Tor Øyvind Oftedal har jobbet i både rigg- og oljeselskaper i Norge og Aberdeen. Gjennom lederjobber innen boring og produksjon fra 1983 og sist som direktør for Rowan Norge har han meget gode kunnskaper om forskjeller i regler og kultur på norsk og britisk sokkel. – Har ikke brukt muligheten tidligere Han mener vi må bruke tidene vi opplever nå til å skape positive endringer i oljeindustrien og viske ut forskjellene mellom norsk og britisk side. – Vi har gjennom tidene opplevd store svingninger i oljeprisen og det er ikke mer enn cirka 15 år siden den var under 10 dollar fatet, så det er viktig at vi ikke blir helt lammet nå som oljeprisen er ned mot 40 dollar fatet. Jeg føler at vi tidligere ikke har  klart å benytte disse “lavaktivitetstidene” til å identifisere og sette i verk tiltak som kan redusere kostnadene betydelig, sier han til Offshore.no. Han er bekymret over kostnadsnivået som gjør at flere felter blir for marginale til at de blir bygget ut. Spesielt peker han på at borekostnadene, som nå utgjør mer enn 50 prosent av feltutbyggingen. – Se mot UK Oftedal peker mot UK og mener de gjør flere ting der vi kanskje kan lære av i Norge. – For mange oljeselskaper på norsk sokkel vil det være veldig attraktivt å kunne flytte rigger mellom UK og Norge, da mange opererer på begge sider av grensen. Dette for å bedre riggutnyttelsen og oppnå bedre effektivitet og dermed få kostnadene ned. Grunnen til at dette ikke gjøres mer er at kostnadene for å oppnå SUT for en rigg med Safteycase er for store og kan ikke rettferdiggjøres. Erfaring viser at kostnadene for å gjøre dette for en 10-12 år gammel rigg kommer fort over 100 millioner kroner og riggen må tas ut av operasjon i 3-4 måneder. Han peker derfor på ett konkret tiltak som bransjen bør ta. – Petroleumstilsynet, HSE (Health and Safety Exececutive), DECC (Department of Energy & Climate Change), operatørselskapene og riggeierne bør sette seg sammen for å de hva som kan endres i håndhevingen av regelverket i Norge for å få dette til. Får ikke gjort jobben I Nordsjøen kan to rigger ligge bare et steinkast fra hverandre. Det er like trygt å jobbe om bord på dem begge, men siden de ligger på hver sine side av grensen mellom Norge og UK kan hverdagen knyttet til daglig operasjon være helt ulik. – Når det gjelder dokumentasjon og papirarbeid knyttet til HMS bør dette også sees på. Jeg mener at byråkratiet knyttet til dette har blitt for stort og tar så mye tid ute på riggene at det ofte ikke blir tid til å utføre selve jobben innenfor skiftet. Ledere som burde være mer synlige ute på riggen blir bundet til PC-en for å rapportere og følge opp aksjoner som ofte er lite verdi- og HMS-skapende. Her må det forenklinger til, samtidig som en bruker mer tid på holdningsskapende arbeid, sier Oftedal. Han lister opp flere punkter som han mener er spesielt kostnadsdrivende og som bør analyseres, for å se om de norske kravene kan forsvares. Særnorske krav til livbåtene Særnorske krav til automatisering av boreoperasjonen Særnorske krav knyttet til arbeidsmiljøet Særnorske krav knyttet til kompetanse Særnorske krav knyttet til kraner – Det er selvfølgelig essensielt å ha sikre og pålitelige livbåter uansett hvor riggene jobber, men det er åpenbare og forskjellige krav til disse om riggen jobber i UK eller i Norge, her burde myndighetene bli mer samkjørte. Riggflåten på britisk side er en god del eldre og har i mindre grad fått installert det aller nyeste av utstyr som finnes på markedet. Her har leverandørene gjort en god salgsjobb, uten at det nødvendigvis gir ønsket effekt. – Mye av utstyret som finnes på mange rigger på NCS er ikke med på å øke riggens effektivitet, men