Energibransjen er en spennende bransje. Her er det mange forskjellige energikilder som har sine styrker og svakheter, samt hver sin gruppe med entusiastiske tilhengere og motstandere.
Det er mange måter å produsere strøm, og en sammenligning vil måtte bli en slags sammenligning av epler og pærer. Samtidig har vi et tilkoblet strømnett der forskjellige strømkilder kan levere sin strøm, og det gjør at alt kan sammenlignes på pris.
I bransjen brukes LCOE til nettopp dette. Det er en forkortelse for «levelized cost of electricity», som er en kalkuleringsformel for å kunne sammenligne forskjellige strømkilder. Det gjøres ved å ta utgangspunkt i gjennomsnittlige totalkostnader for å bygge og drifte et kraftverk.
LCOE er nettopp det den utgir seg for å være – et verktøy for å kalkulere gjennomsnittskostnader som kan sammenligne kostnadsnivået på tvers av energikilder. Det gjør den godt egnet til å få en oversikt over hvilket prisnivå strømmen må ligge på for at et nytt kraftverk skal gå med overskudd.
I sommer la NVE frem oppdaterte LCOE tall for diverse kraftkilder, og enerWE har tatt en titt på tallene for å lage en sammenlignbar oversikt.
Den viser at det er store forskjeller på for eksempel solkraft og vindkraft. Disse to energikildene er i hver sin ende av skalaen når det gjelder kostnader. Ifølge tallene som NVE har kommet frem til trenger solkraft en pris på mellom 132,00 og 158,50 øre for hver kWh for at investeringen skal komme i pluss, mens vannkraft trenger så lite som 29,6 øre.
Det er også stor forskjell innad for vindkraften. Den havbaserte vindkraften trenger en pris på 116 øre pr. kWh mens landbasert havvind er blant de bedre med en kostnad på 40,9 kWh.
Kjernekraft ligger på 58,7 øre/kWh, mens kullkraft med og uten karbonfangstløsninger ligger på henholdsvis 72,5 og 38,3 kWh. Her er det verdt å merke seg at disse prisene baseres på dagens avgiftsnivå. Det betyr at det fortsatt er mye billigere å forurense med et kullkraftverk enn å ta miljøkostnaden ved å håndtere karbonutslippene. På den annen side er det i dette tilfellet en teoretisk regneøvelse da Norge ikke driver med kullkraftverk, og det foreligger heller ingen planer om det.
Når det gjelder gasskraftverk er det stor forskjell på gassturbinverk som trenger en pris på 122,7 øre/kWh og gassfyrte kombikraftverk med og uten karbonfangsløsninger. De krever en strømpris på henholdsvis 72,5 og 38,3 øre/kWh. Også her er det markant mer lønnsomt å droppe karbonfangsten selv om det må betales CO2-avgift på utslippene.
Det er store forskjeller i kostnadsnivået for de forskjellige energikildene.
Det skjer imidlertid mye i energimarkedet, og noen energiteknologier har en teknologiutvikling som gjør at de blir raskt billigere mens andre står mer eller mindre sted på hvil. Det gir store utslag for hvordan prisnivået forventes å bli i fremtiden.
I sin prognose forventer NVE ganske store forandringer i tiden frem til år 2035. Det gir et spesielt stort løft til solkraften, men også til havvind. Det gjør at de kan bli mer langt mer konkurransedyktige på pris enn det de er i dag.
Vannkraft forventes å holde seg på et stabilt kostnadsnivå i årene fremover, mens solkraftskostnadene vil gå kraftig ned.
Hvis NVE’s prognoser slår til vil landbasert vindkraft komme ned på omtrent samme prisnivå som vannkraft, mens solkraften begynner å bli konkurransedyktig mot kjernekraft og havvind, samt gassfyrte kombinasjonskraftverk.
I 2035 forventes det at solkraft har blitt markant billigere, mens vannkraft holder seg på samme prisnivå.
