KOMMENTAR: Anders Lie Brenna er ansvarlig redaktør i enerWE.
Norge og verden må kutte ned på utslippene hvis vi skal klare å nå klimamålene som er satt i Paris-avtalen. Verden er ikke bærekraftig slik vi holder på nå.
Det grønne skiftet er på gang, og det er mye som går i riktig retning. Bensinsalget faller jevnt og trutt, og i Norge nærmer vi oss 100.000 solgte elbiler. Samtidig øker interessen for solenergi med en rivende teknologisk og forretningsmessig utvikling.
Økonomiske konsekvenser
Utfordringen er at vi fortsatt er ekstremt avhengig av inntektene fra oljebransjen. Selv i et dårlig oljeår som i år med lave oljepriser, bidro petroleumsinntektene med 233 milliarder kroner på statsbudsjettet. Det tilsvarer 18,8 prosent av inntektene, og utgjør nesten like mye som AS Norge drar inn på inntektsskatten.
Det er få som snakker om konsekvensene av det grønne skiftet. Alle er for miljøvern, og alle vil redde planeten vår. Det er et voldsomt engasjement for å få det til, og det er bra. Det som ikke er bra, er at det ikke følges opp med en seriøs tilnærming til den store usynlige elefanten i rommet: Hvordan skal vi dekke opp tapet?
Det korte og enkle svaret er at vi ikke greier det slik vi holder på nå. Som enerWE tidligere har rapportert, legger statsbudsjettet til grunn at oljeprisen løfter seg og holder seg på et markant høyere prisnivå enn den ligger på i dag. Dersom den ikke gjør det, ligger vi an til en budsjettsmell på ca. 20 milliarder kroner neste år.
Det er ingen tvil om at det er forskjell i miljøengasjementet mellom ytterpunktene FrP og MDG, men realiteten er at samtlige partier som er representert på Stortinget faktisk gjør noe for å bidra til at vi klarer å gjennomføre det grønne skiftet.
Dessverre står det dårligere til med den økonomiske forståelsen og interessen. Som eksempel på det kan vi trekke frem at samtlige av partiene legger til grunn at oljeprisen stiger neste år når de legger frem sine alternative statsbudsjett.
I praksis er det oljen som finansierer det grønne skiftet i Norge. Hvis oljeinntektene går ned som følge av lav oljepris og/eller lavere oljeinntekter som et resultat av politiske vedtak om å bremse ned oljeutvinningen, vil det gi store utslag for norsk økonomi.
I tillegg til en stor økonomisk nedtur, risikerer vi også et brått stemningsskifte der miljø plutselig kan gå fra å være en topprioritet til å bli en post langt nede på prioriteringslisten. Folk som sliter med sin privatøkonomi fordi de sliter med å få jobb, stemmer ikke for det mest miljøvennlige alternativet. Bare se på rustbeltet i USA som stemte frem Donald Trump.
Disruptiv innovasjon
Det er ikke økonomisk bærekraftig for Norge å gå «all in» på overgangen fra fossilt til fornybart, men det er heller ikke bærekraftig å bare fortsette som før. Hvis vi gjør det vil vi gå på en økonomisk smell når de fornybare energiløsningene blir modne nok, og andre land har bygd seg opp på miljøvennlig energi. Vi må derfor klare å holde to tanker i hodet samtidig.
Professor Clayton Christensen ble berømt for sine forretningsteorier rundt disruptiv innovasjon der han forklarte hvordan ledende selskaper klamret seg til sin etablerte teknologi og forretningsmodell, og dermed ignorerte nye innovasjoner frem til det ble for sent. Som en følge av det kommer nykommere opp og går forbi etablerte giganter som kjøres i grøfta eller blir stående fast på et forglemt sidespor. Vi ser det stadig vekk i IT-bransjen der den ene IT-giganten etter den andre detronerer gårdagens ledestjerne, og vi har sett det utallige ganger innen bransjer som foto, musikk, film, bøker og i mediebransjen. Overgangen fra analogt til digitalt er brutal.
Alle prøver, men det er ingen som egentlig har klart å finne en god måte på å takle overgangen. Christensen argumenterer for å kannibalisere deg selv før noen andre gjør det, noe han ble inspirert til av prosessorgiganten Intel’s legendariske leder Andy Grove. Det er sannsynligvis både nødvendig og riktig, men det er alt annet enn smertefritt. Bare spør mediebransjen om hvordan de opplever overgangen fra papiraviser til nettaviser.
Fra bensin til strøm
Overgangen fra bensin til strøm for bilbruken er et slikt disruptivt dilemma for Norge. Bensinsalget er enormt, prisen er høy og det er også avgiftene. Når bensinen selges til listepris på 15 kroner drar staten inn nesten 9 kroner pr. liter i avgifter.
