Kronikk av Per-Ivar Nikolaisen, Redaktør og gründer i Shifter. Når norsk økonomi har ristet av seg oljenedturen for denne gang, er det viktigere enn noensinne at politikerne fortsetter å gi gass til tech-gründerne utenfor oljebransjen, skriver redaktør Per-Ivar Nikolaisen. Den siste uka har vært preget av lovende nyheter fra den nye norske teknologibransjen. Først var det Neil Murray i The Nordic Web som kunne melde om at Norge lå foran både finnene og danskene i antall investeringer over ti millioner dollar det siste året. Selskaper som Huddly, Fuse og Xeneta ga oss rakettfart inn i 2017, og Murray hadde registrert 11 slike storrunder. Svenskene er selvfølgelig fortsatt foran oss, med hele 27 storrunder. Men til gjengjeld ser det nå ut til at de har oppdaget Norge. «Jo, Norge har mer än olja och skidor – nu går techtåget i Oslo,» skrev det ledende svenske tech-nettstedet Breakit nå på onsdag. Unacast-gründer Kjartan Slette og StartupLab-partner Tor Bækkelund var intervjuet i artikkelen der det ble konkludert med at den norske techsektoren «vokser så det knaker». De siste dagene kom imidlertid også varselet om at norsk økonomi har ristet av seg oljenedturen. Det analytikerne i DNB Markets kaller «oljebremsen» er i ferd med å slippe taket og aktiviteten i norsk økonomi er på vei opp. I augustutgaven av «Økonomiske utsikter» viser de til utbyggingen av store petroleumsfelt som Johan Sverdrup, Johan Castberg og Snorre Expansion Project i 2019 og 2020. Hvis den norske techsektoren er et tog, stopper det fortsatt stort sett på et lite utvalg coworker-stasjoner rundt i urbane strøk. Det digre og buldrende toget i norsk økonomi heter fortsatt «Petroleum», og stopper på nesten hver bidige liten plett langs norskekysten. Med 38 prosent av eksportinntektene har toget okkupert store deler av kapasiteten på skinnegangen. Og selv om «petroleumstoget» har hatt litt signaltrøbbel de siste par årene, er det nå «back on track». Som journalist i Teknisk Ukeblad og Dagens Næringsliv skrev jeg jevnlig saker om hvordan oljeindustrien støvsugde arbeidsmarkedet for teknologisk kompetanse da oljeprisen var høy for noen år siden. Studenter på ingeniørutdanningene fikk fete jobbtilbud fra bransjen før de var ferdig med siste eksamen.  De landbaserte sektorene og diverse offentlige etater fortvilet over at de ikke klarte å få tak i teknisk kompetanse til en overkommelig penge. Startups var fortsatt for de spesielt interesserte. Den siste tidens utvikling i det norske økosystemet av tech-selskaper har vært fantastisk. Trenden kan dels tilskrives den mye omtalte «millenial»-effekten – en global trend, der unge mennesker ønsker å starte for seg selv. Men for annerledeslandet Norges del er det åpenbart at det er en annen faktor som har hatt stor betydning: Arbeidsledigheten og de forbigående dystre utsiktene i oljeindustrien har presset oss nordmenn til å tenke alternativt, samtidig som politikerne har økt midlene til gründernorge betydelig for å vise handlekraft og avhjelpe krisen. Politikerne har også lyttet til hvor skoen trykker, og har blant annet innført skatteinsentiver for oppstartsinvesteringer. Et flertall i Stortinget er også på gli når det gjelder å gjøre opsjonsskatten mer gründervennlig. Spørsmålet er hva som nå skjer når oljeindustrien er tilbake på skinnene. På lang sikt vil oljeinvesteringene mest sannsynlig utgjøre en stadig mindre andel av verdiskapningen, skriver DNB Markets. Nettopp derfor er det viktig at politikerne ikke slipper opp innovasjonsgassen, selv om oljebremsen slipper taket. Det er liten tvil om at oljesektoren nå kommer til å snurre i gang rekrutteringsmaskinen, og bruke de