Denne kronikken av fysiker Rasmus Benestad ved Metereologisk institutt er et tilsvar til fysiker Stein Bergsmarks kronikk, og er en oppfølger i serien med kronikker der de har diskutert hvorvidt klimaendringene primært er menneskeskapt eller ikke. Les også: – Bare 4 prosent av CO2 i atmosfæren er menneskeskapt Hvorfor fysiker Benestad mener at fysiker Bergsmark tar feil Oljebransjen: – Vi støtter FNs klimapanels konklusjoner – Solstrøm i Norge er et unødvendig, ulønnsomt og tvilsomt klimatiltak – CO2 kan ikke være hovedårsaken til klimaendringene Derfor tar klimaskeptikeren feil Min kommentar Hvorfor fysiker Benestad mener at fysiker Bergsmark tar feil gjorde liten inntrykk på Stein Bergsmark. Han gjentar de fleste av sine opprinnelige påstander i en ny kronikk på enerWE og forstår ikke motforestillingene. Jeg tror det er håpløst å gjenta mine poenger igjen, men kunne gått mer i dybden i mange andre av hans argumenter. Det er likevel et eksempel fra hans siste kronikk som det er verdt å dvele litt ved. Bergsmark bruker nemlig en bestemt figur som er en sikker indikator på inkompetanse. Denne figuren fra John Christy Figur 4 (bedre grafisk kvalitet her) og viser en sammenligning mellom gjennomsnittet av et ensemble av 102 modellberegninger og observasjoner (gjennomsnitt av 3 satellittmålinger samt 4 ballong-målinger). Hverken Bergsmark eller Christy har tydeligvis forstått at de sammenligner ulike størrelser, for at man ikke kan avkrefte modellberegninger basert på slikt. Hva er et ensemble i denne sammenheng? Det er en rekke parallelle beregninger som er utført med ulike modeller eller enkelte modeller med litt ulik starttilstand. Figuren nedenfor viser den globale middeltemperaturen basert på et ensemble med globale klimamodeller. Den tykke svarte kurven viser gjennomsnittet for dette ensemblet, på samme måte som modellberegningene er vist i Christys figur. Det er også en rekke andre kurver med ulike farger i figuren nedenfor, men ingen av disse viser helt den samme tidsutviklingen som den tykke svarte kurven. Men hva betyr egentlig denne ulikheten? Er det ingen samsvar mellom den sorte kurven og de tynne kurvene?  Den svarte kurven er jo gjennomsnittet av alle de tynne kurvene (bortsett fra en enkel kurve som viser den observerte temperaturen). Figuren viser global middeltemperatur fra et ensemble med 108 beregninger gjort ved globale klimamodeller (CMIP5 RCP 4.5). I tillegg representerer en kurve observert temperatur (HadCRUT4). Y-aksen viser årsmidlet 2-meter temperaturavvik i °C fra gjennomsnittet over perioden 1961-1990. Denne øvelsen forsøker å sammenligne to ulike størrelser og da bør man ikke forvente at de skal vise nøyaktig den samme utviklingen. På samme måte, sammenligner Christy og Bergsmark to ulike størrelser i et forsøk på å avkrefte modellberegningene. Figuren viser også en kurve for observerte temperaturer. Kan du se hvilken? Riktignok viser Christy gjennomsnittet av 3 satellittkurver, men det er et matematisk faktum at gjennomsnitt basert på utvalg av ulikt antall målinger også representerer ulike størrelser. Et annet poeng er at rekkefølgen av kalde og varme år simulert av klimamodellene er tilfeldig fordi de naturlige variasjonene er såkalt ikke-lineære (kaos-effekten). Det betyr at man ikke kan forutsi tidsutviklingen nøyaktig og at ulike utregninger vil gi ulike utviklingsbaner – som vi ser i figuren. Modellkurvene er ikke synkronisering med hverandre. Satellittkurvene derimot er ikke uavhengige av hverandre, men er synkroniserte med hensyn til tidsutvikling. De bygger jo på de samme målingene fra de samme satellittene. En annen statistisk læresetning er at gjennomsnitt basert på tre synkroniserte (avhengige) kurver er en annen statistisk størrelse enn et gjennomsnitt basert på tre usynkroniserte (uavhengige) kurver. Modellberegningene som Christy og Bergsmark viser er hentet fra den nederlandske dataportalen ClimateExplorer. Men man finner ikke modellberegninger av temperaturer i ulike høyder over bakken i denne nettportalen, kun temperaturen nær bakken. Satellittmålingene og ballongene, derimot, representerer gjennomsnittlig temperatur i et volum som strekker seg fra bakken til en høyde på ca 15 km. I tillegg til ulike statistiske størrelser, bruker Christy ulike fysiske størrelser i sin sammenligning når han sammenligner temperaturer ved overflaten med temperaturen for 15 km av atmosfæren. En økt drivhuseffekt gjør at den nedre delen av atmosfæren (troposfæren, som går opp til ca 10km) blir varmere mens luftlagene ovenfor (stratosfæren) blir kaldere. Er det noen som ser problemet med denne sammenligningen? Ikke nok med det. Satellittmålingene er også modellberegninger, som jeg har påpekt før. Faktisk baserer de på tilsvarende modeller som viser at CO2 gir en global oppvarming. Det er ironisk at hverken Bergsmark eller Christy har innsett dette faktum. Dessuten er satellittkurven sydd sammen av ulike satellitter med kort levetid, og målingene fra de ulike satellittene spriker. Det ikke er så enkelt å sette dem sammen til en pålitelig temperaturkurve. De er blitt korrigert flere ganger. Med andre ord avdekker figuren til Christy grunnleggende mangler når det gjelder å forstå både statistikk og fysikk. Når Bergsmark legger vekt på den, viser han egentlig at han heller ikke forstår hva det er han egentlig sammenligner. Et nytt poeng i denne kronikken til Bergsmark, er hans henvisning til avisen Daily Mail og en artikkel skrevet av journalisten David Rose. Rose baserer seg på amerikaneren John Bates som han omtaler som en varsler. Bates er pensjonert, men var tidligere ansatt ved National Ocean and Atmospheric Administration (NOAA). Saken dreier seg om en amerikansk temperaturanalyse fra NOAA som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Science. Det er verdt å lese Zeke Hausfather sin kritikk av artikkelen til Rose. Hausfather er både klimaforsker og har jobbet med lignende temperaturanalyser, i motsetning til Rose. Men når man går i dybden på Bates sine motforestillinger, viser det seg at den ikke egentlig dreier seg om resultatene er gyldige, men om hvordan dataene ble arkivert. Dette kan selvsagt diskuteres, men jeg synes han trekker det vel langt. En fjær blir til fem høns. Uansett viser Bergsmark beskyldninger som “manipulering”, “skandale” og “bortforklaringer” at han ikke er i stand til å forstå de faglige sidene. Og at han på en ufin måte forsøker å sverte klimaforskningen. Akkurat som han har gjort før, og passer inn i trenden som Stefan Rahmstorf beskriver på RealClimate.org. Bergsmarks respons på min kritikk avdekker en dogmatisk og faktaresistent holdning med manglende fagforståelse. Da er det ingen vits i å diskutere disse spørsmålene videre med ham. Les også: – Bare 4 prosent av CO2 i atmosfæren er menneskeskapt Hvorfor fysiker Benestad mener at fysiker Bergsmark tar feil Oljebransjen: – Vi støtter FNs klimapanels konklusjoner – Solstrøm i Norge er et unødvendig, ulønnsomt og tvilsomt klimatiltak – CO2 kan ikke være hovedårsaken til klimaendringene Derfor tar klimaskeptikeren feil

