Se for deg en norsk gründer i USA.
Hva ser du?
En 21-åring som har solgt alle eiendeler i hjemlandet, kjøpt enveisbillett til San Francisco og leid seg et kott i Silicon Valley?
En hobbyingeniør som skal revolusjonere filmbransjen med et par hjemmesnekrede virtual reality-briller?
I så tilfelle, tenk om igjen. Typiske karakteristika for en norsk gründer i Silicon Valley anno 2019 er heller dette: 40 til 50 år. Arbeidserfaring fra havnæringen eller energisektoren. Etablert med familie. Bosatt langs norskekysten, men med en reisefot i den californiske teknologidalen.
Fakta
Forlenge
Lukke
Digitale sjømatgründere
Jet Seafood vil digitalisere sjømathandelen og har laget en nettportal for kjøp og salg av fisk. I dag må grossistene kontakte selgerne enkeltvis gjennom tradisjonelle kanaler.
Selskapet ble etablert i 2017 og er lokalisert i Bergen. Målet er en omsetning på 5,7 millioner dollar innen 2021.
Aquabyte er en annen oppstartsbedrift med base i Bergen og San Francisco. Selskapet lager software, lusetellingskameraer og andre instrumenter til bruk i oppdrettsnæringen.
Aquabyte ble etablert i 2017, og meldte nylig at det har fått inn 80 millioner kroner i investormidler.
Beskrivelsen passer i hvert fall for bergenser og Jet Seafood-gründer Eirik Talhaug, som har lagt ut på et fem uker langt amerikaeventyr velsignet av en «svært forståelsesfull samboer».
I reisebagen fra Norge har han verken VR-briller eller andre teknofiksfakserier, men en plan for hvordan han skal forandre en næring han allerede kjenner godt.
Talhaug vil nemlig digitalisere sjømathandelen og har utviklet en handelsplattform der fiskeselgere kan logge seg inn og selge sjømat til kjøpere fra hele verden.
En idé så enkel at mange er overrasket at den ikke er realisert for lengst.
VIL LÆRE: Erik Talhaug (til v.) og Gøran Ellingsen i Jet Seafood lokker investorer med at de vil lage «Ebay for sjømat». De ser på oppholdet i Silicon Valley som en god anledning til å lære av de beste.
– Det var en nordmann som prøvde å lage en lignende side på nittitallet, men it-boblen sprakk og tiden var ikke moden, sier Talhaug, der han sitter på en fortausrestaurant i Palo Alto i Silicon Valley.
Han gafler i seg en bit av ostebiffsandwichen og tar en slurk av grapefruktjuicen.
– Nå er teknologien på plass og tiden overmoden.
Ideen om å lage en nettløsning for kjøp og salg av sjømat fikk han da han jobbet som analytiker og innkjøper av laks ved Marine Harvests hovedkontor i Bergen.
– Jeg ergret meg over den omstendelige salgsprosessen. Mye av kommunikasjonen var på telefon, og ofte tok ikke folk telefonen. Det var åpenbart for meg at dette kunne gjøres på en mye enklere måte.
Til slutt klarte han å bruke frustrasjonen til noe produktivt, selv om han i utgangspunktet var skeptisk til å slå inn på en ny karrierevei med småbarn hjemme.
– Jeg så muligheten og kunne ikke la være. Hvis jeg ikke hadde gjort dette, så ville det pint meg til den dagen jeg lå i graven.
I 2018 vant Jet Seafood gründerkonkurransene Angel Challenge og Gründerhub i Bergen.
I februar i år spyttet hjemlige investorer inn fire millioner inn i oppstartsbedriften. Og Innovasjon Norge ga nylig et kommersialiseringslån på halvannen million.
De økonomiske midlene gir selskapet mulighet til å utvide staben hjemme i Bergen og å satse i Silicon Valley.
SKANDINAVISK ENKLAVE: Kontorfellesskapet i Palo Alto er en møteplass for norske, svenske og danske gründere.
Til venstre for ham på fortausrestauranten i Palo Alto sitter hans høyre hånd, operasjonsdirektør Nina Aadland Seter. De to har den siste tiden vært innom Stanford University og lært hvordan de kan få flere brukere om bord. Gjennom Innovasjon Norge har de også vært i møter med mentorer og mulige investorer.
– Investorene skjønner nokså fort forretningsideen. Hvis ikke, så sier vi bare at vi skal lage Ebay for kjøp og salg av sjømat. Da våkner de, sier Seter. Ebay er en av verdens største markedsplasser på nett.
Norsk beskjedenhet er ikke nødvendigvis en vinneroppskrift i Silicon Valley, ifølge de to gründerne. Her, forteller de, tenker investorene stort og langt frem i tid.
– Investoren forventer at du setter deg hårete mål og de bryr seg ikke om bedriften din er lønnsom om ett år. De vil vite om du er suksessfull om ti år. Og suksessfull er du først når du har en «unicorn», sier Talhaug.
En unicorn, eller en enhjørningsbedrift som vi sier på norsk, er en oppstartsbedrift som på få år vokser til å være verdt mer enn én milliard dollar.
I motsetning til flere av våre nordiske naboer har Norge aldri hatt en slik oppstartsbedrift.
Sverige hadde på et tidspunkt fem. Lille Estland har med sine 1,3 millioner innbyggere fostret fire.
– Kan dere bli Norges første enhjørning?
– Vi kan i hvert fall bli verdt én milliard norske kroner, sier Talhaug.
FØDSELSHJELPER: Bergenseren Gro Eirin Dyrnes er avdelingsdirektør for Innovasjon Norge i USA og leder kontoret i Silicon Valley.
Grapefruktjuicen er tom og Talhaug slurper i seg smeltevannet fra isbitene. Regningen kommer på bordet og han regner ut hvor mye han skal tipse. Hjernetrimmen ser ut til å gi blod på tann.
– La oss leke litt med tall. Sjømatmarkedet er enormt. Handelsvolumet internasjonalt er på 150 milliarder dollar årlig. Hvis vi tar en bit av den kaken og finner en god måte å tjene penger på, så er det jo ikke utenkelig at vi en dag er verdt én milliard dollar.
Han signerer kvitteringen og reiser seg. Hekter på seg skulderbagen.
– Sier man sånt i USA, så tenker folk at du er en fremoverlent type. Sier man sånt i Norge, så tenker folk at du er sprøyte gal.
Like bortenfor fortausrestauranten i Palo Alto ligger Nordic Innovation House.
Kontorfellesskapet er minimalistisk innredet med skandinaviske tremøbler. Mellom pultene står norske, svenske og danske gründere og snakker til hverandre på engelsk. Hvis de slår over på morsmålet – hvilket bare later til å skje når landsmenn møtes – henger engelske ord igjen i gründerlingoen.
De snakker om «VC-er» (risikokapitalister, det vil si folk som investerer i oppstartsbedrifter), «cold contacts» (å kontakte noen man ikke kjenner fra før) og «disruptions» (banebrytende nyvinninger som forandrer en bransje eller industri).
I loftetasjen til kontorfellesskapet har noen tusjet «Silicon Valley is a mindset, not a location» på en papirduk, og en viktig del av mindsetet, altså tankegangen, i dette solfylte lokalet er at det er ingen skam å feile.
Å starte en bedrift som går dunken anses ikke som et nederlag, men en nyttig erfaring på veien mot toppen. Eller, som Thomas Edison sa og mentorene her gjerne gjentar: Jeg bommet ikke. Jeg undersøkte 10.000 metoder som ikke fungerte.
