Av Marius Kjeldahl, CTO, Oliasoft AS
Hva er digitalisering? Det finnes ingen ordbokdefinisjon på hva digitalisering er. Jeg velger en bred definisjon, hvor digitalisering handler om å ta i bruk digitale verktøy for å forbedre og forenkle arbeidsprosesser, slik at produkter og tjenester kan produseres mer effektivt og med høyere kvalitet.
En god digitalisering innebærer typisk god tilgang på data med høy kvalitet og systemer/software som kan behandle disse. Ofte handler det om flere datasett og flere program i en kjede hvor ett system mottar inndata, bearbeider disse og leverer utdata som neste system behandler som inndata igjen. Typisk vil slike datastrømmer og systemer være fra forskjellige leverandører og bransjer. Det er nettopp evnen til å jobbe sammen som et “supersystem” av systemer uten mennesker som bremser effektiviteten og presisjonen som kjennetegner resultatet av en vellykket digitaliseringsprosess.
Hvorfor er oljebransjen sent ute med digitalisering?
Oljebransjen har med noen få unntak vært en bransje med historisk høy vekst og fantastisk lønnsomhet. Vekst og markedsandeler har vært hovedfokus. Man har valgt en lavrisiko vekststrategi hvor man gjør mer av det samme ved å ansette flere mennesker til å gjøre mer av de samme tingene som før. I en viss grad kan man hevde at kostnadene og lønnsomheten har fulgt hverandre oppover.
En annen faktor er næringsstrukturen. I oljebransjen har det vokst frem noen få veldig store selskaper som leverer mange produkter og tjenester som oljeselskapene har vært helt avhengige av. Selv om disse få selskapene konkurrerer om oppdrag, så virker det som om de fleste priser sine produkter og tjenester basert på hva det koster å ha disse menneskene i arbeid, pluss en margin på toppen. Så lenge lønnsomheten i oljebransjen har vært god så har denne modellen fungert bra, og leverandørindustrien har heller ikke blitt tvunget til å digitalisere.
En tredje faktor er kompetanse. I en del bransjer er arbeidsprosesser og forståelsen av hva som trengs for å effektivisere enklere å forstå for utenforstående til bransjen. Uttrykket “software tar over verden” (oversatt fra “software is eating the world”) handler typisk om hvordan digitalisering i en mengde bransjer har revolusjonert måten varer og tjenester leveres på, ofte med katastrofale resultater for de tradisjonelle aktørene i bransjen. Noen kjente navn er f.eks. Amazon, Uber og Netflix.
Hvorfor har noe lignende i liten grad skjedd i oljebransjen? Det er enklere for noen “utenfor” bransjen å forstå hvordan man kan selge ting over nett, eller hvordan man kan lage et system for å koble sjåfører og kunder sammen, eller hvordan man kan streame video over nett fremfor å sende en DVD i posten. Oljebransjen er til sammenligning mer spesialisert og vanskeligere å forstå. Selv middels store oljeselskaper har ikke all nødvendig kompetanse in-house, og er avhengig av andre mer spesialiserte selskaper til å levere de produkter og tjenester som trengs. Lønnsomheten i oljebransjen kombinert med graden av spesialisering har også medført at bransjen har et lønnsnivå som knapt noen andre bransjer. Det kan være en medvirkende årsak til at drivkraften til å forbedre systemene og prosessene uteblir.
Man vet hva man har, men ikke hva man får
Det leder over til nok en årsak, konservatisme. Man vet hva man har, men ikke hva man får. Hvis man har lite å tjene på å ta risiko, hvorfor skal man da ta den overhodet? Dette gjelder både innenfra; de som ser forbedringspotensiale, men velger å ikke forfølge det fordi det alltid er en risiko forbundet med forandring. Det gjelder også eksternt, de som kjøper inn produkter og tjenester fra andre “ukjente” leverandører. Med mindre forbedringspotensialet er massivt, hvorfor risikere noe som helst?
I sum hevder jeg at manglende kompetanse, konservatisme og liten risikovilje er sannsynlige grunner til at oljebransjen kan hevdes å være sent ute med digitalisering. Og så lenge de som kjøper inn produktene og tjenestene ikke er villige til å satse på nye leverandører, så er det samtidig få eller ingen grunner til hvorfor leverandørindustrien til oljeselskapene skal begynne å innovere i sin ende.
Hva har forandret seg de siste par årene? Hvorfor digitalisering nå?
Oljebransjen har vært igjennom noen tøffe år med lav oljepris. Dette har gjort at normale investeringer for å opprettholde eller øke produksjonen har blitt utsatt. Så lenge etterspørselen etter olje ikke synker vil manglende investeringer medføre mindre oljeproduksjon (oljefelter tømmes uten at nye står klare), og før eller senere vil mindre olje på tilbudssiden føre til økte oljepriser og lønnsomhet i bransjen.
Da oljeprisen var høy var som nevnt kostnadssiden mindre viktig for de fleste selskapene. Nå er imidlertid usikkerheten i forhold til framtidig oljepris stor, og bransjen har satt i gang et stort arbeid med å redusere kostnadsnivået. Mye av dette arbeidet handler om direkte eller indirekte om digitalisering, hvor man søker å minimere eller eliminere unødvendige arbeidsprosesser som krever ansatte. Målet med digitalisering og automatisering er å gjøre arbeidsprosessene bedre og mer fleksible, og typisk i en mye større grad enn det man klarer ved å ansette flere mennesker.
