I begynnelsen av november ble det kjent at Skretting, verdens største fiskefôrprodusent, velger å stenge ned sin fabrikk i Storbritannia. Konkurransen har blitt for tøff. Produksjonskapasiteten i regionen overstiger det underliggende markedet med mer enn 50 prosent, skriver .
Fôrfabrikkene i Storbritannia forsyner primært Skottland og Irland, men kan også levere til Island, Færøyene og Norge. Det er kort vei med båt over Nordsjøen, og problemet med overkapasitet gjelder såvisst ikke bare i Storbritannia. Dette reiser naturligvis spørsmålet om det er flere fabrikker som står i fare for å stenges ned.
Fôrprodusentene holder kortene tett til brystet. Ingen vil si eksakt hvor mye fôr de produserer, men iLaks har undersøkt hva de potensielt sett kan produsere.
Skretting
Skretting Norge har tre fabrikker som ligger henholdsvis i Stavanger, Averøy og Stokmarknes. Stavanger og Stokmarknes har to produksjonslinjer hver og Averøy har fire. Skretting oppgir at de regner at én produksjonslinje har en årskapasitet på 100.000 tonn. Det gir en cirka kapasitet på 200.000 tonn i Stavanger, 400.000 på Averøy og 200.000 tonn på Stokmarknes.
Leif Kjetil Skjæveland, kommunikasjonssjef i Skretting Norge sier til iLaks at all produksjon de gjør er ordrebasert og at 800.000 tonn fór derfor er en teoretisk kapasitet.
– Vi kan dessverre ikke gi ut dagsaktuell markedsinformasjon som antall tonn produsert. Men det vi kan si, er at 800.000 tonn er en teoretisk kapasitet. Vi har tilpasset våre fabrikker, antall ansatte og råvareinnkjøp til dagens marked og har optimalisert produksjonen i forhold til det, sier han.
I tillegg til de tre i Norge har Skretting en fórfabrikk i Storbritannia som har en kapasitet på 100.000 tonn.
BioMar
BioMar har to fabrikker i Norge. En på Karmøy og en på Myre. Disse har en produksjonskapasitet på henholdsvis 340.000 tonn og 260.000 tonn fór, ifølge BioMar.
I tillegg til de i Norge har BioMar en fabrikk i Danmark, tidligere Dana Feed, og en i Storbritannia, hvor de ikke ønsker å si noe mer enn at de har en «kapasitet på mer enn 100.000 tonn hver.»
Ei heller BioMar ønsker å si noe om hvor mye de faktisk produserer av total kapasitet på omlag 700.000 tonn.
– Jeg kan ikke si noe om hvor mye vi faktisk produserer, men det jeg kan si er at våre fabrikker produserer opp mot kapasitet det meste av året. Utenfor sesong har vi lavere produksjon, sier Jan Sverre Røsstad, pressekontakt i BioMar.
Marine Harvest
Storoppdretter Marine Harvest er den nokså nyankomne spilleren i fôrmarkedet, og den som har satt i gang en rokade og endret de underliggende konkurransebetingelsene. Fôr har gått fra høykonjunktur til lavmargin butikk på få år.
Fabrikken på Valneset i Bjugn kommune åpnet i 2014, og har en årlig kapasitet på 220.000 tonn. I tillegg har Marine Harvest en fabrikk på Kyleakin med kapasitet på 170.000 tonn fôr.
Marine Harvest, som tidligere var Skrettings VIP-kunde, er den eneste av fôrprodusentene som er sikret avsetning på alt produsert fôr, da selskapet fôrer sin egen fisk.
Cargill
Cargill har som eneste fôrprodusent ikke ønsket å oppgi produksjonskapasitet på sine tre anlegg i Norge, derfor har vi sett oss nødt til å belage oss på andre kilder.
– Tall på produksjonskapasitet er noe vi ikke går ut med. Det er Cargill policy, sier Hanne Dankertsen, kommunikasjonssjef i Cargill Aqua Nutrition.
For noen år tilbake produserte Halsa-fabrikken over 200.000 tonn årlig. Etter å ha mistet leveranser til Marine Harvest ble produksjonen redusert til noe over 100.000 tonn. Derfor kan vi regne med at teoretisk kapasitet er 200.000 tonn.
I 2009 rapporterte det som den gang var EWOS, at bedriftens fabrikker på Halsa, Florø og Bergneset til sammen produserte 415.000 tonn. Med det som utgangspunkt, og om vi legger til oppgraderinger gjort i Florø på omlag 150.000 kan vi anta at Cargill i dag har en total kapasitet på cirka 550.000 tonn fór.
I tillegg har Cargill en fabrikk i Bathgate, Storbritannia, som har en kapasitet på 50.000 tonn.
