AV:Andreas Falck og Børre Paaske, DNV GL Olje- og gass-industrien er svært opptatt av sikkerhet. Likevel har vi i løpet av kort tid opplevd en rekke alvorlige hendelser. Det er en selvfølge at ansatte skal komme friske tilbake fra jobb. Det er også god økonomi i å operere sikkert; det motsatte gir skader, forsinkelser, økonomiske tap og svekket omdømme. En bransje som tidligere har tjent gode penger går nå med tap og jobber knallhardt for å redusere kostnader gjennom effektivisering, bruk av ny teknologi og økt digitalisering. Det skaper store endringer i organisering, arbeidsrutiner og samhandling på kort tid. Petroleumstilsynets rapport «Risikonivå på Norsk Sokkel 2016» peker på at trenden med forbedret sikkerhetsnivå kan ha snudd de siste par årene. Hvordan vet vi at sikkerheten er ivaretatt når bransjen er i omveltning? Er sikkerheten under kontroll? Det er bred faglig enighet om at sikkerhet skapes gjennom kontinuerlig fokus på samspillet mellom teknologi, organisasjon og mennesker. En vesentlig læring etter storulykker, som Alexander Kielland og Deepwater Horizon, er at årsakene er sammensatte. At de tekniske sikkerhetssystemene må ivaretas er en selvfølge. Norsk Olje og Gass studier av gasslekkasjer på norsk sokkel viser imidlertid at ca. 60 % av alle lekkasjene hadde en direkte eller indirekte årsak i menneskelig aktivitet. Med andre ord, utstyret feiler sjelden alene. Granskninger av storulykker viser også at de fleste kan spores tilbake til organisatoriske forhold som svakheter ved sikkerhetskultur, uklare ansvarsforhold og sviktende evne til å håndtere konflikter mellom sikkerhet og økonomi. Forskning har gitt relativt god innsikt i hvilke faktorer som påvirker menneskers og organisasjoners yteevne, som for eksempel kompetanse, samarbeid, etterlevelse av prosedyrer, håndtering av målkonflikter, incentivordninger, organisatorisk læring og risikoforståelse. Utfordringen er å forstå hvor sterke disse sammenhengene er og hvordan helheten påvirkes når noe endres. Feil handlinger er ofte symptomer på svakheter i det systemet mennesket er en del av. En organisasjon må være robust, dvs. at den skal kunne korrigere for feil og uforutsette hendelser, og derved være mindre sårbar for konsekvenser av menneskelige feil. Endringer i det omfanget vi opplever nå rokker ved det komplekse og sensitive fundamentet for sikkerhet, og skaper usikkerhet. Store endringer skaper derfor ikke bare høye krav til endringsledelse men også til risikostyring. Er totaliteten ivaretatt? Vi må forstå og holde på det som har skapt det høye sikkerhetsnivået på norsk sokkel. Relativt sett har det vært få alvorlige hendelser holdt opp mot aktivitetsnivået. Historisk sett er dødsrisikoen for ansatte i oljeindustrien i Norge lav, lavere enn dødsrisikoen i for eksempel landbruk og fiskerinæringen. Hvorfor er det så få storulykker, tross alt? Årevis med kartlegging av kompleksiteten bak storulykker har drevet fram et systematisk arbeid med sikkerhetsbarrierer som håndterer det sammensatte årsaksforholdet. Dette er gode nyheter, men også utfordrende under raske endringsprosesser; enkeltvurderinger er ikke tilstrekkelig og medfører ofte at vi ikke ser betydningen av endringer før det er for sent. Helhetlig tilnærming er den sikreste veien å gå Tradisjonelt har petroleums-sektoren vært reaktiv når det gjelder sikkerhetsarbeid. Det er etter store ulykker vi har innført vesentlige endringer av praksis og rammeverk, som har hevet sikkerhetsnivået. Med bakgrunn i den siste tids hendelser har nå arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie satt ned en arbeidsgruppe som skal gjøre en full gjennomgang av Helse Miljø og Sikkerhet (HMS) tilstanden på norsk sokkel. Vårt innspill til dette arbeidet er at industrien må forholde seg til summen av de store endringene som skjer, og se på hvordan disse påvirker tekniske, menneskelige og organisatoriske forhold på samme måte som man har arbeidet med å styrke sikkerheten etter læring fra storulykker. En slik pro-aktiv holdning kan sikre at endringene ikke svekker de faktorene som er grunnlaget for et høyt sikkerhetsnivå. Helhetlig endrings- og risikoledelse vil hjelpe industrien gjennomføre de nødvendige grepene uten å sette sikkerheten på norsk sokkel i fare.

