Arbeiderpartiet mener det skaper usikkerhet når Høyre-representantene Nikolai Astrup og Tina Bru fremmer kritikk mot Statoils utbyttepolitikk, samtidig som de avviser å følge opp saken i Stortinget. Venstre støttet kritikken mot Statoil og forventet en konkret oppfølging i Stortinget, men fikk nei til svar. – Når parlamentarisk nestleder og energipolitisk talskvinne i regjeringspartiet Høyre sammen går ut på denne måten, tar jeg for gitt at de følger opp med et konkret initiativ i Stortinget. Det vil kunne sende et tungt signal til styret og generalforsamlingen i selskapet, sier finanspolitisk talsperson Terje Breivik i Venstre til NTB. Han slutter fullt og helt opp om kritikken mot Statoil, som til tross for et nettounderskudd på i underkant av 30 milliarder kroner de tre første kvartalene i 2015 og oppsigelser av 5.000 ansatte, varsler 23 milliarder kroner i utbytte til eierne. – Umusikalsk I et intervju med Dagens Næringsliv ber de to sentrale Høyre-politikerne Statoil revurdere sin utbyttepolitikk. – Vi stiller spørsmål ved om utbyttet burde vært betydelig lavere og kanskje ned mot null i en tid der selskapet taper så mye penger. Det er umusikalsk at aksjonærene ikke tar sin forholdsmessige del av byrden i dårlige tider gjennom å godta et lavere utbytte. – Eierne har hatt fantastiske år der oljeprisen gikk fra 30 dollar til over 100 dollar. Nå må de ansatte ta støyten. Det er litt av det samme vi så under finanskrisen der det fremsto som viktigere å skåne aksjonærene i mange tilfeller, mens krisen rammet vanlige mennesker, sier Astrup. – Vil ikke følge opp Forventningen fra Venstre om en oppfølging i Stortinget avvises kontant av Astrup selv. – Svaret på det er nei. Det er opp til styret og generalforsamlingen å fastsette utbytte – ikke Stortinget. Vi har tillit til selskapets vurderinger og vil ikke bidra til å så tvil om prinsippene for god eierstyring, sier Astrup til NTB. På spørsmål om hvorfor han da fremmer kritikk mot selskapets utbyttepolitikk, svarer han slik: – Det er legitimt for en stortingsrepresentant å reise spørsmål og problemstillinger i den offentlige debatten. Ap: Vinglete Arbeiderpartiets energipolitiske talsmann Terje Lien Aasland kaller kritikken fra Astrup og Bru for spekulativ. De to Høyre-representantene vingler når de går ut med et utspill uten å ha til hensikt å følge det opp i Stortinget, mener han. – Når en parlamentarisk nestleder fremmer en slik kritikk, må man kunne vente at det er avklart i regjeringen. Så viser det seg at det ikke er det. Alt Astrup har oppnådd, er å svekke selskapets posisjon og skape ny usikkerhet for de ansatte, sier Aasland til NTB. Ønsker gjennomgang Arbeiderpartiet mener Stortinget burde få en gjennomgang av hele utbyttepolitikken. Det vil gi selskaper hvor staten har eierinteresser, større trygghet, ifølge Aasland. Han vil imidlertid ikke gå inn på vurderingene som Statoil-styret har gjort. – Styret har lagt til grunn at en langsiktig inntjening kan opprettholde utbyttet. Hvis man isolerer spørsmålet til å se på dagens situasjon, skjønner jeg at spørsmålet er reist. Men det er ikke utbyttet som er problemet, det er å finne prosjekter som er lønnsomme og kan sikre investeringer, sier han. Olje- og energiminister Tord Lien (Frp) sier til nyhetsbyrået Reuters at han diskuterer slike spørsmål med Statoil-ledelsen og ikke i mediene.