FILOSOFIEN I DALEN: Det er ingen skam å snuble i Silicon Valley. Her et av ordtakene som ofte gjentas på mentormøtene i Ramona Street 470.
Innovasjon Norges avdelingsdirektør i USA, bergenseren Gro Eirin Dyrnes, har sett mange gründerspirer gå inn og ut av glassdørene i Ramona Street 470.
Flere har gjort det bra, selv om de foreløpig ikke har vokst til å bli enhjørningsbedrifter. Ett eksempel er spillappen Kahoot, som har over 50 millioner brukere internasjonalt. Et annet er mobiltjenesten Nurx, som tjener gode penger å selge prevensjon og HIV-medisiner til amerikanere.
Til tross for disse suksesshistoriene så aner Dyrnes en ny tendens, der norske gründere satser på industrier der nordmenn allerede har et konkurransefortrinn.
– Mange av gründerne vi jobber med nå er godt voksne og har ofte relevant arbeidserfaring innenfor industrien de ønsker å forandre. Se på Eirik. Han kom fra en god stilling i Marine Harvest og hadde kjent forbedringspotensialet på kroppen. Til slutt måtte han gjør noe med det. Slike gründere ser vi nå flere av.
Dyrnes lister opp grønn energi og smarte byer som satsingsområder for mange av de norske gründerne. Og, ikke minst, havnæringen. Enten det dreier seg om salgsplattformer for sjømat, selvkjørende båter, undervannsroboter eller overvåkingsutstyr til bruk i oppdrettsnæringen.
Nylig var Dyrnes i Seattle, der Norge og staten Washington undertegnet en intensjonsavtale om felles satsing på blågrønn teknologi. Hun ser flere gledelige tegn i tiden for gründerskapet langs norskekysten.
– For fem, ti år siden la de store og etablerte selskapene beslag på mye av det tekniske talentet. Nå virker det som om mange av de nyutdannede ingeniørene synes det er vel så attraktiv å jobbe for en oppstartsbedrift som driver med havteknologi.
Denne måneden annonserte Aquabyte, som er lokalisert i Bergen og San Francisco, at de har innkassert over 80 millioner i investorpenger. Selskapet ble nylig portrettert i Amazons web-tv-serie «Now Go Build».
Aquabyte utvikler såkalt datasyn og maskinlæring for lakseoppdrett. Ved hjelp av kameraer i merdene skal oppdretterne kunne automatisere en rekke arbeidsoppgaver, og blant annet få full oversikt over forekomsten av lakselus.
SATSER MARITIMT: Havnæringen er blitt satsingsområde for norske gründere, ifølge Dyrnes.
Den amerikanske gründeren Bryton Shang utvikler softwaren i Silicon Valley, men har stasjonert salget og driften i Bergen.
– Aquabyte er en milepæl. De har fått med seg en av verdens mest betydelige risikokapitalister på et prosjekt som skal bygge hovedverdien i Bergen. Noe lignende har aldri skjedd før. Jeg synes også det er gledelig at de markedsfører Bergen og Norge som havnasjon, sier Dyrnes.
Aquabyte profilerer seg nemlig med at de kombinerer det beste fra to verdener: teknologien fra Silicon Valley og oppdrettskompetansen fra Norge.
Dyrnes har senere vært i kontakt med de involverte risikokapitalistene og fortalt dem at hun gjerne vil hjelpe dem å se mer mot Norge og Bergen i fremtiden.
– De sa at de visste lite om sjømat, men at de visste det var et stort marked.
Også Jet Seafood-staben har erfart at tilhørighet på Vestlandet kan være en fordel når man er havteknologigründer.
– Nå i starten satser vi på kjøp og salg av oppdrettslaks, og jeg opplever at det klinger godt i ørene på investorer at vi kommer fra verdens laksehovedstad. Det gjør dem trygge på at vi kjenner næringen, sier Gøran Ellingsen, teknologiansvarlig i Jet Seafood.
FRIERFERD: Talhaug og Ellingsen har jobbet med å få investorer med på laget. Nå gjelder det å fri til potensielle brukere av nettløsningen.
Det har gått to uker siden første møte i Palo Alto.
Nina Aadland Seter har dratt hjem for å skjøtte foretningene på hjemmebane, og Ellingsen er her bare på et ukesbesøk.
Talhaug & co har nemlig mye å gjøre på hjemmebane også.
2019 er et slags skjebneår. Dette er året de må rekruttere selgere og kjøpere til nettløsningen sin.
– Finn.no er ingenting uten brukerne sine. Slik er det også med oss. Vi må få så mange brukere om bord at det faktisk er et verdifullt verktøy å bruke, sier Talhaug.
Han vil ikke ut med hvor mange brukere de har for øyeblikket, men sier det dreier seg om et «tosifret antall» fra blant annet Norge, Storbritannia Danmark og Tyskland.
– Det vanskeligste med å bygge en digital handelsplattform er ikke å få det tekniske på plass, men å ta markedet, sier Ellingsen.
For å ta markedet må de først vinne norske fiskeselgeres hjerter. De to er ikke nevneverdig engstelige for at laksenæringen hjemme vil føle seg truet av plattformen.
– Det er jo selvsagt jobber som vil automatiseres vekk, men samtidig er det en stor frustrasjon i bransjen over den analoge prosessen. Av de 300 jeg har snakket med er det bare en håndfull som har vært negative, sier Talhaug.
Oppholdet i Silicon Valley har ikke gitt noen ekstra investordollar på firmakontoen, men Talhaug sier turen har gitt uvurderlig læring om nettverksbygging og hvordan man vinner investorenes velvilje.
– Vi har møtt seriegründere og et par av dalens fremste risikokapitalister. Du kan si at vi har spilt i Champions League. Nå skal vi hjem og prestere i Eliteserien.
Se for deg en norsk gründer i USA.
Hva ser du?
En 21-åring som har solgt alle eiendeler i hjemlandet, kjøpt enveisbillett til San Francisco og leid seg et kott i Silicon Valley?
En hobbyingeniør som skal revolusjonere filmbransjen med et par hjemmesnekrede virtual reality-briller?
I så tilfelle, tenk om igjen. Typiske karakteristika for en norsk gründer i Silicon Valley anno 2019 er heller dette: 40 til 50 år. Arbeidserfaring fra havnæringen eller energisektoren. Etablert med familie. Bosatt langs norskekysten, men med en reisefot i den californiske teknologidalen.
Fakta
Forlenge
Lukke
Digitale sjømatgründere
Jet Seafood vil digitalisere sjømathandelen og har laget en nettportal for kjøp og salg av fisk. I dag må grossistene kontakte selgerne enkeltvis gjennom tradisjonelle kanaler.
Selskapet ble etablert i 2017 og er lokalisert i Bergen. Målet er en omsetning på 5,7 millioner dollar innen 2021.
Aquabyte er en annen oppstartsbedrift med base i Bergen og San Francisco. Selskapet lager software, lusetellingskameraer og andre instrumenter til bruk i oppdrettsnæringen.
Aquabyte ble etablert i 2017, og meldte nylig at det har fått inn 80 millioner kroner i investormidler.
Beskrivelsen passer i hvert fall for bergenser og Jet Seafood-gründer Eirik Talhaug, som har lagt ut på et fem uker langt amerikaeventyr velsignet av en «svært forståelsesfull samboer».