Ifølge NOG sier rapporten at olje og gass vil være en bærebjelke i verdens energikonsum i 2040. IEA tar for seg et scenario hvor den globale temperaturstigningen er under to grader celsius i tråd med målet fra Parisavtalen. Selv når dette målet skal nås, mener IEA at olje og gass står for 44 prosent av verdens energibehov i 2040, skriver Norsk olje og gass i en melding. – Rapporten understreker nok en gang at olje og gass må dekke en betydelig del av verdens energibehov i 2040. Spørsmålet for Norge er om vi ønsker å produsere og levere denne oljen og gassen, eller om vi skal overlate dette til andre land. Det siste vil bety tapte inntekter som får stor betydning for norsk økonomi, sier administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Årets World Energy Outlook viser at andelen fornybar øker og vokser raskere enn tidligere beregnet. – Det er gledelig og viktig at andelen fornybar energi øker. Fornybar energi er et stadig viktigere bidrag til verdens behov for elektrisk kraft, men selv etter en kraftig vekst utgjør elektrisitet kun 28 prosent av verdens samlede energiforbruk i 2040. For å kunne forsyne andre store energisektorer som transport og industri vil olje og gass være viktig, ikke minst der gass kan erstatte kull, sier Schjøtt-Pedersen. Årets World Energy Outlook viser at forbruk av naturgass vil øke frem til 2040, også med togradersmålet til grunn. For Norge er særlig Europas forbruk viktig. Når land i Europa produserer mindre gass selv, trenger EU all den gassen Norge kan levere. – EU har gjentatte ganger uttalt at de trenger norsk gass for å nå klimamål og ivareta stabil og sikker energiforsyning, uttaler Schjøtt-Pedersen.

Av: Atle Sundøy, Partner, Inventura AS Inntil for få år siden ropte olje og gassindustrien i Norge på kompetanse og ressurser. Bransjen var midt i en historisk oppgangstid og ingeniørmangel var den største utfordringen. Lønningene skjøt i været og tiltak for å øke utdanningskapasitet og få unge mennesker til å søke realfagsstudier sto i fokus. Prangende kontorbygg prydet horisonten og politikerne diskuterte hvordan det skulle skaffes nok boliger og veier til de mange som skulle jobbe i næringen. Nå står mange av de unge som fulgte ekspertenes råd uten jobb. Nedbemanning har rammet alle aldersgrupper men har spesielt gått ut over unge arbeidstakere med liten eller ingen jobberfaring. Oljeeventyret på norsk sokkel langt fra over men har gått inn i en ny fase. Selv om bransjen har opplevd store nedturer tidligere er det stadig flere som mener at «denne gangen er det annerledes» og at endringene er mer fundamentale. Den nye tiden vil kreve innovasjon og utvikling som sikrer at norsk oljeproduksjon er konkurransedyktig. Samtidig står bransjen foran et generasjonsskifte. Gjennomsnittsalderen i bransjen er nå 53 år og mange vil derfor gå av med pensjon i løpet av de neste 10-15 årene. Alle forventer på norsk sokkel om få år, noe som kan medføre underkapasitet og på ny mangel på kvalifiserte arbeidstakere. Dette vil i sin tur bidra til å presse kostnadene oppover igjen. For å unngå at dette skjer må det tas grep allerede nå, både av næringen selv og av myndighetene. Å ta riktige valg for fremtiden – å møte både de tunge, langsiktige trendene og de brå kastene – krever innovasjon og nytenkning. Her spiller de unge arbeidstakerne en helt avgjørende rolle. De unge har en kompetanse bransjen trenger: Pågangsmot, entusiasme og ideer spunnet i en verden med ny teknologi som kan anvendes på en måte som ikke tidligere var mulig. Et eksempel på dette er droneteknologi. Hvilke anvendelser kan vi tenke oss for bruk av droner i oljeindustrien? Et annet eksempel er Virtual Reality som er under sterk utvikling i blant annet spillbransjen. Hva kan industrien bruke de nye muligheter dette skaper? For oss som har passert 50 er det lett å tenke at dette som urealistiske framtidsutsikter. Da vil jeg minne om at under OL på Lillehammer i 1994 var Internett ikke en relevant kanal for formidling av nyheter. Kun ett selskap hadde resultatservice på Internett under lekene. I løpet av få år endret internett arbeidshverdagen for oss alle på en måte, og med en fart ingen hadde forutsett. Det å ikke se slike endringer i tide koster bedriftene dyrt. Bedrifter som Kodak og Nokia er eksempler på dette. At myndighetene legger forholdene til rette med gode og forutsigbare rammevilkår er viktig men fremtidens bedrifter må skapes av næringen selv, i samspill med innovasjonsmiljøer og forskningsinstitusjoner. Uansett oljepris må det satses på fornyelse og innovasjon for å være konkurransedyktig. Vi vet at konkurransen globalt blir tøffere hele tiden. Derfor må vi ruste virksomhetene slik at de hevder seg minst like godt, og gjerne bedre, i fortsettelsen. I en bransje hvor kostnadene har vært vesentlig høyere enn andre sammenlignbare bransjer, er det nødvendig at effektiviseringen som har vært – og vil bli – gjennomført, blir permanente korreksjoner. Norske bedrifter hevder seg godt i utlandet, på en rekke områder. Vår subsea- og maritime næring konkurrerer blant annet helt i verdenstoppen. Et viktig fellestrekk og fortrinn, er at våre bedrifter har høy kompetanse på det de gjør. Det gjør at vi leverer tjenester og produkter av høy kvalitet, og vi jobber effektivt. Norge er et høykostland. Vi kan aldri konkurrere på timekostnad, men vi kan virkelig konkurrere på kunnskap og teknologi. Skal oljebransjen fortsatt ha den viktige posisjonen den har hatt i Norge de siste 50 årene er vi helt avhengig av å være best i klassen på innovasjon og nytenking. Det gjør vi ved å tiltrekke oss de beste unge hodene og sette dem sammen med erfarne seniorer og gi dem utfordrende oppgaver. Kreative krefter som jobber sammen på tvers av selskaper, bransjer, bakgrunn, alder og erfaring kan skape underverk og mirakler. Historien er full av eksempler på det. Albert Einstein var 26 år gammel da han publiserte den generelle relativitetsteorien i 1905.