Utvalgets konklusjon kom den 6. januar. Jeg har kun sett på den delen som omhandler offshorebransjen. Enkelte ting har utvalget fått med seg. Blant annet at det er Norges desidert største og viktigste næring. Men dessverre har de lånt øret til feil mennesker. Leserinnlegg av Idar Martin Herland, elektriker og lokal tillitsvalgt for Safe Hva driver kostnadene i bransjen opp? Blant annet henvises det til Riggrapporten fra 2012 som om det var en pålitelig kilde. Der hevdet man at det var lønnskostnader til de offshore som var problemet. Om regjeringen ønsket å gi utvalget gjennomslagskraft og troverdighet tror jeg at de også burde hatt med folk fra arbeidstaker-siden. Hvorfor klarer de ikke å se at hvem som er med i, og ikke minst hvem som leder slike utvalg, har alt å si for hvor stor troverdighet utvalget får? Jeg har ikke undersøkt om resten av rapporten holder samme lavmål. Først vil jeg få lov å komme med noen tall og kalde fakta. Se for øvrig IRIS sin rapport for Norsk Olje & Gass (Heretter NOG), «Industribyggerne 2015» På topp, sysselsatte olje og gass industrien cirka 330 000 mennesker over hele landet. CIRKA 7000 av disse var operatøransatte, og arbeidet 2 -4 rotasjon ute på sokkelen. Altså cirka 2 prosent av hodene i industrien. Cirka 26 000 var leverandør ansatte med plattform eller borerigg som «normal» arbeidsplass og tilnærmet 2 – 4 rotasjon. (Mange leverandøransatte arbeider normalt årsverk, om man ser på totale timer pr år, , men vil nok ikke selv si at de arbeider 2 – 4 rotasjon. De må vise stor fleksibilitet både når det gjelder hvor de skal dra, når de skal arbeide og når de skal ha fri) Denne gruppen har også helt andre lønnsvilkår en de ansatte i operatør selskaper. Det er et begrenset antall senger på norsk sokkel. Statoil opererer 80 prosent av alle felt, og hadde pr desember 2015, kun 4409 senger tilgjengelig. Om man tar med alle produksjonsplattformer og tilgjengelige borerigger, ligger nok det totale antall senger på sokkelen langt under 20 000. (Altså kan man maksimalt huse 60 000 mennesker på Norsk sokkel pr år. F.eks Statoil kan maksimalt huse cirka 13 000 pr år) Pr desember 2014 hadde CIRKA 91 000 personer gyldig offshore kurs. Det er kun de som har mulighet til å reise ut på sokkelen. Mange av disse har nok aldri vært offshore. Mange har ila 2015 kun hatt en- eller få dager på sokkelen. Akershus og Oslo klatret i 2015 opp på henholdsvis 3 og 4 plass, på listen over fylker med flest ansatte i oljeindustrien. Over 70 000 av industriens 330 000 sysselsatte bor i disse 2 fylkene. Jeg tror at de fleste av disse arbeider på land. Gjennomsnittlig tjente en offshore-ansatt 774 000,- pr år i 2012. Langt under 5 prosent av de totale kostnadene i bransjen går til lønn til de som arbeider «2-4» ute på sokkelen. Da tar vi fryktelig godt i. Gjennomsnittlig kostet det 63 kroner å produsere et fat olje på norsk sokkel i 2013. I dag har de fleste oljeselskaper kuttet kostnader, så dagens totale produksjonspris burde ligge vesentlig lavere. (Og en amerikanske dollar er verdt flere norske kroner i dag, enn i 2013) La oss nå se på Arbeidstidsutvalgets konklusjoner, med disse tallene i bakhodet. Det ble tidlig klart at interesseorganisasjoner så som NOG ønsket at utvalget utfordret arbeidstidsordningene til de offshore ansatte. Mange hevder at årsaken til den kraftige kostnadsveksten i industrien ligger der. Jeg vil si at utvalget leverer som bestilt av landets særinteresser, men altså ikke iht oppdragsgivers bestilling og utvalgets mandat. Hvor mye betaler skattebetalerne for dette utvalget? Utvalget konkluderer, som forventet, med at en av de største kostnadsdriverne i industrien er de offshoreansattes arbeidstids ordninger og lønnsvilkår. Kan det være rett, når vi vet at det totalt sett er cirka 10 landansatte pr arbeider offshore? I media drar man stadig frem hvordan operatør ansatte arbeider, og hva de tjener. Kan det være rett at 2 prosent av de ansatte drar de totale kostandene opp? Hva tjener egentlig de som arbeider på land? Hva tjener de 70 000 som lever av oljenæringen og bor i Oslo og Akershus? (Husk på at det kun er cirka 7000 som er operatøransatte ute på sokkelen) Hvor tar pengene veien hen? Når man for eksempel ønsker å endre 1/3 regelen, blir det tydelig for alle at det kan bli utfordrende å være offshorearbeider i årene som kommer. Kommer morgendagens offshorearbeider til å være sesongarbeider? Skal hun eller han arbeide kontinuerlig fra mai til oktober, og gå på NAV resten av året? (Sommerhalvåret offshore pleier å være preget av høy aktivitet pga revisjons stanser etc) Men hvor kostnadsdrivende er en slik regel? Dette gjelder også veldig få av de cirka 30 000 som arbeider ute på sokkelen. Jeg mener at det ikke er her de store pengene forsvinner. Man fokuserer mest på det som betyr minst. Mange tjener svært godt på oljeindustrien. De som tjener aller mest går ikke i kjeledress. Køen av profitører er lang. Svært mange har et sugerør i «oljebransjen» Langt ifra alle tilfører noe av verdi. Antallet «olje milliardærer» i dress og slips er snart høyere en antallet «olje millionærer» i kjeledress. Var ikke det rart? Er det disse kreftene utvalget har lånt øret til? Det rareste av alt, er at når utvalget ble nedsatt, var kapasiteten til bransjen hovedutfordringen. Man måtte jobbe smartere og mer effektivt for å «ha nok hender» Nå viser det seg at utvalget har brukt så lang tid på jobben, at verden er snudd på hodet i mellomtiden. I dag er det jo en kjempestor overkapasitet av oljearbeidere. Mange tusen har mistet jobben. Da burde fokuset til samfunnet heller være å ta vare på denne kompetansen som vi vil få bruk for i morgen, fremfor å legge til rette for at selskapene kan misbruke de få som enda har arbeid.  