I reisebagen fra Norge har han verken VR-briller eller andre teknofiksfakserier, men en plan for hvordan han skal forandre en næring han allerede kjenner godt.
Talhaug vil nemlig digitalisere sjømathandelen og har utviklet en handelsplattform der fiskeselgere kan logge seg inn og selge sjømat til kjøpere fra hele verden.
En idé så enkel at mange er overrasket at den ikke er realisert for lengst.
VIL LÆRE: Erik Talhaug (til v.) og Gøran Ellingsen i Jet Seafood lokker investorer med at de vil lage «Ebay for sjømat». De ser på oppholdet i Silicon Valley som en god anledning til å lære av de beste.
– Det var en nordmann som prøvde å lage en lignende side på nittitallet, men it-boblen sprakk og tiden var ikke moden, sier Talhaug, der han sitter på en fortausrestaurant i Palo Alto i Silicon Valley.
Han gafler i seg en bit av ostebiffsandwichen og tar en slurk av grapefruktjuicen.
– Nå er teknologien på plass og tiden overmoden.
Ideen om å lage en nettløsning for kjøp og salg av sjømat fikk han da han jobbet som analytiker og innkjøper av laks ved Marine Harvests hovedkontor i Bergen.
– Jeg ergret meg over den omstendelige salgsprosessen. Mye av kommunikasjonen var på telefon, og ofte tok ikke folk telefonen. Det var åpenbart for meg at dette kunne gjøres på en mye enklere måte.
Til slutt klarte han å bruke frustrasjonen til noe produktivt, selv om han i utgangspunktet var skeptisk til å slå inn på en ny karrierevei med småbarn hjemme.
– Jeg så muligheten og kunne ikke la være. Hvis jeg ikke hadde gjort dette, så ville det pint meg til den dagen jeg lå i graven.
I 2018 vant Jet Seafood gründerkonkurransene Angel Challenge og Gründerhub i Bergen.
I februar i år spyttet hjemlige investorer inn fire millioner inn i oppstartsbedriften. Og Innovasjon Norge ga nylig et kommersialiseringslån på halvannen million.
De økonomiske midlene gir selskapet mulighet til å utvide staben hjemme i Bergen og å satse i Silicon Valley.
SKANDINAVISK ENKLAVE: Kontorfellesskapet i Palo Alto er en møteplass for norske, svenske og danske gründere.
Til venstre for ham på fortausrestauranten i Palo Alto sitter hans høyre hånd, operasjonsdirektør Nina Aadland Seter. De to har den siste tiden vært innom Stanford University og lært hvordan de kan få flere brukere om bord. Gjennom Innovasjon Norge har de også vært i møter med mentorer og mulige investorer.
– Investorene skjønner nokså fort forretningsideen. Hvis ikke, så sier vi bare at vi skal lage Ebay for kjøp og salg av sjømat. Da våkner de, sier Seter. Ebay er en av verdens største markedsplasser på nett.
Norsk beskjedenhet er ikke nødvendigvis en vinneroppskrift i Silicon Valley, ifølge de to gründerne. Her, forteller de, tenker investorene stort og langt frem i tid.
– Investoren forventer at du setter deg hårete mål og de bryr seg ikke om bedriften din er lønnsom om ett år. De vil vite om du er suksessfull om ti år. Og suksessfull er du først når du har en «unicorn», sier Talhaug.
En unicorn, eller en enhjørningsbedrift som vi sier på norsk, er en oppstartsbedrift som på få år vokser til å være verdt mer enn én milliard dollar.
I motsetning til flere av våre nordiske naboer har Norge aldri hatt en slik oppstartsbedrift.
Sverige hadde på et tidspunkt fem. Lille Estland har med sine 1,3 millioner innbyggere fostret fire.
– Kan dere bli Norges første enhjørning?
– Vi kan i hvert fall bli verdt én milliard norske kroner, sier Talhaug.
FØDSELSHJELPER: Bergenseren Gro Eirin Dyrnes er avdelingsdirektør for Innovasjon Norge i USA og leder kontoret i Silicon Valley.
Grapefruktjuicen er tom og Talhaug slurper i seg smeltevannet fra isbitene. Regningen kommer på bordet og han regner ut hvor mye han skal tipse. Hjernetrimmen ser ut til å gi blod på tann.
– La oss leke litt med tall. Sjømatmarkedet er enormt. Handelsvolumet internasjonalt er på 150 milliarder dollar årlig. Hvis vi tar en bit av den kaken og finner en god måte å tjene penger på, så er det jo ikke utenkelig at vi en dag er verdt én milliard dollar.
Han signerer kvitteringen og reiser seg. Hekter på seg skulderbagen.
– Sier man sånt i USA, så tenker folk at du er en fremoverlent type. Sier man sånt i Norge, så tenker folk at du er sprøyte gal.
Like bortenfor fortausrestauranten i Palo Alto ligger Nordic Innovation House.
Kontorfellesskapet er minimalistisk innredet med skandinaviske tremøbler. Mellom pultene står norske, svenske og danske gründere og snakker til hverandre på engelsk. Hvis de slår over på morsmålet – hvilket bare later til å skje når landsmenn møtes – henger engelske ord igjen i gründerlingoen.
De snakker om «VC-er» (risikokapitalister, det vil si folk som investerer i oppstartsbedrifter), «cold contacts» (å kontakte noen man ikke kjenner fra før) og «disruptions» (banebrytende nyvinninger som forandrer en bransje eller industri).
I loftetasjen til kontorfellesskapet har noen tusjet «Silicon Valley is a mindset, not a location» på en papirduk, og en viktig del av mindsetet, altså tankegangen, i dette solfylte lokalet er at det er ingen skam å feile.
Å starte en bedrift som går dunken anses ikke som et nederlag, men en nyttig erfaring på veien mot toppen. Eller, som Thomas Edison sa og mentorene her gjerne gjentar: Jeg bommet ikke. Jeg undersøkte 10.000 metoder som ikke fungerte.
FILOSOFIEN I DALEN: Det er ingen skam å snuble i Silicon Valley. Her et av ordtakene som ofte gjentas på mentormøtene i Ramona Street 470.
Innovasjon Norges avdelingsdirektør i USA, bergenseren Gro Eirin Dyrnes, har sett mange gründerspirer gå inn og ut av glassdørene i Ramona Street 470.
Flere har gjort det bra, selv om de foreløpig ikke har vokst til å bli enhjørningsbedrifter. Ett eksempel er spillappen Kahoot, som har over 50 millioner brukere internasjonalt. Et annet er mobiltjenesten Nurx, som tjener gode penger å selge prevensjon og HIV-medisiner til amerikanere.
Til tross for disse suksesshistoriene så aner Dyrnes en ny tendens, der norske gründere satser på industrier der nordmenn allerede har et konkurransefortrinn.
– Mange av gründerne vi jobber med nå er godt voksne og har ofte relevant arbeidserfaring innenfor industrien de ønsker å forandre. Se på Eirik. Han kom fra en god stilling i Marine Harvest og hadde kjent forbedringspotensialet på kroppen. Til slutt måtte han gjør noe med det. Slike gründere ser vi nå flere av.
Dyrnes lister opp grønn energi og smarte byer som satsingsområder for mange av de norske gründerne. Og, ikke minst, havnæringen. Enten det dreier seg om salgsplattformer for sjømat, selvkjørende båter, undervannsroboter eller overvåkingsutstyr til bruk i oppdrettsnæringen.