I tillegg kan det hevdes at tiden er overmoden. I andre deler av samfunnet har digitaliseringen pågått i ett tiår eller to allerede. Det er helt åpenbart at oljebransjen har ligget på latsiden for lenge, og dratt på seg et kostnadsnivå som har vært for høyt. Det gjelder både egne kostnader og kostnader til leverandørindustrien. Det trengs nye leverandører som kan bidra med innovativ teknologi. Men det er også viktig at oljeindustrien slipper disse til. Hvis ikke vil (som vanlig) oppdragene gå til de tradisjonelle leverandørene (dinosaurene) i industrien, hvor evnen og viljen til omstilling typisk er mye mindre enn hos utfordrerene.
Men det finnes også betydelig hindre for effektiv digitalisering!
Silotankegangen dominerer fortsatt i oljebransjen
I Oliasoft lager vi programvare og løsninger for brønnplanlegging, herunder brønnbane-, casing- og tubingdesign, blowoutsimulering/killrateberegninger og conductoranalyse. I våre møter med kunder har vi tradisjonelt truffet fagpersonene som jobber nettopp innenfor disse områdene. Og møtene handler som regel om konkrete utfordringer de har og konkrete løsninger vi har innenfor disse områdene.
På grunn av den typen løsninger vi leverer har vi etterhvert også fått mye oppmerksomhet fra toppene i oljeselskapene. De som typisk (endelig) har blitt satt til å sørge for at de respektive selskapene nå endelig starter nødvendig digitaliseringsprosjekter som vil muliggjøre mye større grad av effektivisering og automatisering.
I Oliasoft har vi satt sammen våre løsninger basert på moderne programvareprinsipper og arktitektur. Det betyr at løsningene våre er skybaserte, leveres gjennom nettlesere og tilbyr åpne APIer, hvor hele eller deler av våre løsninger kan kombineres med andre systemer som ikke leveres av oss. Typisk enten bedriftens egne, eller løsninger fra andre leverandører. Selv om dette allerede har blitt ganske vanlig i en del andre bransjer, er det tradisjonelt silotankegangen som fortsatt dominerer i oljebransjen, hvor man velger et fåtall leverandører som skal levere “alt”.
Både fra produktmenneskene i selskapene og lederene som er ansvarlige for digitaliseringen er det noen fellestrekk som er utfordrende for nye leverandører som Oliasoft, men som det også kan hevdes er en effektiv bremsekloss for gjennomføringen av digitaliseringsprosjekter.
Nå kommer konkurransen fra nye leverandører
Fra produktmenneskene så vil nye leverandører alltid bli målt opp imot eksisterende/gamle leverandører. Det betyr at lista med produktegenskaper som må på plass er omfattende. Nye utfordrere i bransjen konkurrerer i praksis mot leverandører som allerede har vært på plass i mange tiår. Arbeidsprosessene til de samme menneskene er i stor grad bundet opp i mot hvordan de gamle produktene fungerer. Det klassiske eksempelet er produkter som er så vanskelige å bruke at kun et fåtall mennesker – enten i selskapene direkte eller i små spesialiserte leverandørselskaper – er de eneste som kjenner produktene godt nok til å bruke de effektivt. Det er lett å tenke seg at disse menneskene har en naturlig motvilje mot nye verktøy og prosesser som gjør selskapene mindre avhengige av deres spesialiserte kompetanse.
Topplederne utfordres
Fra et toppledernivå er utfordringene typisk av en annen art. Forskjellige selskaper har forskjellige ambisjonsnivå, men en fellesnevner er at de alle er høye. Noen selskaper setter opp egne nye selskaper som skal fungere som leverandører inn i egne selskaper, og etterhvert andre sine. Andre selskaper setter sammen nye team med ansatte som i detalj skal planlegge og sørge for at nødvendig digitalisering gjennomføres. En felles utfordring kan være at ambisjonsnivået blir for høyt og at planene aldri blir gjennomførbare. Som store IT prosjekter i andre bransjer har vist så er det å forsøke å planlegge alt i minste detalj veldig ofte en oppskrift på katastrofe så snart man kommer til gjennomføring. Dette skyldes som regel at de som planlegger ikke kjenner prosessene godt nok, kombinert med at de som er ansvarlige for arkitektur og valg av løsning som regel ikke kjenner detaljene godt nok. Kompleksiteten er rett og slett for høy til at man klarer å se alle trærne før man står godt planta med begge beina inne i skogen.
Softwarebransjen har de siste tiårene utarbeidet metodikker for nettopp å bryte opp slike tendenser til overplanlegging (med stikkord som lean metodikk, SCRUM, Agile etc). Disse metodikkene betyr i praksis at man forsøker å bygge store kompliserte systemer som en haug av relativt små frittstående komponenter, med tilhørende små korte utviklingsprosjekter (med impementasjonstider målt i dager og uker).
Vi skal på ingen måte hevde at slike metodikker alene løser alle utfordringene oljebransjen også står ovenfor. Men det viktigste budskapet vi har her er at man må sette i gang med konkrete prosjekter, jo før jo bedre. Hvis oljebransjen tror og håper at man klarer å spec’e seg til nye supersystemer som kommer til å løse alle bransjeutfordringer bare man får spec’en og leverandøren på plass, så er man i ferd med å gjenta feilene mange andre bransjer allerede har gjort (og betalt dyrt for).