Nær en tredel av kostnadene til norske offshore-rederier er netto finanskostnader. Det er desidert høyest sammenliknet med andre segmenter. Den høye belåningsgraden vil skape trøbbel for mange selskaper i nedgangstidene vi opplever nå, ifølge rapprten ”The Norwegian Shipping & Offshore Industry: Profitability Analysis & Enhancement». – Det vil kunne bli mange opphørssalg og til slutt et blodbad når alle må selge eiendeler samtidig, etter hvert som finansielle forpliktelser forfaller. Bransjen vil kunne få panikk når det blir opphørssalg. Det sier Rahman Khanani og Lars Løyning i revisjons og rådgivningsfirmaet RSM Norge til Offshore.no. Canadiske Rahman Khanani har to mastere – MSc Strategy & Innovation fra BI og Master in International Business fra Smith Shcool of Business, Queens University.  Lars Løyning har jobbet som accouting director i NSB og er tidligere CEO i RSM Norway. Har svært lite cash Sammen har de laget rapporten om status for den norske shipping-næringen. De har også fått bistand fra Phillip Hund i Sapphire Innovation i rapporten. Undersøkelsene de har gjennomført for å lage rapporten viser en bekymringsverdig kostnadsfordeling i offshore-segmentet. 29% av kostnadene er netto finanskostnader, 16% avskrivninger og 55% driftskostnader. ”Offshore-industrien har meget lav kontaktbeholdning. Derfor blir konsekvensene av en nedtur betydelig for ikke bare selskaper, men også banker som har tungt eksponert mot offshore”, heter det i rapporten. – Nettopp derfor bør de fokusere på å øke likviditeten, som er nøkkelen her, sier Khanani og Løyning. Mange selskaper vil få problemer alt neste år. – Det er mange variabler som påvirker dette, men det jeg kan si flere store spillere har forpliktelser som forfaller i 2017 og det vil være vanskelig for dem å skaffe penger. De kan måtte selge. Mindre selskaper må vurdere å selge enda raskere. De ønsker ikke å gjøre dette nå fordi eiendelene er lite verdt – men de har ikke noe valg. Khanani og Løyning peker også på andre tiltak som bør vurderes. To av disse er kostnadsreduksjoner og den organisatoriske tiltak. Her viser de blant annet til norske bilskip som reduserte antall spesialselskap fra 42 til 5 og frigjorde store kontanter, gjennom å kutte regnskapstjenester, finansielle kostnader og antall ansatte. Segmentet og størrelsen gir lån Finansielle kostnader er en kostnaddriver innen shipping og offshore-industrien. Det er de minste og mellomstore selskapene med høy gjeldsandel som må sette inn ressurser på å få ned finanskostnadene. Det som normalt driver kostnadene og tilgang til kapital er kort- og langsiktig risiko og likviditet. I denne bransjen er det segmentet og størrelsen på selskapene som avgjør. Store selskaper får tilgang på store penger med lave renter. De små må kjempe for å få tilgang til konkurransedyktige rater. Markedsutsiktene spiller også en rolle her. Små og medium offshore-selskaper kan få tak i penger, selv om de har høy gjeldsgrad. Skulle småselskaper slite, vil dette kan føre til at mange forsvinner og til slutt hindrer konkurransen i markedet, skriver de. – Sterk lokal konkurranse og evnen til å vokse er forklaringen på at industrien har gjort det så bra i Norge. I shipping skjer det motsatte når bankene ikke ønsker å låne til disse små og mellomstore spillerne. Dette er ille for Norge, som trenger en sterk shipping- og offshore-industri. Både låntakerne og industrien er meget udisiplinerte. Dette vises gjennom den høye gjeldsgraden innen offshore og gasstankere. Må drifte godt for å kunne betale Funnene tyder på at bankene helst vil gi lån til segmenter som lever best og har ikke har tatt inn over seg risikoen. Dette har ført til at mange avanserte fartøyer er i bestilling eller bygget. Mange selskaper vil kunne slite med å betjene disse lånene og er helt avhengig av høye driftsmarginer og fri kontantflyt for å klare dette. Sterkt belånte selskaper har bestilt mange fartøy, noe som vil føre til overkapasitet og sende markedet inn i en ny syklus. Disse selskapene vil risikere konkurs og salg av eiendeler til svært lave priser. En bankilde har sagt: – Shipping og Offshore-industrien er høyst udisiplinert. Hver gang det går bra ender det med en bestillingsfest og dreper syklusen. – Bør vurdere å selge nå – Det kommer til å bli meget krevende. En del selskaper kommer ikke til å få tilgang på kapital og derfor bør de fusjonere og vokse. Størrelsen på selskapet sikrer deg tilgang på kapital – bankene vil låne til store spillere, ifølge rapporten. – Hva kan selskapene og bankene gjøre – hvilke alternativer har de i dag? – Selskapene bør selge nå og ikke vente. Det andre alternativet er å legge om organisasjonsstrukturen. Til nå har filosofien vært å ha mange single purpose-selskaper, noe som har ført til høye utgifter til regnskap, revisjon, høyere likviditetsbehov og låste kontanter. Selskapene bør forenkle strukturen, mener de. Ser muligheter – Bør bankene kreve høyere kontantbuffer og ikke gamble på at høye driftsoverskudd skal være nok til å betjene lånene? – De bør låne ut til bedrifter basert på tradisjonelle balanse-risikovurderinger og ikke prognoser om forventet driftsresultat. Dette skjer fordi bankene er udisiplinerte og tyske banker er verst – de har en annen filosofi som kanskje ikke er ideell for shipping. De forlater markedet når det er svakt. Det er gode muligheter å tjene bra med penger i dårlige tider. For en bank med god likviditet kan det være smart å låne til offshore-segmentet i 2017, legger de til. – Dette fordi fartøy kan kjøpes billig på grunn av opphørssalget, høy avkastning og man kan kreve at selskapene skaffer seg bedre likviditet. 2017 kan bli investorenes marked, avslutter de.

Fakling av gass på oljeinstallasjoner er en meningsløs sløsing med energi, fastslår Statoil-sjef Eldar Sætre. – Globalt fakles 3-4 prosent av all gassen som produseres. Å iverksette tiltak for å redusere dette er faktisk ganske enkelt, sier Sætre til NTB. Han deltok mandag kveld på et arrangement om fakling i forbindelse med oljeproduksjon og metanutslipp fra produksjon av naturgass. Disse to problemene fører til store klimautslipp og et stort tap av energi. Gassen som fakles og brennes opp, er anslått å være nok til å dekke hele Afrikas strømforbruk. Hvor mye metan som lekkes ut ved gassproduksjon, er usikkert, men én ekspertgruppe har anslått nærmere 70 megatonn i løpet av et år. Metan er hovedingrediensen i naturgass, men også en svært kraftig klimagass hvis den slippes ut uten å forbrennes. I Norge er det forbud mot fakling bortsett fra av sikkerhetshensyn. Sætre tror den norske CO2-avgiften også har bidratt til å begrense praksisen. – Vi prøver hele tiden å bli bedre på dette, sier han. Også tidligere Statoil-direktør og sjef for gasselskapet BG Group Helge Lund, BPs toppsjef Bob Dudley og Norges klima-spesialutsending Hanne Bjurstrøm deltok på arrangementet om fakling og metanlekkasjer. (©NTB)

Nordland er lovet ringvirkninger fra petroleumsnæringen, men det vi har sett hittil kan mer sammenlignes med glassperler. KRONIKK: Arve Ulriksen, administrerende direktør i Mo Industripark Nordland fylkeskommune uttalte i sin tid at Nordland ønsket ilandføring av gass fra feltet Aasta Hansteen (tidligere Luva) til Nordland. Ilandføringen kom i stedet til Nyhamna i Aukra kommune, Møre & Romsdal, og medførte flere milliarder kroner i nye investeringer i landanlegget. Det er mange eksempler på at det er langt mellom forventninger og realiteter i «oljeeventyret» på Helgeland. Flere kommuner og bedrifter på Helgeland har gjennomført store satsinger for å kvalifisere seg til å være med i konkurransen om oppdragene. Her kan vi blant annet nevne: Ved forsyningsbasen i Sandnessjøen er det investert nærmere en milliard kroner i infrastruktur, bygg, med videre. Samtidig ser vi at Vestbase i Kristiansund er en aktiv leverandør av forsyningstjenester i Norskehavet, og at de markedsfører sitt nedslagsfelt opp mot Lofoten og Vesterålen. BP og Statoil gikk sammen for å etablere Subseabase i Sandnessjøen og det ble signalisert over 300 arbeidsplasser. Nå ser det ut til at det blir kun 2-3 ansatte på anlegget. Oppdraget for sammenstillingen av Aasta Hansteen-plattformen havnet på Stord. For dette oppdraget var det ikke engang tatt inn i anbudsgrunnlaget fra Statoil at det kunne skje i Nordland. Brønnøysund står i skrivende stund i fare for ikke å få SAR-helikopter til Aasta Hansteen-plattformen (SAR = Search and Rescue) på tross av at det sto beskrevet i PUD (dvs. i anbudsgrunnlaget). Wasco Coatings Norway AS etablerte seg i Mo i Rana i 2013 for å levere coating til gasstransportrørene i Polarled. Leveransen ble levert innen tidsfristen, til budsjett, og med betydelige ringvirkninger på Helgeland. De har imidlertid ingen garantier for at dette blir godskrevet dem i forhold til fremtidige leveranser til norsk sokkel. I begynnelsen av desember vil Statoil tildele ordren for produksjon av coating av rørledningen til Johan Sverdrup-plattformen. Wasco Coatings Norway AS er aktuell leverandør, som gir ringvirkninger både på Helgeland og i Rogaland. Om det