En dinosaursus sine bekjennelser. Verden står ovenfor store miljøutfordringer, og mange vil ha endring. Når man ser at Miljøpartiet De Grønne gjør det usedvanlig godt på skolevalgene, er kanskje det et varsko om at endinger vil komme. Også ved de ordinære valgene ligger MDG an til å gjøre det bra. Og som til alle tider leder ungdommen an. Men hva er det egentlig MDG og de grønne ønsker? Kort oppsumert kan vi si det slik: Inndra kjøpekraft, kutte i unødig forbruk og bli mer bærekraftige. Men hvordan ser dette ut i praksis? Da kan man si det på to måter. Den lange forklaringen: Privatbilen må bort. Man trenger ikke å kjøre til jobb, skole eller butikken. Men det krever selvfølgelig at man styrker kollektiv tilbudet, og reetablerer lokalbutikkene. Barna må faktisk bruke beina om de skal være med på fritidsaktiviteter. Å bruke fossile brennstoff til underholdning/ fritidsaktiviteter er ikke bærekraftig. Kutte ut fordyrende og miljøfintlige hjelpemiddler. Vi må utføre flere oppgaver ved hjelp av manuellt arbeid. Bort med gravemaskinene og frem med hakker og spader. En av fordelene med dette, er at effektiviteten vil falle. Det vil også bedriftenes inntjening. Noe som også vil være med på å inndra kjøpekraft, for den konsekvensen vil bli lavere lønninger til den enkelte. Se forøvrig neste punkt. Inndra Kjøpekraft. For å kutte i det vanvittige overforbruket, må husholdningenes inntekter begrenses. Det enkleste vil om man kun har en lønnsmotaker pr husholdning. Om vi ser på punktet over, vil det være mest fornuftig at den mannlige delen av befolkningen tok seg av enkle, men ofte tunge manuelle oppgaver ute, imens den kvinnelige delen av befolkningen tar seg av oppgavene hjemme. Se forøvrig punktet under. Bli mer selvførsynte. Husholdningene må dyrke litt mat selv. Det skal kun en liten potetåker og grønsakshage til. Og høstferien til barna kan endre navn tilbake til Potetferie. Det er en fin ting at familien kan samles og ta seg av potethøsten. Feriere mer miljøvennlig. Man må slutte å fly på til utlandet flere ganger i året for morroskyld. Ferie heretter, betyr at man enten holder seg hjemme eller tar bussen til bestemor på landet. (Evt ta bussen til familiehytten uten strøm og innlagt vann.) Kutte i energiforbruk. Det holder å dusje en gang for uken. Innetemperaturen trenger ikke være høyere en 20 grader. Fryser man, er det bare å ta på en genser. Mobiltelefoner, nettbrett og datamakskiner må være forbeholdt verdiskapende arbeid. Ikke for underholdning. Vanlige husholdninger trenger kun en fast telefon. Som selvfølgelig er forbeholdt korte viktige beskjeder. Det var den lange forklaringen. Den korte er slik: Skru klokken tilbake til 70-tallet. Da var vi faktisk både mer miljøvennlige og bærekraftige. Kanskje vi til og med var lykkeligere? Jeg ser det for meg: «Etter at jeg har tilbrakt en bærekraftig dag på jobben med å grave grøfter for hånd, sitter jeg på bussen hjem. Vel hjemme tar min bærekraftige kone imot meg med åpne armer, før hun serverer den bærekraftige, selvproduserte middagen til meg og barna. Etter middag kommer dagens høydepunkt for far i huset. En bærekraftig, velfortjent middagslur på sofaen, imens barna løper rundt i bærekraftig lek i nabolaget. Ingen kjøring til fritidsaktiviteter! Ingen telefonselgere! Ingen forstyrrende oppdateringer fra sosiale medier! Kun bærekraftig fred og ro! I askebegeret på salongbordet ligger pipen. Gjerne med jazztobakk. Og etter en lang dag med fysisk arbeid, slipper jeg også å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke har trent» Jeg må bekjenne meg: Kanskje det ikke hadde vært så ille? Mon tro om den oppvoksende generasjonen klarer å se det for seg? Idar Martin Herland Undrende dinosaur

Den totale skivebommen.  Da fagforeningen Safe meldte at de ville boikotte Starbucks, Burger King og Peppes Pizza fordi Jens Ulltveit-Moe har snakket stygt om norsk olje og gass, kom jeg til å tenke på Stuart Pearce. Ja, den engelske fotballspilleren. Forklaringen er ikke enkel, men ganske artig. Lenge før Youtube gjorde tabbevideoer til allemannseie og hverdagsunderholdning, så vi alle VHS-klassikeren “Own goals and gaffs”, som viser klipp av alt som kan gå galt og som faktisk går galt på en fotballbane. Kort oppsummert; kommentatoren gir Stuart Pearce skylden for alt. Alle selvmål, alle beinbrudd og alle misser for åpent mål. Selv i kamper der Stuart Pearce ikke deltok og i klubber han aldri var i. “Blame it on Stuart Pearce” ble et uttrykk. Noen måtte ta