enorme midlene de har til rådighet for å tiltrekke seg kloke hoder. Det betyr at politikerne bare må kjøre på enda raskere, slik at vi ikke kommer tilbake til en situasjon der flesteparten av de flinke folka forsvinner inn i «petroleumstoget», og vi står dårlig rustet foran neste smell. Det er snart valg. Vi trenger modige politikere som våger enda mer enn de har gjort til nå. De må ikke slappe av bare fordi oljesektoren nå får et midlertidig oppsving, og norsk økonomi har kommet seg gjennom den verste motgangen. Gründertiltak er mer enn en del av en krisepakke. Politikerne kan plukke forslag fra ledende personer i techmiljøet. Enkelte av tiltakene kan se heftige ut ved første øyekast, men på sikt har vi ikke råd til annet enn å prøve. Her er noen: * Et mangemilliarders fond, med kapital fra myndighetene, matchet med privat kapital. Tapad-gründer Are Traasdahl og Kolonial-gründer Karl Munthe-Kaas er blant de som har foreslått varianter av dette. * “Ekspert-visum” for folk med kompetanse norske virksomheter trenger fremover, med skattereduksjoner i en avgrenset periode, foreslår gründer Tobias Bæck i Bakken & Bæck. * Kopier virkemidlene fra oljeindustrien, foreslår gründer Olav Nedrelid, og vil ha leterefusjonsordning for norske startups, der 78 prosent av investert beløp utbetales løpende dersom selskapet ikke er i skatteposisjon (at de ikke har overskudd de kan skatte av). * Oljefondet må investere i internasjonale tech-selskaper som ikke er på børs, foreslår Trond Riiber Knudsen.Dette vil gi den norske techsektoren tilgang på sårt tiltrengt kompetanse og nettverk. * Innfør obligatorisk programmering i grunnskolen. Et forslag som har kommet fra mange hold, både IKT-Norge, Abelia og Gründeroppropet. Det er vanskelig å se at noen av tiltakene har store samfunnsøkonomiske nedsider, men det er definitivt en stor gevinst å hente på å forberede oss til en fremtid der oljeøkonomien neppe blir like stor som den er i dag. Og hvis vi ikke fortsetter å gi gass, kan vi miste momentum i omstillingen til en mer sammensatt norsk økonomi enn det vi har hatt de siste 30-40 årene. Ja, det norske tech-toget har gått fra stasjonen, men det er som det vesle lokomotivet Thomas å regne, og trenger drahjelp oppover bakkene og hjelp i svingene for ikke å spore av. Det hjelper ikke at enkeltselskaper som Unacast, Fuse og Xeneta har tatt hyperloop ut i det globale markedet.   Kronikk av Per-Ivar Nikolaisen, Redaktør og gründer i Shifter. Teksten ble først publisert på Shifter.no. Teksten er publisert med tillatelse. 

– Hvorfor er det så «komplisert» å gi noen skattegoder til investorer og gründere som skal bygge «den nye økonomien»? Kommentar av redaktør Per-Ivar Nikolaisen i Shifter. Ute i havgapet omtrent like langt fra Stavanger som Bergen står en vaklevoren oljeplattform og ruster. Yme har kostet milliarder av kroner, men den vil aldri pumpe opp en eneste dråpe olje. Ingen tør å slippe produksjonsarbeidere om bord på den såkalte plattformen der ute i Nordsjøen. Fundamenteringen er så svak at ingeniørene rett og slett ikke er trygg på at den vil stå. I løpet av høsten skal den etter planen plukkes ned og kjøres til skroting. Yme-plattformen er det beste eksempelet på at det norske samfunnet for lengst har blitt finansielt fartsblinde for overskridelser i oljesektoren. Det er ennå ikke helt sikkert hvor mye skandaleprosjektet vil koste den norske stat. Saken har fått sin oppmerksomhet, men spør du en gjennomsnittlig nordmann er Yme fortsatt mest kjent som et eller annet digert vesen fra norrøn mytologi. Mine tidligere i kollegaer i Teknisk Ukeblad har imidlertid fulgt saken tett, og de siste tallene antyder