AV: Anders Osjord, Well Intervention Academy Manager, ALTUS Intervention Den totale kostnaden knyttet til ulykken er allerede på 500 milliarder norske kroner før skatt, og det er forventet at kostnadene skal øke. 4,9 millioner fat med olje ble sluppet ut. Elleve mennesker mistet livet. Spørsmålet mange stiller seg i etterkant, er: Kunne dette skjedd i Norge? Etter hendelsen er det gjort flere granskninger som kommer med anbefalinger for forbedringer. International Association of Oil & Gas Producers (IOGP) er den største internasjonale interesseorganisasjonen for olje og gassindustrien. Norsk olje og gassindustri er bredt presentert i IOGP med de fleste større operatørselskap samt interesseorganisasjonen Norsk Olje og Gass. Etter Deepwater Horizon-hendelsen gjorde IOGP noe så sjeldent som å anbefale seg selv i rapport nummer 476 å gjøre omfattende endringer for opplæring for alle ledd i en brønnleveranse. Alt fra kontorpersonell, logistikkpersonell til plattformsjef og ingeniører skal ha en form for trykkontrollopplæring for å forstå viktigheten av at alle detaljene er på plass i en brønnleveranse. At en observerer og rapporterer hendelser og utstyr som ikke fungerer optimalt, samt at en har kompetanse til å forstå faresignaler og stenge inn og sikre en brønn hvor en har en ukontrollert innstrømning. Rapporten kommer med et vedlegg som detaljert beskriver hvilke nivå trykkontrollopplæring de ulike rollene bør ha og hvilken frekvens det bør være på oppfriskningskurs. Kompetansekravene til bore og brønn-personell på norsk sokkel er i dag skrevet ned i Norsk Olje & Gass Anbefalt retningslinje 024. Denne sier i hovedsak at boredekksarbeideren skal ha fagbrev og at arbeidsleder skal ha teknisk fagskole. Personell som har oppgaver av sikkerhetsmessig betydning i planlegging, gjennomføring og oppfølging av bore- og brønnaktiviteter, skal ha nødvendig brønnkontrollkompetanse. Norge har lenge vært verdensledende med disse kompetansekravene og har et unikt undervisningsopplegg gjennom det norske utdanningssystemet. Men retningslinjen sier ingenting om øvrige roller som har innvirkning på den totale sikkerheten rundt brønnleveransen. Norsk olje og gassindustri valgte å ikke implementere de internasjonale anbefalingene fra IOGP 476 da de nylig reviderte retningslinje 024. Når arbeids- og sosialminister Anniken Haugli sier at norsk olje og gassindustri skal være ledende på helse miljø og sikkerhet, gjelder dette også kompetanse, da kompetanse legger grunnlaget for en god HMS-kultur og forståelse. Vi er nå i en situasjon hvor internasjonale standarder for opplæring er i ferd med å forbigå de norske, og hvor land som Danmark har operatørselskap som ved å implementere disse kravene for seg selv og sine leverandører, stiller strengere krav enn det det er for arbeid på norsk sokkel. Norsk olje og gassindustri er inne i en fase der kompleksiteten med brønnene som skal bores øker, en har færre personell tilgjengelig i støttefunksjoner, og sammensetningen av offshorepersonell har endret seg etter nedbemanninger. Dersom Norge skal opprettholde sin rolle som verdensledende på HMS, så må IOGPs anbefalinger implementeres som minimumskrav til industrien i tillegg til eksisterende krav i NOROG 024. Olje og gassindustrien er inne i en veldig omstilling med store kutt, opplæring er et området det er enkelt å kutte. Men dersom en tror opplæring er kostbart; prøv en ulykke.