skylden. Men den gang var det humor. Når Safe nå forsøker det samme, blir det bare latterlig. Ja, jeg forstår at Ulltveit-Moe har provosert industrien med sin nedsnakking. Ja, jeg forstår at han kan oppfattes som en superkapitalist og “kaketyv” som først og fremst tenker på sin egen lommebok. Men dette er likevel en total skivebom fra Safe. Behovet for en syndebukk melder seg i alle kriser. Og norsk oljeindustri føler seg åpenbart angrepet fra alle kanter. Men løsningen er aldri å kneble debatten. Den må vi tåle. Det hjelper sjelden å skyte budbringeren, selv om man misliker beskjeden eller er uenig i meldingen. Når Jens Ulltveit-Moes svartmaling av oljens framtid gjøres til en kampsak for fagforeningen, er det feil bruk av energi. Så enkelt. Han har sin mening. Den må han få lov til å beholde og fremme. Uavhengig av hvilken intensjon han faktisk har. Oljeindustrien som helhet velger å kommuniserer med taushet. Konsekvensen blir da at meningsmotstanderne langt på vei får fritt spillerom i den offentlige debatten. Kan vi skylde det på Ulltveit-Moe? I think not.

Jeg har lenge irritert meg over hvordan næringslivet i Norge har utviklet seg. Og siden jeg arbeider i oljebransjen, er det kanskje det som hender der som opptar meg mest. Storkapitalen er på hugget! De søker stadig å tilegne seg en større del av våre felles resurser. Og store deler av media er med på å “fyre oppunder”. Hvorfor trykker de for eksempel overskrifter som “Offshore ansatte sniffer kokain på jobb”? Er det på grunn av uvitenhet, eller er det kun for å selge reklameplass? Når en oljemilliardær får metervis med spalteplass, for å fremstå som angrende synder som ønsker hjelp til sine nye “grønne” innvesteringer, hva er motivet? Den 13. juli fikk jeg publisert et hjertesukk i Dagbladet. All honnør til Dagbladet der. Det var nærmest skrevet i affekt, som tilsvar på nok et håpløst oppgulp fra Akersgata. Tillsvaret mitt falt tydeligvis i god jord. Det var sikkert mange som kjente seg igjen. Og innlegget ble delt på sosiale medier. Veldig mange delte. Faktisk over 20 000 mennesker. Overveldende respons! Dette vakte NRK Ukeslutt sin oppmerksomhet. De tok kontakt, og lurte på om jeg ønsket å være med i debatt med Aksel Braanen Sterri, journalisten som hadde skrevet saken som jeg reagerte på. Jeg var dessverre bortreist på ferie da. Men til alt hell, ble jeg invitert til en langt mere interessant debatt uken etter, den 25. juli. Da var jeg i debatt med selveste Jens Ulltveit-Moe. Mannens tidligere uttalelser, var bakteppet for både Sterri og mitt eget innlegg. Debatten gikk forså vidt greit, men jeg følte ikke at jeg hadde fått lettet mitt hjerte helt. Så jeg skrev et åpent brev til han. Dette sendte jeg til de fleste større mediehus i Norge. Responsen var stort sett taushet, eller beskjed om at dette ikke var av interesse. Men offshore.no publiserte. Og responsen uteble ikke! Over 7000 mennesker delte innlegget, og det gikk til topps på en side hvor man til enhver tid har en oppdatert liste over toppsaker i sosiale medier i Norge. Den finner dere her! Og simsalabim! Plutselig tok to store mediehus i Norge kontakt. De ville også publisere brevet mitt. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for, siden tingene jeg tok opp, virkelig er noe jeg ønsker å få inn i den offentlige debatten. Slik jeg ser det, fører en del valg vi tar i dag til gigantiske tap for oss alle i morgen. Og her er vi ved poenget med dette innlegget. Jeg ønsker å starte en debatt rundt næringslivet i Norge. I første omgang ønsker jeg at man ser på følgene av det som i dag hender i oljeindustrien. 23 000 mennesker har hittil mistet jobben. Følgene for dem, som enkeltmennesker og familieforsørgere, kan man jo se for seg. Men jeg er redd følgene for samfunnet generelt også er enorme. Store kostnader/ tapte inntekter havner i fanget på skattebetalerne. Og paradoksene roper imot meg. Samtidig som 20 000 – 30 000 mennesker mister jobben, forhandler Kjell Inge Røkke om hvor mange prosenter av gigantfunnet Johan Sverdrup som skal tilfalle ham. Sist jeg sjekket var 1% av en milliard mye penger! Og her er det snakk om mange prosenter av enda flere milliarder. Tydeligvis er det “Klikk” og “Deling” som er veien til oppmerksomhet. Derfor vil jeg oppfordre alle som ønsker denne debatten velkommen om å “Like” og “Dele”! Hvor mange delinger klarer vi å nå? PS! Det er også en del andre områder i samfunnet jeg ønsker å sette fokus på, men et sted må vi starte. God “Deling”!  