LCOE egner seg som nevnt godt til å få et grovt overslag over hvordan de forskjellige strømkildene står seg i forhold til hverandre, men det er viktig å ha i bakhodet at dette på ingen måte kan ses på som en endelig fasit.
Solkraft er for eksempel en av de få energikildene som egner seg godt også til små installasjoner i privatmarkedet. I NVE’s tall er det da også tatt med eksempler som tar utgangspunkt i henholdsvis private eneboliger, næringsbygg og store frittstående installasjoner. Førstnevnte blir markant dyrere pr. kWh enn sistnevnte da driftskostnadene går markant ned når man henter ut stordriftsfordeler.
Det hjelper heller ikke at vannkraft både er den mest kostnadseffektive strømkilden samtidig som den er fornybar. De fleste nordmenn har ikke en elv rennende gjennom hagen sin som kan brukes til vannkraft, og de få som har det må uansett gjennom en omfattende prosess for å få en eventuell godkjenning til å bygge sitt eget vannkraftverk. Med solkraft krever det normalt sett ingen godkjenning for å sette i gang. Som enerWE tidligere har rapportert, er det heller ikke så mange som ser for seg å sette opp egne vindmøller i hagen sin.
LCOE tar heller ikke hensyn til strømkildenes forskjellige egenskaper. Vannkraft har for eksempel et stort fortrinn i at produksjonen kan skrus opp og ned for å tilpasses strømforbruket. Solkraft er på sin side en lokal strømkilde som gjør at det blir mindre behov for å bygge ut kraftnettet ettersom den kan dekke deler av strømforbruket med lokal strøm.
Les også:
Statoil går inn i sitt første solprosjekt
Tror vindkraft kan stå for 30 prosent av Europas strømproduksjon i 2030
– For de fleste huseiere er det ikke aktuelt med en vindmølle i hagen
– Tallene er litt nådeløse, men utviklingen går i riktig retning
Kan naboen nekte deg å sette opp solpanel på taket ditt?
– Norge er en energinasjon, og hvis vi skal fortsette å være det må vi satse på solenergi
Denne svømmehallen varmes med solenergi
Hvorfor skal vi erstatte fornybar vannkraft med egenprodusert solenergi?
– Med solceller på taket åpnes døren for IT-bransjen
Det norske kraftnettet trenger en oppgradering, og det koster store summer. Samtidig er det mye usikkerhet knyttet til fremtidig strømbruk og produksjon. På den ene siden blir det stadig mer elektrifisering, noe som krever stadig mer strømproduksjon. Det gjelder for eksempel elbiler.
Samtidig skjer det en rivende utvikling innen for eksempel solenergi som kan produseres lokalt på hvert bygg, enten det er en privat bolig eller hytte, eller et næringslokale. Slike lokale strømkilder kan redusere kapasitetsbehovet i strømnettet, men kan også gjøre det mer krevende ettersom det må takle at kundene også produserer strøm som sendes tilbake.
Statnett drifter totalt 11.000 kilometer med kraftledninger og ca 150 stasjoner. Dette er et omfattende nett som skal oppgraderes, og nå er planen klar.
Kort fortalt skal selskapet investere mellom 35 til 45 milliarder kroner de neste fem årene. Det er mye penger, men det er faktisk mindre enn de 40-50 milliardene Statnett opprinnelig så for seg.
En årsak til denne nedgangen er at større prosjekter er ferdigstilt i løpet av siste år og perioden er justert ett år i tid til 2018-2022. Planlagte investeringer for 2022 er lavere enn for 2017. I tillegg har kostnadene på flere prosjekter gått ned, samt at noen prosjekter vil bli gjennomført senere.
– Et hovedtrekk for de nærmeste årene, er at vi fullfører en rekke større prosjekter i hele landet. Dette betyr at vi nå har et historisk høyt investeringsnivå. I tråd med hva vi tidligere har sagt, vil imidlertid investeringstoppen passeres i løpet av få år, og vi er deretter på vei inn i en fase der investeringsnivået forventes å bli lavere, forteller Håkon Borgen, konserndirektør for teknologi og utvikling i Statnett, i en pressemelding.