Ledere må gjøre konkrete valg
For at både produktmenneskene og lederene i oljebransjen skal være i stand til å gjennomføre de nødvendige omstillingene som kreves er det aller viktigste at de begynner å gjøre konkrete valg og kommer i gang så snart som mulig. Ikke alle valg vil være optimale. Man vil gjøre feil. Men lærdommene man gjør underveis er allikevel helt nødvendige for å klare å gjennomføre de omstillingene som kreves.
Også fra et IT teknisk perspektiv ser vi en del motstand mot nødvendig omstilling. Klassikeren er databaseadministratoren som ikke liker at han ikke lenger har direkte tilgang til databasen og dataene. Selv om vi som leverandør gir full tilgang til våre systemer og dataene vi har lagret gjennom såkalte “REST APIer”, så er det allikevel en forandring i forhold til en spesialisert databaseadministrator, og således utfordrende. Det er ikke vanskelig å komme opp med tilsynelatende gode grunner for hvorfor alle data i en bedrift ideelt sett bør ligge på bedriftens datasenter eller på innsiden av bedriftens brannmur. Dette kan dras videre også til å spesifisere i detalj hva slags database alle systemer skal bruke, hva slags maskiner databasene skal kjøres på etc. Hovedproblemet med en slik tankegang er imidlertid at man fort ender opp der man startet, med at det meste blir omtrent som før.
Det er et veldig dårlig utgangspunkt for forandring.
Vi utfordrer IT-menneskene
Vi vil heller utfordre de samme IT-menneskene til å være åpne for forandringer, og heller bry seg om det som virkelig betyr noe i det lange løp. Er dataene tilgjengelige, både for mennesker og andre maskiner (APIer)? Er tilgangen til dataene kontrollerbare og sikret? Hvordan kan selskapene selv bygge en arkitektur som minimerer avhengigheten av enkelte systemer eller leverandører? Hvordan unngå at et bytte av en viktig leverandør ikke medfører at “alt annet” også må byttes ut? Hvordan kan vi programmere egne grensesnitt mot de systemene vi velger for å oppnå ytterligere forbedringer? Digitalisering og åpne grensesnitt gir en haug med nye muligheter og utfordringer, og det er mer enn nok å ta av for dyktige IT-mennesker. Men la oss forsøke å unngå en situasjon hvor det eneste systemet som er godt nok er det vi allerede har (og ønsker å forbedre).
Vår anbefaling er at man velger ut noen konkrete områder og kommer i gang så fort som mulig. Med flere av våre kunder opplever vi at så snart vi begynner å jobbe med de innenfor en av de relativt avgrensede områdene vi har produkter for, så tar det relativt kort tid før de samme viktige spørsmålene kommer opp, igjen og igjen. Slik som hvilke systemer eier hvilke data? Har vi mekanismer på plass for at systemer selvstendig kan utveksle data og samarbeide om simuleringer/beregninger? Har vi grensesnitt som gjør at selskapene selv kan tilpasse systemene til sine behov? Hvordan løser vi distribusjon og tilgang til data og programmer?
Uten startups, få eller ingen forandringer!
Avslutningsvis gir vi en liten oppfordring til bransjen som helhet. Utfordringene bransjen står ovenfor krever både nytenking, mot, aktive handlinger og konkrete investeringer. Den norske delen av oljebransjen er antageligvis utrolig priviligerte fordi vi i Norge har en haug med mennesker som kan faget og som er villig til å satse egne midler og karrierer for å få til det de mener er nødvendige forandringer i bransjen. Alle disse starter som små selskaper og det er kun med betalende kunder de noen gang kan bli store.
Som i de fleste bransjer, så blir de store leverandørene store fordi de akkumulerer erfaring og kundeforhold over tid i sine respektive markeder. En gang i blant skjer det strukturelle forandringer som krever nye løsninger. Vi mener digitalisering er nettopp en slik forandring i oljebransjen i dag. Så hvis dere finner en lovende startup som kan hjelpe dere med konkrete utfordringer i forhold til hva dere ønsker å oppnå med digitalisering innenfor deres respektive domeneområder, inviter de inn i dag. Se hvilke konkrete prosjekter dere kan komme i gang med. Og for å være helt sikre på å at dere selv får den oppmerksomheten dere mener dere bør få, vurder å tegne en lisens eller to. Selv om den nye leverandøren ikke nødvendigvis klarer å gjøre absolutt alt den gamle leverandøren klarer.
Ennå.
—
Av Marius Kjeldahl, CTO, Oliasoft AS
Kronikk av Eldar Sætre, konsernsjef i Statoil
Skal et selskap lykkes over tid, må det endre seg minst like fort som omgivelsene. Statoil er ikke noe unntak, og tre områder er sentrale:
Vi vil produsere olje og gass verden trenger på en konkurransedyktig måte, med stadig lavere klimagassutslipp.
Vi vil vokse betydelig innenfor fornybar energi med en ambisjon om å investere rundt 100 milliarder de neste årene.