Nylig var Dyrnes i Seattle, der Norge og staten Washington undertegnet en intensjonsavtale om felles satsing på blågrønn teknologi. Hun ser flere gledelige tegn i tiden for gründerskapet langs norskekysten.
– For fem, ti år siden la de store og etablerte selskapene beslag på mye av det tekniske talentet. Nå virker det som om mange av de nyutdannede ingeniørene synes det er vel så attraktiv å jobbe for en oppstartsbedrift som driver med havteknologi.
Denne måneden annonserte Aquabyte, som er lokalisert i Bergen og San Francisco, at de har innkassert over 80 millioner i investorpenger. Selskapet ble nylig portrettert i Amazons web-tv-serie «Now Go Build».
Aquabyte utvikler såkalt datasyn og maskinlæring for lakseoppdrett. Ved hjelp av kameraer i merdene skal oppdretterne kunne automatisere en rekke arbeidsoppgaver, og blant annet få full oversikt over forekomsten av lakselus.
SATSER MARITIMT: Havnæringen er blitt satsingsområde for norske gründere, ifølge Dyrnes.
Den amerikanske gründeren Bryton Shang utvikler softwaren i Silicon Valley, men har stasjonert salget og driften i Bergen.
– Aquabyte er en milepæl. De har fått med seg en av verdens mest betydelige risikokapitalister på et prosjekt som skal bygge hovedverdien i Bergen. Noe lignende har aldri skjedd før. Jeg synes også det er gledelig at de markedsfører Bergen og Norge som havnasjon, sier Dyrnes.
Aquabyte profilerer seg nemlig med at de kombinerer det beste fra to verdener: teknologien fra Silicon Valley og oppdrettskompetansen fra Norge.
Dyrnes har senere vært i kontakt med de involverte risikokapitalistene og fortalt dem at hun gjerne vil hjelpe dem å se mer mot Norge og Bergen i fremtiden.
– De sa at de visste lite om sjømat, men at de visste det var et stort marked.
Også Jet Seafood-staben har erfart at tilhørighet på Vestlandet kan være en fordel når man er havteknologigründer.
– Nå i starten satser vi på kjøp og salg av oppdrettslaks, og jeg opplever at det klinger godt i ørene på investorer at vi kommer fra verdens laksehovedstad. Det gjør dem trygge på at vi kjenner næringen, sier Gøran Ellingsen, teknologiansvarlig i Jet Seafood.
FRIERFERD: Talhaug og Ellingsen har jobbet med å få investorer med på laget. Nå gjelder det å fri til potensielle brukere av nettløsningen.
Det har gått to uker siden første møte i Palo Alto.
Nina Aadland Seter har dratt hjem for å skjøtte foretningene på hjemmebane, og Ellingsen er her bare på et ukesbesøk.
Talhaug & co har nemlig mye å gjøre på hjemmebane også.
2019 er et slags skjebneår. Dette er året de må rekruttere selgere og kjøpere til nettløsningen sin.
– Finn.no er ingenting uten brukerne sine. Slik er det også med oss. Vi må få så mange brukere om bord at det faktisk er et verdifullt verktøy å bruke, sier Talhaug.
Han vil ikke ut med hvor mange brukere de har for øyeblikket, men sier det dreier seg om et «tosifret antall» fra blant annet Norge, Storbritannia Danmark og Tyskland.
– Det vanskeligste med å bygge en digital handelsplattform er ikke å få det tekniske på plass, men å ta markedet, sier Ellingsen.
For å ta markedet må de først vinne norske fiskeselgeres hjerter. De to er ikke nevneverdig engstelige for at laksenæringen hjemme vil føle seg truet av plattformen.
– Det er jo selvsagt jobber som vil automatiseres vekk, men samtidig er det en stor frustrasjon i bransjen over den analoge prosessen. Av de 300 jeg har snakket med er det bare en håndfull som har vært negative, sier Talhaug.
Oppholdet i Silicon Valley har ikke gitt noen ekstra investordollar på firmakontoen, men Talhaug sier turen har gitt uvurderlig læring om nettverksbygging og hvordan man vinner investorenes velvilje.
– Vi har møtt seriegründere og et par av dalens fremste risikokapitalister. Du kan si at vi har spilt i Champions League. Nå skal vi hjem og prestere i Eliteserien.
Med six-pence og kapteinsring er det ikkje vanskeleg å sjå kor Leif A. Stavøstrand høyrer heime.
– Hadde det berre vore meg, så hadde eg kjøpt ho her. Ho ligg ute til salg no. Eg kunne godt tenke meg å bu i båt, seier florøværingen, og peiker på veteranbåten Sjøtroll som ligg i Puddefjorden i Bergen.
Men for familiemannen og den tidlegare direktøren på Saga Fjordbase i Florø, går det ikkje.
Det var kanskje gale nok med avgjerda han tok i fjor, då han forlét det han sjølv kallar «den feitaste oljejobben i Florø» til fordel for å bygge noko som ingen før har bygd.
– Du veit dei gamle fotoalbuma? Eg hadde sånne, fulle av bilete av båtar då eg var gut. «Madammen» seier eg er båtgal, eg seier eg er båtnerd, seier Leif Stavøstrand, som har ein fjern draum om å bu på båt. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
Klimaentusiast
Saman med far hans starta han selskapet Evoy i februar. Namnet er ein forkorting av Electric Voyage, og bedrifta skal bygge elektrisk framdrift for båtar i fritids- og proffsegmentet.
– Eg er overtydd at klimaendringane er menneskeskapte. Då måtte eg tenke kva eg kunne gjere. Som familie resirkulerer vi og tenker klima i transport og fly, men eg måtte ikkje berre tenke på mitt fotavtrykk. Eg fann ut at hvis eg skulle gjere en forskjell med andres fotavtrykk, måtte eg bruke erfaringa mi og gjere dette, sier han.
Stavøstrand snakkar om heimstaden Florø, den gamle sildebyen som han bur i.
– I Florø er det så få jobbar i det offentlege at det ligg i blodet at ein må skape noko sjølv, seier han.
Tidlegare kaptein
Med tolv år på sjøen, der han gjekk alle gradane frå lærling til kaptein på ein kjemikalietankar, har han også utdanna seg til mariningeniør ved Høgskulen i Bergen i 2010, og han tok ein MBA (businessgrad) på Norges Handelshøyskole i 2015.
Leif A. Stavøstrand i sin gamle jobb på Saga Fjordbase. Arkivfoto: Oddleiv Apneseth/Bergens Tidende
Året etter blei han administrerande direktør på Saga Fjordbase i Florø. Mellom anna er han stolt over å ha tatt initiativ til eit prosjekt som reduserte klimautsleppa ved fjordbasen. Prosjektet førte til at tida fartøy låg i hamn vart redusert. Då kunne skipa ha lågare fart og utslepp i sitt rutemønster ut frå Florø, utan at det gjekk utover timeplanen.
Teikningar på servietter
Etter to år i sjefsstolen sa Stavøstrand opp. Han sa frå seg ei løn på 1,3 millioner kroner ifølgje årsrekneskapet til Saga. Saman med far Gunnar Stavøstrand hans skulle han gjere verkelegheit av skissene dei hadde teikna saman under dei mange whiskykveldane mellom far og son.
– Det var den tøffaste avgjerda eg og min familie nokon gong har tatt, seier han.
– Men timinga er riktig. Far min er oppfinnar og har jobba med oppdrett i 25 år. Eg har mi erfaring, og saman har vi stor tru på dette selskapet.