Virkelig, Jens Ulltveit-Moe? Tjener ikke Norge penger på oljen? I debatten på NRK Ukeslutt 25. juli sa du at Norge ikke lenger tjener penger på oljeutvinning. Hvordan kan du hevde dette? Om vi ser på tallene for juni måned 2015, solgte Norge olje og gass for 35,5 milliarder norske kroner. Det er kun i juni måned. Det er 11 måneder til i året. For å sette tallet i litt perspektiv: NRK sine totale driftsutgifter for 2014 var på cirka 5,5 milliarder. Og Rec Solar ble tidligere i år solgt for cirka 4,3 milliarder kroner. Tenk også over at 77% av overskuddet havner i statskassen. Gjennomsnitt salgspris for et fat råolje, i juni 2015, var 484 kroner. Totale produksjonskostnader for et fat på norsk sokkel, var i 2013 cirka 63 kroner. Altså har man over 700 % avanse. I konjunkturrapporten fra Norsk Olje Og Gass 2014 oppgis dessverre ikke produksjonskostnadene for et fat olje på norsk sokkel, men det er ingen grunn til å tro at de ligger mye over 2013-nivået. Hvorfor Norsk Olje Og Gass ikke oppgir dette sentrale tallet, kan man jo bare spørre seg. Passer det ikke inn i bildet man vil skape? Videre sier du at oljeprisen er veldig lav. Og at den aldri vil komme over 70 US Dollar pr fat. Om vi ser på oljeprisen de siste 100 år, vil vi se at den i de foregående år har vært unormalt høy. Det er ikke dagens pris som er unormalt lav! Vi ligger derimot fremdeles høyt, historisk sett. I 1986 var prisen 9,85 dollar pr fat. Med dagens kurser ligger dagens produksjonskostnader under 8 dollar. Gjennomsnittlig. Dette er riktignok på norsk sokkel. På britisk sokkel ligger produksjonskostnadene vesentlig høyere! Først og fremst på grunn av dårlig regularitet/ oppetid/ produksjonseffektivitet. Her i Norge har vi en produksjonseffektivitet på oppimot 90%. I England har de en produksjonseffektivitet på rundt 60%. Det vil si at anleggene står i 4 av 10 av dager! Men lønnsnivået ute er vesentlig lavere. Og arbeidsrotasjonene vesentlig dårligere. Er det slik at man får hva man betaler for, også når man skal rekruttere mennesker? Tror du at du tiltrekker deg de beste medarbeiderne ved å betale dårligst? Og lønner det seg alltid å la leverandørindustrien få legge premissene for hvordan anlegg skal designes? I debatten viste du blant annet til Riggutvalget, som ble ledet av Eivind Reiten. Godt betalt med offentlige midler kom han frem til at riggkostnadene i Norge var høyere nn i UK. Og ikke overaskende ble det pekt på at det var lønns- og arbeidsordninger som var årsaken. Men er det virkelig den hele og fulle sannheten? Har han en egen agenda? Har det offentlige betalt Reiten godt med penger for å trekke konklusjoner som ikke gagner storsamfunnet? Men heller en liten eksklusiv gruppe profitører? Er det slik at også innenfor boring så kan vi vise til beste resultater her i Norge? Jeg tenker at om Reiten hadde studert italiensk Serie A opp mot den dorske eliteserien, etter samme metodikk, hadde han kommet frem til at den norske eliteserien var best. For der var lønnskostnadene lavest. Men så blir spørsmålet: Sier du disse tingene på grunn av uvitenhet, eller har du en annen agenda? Når jeg leser CV’en din, står en ting klart for meg: Du tjener bare en herre. Og det er Jens Ulltveit Moe. Han må jeg si du har tjent på ypperlig vis! Helt siden du, på bemerkelsesverdig måte, overtok kontrollen i Knutsen rederiet i 1984, har du sørget for god inntjening til deg og dine. Og oppigjennom årene, er det nok mange gründere som har sett på at du har stukket av med fruktene fra det de har skapt. Eventyret med Harding er et eksempel. Jeg kan ikke se at du har hatt det store felleskapets beste øverst på agendaen. Etter mange år, der du har levd godt av oljesektoren, ønsker du nå å bygge ned denne virksomheten. Og videre ønsker du at samfunnet heller skal støtte opp om det “grønne skiftet”. Der du allerede er tungt inne. Er det egen vinning du har i kikkerten, eller er det barnebarna våre sin velferd du tenker på? I dag er oljebransjen i ferd med å gjenta samme tabben som i 2003! I dag kvitter vi oss med spisskompetanse. Denne spisskompetansen