Klimaendringene gir oss mer og sterkere vind, viser en fersk forskningsrapport. Hittil har forskere ikke kunnet påvise at mer og sterkere vind også er en konsekvens av varmere klima, man har bare sett en klar kobling til mer nedbør. En ny studie utført ved Bjerknessenteret i Bergen er blant de første studiene som klart indikerer en klar sammenheng også til økt vind. Sterkere vind – Den nye studien viser en klar indikasjon på at de globale klimaendringene også fører til sterkere vind knyttet til de aller sterkeste frontene. Vi ser en tydelig trend som er knyttet til varmere klima, men det trengs mer forskning for å påvise en sikker sammenheng, sier professor i meteorologi Nils Gunnar Kvamstø, som er instituttleder for Geofysikk institutt ved Bjerknessenteret. Det kan også være en langsom variasjon som er forbigående, understreker han. Hovedgrunnen til at man ikke tidligere har kunnet påvise at vinden har økt, er at man har et ujevnt målenett. Man har rett og slett ikke vindmålere som kan fange opp alle episodene, for eksempel til havs. Konsekvensen har vært mangel på systematisk datamateriale om vind. Ny metodevind Nå har forsker Sebastian Schemm, sammen med kolleger fra Universitetet i Bern og ETH Zürich tatt i bruk en ny metode, der de analyserer værfrontene over Europa sommer og høst. – Overraskende nok har ikke meteorologer en enkelt definisjon av en front. I vår studie har vi tatt utgangspunkt i metoder som hjelper oss til å tegne opp en front ved bakken, forteller Schemm. Schemm og kollegaene hans har klart å identifisere endringer i de ekstreme frontene og har da etterpå kunnet påvise at varmere klima ikke bare gir økt nedbør, men også mer vind. Så gjenstår det flere studier før det med sikkerhet kan fastslås en årsakssammenheng mellom menneskeskapte klimaendringer og mer vind. (©NTB)

Denne kronikken av fysiker Stein Bergsmark er et tilsvar til fysiker Rasmus Benestad ved Metereologisk institutt: Hvorfor fysiker Benestad mener at fysiker Bergsmark tar feil Jeg har utgitt to klimarapporter. Rasmus Benestad går voldsomt ut mot min siste klimarapport i sine kronikker på nettsidene i Energi og Klima (30. januar) samt Enerwe og Dagbladet (1. februar). Jeg ber leserne gå tilbake og lese Benestad en gang til. Sammenlagt gjennom hele teksten bruker han nesten 40 % av spalteplassen til personlig diskreditering av meg og mine kilder, samt til fremhevning av egen  kompetanse og erfaring. Det er et tegn på dyptliggende usikkerhet at Benestad ser seg nødt til å vinne debattstyrke på denne måten. Hans retorikk er nedlatende, uakademisk og ikke en forsker verdig, og det er tydelig at han ikke tolererer en fri og åpen debatt. Benestad gjør et nummer av at han er klimaforsker og ikke jeg, og hevder med dette at bare en klimaforsker kan formidle korrekt klimastoff. Imidlertid har jeg en omfattende og variert erfaring som seniorforsker i verdensledende industrikonsern og har eksempelvis arbeidet mye med systemmodellering og simulering. Min rolle er   å formidle god skeptisk forskning fra fremtredende klimaforskere, de fleste med langt høyere status og vitenskapelig produksjon enn Benestad. For denne rollen mener jeg å ha meget gode kvalifikasjoner. Rent faglig setter jeg stor pris på at Benestad går ut så bredt som han gjør, da får jeg anledning til å utdype mine synspunkter. Jeg står ved alt jeg har skrevet i mine klimarapporter, de er også gjennomgått av flere pensjonerte professorer, som kan uttale seg trygt uten at karrieremuligheter eller prosjektfinansiering er i fare. Jeg kan trygt anbefale både min første og min andre klimarapport. De finnes på http://www.klimarealistene.com/vitenskap-2/annen-klimavitenskap/ Innledning For at leserne skal få en oversikt over hva saken dreier seg om starter jeg med fire saker jeg håper Benestad og jeg kan være enige om. CO2 er en drivhusgass. Menneskeskapte utslipp av CO2 fører til en viss økning av atmosfæretemperaturen. Det har i årene etter den siste istiden for ca 11 500 år siden, samt i de siste 2000 år fram til slutten av den lille istiden på slutten av 1800-tallet vært meget betydelige klimaendringer som har vært drevet og styrt av naturlig variasjon. Fra slutten av den lille istiden rundt 1890 og fram til i dag har klimaet også endret seg. Så skiller Benestad og jeg lag: Klimaskeptikerne hevder at