Satser på oppdrett
Idéen er elektrisk fremdrift for mellomstore, raske båtar, typisk 20 til 30 fot lange.
Store aktørar som Rolls-Royce, ABB og Siemens har kome langt i utviklinga av elektrisk framdrift på ferjer og større båtar, og for dei minste båtane har selskap som Torqeedo og Elco laga elektriske påhengsmotorar. For vanlege fritids- og proffbåtar trur Stavøstrand at den såkalla «rekkeviddeangsten» har stoppa dei forsøka som har vore gjort.
Leif A. Stavøstrand i sin gamle jobb på Saga Fjordbase. Arkivfoto: Oddleiv Apneseth/Bergens Tidende
Til forskjell frå andre aktørar meiner derimot Stavøstrand at deira samla erfaring og marknadsundersøking dannar eit grunnlag for heile verksemda.
– 60 prosent av alle båtreiser er under 25 nautiske mil (om lag 50 kilometer, journ. anm), ifølgje våre marknadsundersøkingar og den store båtlivsundersøkinga i 2018. Ein treng ikkje meir batterikapasitet enn det. Eg har sjølv el-bil, og eg merka jo at denne rekkeviddeangsten fort gjekk over i «ladekontaktangst», og innan oppdrett har allereie alle vi har snakka med tilgjengelig straum til å lade elektriske båtar, seier han.
Og det er innan oppdrett han skal satse i begynninga. Eingongskostnaden for båtar som fraktar mannskap frå land til fôrflåte og tilbake kvar dag vert kjapt nedbetalt samanlikna med fritidsbåtar som typisk blir brukt sporadisk i sommarhalvåret.
Dobbelt så dyr som vanleg motor
Den elektriske motoren er ikkje dyr, men batteripakka koster. Totalt vil eingongskostnaden vere mellom to og tre gonger høgere enn for ein vanleg dieselmotor, men driftskostnadane vil ligge på ein femtedel av ein vanleg båt.
Ifølge Stavøstrands reknestykke vil dei låge driftskostnadane og dei nært fråverande vedlikeholdskostnadene gjere at merkostnaden er nedbetalt etter mellom 500 og 1000 timar med bruk av båten. I oppdrettsnæringa brukast slike båtar mellom 400 og 600 timar i året, ifølgee Stavøstrand.
For eit oppdrettsselskap betyr det at el-båten er nedbetalt på eit drøyt år eller to, mens for fritidsbåtar vil det ta fem år før det lønar seg å kjøpe elbåt.
Leif A. Stavøstrand. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
No har dei landa avtale med Eikefjord Elektro, eit datterselskap av Brødrene Aa, om bistand til utvikling og installasjon av ein prototype.
Ein åtte meter lang rib skal få installert el-motor og batteripakke, og Stavøstrand er i ferd med å signere kontrakt med motorleverandøren i desse dagar. Evoy har ein intensjonsavtale med Steinvik Fiskefarm om bruk av båten.
– Oppdretterne vi har snakka med er ikkje redd for pris, dei er meir opptatt av at ting skal virke fordi oppetid er viktig. Derfor går vi ikkje rett på salg, men går gjennom prototypestadiet for å kvalitetssikre, seier han.
Dei har også fått støtte frå Innovasjon Norge, som har gått inn med 45 prosent av dei dokumenterbare utgiftane opp til 1,1 millionar kroner.
Angrar ikkje
No er Stavøstrand på jakt etter teknisk direktør og digitaldirektør. Innan året er omme skal Evoy gjere ein retta emisjon for å sikre meir penger i selskapet. Fortsatt har dei ikkje signert første kunden, men Stavøstrand har hårete mål og snakkar om omsetnad i milliardklassen om ti år. Han er sikker på at han gjorde riktig då han forlét gamlejobben.
– Eg misunner jo han som har min gamle jobb, ler han.
– Men eg har ikkje angra eit sekund.
Teknologiselskapet Disruptive Technologies som ble startet i 2013 utvikler verdens minste, fullt integrerte trådløse sensorer.
Brikkene, som er like stor som en tastaturknapp (2×2 centimeter og 2 millimeter tykk), er endelig i produksjon etter flere år med utvikling, og blir tilgjengelig på markedet i siste kvartal i år.
Vil selge milliarder
– Det er et eventyrlig stort marked for produktet vår, og vi har ambisjoner om å selge enorme antall sensorer. Det høres kanskje litt flåsete ut, men vi har ambisjoner om å selge milliarder, sier gründer Erik Fossum Færevaag.
Selskapet forventer å produsere 100.000 sensorer i løpet av året, og allerede neste år skaleres produksjonen opp til 500.000 brikker. Fabrikken i Tyskland har kapasitet til å produsere 11 millioner sensorer i året.
Teknologiselskapet har fått mye oppmerksomhet både for produktet og de høye ambisjonene helt fra starten, og legger ikke skjul på at både investorer og pilotkunder har høye forventninger.
Satset stort fra starten
Disruptive Technologies har allerede hentet inn 322 millioner investorkroner og fått 40 millioner kroner i tilskudd av Innovasjon Norge, det største tilskuddet Innovasjon Norge har gitt til et enkeltprosjekt på Vestlandet.
– Vi har også satt veldig høye forventninger til oss selv helt fra starten. Det nytter ikke å lansere et produkt som dette kun for det norske eller europeiske markedet. Her må man satse stort fra starten, og sørge for at produktet er i en klasse for seg selv, sier Færevaag.
Fokuset på kvalitet og globale ambisjoner har gjort det lettere å få med seg investorer, forteller gründeren.
Gründer Erik Fossum Færevaag har ser store muligheter for Disruptive Technologies. Foto: Adrian Søgnen
Samler informasjon
Selskapet har helt fra starten uttrykket et ønske om å ta en ledende posisjon innenfor utviklingen av Internet of Things (IoT), eller tingenes internett, som innebærer at et stort antall fysiske enheter kommuniserer trådløst med hverandre og internett.
Ideen bak Disruptive Technologies er at de små, energieffektive sensorene plasseres over store arealer for å overvåke og samle informasjon, som sendes til en sentral enhet for analyse og overvåkning.
Til nå har selskapet utviklet tre sensorer: én for temperatur, én for å føle nærhet, og én for berøring, og har planer om å introdusere enda flere typer.
Store muligheter på norsk sokkel
Med 130 pilotkunder som ønsker å bruke sensorene til å optimalisere alt fra energibruk i bygg til operasjoner på norsk sokkel, har det vært noen travle år med utvikling for bergensselskapet, og store forventninger til lansering av produktet.
Blant pilotkundene finnes alt fra møbelprodusenter til selskaper som drifter kantiner og bygg med inntil en halv million ansatte.
Selskapet ser også stort potensiale for bruk av sensorer på norsk sokkel, og diskuterer samarbeid med flere store aktører.
– Sensorene kan brukes til blant annet overvåking av maskiner, vedlikehold, operasjonell drift og varsle når temperaturen øker. Vi er også i diskusjon mer kunder om å utvikle nye sensorer spesifikt til bruk på plattformer, sier Færevaag, og påpeker at oljeaktørene for alvor har fått øynene opp for IoT i utvikling og drift av nåværende og fremtidige anlegg.
Virtuell lunsj
På hovedkontoret i Blomsterdalen er det lite som minner om en oppstartsbedrift. På få år har selskapet rukket å få 40 ansatte, fordelt i Bergen, Oslo, Trondheim, Volda, München, Århus, Paris og London, og skal i løpet av høsten etablere seg i New York.