Bakkafrost, Aller Aqua og Polarfeed
I tillegg til de nevnte har Aller Aqua en fórfabrikk i Danmark med en kapasitet på omlag 80.000 tonn.
Bakkafrost har også en egen fabrikk. Den ligger i Klaksvik på Færøyene, heter Havsbrún og har i dag en kapasitet på 100.000 tonn. Ifølge bedriften kan de med en enkel oppgradering ha kapasitet til å produsere 150.000 tonn. Havsbrún har med det en produksjonskapasitet som i vesentlig grad overstiger fôrbehovet til eieren Bakkafrost.
Blom Fiskeoppdrett var bare noen få uker unna sløying av laksen i merdene, som ligger noen få kilometer sør for ulykkesstedet. Verdien av ørreten er på mellom 35 og 40 millioner kroner, skriver Teknisk Ukeblad.
På grunn av faren for forurensing av drivstoff fra fregatten, ble ørreten flyttet til et annet anlegg innen den skulle sløyes.
Utgiftene til flyttingen er foreløpig anslått til 1 million kroner, og det er disse utgiftene bedriften nå ønsker refundert.
«I lys av at det nå innledes en operasjon med å heve og fjerne havaristen, står lokaliteten overfor umiddelbar og betydelig fare for skade i form av forurensning voldt av bunkers som unnslipper eller tømmes fra skipet,» heter det blant annet i brevet som advokat Henrik Garmann har sendt på vegne av fiskeoppdrettsselskapet.
Staten, som eier Helge Ingstad, er objektivt ansvarlig for forurensningsskadene forliset skaper, mener advokaten, som også varsler at eventuelle skader på anlegget også kommer til å bli krevd erstattet.
Daglig leder i Blom Fiskeoppdrett, Øyvind Blom, vil ikke uttale seg om saken, skriver Teknisk Ukeblad.
– Disse partiene er de første kommersielle skalavolumene med lakseegg noen gang introdusert i staten Florida, skriver selskapet i en børsmelding.
Ytterligere 400.000 egg vil bli satt inn i neste uke, skrive iLaks.
Se listen: Disse selskapene satser på lakseoppdrett på land
Selskapet oppgir at det er i rute til å høste 9.500 tonn årlig produksjon fra anlegget i midten av 2020.
Når hele anlegget er ferdigstilt, vil det kunne produsere 90.000 tonn laks årlig.
– Problemet er at når det først går galt, går det veldig galt, veldig fort
Atlantic Sapphire skal investere nærmere fire milliarder kroner i landanlegget i Florida, som har ambisjoner om å bli verdens største.
I Hvide Sande i Danmark produserer selskapet allerede 800 tonn laks årlig, og vil øke produksjonen til 3000 tonn i året.
Er det over og ut for den norske oppdrettsnæringen om fisken kan ales opp hvor som helst i verden? Få med deg siste episode av podkasten Det vi lever av:
– Ja, vi treng smolt, og den smolten hentar vi i Norge.
Det seier Arne Geirulv, som er styreleiar i Villa Smolt på Moltu i Herøy, og styreleiar og dagleg leiar i fleire av dei norske selskapa. I tillegg er han styremedlem i morselskapet i Moskva.
43 konsesjonar
Russian Aquaculture er det største russiske oppdrettsselskapet, og produserer i år rundt 18.000 tonn med laks og ørret.
Totalt har selskapet rundt 43 oppdrettskonsesjonar, der dei fleste ligg i Murmansk-området. I tillegg har ein konsesjon for oppdrett av ørret i innsjøar i Karelia.
– Vi har allereie ein kapasitet på 40.000 tonn, slik at vi treng mykje smolt framover, seier Geirulv til Nett.no.
Foto: Kjetil Haanes/Nett.no
Fem millionar Moltu-smolt
Fem milionar av smolten skal kome frå anlegget på Moltu. Her vert det no bygt eit nytt produksjonsbygg, i tillegg til ei rekkje nye oppdrettstankar.
– I løpet av tre veker skal anlegget vere klart til å produsere 2,4 millionar smolt. Målet neste år er å kome opp i fem millionar, seier Geirulv.
Eigar av anlegget er selskapet Øyralaks, som vart starta av Lillestøl-familien på Moltu i 1986.
Selskapet vart først seld til Pan Fish, deretter til Villa Organic, før Salmar overtok i 2013.
Første frakt i mai
Før det russiske selskapet kjøpte selskapet i august i fjor, var det to år med null produksjon på Moltu.
– No satsar vi for fullt på Moltu. Første lasten med smolt skal etter planen fraktast i mai neste år, seier Geirulv.
– Då er smolten rundt 120 til 150 gram.
Han opplyser at i Mumansk-regionen er havtemperaturen så lav om vinteren at det vert berre eit årleg utset av smolt.
– Normalt brukar vi brønnbåtar frå Rostein til å frakte smolten.