velges en annen leverandør vil det ikke bli noen ringvirkninger i Norge. Driftsenheten for Aasta Hansteen legges til Harstad, og det synes ikke å være noen planer for å styrke leverandørmiljøet på Helgeland i tilknytning til driftsfasen. Alt dette er eksempler som forteller at de regionale ringvirkningene av oljeaktiviteten utenfor Helgeland på ingen måte har vært omfattende, vedvarende eller langsiktige. Fra vår side vil vi påpeke at dette er en praksis som kan skape stor usikkerhet ovenfor de miljøene som vurderer å etablere seg i nord. Driftsfasen I en nyhetsmelding fra februar 2014 uttalte Statoil at de har skapt 200 arbeidsplasser på Helgeland i tilknytning til Aasta Hansteen. Slik dette utviklet seg, vil det være riktig å peke på at dette utelukkende var regionale ringvirkninger knyttet til utbyggingsfasen, og at det hadde en varighet på inntil to år. For å kunne være leveringsdyktig har de selskapene på Helgeland som fikk oppdrag brukt flere hundre millioner i investeringer, kvalifisering og forberedelser. Når disse leveransene nå er sluttført står selskapene igjen med store investeringskostnader, og de står også igjen uten noen nye ordrer for nye oppdrag. Rammebetingelsene for oppdrag innenfor norsk olje- og gassutvinning er slik at når man går over fra anleggsfase til driftsfase, så legges det ut langvarige driftskontrakter for vedlikehold og modifikasjon, ISO og subsea-vedlikehold. Da legger Statoil og flere av de andre selskapene til rette, gjennom anbudsspesifikasjonene, for at slike oppdrag skal forvaltes av de store, nasjonale kontraktørene med base i sør. Dette er en strategi som beskytter nettopp de samme store kontraktørene, og det er en effektiv stopper for regional utvikling av mulige leverandører i Nordland. Mønsteret er tydelig, og viljen til å skape aktivitet som kan føre til langvarige ringvirkninger på land er totalt fraværende. BP har valgt en annen strategi hvor de har en fremskutt driftsorganisasjon i Sandenssjøen og en driftskontrakt med et lokalt V&M selskap, Helgeland V&M, i tett samarbeid med Aker Solutions AS. Dette antar vi har bidratt til at Aker Solutions har etablert seg med ingeniør- og fabrikasjonsmiljø i Sandnessjøen og Mo i Rana. Fra et Nordlandperspektiv mener vi både dagens tildelingspraksis, slik blant annet Statoil praktiserer det, og spørsmålet om ilandføring av olje og gass, må opp til fornyet behandling. Nordland er på ingen måte tjent med at olje- og gass-ressursene utenfor vår kyst utelukkende er til for å skape store ringvirkninger sør i landet. Vi mener vi må støtte opp under de investeringene som allerede er gjort her nord, blant annet i forhold til å legge til rette for at leverandører fra Nordland kan delta i konkurransen om de langvarige driftskontraktene på Norne og Asta Hansteen. Dersom Statoil hadde valgt samme strategi som BP ville grunnlaget vært lagt for en mer forutsigbar og langsiktig utvikling av leverandørmiljøet på Helgeland og i Nordland for øvrig. Hvordan skape langsiktige ringvirkninger? Den rådende norske olje- og gasspolitikken har på ingen måte vist ordentlig vilje til å utvikle en landbasert industri i Nordland med tilknytning til petroleum. Nordland fylke har eksempelvis fått utarbeidet en mulighetsstudie for ny industri basert på naturgass, og denne viste at dette kunne danne grunnlag for over 4000 nye arbeidsplasser (direkte og indirekte) i Nordland. På tross av regjeringens målsetninger om å øke den industrielle bruken av naturgass har dette mer eller mindre stått stille siden 1985! Det ser ut til at man på sentralt hold forventer at Nordland skal være solidariske og legge til rette for nasjonale inntekter. Fremtiden for norsk petroleumsnæring ligger i stor grad i nord, viser Konjunkturrapporten, som ble lagt fram 17. november av NHOs landsforening Norsk olje og gass. Spørsmålet er: For hvem? Ligger framtiden i nord for oss i Nordland og Nord-Norge, eller er det for det etablerte petroleumsmiljøet lengre sør? Fra vårt ståsted mener vi erfaringen så langt med olje- og gassaktiviteten utenfor kysten av Nordland bekrefter behovet for aktivt arbeid for så snart som mulig å få på plass enighet om en områdeløsning for en mulig åpning av nye områder i Nordland 6. Det ser ut for å være den eneste muligheten vi har til å slå ring om de investeringer som allerede er gjort, samt sikre langsiktige ringvirkninger med sysselsetting og verdiskapning i Nordland. Ellers vil det være et stort spørsmål om nasjonen er villig til å skape ringvirkninger i Nordland, ved å legge til rette for ny vekst?

