, er fornøyd med at testingen avdekket feil med sikkerhetsventilen. Foto: Fredrik Refvem
Karakter: 2/10
I 2015 fikk Equinor kritikk fra Petroleumstilsynet for ikke å ha fulgt sikkerhetskritisk utstyr opp etter regelverket. Her sto sikkerhetsventilen – såkalt BOP – sentralt. På Gullfaks C var det synlig rust på BOP-en, og det viste seg at ansvarlig boreselskap hadde gitt systemet to av ti mulige poeng i en tilstandsvurdering. Det tilsvarer en kritisk, ikke-reparerbar tilstand – burde skiftes ut.
Det var kun en person i kontrollrommet på Statoil-plattformen. Det skulle vært to.
– Ikke fornøyd
Nå viser det seg altså at det også er problemer med ny BOP. Talsperson Morten Eek i Equinor er fornøyd med at selskapets rutinetesting av nytt utstyr avdekket feil.
– Testen har fungert, og det er betryggende. Samtidig er vi ikke fornøyd med at utstyret må utbedres. Nå vil dette følges opp i samarbeid med leverandør, sier Eek.
Sikkerhetsventilene fra denne leverandøren er kun levert til Gullfaks-feltet, opplyser han. Petroleumstilsynet er varslet.
– Nå jobber vi med å få på plass midlertidige reserveløsninger. Disse BOP-ene vil monteres om kort tid.
– Hvilke konsekvenser får det at boringen ble stanset?
– Dette har ikke noe å si for nåværende produksjon på feltet. Men vi får tre nye brønner inn i produksjonen senere enn planlagt, så vi har tapt noe framdrift der, sier Eek.
Selskapet består av bare syv personer og holder til i Strandgata 15, med utsikt over havnen i Florø, skriver Bergens Tidende.
De selger fisk fra oppdrettere på Vestlandet til kjøpere i inn- og utland.
Bravo Seafood ble nylig omtalt i forbindelse med salg av såkalt produksjonsfisk, laks av laveste kvalitet, fra Firda Sjøfarmer som endte i frysedisken hos Rema 1000.
Driften i 2018 er bedre enn i 2017, men svakere enn i 2016.
Overskuddet, resultatet før skatt, endte fjor på 14,5 millioner kroner.
Eierne, som også er ansatt i selskapet, bevilget seg et utbytte på åtte millioner kroner.
– Markedet for atlantisk laks er fortsatt sterkt, og vi forventer forholdsvis høye laksepriser også i 2019. Vi forventer noe økt tilgang på slaktefisk, og tror det er et godt utgangspunkt for å øke vår omsetning med tilfredsstillende lønnsomhet, heter det i årsberetningen.
Selskapets viktigste marked er Europa, men skriver at de også har lyktes i de asiatiske markedene.
– Vi eksporterer igjen laks til Kina og har store forventninger til dette markedet i årene som kommer, heter det i årsberetningen.
!function(e,t,s,i){var n="InfogramEmbeds",o=e.getElementsByTagName("script")[0],d=/^http:/.test(e.location)?"http:":"https:";if(/^\/{2}/.test(i)&&(i=d+i),window[n]&&window[n].initialized)window[n].process&&window[n].process();else if(!e.getElementById(s)){var r=e.createElement("script");r.async=1,r.id=s,r.src=i,o.parentNode.insertBefore(r,o)}}(document,0,"infogram-async","https://e.infogram.com/js/dist/embed-loader-min.js");
Selskapet består av bare syv personer og holder til i Strandgata 15, med utsikt over havnen i Florø, skriver Bergens Tidende.
De selger fisk fra oppdrettere på Vestlandet til kjøpere i inn- og utland.
Bravo Seafood ble nylig omtalt i forbindelse med salg av såkalt produksjonsfisk, laks av laveste kvalitet, fra Firda Sjøfarmer som endte i frysedisken hos Rema 1000.
Driften i 2018 er bedre enn i 2017, men svakere enn i 2016.
Overskuddet, resultatet før skatt, endte fjor på 14,5 millioner kroner.
Eierne, som også er ansatt i selskapet, bevilget seg et utbytte på åtte millioner kroner.