Vi vil aktivt bruke stresstesting av vår virksomhet for å sikre at vi er konkurransedyktige også i en lavkarbonfremtidarbonfremtid
I snart 50 år har Statoil skapt store verdier og bidratt til samfunnsutviklingen. I dag leverer vi energi til mer enn 170 millioner mennesker.
Statoils strategi beskriver en videreutvikling fra et fokusert olje- og gasselskap til et bredt energiselskap. Vi er godt i gang, og i større endring enn kanskje noen gang før. Det er nødvendig, det er ikke forbigående, og endringstakten vil øke. Noen vil alltid si det går for sakte, men det er som med en supertanker. Brå bevegelser kan være forhastede og risikofylte. Med kontinuerlig justering av kursen ender du likevel opp et annet sted enn om du hadde fortsatt rett frem.
En pådriver for endring
De globale energimarkedene står foran store endringer. Statoil ser dette som en mulighet. Vi skal være en pådriver for viktige endringer verden trenger; mer klimaeffektiv olje- og gassproduksjon og sterk vekst i lønnsom fornybar energi.
Skal målene fra Paris-avtalen nås, må etterspørselen ned og mye fossile ressurser forbli i bakken. Først og fremst kull, men også olje og gass. Da er det ikke uvesentlig hva som produseres, hvordan det gjøres, og hva som blir liggende. Vi er avhengige av ny produksjon med lave utslipp for å unngå alternativ produksjon med høye utslipp. Derfor er det viktig at vi fortsetter å gjøre lønnsomme funn som kan produseres med lave utslipp. Som i Norge.
Statoil leter ikke etter tungolje, og det er uaktuelt å gå inn i ressurser som oljesand. Vi gjør det vi kan for å finne og produsere nye ressurser med stadig lavere CO2-utslipp. Her er vi blant de ledende i verden. Lykkes vi ikke med å dekke oljeetterspørselen med CO2-effektiv produksjon, blir det vanskeligere å nå Paris-målene.
Hva brukes olje til?
Stadig flere kjører elektriske biler, særlig i Norge, men også i andre land. Det er bra, men da må vi unngå at elektrisiteten produseres fra f.eks. kull. Elektrifisering av bilparken kan gå fort, mens det vil ta lengre tid å finne alternativer for økende tungtransport, skipsfart og flytrafikk. Oljeetterspørselen fra petrokjemisk og annen industri vil også øke, og vi er alle avhengige av tjenester og produkter som lages fra olje og gass. Bare vel halvparten av oljeforbruket går til drivstoff, resten går til produkter og tjenester vi alle bruker, og der etterspørselen øker: oppvarming, plastprodukter, medisiner, rengjøringsprodukter, asfalt, klær, kunstgjødsel, for å nevne noe.
Sterk vekst i fornybar energi
I Statoil er vi godt i gang med å etablere fornybar energi som en viktig og lønnsom del av vår virksomhet. Vi har begynt med havvind. Våre prosjekter gir oss en fornuftig avkastning og er i rute til å levere fornybar strøm til mer enn én million husstander i Europa.
I høst starter vi en park av flytende vindmøller utenfor Skottland. God mediedekning verden rundt skyldes at dette kan åpne muligheter der det i dag er for dypt for bunnfaste vindmøller. Igjen er vi faktisk verdensledende, teknologien kommer fra vår erfaring med flytende plattformer, og mange av leveransene fra norsk leverandørindustri.
Nylig gjorde vi vår første investering i solenergi med Scatec Solar i Brasil. Et lite steg som vi håper gir grunnlag for et nytt vekstområde for Statoil.
Vår ambisjon er å investere i størrelsesorden 100 milliarder kroner i ny fornybar energi frem mot 2030. Det vil ikke stå på vilje til å satse. Utfordringen er å finne gode, lønnsomme prosjekter.
Teknologiske kvantesprang
Historien om vår industri er historien om innovasjon og teknologiutvikling. Nye ressurser kan utvinnes på stadig bedre måter. Vi er nå i gang med et teknologisk skift som vil endre vår bransje for alltid.
De neste tre årene vil Statoil bruke én til to milliarder kroner for å ta et globalt lederskap innenfor digitalisering. Vi er forberedt på å øke dette fremover. De store plattformenes dominans kan snart være forbi. Fremtidens utvinning vil i stadig større grad være drevet fra havbunnen, med lettere installasjoner, ubemannet, robotisert, fjernstyrt og standardisert. Sikrere, mer lønnsomt og med lavere utslipp. Vi bruker teknologi fra andre bransjer, og vi bidrar med å investere og utvikle teknologier videre til glede både for oss og andre industriklynger.
Muligheter og utfordringer
Klimaendringer er ikke et spørsmål om tro. Dette er vitenskap. Menneskeskapte klimaendringer skjer, og det vil få dramatiske konsekvenser dersom vi ikke klarer å stoppe dem. Denne konklusjonen er basis for våre beslutninger og investeringer. I Statoil har vi kunnskap, kloke hoder og kapital for å bidra til å utvikle fremtidens løsninger.
Vi har sett tiltakende debatt om stresstesting av norsk økonomi mot lavkarbonscenarier. I Statoil gjør vi dette allerede, og vi hilser velkommen at Norge nå velger å gjøre det samme. Våre tester har vist at Statoil er robust. Energieffektivitet, olje- og gassleveranser med lave utslipp, satsing på karbonfangst og -lagring, teknologiutvikling og fornybar energi er viktige deler av svaret både for Statoil og for Norge. Og det vil også være Norges viktigste bidrag til å løse den globale klimautfordringen. En lønnsom olje- og gassindustri vil også være motor for teknologi- og kompetanseutvikling som har betydning langt utenfor vår industri, og for den kontinuerlige omstillingen Norge trenger.