Det sier forbundssekretær Henrik Solvorn Fjeldsbø i Industri Energi. EASA har fredag utstedt et direktiv hvor de opphever flyforbudet for Super Puma-modellene EC225 og L2. Det var en EC225 som var involvert i den tragiske ulykken ved Turøy 29. april, der 13 personer omkom. Industri Energi reagerer sterkt på at det europeiske flyforbudet løftes, når man ikke ennå vet hva som var den egentlige årsaken til Turøy-ulykken. -Så lenge man ikke vet hva som utløste havariet er det direkte uforsvarlig å løfte flyforbudet. Det er et hån mot de som skal fly med denne maskinen og de pårørende etter ulykken. Her må man rett og slett ta seg tid til å avvente konklusjonen fra den norske havarikommisjonen, sier Henrik S. Fjeldsbø. Fjeldsbø understreker at Industri Energi har full tillit til havarikommisjonens arbeid og mener EASAs avgjørelse er uforståelig. – Dette svekker vår tillit til EASA. Vi vet ennå ikke hva som var bakenforliggende årsaken til tretthetsbruddet i girkassen som førte til ulykken ved Turøy. Man kan derfor ikke garantere at noe lignende ikke kan skje igjen, selv med tiltakene EASA har innført. Turøy-ulykken ga ingen indikasjoner før det gikk katastrofalt galt, sier han. Flyforbudet for Super Puma EC225 og AS332 L2 vil tilsynelatende fremdeles gjelde i Norge og Storbritannia. -Det er ingen indikasjon på at Luftfartstilsynet og oljeselskaper i Norge vil oppheve forbudet. Det er gledelig og jeg hadde ikke forventet noe annet, sier han.

Det skriver Norsk olje og gass i en melding. – Inntektsfallet fra petroleumsnæringen og den økende ubalansen mellom oljeinntekter og oljepengebruk, er alvorlig. For å opprettholde og videreutvikle dagens velferdssamfunn er vi avhengig av at det legges til rette for fortsatt utvikling av norsk sokkel gjennom å tildele nytt attraktivt areal, uttaler administrerende direktør i Norsk olje og gass, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Dersom det ikke åpnes for nye felt vil det uavhengig av oljepris, om få år bli tilført vesentlig mindre penger fra petroleumsnæringen til statsbudsjettet, ettersom flere av dagens felt nærmer seg slutten av sin levetid. Alternativet til å åpne for nye felt vil være nedgang i oljeinntektene. I 2014 var oljeinntektene (statens netto kontantstrøm) 312 milliarder og oljepengebruken (overført fra pensjonsfondet) 156 milliarder. I budsjettet for 2017 er oljeinntektene anslått til 138 milliarder, mens oljepengebruken er 260 milliarder. – Hvis dette fortsetter vil vi raskere måtte kutte i velferdstilbudet eller øke skattene for å beholde velferdstilbudet. Dette viser hvor viktig det er at vi klarer å opprettholde de store inntektene fra olje- og gassvirksomheten, sier Schjøtt-Pedersen I forslag til statsbudsjett reduserer regjeringen selskapsskatten til 24 prosent. For olje- og gassnæringen nulles denne lettelsen ut gjennom økning av andre skatter. – I en situasjon der regjeringen reduserer selskapsskatten for å øke konkurransekraften til norsk næringsliv er det oppsiktsvekkende at dette ikke skal gjelde for Norges viktigste næring, uttaler Schjøtt-Pedersen.

