Både Coast Center Base og Westcon har sikret seg rammeavtaler på to år, med umiddelbar oppstart. Dette er oppdrag som tidligere i hovedsak har vært utført av systemleverandørene FMC Technologies og Aker Solutions. Gjennom tildelingen av de nye rammeavtalene utfordrer Statoil de to største undervannsaktørene i det såkalte ettermarkedet. Naturlig utfordring Med to dominerende aktører innenfor et marked vil det naturlig nok være betimelig å stille spørsmålet om det er god nok konkurranse i dette segmentet. Legger vi til det beinharde trøkket Statoil har på effektivisering og kostnadskutt er det kanskje mer naturlig enn overraskende at de ønsket å utfordre de eksisterende leverandørene av denne typen tjenester. Nå skal det presiseres at det er rammeavtaler som er inngått med CCB og Westcon. Det innebærer at de kan være med å konkurrere om oppdragene, det er altså ikke mer enn akkurat det. Likevel er dette et sterkt signal om at de eksisterende aktørene må tenke seg om en ekstra gang neste gang de leverer inn anbud på jobber. Har gjort det samme før Kontraktsregimet til Statoil endrer seg, som de fleste andre forhold i oljebransjen. Det er naturlig å se til hva Statoil har gjort i andre segmenter for å endre konkurransebildet. Parallellen til det Statoil har gjort innen vedlikeholds- og modifikasjonsavtaler er åpenbar. I 2010 åpnet de først med å hente inn to nye aktører, da de gikk fra tre til fem leverandører. Fem år senere var dette markedet i spill igjen. Da valgte Statoil å dele porteføljen i to; hovedleverandører og konkurranseleverandører. Fire selskaper fikk de viktige hovedleverandøravtalene, som sikret disse. Seks selskaper fikk konkurranse-avtaler, som innebærer at de kan konkurrere på enkeltprosjekter fra gang til gang. Må dele info om eget utstyr Hvordan landskapet ser ut om noen år innen subsea-vedlikehold avhenger av hvordan de nye avtalene vil fungere i praksis. Et åpenbart spørsmål er hvordan andre enn systemleverandørene skal overhale utstyr laget av nettopp systemleverandørene. Produsenter av deler og utstyr er trolig ikke spesielt interessert i å dele dokumentasjon med konkurrenter. Da Offshore.no spurte Statoil om akkurat dette, fikk vi til svar at de allerede har leverandører som gjør vedlikehold av subsea-utstyr produsert av andre. Likevel vil de største produsentene beskytte seg selv og sin teknologi, de vil selvsagt holde kortene tett til brystet. Spesielt når de kommer selskaper som vil inn i direkte konkurranse med dem. Spørsmålet blir da om Statoil kan, eller vil, tvinge FMC og Aker til å finne frem permene med dokumenter som trengs for å kunne utføre oppdragene. Vil det føre til økt konkurranse og lavere kost, eller enda mer byråkrati og papirarbeid?