kommer vi til å savne i morgen! Da har disse 20 – 30.000 menneskene funnet seg nye jaktmarker. Dette er ikke mennesker som er skapt for å sitte med hendene i fanget! De klarer seg. Men samfunnet har tapt kompetansen. Denne kompetansen må bygges på nytt. Det vil bli meget kostbart. Og regningen havner dessverre i fanget på oss skattebetalere. Så jeg forstår heller ikke hvorfor dette skaper så mye glede i Akersgata. Effektiviteten vil heller ikke bli så bra den første tiden. Dette er avansert lagspill. Det tar noen år før det setter seg. Vi skaper en voldsom nedtur. Og legger forholdene til rette for en påfølgende boom. Dette er det kun spekulanter og kaketjuvene, som deg og andre, som tjener på. Det man gjør i oljebransjen nå i disse dager, kan sammenlignes med at alle fotballspillerne i eliteserien fikk sparken etter serieslutt. For man skal jo ikke spille igjen før ved seriestart…. Men om man da skulle starte med å sette sammen de nye lagene når serien startet, ville det ta en stund før nivået kom opp igjen. Og jeg vil hevde at drift og vedlikehold av en plattform er et vesentlig mer komplisert lagspill en fotball. Men oljearbeiderne ønsker ikke almisser! De ønsker arbeid! Arbeidsoppgaver er det ikke mangel på. Det som mangler, er vilje til å sette i gang arbeidet. Brønner skulle ha vært plugget og vedlikeholdsetterslepet på sokkelen vokser. Jeg krever derfor at regjeringen redder disse spesialistene på vedlikehold av plattformer og boring av brønner! Ikke bare for arbeiderne sin skyld. Dette er staute damer og robuste karer. Men vel så mye for samfunnet sin skyld. Se forøvrig denne artikkelen! Guttene og jentene går altså fra å være verdensmestre i brønn boring den ene uken, til å være arbeidsledige den neste. Er dette god samfunnsøkonomi? Og jeg vil tro at mange av dine gamle gamle kamerater fra både Norsk Rederiforbund og NHO satte kaffen i halsen da de så utspillet ditt, om at regjeringen burde la oljejobbene “ryke” Ingen skal beskylde deg for å la gamle vennskapsbånd være i veien for egen vinning. Når man ser på den finansielle eliten i Norge sin omgang med naturressurser, i historisk lys, er det tydelig at dere må tøyles av myndighetene. Om man ser på hvalfangsteventyret i Sør-Georgia, ser man at dere ikke er så gode på samfunnsansvar og bærekraft! Der ble grunnlaget for noen av Norges største formuer skapt. Og den dag i dag, ligger gamle skipsvrak og produksjonsutstyr igjen, som et monument over den norske rederstandens uredelighet! Dette kan vi ikke tillate på kontinentalsokkelen! Du drar blant annet frem kostnadene ved haleproduksjon. Når myndighetene gir et selskap lov til å utvinne et oljefelt, er marginene helt klart størst, når feltet er nytt. Men i det å få tilgang til å beskatte felleskapets ressurser, ligger det også et betydelig ansvar. Man kan ikke løpe fra haleproduksjonen, selv om det viser seg at marginene går ned. Det eneste riktige, moralsk sett, er å kreve at utvinningsgraden blir så høy som mulig. Eller om vi tenker oss hvalfangsten. I dag kunne vi ikke ha tillatt at alt hvalkjøttet gikk til spille, når store deler av verden sulter. I de neste årene kommer det 6 til 8 nye felt på norsk sokkel. Og det er også en stor rydde jobb som kan starte allerede nå, plugge tomme brønner. Og alle eksisterende felt må vedlikeholdes. Men da trenger vi kompetansen vi har. Snittalderen i mange av operatørselskapene er også relativ høy. Noen må ta over stafettpinnen etter disse, når de vel fortjent, går av med pensjon. Kanskje vi også burde diskutert følgene av å flagge ut den norske sjømannen utenriks? Hvor mye skatt betaler en utenlandsk sjømann til Norge? Og hvor stor del av lønnen bruker han her i Norge? Forøvrig blir dette det samme forholdet, om vi må rekruttere offshore arbeidere fra utlandet, når vi om et års tid får behov for det. Du var jo også sentral i den utviklingen. Men det får vi ta når vi har diskutert ferdig oljebransjen med tilhørende innenriksflåte. Jens Ulltveit-Moe ønsker ikke å kommentere påstandene rettet mot ham i dette leserinnlegget. (Red.anm.)