klimaendringen fra 1890 og fram til i dag fortsatt er dominert av naturlig variasjon, men med et relativt lite bidrag som  skyldes utslipp av CO2. Dette begrunnes med at det ikke er noen grunn til at naturlig variasjon plutselig har sluttet å gjøre seg gjeldende, at det finnes en  god erfaringsbasert fysisk  forklaringsmodell for skeptikernes syn  og at virkningen av CO2 alene som klimagass har nærmet seg metning og at ytterligere utslipp har liten betydning. Dette kommer jeg tilbake til. Benestad forsvarer Klimapanelets politiske konsensus som hevder at naturlig variasjon ikke lenger gjør seg særlig gjeldende og at utslippene av CO2 er den dominerende faktoren. Dette begrunnes med scenarier fra klimamodeller med en innprogrammert hypotese om at mer CO2 fører til mer vanndamp som er en mye sterkere drivhusgass enn CO2 og at det er denne vanndampforsterkningen som er utslagsgivende. Klimapanelet har imidlertid det problemet at modellscenariene feiler. Historiske klimafakta En overveldende historisk klimarealitet danner bakgrunnen for klimaskeptikernes syn. Figur 1 viser rekonstruksjoner av temperatur fra isborekjerner på Grønland   og CO2-innhold i atmosfæren fra Antarktis. Tidsperioden strekker seg fra slutten av den siste istiden fram til omtrent 1950. Vi ser at temperaturen har variert voldsomt, at vi har fire varmeperioder markert med grønt, hvorav den lengst til høyre er den middelalderske varmeperioden. Vi ser også at vi faktisk de siste 3500 år er i en periode med en fallende trend. Samtidig ser vi at det ikke er noen som helst samvariasjon mellom temperatur og CO2. Det er således intet som tyder på at CO2 påvirker temperaturen. Figur 1. Temperatur og CO2 etter siste istid. Ingen tegn til samvariasjon mellom temperatur og CO2 (climate4you.com) Figur 2 viser i detalj temperaturutviklingen de siste 2000 år. Vi ser den middelalderske varmeperioden da vikingene slo seg ned på Grønland og vi ser den lille istiden. Benestad vil hevde at den middelalderske varmeperioden bare var et lokalt fenomen, men det finnes omfattende studier som bekrefter at perioden var global.  Se for eksempel de følgende lenkene: http://www.co2science.org/subject/g/summaries/globalmwp.php http://kaltesonne.de/mapping-the-medieval-warm-period/ Vi ser at den lille istiden hadde sin laveste temperatur omkring år 1700, og at vi deretter gikk over i en fase med stigende temperatur. Denne stigende fasen representerer en opphenting etter minimumstemperaturen i den lille istiden og har fortsatt fram til våre dager. Figur 2. Temperaturutviklingen de siste 2000 år med store variasjoner. Vi ser også den opphentingen mot varmere klima som starter rundt år 1700.(Craig Lohle 2007). Figur 3. Temperaturutviklingen fra 1840 fram til i dag. Vi ser at den siste oppvarmingsperioden starter omkring år 1900, lenge før våre utslipp for alvor begynte å vokse, rundt 1950. (HadCRUT). Figur 3 viser temperaturutviklingen fra 1840 til i dag, med opphentingen etter den lille istiden. Vi ser også en temperaturtopp rundt 1940, som kalles «the blip». Denne «blip’en» er spesielt interessant fordi klimaforskerne ikke har klart å modellere den, den er jo et utslag av naturlig variasjon. Klimamodellene feiler Jeg drøfter nå det viktigste, at klimamodellene feiler.   