Skal vi lykkes i nye 50 år, må vi være en del av svaret på de store utfordringene verden står overfor. Derfor vil vi fortsette å omgjøre naturressurser til energi for mennesker og bærekraftig fremgang for samfunnet vi er en del av.
Kronikken ble opprinnelig publisert i Aftenposten. Gjengitt med forfatterens tillatelse.
Kronikk av Vidar Lindefjeld, politisk rådgiver i organisasjonen La Naturen Leve.
Vi i La Naturen Leve er like bekymret som de fleste andre over klimaendringene og deres konsekvenser. Vi ønsker alle fornuftige tiltak velkommen. Vel å merke tiltak som faktisk virker og som ikke bare har en høy, politisk symbolfaktor.
Derfor støtter vi f. eks. EUs bestrebelser på å øke fornybarandelen i europeisk kraftproduksjon og vi støtter en energipolitikk som bl. a. satser på sol – og vindkraft for å redusere fossile utslipp. Riktignok synker ikke utslippene i EU like mye som andelen fornybar skulle tilsi, noe som skyldes behovet for balansekraft når det ikke blåser og solen ikke skinner. Slik balansekraft er dessverre fremdeles fossil. Likevel: Man er på riktig vei.
Så altså: Vi er ikke prinsipielle motstandere av vindkraft. Men i Norge? Her er situasjonen ganske annerledes. Tenk over dette:
Norge forbruker i dag ca. 130 TWh strøm pr. år. Vi produserer, takket være vår vannkraft, mellom 15 og 20 TWh mer enn dette, i 2016 149,5 TWh. Forskere ved NTNU/Cedren anslår at Norge mot 2050 kan produsere inntil 200 TWh årlig, uten stor utbygging av vannkraft og uten mer vindkraft.
Denne strømmen kan brukes til forventet økning i innenlands forbruk (elbiler, transport, kraftkrevende industri) og til å realisere tanken om Norge som grønt batteri for Europa. Nå skal vi riktignok ha in mente at med et europeisk, årlig strømbehov på ca. 3.500 TWh er det begrenset hva et norsk «batteri» kan bidra med, men alle monner drar.
Norge ligger på verdens fornybartopp med ca. 70 % fornybarandel i vårt totale energiforbruk. EUs tilsvarende andel er i dag 13-14 % og medlemslandenes ambisjon er å øke den til 20 % i 2020 og 27 % i 2030. Bra, det, men langt unna det som er realiteten i vårt land.
Norges problem og store klimautfordring er følgelig ikke vår utslippsfrie kraftforsyning, men vårt fossile energiforbruk i andre sektorer, særlig transport (vei og sjø) og industri. Det er her politiske prioriteringer, penger og forskning blir helt sentrale i årene fremover.
I denne situasjonen er det at våre politikere og skiftende regjeringer har besluttet å bygge store mengder norsk, landbasert vindindustri. Pr. i dag er ca. 100 konsesjoner gitt for det bransjen, for å pynte på realitetene, gjerne kaller «vindparker». I virkeligheten er det rene industriforetak i hjertet av norsk natur. Det er nemlig ikke slik at man, som i f. eks. Danmark, kan sette opp vindturbiner i kulturlandskap, langs landeveien eller på jordene. I Norge har vi en ganske annerledes topografi og det er på toppene det blåser! Terrenginngrepene og konsekvensene for naturen, mennesker og dyr blir deretter. Disse bildene fra hhv. Roan og Egersund illustrerer muligens poenget?
Foto: La Naturen Leve
Foto: La Naturen Leve
Trenger vi kraften? Nei. Har turbinene noen klimaeffekt? Ikke i Norge, der de ikke erstatter ett gram fossil kraft. I Europa, da? Klimabevegelsen hevder jo at en kilowatt vindkraft fra Norge uten videre erstatter en kilowatt fossil kraft i f. eks. Tyskland. Slik er det ikke, ikke minst på grunn av EUs kvoteregime. En rekke fremtredende norske forskere har i årevis trukket klimaeffekten av norsk vindkraft i tvil. Vi har ennå til gode å se dokumentasjon på at de tar feil.
Så hvorfor vindindustri i Norge? Tjener bransjen penger? Ikke ennå, i hvert fall. Regnskapene for norske vindkraftverk er begredelig lesning, med tap i hundremillionersklassen. Synd for eierne, som i praksis er norske kommuner og deres innbyggere.
Er fremtidsutsiktene gode? Her spriker analysene, både om fremtidige kraftpriser, kraftbehov og effektene av utenlandskabler for norske kraftprodusenter. Det er lite som tyder på at gevinst i overskuelig fremtid. Dels bortfaller elsertifikatene, dels er kostnadene ved et vindkraftverk fortsatt for høye med dagens spotpriser.
Så hva driver investorene i norsk vindkraft, som i dag utelukkende er utenlandske fonds og banker? Ikke vet vi, men vi ser jo at enkelte analytikere funderer på om de ikke helt har skjønt risikoen. Store prosjekter er under utbygging, flere venter på endelig investeringsbeslutning. Tiden vil vise hvordan dette skal gå.