Med rekordlave rater, pressede marginer i nye kontrakter og røde tall på bunnlinjen må leverandører i oljebransjen fornye seg for å overleve. Det nytter ikke lenger å kutte små kostnadslag med ostehøvel. Nå må leverandører som ønsker å vinne kontrakter hos de store operatørene finne helt nye måter å løse oppgavene på. Små og mellomstore leverandører har tidligere i stor grad levert via V&M-kontraktører, men Statoil lanserte tidligere i måneden at de nå skal shoppe direkte hos produktspesialister (Øystein Arvid Håland i Petro.no 12. juni). Det er på mange måter “vinn eller forsvinn” – i tillegg til å bli mer effektive internt, må leverandørindustrien også redusere fettlaget som består av ikke-verdiskapende aktiviteter ved å endre måten de samarbeider med kunder og leverandører I Avito har vi gjennomført analyser som viser at disse selskapene kan endre seg langs fire akser: Effektive kundegrensesnitt Underleverandører må i større grad standardisere sin egen gjennomføringsmodell, rutiner og arbeidsmåter internt slik at dette er likt på tvers av lokasjoner og avdelinger. Samtidig må de kunne tilby tilpassede grensesnitt mot den enkelte kunde. Denne motsetningen må underleverandører tilpasse på en så kostnadseffektiv måte som mulig. En slik tilpasning vil føre til endringer i systemer, arbeidsmåter, kvalitetssikring, dokumentasjon mm. Integrasjon og økt samarbeid i leverandørindustrien For at små og mellomstore bedrifter skal komme til bordet direkte hos operatørselskapene vil de måtte bli flinkere til å samarbeide med hverandre. Spesialiserte selskaper og leverandører må finne hverandre og lage løsninger som i sum er mer attraktive for operatørselskapene. Eksempelvis kan en pumpeleverandør samarbeide med en leverandør av kontrollsystemer slik at de sammen tilbyr et integrert totalprodukt. Vi tror også at et slikt samarbeid vil føre til en økning i fusjoner og oppkjøp i tiden fremover. Effektivisering av egne driftsmodeller Dersom Statoil nå skal kutte store deler av V&M-kontraktene vil det føre til at leverandørene må møte kontrakts- og leveringsbetingelser på en annen måte enn før. De må ha effektive og smarte prosesser, og de må ha gode systemer for informasjonsflyt og informasjonsdeling. De må også ha effektive gjennomføringsmodeller på tvers av leverandørgrensene. Gjennomføringsevne I tilbudene må leverandørene sannsynliggjøre at de har en god gjennomføringsmodell som beskriver hvordan de har tenkt å gjennomføre leveransen som spesifiseres. Én ting er å vinne anbudet, det er noe helt annet å gjennomføre leveransen i praksis. Å kunne levere som beskrevet er en utfordring for mange. Vi tror at leverandører som klarer å vise til en god gjennomføringsmodell, effektive kundegrensesnitt samt hente synergier fra samarbeid med andre i verdikjeden vil vinne kontrakter og overleve i dagens marked. Slike justeringer kan være både smertefulle og kostbare, men bedrifter som blør på bunnlinjen kan ikke sitte på gjerdet og vente på gode tider. For å bli en foretrukket leverandør er de nødt å utføre endringer som styrker dem for krevende kunder. En slik utvikling vil i tillegg styrke norske bedrifters internasjonale konkurranseevne.