Av: Morten Grønvigh, advokat og Lars Kristian Wulff Myklebust, advokat og partner Advokatfirmaet Hammervoll Pind DA For det første: Alle parter virker å være rørende enige om at kostnadsnivået på norsk sokkel måtte ned og at den utviklingen man hadde frem til 2014 ikke var bærekraftig. Dette er det ikke vanskelig å være enig i. Det er nok imidlertid slik at den vanskelige kontekst bransjen opererer i, med sviktende kontantstrøm og omfattende nedbemanninger ikke gjør det lettere å drive forbedring og innovasjon. Spesielt for de mindre solide leverandørene handler det nå om å overleve. Som flere fremholdt på innkjøpskonferansen; er det en risiko for at bransjen diskuterer de samme utfordringene om fem år? Vi tror derfor partene er tjent med stor grad av samarbeid for å komme ut av krisen og være bedre stilt for fremtiden. En sentral (del)forklaring på kostnadsveksten er de omfattende dokumentasjonskrav i bransjen. Man ser eksempler på at samme produkt kan selges til landbasert industri med langt mindre dokumentasjon. Operatørselskapene har også ulike krav, noe som gjør det vanskelig for leverandørene å effektivisere. I anbudskonkurranser med korte tidsfrister vil det ikke være tid til å gjennomgå detaljene og utfordre de tekniske miljøene. Når spesifikasjoner og innkjøpsbetingelser kommer fra kunde blir dette gjerne snudd direkte videre til underleverandør. Det er en krevende oppgave å fjerne fra eksisterende spesifikasjon e.l. og dette stiller krav til kompetanse, risikoanalyse og beslutningsdyktighet. Når man i tillegg vet at det tryggeste ofte vil være å la ting være som de alltid har vært og at det presumptivt var en god grunn for at kravet ble satt i utgangspunktet, så spørs det om det ikke må sterkere lut til. Kan et bransjesamarbeid mellom myndigheter, operatører og sentrale leverandører hvor man «vasker tavlen» og begynner på nytt, gi større effekter enn flikking på det eksisterende? Innkjøpsavdelingene blir ofte gjenstand for hets fra flere hold. Det er enkelt å finne eksempler på innkjøp eller innkjøpsprosedyrer som tilsynelatende virker mot sin hensikt og ironisere over håpløse innkjøpsavdelinger som lever i sin egen boble, langt fra butikkens faktiske behov. Igjen så handler dette om kompetanse, risikoanalyse og beslutningsdyktighet hos den utførende. Normalt vil anskaffelsesprosedyrene i selskapene gi et nødvendig handlingsrom, både for hasteanskaffelser og ordinære innkjøp. Men handlingsrommet må benyttes. Samtidig skal man ikke underkjenne at det også her er en grunn til at prosedyrene ble laget, og blant annet vil krav til bærekraft være sentralt i de innkjøp seriøse bedrifter foretar. Dersom det for eksempel ikke er krav til at tilbudsforespørsel skal sendes til flere leverandører, vil det kunne gi større åpning for korrupsjon og utro tjenere. Som kunde forventer man også visshet om at den man kjøper av, etterlever krav til miljø, etikk, arbeidstakerrettigheter osv. Forskyvning av risiko er også et «hett» tema i forbindelse med inngåelse av nye kontrakter. I trangere økonomiske tider vil det være fristende å legge mer risiko over på den andre part, særlig hvis denne ligger lenger nede i verdikjeden. Det er ingen tvil om at risiko har en pris og vi tror dette er en kortsiktig løsning. I volatile bransjer tror vi at langsiktighet og forutsigbarhet i de juridiske rammebetingelsene i noen grad kan fungere som olje på opprørt hav. Dersom man utfordrer etablerte bransjestandarder som ansvarsbegrensninger og «knock for knock»-prinsippet ved å la leverandørkjeden ta større risiko, må dette basere seg på en grundig analyse av effektene av slik risikooverføring. Man må spørre seg om risikoen virkelig plasseres der den best kan håndteres, og hva effekten blir av at risikobildet forskyves. Dersom endring av risikobildet medfører at leveranse og prosjektgjennomføring preges av forsiktighet og tilbakeholdenhet fremfor effektivitet og innovasjon er det ikke gitt at den ønskede målsetningen oppnås. Det er etter vår mening heller ikke en heldig kontraktfilosofi å overføre risiko bare fordi anledningen nå byr seg grunnet markedsituasjonen. Betydelige forskyvninger i risiko vil kunne bidra til at både oppturer og nedturer blir sterkere enn de hadde behøvd å bli. For det er ingen tvil om at det kommer en dag for tilbakebetaling – den dagen markedet snur. Leverandørindustrien trekker frem grelle eksempler på kostnadskrevende øvelser rundt dokumentasjon av faktura, gjennomgang av enkelttimer osv. og etterspør større tillit fra operatørselskapene. Dette er det ikke vanskelig å være uenig i – da det neppe er stor verdiskapning for noen å fremskaffe CV for dokumentasjon av ratenivå på de helt små oppdragene. En viktig del av utfordringen er imidlertid at operatørselskapene nok har gjort sine dårlige erfaringer knyttet til feil ved fakturering. Når man i tillegg hadde en kostnadsgalopp i kontrakter med stort innslag betaling time for time så kan man forstå utviklingen med strammere kontrollregimer. Skal man kunne ha fokus på de verdiskapende aktivitetene så må (alle) leverandørene ha tillitsvekkende systemer for fakturering og ikke minst gjøre seg fortjent til den tillit de blir vist i kontraktene. Det skal dessverre bare være ett råttent eple i kurven før omfattende dokumentasjonskrav og rutiner blir gjeldende for alle. For å kommen styrket ut av krisen, tror vi på et samarbeid for å «løfte i flokk». Dette vil kreve lojalitet og tillit fra alle involverte aktører – og deres rådgivere. Bruk av standardiserte og balanserte avtalevilkår vil være til hjelp her, men vi ser også eksempler på spennende tanker rundt allianser og samarbeid for å utvikle nye løsninger. I sistnevnte tilfelle vil det kunne stille nye krav både til åpenhet og større grad av juridisk skreddersøm, blant annet rundt deling av risiko og gevinst.