I boom-årene vi nettopp har lagt bak oss var det vill kamp om å sikre seg enhver ledige oljerigg på markedet. Hvis ingenting var ledig, var det bare å be riggselskapene bygge en ny. Snudd på hodet Nå vil oljeselskapene ut av de lukrative avtalene de inngikk og riggselskapene er livredde for å gjøre feil som kan medføre at kontraktene termineres.FaktaUTVALGTE TERMINERTE RIGGKONTRAKTER Ocean Vanguard, Diamond Offshore COSLPioneer, COSL COSLInnovator, COSL Songa Trym, Songa Discoverer Americas Stena Carron Bollsta Dolphin, Fred Olsen (Chevron) Polar Pioneer, Transocean (Shell, Alaska) Noble Discoverer, Noble (Shell, Alaska) West Mira, Seadrill (Husky, Canada) ENSCO 70 (Maersk Danmark) – early termination clause Maersk Resilient, Maersk Drilling (ConocoPhillips UK) – early termination clause ENSCO 102, Ensco (ConocoPhillips UK) – early termination clause WilHunter, Awilco Drilling (Hess UK) Ocean Nomad, Diamond Offshore (Dana Petroleum, UK) På det mest hete måtte oljeselskapene vente et helt år fra de signerte en rigg til de faktisk overtok den. I dag er alt snudd på hodet. Nå letes det i kontraktene etter mulighet til å komme seg ut av mange av avtalene. Eksemplene på hvordan markedet har endret seg totalt er mange. Her er noen av dem. Skulle ha riggen på jobb Da Odfjell Drillings nye super-rigger Deepsea Atlantic startet på sine operasjoner for Statoil i 2009 gikk det galt. Riggen fikk problemer med utblåsningsventilen (BOP) og måtte avbryte på Gullfaks. Enheten lå lenge uvirksom ved kai. Men tonen var alltid den samme fra Statoil: De hadde som mål å få riggen på jobb igjen og gjentok dette underveis i saken. Odfjell og Statoil møttes i retten – det endte med at Odfjell ikke nådde frem med sine krav, men riggen kom på rate igjen. Skrudde opp raten – kuttet i kontrakten  Sommeren 2011 dro så Statoil i gang sitt prestisjeprosjekt med spesialtilpassede rigger for norsk sokkel – CAT D-riggene. Riggene ble gitt lange kontrakter, med dagrater som ble økt to år senere. Da riggene forsinket ble satt i operasjoner i 2015 var markedet helt snudd. Da var Statoil kjapp med å kutte lengden i kontrakten på to av de fire riggene tilsvarende tiden de ble var forsinket. Sprekker uten betydning Da Songa-riggene Songa Trym og Songa Delta var inne til verft i 2012 sprakk prosjektene både på kost og tid. Det skulle vise seg å ikke få noen konsekvenser den gang. Først høsten 2015 ga Statoil opp Songa Trym og terminerte avtalen noen måneder før kontrakten gikk ut. – Ikke klar til å bore Forsommeren 2014 kunne Offshore.no melde at Statoil terminerte avtalen på Ocean Vanguard. Årsaken var at riggen hadde manuelle brannspjeld og ikke automatiske. Selv om riggselskapet hadde ordnet med dispensasjon for å operere på denne måten, ville ikke Statoil bruke den mer. Den var ikke egnet til å bore, mente de og sa seg ferdig med riggen åtte måneder før avtalen gikk ut. I tingretten fikk Statoil medhold. Sa opp COSL-kontrakter Sommeren 2015 gikk Statoil til det drastiske steget å terminere kontrakten på COSLPioneer, 13 måneder før tiden. Her understreker Statoil at det ikke skyldes leveransene til riggen, men overkapasitet i riggporteføljen. Et annet eksempel er COSLInnovator. Riggen var, i likhet med to identiske søster-rigger, hyret inn på Statoil-kontrakter. Mot slutten av 2015 lå riggen an til å havne på topp tre i konkurransen årets rigg. Konkurransen ble vunnet av søster-riggen COSLPromoter. Som kjent ble COSLInnovator rammet av den tragiske dødsulykken like før nyttår og fikk ingen heder. Den fikk kontrakten terminert et par måneder senere. Hva blir konsekvensene? Listen over terminerte riggkontrakter begynner å bli lang. Spørsmålet er om eksemplene vi gir her tegner et bilde som gir grunn til bekymring. Hvor mye skal til for at avtalene termineres? I hvor stor grad vil frykten for å bli kjent «ikke god nok» medføre underrapportering av uønskede hendelser eller andre forhold som på sikt svekker sikkerheten? På den ene siden er det lett å enes med oljeselskapene som vil ut av dyre kontrakter. På den andre siden er en avtale en avtale. Kanskje riggselskapene og oljeselskapene burde hatt større fleksibilitet i avtalene til å justere raten etter for eksempel oljeprisen. De burde i hvert fall hatt større vilje til reforhandle avtaler, slik at bransjen unngår de villeste dagratene den ene dagen og kø av rigger ved kai neste dag.