er ofte installert med begrunnelse i forbedret sikkerhet og arbeidsmiljøet samt å automatisere eller fjernstyre operasjonene. Leverandørindustrien har vært flinke til å selge inn ny teknologi og en kan spørre seg hvorfor der er mer av denne type utstyr på norske rigger sammenlignet med UK. Erfaringene viser at å ettermontere mye av dette utstyret på rigger som ikke i utgangspunktet var designet for dette ofte resulterer i en mindre effektiv rigg og at nedetiden øker. Unntatt fra denne problemstillingen er rigger som skal jobbe i harde værområder som Barentshavet, hvor man må ha ekstrautstyr som ikke er nødvendig på grunt vann lenger sør. Må enes om skiftordningene I tillegg til særnorske krav til petroleumsaktivitet trekker flere, blant annet Riggrapporten fra 2012, frem skiftordningene som en kostnadsdriver i Norge. Oftedal ivrer for å gjøre det lettere å flytte rigger på til og fra Norge, men ulike turnusregler kompliserer. – For å muliggjøre at rigger kan flyttes fram og tilbake mellom UK og Norge kommer en ikke utenom å se på dette. Den nåværende ordningen er kanskje den største hindringen for å få dette til. Målet må være å komme fram til en felles ordning på begge sider. De involverte parter må sette seg sammen for å diskutere hvordan dette kan gjøres. Bør lønnes etter oljeprisen Riggbransjen har hatt noen gode år med full utnyttelse av flåten og høye dagrater. Nå som foten er flyttet bort fra gasspedalen hos oljeselskapene har ratene falt fra 500.000 dollar til 300.000 dollar. Slike svingninger bør unngås gjennom nye måter å lønne riggene på, mener han. – Så lenge jeg har vært i bransjen har det vært en stor utfordring å få til en riggrate som ikke bare styres av tilbud og etterspørsel. Dette ender ofte opp i skyhøye riggrater når aktiviteten er på topp og veldig lave rater når etterspørselen er liten som den er nå. Operatørselskap og riggeiere bør sette seg sammen for å enes om mer langsiktige avtale og at riggraten blir mer knyttet til oljeprisen i stedet for kun tilbud og etterspørsel. Jeg syns det blir helt feil at rigger som er 30-40 år gamle har de siste årene gått for over 500.000 dollar per dag. I denne sammenheng er langsiktighet og stabilitet nøkkelord. Det ligger nå åtte rigger i opplag, som nylig var på kontrakt i Norge. Flere ruller snart inn og kontraktene er få. Tiden nå bør brukes til å rigge seg for oppturen når den kommer. – Da jeg har erfaring fra amerikanske, norske og engelsk selskaper kommer jeg med en del innspill som bør belyses for å forsøke å redusere borekostnadene i Norge for å holde flest mulig rigger i operasjon samt redusere kostnadene for framtidige boreaktiviteter. Dette for å holde aktivitetsnivået så høgt som mulig samt være forberedt når oljeprisen igjen stiger. Fakta Tor Øyvind Oftedal (født 1955) – Utdannet petroleumsingeniør fra UIS 1979 – Jobberfaring Phillips, Saga, Norsk Hydro, ConocoPhillips, BG og Rowan – Lederjobber innen boring og produksjon fra 1983, direktør for boring i CopNo og BG samt direktør for Rowan i Norge – Har hovedsakelig jobbet i Norge, men har jobbet 2 år (2010 – 2012) i Aberdeen som direktør for boring i BG  