– 2016 og 2017 blir fortsatt tungt for subsea-selskapene. Det er ingenting som tyder på at subsea vil få noe oppsving alt til neste år. Det sier Jon Fredrik Müller, Senior Project Manager i Rystad Energy til Offshore.no. Han tror aktørene på havbunnen må rigge seg for enda tøffere vær enn det de opplever i dag. – Bunnen er ikke helt nådd ennå. 2017 blir verre enn 2016 for disse selskapene og det tror jeg blir bunnen. Halvparten så store tap  Den sterke konkurransen i oljeservice har tvunget omsetningen ned 30 prosent fra andre kvartal 2014 til fjerde kvartal 2015, skriver Rystad Energy i en analyse. Trenden fortsetter, da en rekke ledende selskaper rapporterer omsetningen ned 16 prosent fra fjerde kvartal 2015 til første kvartal 2016. Analyseselskapet trekker dog frem at ikke alle segmenter er truffet av oljesmellen. Subsea-selskaper har gjort det ganske godt. Ifølge analysen de har laget har omsetningen falt med halvparten så mye som andre. Klarer å tjene like mye Andre type selskaper har måtte si opp 15-20 prosent av sine ansatte og likevel måtte ta en engang i EBITDA (driftsresultat) på rundt 20 prosent. Innen subsea har aktørene også kuttet 15 prosent, men beholdt omsetningen og dermed også marginene. Subsea-selskapene ligger sent i verdikjeden og har fått kjenne nedturen noe senere enn for eksempel engineering, seismikk og rigg. Dette medfører at subsea vil kunne leve normalt en stund på ordreboken. Men til slutt smeller det også her. For nå spiser de bare av sin egen ordrebok. – Hvilke fordeler kan de ha av å være blant de siste i verdikjeden? – De får kanskje litt bedre tid på å ta strukturelle grep internt med tanke på kostnadskutt og nedbemanninger. Selskapene vil kunne se at det starter å skje ting innen andre segmenter, før det slår inn i ditt eget segment. Når markedet går opp igjen vil de kunne posisjonere seg før ordrene begynner å komme inn. Men noen enorm fordel vil jeg ikke si det er. Kommer ingen kontrakter Mens store deler av oljeindustrien ventelig snart har opplevd det verste må selskapene som leverer undervannsutstyr måtte vente på markedet noe lenger. – Det har ikke vært mange sanksjonerte subsea-prosjekter i løpet de siste 24 måneden og det vil komme færre kontrakter i løpet av de neste månedene, skriver analyseselskapet. Müller konstaterer at oljeprisen alt har krøpet over 52 dollar fatet onsdag. Dette tror han vil bedre seg ytterligere, slik at oljeselskapene igjen girer opp. – I 2018 tror vi på økende aktivitet, fordi oljeprisen fortsetter å styrke seg utover høsten i år, inn i 2017 og videre i 2018. Det vil bety at flere prosjekter vil bli sanksjonert. Frykter kostnadene eksploderer igjen Er han positiv til oljeprisen og aktivitetsnivået fra 2018 og videre, så er han mer bekymret for hva en ny aktivitetsøkning vil føre med seg. – Fra 2014 til 2016 har det blir kuttet kapasitet ganske betraktelig. Når markedet så kommer tilbake tror vi at vi kommer til å få en kraftig kostnadseskalering fordi alle operatørene skal sanksjonere alle prosjektene samtidig, så styrkes oljeprisen og igjen får vi en ny kostnadsgalopp som er typisk når bransjen våkner til liv igjen.