Det som er sikkert, er at norsk natur vil blø. Tusenvis av km2 vil bli berørt, med store konsekvenser for natur og mangfold, for fauna og ikke minst for mennesker. Realiteten er at den vindkraftutbygging som nå skjer, gir naturinngrep som langt overstiger hva vannkraftverkene noen gang var i nærheten av. Se f. eks. på det lokalbefolkningen på Lista kaller «Sinsenkrysset» på Lista vindkraftverk:
Foto: La Naturen Leve
Og våre politikere? De gleder seg over det er blitt fortalt om klimaeffekt, om arbeidsplasser og kommunale inntekter. Og om de fantastiske norske vindressursene, som skal redde verden. Dokumentasjon er de mindre opptatt av.
Det hele er dypt tragisk!
Kronikkforfatteren Vidar Lindefjeld er politisk rådgiver i organisasjonen La Naturen Leve.
Les også:
Disse strømprisene må sol-, vind- og vannkraft ha for å gå i pluss
– For de fleste huseiere er det ikke aktuelt med en vindmølle i hagen
Tror vindkraft kan stå for 30% av Europas strømproduksjon innen 2030
Seks vindparker åpner i Rogaland på to år
Selger Norges miljøfortrinn til utlandet
Fossil energi står for 58,3 prosent av verdens elektrisitetsproduksjon
Pr. oktober 2017 er det i forhold til normalen noe mindre vann i magasinene – men positiv hydrologisk balanse.
Magasinene i Skandinavia har noe mindre fyllingsgrad enn normalt for årstiden, men tar vi med snøen i fjellet og tilsig fra elver og terreng er kraftmarkedet i en overskuddsituasjon.
På grunn av høyere strømpriser tidligere i år forventes strømregningen å bli litt høyere i år sammenlignet med fjoråret.
Tall og prognoser pr. 13.10.2017.
Til tross for at mange av oss synes det har regnet jevnt og trutt har strømprodusentene mindre vann i magasinene enn normalt for årstiden. Men ikke mye mindre.
Meteorologene melder om mere regn i tiden fremover og kraftanalytikerne forventer at vannet i magasinene vil ha en normal fyllingsgrad om en ukes tid hvis værprognosene slår til.
I Norge kommer godt over 90 % av strømproduksjonen fra vannkraft så det er liten tvil om at nedbøren har mye å si for prisutviklingen på strøm.
Som kurvene i diagrammet viser har spotprisene i Oslo- og Østlandsområdet for første gang på en god stund lagt seg på et lavere nivå enn de var i fjor på samme tidspunkt.
Spotprisene representerer innkjøpsprisen til strømleverandørene og er oppgitt uten påslag og mva.
Spotprisen i uke 41 for Sør-Norge ligger lavere enn på samme tid i fjor.
Bli oppdatert! Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Spotprisene for kunder i Sør- og Midt-Norge har vært omtrent på samme nivå som prisene for Oslo og Østlandsområdet, mens strømprisen i Nord-Norge, Troms og Finnmark har over en lengre tidsperiode ligget på et lavere nivå. Men fra og med uke 39 ble det omvendt.
Mer om strømpriser engros finner du på Nordpool her.
Hvordan er situasjonen i øyeblikket?
Vi har i øyeblikket en styrket hydrologisk balanse for Skandinavia. Summen av magasinfyllingen, snøen i fjellet og tilsig fra elver og terreng er 3,6 TWh over normalen for årstiden. Overskuddet tilsvarer et årlig forbruk til 180 000 boliger med et årsforbruk på 20 000 kWh for å sette det i perspektiv, såpass mye at det har innvirkning på prisen. Det meldes om mer enn normalt med nedbør over Skandinavia neste 10 døgn.
Diagrammet under viser utviklingen i hydrologisk balanse i tiden fremover. Syntetic er den reelle balansen pr. dato, og den orange kurven er basert på værmeldingsprognosen EC12 ENS. Det er forventet at den hydrologiske balansen vil være positivt økende de neste dagene.
Magasinfyllingen alene er på 85,6 % for Skandinavia. Normalen for årstiden er 87,6 %.
God kjernekraftproduksjon er viktig for prisnivået her hjemme i Norge. Man må ha i tankene at det hver dag settes en felles spotpris for Norge, Sverige, Danmark og Finland. Det betyr at all produksjon og forbruk i disse landene basert på tilbud og etterspørsel er bestemmende for spotprisene.
Kjernekraftproduksjonen i Skandinavia går i øyeblikket på 62 % av full produksjon. Forsmark 2 og Oscarshamn 3 er nedstengt for årlig vedlikehold. Forsmark 3 ligger ute på grunn av teknisk feil, men er forventet å komme på nett senere denne måneden. Det kan være greit å vite at Vattenfall vill stenge ned kjernekraftreaktorene Ringhals 1 i 2020 og Ringhals 2 i 2019.
Vi har fremdeles en god del termisk produksjon i Skandinavia. Kull, gass og oljefyrte produksjonsenheter. Marginalkostnaden for disse er på ca. 35,5 øre/kWh som er en del høyere enn spotprisene i øyeblikket.