Selv om elbilene i dag nyter godt av avgiftsfritak på salgsprisen, betales det faktisk en avgift på elbilenes drivstoff. Elavgiften ligger på 16 ør pr. kilowatt-time, og merverdiavgiften kommer i tillegg. Med dagens strømpris utgjør avgiftene ca. 36 prosent av prisen som elbilistene betaler. Det blir likevel småpenger, og i praksis taper den norske stat 38,5 øre for hver kilometer som kjøres av en elbil istedenfor en bensinbil.
Kort og lang sikt
Hvis vi tenker kortsiktig, vil det lønne seg for AS Norge å fortsette å satse på olje og bensin. På litt lengre sikt er det imidlertid en dårlig strategi. Utviklingen har ikke kommet så langt ennå, men den går fort og det er liten tvil om at fornybar energi kommer for fullt. I starten er det ikke lønnsomt, men det er mye som tyder på at det etterhvert vil bli det.
Den nye oljen
Alle snakker om «den nye oljen», og hva vi skal leve av etter oljeeventyret. Det er vel knapt en bransje som ikke har forsøkt å presentere seg som den verdige arvtageren. Neste gang du hører noen si det, er det bare å si: «Vær så god! Her er en skatteregning på 77 prosent.»
For det er det oljen bidrar med til fellesskapet, og det er rammebetingelser som ingen andre bransjer klarer å leve med.
I nye energibransjer som solenergi, havvind og vindkraft er det tvert i mot motsatt. Disse bransjene trenger enorme subsidier nå i starten for å kunne utvikle seg, modne og etablere seg som bærekraftige energiprodusenter de neste årene. Dette er støtte som de bør få, men for å kunne gi disse pengene til fornybare energikilder må oljebransjen få rammebetingelsene og støtten de trenger.
For realiteten er at uten inntektene fra oljebransjen har ikke Norge råd til å gjennomføre det grønne skiftet.
Les også:
Staten taper nesten 40 øre kilometeren på elbiler
Med solceller på taket åpnes døren for IT-bransjen
AS Norge ligger an til budsjettsmell på 20,6 milliarder kroner
Markant høyere strømpriser enn i fjor høst
Grønt bensinskifte gir økonomisk bakrus
Derfor faller bensinsalget
Overoptimistisk forventning til oljeinntektene?
– Statoil skal være en del av overgangen til et lavkarbon-samfunn
Kronikk av fysiker Stein Storlie Bergsmark:
Realistiske kalkyler viser at solstrøm i 2016 gir en pris på 170 øre i gjennomsnitt for Norge, og det er intet snarlig prisfall i vente. 100 000 typiske solcelleanlegg ville bare bidratt med 0,2 prosent av vår kraftproduksjon.
Solstrøm er bra – der hvor det dekker et behov eller er lønnsomt. I Tyskland har enorme subsidier gjort solstrøm lønnsomt for anleggseiere, men svært kostbart for strømkundene, som betaler mellom 250 og 300 øre per kWh. Slik EU regner, har Norge 109 % andel strømproduksjon fra fornybare kilder, skyhøyt over EUs gjennomsnitt på 28 %. Norsk kraftproduksjon i 2015 var 145 TWh, opp med 1,9 % siden 2014, og var da den høyeste produksjon som var registrert. Samtidig eksporterte vi 14,6 TWh. Det er et stort kraftoverskudd i Norden. Vi trenger derfor ikke solstrøm i Norge.
Det kan likevel være grunner til å installere solcellepaneler i Norge, men samfunns- eller privatøkonomisk lønnsomhet er ikke en av dem. Andre grunner kan være ideologi, politisk eller kommersielt profileringsbehov eller teknologi-interesse.
Norske bidrag er og bør forbli helt minimale
Et typisk solcelleanlegg med spisseffekt på 3 kW vil produsere ca 3000 kWh per år. 10 000 slike anlegg vil da i løpet av et år produsere 30 GWh som svarer til 0,02 % av vår årsproduksjon. I juli vil 10 000 anlegg produsere 3,75 GWh. I juli 2014 ville panelene ha bidratt med 0,04 % av strømproduksjonen. I juli har vi imidlertid overskudd og eksport av kraft, så i 2014 ville panelene ha bidratt med 0,16 % av eksporten.
Kostnader og lønnsomhet
Basert på tysk prisnivå overført til Norge bør et 3 kW anlegg i 2016 ikke koste mer enn 55 000 kroner ferdig montert på et bolighus. Dette gir 200 millioner kroner per effektiv megawatt installert, mer enn Statoils flytende vindkraftprosjekt Hywind med 165 millioner! NVE har i 2015 konkludert med at kostnadene for et frittstående solkraftverk vil bli mellom 4 og 5 ganger høyere enn for vannkraft. Enova sier også «Det bør være et rimelig omforent syn at solkraft ikke er lønnsomt i dagens kraftmarked.»