Det har gått en stund siden den ufattelige tragedien med Super Pumaen som falt ned ved Turøy og tok 13 mennesker med seg i døden. Gripende begravelser og minnestunder er avviklet. Hverdagen for de etterlatte har såvidt begynt. Sorgen over å ha mistet sine kjære vil de ha med seg resten av livet. Tragedien har preget en hel næring og helt folk. Tiden er inne for å reflektere. Tillat meg. Vi har sett kronprinsparet og statsministeren dele sorgen med de etterlatte. Vi har sett ledelsen i Statoil stå frem med alle sine følelser. Vi har sett direktører komme inn fra Gullfaks B full av inntrykk etter å ha snakket med de som ble igjen der ute i havet. Vi har sett de i intervju utenfor pårørendesenteret i Bergen. De har alle stått frem med ekte følelser og det har gjort inntrykk. Men skulle så ønsket at vi så mer til følelser i den daglige driften offshore. Olje- og gassindustrien har vært med på å skape ufattelige store verdier for Norge og har gitt meg personlig mat på bordet, hus å bo i, og bil å kjøre i. Men det har en pris. I sportsverden stilles ofte spørsmål til utøveren når de har gjort noe stort eller noe dårlig. Hva tenker du nå? Hva føler du nå? Mulig det er en klisje av noen spørsmål. Men det er ofte  betimelige spørsmål. Tillat meg å dra inn samme spørsmålene i offshoresammenheng. Hva føler offshorearbeideren når han sitter i livbåten klokken tre om natten og det brenner i en transformator? Hva føler offshorearbeideren når han blir fortalt at det er mange avvik på sikkerhetskritisk utstyr? Hva tenker han når arbeidslisten er lengre enn arbeidsdagen? Hva tenker nordsjøarbeideren når underleverandøren som han jobber for ikke tjener penger fordi kontrakten med operatørselskapet er skviset på hver eneste krone? Hva tenker og føler oljearbeideren når flere og flere i bransjen mister jobben? Hva tenker de som alltid gruer seg til helikopterturen når snutiden for helikopter er foreslått redusert med 50%? Det er så mange tanker og så mye følelser forbundet med offshorelivet. All denne uroligheten som offshorearbeideren kjenner på tror jeg er viktig at andre som jobber på land får litt mer kjennskap til. Media er flinke til å skrive om offshorelivet, men da er det nesten uten unntak om høy lønn, lange friperioder og høye bonuser det dreier seg om. Ikke om angst, redsel og usikkerhet. Virkeligheten er så totalt forskjellig fra slik det blir framstilt i media. Det er bare ved noen få anledninger det er anledning til å snakke om hva en føler og hva en tenker i offshoremiljøet. Det er ikke rom eller kultur til følelser og tunge tanker. En blir alene med de. Når en er alene med tunge tanker er det lett å krisemaksimere. De anledningene som byr seg er ofte når det er jul, når sjømannspresten er om bord, eller når store katastrofer inntreffer. Da gjerne i en-til en samtaler. Ledelsen legger sjelden opp til slike samtaler, og de som jobber offshore tar ikke initiativ til det heller. Men lederne er gode til å forklare. De forklarer, informerer og forteller.  Mye informasjon om hvorfor ting er som de er. Ord som går igjen er: Økonomi, besparelser, hendelig uhell, konkurranse, uheldige omstendigheter osv. De er gode på det, men skulle ønsket at det kunne bli akseptert å snakke om tanker og følelser. Om redsel og usikkerhet. Statoil har et slagord som vi ofte hører i TV-reklame: ” Statoil støtter morgendagens helter” Tillat meg å omskrive det til: Jeg støtter dagens helter som jobber offshore. Skrevet av Linda Kleveland, pensjonert offshorearbeider. 25 år i Nordsjøen. Først i Hydro, så Statoil. Alle år som kjøkkensjef på Oseberg Feltsenter.

Helikopterulykken i slutten av april i år er ikke ferdig gransket på langt nær. Det vi vet så langt er at det var en mekanisk feil som oppstod så plutselig at pilotene ikke fikk noe tid til å reagere. Det er håp om at granskingskommisjonen finner de manglende delene og klarer å sette sammen puslespillet som leder til årsaken. Vi føler alle med de etterlatte, og skal ikke legge stein til byrden. Men samtidig må det være anledning til å gjøre noen refleksjoner rundt forbedring av helikoptersikkerhet. Det er i alles interesse at den tragiske ulykken kan gi bedre sikkerhet på sikt. I 1978 skjedde det en ulykke med helikopter på vei fra Flesland til Statfjord feltet. Så gikk det noe over 19 år til Norne-ulykken i 1997, og deretter nærmere 19 år igjen til Turøy-ulykken, alle tre ulykker med mekaniske årsaker. I løpet av disse nesten 40 årene har det i britisk helikoptertrafikk skjedd en rekke dødsulykker og nestenulykker. Nestenulykker har det også vært på norsk sokkel, bl.a. flere nødlandinger, på sjøen, på tankskip, på Yme-plattformen, på Lista, på Sola, mv. Norsk og britisk sektor Men når det gjelder dødsulykker, har det vært merkbart færre på norsk enn på britisk sokkel. Helikoptersikkerhets-utredningen til SINTEF (HSS3) bekrefter dette. Noen har kalt det flaks, men hvis en ser på den store forskjellen i et langt tidsperspektiv, de siste 40 år, er