Statnett forteller at det i den fasen selskapet nå er inne har vært nødvendig å bedre forsyningssikkerheten i sårbare områder som Nord-Norge, Stor-Oslo og Stavanger-regionen, i tillegg til å klargjøre nettet for mye nytt forbruk og ny produksjon. Innen 2021 skal også to nye mellomlandsforbindelser til Tyskland og Storbritannia ferdigstilles.
De mange og store prosjektene vil få betydning for nettleien og sentralnettstariffen, og Statnett mener at den vil øke noe de første årene for så å stabilisere seg.
– Det er en viktig del av vår strategi fremover å sikre et stabilt nivå for tariffen som strømkundene betaler i forbindelse med investeringer, drift og vedlikehold i sentralnettet. Slik utsiktene er nå skal dette være mulig å gjennomføre, men det er fortsatt en viss usikkerhet når det gjelder behovene i et kraftsystem i kraftig endring, sier Borgen.
I den endelige nettutviklingsplanen har Statnett også med en første vurdering av kapasiteten i nettet som vil være tilgjengelig for nye prosjekter innen fornybar kraftproduksjon. Dette er vurderinger som inngår i arbeidet NVE for tiden gjør med å kartlegge forutsetningene for ny fornybar kraftproduksjon i de ulike delene av landet.
Statnetts analyser viser at Norge har gode forutsetninger for videre utbygging av ny vind- og vannkraft. Samtidig setter kapasiteten i nettet begrensinger for hvor mye ny produksjon vi kan knytte til i ulike områder i Norge, og geografisk plassering vil derfor ha betydning for den samfunnsøkonomiske vurderingen av ulike prosjekter.
Statnetts nettutviklingsplan ble lagt ut på høring i april, og det er kommet innspill fra 19 instanser. Flere av innspillene har ført til endringer i planen som legges frem nå, mens andre innspill vil være del av grunnlaget for videre planlegging og analyser.
– Vi setter pris på at en rekke ulike instanser har involvert seg i dette arbeidet. Disse innspillene er viktige for oss når vi skal løse samfunnsoppdraget vårt, sier Håkon Borgen.
Nettutviklingsplanen kan lastes ned her.
Elhub er en datahub som skal omfatte alle måledata for strøm i Norge, og den skal være bindeleddet mellom nettleverandører og kraftleverandører. Systemet er organisert i Elbub AS, som er et heleid datterselskap av Statnett.
Elhub er en viktig del av det pågående AMS-prosjektet der samtlige strømkunder bytter strømmålere for å kunne automatisere innrapporteringen av strømforbruket. Planen er at data fra den automatiske strømavlesingen ute hos kunden sendes inn til det lokale nettselskapet, for så å videreformidles videre til Elhub innen 07:00 påfølgende dag.
Prosjektet er imidlertid forsinket, og har fått tildels kraftig kritikk.
Nå forteller Elhub selv at de har oppdatert sin plan for Elhub-prosjektet som følge av at det tar vesentlig mer tid å teste og feilrette løsningen. De legger opp til en lansering i oktober neste år.
– Det er viktig for alle at løsningen som nå ferdigstilles, er robust og stabil når den lanseres. Siden tidlig i sommer har vi derfor hatt en omfattende gjennomgang av status og fremdriftsplanen til prosjektet. Gjennomgangen har omfattet en ekstern kvalitetssikring av prosjektet, gjennomført av DNV GL, sier daglig leder i Elhub AS Tor Bjarne Heiberg.
Han mener at de har gjort viktige fremskritt i testfasen de siste månedene.
– Samtidig ser vi at arbeidet med å teste løsningen er betydelig mer omfattende enn vi opprinnelig hadde tatt høyde for. Med det som utgangspunkt, innser vi at vi har vært for optimistiske når det gjelder hvor mye tid som vil gå med til å teste løsningen, særlig opp imot IT-løsningene til de 350 aktørene som skal bruke Elhub daglig, sier Heiberg i en pressemelding.