En realistisk LCOE priskalkyle gir kr 1,70 som middelverdi for Norge. Både samfunns- og privatøkonomisk er derfor solstrøm sterkt ulønnsomt. Agder energi betalte i 2014 spotpris pluss en godtgjørelse for nettleie på 4 øre per kWh. Gjennomsnittlig spotpris i Sør-Norge var i 2014 på 24 øre, i midten av juni 2015, under 13 øre. Med selvkost på 170 øre per kWh er det dårlig butikk å selge strøm til nettleverandøren.
Men man kan bruke all strøm selv. Mellom klokken 9 og 15 produseres det aller meste av energien, men da er behovet for strøm lite. Derfor blir det ofte overproduksjon, og mye av energien blir faktisk ikke utnyttet. I første kvartal 2015 kostet en kWh i snitt 86 øre alt inkludert. Dersom egenproduksjonen koster 160 øre så taper man med denne strømprisen 74 øre per kWh.
Solkraft har ingen systemfordeler i Norge
Vi har bedre alternativer. Solkraft er mye dyrere enn andre løsninger, og tiltak for å fremme solkraft vil derfor gi betydelige ekstrakostnader. Mest solkraft blir produsert i sommerhalvåret, da vi har minst bruk for ny kraft. Da er forbruket lavest og tilsiget til vannkraftsystemet størst. Solkraft reduserer ikke behovet for overføringskapasitet i nettet, fordi solcellene har minimal produksjon i desember og januar, som er de dimensjonerende periodene for nettet.
Miljø og klima
Solcelleproduksjon er energikrevende, så bruken bidrar med CO2-utslipp. IPCC anslår i middel 30 – 40 gram per kWh med produksjon i Europa. På våre breddegrader er solinnstrålingen lavere, og vi må regne med 70 g/kWh. Velges paneler fra Kina, hvor kraftmixen inneholder mye kull, må man legge på 20 gram per kWh eller mer.
Vannkraft gir 3 gram CO2 per kWh, så solkraften vil gi 20 – 30 ganger mer CO2 enn vannkraft. I tillegg vil de tilhørende omformerne bidra meget betydelig til CO2-utslippet, om man ikke velger produsenter som har kjøpt strøm med opprinnelsesgaranti eller med annen type bokføring avskrevet omformernes reelle livsløpsutslipp.
Dette betyr at 10 000 solcelleanlegg vil øke norske utslipp med flere tusen tonn CO2 per år. Og til slutt, når levetiden for omformere og solceller går ut om 15 – 30 år, står man igjen med flere tusen tonn spesialavfall, spesielt er de utrangerte omformerne problematiske.
Pris- og teknologiutvikling
Prisene i Tyskland flater ut. Det siste året har prisene på kinesiske paneler falt med 2 %, de siste månedene har prisene stått stille. Prisen på europeiske paneler har sunket med 12 % på et år, men prisene synker nå marginalt og nærmer seg de kinesiske prisene. Teknologiutviklingen er for tiden moderat, 2 – 4 prosentpoeng økning i effektiviteten rapporteres som sensasjonelt. Det er sannsynlig at det kommer gjennombrudd, men ingen kan i dag si når en ny generasjon solceller kommer i alminnelig salg.
Støtteordninger i perspektiv
Et anlegg til 55 000 kroner med 3 kW spisseffekt vil få støtte fra Enova med ca kr 14 000. 10 000 slike anlegg ville koste 550 millioner, og støtten ville blitt 140 millioner kroner. Et mindre vannkraftverk med 4 – 5 MW installert effekt vil levere like mye energi i løpet av et år, vil produsere døgnet rundt, vil få mange ganger så høy levetid, vil bidra neglisjerbart med CO2 og vil koste mellom 50 og 80 millioner kroner.
Et slikt scenario viser at samfunnets investering i solcelleanlegg er svært ufornuftig, det er langt bedre å investere i vannkraft. Samtidig har vi vist at 10 000 anlegg er uten praktisk betydning for vår energiforsyning. Selv 100 000 slike anlegg vil bare svare til 0,2 prosent av vår årsproduksjon av kraft. Dette er mindre enn den naturlige variasjonen i produksjon fra år til år! Slike støtteordninger kan bare skyldes en kombinasjon av ideologi, politisk profileringsbehov og mangel på kunnskap.
Stein Storlie Bergsmark er fysiker og tidligere seniorforsker, samt tidligere leder av studieprogrammene i fornybar energi ved Universitetet i Agder. Han har tidligere utmerket seg som en sterk kritiker av FNs klimapanel.
Les også:
Med solceller på taket åpnes døren for IT-bransjen
Hadde du likt å produsere din egen strøm?