– Markedet for atlantisk laks er fortsatt sterkt, og vi forventer forholdsvis høye laksepriser også i 2019. Vi forventer noe økt tilgang på slaktefisk, og tror det er et godt utgangspunkt for å øke vår omsetning med tilfredsstillende lønnsomhet, heter det i årsberetningen.
Selskapets viktigste marked er Europa, men skriver at de også har lyktes i de asiatiske markedene.
– Vi eksporterer igjen laks til Kina og har store forventninger til dette markedet i årene som kommer, heter det i årsberetningen.
!function(e,t,s,i){var n="InfogramEmbeds",o=e.getElementsByTagName("script")[0],d=/^http:/.test(e.location)?"http:":"https:";if(/^\/{2}/.test(i)&&(i=d+i),window[n]&&window[n].initialized)window[n].process&&window[n].process();else if(!e.getElementById(s)){var r=e.createElement("script");r.async=1,r.id=s,r.src=i,o.parentNode.insertBefore(r,o)}}(document,0,"infogram-async","https://e.infogram.com/js/dist/embed-loader-min.js");
Fornybarfondet Nysnø investerer 20 millioner kroner i Disruptive Technologies.
Bergensselskapet, som ble startet i 2013 utvikler ifølge dem selv verdens minste, fullt integrerte trådløse sensorer.
Disruptive-sjef Erik Fossum Færevaag er godt fornøyd med å få Nysnø inn på eiersiden.
Mange bruksområder
– De trådløse sensorene våre, som er verdens minste og med 15 års batteritid, har utallige bruksområder innen energieffektivisering og ressursutnyttelse, sier han til Aftenbladet.
– Vi har satset på to typer sensorer, nemlig temperaturmålere og trykksensorer, og hittil har vi produsert 37 700 sensorer.
Trykksensorene er bare 5 millimeter tjukke. De kan typisk monteres i en dørkarm og registrere om døren lukkes eller åpnes. Et åpenbart bruksområde er alarmsentraler, men i følge Færevaag er bruksområdene svært mange.
Temperatur-kontroll
Viktige bruksområder for temperatur-sensorene er overvåkning og tilhørende energiøkonomisering i store næringsbygg, og beskyttelse av temperaturfølsom mat, noe som gir mindre matsvinn.
Selskapet har tidligere sagt til Sysla at de i løpet av 2019 skal produsere 500.000 sensorer.
Disruptive Technologies gjennomfører nå en aksjeutvidelse på totalt 85 millioner kroner. Nysnø-sjef Siri Kalvig avviser ikke at fondet seinere går inn med mer kapital.
– Pengene skal vi først og fremst bruke til salgs-satsing i USA, sier Færevaag.
– Det er veldig bra at vi har kapitalsterke miljøer utenfor hovedstaden. Det er viktig for å sikre bosetting og kystbasert næringsliv, sier administrerende direktør Geir Ove Ystmark i Sjømat Norge.
Politikerne diskuterer om det skal innføres en skatt på laksenæringens bruk av fjorder og havområder (grunnrenteskatt). Minst tre av de fire regjeringspartiene vil debattere dette på sine landsmøter denne våren, og regjeringen er i gang med en utredning.
Tilhengerne mener Norges største eksportnæring etter olje og gass kan bidra mer til fellesskapet. At oppdrettsnæringen har hatt skyhøye driftsmarginer gir dem vann på mølla.
Men Ystmark syns ikke det er noe argument at noen tjener seg rike på sjømat.
– Vi må tåle at det er noen milliardærer også utenfor Bygdøy, sier han til NTB.
– Som å skatte utsikt
Mange næringer har høy avkastning uten at de har noen særskatt, påpeker Ystmark. Han viser til at eiendomsnæringen i Oslo-området også har store inntekter.
– Jeg ser ikke noen objektiv grunn til at laksenæringens bruk av sjøvann skal skattlegges på en annen måte enn en eiendom med utsikt, mener han.
Sjømatnæringen bidrar allerede med mye til fellesskapet, påpeker han. I fjor ble det betalt rundt 20 milliarder kroner i skatt til stat og kommune, og dessuten fikk havbrukskommuner utbetalt 2,8 milliarder kroner fra Havbruksfondet. Fondet får inntekter fra salg av laksekonsesjoner, som gir oppdretterne lov til å utvide driften. En forutsetning for auksjonene er at næringen klarer å håndtere lus og andre miljøproblemer.