Konklusjonen av gjennomgangen er at prosjektet vil trenge resten av 2017 og første kvartal 2018, til å teste løsningen og rette feil, sammen med et begrenset antall pilotaktører. Antallet aktører som deltar i testingen vil deretter utvides i løpet av andre kvartal 2018. Når alle har testet, skal Elhub i tredje kvartal klargjøres for lansering, med blant annet generalprøve på oppstartsfasen og endelig opplasting av alle markedsdata fra markedsaktørene.
– Lansering av Elhub kan etter den oppdaterte planen skje innen utgangen av oktober 2018. Dette forutsetter at den sentrale IT-løsningen ferdigstilles i mars, slik at markedsaktørene får nok tid til testing. Vi går nå i dialog med aktørene i bransjeråds- og ekspertgruppemøter for å kvalitetssikre denne fremdriftsplanen, utdyper Heiberg.
Forsinkelser er – som alltid – dyrt.
– Denne planen innebærer at beregnet kostnad øker til 660 millioner kroner, som er en økning på om lag 15 prosent i forhold til opprinnelig investeringsbeslutning. Vi ser svært alvorlig på dette, og iverksetter tiltak for å begrense kostnadene. Samtidig beklager vi ulempene forsinkelsen gir for de involverte aktørene. Nå blir det viktig å videreføre og utvikle et tett og godt samarbeid med bransjen fram imot lansering. Planen fremover for aktørene og hvordan arbeidet vil legges opp videre, vil bli publisert på elhub.no i løpet av få dager, presiserer Heiberg.
Les også:
Elhub for nye strømmålere bør skrotes – kan bli en ny skandale
Valgte Accenture
Elhub moderniserer kraftbransjen
Kronikk av Tor Olav Grøtan, seniorforsker, SINTEF og Janne Hagen sjefingeniør, Norges vassdrags- og energidirektorat
Samtidig som vi blir avhengige av digitale systemer i energiforsyningen er det derfor betimelig å stille spørsmål om sikkerhet og pålitelighet i disse systemene.
Digitalisering treffer energiforsyningen på mange måter. Digitale sensorer i infrastrukturen gjør det mulig for nettselskapene å overvåke og vedlikeholde systemene sine på en mer effektiv måte. Automatiske digitale strømmålere gir også nettselskapene bedre utgangspunkt for effektiv drift, og strømkundene mulighet for å selge overskuddsstrøm produsert ved for eksempel solceller på eget hustak.
Digitaliseringen gir mulighet for å utvikle løsninger for smarte energiøkonomiske hus. Men, digitalisering og tilknytning av stadig flere komponenter til internett eksponerer oss også for en rekke trusler. Mange av disse har vi liten eller ingen erfaring med.
Næringslivets sikkerhetsråd rapporterte i sin Mørketallsundersøkelse 2016 at 20 prosent av norske virksomheter ble utsatt for virus eller skadevareangrep. For dem som ble angrepet var skadevare blant de uønskede hendelser som var verst for virksomhetene.
Med økt digitalisering av energi-infrastrukturen til automatisk strømmåling, til driftskontroll, vedlikeholds-styring og til sensorer og overvåkning, har bekymringen for at virusangrep og skadevare skal treffe energisektorens systemer økt.
Bekymringen er knyttet til konsekvensene for leveranser av strøm dersom for eksempel cyber-fysiske angrep skulle ramme Norge. Denne typen angrep har funnet sted andre steder i verden.
Strømnettet er allerede blitt angrepet
Skadevaren Stuxnet som ble brukt for å forstyrre og til slutt skade Irans anlegg for anrikning av uran, gjorde verden oppmerksom på at helt vanlige industrikontrollsystemer kan involveres i slike angrep. I 2015 og 2016 ble energiselskaper i Ukraina gjenstand for angrep som hadde betydelige konsekvenser for energiforsyningen, i en politisk tilspisset kontekst.
Så langt er det få hendelser som rammer styringssystemene i norsk energiforsyning. I 2016 fikk Norges vassdrags- og energidirektorat rapportert totalt tre cyberhendelser mot driftskontrollsystemer fra to selskaper.