Nykommerne på norsk sokkel inngår kontrakter som forutsetter en oljepris på 70 dollar for å bli lønnsomme, i følge Rystad-konsulent Simon Sjøthun. Den unge oljekonsulenten, som kom til Rystad med en mastergrad fra EM Lyon i Frankrike i 2012, var en av innlederne da Rystad Energy holdt en av sine såkalte informasjonssesjoner i Oslo i forrige uke. Den store trenden i markedet for eiendeler på norsk sokkel de siste to årene er amerikanske aktører som velger å dra hjem for å utnytte mulighetene i skifer. Nesten gratis hjemme – Den er drevet av amerikanske spillere som allerede eier konvensjonelle ressurser hjemme, som de så finner ut også inneholder mye shale-ressurser. Dermed har de kunnet starte med shale nesten gratis i og med at de allerede hadde tilgang til områdene, sier Sjøthun. Når disse aktørene (Talisman, Marathon, Exxon, Hess) så vender nesa hjem har det ikke minst åpnet for en influks av selskaper østfra (Lukoil, Gazprom, Rosneft, KNOC, JX Nippon), som kommer inn, både på norsk sokkel, britisk sokkel og andre områder i Europa. – Selskaper fra Russland og Østen drives gjerne av behovet for å sikre seg ressurser og å lære mer om teknologien som utvikles og er i bruk her, sier Sjøthun. – Nå har vi bekreftelsen Markedet for eiendeler på sokkelen er nå, i følge Sjøthun, i ferd med å finne en likevekt der det eksisterende oljeprisnivået reflekteres i prisene eiendelene omsettes for. – Det var som forventet at prisene nå har gått markant ned fra da oljeprisen lå på 100 dollar. Det er som forventet, men nå har vi bekreftelsen. Det er naturlig at det tar litt tid før markedet finner et likevektspunkt, og man kommer frem til en naturlig transaksjonspris. Bare for noen måneder siden hang det fortsatt hang igjen forventninger på høyere priser hos de som skulle selge, mens de som skulle kjøpe så at når spot-prisen var nede i 50, hvorfor skulle de da kjøpe seg inn i en lisens til en pris som impliserer en oljepris på 80 eller 90 dollar? Sjøthun la frem beregninger som viser at nåværende priser i transaksjonsmarkedet impliserer en oljepris på 70 dollar fatet. Det vil si at disse kontraktene er lønnsomme ved dette oljeprisnivået. – Dette er jo høyere enn nåværende oljepris, både spot- og forward-nivåene. Derfor viser prisnivåene i disse kontraktene at aktørene har tro på høyere oljepris. – Men kanskje ikke helt opp i 100 dollar? Det kan jo være at de tror på det internt, men at de ikke trengte å betale så mye. Alt annet likt vil en oljepris høyere enn ca 70 innebære en gevinst. Venter på at flere må selge – Hvordan vil lisensmarkedet utvikle seg fremover? – Vi tror at det finnes flere spillere på sidelinjen. Noen sitter vel og venter og tror at situasjonen kommer til å forverre seg enda mer for nåværende eiere. Sånn sett kan de vente litt til og få det enda billigere. Vi tror det kommer mange nye transaksjoner fremover. Likviditet og finansering hos eksisterende eier er i følge Sjøthun det som i størst grad avgjør om nye salg vil tvinge seg frem. Ved siden av rene leteaktører viser Sjøthun til både norske Tellus Oil, og britiske Neptun. Begge er investordrevne nykommere som tar andeler i et marked som er blitt relativt billigere som følge av oljeprisfallet. Sjøthun presenterte også sin analyse av leteresultater januar – november 2015. Han viser til at det største er Julius sør i Nordsjøen, hvor Statoil er operatør, og at det største potensialet er funnet på Snefrid (ved Asta Hansteen utenfor Bodø). Konklusjonen er likevel at letevirksomheten på sokkelen så langt i 2015 ikke har resultert i noen signifikante funn.