Drømmen om en oljeterminal på Veidnes utenfor Nordkapp brast da Statoil vraket ilandføring fra Johan Castberg. Men nå våkner den til liv igjen i planene om en storstilt, felles terminal for all olje i Barentshavet. Det nystiftede selskapet Arctic Terminal and Transportation arbeider nå overfor oljeselskapene og myndigheter for å modne tanken om å føre oljen fra kommende feltutbygginger i Barentshavet inn til en felles terminal lokalisert på Veidnes. Shuttle-tankere Forskjellen fra Statoil-løsningen fra 2013 er at oljen skal fraktes med shuttle-tankere, ikke gå i rør. – Dette er en god løsning for oljeselskapene og for samfunnet. En felles terminal på Veidnes vil også være et godt svar på utfordringen fra myndighetene om å se på samordnede løsninger, og at selskapene ikke bare skal tenke på seg selv, sier Bengt Lie Hansen til NTB. Rimelig Den tidligere toppsjefen for Statoils aktiviteter i Russland er styreformann i Arctic Terminal and Transportation som ser for seg å bygge en terminal i to eller flere trinn. Selskapet eies av Tschudi Arctic Transit og Arctic Protection, og tar mål av seg å investere i båter og terminal som frakter oljen ut til markedet i supertankere. – Oljeselskapene gir fra seg oljen ute på feltene. Vi sørger for at oljen blir brakt til land. Når du kommer over volumer på for eksempel 200.000 tonn fat om dagen, blir dette en rimeligere løsning enn å frakte olje direkte fra feltet til Europa, sier Lie Hansen. Flere felt Dersom Johan Castberg, Alta, Ghota og Wisting blir bygd ut, er man langt over dette volumet. – Johan Castberg må være med, men kan ikke løfte terminalløsningen alene. Men i sammenheng med volumer fra andre feltutbygginger, kan det være utløsende til et første byggetrinn, sier Lie Hansen. Han understreker at det er et tidsrom på 3-4 år før avgjørende beslutninger må tas. Anslagene for investeringer i et første byggetrinn lyder på 1,7 milliarder kroner. – Det er en brøkdel av de 6,5 milliardene Statoil ville investere i terminal med rør for Johan Castberg. Hvis vi øker volumene til 500.000 fat om dagen og et andre trinn, øker de samlede investeringene til 2,5 milliarder kroner. Vi ser for oss at terminalen vil kunne gi omring 200 arbeidsplasser i driftsfasen, sier han.

Vi ser at mange dyktige arbeidere dessverre mister jobben sin som følger av oljenedturen. Det vi jobber for, er at en sykemelding og trynefaktoren ikke skal være utslagsgivende når nedbemanningen gjøres. Jeg har fått mye oppmerksomhet etter at jeg 19. februar var på NRK TV, radio og nett og uttalte meg om arbeidsgivere som fraviker ansiennitetsprinsippet. Jeg ser behov for en oppklaring, og den kommer her: Nedgangstidene har gitt oss som fagforbund, mange tvilsomme oppsigelsessaker på bordet. Vi ser at ansiennitetsprinsippet tøyes av arbeidsgiverne. Vår rolle er å støtte våre medlemmer som mister jobben. Vi vurderer sakene deres. Og når vi finner at oppsigelsesgrunnen er usaklig, tar vi saken for dem. Å ta en sak for retten tar tid og krefter og kan også koste millionbeløp. Enkeltpersoner vil sjeldent ha råd til å gå til sak mot store, etablerte arbeidsgivere- og det er derfor arbeiderne er medlem hos oss. Uten en fagforening i ryggen risikerer en usaklig oppsagt ansatt å stå alene på sin arbeidsplass og kjempe for jobben sin. Det er en belastning. Også i krisetider er det viktig å ivareta menneskene. Mange av disse har tjent bedriften lenge og godt. Når Kennet Hansen i OG-S AS i et leserinnlegg i Offshore.no den 25. februar skriver at vi ser på de oppsagte arbeiderne som «daukjøtt», har han misforstått. Mange dyktige arbeidere har mistet jobbene sine. Og at arbeidsgiver ser på en ansatt som «brysom» behøver ikke bety at han eller hun er en dårligere arbeider. Men det kan være mer lønnsomt å kvitte seg med en langtidssykemeldt eller en som trenger tilrettelegging i arbeid. Jeg har hatt mange ulike oppsigelsessaker, og alle har en unik enkeltperson med en unik sak. Det vi jobber for er rettferdighet og likhet for loven. Vi vil ikke tillate «bruk og kast» av arbeidsfolk, men vi kan dessverre ikke hindre nedbemanninger. Ikke engang nedbemanninger av førsteklasses arbeidsfolk. Med vennlig hilsen Eyvind Mossige, leder for juridisk avdeling i Industri Energi.