at Yme-partnerne har brukt minst 14,1 milliarder kroner. Vi skal ikke gå for detaljert til verks her, men det norske skattesystemet gjør at de kan trekke fra det meste av dette tapet på skatten. Alt sammen hadde en slags fornuft den gangen skattesystemet for oljesektoren ble rigget til. Selskapene og privat kapital skulle lokkes til Nordsjøen ved hjelp av uimotståelige skatteincentiver. Risikoen ved å gå inn i et nytt og umodent marked skulle avlastes ved at selskapene skulle få rause fradrag hvis prosjektene feilet. Slik skulle utenlandsk kapital og kunnskap få fart på det norske oljeeventyret. Til gjengjeld skulle oljebransjen betale heftig med skatt når produksjonen først var i gang. Skattenivået ble lagt på hele 78 prosent. På denne måten skulle de enorme verdiene på den norske sokkelen komme nordmenn flest til gode. Slik var teorien, og som historien har vist, funket det til de grader i praksis også. Utenlandske selskaper flokket til norsk sokkel. Skattepolitikken har vært utrolig effektiv, og bidratt til at Norge antagelig har verdens mest effektive og vellykkede oljeindustri, og ikke minst verdens feteste statlige pensjonsfond på over 7000 milliarder kroner. Norge står nå ved et veiskille, for å bruke ordene til nyutnevnt leder for FNs miljøfond, Erik Solheim. Den lave oljeprisen har sendt Norge ut i den verste arbeidsledigheten på 25 år. Ikke siden de norske bankene vaiet faretruende på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, har det sett mørkere ut for norsk økonomi. Norge som stat må gjenoppfinne sin forretningsmodell. Tidene da vi kunne sitte selvfornøyd og basere oss på at 56 prosent av eksportinntektene kom fra en eneste ekstremt ettertraktet vare, er over. «Oljesjokket har gjort at Norge har våknet,» sa banktopp Bent Eidem i Danske Bank i et intervju med Shifter for ikke lenge siden. Han viste til boomen av startups rundt i landet. Mange nordmenn har kanskje våknet, og flere synes det er spennende å forfølge drømmer og skape noe eget. Det statlige støtteapparatet for startups er også relativt godt, og det er ikke altfor vanskelig å få penger fra Innovasjon Norge dersom du har en god idé. Men det er fortsatt slik at flertallet av norske investorer ikke helt har vendt seg til tanken på å sette pengene på andre ting enn olje og eiendom. En av årsakene til at investorene vegrer seg, er den høye risikoen for at de små selskapene skal tryne. Så mange som ni av ti oppstartsselskaper feiler, ifølge den hardtarbeidende sjefen for investeringsfondet 500 Startups Nordic, Sean Percival. ? Den største utfordringen i Norge er at det er for lite kapital til tidligfaseinvesteringer. Det er kun to til tre fond som investerer. Det burde vært minst ti. Og de er redde for å feile, sa han nylig til Shifter.  I det siste har vi i Shifter skrevet om hvordan Australia og Storbritannia ønsker omstilling. De gjør for teknologigründerne det Norge gjorde for oljeselskapene da Philips og de andre skulle «gründe» den norske sokkelen. Riktignok er det ikke akkurat de samme prosentene og summene, og absolutt ikke den samme kraften. Men prinsippet er det samme. Skatteincentivene lokker til seg kapitalen, ved å avlaste risikoen: Hver investor kan få 20 prosent skattefradrag på investeringer inntil 200.000 australske dollar (om lag 1,2 millioner norske kroner). Hvis man investerer 1,2 millioner, vil man få et skattefradrag på personlig inntekt på 240.000 kroner. Videre betaler man ikke skatt på fortjeneste de neste 10 årene, så fremt man selger aksjer i selskapet etter minst tre år. I Norge har skattedebatter en tendens til å bli polariserte og sterkt ideologiske. En debatt om