Forbruket i Skandinavia 13.10.2017 er på 52 000 MW i høylasttimen. Det produsere ca. 33000 MW fra vannkraft, 8 500 MW fra termisk, 3 350 MW fra vind,7 000 MW fra kjernekraft og 7 00 MW uspesifisert. Grønn kurve er produksjon fra vind, brun kjernekraft, gul termisk og blå vann.
Hva er spotpris?
Vet du forresten hva spotpris egentlig er og hvordan den beregnes? Denne beregnes hver dag, 7 dager i uka, av den nordiske kraftbørsen (Nord Pool ASA) på bakgrunn av aktørenes samlede kjøps- og salgsanmeldinger for neste døgn.
Mer om hva spotpris faktisk er og hvordan beregningene gjøres kan du lese her.
Oppsummering
I øyeblikket har vi et gunstig strømprisnivå for årstiden. Vi har et visst overskudd i ressurssituasjonen, og mer nedbør er meldt. Det vil dempe strømprisene i tiden fremover. Situasjonen i strømmarkedet, sett fra kunden sin side, ser bra ut i øyeblikket.
For priser ut til kunder, kan du se våre strømavtaler her.
Hvor høy blir strømregningen i 2017
Årlige strømutgifter historisk og forventet. Det er benyttet et normalforbruk på 20 000 kWh som grunnlag for beregningene. Påslag og mva er inklusive. Som vi ser ligger det an til noe høyere strømpriser i år sammenlignet med fjoråret. Ca kr. 7 500 i årlige strømutgifter for 2017 hvis en forbruker 20 000 kWh. Tallene er reelle frem til dags dato, resten av året er prognose.
Skrevet av Jan Jansrud, daglig leder i Gudbrandsdal Energi AS.
Vannkraften står for rundt 96 prosent av all strøm som genereres til det norske strømnettet, og den er avhengig av at det er nok vann i vannmagasinene. På denne tiden av året er det sjeldent et problem, men det er viktig at fyllingsgraden holder seg høy slik at det er mye å gå på når strømproduksjonen må økes i vintermånedene.
I den siste oppdateringen fra NVE ser vi at fyllingsgraden gjorde et lite hopp i uke 40. Da økte fyllingsgraden med 2,8 prosentpoeng, og dermed endte den på 85,6 prosent. Det er ikke rekord for denne tiden av året, men det er markant over medianverdien for uke 40.
Norge er delt inn i 5 elspotområder.
Østlandet
Midt-Norge
Sørvestlandet
Nord-Norge
Vestlandet
Les også:
Nå er vannmagasinene 82,8 prosent fulle
Litt mindre vann i vannmagasinene
Nå er vannmagasinene 79,5 prosent fulle
Godt fylte vannmagasin etter sommeren
– Vannkraften er ryggraden i den fornybare norske energien
Hva koster strømmen i resten av Europa?
Så mye svinger strømprisen i løpet av døgnet
Slik går strømmen ut og inn av Norge
Oljedirektoratet forteller at de har gjort klart en oppdatert utgave av sokkelkartet sitt. Det viser den norske kontinentalsokkelen med alle feltene, funnene, tildelte områder og områder som er åpnet for leting pr. 18. august i år.
Kartet, samt diverse utsnitt kan lastes ned fra Oljedirektoratets hjemmeside. Der kan man også bestille en papirutgave.
Kartet bør være interessant for alle som jobber med olje- og gassutvinning på den norske sokkelen, samt miljøinteresserte som ønsker en oversikt over hvor det er olje- og gassaktivitet.
Her kan du laste ned sokkelkartet.
Påstand
«Tesla-bilene er ‘store, tunge biler som sliter på veien’»
Hans Andreas Limi, Frp, 12.10.2017, Aftenposten
Konklusjon: Faktisk helt feil
Regjeringen foreslår en «Tesla-avgift» for de tyngste el-bilene. Frp´s parlamentariske leder forklarer at disse bilene er «store, tunge biler som sliter på veien». Men det er ikke støtte i Skandinavias fremste forsking på området for å si at en Tesla på 2,5 tonn sliter på veiene. Det er piggdekk og tungtransport som står for veislitasjen.
Gjennomgang
I forkant av fremleggelsen av statsbudsjettet for 2018 kunne Aftenposten avsløre at regjeringen ønsker å innføre en engangsavgift på de største el-bilene. Blant bilene på markedet i dag er det først og fremst Tesla-er som vil bli ilagt den nye avgiften. I dag er alle el-biler fritatt for både engangsavgift og moms.
Da finansminister Siv Jensen (Frp) la fram statsbudsjettet ble det klart at avgiften vil gjelde el-biler som veier mer enn to tonn. Den tyngste Teslaen på markedet veier nesten 2,5 tonn og vil med forslaget til regjeringen får en vektavgift på rundt 70 000 kroner.
Aftenposten skriver:
– I regjeringspartiene har fordelingsvirkningen og signaleffekten ved at så mye av elbil-fordelene tilfaller velstående Tesla-eiere i Oslo-området skapt bekymring og irritasjon. Det er noe av bakgrunnen for grepet som nå gjøres.
– Det som utfordrer avgiftsfordelene mest, er Tesla, sa Frps parlamentariske leder Hans Andreas Limi til Aftenposten før nyheten om neste års «elbil-avgift» var kjent.
Videre skriver de:
– Limi påpeker at selv om Tesla var innovatører på området, er Tesla-bilene «stor, tunge biler som sliter på veien».