Klimapanelet har selv  fortalt at klimamodellene ikke kan brukes til langtids spådommer om klimaet. I Panelets tredje hovedrapport heter det: «I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig». Dette grunnleggende faktum er antakelig ikke kjent for Benestad, og det burde mane til forsiktighet med å bruke panelets modellscenarier som grunnlag for praktisk og svært kostbar klimapolitikk. Opplysninger av denne typen kommer aldri til syne i de dokumenter våre politikere leser. I  Klimapanelets synteserapport fra 2014 skrives det om hvor dårlig klimamodellene treffer. På side 41 heter det: «For perioden fra 1998 til 2012, viser 111 av 114 tilgjengelige modellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene». Klimapanelet forteller oss først at 97 % av klimamodellene gir for høye temperaturer. Deretter ønsker Panelet at vi fortsatt skal ha tiltro til deres modellbaserte scenarier. Prof. John Christy ved University of Alabama er en høyt merittert klimaforsker. Han avga nylig et vitnemål i en statlig høring, der han påviste at klimamodellenes temperaturprojeksjoner (altså temperaturscenarier) feiler grovt, og beklaget samtidig at disse brukes for å utvikle politikk. Figur 4. Christy sammenlikner modellkjøringer med observerte data både fra satellitt- og ballongmålinger, og vi ser at over siste 20-årsperiode viser klimamodellene en stadig økende feil. (Kilden er angitt i teksten) Christys Figur 4 ovenfor viser hvordan et gjennomsnitt av scenarier fra klimamodellene over en lang periode gir en temperaturtrend som langt overstiger de observerte temperaturer. Jeg anbefaler leserne å ta en titt på Christys klimavitnemål  der denne figuren er vist. http://docs.house.gov/meetings/SY/SY00/20160202/104399/HHRG-114-SY00-Wstate-ChristyJ-20160202.pdf Her kommer det avgjørende argumentet. God naturvitenskap, som Benestad etterlyser, er bygget på hypoteser som kan bekreftes eller avkreftes. Dersom vi kjenner egenskapene til et system, kan vi forutsi systemets oppførsel. Bare dersom systemets observerte oppførsel stemmer overens med det vi har forutsagt er hypotesen korrekt. I motsatt fall er hypotesen falsifisert. Dette tror jeg Benestad vi være enig i. Professor Christy viser uten rom for tvil at klimamodellene feiler, og Modellene har ikke kunnet forutsi klimasystemets oppførsel, systemets egenskaper er derfor ikke tilstrekkelig godt kjent til at vi kan stole på modellenes scenarier. Hypotesen er med andre ord falsifisert. Modellscenarier som ikke stemmer overens med observasjoner har ingen utsagnskraft. Vi kan ikke stole på klimamodellene. Strengt tatt er nå den viktigste delen av  diskusjonen over. Temperaturmålinger Så litt om temperaturmålinger. Jeg støtter meg til satellittmålinger fordi dette er det eneste målesystemet som har tilnærmet full global dekning. Professor Ole Humlum ved Universitetet i Oslo plasserer satellittmålingene i kvalitetsklasse 1. Se Humlums nettside climate4you.com. Det er to «konkurrerende» satelittmålinger, jeg holder meg til de målingene som gjøres av professorene Roy Spencer og John Christy, som er pionerene som startet slike målinger. Målingene baserer seg på naturlig infrarød stråling fra oksygen i atmosfæren. Målingene kalibreres mot høypresisjons platina termometre som igjen er kalibrert mot laboratoriestandarder før satellittene skytes opp.  Roy Spencer forteller at nøyaktigheten ligger fra 0,01 til 0,1  grad. Infrarød temperaturmåling er en moden teknologi, først tatt i bruk for 100 år siden.  Leserne er sikkert også kjent med de infrarøde febertermometrene som måler temperaturen i øret med en oppløsning på 0,1 grad. At satellittmålingene gir representative og korrekte data bekreftes av at resultatene stemmer godt overens med måleresultater fra værballongene. Benestad vil heller bruke temperaturmålinger fra HadCRUT eller NOAA/NASA. Da anbefaler jeg linken nedenfor fra Daily Mail, der en fremtredende klimaforsker, etter at han ble pensjonist,  avslører manipulering av temperaturdata fra NOAA. Også NASAs manipulering av temperaturdata, en prosess som kalles homogenisering, er godt dokumentert andre steder. Oppslaget karakteriseres blant skeptikerne som en skandale, mens forskere som støtter IPCC har fått det travelt med å produsere gode bortforklaringer. http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-4192182/World-leaders-duped-manipulated-global-warming-data.html#ixzz4XlWgDL48 