Ingen av disse hendelsene fikk innvirkning på strømforsyningen til kundene. Men risikoen anses fortsatt som stor, fordi de potensielle konsekvensene er så store, både for kraftsektoren selv og det samfunnet som er avhengig av den.
Vil finne de skjulte truslene
Prosjektet New Strains of Society som ledes av SINTEF fokuserer på framtidige utfordringer knyttet til blant annet cybersikkerhet. Prosjektet setter søkelyset på skjulte, dynamiske og nye typer trusler. Her forsøker vi blant annet å finne gode måter for hvordan virksomheter kan motstå og håndtere cybertrusler.
Dette er trusler som inngår i mer sammensatte trussel-landskap som overskrider etablerte grenser for ansvar og kontroll, i et omfang som utfordrer samfunnets erfaringer, kapasiteter og evner. Prosjektet setter også fokus på motstandsdyktighet og tilpasningsevne i slike trussel-landskap.
Hva skjer hvis strømselskapet mister kontroll?
Ettersom teknologi og infrastruktur knyttes tettere sammen og ikke minst får tilknytningspunkter til internett, vil også nye typer trusler kunne dukke opp. Det vil aktualisere behovet for å adressere andre utfordringer enn vi er vant til å håndtere.
Utpressingsskadevare, også kjent som “ransomware”, treffer allerede samfunnet – hva skjer dersom slik skadevare infiserer energisektorens kritiske styringssystemer?
Nektelsesangrep der tjenester blokkeres av uønsket aktivitet er en annen trussel. Hva om komponentene i bygninger blir kompromittert – og går til angrep på andre systemer i infrastrukturen?
Sist, men ikke minst – hvordan kan avanserte trussel-aktører true norsk energiforsyning, og hvordan kan energiforsyningen motstå slike angrep og påkjenninger? New Strains of Society-prosjektet ser ikke bare på disse truslene, som for så vidt er kjent i dag, men på ulike kombinasjoner av trusler og påkjenninger, og hvordan de kan forplante seg på nye måter.
SINTEF med samarbeidspartnere skal i prosjektet utvikle et rammeverk for å forstå, identifisere og håndtere slike nye påkjenninger innenfor større bilder enn de vi foretrekker å betrakte i dag.
Forskningen, myndighetene og industrien jobber på lag
Vi har allerede starter arbeidet. I juni var Norges vassdrags og energidirektorat vert for en sikkerhetsworkshop, hvor myndighetene, industrien og amerikanske samarbeidspartnere delte innsikt i kjente og relevante cyberangrep.
De ble også orientert om de konkrete trusselbilder mot aktuelle deler av kraftforsyningen, som vindkraft og automatiske strømmålere.
Workshopen ga også innsikt i hvordan cyberøvelser på nasjonalt nivå kan gjennomføres, og hvordan man kan bruke disse erfaringene til å adressere store trussel-landskap og «stress»-teste dem. I tillegg fikk vi verdifulle innspill til hvordan et sammensatt scenario som involverer oljevirksomheten offshore med strømforsyning fra land kan inngå i et trussel-landskap. Forskningsrådet var også bredt representert, og fikk med dette innspill til relevante vinklinger på cyber-sikkerhet, energi-infrastruktur-sikkerhet og samfunnssikkerhet.
Slik sikrer vi strømnettet mot angrep
Mye kan gjøres og blir allerede gjort for å gjøre energisektoren både motstandsdyktig og tilpasningsdyktig til trusselbildet. Angripere kan prøve å få fotfeste i administrative systemer i energiforsyningen gjennom bruk av ulike virkemidler.
Her kan de operere en tid og kartlegge systemene og arkitekturen før de beveger seg videre til driftskontrollsystemer, som igjen gir en kopling til fysiske komponenter som brytere, programmerbare logiske kontrollere, brukergrensesnitt og servere.
Dersom datanettet ikke er segmentert, det er mangelfull tilgangsstyring og systemene ikke er oppdatert, kan angripere fort få tilganger de ikke skulle hatt, og dermed klare å stenge ned anlegg og slå av vern.