Kronikk av Dag Høiland – Avito Consulting Etter omfattende kutt og innsparinger begynner vi nå å se at oljserviceselskaper selger bort non-core aktiviteter. For å overleve må mange små og mellomstore selskaper fremover enten konsolideres med konkurrenter eller samarbeidspartnere, eller de må selges. Og kjøperne står klare. I Avito har vi det siste året sett følgende “trender” prege oljservicesektoren: Salg av non-core virksomhet. Siden starten på oljekrisen har både Schlumberger, Bergen Group og Aker solgt ut avdelinger og selskaper som ikke er en del av kjernevirksomheten deres. Utfordringen for selger er å kutte tilhørende kostnader i den gjenværende del av virksomheten for å komme tilbake til riktig kostnadsnivå. Det krever omstilling også utover salget av non-core områder. Flere operatørselskaper signaliserer nå at de ønsker å ta sine underleverandører direkte inn i prosjektene. For mindre oljeserviceselskaper vil det kreve at de har kompetanse innen prosjektledelse-, kontrakts- og dokumentasjon utover det de har i dag. Det vil også kreve en større bredde i hva den enkelte underleverandør kan tilby av tjenester og produkter. For å effektivt møte denne utfordringen, vil oppkjøp være løsningen for mange av disse selskapene. Lave marginer gir økt risiko. Pareto med flere uttaler (DN/8/6/15) at Kvaerner sin kontrakt på plattformdekket til Johan Sverdrup antageligvis har en margin på 3-5% med en høyere risikoprofil i forhold til tidligere kontrakter. Delkontrakter til denne leveransen vil nå bli plassert i markedet. Det blir utfordrende å være del-leverandør inn i et slikt kontraktsregime og likevel være lønnsom. For mange mindre leverandører vil en slik utvikling kreve garantier for å balansere en risiko som de vanskelig klarer å stille alene med dagens balanse eller med dagens eiere. For å kunne styrke balansen tilstrekkelig eller skaffe nødvendige garantier, må nye eiere på banen. Konsolidering – oppkjøp og fusjoner Konsolidering uten omstilling gir ikke lønnsomhet. Konsolidering gjennom oppkjøp, kan imidlertid åpne for å gjøre den strukturelle omstillingen oljeservice bransjen trenger i tillegg til kostnadskutt. Oppkjøp kan gi nødvendig gjennomføringsevne i form av kapital, kompetanse og nettverk. En slik omstilling krever imidlertid mer av de nye eierene. Det krever en inngående forståelse av O&G-industrien og hvordan den tilpasser seg nye reduserte kostnadsnivåer. Den krever også en ledelse som kan skape resultater når tidevannet går ut og som kan posisjonere seg for å ta den veksten som vil komme. Ledelse av slik omstilling er en ny situasjon for mange av dagens ledere innenfor oljeservise selskapene. Det blir en utfordring! Det er nå historisk gode muligheter for en “buy-build” strategi eller for etablerte oljeserviceselskaper å kunne styrke sin strategiske posisjon i bransjen. En siste driver til konsolideringen er reprisingen av oljeserviceselskaper. Bankenes corporate-avdelinger, oppkjøpsselskaper og de store industrielle aktørene følger nøye med. Reprisingen og tilgang til kapital som skal ut i markedet, er det som vil drive konsolideringen. Dag Høiland I Avito Consulting AS er vi i daglig i dialog med oljeservice selskaper. Vi registrerer at det er mange selskaper med aktive eiere som nå styrker seg på engineering, markedstilgang og prosjektstøttetjenester gjennom oppkjøp av selskaper eller avdelinger. Denne aktiviteten går ofte mellom lokale investorer som finner sammen og klarer å løfte slike overganger. Neste steg blir at det vil komme noen transaksjoner som setter prisnivået for oljeserviceselskaper. Vi ser frem til det skjer. Da vil det bli bevegelse og en nødvendig aktivitetsøkning slik at bransjen kan finne fremtidens struktur på et nytt