På en skjerm i hjørnet kan de ansatte i Bergen følge med på alt som skjer på de andre kontorene.
– Vi er veldig fleksible til hvor folk jobber fra. Det er en strategi vi har valgt bevisst for å kunne rekruttere de beste hodene, sier gründeren, og forteller at det daglig er virtuell lunsj med de ulike kontorene.
– Skikkelig tøft
Å starte et teknologiselskap med globale ambisjoner fra Bergen har vært alt annet enn enkelt.
– Mange sier at det er lett å starte et selskap, og at det bare er gøy i starten. Men det har vært enormt krevende, skikkelig tøft, sier Færevaag og forteller at det vanskeligste har vært produktdefinisjon og å få med seg de flinkeste folkene på laget.
Disruptive Technologies har de siste årene sanket ansatte fra ulike fagområder, og i fjor rekrutterte de blant annet tidligere utviklingssjef for IoT i Google, Tarjei Vassbotn.
– Det er ekstremt viktig med de beste ansatte innenfor alle fag, og de finner man ikke bare i Bergen, sier Færevaag.
På kontoret i Bergen er det live-stream fra de andre kontorene. Fra venstre i Bergen Erik Fossum Færevaag, Sverre Mehn, Lars-Tore Skiftesvik, Hangyu Liu, Endre Bjørsvik og Karl Martin Gjertsen. Foto: Adrian Søgnen
Skyndet seg sakte
Forretningsmodellen til selskapet har fått navnet «Sensing as a Service», og innebærer at kundene får sensorene mot en abonnementstjeneste som koster 1 euro per sensor per måned.
Ifølge gründeren har selskapet skyndet seg sakte, og brukt tid for å sørge for at teknologien er «blodtrimmet».
– IoT har blitt hypet i mange år, men hele tiden blitt utsatt. Etter vårt syn er det fordi produktene så langt ikke har vært gode nok. I stedet for å skynde oss med å lansere et halvgodt produkt, har vi brukt god tid til å forsikre oss om at produktet vårt er så godt som det kan bli, og planlagt for en produksjon som kan skaleres kraftig med en gang produktet blir tilgjengelig på markedet, sier Færevaag.
– Hvorfor har dere så stor tro på å lykkes i konkurranse med verdens ledende teknologiselskaper?
– Størrelsen på sensoren gjør oss unik og legger til rette for veldig mange muligheter. I tillegg skiller vi oss ut på kvalitet, rekkevidde og batterilevetid, som er på 15 år. Her er ikke konkurrentene i nærheten engang, svarer Færevaag.
Erik Fossum Færevaag vil erobre tingenes internett fra Norge. Hør han fortelle om ambisjonene til Disruptive Technologies i vår poskast.
Podcast link
12. juni kommer Arne Kjørsvik til Sysla Live. Frem mot det vil Sysla publisere en rekke saker om utfordringer og erfaringer innenfor undervannsteknologi i Norge. Meld deg på ved å trykke på denne lenken. Etter oljekrisen – er vi god på bunnen?
I et basseng fra Hagebasseng svømmer en stor mekanisk ål. Kjelleren hos selskapet Eelume i Trondheim er blitt testarena for ålen, og litt lekeplass for de ansatte. Med en 360-joystick prøver operatøren å fange en liten ring som vakler på bassengoverflaten.
– Dette har jeg aldri klart før, sier han.
Omsider fanges ringen med en hempe som er på toppen av slangen.
Slange fanget ring. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
– På sikt skal ingen styre den, men den skal gis oppdrag og være autonom, sier administrerende direktør i Eelume, Arne Kjørsvik.
Selskapets største aksjonærer er Kongsberg Maritime og NTNU. Kongsberg er samarbeidspartner i utvikling av den autonome teknologien.
Brannslange
Historien bak farkosten startet på begynnelsen av 2000-tallet, da forskere ved NTNU ville lage en styrbar brannslukningsslange som skulle ta seg inn i brennende bygninger. Den ble det ingenting av, men teknologien levde videre. I 2015 ble Eelume startet av gründer Kristin Ytterstad Pettersen, som fortsatt er inne på eiersiden.
Eelume la bak seg brennende hus, og hadde et iskaldt industrimarked som utviklingsarena.
– Man gjorde eksperimenter hvor den fikk påsatt gummihud for å se hvordan den svømte, forteller Kjørsvik.
Arne Kjørsvik, administrerende direktør i Eelume. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
I bassenget i Trondheim ligger en testvresjon av farkosten, to-tre meter lang i hvitt og svart, hvor hvor ledd dekket av svarte gummimansjetter gjør at maskinen er fleksibel. Derav «ål» eller slange. Meningen er at den skal erstatte mye av arbeidet en ROV (fjernstyrt undervannsfarkost) gjør i dag, som inspeksjonsarbeid og enkle vedlikeholdsoppgaver.
Med verktøy festet til farkosten kan eksempelvis vri på ventiler, mens kameraer og sonar navigerer den rundt på havbunnen.
Har begynt salg
Tre år senere har Eelume begynt å rulle ålen ut på markedet. Det trondheimsbaserte selskapet tar 550.000 dollar (4,6 millioner norske kroner) for en enkel versjon av farkosten, og 3000 dollar dagen for tjenester knyttet til drift.
At de har valgt dollar som valuta, viser de internasjonale ambisjonene de sitter med langs Nidelva.
– Det er mye lettere å bare bestemme oss for at vi skal være internasjonale, og da går det i dollar. Det er alltid en risiko med kursen, selvfølgelig, men dollar er mye brukt i olje- og gassnæringen, sier han.
Arne Kjørsvik viser frem en litt mer avansert versjon av Eelume. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
Skal sendes til Åsgard
Den siste tids utvikling innen subseateknologi har gått lynraskt. Kjørsvik tror ikke at autonome subseastrukturer ligger rett rundt hjørnet, og er ikke redd for at farkosten er dyttet ut på dypt vann, i overført betydning.
– Jeg tror det ligger langt frem i tid hvis subseastrukturer skal være såpass autonome at de kan modifisere og vedlikeholde seg selv. Dessuten er det mange subsea-installasjoner i dag som trenger vedlikehold og ettersyn, sier han.
Gjennom Eelumes samarbeid med Equinor, skal farkosten testes i fullskala på Åsgard-feltet til neste år. Ålen skal settes på havbunnen og utføre vedlikeholdsoppgaver på subsea-installasjoner.
Fordelen med å kunne sette den ut og la den ha et liv på havbunnen, er at man slipper å frakte undervannsfarkoster ut for hver operasjon.
– Med verktøy og sensorer blir den som en svømmende manipulatorarm, som kan svømme fra en subsea-installasjon til en annen, gjøre vedlikehold og skru på ventiler som en arbeids-ROV, sier Kjørsvik.
En idé etter studietiden har nå utviklet seg til klokken Arild Sæle bærer på håndleddet. Klokken har ingen visere, men er utstyrt med en peiler som sender trådløse signaler til sensorer koblet til vanlige stikkontakter rundt på skipet.
På den måten kan kapteinen vite hvor mannskapet er, skulle en nødsituasjon oppstå.
Scandinavian Reach Technologies-gründeren står på North Sea Giant, et av de største offshoreskipene i Norge. Her har systemet blitt testet den siste måneden. 111 sensorer og klokker på alle i mannskapet, gjør at en nødsituasjon vil være langt mindre kaotisk enn tidligere.