– I stedet for helt nye skatteregimer, må vi ha heller ha en debatt om hvordan havbrukskommunene kan få mer forutsigbare inntekter, mener Ystmark.
Han foreslår en ordning der fondsmidlene deles ut årlig i stedet får hvert annet år. Da blir ikke kommunenes inntekter like utsatt for svingninger i auksjonsprisene.
Det er langt fra sikkert at de skyhøye lakseprisene vil vare, advarer han, og viser til at norsk sjømatnæring vil bli utfordret av landbasert oppdrett i blant annet Afrika og USA.
– Næring med superprofitt
– Dette handler ikke om å ramme en næring som knapt går rundt, sier Høyres Hanne Alstrup Velure.
Velure er sentralstyremedlem i Høyre, og på partiets landsmøte i midten av mars vil hun argumentere for at oppdrettsselskapene betaler for bruken av fjord og hav.
– Næringen tar større og større plass og opererer med superprofitt, påpeker hun.
Velure avviser at dette er en særskatt for laksenæringen. Det er en betaling for bruken av fellesskapets naturressurser, noe også olje- og gassnæringen og vannkraftverk skattes for, påpeker hun.
Slik skatteinntekter fra vannkraft tilfaller vertskommunene, kan også havbruksskatt komme lokalsamfunnene til gode, mener hun.
– Diskusjonen om det skal være en lokal eller statlig skatt, må ikke gå på bekostning av om bruken av naturressurser skal beskattes overhodet.
Velure mener innbetalingene til Havbruksfondet alene ikke er noe fullgodt bidrag til fellesskapet.
– Det er et engangsbeløp og ferdig med det. En robust skatteordning må være bedre og vil gi mer langsiktige inntekter for lokalsamfunnet.
Våren 2016 vår Ågotnes som en spøkelsesby. Mer enn 1000 arbeidsplasser hadde forsvunnet fra industriområdet.
Likevel valgte CCB og Norsea Group å kjøpe seg inn i konsulentselskapet Logiteam og flytte virksomheten til datterselskapet Logiteam Subsea fra Kokstad til Ågotnes.
Det nye selskapet fikk navnet CCB Subsea, og skulle ta opp konkurransen med utstyrsleverandørene på subsea vedlikehold.
Doblet omsetningen
– Vi skulle være et omstillingstiltak. Men det var fryktelig lite volum i 2016. Det var stort sett tre menn i en bil som flyttet fra Kokstad, sier Per Matthews som er operasjonssjef i CCB Subsea.
Sakte men sikkert tok aktiviteten seg opp i 2017, og i 2018 har veksten vært eventyrlig.
Fra 2 millioner i omsetning i 2016, endte 2018 med en omsetning på 75 millioner, forteller administrerende direktør Nils Fjærvik.
– Det har nesten vært litt vel mye. Vi ser helt klart at både oljeselskapene og riggselskapene har fått fremtidstroen tilbake, sier han.
Det er Equinor som står for om lag halvparten av oppdragene til selskapet.
Ansatte 40 i fjor
Med kraftig økning i aktivitet så selskapet seg nødt til å oppbemanne kraftig.
Bare i fjor ansatte de over 40 mekanikere, ingeniører og konsulenter. Noen var blant dem som hadde mistet jobben på basen for et par år siden.
– På et tidspunkt i den verste krisen kjentes det ut som om ingeniører ikke var noe verdt, men nå har det virkelig snudd. Det er utrolig kjekt å se hva CCB Subsea har fått til, sier CCB-sjef Kurt Runa Andreassen om datterselskapet.
Verkstedhallen til CCB Subsea på Ågotnes. Foto: Adrian Søgnen
Subsea-nykommeren har i dag 58 ansatte, men er fortsatt på jakt etter mer kompetanse.
– I starten gikk rekrutteringen lekende lett. Vi fikk strålende folk som begynte på dagen, men merker allerede nå at det er blitt vanskeligere, sier Terje Monssen i Logiteam, som har vært med å bygge opp selskapet.
Planen er å vokse videre i 2019, og satse mer på offshore-operasjoner.
– Vi skal kanskje ikke vokse så mye som i fjor, men vi blir nok 80 i løpet av året, sier Fjærvik.