Frp´s parlamentariske leder bekrefter til Faktisk. no at han er riktig sitert, og det er det siste han her sier som vi ønsker å se nærmere på. De fleste som leser Limis utsagn vil forstå ham som at i motsetning til lettere el-biler så sliter Tesla´er så mye mer på veien at det forsvarer en avgift. Men er det slik at Tesla-bilene er så tunge at de sliter merkbart mer på veien?
– Spiller ingen rolle
Trafikkøkonomisk institutt (TØI) har i rapporten «Marginale eksterne kostnader ved vegtrafikk» regnet på hvilken trafikk som utløser kostnader til vedlikehold av vei. I rapporten (side 66) står det:
– De marginale kostnadene kan knyttes til trafikkavhengig slitasje. Denne er i Norge spesielt knyttet til slitasje pa? vegdekke pa? grunn av piggdekkbruk og nedbryting av bærelag som følge av høye aksellaster.
Det er altså tungtrafikk og piggdekk som sliter på veien. I Norge er det begrensninger for lastebiler med akseltrykk fra seks til 24 tonn. De største Teslaene har et maksimalt akseltrykk bak på 1,8 tonn.
Da rapporten kom ut i 2014 sa forskningsleder Harald Thune-Larsen ved TØI dette til Aftenposten :
– Alle analyser jeg har sett viser at all slitasje kommer av de tunge bilene, null fra privatbiler.
Når Faktisk tar kontakt med Thune-Larsen viser han også til den svenske rapporten « Redovisning av regeringsuppdrag kring trafikens samhällsekonomiska kostnader ». Han mener dette er den beste beregningen som er gjort av kostandene ved vegslitasje. Faktisk.no ringer professor Jan-Eric Nilssonved svenske «Statens väg- och transportforskningsinstitut» (VTI). Han er helt klar på at vekten på en personbil ikke har noen innvirkning på veislitasje:
– Det avgjørende er vekt per aksel på tunge kjøretøy, samt bruken av piggdekk på personbiler. Om en bil veier ett eller to tonn spiller ingen rolle. Det er når bilene veier over åtte-ti tonn det begynner å skje noe med veiene.
Han sier at dersom noen ønsket å skattelegge adferd som sliter på veiene burde de øke gebyrene for piggdekk. Arild Ragnøy er sjefingeniør i Vegdirektoratet.
– Det spiller ingen rolle hvor mange personbiler som kjører på veiene. Det er bare tungtransporten som bryter veien ned. Og da snakker jeg ikke om biler på ett eller to tonns akseltrykk. Jeg snakker om 50-tonnere med akseltrykk på åtte tonn og oppover.
Han peker på det paradoksale i at det er privatbilene som betaler for veinettet i Norge, mens det er tungtransporten som sliter veiene ned.
Dobbel vekt er seksdobbel slitasje
Thune-Larsen på TØI har regnet ut hva slitasje på vegdekket koster per kjørte kilometer. Prisen er ett tusendels øre per personbil per kilometer. Han skriver til Faktisk.no:
– Så teoretisk 6-dobles slitasjen fra 1 til 2 tonn akselvekt mens tunge kjøretøy påfører langt høyere slitasje. Men beregnet teoretisk kostnad for en personbil er 0,001 øre/km. Det tilsvarer 300 kr for en bil som kjøres 300 000 km i sin levetid. En 6-dobling øker da (ytterst teoretisk) kostnaden med 1500 kr over bilens levetid.
Marginal betydning
De fleste som hører uttalelsen vil forstå den som at grunnlaget for avgiftsøkningen er at Tesla´er sliter mer på veiene enn andre biler, siden de er så store og tunge. Så registrerer vi at når vi etterspør dokumentasjon for påstanden så sier Limi at det ikke er dette han mener (se tilsvaret under). Vi faktasjekker likevel hva som er sagt og hvordan vi tror folk flest oppfatter det.
Gjennomgangen viser at det ikke er støtte i skandinavias fremste forskning for å si tunge personbiler som Tesla sliter mer på veiene enn andre biler. For veislitasjen har det bare marginal betydning om en bil veier ett eller to eller tre tonn.
Tilsvar
Limi presiserer at sitatet var en del av en større resonnement.
– Den teknologiske utviklingen har ført til flere nye elbilmodeller på markedet som har komfort, ytelse og sikkerhet som er mer sammenlignbare med tradisjonelle biler enn tidligere. Bruk av elbiler påfører også samfunnet kostnader, blant annet knyttet til kø, ulykker, veislitasje osv. Slike kostnader skal prises gjennom veibruksavgiften. Mitt poeng er at det er for stor forskjellsbehandling mellom store, tunge elbiler og tradisjonelle personbiler.
Han mener derfor det er riktig å gjøre en liten justering i avgiften, som ikke rammer små og mellomstore biler. Videre skriver han:
– Viktig å presisere at jeg ikke mener at Tesla sliter mer på vei enn tradisjonelle biler inkl ladbare hybrider, men heller ikke mindre, og derfor grunn til større likebehandling.
Les faktasjekken på Faktisk.no
Les også:
2004 nye Teslaer på én måned
120.000 norske elbiler
I praksis utgjør strøm til elbil kun 1/5 av det bensin koster
Grønt bensinskifte gir økonomisk bakrus