forskjellen for massiv til at det kun skulle være flaks. Det er riktignok de samme europeiske kravene til helikoptre, og det er de samme selskapene som opererer. En av hovedforskjellene er at oljeselskapene på norsk sokkel, med Statoil i spissen, har stilt krav om at kun de meste moderne helikoptrene skal benyttes på norsk sokkel. De moderne helikoptrene har flere overvåkingssystemer, dobling av kritiske overvåkingsfunksjoner og er generelt mer robuste. Endring av rammevilkårene Noen kollegaer publiserte for kort tid tilbake en kronikk i DN (krever pålogging) om betydningen av å endre rammevilkårene for helikoptervirksomheten. Forskjellen er betydelig både i rammevilkår og i ulykkesfrekvens mellom innenlands helikoptertransport og offshore-transporten, mye større enn forskjellen mellom norsk og britisk helikoptertrafikk til offshore-innretninger. Advarselen fra forskerne er at konsekvensene av å endre rammevilkårene for helikoptertrafikken kan ha uante, dramatiske konsekvenser for ulykkesfrekvensen. Reduksjon av tida mellom turene fra 60 minutter til 30 minutter nevnes som et slikt tiltak som kan endre rammebetingelsene med dramatiske konsekvenser. Et annet tiltak som er til vurdering, er å tillate helikopterselskaper som ikke er underlagt Luftfartstilsynet i Norge å operere på norsk sokkel. Fagforeningene har vært sterkt imot, men Samferdselsdepartementet har ikke konkludert, er det opplyst. Med basis i den betydning som rammevilkår kan ha, er det grunn til å advare på det sterkeste mot å endre rammevilkårene for helikoptertrafikk på sokkelen også på denne måten. Er høyeste sikkerhetsnivå nådd? Så langt har denne artikkelen handlet om hvilke trusler mot bedre helikoptersikkerhet som bør unngås. Men kanskje må vi se i øynene at helikoptersikkerheten på norsk sokkel er så god som den kan bli? Ulykkene skjer vesentlig hyppigere på britisk sokkel og i norsk innenlands helikoptertransport. Ulykkesfrekvensen med moderne jetfly er betydelig bedre enn med helikopter, i alle fall så lenge en bruker selskaper med et høyt sikkerhetsnivå, og unngår de som er svartelistet av internasjonale organer. Moderne jetfly har den fordelen at så lenge det har en flymotor som fungerer, så kan de lande trygt. Slik sett er det mer robusthet enn med helikopter. Det kan hevdes at høyderoret på et fly er mer sårbart, svikter det, så er jetflyet utsatt. Men det er så vidt vites minst to overføringssystemer fra cockpit til høyderor, og høyderor er en bevegelig, men for øvrig statisk komponent. I helikopter er det to motorer, og i de fleste situasjoner kan helikopteret gjennomføre en trygg nødlanding med bare en motor. Men girboks og hovedrotor kan ikke dobles på et helikopter, og blir dermed en kritisk sårbarhet. Og dette er høyt belastede roterende komponenter, mye mer utsatt enn et høyderor på et jetfly. Selv om ny informasjon hele tiden kan føre til forbedringer på utsatte komponenter, må vi erkjenne at det for mekaniske systemer er en nedre grense for hvor sikkert det kan bli. Kanskje er vi nær det nedre nivået allerede? Noen av indikatorene fra Petroleumstilsynets RNNP-kartlegging (risikonivå i norsk petroleumsvirksomhet) kan tyde på det. På britisk sokkel har det i seinere tid vært noen få ulykker der pilotens handlinger har vært medvirkende årsak, på norsk sokkel har vi i transportvirksomheten unngått slike ulykker i nesten 40 år. Men vi må erkjenne at slike ulykker kan også oppstå hos oss, selv om det er to piloter som skal sjekke og utfylle hverandre. Tiltrotor-maskiner? Men hva gjør vi hvis vi allerede er nær nedre grense, og likevel ønsker å tilby offshore-ansatte bedre sikkerhet på vei til jobb? Da må vi trolig se på alternative løsninger for persontransport. Tiltrotor-helikopter har for mange år siden vært nevnt i forbindelse med personelltransport offshore. Dette flyr som et fly, unntatt ved takeoff og landing, da rotorene vris 90 grader, og flyet blir et helikopter. Hvis et slikt konsept kan gjennomføre en nødlanding med bare én motor, slik som jetfly, kan det kanskje bli et sikrere konsept. Trolig ligger dette uansett langt fram i tid. Bruk av hurtiggående båter til persontransport har vært vurdert ved flere anledninger, men har blitt forkastet pga. komfort og tidsbruk. Kanskje er tiden nå inne til å vurdere dette på nytt? På noen områder med stor plattformtetthet vil det egne seg bedre, kanskje kan det bli valgfritt hvilken transport en ønsker. Og det må selvsagt være værbegrensninger, slik det også er for helikopter. Båttransport vil i så fall kunne bli et supplement til helikoptertransport, det vil aldri kunne erstatte helikopter fullt ut. Men det bør vurderes nå. Jan Erik Vinnem er professor ved NTNU og en ledende forsker innen risikoanalyse og -styring. I tillegg driver han selskapet Preventor AS, som driver med forskning og utvikling innen risikostyring. Vinnem var i flere år også professor i risikostyring ved Universitetet i Stavanger. Kronikken sto først på trykk i Aftenbladet.