Redusert risiko kan oppnås gjennom å systematisk reparere, eller patche, sårbarheter i det administrative systemet, og å seksjonere nettet og ha sterk tilgangsstyring. Dagens beredskapsforskrift har krav som dekker opp for denne type sikkerhetsbehov.
Vanskelig å sikre seg mot alt
Det som derimot er vanskeligere å beskytte seg mot er trusler som oppstår når noen kompromitterer forsyningskjeden. Det kan bety at noen legger til avlyttingsutstyr eller modifisert maskinvare på leverandørens komponenter, før de havner i Norge.
For å kunne oppdage denne type trusler må virksomhetene fysisk åpne opp komponenter og skaffe seg inngående kunnskap om hva som er på innsiden av boksene. Dette krever at vi forstår teknologien i dybden. Vi må forstå funksjonaliteten til elektronikken, programvaren, og fysisk sårbarhet koplet til fysisk utforming og lokalisering. Det finnes i dag ikke noen godkjenningsordning som gjør denne type analyse, eller «reverse engineering», av utstyr i energiforsyningen.
Det finnes heller ikke et norsk forskningsmiljø som spesielt ser på dette problemområdet for ikke-graderte systemer av vital betydning for samfunnssikkerheten. Dette representerer en slags restrisiko sammen med potensielt utro tjenere når det kommer til cyberfysisk systemsikkerhet. Restrisikoen må håndteres gjennom beredskap der menneskelige ressurser, samhandling under krevende omstendigheter, kunnskap og reservedeler inngår.
Energisektoren må være klar over ansvaret
I tillegg til dette bør energisektoren forstå sin sentrale rolle i større risikobilder og trussel-landskap. Sektoren bør ikke minst forberede seg på å være en sentral aktør i et større landskap av samhandlende aktører som er motstandsdyktige på ulike premisser og med ulike prioriteringer.
New Strains prosjektet bidrar til dette med metodikk for å beskrive slike landskap. Prosjektet skal forberede deltakerne til å takle en strøm av “«hva hvis»-spørsmål, som utfordrer deres forestillings- og yteevne.
Kronikken ble opprinnelig publisert på Forskning.no. Gjengitt med forfatternes tillatelse
KRONIKK av Johnny Håvik i fagforeningen Industri Energi
I over hundre år har vannkraften vært forvaltet til det beste for fellesskapet. Vår unike ressurs har gitt lave strømpriser til både industri og vanlige folk. Men regjeringens uttalte mål om å øke kraftprisen vil endre på dette.
Til tross for at vi legger en mild vinter bak oss, øker strømprisene i Norge. Prisen i første kvartal i år har steget med 24 prosent sammenlignet med samme periode i fjor, skriver NRK. NVE forklarer at den dyre strømprisen kommer av strømkablene Norge har til utlandet. Og ennå har vi ikke sett effekten av de planlagte kablene til Storbritannia og Tyskland, som skal bygges de nærmeste årene. Tro det eller ei, det føres faktisk en bevisst politikk for å få opp strømprisene i Norge, på tross av at regningen sendes til deg og meg.
Dyrere strøm gir store konsekvenser
Våren 2016 rykket nemlig olje- og energiminister Tord Lien ut på vegne av regjeringen og slo fast at regjeringen er lei av lave strømpriser. Derfor føres det nå en politikk for å bevisst øke strømprisene. På agendaen står utbyggingen av nye overføringskabler til land med høyere strømpriser enn Norge sentralt. Det regjeringen unnlater å si er at forbruket av strøm i Norge er nesten like stort som produksjonen vår. Dermed brukes kraftpolitikken vår til indirekte skattlegging av alle som bruker strøm i Norge. Konsekvensene av dette er økt strømregning for private forbrukere og svekket konkurranseevne for industrien. Det betyr at kommunene må bruke mer av pengene sine på å betale høyere strømregninger. Altså får de mindre penger å bruke på barnehager, skoler og omsorgstjenester. Hovedarkitekten bak dette er partiet som ble stiftet med navnet «Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep», i dag kjent som Fremskrittspartiet.