«Norge trenger oljeindustrien!» Budskapet er klart når DSO, EL & IT Forbundet, Fellesforbundet, FLT, Industri Energi, Lederne, NITO, Norsk Sjømannsforbund og SAFE gjennomfører en felles politisk markering utenfor Oljemuseet i Stavanger onsdag kveld. En samlet fagbevegelse mener at regjeringen må gjøre mer for å bevare arbeidsplasser og verdifull kompetanse i oljenæringen. De ni organisasjonene krever at olje- og energiminister Tord Lien må komme med konkrete og målrettede tiltak. – Jeg er glad for at vi klarer å samles om denne markeringen tross ulike ståsteder. Vi har lyst til å fortelle at det ikke er slutten for norsk sokkel. Dette vil fortsatt være Norges viktigste næring i mange tiår til, sier leder Leif Sande i Industri Energi. Underparolene for markeringen er som følger: La oss bli bedre mens vi venter! Bruk ledig kapasitet til økt aktivitet! Vi må ha stabil og forutsigbar politikk! Styrk den norske arbeidslivsmodellen! – 35.000 har mistet jobben, og det preger hele Norge. Det må vi få Regjeringen til å forstå. Vi står i fare for å miste en hel generasjon oljearbeidere. 2015 er ille, og 2016 blir ikke et hakk bedre. Derfor gir vi beskjed om at myndighetene må ta ansvar, sier leder Hilde-Marit Rysst i Safe. – Hva må myndighetene gi for at du skal være fornøyd? – Permitteringsreglene må endres og da med en utvidelse til 52 uker. Skattestimulanser kunne fått fart på nye prosjekter. I tillegg har de muligheten til å kreve plugging av brønner, stimulering til lærlingetiltak og etter- og videreutdanning, klarere borekrav ved tildeling av lisenser samt tildeling av nye letearealer, sier Sande. – Samtidig må Statoil være sitt ansvar bevisst. Det er forskjell på å barbere seg og skjære hodet av seg. Statoil kutter for fort og for brått. Hadde de holdt farten litt oppe innen vedslikehod og modifikasjoner, som uansett må gjøres på et senere tidspunkt, så hadde det hjulpet oss mye, sier Trond Markussen i NITO.

Drives norsk sokkel i henhold til norsk lov? Leserbrev fra Idar Martin Herland, elektriker og lokal Safe-tillitsvalgt Appell til landets befolkning: Krev handling! Norge er velsignet med enorme naturresurser. Både med vannkraft, fisk, olje og gass. Som en del av den industrielle revolusjonen, for over 100 år siden, kom også utnyttelsen av vannkraften. På starten av 1900-tallet startet man for fullt, også i Norge. Med å omdanne kraften i vann, til elektrisk energi. Ettersom årene gikk forstod man at det var store krefter i sving, også når det kom til å tjene penger på resursene. Man måtte ha på plass et lovverk, for å sikre at landets naturresurser, kom landets befolkning til gode. Ikke bare kapitalkreftene. Det samme kan man si om forvaltning av fiskeriressursene. Så når man på 60-tallet oppdaget at det på var store oljeforekomster på norsk sokkel, forstod man raskt at man måtte ha et eget lovverk på plass, for å forvalte også disse naturresursene. Loven om Petroleumsvirksomheten så dagens lys. Her er et lite utdrag: Lov om petroleumsvirksomhet Kapittel 1. Innledende bestemmelser 1-2.Ressursforvaltningen “Ressursforvaltningen forestås av Kongen i samsvar med bestemmelsene i denne lov og vedtak fattet av Stortinget. Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.” Skrekken var at utenlandske selskaper skulle ta seg av for seg, slik at kun smuler av verdiene kom til å tilfalle landet Norge, og befolkningen. Man var på 70- og 80-tallet veldig opptatt av at oljen og gassen skulle føres i land i Norge, for videre foredling. Man ønsket at lovens bestemmelser skulle følges. Man ønsket at hele befolkningen i Norge skulle nyte godt av resursene. Dette var ikke enkelt. Norskerenna lå der som en vollgrav, under 300 meter vann. Det var i utgangspunktet ikke mulig å krysse den. Teknologien for å gjøre det fantes ikke. Men man trosset vanskelighetene og fikk resursene i land. Historien viser at vi hadde kloke politikere i landet den gang. Ingen land i verden kan vise til slike resultater, når man tenker på utnyttelse av nasjonale ressurser, til folkets beste. Vi er, blant mye annet, også verdensmestre i fordeling. Alle skal få. «Yt etter evne få etter behov» var tanken. Men hvordan ser politikerne våre på petroleums resurser i dag? Kort oppsummert, kan vi si det slik; Erna Solberg, landets statsminister, karakteriserer bransjen som en «solnedgangsindustri» vi ikke bør satse på. Selv om verden trenger energien vår i minst 