Satser i nord
Han legger ikke skjul på at CCB-navnet har gjort det lettere for selskapet å få oppdrag.
– CCB har sammen med Norsea Group en tilstedeværelse med baser langs hele kysten som er helt unik. Det gjør at vi kan lene oss på lokalkunnskapen og infrastrukturen som allerede er bygget opp når vi skal konkurrere om nye oppdrag, sier Matthews.
I Sandnessjøen har selskapet blant annet inngått en samarbeidsavtale med Sandnessjøen videregående skole for å bygge opp subsea-kompetanse i nord.
– Nå må vi sende folk nordover for subsea-vedlikehold, men vi vil heller bygge opp kompetansen lokalt, sier Fjærvik.
Han ser store vekstmuligheter for selskapet i Nord-Norge.
– Markedet i Nord-Norge er ikke mettet. Og fremover mener man at de største mulighetene ligger i Barentshavet. Da må vi bygge opp lokal tilstedeværelse, sier Fjærvik.
Vil ha en bit av ryddejobben
Selskapet ser også forretningsmuligheter i den enorme ryddejobben som gjenstår på norsk sokkel, og vil slå seg opp på fjerning, gjenbruk og gjenvinning av avansert subsea-utstyr.
– Dette er utstyr til milliarder som har stått urørt i flere tiår. Vi ønsker å tilby en komplett verdikjede fra fjerning til gjenvinning. Vi vil også bidra til at utstyret blir gjenbrukt til andre formål, sier Fjærvik.
Nyanskaffelsen vil koste 80 millioner kroner, men prisen vil stige om lag 40 millioner kroner med batteripakke og elektrisk drift i stedet for diesel, skriver Aftenbladet.
– Om støtteordninger og nødvendig infrastruktur legges til rette, kan skipet bli drevet av elektrisitet, uttaler daglig leder Lars A. Rødne i en pressemelding.
Rødne har som strategi å anskaffe en ny båt hvert annet år og hadde sikret seg opsjon på snarlig byggetid ved skipsverftet i Hyen i Gloppen kommune. Det nye fartøyet vil kunne settes inn i fjordcruisetrafikken fra Stavanger allerede sommeren 2020.
Det nye skipet blir søsterfartøy til Rødne-rederiets flaggskip «Rygerdronningen», som Brødrene Aa leverte våren 2018. Katamaranen «Rygerdronningen» har skrog i karbonfiber, er 38 meter lang, tar nær 300 passasjerer og har en toppfart på 20 knop. Skipet er satt inn i fjordcruise fra Stavanger.
I 2018 fraktet Rødne godt over 100.000 passasjer på turer på Lysefjorden, en økning på 10 prosent fra året før.
Norske myndigheter ønsker fossilfri kollektivtrafikk på sjøen innen 2025. Rødne har kartlagt hva det vil innebære å gå bort fra diesel og over til elektrisitet.
Ifølge Rødne makter ikke rederiet en tilleggsinvestering på i overkant av 40 millioner kroner til elektrisk drift av den nye båten. Lars Rødne understreker at økonomiske tilskuddsordninger må på plass, hvis det nye skipet skal kunne bli helelektrisk.
– Skal våre ferger og hurtigbåter kunne seile utslippsfritt i fremtiden, må det legges til rette for det gjennom økonomisk støtte som kan forsvare de økte investeringene som kreves av oss, signaliserer han.
Forrige uke ankom omsider de to fergene «MF Huftarøy» og «MF Samnøy» som skal gå i fergesambandet Halhjem-Sandvikvåg, skriver Bergens Tidende.
De nye fergene skulle opprinnelig ha vært i trafikk allerede ved nyttår da Torghatten Nord overtok driften av sambandet, men ble kraftig forsinket fra verftene i Tyrkia og Brevik.
I mellomtiden har to av reservefergene fra Bastø Fose hatt store problemer.
Millionerstatning
Det er varslet at verftene må ut med en erstatning på flere titalls millioner kroner til Torghatten som følge av forsinkelsene. Erstatningen skal være kontraktfestet.
Trolig venter også sanksjoner fra Statens Vegvesen som følge av den forsinkede leveransen.