skatteincentiver for de med noen penger til overs, kan raskt bringe høyre- og venstresiden ned i skyttergravene. Det er derfor gledelig å se at det på tvers av de politiske skillelinjene nærmer seg en enighet om at noe må gjøres for gründerne. Arbeiderpartiets Torstein Tvedt Solberg sa nylig til Shifter at han trodde skattesystemet som berører startups, snart vil bli mer likt det britiske. Det kan altså se ut som det er mulig å gjøre noen endringer til fordel for gründerne uten å rote seg for langt inn i det skattepolitiske «vepsebolet». Hele det norske skattesystemet må «tunes» slik at de nye teknologiselskapene får det lettere, akkurat som oljesektoren i sin tid fikk det lettere da den fikk noen skattemessige særordninger. Fremskrittspartiet i regjering og med hånda på rattet i Finansdepartementet uttrykker en viss skepsis fordi de mener slike incentiver vil «komplisere» skattesystemet. Regjeringen har rett. Det vil bli noe mer «komplisert», men det må vi tåle nå i inngangen til den store omstillingen alle snakker om. De fleste investorer og gründere som blir berørt av denne nye «kompleksiteten», vil ønske endringene velkommen. Så den diskusjonen kan raskt legges død. Det vil selvfølgelig være en del systemjusteringer for byråkratene i Finansdepartementet. For eksempel må de definere hvilke selskaper som kan defineres som «oppstartsselskaper». Alder på selskapet, antall ansatte, fase, bransje og omsetning vil være sentrale faktorer. Dette ser byråkratene ut til å ha klart i Storbritannia, der de har en langt rikere flora av «startups».  Det vil antagelig være enkelte selskaper som «tweaker» seg til å være «oppstartsselskaper» på tynt grunnlag. Men noen slike hull vil det alltid være, og de tapte skatteinntektene fra de få som lurer seg inn i «gründer»-kategorien uten at de skulle vært der, vil være verdt samfunnsgevinsten ved at omstillingen til en ny økonomi vil gå raskere og lettere. I oljeplattformen Ymes tilfelle tyder dekningen til Teknisk Ukeblad på at det ble gjort alvorlige feilgrep som førte til skandalen. Etter dette har Goliat-prosjektet utenfor Hammerfest fulgt etter med store forsinkelser og enorme overskridelser. Der har man nå startet produksjon, men også i dette tilfellet kan oljeselskapene føre enorme fradrag. Vi skal ikke sparke de som ligger nede, altså oljebransjen. Akkurat nå er det liten grunn til å begynne å diskutere om oljeselskapene har «for gode betingelser», de har mer enn nok andre bekymringer å tenke på. En detaljfiksert diskusjon om at oljebransjen er spesiell, og at de høye fradragene rettferdiggjøres gjennom den høye skattesatsen og den store inntjeningen for staten når produksjonen først er i gang, vil bli for omfattende å gå inn på her. Poenget er at når Norge har råd til å gi skattefradrag på tosifrede milliardbeløp når denne bransjen feiler grovt, bør det være mulig å bevilge en brøkdel av dette til skatteincentiver til fordel for nye teknologiselskaper, slik at Norge «får flere ben» å stå på. Ser vi til andre land som har kommet mye lenger enn råvarenasjonen Norge i «den nye økonomien», så kan det fort betale seg i statskassa til slutt. Norske politikere klarte å skape et oljeeventyr ved hjelp av en «villet politikk», da kan de også klare å skape et nytt teknologieventyr. Om de ønsker omstilling. Hva mener leserne til Shifter? Diskuter dette og mye annet på vår Facebook-side og Twitter. Og husk også å like siden vår på Facebook, så er det større sjanse for at sakene våre dukker opp i strømmen din. Gå også inn på vår nettside og se om det er noe nytt, for i blant dukker ikke sakene opp i feeden din. Denne kommentaren ble først publisert på Shifter.no.