Strømprisen skal dobles
Ifølge Det Internasjonale Energibyrået (IEA) vil den nye kraftpolitikken føre til at strømprisen i Norge dobles mellom 2020 til 2030. På grunn av utenlandskablene styres strømregningen din av prisen på kull og prisen for å slippe ut CO2, selv om vår strøm er et resultat av fossefallene våre og er en ren og fornybar ressurs.
Noen argumenterer med at nesten all kraftproduksjon er offentlig eid, og at inntektene dermed tilfaller fellesskapet. Det er for så vidt riktig, men betyr det at fellesskapet er enig i at vi skal føre en politikk som gir oss økte strømpriser? Og er det høye strømpriser som gir oss mest verdi tilbake for vannkraften? Historien viser oss faktisk det motsatte.
Vannkraften eies av folket
Fra slutten av 1800-tallet og frem til 1970-tallet tok Norge steget fra å være et land der folk masseutvandret fra i søken etter et bedre liv til å bli et land som mennesker ønsket å komme til av samme grunn. Sentralt for utviklingen av velferdsstaten stod vannkraften. Industriarbeiderne gjorde de mektige fossefallene om til moderne industriproduksjon, og ikke minst også elektrisitet til bruk i de tusen hjem. Selv om vi i stor grad tar elektrisiteten for gitt i dag, er den fremdeles bare en vag drøm for mer enn én milliard mennesker i verden som ikke har så mye som en lyspære i taket. Det er den samme drømmen som fikk bygdefolk i norske lokalsamfunn til å bygge kraftverk på dugnad.
Interessekonflikten om verdiskapingen fra vannkraften er ikke ny av dato. Den må også forstås i et historisk perspektiv. Uten politisk klokskap kunne ting sett ganske annerledes ut. Som for eksempel da privat kapital kjøpte fossefallene på begynnelsen av 1900-tallet. Det politisk svært kloke svaret var å si at private interesser må gjerne bidra til å muliggjøre verdiskaping fra vannkraften, men eierskapet skal tilhøre folket. Eller som da Norge rundt 1930 avslo å legge kraftkabel til Tyskland for å drive tysk industri – vi så verdien av å videreforedle den selv.
La oss beholde vår unike posisjon!
Det dagens regjering ikke forstår, er at diskusjonen om strømpris handler om mer enn salgsverdien av vannkraften som primærressurs. Den handler om hvordan rørlagte fossefall kan bidra til å skape mest mulig verdier og arbeidsplasser for fellesskapet. Og den handler om at når lokalsamfunn over hele landet har bygd ut kraftverk, så var det ikke for å få betale en høyest mulig strømregning. Det var for å ta naturen i bruk for å skape et bedre liv og mer velferd.
Norge er i dag i en unik posisjon. Mens andre land har store utfordringer med å kutte klimagassutslipp i kraftsektoren, er vi for lengst blitt fornybare. Vi har kraftforedlende industri i verdensklasse, drevet av ren vannkraft. Og vi har verdens beste utgangspunkt for å møte fremtidens lavutslippssamfunn, enten det gjelder transportsektoren, datasentre, eller å utvide den kraftforedlende industrien vår. Det eneste vi er helt nødt til å gjøre riktig er å ikke fjerne fortrinnet som muliggjør alt dette, tilgangen på fornybar energi til en rimelig pris.
Vannkraften må fortsatt være et gode for fellesskapet!
Dersom det bygges flere utenlandskabler, vedtar vi på mange måter slutten på vår stolte krafthistorie, og vi fjerner vårt fremste konkurransefortrinn. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at regjeringen synes dette er en god idé. Saltet i såret er at det ikke stopper der. Det er nemlig vi forbrukere som betaler for byggingen av kablene også, over nettleien som vi hver måned betaler på strømregningen.