– Dette er en kontraktssak inn mot Vegvesenet som vi må komme tilbake til, sier driftssjef Fredrik Moe i Torghatten Nord.
Tok en testtur
Søndag kjørte «MF Huftarøy» sin første testtur på fjorden med biler og passasjerer om bord.
– Det var ikke en annonsert tur, men da vi holdt på å teste, fant vi ut at vi ville kjøre en runde. Det passet bra med hjemfarten fra vinterferien, sier Moe.
Selskapet jobber nå med opplæring av mannskap og testing langs kaianløpet.
Moe kan ikke gi noen lovnad om når fergene vil være i trafikk, men sier det er snakk om «veldig kort tid».
– Vi ønsker ikke å legge noe press på opplæringen. Sikkerheten må settes først, sier driftssjefen.
– Gode sjøbåter
«MF Huftarøy» og «MF Samnøy» er hybridferger som går på en blanding av gass og batteri. I 2019 skal i alt fire nybygde ferger trafikkere på sambandet – to av dem er bygget i Tyrkia og de to andre i Brevik i Telemark.
Fra 1.1.2020 skal totalt fem ferger trafikkere sambandet fast.
– Dette er veldig gode sjøbåter med masse maskineri. De har seilt på rekordtid fra Tyrkia på 11–12 dager med en snittfart på 17 knop, forteller dritssjefen.
Kun ett dekk
Fergene har heller ikke et øvre og nedre bildekk, noe som betyr at alle kjøretøy lastes på den samme flaten i midten. Totalt har båtene plass til 180 biler.
Ifølge Moe har også fergene kapasitet til å ta igjen tapt tid på overfarten ved forsinkelser.
– Båtene har et fartspotensiale for langt over rutefarten, sier Moe.
Gullfaks C-plattformen kom i drift på Gullfaks-feltet i Nordsjøen i 4. november 1989.
Nå gir Oljedirektoratet tillatelse til at C-plattformen kan brukes fram til sommeren 2036. Det vil si at plattformens «holdbarhet» kan vare hele utvinningstillatelsen. Gullfaks C ble opprinnelig designet for en levetid på 30 år.
Norsk svenneprøve
Mens Statfjord-feltet ble Statoils (nå Equinors) første operatørskap på norsk sokkel, Etter at amerikanske Mobil sto for utbyggingen, var Gullfaks en norsk svenneprøve ettersom det var første gang et norsk selskap sto for utbygging og drift.
Gullfaks-feltet kom i produksjon med Gullfaks A like før jul i 1986, mens Gullfaks B startet produksjonen i februar 1988. Dekket til Gullfaks B ble bygget ved Rosenberg Verft i Stavanger.
Lønnsomt til 2032
I meldingen fra Oljedirektoratet heter det at I søknaden viser Equinor til at innretningen kan drives lønnsomt fram til 2032, med mulighet for ytterligere forlengelse ved modning av nye prosjekter for økt utvinning på Gullfaks, skriver Aftenbladet.
Oljedirektoratet skriver at det er behov for videre drift av Gullfaks C, både for å utvinne gjenværende ressurser på Gullfaks, og som aktuell vertsplattform for andre forekomster i nærområdet.
«Gullfaks C er blant annet sentral for utvinning av olje fra de tette lagene i Shetlandgruppen og Listaformasjonen over Gullfaks. Hvis innretningen drives videre på en kostnadseffektiv og sikker måte, er det et godt potensial for reservetilvekst og forlenget produksjon», skriver Oljedirektoratet.
Slik så det ut under byggingen av understellet til Gullfaks C i Jåttåvågen i 1987. Foto: Øyvind Ellingsen
Gullfaks C er en av tre store Condeep betongplattformer på feltet med integrert prosessanlegg, boreanlegg og boligkvarter. Gullfaks C behandler og eksporterer også olje og gass fra Gullfaks Sør, Gimle og Visund Sør. I tillegg behandles produksjonen fra Tordis i et eget anlegg på plattformen.
Blokk 34/10 gikk under navnet «Gullblokken» da den i 1978 ble tildelt Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum, med Statoil som operatør. Gullfaks-området har mer enn innfridd forventningene, det har skapt store verdier for samfunnet gjennom tretti år med produksjon.
De nåværende rettighetshaverne på feltet er Equinor, Petoro og OMV Norge.