Alle på skipet skal ha på seg en slik klokke, eller et smykke. Ved en nødsituasjon skrus systemet på, og fra broen kan da kapteinen på en Ipad se hvor alle på skipet befinner seg. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
– Folk lurte jo på om jeg var dum. Men nå har vi knekt koden. Heldigvis er jeg kanskje dum og naiv, og gikk løs på dette med liv og lyst. Det har gått så mye penger og energi i dette før, men ingen har lykkes, så vidt jeg vet. Nå har vi en skalerbar teknologi som mannskapet selv monterer, sier han.
Bryter gjennom stål
Det kan jo høres såre enkelt ut, men utfordringen, og Arild Sæles dypeste forretningshemmelighet, er hvordan de trådløse signalene bryter gjennom stål.
– Det er forretningshemmeligheten vår. Det får du ikke ut av meg, smiler Sæle.
Arild Sæle. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
På veien til ScanReach, ble Sæle fortalt at han var en naiv tulling. Å gjøre dette hadde mange gjort før ham, og feilet. Med fremveksten av internet of things (IoT), kunne han bytte ut avanserte ombygginger med omkabling av hele skip. Sensorene står som perler på en snor og sender hverandre signaler, og fungerer helt fint slik Sæle demonstrerer overfor Sysla.
– Jeg lurte på hvordan folk forholdt seg til mønstring. Det er mye armer og bein, og for mange av dagens rutiner er med penn og papir hvor man tikker av på mannskapslisten, sier han.
Bytter ut avkryssing på tavle
I en nødsituasjon i dag, er det manuell telling som gjelder, demonstrerer Odd Inge Gribbestad på broen på North Sea Giant.
– Her må jeg stå og krysse av folk fra listen og tusje over områdene vi har søkt. Mangler vi noen, kan det ta flere timer å finne dem, sier Odd Inge Gribbestad.
Tavle og liste. Kaptein Odd Inge Gribbestad viser. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
Med hvit skjorte og et anker som henger på et gullsmykke rundt halsen hans, er det ikke vanskelig å gjette hva han jobber med her på skipet.
Kaptein på skipet de siste to årene og med totalt 36 sjøår under beltet, burde han vite hva han snakker om.
– Med dette systemet vil man kunne spare tid i en nødsituasjon. Og i en nødsituasjon koker alt ned til tid, sier Gribbestad.
Har ikke tjent penger
I fire år har gründer og sotrabu Arild Sæle jobbet frem teknologien.
Men rett skal være rett, han er ikke i mål enda. Selv om det står svarte sensorbokser rundtomkring på North Sea Giant, har selskapet aldri sett et svart tall på bunnlinjen. Det er bare blodrødt å se i regnskapstallene fra oppstarten og til i dag. Først fra januar 2019 skal de gå kommersielt, og begynne å tjene penger. De ansatte, eller «teamet vårt» som Sæle kaller dem, har blitt lønnet i aksjer frem til nylig.
Med et interaktivt kart på en datamaskin viser ScanReach-gründer Arild Sæle frem systemet. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
Selv eier han og konen 23,6 prosent av selskapet, og er hovedaksjonær. De har også fått tilført risikokapital gjennom Momentum Partners. Gjennom dem har også Frank Mohn blitt styreleder i selskapet.
Sæle ønsker andre investorer velkommen til å både kjøpe opp eller kjøpe seg inn i ScanReach.
– Det er ikke uvanlig at et teknologiseslskap som oss fort kan komme på radaren til andre. Kommer det en større aktør og vil kjøpe oss, er jeg positiv til det i utgangspunktet. Men vi ønsker jo å sitte dette så lenge som vi klarer, sier han.
if("undefined"==typeof window.datawrapper)window.datawrapper={};window.datawrapper["vZaBn"]={},window.datawrapper["vZaBn"].embedDeltas={"100":333.011364,"200":260.011364,"300":235.011364,"400":235.011364,"500":211.011364,"700":211.011364,"800":211.011364,"900":211.011364,"1000":211.011364},window.datawrapper["vZaBn"].iframe=document.getElementById("datawrapper-chart-vZaBn"),window.datawrapper["vZaBn"].iframe.style.height=window.datawrapper["vZaBn"].embedDeltas[Math.min(1e3,Math.max(100*Math.floor(window.datawrapper["vZaBn"].iframe.offsetWidth/100),100))]+"px",window.addEventListener("message",function(a){if("undefined"!=typeof a.data["datawrapper-height"])for(var b in a.data["datawrapper-height"])if("vZaBn"==b)window.datawrapper["vZaBn"].iframe.style.height=a.data["datawrapper-height"][b]+"px"});
Sa opp kontorjobb og ble fisker
For å få råd til å gründe frem prosjektet, dro Sæle til sjøs og fikk friuker. Med intensivt arbeid på fiskebåt, samlet han inn nok penger til å starte, og samtidig kunne jobbe litt med Scandinavian Reach Systems på si. Med bakgrunn fra sjøen selv, er den uttalte motivasjonen hans å bedre sikkerheten til sjøs.
– Hvis Odd Inge her ringer til meg en morgen og sier at det har vært brann på båten, men at alle ble reddet fordi de fikk kontroll fra første sekund, så er dette en suksess, sier han.
North Sea Giant er et offshoreskip av vanvittige dimensjoner. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
ScanReach er ferdig med det vanskeligste, sier Sæle, nemlig å opprette trådløs kommunikasjon i et stålmiljø. De ønsker også å utvide systemet til å kunne fungere på oljeplattformer også.
Etter hvert som bestillingene kommer, planlegger de å legge til ekstrafunksjoner, skreddersydd til hver sin bruk. Et slikt eksempel er at klokkene er utstyrt med en tablett som oppløses i saltvann.
Fakta
Forlenge
Lukke
Scandinavian Reach Technologies
Teknologibasert selskap, basert på Straume i Fjell kommune.
Startet opp i 2015.
Gründer Arild Sæle er største aksjonær.
Har utviklet teknologien InReach, et IoT-system som kartlegger mannskapet på skip i en nødsituasjon.
Går kommersielt tidlig 2019.
Sikkerhet på leasing
Planen er å tilby rederier systemet på leasing, hvor de betaler en inngangskostnad for å betale årlig når de bruker systemet. Antall sensorer og armbånd varieres fra kunde til kunde, fra båt til båt.
Sæle tror det er betalingsvilje for et slikt system.
– Man kan ikke sette en pris på et liv. Mange rederier er opptatte av sikkerhet, og er villige til å investere for økt sikkerhet for sine ansatte. Vi jobber samtidig med forsikringsselskaper, etter en modell der en kan få refundert deler av forsikringspremien dersom man har installert systemet, sier han.
Til nå i pilotprosjektet har de med et kystvaktfartøy, fiskebåten Atlantic Star, og nevnte North Sea Giant.
North Sea Shippings gigant North Sea Giant ved kaien på Ågotnes. Foto: Adrian Nyhammer Olsen/Sysla
– Ikke et underholdningssystem for broen
I Dagens Næringsliv tidligere denne måneden slo tillitsvalgte alarm om at et selskap brukte overvåkningsmateriale som skulle ivareta sikkerhet ble brukt til å harselere med ansatte. Det ble også hevdet at selskapet ville sette sensorer på folk for å logge hvor folk befant seg på plattformen.