Advokat tilbakeviser Industri Energi sine påstander om lovløse tilstander i oljebransjen. Mandag hadde offshore.no en sak om Industri Energi som mener at mange oljearbeidere er lovløse – de er uten lovdekning og har ikke stillingsvern. – Påstandene som Industri Energi kommer med i denne saken er direkte feil, og tilnærmet kunnskapsløse, sier advokat i Norsk olje og gass, Hanne Irene Bore til offshore.no. – Dette er aktiviteter som utøves på fartøy. Ikke på land, ikke på faste installasjoner, og ikke på flyterigger. Disse fartøyene som Industri Energi nevner, er underlagt et maritimt regelverk som igjen bygger på flere internasjonale konvensjoner, sier Bore. Flaggstatsprinsippet Bore bekrefter at arbeiderne det er snakk om på fartøyene er unntatt arbeidsmiljøloven som gjelder på land, faste installasjoner, og rigger, men de er underlagt et maritimt regelverk. – Da blir det feil å si at de ikke har lovdekning. Alle som er ombord på et fartøy følger det samme regelverket, det være seg om du er matros, vedlikeholder av utstyr eller har andre oppgaver. Bore mener fagforeningens påstander bunner i et ønske om at ansatte på internasjonale fartøy skal være underlagt norsk arbeidsmiljølov. – Virksomheten på fartøyene utøves ikke bare i Norge. Båten er gjerne i Norge en uke, for så å reise videre til eksempelvis britisk sektor. I internasjonal skipsfart gjelder flaggstatsprinsippet. Dette innebærer at det er det landet hvor skipet er registrert som har eksklusiv myndighet over fartøyet. Store forskjeller Fartøyene opererer i et internasjonalt marked. Bore mener det vil være lite hensiktsmessig om et særegent regelverk skal gjelde for enkelte av arbeidstakerne ombord når fartøyet ankommer Norge. – Selvsagt er det krav til lønn, arbeidstid og så videre også i den maritime bransjen. Men her går en ikke 2-4 rotasjon, og det er også forskjeller i lønn. Når det er sagt, er det jo slik at norske rettigheter er bedre enn internasjonale rettigheter, sier Bore, og legger til at en ikke skal lengre enn til Danmark for å se at Norge har et mye sterkere stillingsvern. Står ikke uten regelverk Bore sier seg ikke enig i Industri Energi sine utspill angående de manglende rettighetene til ansatte ombord på fartøy. I den omtalte saken sier områdeansvarlig i Industri Energi, Ommund Stokka, følgende: – De som bygger ut framtidens oljeindustri er lovløse. Sjøfartsdirektoratet sier at disse folkene er oljearbeidere, ikke sjøfolk. Petroleumstilsynet hevder at de ikke omfattes av arbeidsmiljøloven. De har heller ikke lønn mellom oppdrag. Og de får ikke sykelønn.  – Dette er påstander Norsk olje og gass er uenig i. Norsk olje og gass er motstandere av sosial dumping. Men de ansatte som omtales her står ikke uten regelverk eller rettigheter. Skipsfart er Norges eldste næring. Den er gjennomregulert, både gjennom norske og internasjonale rettigheter. Med unntak av rederiets medansvar for lønn og lignende gjelder regelverket fullt ut for denne ansattgruppen. Medansvaret innebærer at arbeidstaker kan kreve lønn av rederen dersom den egentlige arbeidsgiveren ikke betaler, sier Bore.  

Lovløse tilstander i bransjen bekymrer  – Framtidens oljearbeidere minner skremmende mye om fortidens. De er lovløse. Det sier områdeansvarlig i Industri Energi, Ommund Stokka. I en kronikk publisert på bloggen til Industri Energi, skriver han at det i 2013 ble installert havbunnsutstyr på norsk sokkel for 30 milliarder kroner, en verdi som tilsvarer syv operabygg. Totalt er det brukt tilsvarende 42 operabygg på havbunnen på sokkelen. Omfattende problem Men de som installerer og vedlikeholder havbunnsutstyret gjør det for en luselønn. – I Industri Energi anser vi dette som er svært problem i bransjen. Det er også et problem som kommer til å fortsette i all den tid vi har den fantastiske teknologien vi har subsea. Her skal det installeres, repareres, og vedlikeholdes, og det ofte av folk som ikke er dekket av arbeidsmiljøloven, og dette antallet øker. Da må vi stille en del spørsmål. Er dette noe norske politikere og Stortinget ønsker å gjøre noe med? sier Stokka til offshore.no. Dagratekontrakter Ifølge Stokka er også ansettelsessystemet i