For øvrig plasserer professor Humlum HadCRUT temperaturdata i kvalitetsklasse 2 og NASAs temperaturdata i kvalitetsklasse 3. Bare 4 prosent av CO2 i atmosfæren er menneskeskapt Tilhengerne av Klimapanelets klimakonsensus liker ikke NIPCC og de rapportene som organisasjonen har utgitt og diskrediterer forfatterne og rapportene ved alle anledninger. Men det er et faktum at NIPCC har en lang rekke høyt meritterte forfattere, som formidler sunn skeptisk forskning.Dette er et annet viktig punkt der Benestad praktiserer bortforklaring. Tabellen nedenfor er hentet fra Energy Information Administration. Her ser vi i øverste linje at menneskeskapt CO2 utgjør 23 100 Gt, mens totalen er 793 100 Gt. Det betyr at menneskeskapt CO2 utgjør 2,9 prosent. NIPCC Jeg kan anbefale NIPCC, Nongovernmental International Panel on Climate Change, http://climatechangereconsidered.org/ Så kommenterer jeg en noen flere av Benestads påstander, men finner ingen grunn til å ta alle. Jeg henviser heller til mine rapporter. 1 Varmepausen I Klimapanelets rapport AR5, Kapittel 11, heter det om den globale temperaturtrenden: «…circa 0,26 degree C per decade for 1984 – 1998 and circa 0,04 degree C per decade for the hiatus period 1998 – 2012).»  Hiatus betyr pause, dette betyr at Klimpanelet betrakter perioden fra 1998 som en varmepause, og panelet forteller at temperaturtrenden ble meget lav i denne perioden. Dette er helt ukontroversielt, en objektiv fremstilling fra Klimapanelet. Men det står langt nede i rapporten så muligens har Benestad ikke sett dette. 2 Året 2014 var ikke det varmeste året 2014 ble et rekordvarmt år i Norge. Globalt ble året ikke det varmeste da jeg skrev min klimarapport.   Satellittmålinger viser at 1998 var det varmeste året de siste 20 år, og at 2014 antakelig bare er nummer 5 i denne rekken. Året 2015 ble nummer 3 i rekken. Benestad kan gjerne henvise til bakkemålinger, jeg holder meg til satellittmålingene, altså kvalitetsklasse 1. Forskjellene er i alle fall svært små, det dreier seg om hundredels grader. Vitsen med i det hele tatt å diskutere dette er Klimapanelets ønske om at selv ubetydelige temperaturrekorder skal virke skremmende, så det fortelles ikke om hvor små forskjellene er fra år til år. 3 Har varmen gått i dyphavet? Først litt om bakgrunnen for dette spørsmålet. Fordi klimamodellene ikke har klart å fange opp eller forutsi varmepausen, ble det nødvendig å finne en forklaring på hvor den påståtte varmen som skyldes vanndampforsterkningen for CO2 har tatt veien, når den altså ikke er synlig i atmosfæren. Benestad har således ikke forstått min argumentasjon. Det er ingen tvil om at havet har blitt varmere, men temperaturtrenden er meget lav. Det er også usikkert om stigningstrenden er statistisk signifikant. Det at varmen som skyldes vanndampforsterkning via CO2 har gått til havet i stedet for til atmosfæren kommenteres slik av professor Richard Lindzen: At varmen har gått i havet er en unnskyldning som dekker over at man ikke har forstått prosessene med varmeutveksling mellom de øvre og de nedre lag av havet, som i virkeligheten er svært kompliserte.  For å kunne hevde at en ekstra varme har gått i havet må man først kunne beregne hvor mye av temperaturøkningen  i havet som skyldes naturlig variasjon, og det kan man ikke. Dr. David Evans er en kontroversiell men lynskarp skeptisk forsker. Evans har seks akademiske grader over 10 år relatert til modellering og anvendt matematikk. Heller enn selv å fortsette argumentasjonen  mot Benestad vil jeg henvise til Dr. Evans, sjekk linken under http://joannenova.com.au/2013/05/ocean-temperatures-is-that-warming-statistically-significant/ 4 Klimapanelet innrømmer feil og har gjort det lenge Her er det