Sæle fremholder at dette ikke skal være et overvåkingssystem utenfor nødsituasjoner.
– Systemet er sovende, og det er først når man trykker på alarmen at systemet virker. Dette er ikke et overvåkingssystem uten at en alarm har gått, eller et underholdningssystem for at broen skal finne ut hva stuerten gjør på kvelden, sier han.
I 2017 leverte Innovasjon Norge tjenester for 7,3 milliarder kroner til norsk næringsliv. Det er en økning på 24 prosent fra 2014 til 2017. Samtidig reduserte selskapet driftskostnadene med seks prosent, skriver Innovasjon Norge i en pressemelding.
– Det er ingen tvil om at organisasjonen har vært gjennom en krevende periode. Utfordringer er til for å løses, og dette skal vi klare sammen, styret og selskapet. På vegne av alle mine kolleger er det derfor gledelig å kunne presentere 2017-resultatene i dag, vårt beste resultat så langt, sier administrerende direktør Anita Krohn Traaseth.
Innovasjon Norge har over en fireårsperiode økt kostnadseffektiviteten med 24 prosent. Det vil si at selskapet leverer mer med mindre ressurser, selv i en krevende intern omstilling.
– I 2017 har Innovasjon Norge lagt ned et betydelig arbeid for å følge opp eiernes og oppdragsgivernes ønske om bidrag til et Norge i omstilling, fortsetter Traaseth, og benytter anledningen til å takke sine 700 kolleger for en imponerende arbeidsinnsats.
Også styreleder Jørand Ødegård Lunde er fornøyd med fjorårets resultater: – Styret er stolt av sine 700 ansatte og innsatsen de gjør, og vi berømmer administrerende direktør for de flotte resultatene.
Fokus: økt tilgang på risikokapital, eksport og internasjonalisering
I 2017 har selskapets fokus vært å øke tilgangen på risikokapital til næringslivet, og å bidra til økt eksport og internasjonalisering gjennom risikoavlastning og eksportbistand. Totalt ga Innovasjon Norge 1,5 milliarder i risikolån i 2017, en økning på rundt 50 prosent fra 2016. Ved å inngå en avtale med Det europeiske investeringsfondet (EIF) på totalt 1,2 milliarder kroner, kunne Innovasjon Norge øke risikolån til norske bedrifter med 500 millioner i 2017.
Innovasjon Norge har i 2017 jobbet målrettet sammen med norsk næringsliv i deres arbeid for styrket internasjonal konkurransekraft. Kundeeffektundersøkelsen viser at andelen kunder som sier at Innovasjon Norges bistand har hatt stor betydning for eksport, har økt fra 22 prosent i 2014 til 35 prosent i 2017.
– Ni av ti bedrifter oppgir at Innovasjon Norges bidrag i høy grad har vært utslagsgivende for at deres prosjekt ble satt i gang. Det viser at vi bidrar til omstillingen av norsk næringsliv, gjennom at nye og etablerte bedrifter utvikler seg. Det er vår rolle, sier Traaseth.
Større vekst
Den samlede bevilgningen til Innovasjon Norge i 2017 var 3,8 milliarder kroner sammenlignet med 3,7 milliarder kroner i 2016. I tillegg til de årlige bevilgningene bidro utlånsvirksomheten til en samlet innsats i form av tilskudd og lån til næringslivet fra Innovasjon Norge på i alt 7,3 milliarder kroner i 2017 sammenlignet med 6,7 i 2016. Når private investorer og andre går inn med kapital i tillegg, betyr det i alt 20,8 milliarder kroner til innovative virksomheter. Dette er en økning sammenlignet med 2016, hvor vi utløste 20,1 milliarder kroner.
Utgjør en forskjell
Analyser fra SSB indikerer at støtte fra Innovasjon Norge gjør en forskjell for bedriftene. Beregningene for 2017 viser at bedrifter som benytter Innovasjon Norge har over seks prosent gjennomsnittlig høyere årlig vekst i verdiskaping, sammenlignet med bedrifter som ikke gjør det, målt over en treårsperiode. Produktiviteten har økt to prosentpoeng mer hos dem som har benyttet seg av Innovasjon Norges støtte.
-Økt verdiskaping og produktivitet er kanskje de beste indikatorene på at virkemidlene har ønsket effekt på omstillingen av norsk næringsliv. Effekten av finansiering fra Innovasjon Norge holder seg stabilt på et høyt nivå, avslutter Traaseth.
Forsikringsselskapet Tryg er på jakt etter idéer som kan kommersialiseres snarlig, melder selskapet i en pressemelding.
Selskapet vil ha tak i gründere og oppstartere innenfor finansteknologi, og utlyser en konkurranse der vinnerne får være med i et intensivt tre månders treningsprogram.
– Vi vil ha tak i de gode ideene som kan gjøre kundeopplevelsen vår enda bedre, sier Jannicke Schumann-Olsen, direktør for Trygs nordiske innovasjonsprogram.
Skal trenes i Bergen
Treningsprogrammet, kalt Tryg Xplore, er beregnet på oppstartsbedrifter som har utviklet tanker og ideer til noe som snart kan lanseres.
Fakta
Forlenge
Lukke
Finance Innovation
Finansklyngeinitiativ med hovedsete Bergen. Formelt etablert like før sommeren 2017.
DNB, Sparebanken Vest, Tryg, Nordea, Fana Sparebank, Bergen Næringsråd, Evry, NHH og UiB er noen av medlemmene i klyngen. Totalt er om lag 30 medlemmer innen bank, forsikring og IT representert.
Hovedmålet er å gjøre Norge ledende på eksport av produkter innenfor finansteknologi.
Tar sikte på å utvikle selskaper og tjenester som kan eksportere finansteknologiske løsninger til resten av verden.
Medlemmene betaler en kontigent på mellom 10 000 og 200 000 kroner for å være medlem.
Innholdet i programmet er tilpasset oppstartsbedrifter innenfor finans- og forsikringsteknologi som trenger bistand til å komme ytterligere ett skritt nærmere kommersialisering.
Podcast link
– Nå går vi bredt ut, og regner med at vi skal finne mellom fem og ti oppstartsbedrifter som vil være med oss videre, sier Schumann-Olsen.
Selve programmet består av ni workshops med ulikt innhold, og alt skal skje ved Trygs norske hovedkontor.
Finansklynge med på laget
– Dette er inspirert både av Trygs suksess i Danmark med The Camp, som er en samlokalisering mellom Tryg og gründerbedrifter, og selvsagt av Finance Innovation-klyngen, som Tryg er en aktiv del av. Klyngen er landets første finansteknologi-klynge. Vi håper at akseleratorprogrammet som Finance Innovation skal sette i gang, kan hente med seg noen av deltakerne i Tryg Xplore, sier Schumann-Olsen.
Tryg Xplore ble lansert ved Trygs nordiske hovedkvarter i Danmark fredag, i lokalene til The Camp.
Les også: Dette er PSD2
Samtidig ble det undertegnet en samarbeidsavtale mellom The Camp og Finance Innovation.
– Vi ønsker å være en aktiv medspiller i Tryg Xplore, og ser frem til å arbeide enda tettere sammen med innovasjonsmiljøene i Tryg, sier Atle Sivertsen i Finance Innovation, som nylig tiltrådte i jobben.
.mc4wp-form input[name="_mc4wp_required_but_not_really"] { display: none !important; }
NYHETER OM TEKNOLOGIENE SOM ENDRER NÆRINGSLIVET