50 år til. Minimum. Arbeidsminister Robert Erikssons hovedfokus er at de arbeidsledige skal tvinges til å flytte til der det er arbeid. Han vil ikke tilrettelegge eller stimulere til vekst. «Markedet» skal stå for alle tiltak. Han ønsker kun å få oss til å flytte, dit markedet ønsker. Olje og Energiminister Tord Lien, klarer ikke å se at det er et problem at 34.000 mennesker i olje industrien har mistet jobben. Samtidig som samfunnet og oljebransjen mistet kompetansen deres. Det kommer til å bli et problem. Hvorfor vil ikke regjeringen se det? Men bransjen selv da? Er man ikke i stand til å følge petroleumsloven på egen hånd? Jeg mener Nei! Kort oppsummert kan vi si det slik; Langsiktig perspektiv- til landets beste, er byttet ut med knallhard turbokapitalisme og kortsiktig gevinst – til egen vinning. Landets befolkning? Hvilken rett har de på natur resursene, eller verdiene de gir? Lederen av bransjeorganisasjonen Norsk Olje og Gass, tidligere ledende Arbeiderparti-politiker, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, gir tankene et ansikt. Han ønsker, i første omgang, å gjøre det lettere å flytte rigger til og fra Norge. Med det vil alt ligge til rette for å flagge ut riggflåten. Også. Som i skipsfarten utenriks, vil alle arbeiderene om bord betale sin skatt til utlandet, og bruke resten av lønnen sin der de bor. Utenfor Norge. I strid med lovens intensjoner. Men i sin tid etablerte politikerne et embetsverk som skulle se til at bla petroleumsloven ble fulgt. Oljedirektoratet, og etter hvert Ptil har i årtier holdt bransjen i stramme tøyler. Man har tenkt strategisk, ved tildeling av både lisenser og operatør ansvar. Samfunnsansvar ble lagt til grunn. Selskapene måtte holde seg på matten, ellers fikk det konsekvenser. Men hvordan er det i dag? Jo, i dag kan vi si det slik; Halen logrer hunden. Selskapene turer frem, og både politisk ledelse og embetsverk synes enten være passive tilskuere, eller aktive tilretteleggere for lovrudd. Ptil har gått fra å være en streng vokter, til logrende kosebamse. Siste utspill fra Ptil er at de har børstet støvet av den omstridte Riggrapporten til Eivind Reiten. De ønsker bla å se på både avlønning og arbeidstid for offshore arbeidere. I og for seg helt i orden. Vi kan diskutere dette med hvem som helst. Men da vil jeg også diskutere på hvilket grunnlag Ptil ønsker å mene noe om at jeg skal få betalt for lunch pausen min. Her er Ptil sin egen beskrivelse av deres rolle og ansvarsområde. Hentet fra hjemmesiden deres: Rolle og ansvarsområde “Vi er eit sjølvstendig, statleg tilsynsorgan med myndighetsansvar for sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø i petroleumsverksemda”. Slik jeg leser dette, kan jeg ikke se at de skal vurdere hva sikkerhet, beredskap og arbeidsmiljø koster. Men hvordan det virker. Arbeidsmiljøloven er klar i sin vurdering. Man skal drive kontinuerlig forbedring av arbeidsmiljø. Slik jeg ser det, skal hverken Ptil eller Arbeidstilsynet vurdere om man har råd til å styrke arbeidsmiljø, sikkerhet eller beredskap. Men se til at man driver kontinuerlig forbedring. Om de ønsker å se på kostnader, burde de starte med å se på Yme, Goliat og de andre milliardslukene. Hvem har ansvaret? Selskapene eller myndighetene? Burde myndigheter og forvaltning ha forutsett at selskapene ikke ville klare å komme i mål med prosjektene sine, når de tildelte tillatelsene for drift og utvinning? Kan man delegere ansvar? For øvrig ser Yme ut til å koste landets skattebetalere ca 15 milliarder. Så langt. Hvor mange betalte lunchpauser får man for 15 milliarder? For å gjøre en lang historie kort; Om dagens politikere og embetsverk hadde sittet ved roret på 60 tallet, ville Norge sett helt annerledes ut i dag. Størsteparten av verdiene ville ha tilfalt store utenlandske selskaper. Statens pensjonsfond utland ville ikke ha eksistert. Over 7000 milliarder kroner ville ha vært borte. Norsk sokkel ville ha vært drevet av utenlandske interesser. Bemannet av utenlandske arbeider. Imens landets befolkning fremdeles levde av poteter og sild. Men det er ikke for sent. Vi kan forlange at «Loven om Petroleumsvirksomheten» sine intensjoner blir fulgt. Også i morgen. Men det haster. Sterke krefter er i sving. Med dette vil jeg oppfordre landets borgere å møte opp i Stavanger den 18. november. For å kreve sin rett. Kreve handling. For sin egen del, og for barna vår sin fremtid.