tilstrekkelig å vise til  min klimarapport der jeg igjen siterer IPCC. Klimapanelet fastslo selv allerede i 2001 at deres forskning og klimamodellering  ikke kan brukes til langtids spådommer  om  det fremtidige klima. For i Panelets  Third Assessment Report, avsnitt 14.2.2.2 side 774 heter det i min oversettelse: «I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk,  ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig». Dette har jeg allerede nevnt ovenfor. Dette lite kjente og overraskende faktum alene diskvalifiserer store deler av Klimapanelets arbeid som grunnlag for praktisk klimapolitikk. Så har vi  Klimapanelets synteserapport fra 3. november 2014. Her demonstrerer Klimapanelet selv hvor dårlig klimamodellene har vært mht å forutsi varmepausen vi har hatt siden 1998. Panelet sier på rapportens side 41, i min oversettelse. «For perioden fra 1998 til 2012, viser 111 av 114 tilgjengelige modellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene».  I klartekst betyr dette at Klimapanelet først forteller oss at 97 % av klimamodellene gir for høye temperaturer, og at de deretter ønsker at vi fortsatt skal ha tiltro til deres modellbaserte scenarier. Dette bør våre politikere,  redaktører og klimajournalister merke seg. 5 Klimapanelet utgir ikke kvalitetssikrede prognoser, bare scenarier Dette utsagnet har jeg fra Kevin E. Trenberth, hovedforfatter for IPCC fra 2001 til 2007. Jeg siterer: «I virkeligheten kommer det ingen prediksjoner fra IPCC. I stedet utgir de «What if» projeksjoner av fremtidig klima som svarer til visse utslippsscenarier. Det er ingen estimater, heller ikke med hensyn til noe utslippsscenario og ikke noe beste anslag». Dette er blant annet grunnen til at IPCC opererer med uttrykket «temperaturprojeksjon» i stedet for «temperaturprognose» eller «temperaturfremskrivning». Scenarier er historier konstruert på bakgrunn av et sett av antakelser, og scenarier kan være svært overbevisende. Det betyr ikke at de nødvendigvis vil inntreffe. Scenarier er verken prognoser eller resultat av noen validert prognosemetode. Likevel presenteres scenariene utad av mange forskere og aktivister som prognoser. Dette er uhyre  alvorlig, for både politikere, klimajournalister og folk flest tror naturlig nok at Klimapanelet kommer med pålitelige prognoser. Men hør hva fagfolk sier om dette. Professor J. S. Armstrong er en av verdens ledende prognoseeksperter. Han og hans medarbeidere har undersøkt en del av  Klimapanelets scenarier og funnet ut at de brøt med 72 av 89 relevante prinsipper vitenskapelige prinsipper for prognoseutvikling. 6 Det er hittil ikke påvist noen erfaringsbasert fysisk sammenheng mellom økning av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren og de observerte klimaendringene Her snakker jeg ikke om Klimapanelets modellbaserte hypoteser og scenarier og aller minst om  temperaturprojeksjoner som stadig feiler,  men om erfaringsbasert og statistisk verifisert fysisk bevis. Alt tyder i dag på at klimaet i hovedsak styres av naturlige prosesser nært tilknyttet den varierende solaktiviteten i vekselvirkning med hav, vanndamp og skyer. Jeg nevner igjen varmepausen. Fra studier av proxydata (indirekte data, f eks fra iskjerner) hundre tusener av år tilbake  ser vi at temperaturen stiger først og at CO2-konsentrasjonen følger etter. Det er umulig å tolke dette slik at CO2 er en vesentlig temperaturdriver. Et tredje slående faktum er at fra 1950 til i dag har de menneskeskapte utslipp økt med mer enn 600 % mens CO2-innholdet i atmosfæren bare har økt med 30 %! Dette tyder i meget sterk grad på at menneskeskapte utslipp er svært lite merkbare i atmosfæren. Benestad hevder jeg tuller med tall, men saken er ekstremt enkel. I 1950 var utslippene ca 500 Gt. I år 2015 var utslippene vokst til ca 35 000 Gt. Utslippsdata er tilgjengelig på nettet.  