Industri Energi jobber derfor for at vannkraften fortsatt skal være et gode for fellesskapet. Vi vil at vår viktigste naturressurs skal være konkurransefortrinnet til norsk industri, at forbrukere skal ha tilgang på rimelig energi og at kommunene skal kunne bruke pengene på velferd heller enn økt strømregning.
Kronikken ble opprinnelig publisert på bloggen til Industri. Gjengitt med forfatterens tillatelse.
Vannkraften er både en fornybar og fleksibel energikilde. Så lenge det er nok vann i magasinene kan strømproduksjonen justeres i takt med behovet og strømprisene.
Ved lave internasjonale strømpriser som for eksempel ved mye vind og sol i Europa, kan norske kraftselskaper holde igjen på vannkraften og heller kjøpe billig overskuddsstrøm fra Europa. Tilsvarende kan vannkraftverkene skru opp produksjonen når strømmen i Europa er dyr slik at de og Norge tjener penger på eksport av strøm.
Hver uke oppdaterer NVE sin statistikk for hvordan det står til med vannstanden i vannmagasinene, og på denne tiden av året ligger det på sitt høyeste nivå.
Nå ligger den nasjonale fyllingsgraden på 83,2 prosent, noe som er en økning på 1,8 prosentpoeng fra uken før, og 0,7 prosentpoeng uken før det igjen. Det betyr at fyllingsgraden ligger litt under mediannivået for denne tiden av året, men godt innenfor normalnivået.
Dermed ligger alt til rette for at prisnivået kan holde seg noenlunde stabilt den kommende vinteren selv om Norge ligger på topp når det gjelder å bruke elektrisitet til oppvarming av boliger og andre bygninger.
Østlandet
Sørvestlandet
Midt-Norge
Nord-Norge
Vestlandet
Les også:
Nå er vannmagasinene 79,5 prosent fulle
Godt fylte vannmagasin etter sommeren
– Norge er en energinasjon og hvis vi skal fortsette å være det må vi satse på solenergi
Hvorfor skal vi erstatte fornybar vannkraft med egenprodusert solenergi?
– Vannkraften er ryggraden i den fornybare norske energien
Hva koster strømmen i resten av Europa?
Så mye svinger strømprisen i løpet av døgnet
Slik går strømmen ut og inn av Norge
Nye tall fra SSB viser at strømprisen som husholdningene må betale økte med 15 prosent fra andre kvartel i 2016 til andre kvartal i år.
I årets andre kvartal lå strømprisen på 33,1 øre/kWh. Medregnet avgiftene og nettleien endte den dermed på 95 øre/kWh. Av dette utgjorde avgiftene (elavgift + mva) 33,9 øre, mens nettleien utgjorde 27,9 øre/kWh.
Totalt sett var det dermed en økning på 7 prosent sammenlignet med samme kvartal i fjor.
Elavgiften ble satt opp til 16,32 øre/kWh fra og med 1. januar i år. Den har gått gradvis opp fra 11,40 øre tilbake i 2012.
I et litt lengre perspektiv er elprisene nå litt lavere enn i de to foregående kvartalene, men de er markant høyere enn for et par år siden.
Elprisen svinger relativt kraftig fra kvartal til kvartal.
Mens spotprisen svinger opp og ned, har totalprisen beveget seg relativt jevnt oppover.
Elprisen har gått opp, men den er ikke på sitt høyeste nivå.
Den relativt jevne prisstigningen på totalprisen skyldes til en viss grad en jevnt stigende elavgift og en gradvis økende nettleie.
Totalprisen for strøm varierer noe. Deler av det kommer av økt elavgift og økt nettleie, men det er selve strømprisen som forårsaker de største svingningene.
Les også:
– Norge er en energinasjon og hvis vi skal fortsette å være det må vi satse på solenergi
Hvorfor skal vi erstatte fornybar vannkraft med egenprodusert solenergi?
– Vannkraften er ryggraden i den fornybare norske energien
Hva koster strømmen i resten av Europa?
Så mye svinger strømprisen i løpet av døgnet
Slik går strømmen ut og inn av Norge