mange av disse selskapene veldig spesielt. Han forklarer at folk ombord på flerbruksbåter som kranførere, riggere og annet kontraktspersonell, er ansatt i Singapore-filialen av svære multinasjonale selskaper. – De går på dagratekontrakter, og får jobb fra tur til tur. Oljearbeideren bor kanskje i England, er ansatt i Singapore, jobber på et skip registrert på Malta og jobber på norsk sokkel. De som bygger ut framtidens oljeindustri er lovløse. Sjøfartsdirektoratet sier at disse folkene er oljearbeidere, ikke sjøfolk. Petroleumstilsynet hevder at de ikke omfattes av arbeidsmiljøloven. De har heller ikke lønn mellom oppdrag. Og de får ikke sykelønn, sier Stokka. Truer med oppsigelser – Vi besøker båtene når de kommer til havn. Vi blir enten nektet å snakke med ansatte, eller så er de redde for å snakke med oss. Vi vet de jobber turer uten overtidsbetaling. Det rapporteres stadig om turer på 7-8 uker. Med nattskift. 12 timers dager. De har heller ikke stillingsvern. Og om bord har de ikke verneombud. Ifølge Stokka truer selskapene med at det ikke blir noen ny tur ut dersom folk stiller spørsmål eller sier i fra om uheldige forhold. Industri Energi sin medlemmer offshore er bekymret, og ønsker at forbundet skal gjøre noe med situasjonen. – Vi gir ansatte mulighet til å sende inn tips om hendelser de ser anonymt. Til nå har det kommet inn en del, og det er ikke småtterier vi ser. Dette er noe vi absolutt skal jobbe med i tiden fremover, og som vil bli tatt opp på vårt neste samling, sier Stokka.

Norge tapte mot Sør-Korea i bygging av dekkene på prosess- og stigerørsplattformen. Men ifølge bransjesjefen i Norsk Industri har norske leverandører likevel mulighet til å sikre seg noe mer av Sverdrup-kaken. – Det var ikke overraskende at kontraktene for de to siste plattformdekkene til Johan Sverdup feltet gikk til Asia, sier Runar Rugtvedt, bransjesjef i Norsk Industri Olje og Gass til Maritime.no. – Dette er rene fabrikasjonskontrakter, og da har norske verft større utfordringer med å nå opp i konkurransen. Det hadde vært verre hvis en av de første kontraktene hadde havnet i Sør-Korea. Statoil kunngjorde tirsdag at milliardkontrakten for dekkene til både prosess- og stigerørs- plattformen gikk til Sør-koreanske Samsung Heavy Industries. Trengs fortsatt utstyr – Hovedleverandørene var lagt inn allerede da tilbudene ble sendt, men det er fortsatt flere utstyrskontrakter som skal tildeles, sier bransjesjefen. Rugtvedt tror at det selv etter denne tildelingen er muligheter for norske leverandører: – Det blir litt som å springe etter et tog som allerede gått på noen områder, men det er likevel mye som skal kjøpes inn. Etter Samsung-kontrakten er alle kontraktene for de fire plattformdekkene tildelt. Aibel sikret seg kontrakten på boreplattform-dekket og Kværner Stord fikk kontrakt på dekket til boligplattformen tidligere i år. Kontakt opp mot innkjøpsmiljøene – Nå gjelder det å passe på å ha gode kontakt opp mot Aker Solution på det som bygges i Asia, i tillegg til Aibiel og Kværner. Det er de som har innkjøpsansvaret og beslutter sammen med Statoil det som skal kjøpes. At Aker tidligere har fått engieneerings- og innkjøpsansvaret til de to dekkene som skal bygges hos Samsung, tror bransjesjefen vil være positivt for å få et maksimalt norsk innhold på utstyr. Hittill har 65 prosent av utstyrspakkene gått til leverandører med norske fakturaadresser. – Aker kjenner det norske miljøet. Johan Sverdrup skal driftes og vedlikeholdes i over 50 år fremover. Da trengs det tilgang til service, reservedeler og kompetente mennesker i nærmiljøet for å sikre et godt driftsmiljø. Det er ikke så lett å ringe til Asia hvis noe går galt.