Dette blir en vekst på mer enn 600 %, mens utslippene altså har vokst med 30 %. Alle med barneskolens pensum i matte kan regne ut dette. 7. Det såkalte togradersmålet er ganske enkelt en pragmatisk politisk konstruksjon Benestad gir meg rett i dette, og da er det ikke mye mer å diskutere. Betydningen av togradersmålet blir belyst andre steder. Det er svært lite sannsynlig at temperaturen vil stige 2 grader før 2100. 8. Det eksisterer ingen alminnelig vitenskapelig konsensus om at CO2 er den vesentligste driveren til de klimaendringene som er observert Benestad mener dette er feil. Men det dreier seg om en massiv politisk konsensus der ingen dissens tåles og det foregår betydelig meningspress og selvsensur. Men titusenvis av kompetente forskere har signert petisjoner som går i mot Klimapanelets konklusjoner, noe som dessverre er lite kjent. Det blir altså galt å snakke om noen «vitenskapelig» konsensus. Vitenskapelige spørsmål avgjøres  ikke ved konsensus, men ved samsvar mellom teori, prediksjon og observasjon. Så skriver Benestad at jeg ikke har tatt hensyn til at CO2 har en tilbakevirkende effekt. Det har Benestad helt rett i, fordi denne tilbakevirkende effekt ikke har manifestert seg i økende atmosfæretemperatur, jamfør avsnittet om varmepausen.  Klimamodellenes temperaturprosjeksjoner er altfor høye, nettopp fordi denne tilbakevirkende effekt uteblir.Benestad fremhever at CO2 er en drivhusgass. Dette er jeg  skjønt enig i. Men mitt hovedpoeng er at det nå er såpass mye CO2 i atmosfæren at varmevirkningen nesten er mettet. Dette fremgår med all ønskelig tydelighet av Figur 5 nedenfor. Vi ser at de første 20 ppm (ppm angir million-deler), til venstre, har meget stor betydning og varmevirkningen avtar kraftig etter hvert som CO2-innholdet i atmosfæren stiger. Ved det nivået vi hadde i 2010 ga ekstra CO2 bare en minimal ekstra varmevirkning. Den anerkjente eksperten professor (emeritus) i meteorologi Richard S. Lindzen ved Department of Earth, Atmospheric and Planetary Sciences ved MIT har gjennom sin forskning vist at “En dobling av CO2, alene, bidrar bare med ca 0,5 – 1 grad oppvarming”. Dette er et lite omstridt faktum. Det meste av denne oppvarmingen har allerede funnet sted. Når klimapanelet hevder at en dobling av CO2 i atmosfæren vil øke temperaturen med flere grader, skyldes dette ikke egenskapene til CO2 alene, men hypoteser som er programmert inn i klimamodellene i form av usikre valg av dårlig kjente tilbakekoplings-mekanismer,  som kan gi forsterkning. Lindzen er en av verdens aller høyest meritterte klimaforskere, og har publisert mer enn 200 vitenskapelige arbeider. Han har også vært hovedforfatter for IPCC, nettopp på feltet «Fysiske klimaprosesser og tilbakekoplinger», så vi må ha lov til å anta at han har arbeidet mer med dette spørsmålet enn Benestad. Det er altså svært viktig å være klar over at det ikke er observasjoner eller erfaringsdata som ligger til grunn for Klimapanelets utsagn om kommende temperaturøkning, men modellbaserte scenarier som hittil har vist seg å feile grovt, fordi modellene ikke har klart å fange opp at atmosfæretemperaturen ikke har steget signifikant siden 1998.  Tvert imot, med bakgrunn i erfaringsdata fra satellitt- og værballongmålinger blir økt drivhuseffekt beregnet til bare 0,0033 grader per år, eller snaut 0,4 grader per 100 år, som en øvre grense. Så gjenstår bare å si takk til de leserne som har hatt tålmodighet til å lese alt dette! Stein Bergsmark Les også: Hvorfor fysiker Benestad mener at fysiker Bergsmark tar feil Oljebransjen: – Vi støtter FNs klimapanels konklusjoner – Solstrøm i Norge er et unødvendig, ulønnsomt og tvilsomt klimatiltak – CO2 kan ikke være hovedårsaken til klimaendringene Derfor tar klimaskeptikeren feil