Den 1.mars starter Odfjell Drilling på sin riggkontrakt på Johan Sverdrup. Minst tre år frem i tid har Deepsea Atlantic en fast inntekt. Lav dagrate ja, men den kunne vært langt verre. BAKGRUNN: Da Statoil tildelte riggkontrakten på gigantfeltet ble det klart at Odfjell, som alle andre tilbydere, hadde gitt svært lave priser for å sikre seg avtalen. Mens Deepsea Atlantic på det tidspunktet gikk under en kontrakt på 566.000 dollar dagen, ble Sverdrup-jobben vunnet på 300.000 dollar per dag. En nesten halvering i betalingen for en av Nordsjøen mest effektive og moderne rigger måtte altså til. Kutter i driftskostnadene Nivået på hva slike rigger koster å leie ble gjentatt bare noen måneder senere. Da vant søster-riggen Deepsea Stavanger en 574 dager lang borekontrakt på Wintershalls Maria-felt. Igjen ble avtalen landet på 300.000 dollar. Med tanke på at disse riggene har hatt driftskostnader på omtrent 180.000 dollar dagen, er det ikke store marginer igjen. For; i tillegg kommer også lån som betjenes, skatt og avsetning til vedlikehold. Nå har ikke Odfjell gått ut med hva driftskostnaden på riggene vil være etter omfattende kutt- og effektiviseringsrunder. Men om de har klart å kutte 20-30 prosent vil dette selvsagt tegne et litt penere bilde av årene disse riggene skal på en så lav rate. Konkurrenter måtte parkere Vi skal huske på at konkurrenter som Transocean og Seadrill ikke nådde opp i disse rundene. De har måtte legge gode rigger som Transocean Barents og West Venture i opplag grunnet mangel på oppdrag. Hundrevis av arbeidsplasser har forsvunnet og nøkkelpersonell er borte fra selskaper som ikke vant frem. Nå er selvsagt både Seadrill og Transocean så store at de kan tåle en nedtur med rigger i opplag, rent økonomisk. Å leie en kai koster ikke all verden. Den bekymringsfulle konsekvensen blir at disse selskapene vil miste årelang erfaring med boring på norsk sokkel, som de må rekruttere tilbake når pilene snur og kontrakter er i spill. Det blir fort dyrt. Riggratene stuper De siste inngåtte avtalene på norsk sokkel viser at dagrater ned mot 170.000 dollar er nivået, gitt til Transocean Arctic. Om ikke lenge tildeler Lundin en kontrakt for sitt boreprogram i 2016. Bransjekilder forteller at dagratene i denne er nede under 200.000 dollar dagen. Da hadde kanskje Odfjell sjefen Simen Lieungh litt grunn til å smile da han signerte Johan Sverdrup-avtalen med Statoils Margareth Øvrum, likevel? 300.000 dollar er også penger. Og ikke minst; han har i alle fall rigger på jobb og jobb til folk.

I fjor falt offshoreinvesteringene med 22 prosent. I en ny sektorrapport venter DNB Markets at oljeinvesteringene vil falle 20 prosent i 2016. De forventer at oljeselskapene trenger 65 dollar fatet for å holde investeringene oppe, skriver Finansavisen.