Gjekk på ein smell
I tillegg til Moltu-anlegget, har også Russian Aquaculture kjøpt Olden Oppdrettsanlegg, som ligg i Trøndelag. Også her er det ein konsesjon på fem millionar smolt årleg.
Det russiske selskapet vart starta opp i 1987, først som ein importør av norsk sild og makrell.
Men selskapet satsa gradvis meir på oppdrett, før ein gjekk på ein skikkeleg smell i 2015 då mesteparten av oppdrettsfisken på ein av lokalitetane døydde. No vert det på nytt satsa på vekst ved hjelp av norsk smolt.
Store investeringar
Arne Geirulv seier at satsinga vil merkast godt i Norge.
– Hittil har vi kjøpt varer, tenester og utstyr for over 1,1 milliardar kroner i Norge.
– Neste to år er investeringsbudsjettet i Norge på 600 millionar kroner.
Moskva-eigarar
Bak Russian Aquaculture står forretningsmannen og Maksim Vorobyov, der sistnemnde er bror til guvernør i Moskva fylke Andrey Vorobyov.
– Dette er hyggjelege og dyktige forretningsfolk, som har stor tru på satsinga i Norge, seier Arne Geirulv.
Han opplyser at ein er godt i gang med å byggje opp arbeidsstokken på Moltu, der ein vil ha ein stab på 8-10 personar når anlegget er i full produksjon.
Ifølgje heimesida til Russian Aquaculture omsette selskapet i 2017 for 1,6 milliardar kroner, opp frå 0,8 milliardar kroner året før.
Resultatet før skatt var på 0,3 milliardar kroner.
Les også: Her er Norges ti største smoltanlegg
De røde varsellysene blinker for oppdretterne på hele kyststrekningen fra Karmøy til Stad.
På et møte med de lokale oppdretterne i interesseorganisasjonen Sjømat Norge nylig, varslet regiondirektør i Mattilsynet, Ole Fjetland, at det er sannsynlig at produksjonen må ned, skriver Bergens Tidende.
– Det er politisk vilje for at dere skal vokse. Regjeringen har laget gode politiske rammer for økt produksjon. Men da må dere først løse de store utfordringene med miljø, lus og sykdommer, var budskapet fra Mattilsynet.
Fjetlands melding var at oppdretternes muligheter til økt volum ligger i å bedre produksjonen i dagens anlegg, og ikke i å øke antall fisk eller få flere merder.
Lavere dødelighet, mindre sykdom og mindre lus, er oppskriften.
Mål om femdobling
Mens regjeringens mål er at næringen skal femdobles før 2050, ligger oppdretterne på Vestlandet an til at produksjonen skal ned seks prosent neste år.
Oppdretts-Norge ble i fjor delt inn i 13 såkalte produksjonsområder. Disse fikk igjen trafikklys – grønt for fortsatt vekst, gult for vent og rødt for stopp og rygg tilbake.
Det er mulig å øke produksjonen med opptil seks prosent i året om lyset blinker grønt, og redusere tilsvarende om det blinker rødt.
Produksjonsområde tre strekker seg fra Karmøy til Sotra, og område fire fra Nordhordland til Stad. Dette er de eneste områdene der det blinker rødt.
Mattilsynet tegner et alvorlig bilde:
Ingen andre steder i Norge står oppdrettsanleggene så tett. Ingen andre områder i landet finnes så mye oppdrettsfisk per kvadratkilometer.
Topper dødelighet
Samtidig topper Vestlandet statistikken for dødelighet i merdene – i fjor var det såkalte svinnet over 20 prosent i Hordaland.
Her er utbredelsen av den smittsomme virussykdommen Pancreas disease (PD) størst.
Antall utbrudd av den andre farlige virussykdommen ILA (infeksiøs lakseemeni) i Hordaland og Sogn og Fjordane er nå seks, mens det i hele fjor bare var to utbrudd og året før ingen. ILA la i sin tid la hele laksenæringen i Chile og på Færøyene i ruiner.
Ifølge fiskerimyndighetene er det heller ingen andre steder i landet at villfisken er mer påvirket av lakselus.
– Spørsmålet er om det går i riktig retning. Mitt svar er at det ikke går merkbart raskt i riktig retning. Og i noen områder går det i feil retning, oppsummerte Fjetland.
Utgifter til sykdomsbekjempelse og for å redusere lusemengden tynger oppdrettsselskapene i Hordaland. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix
Han mener bedre situasjon i merdene er den mest økonomisk lønnsomme strategi.
– Hordaland og Nordland er to ganske like oppdrettssoner, men ifølge IntraFish er produktiviteten betydelig bedre i Nordland der selskapenes driftsmargin er 12 prosent høyere. Utgifter til sykdomsbekjempelse og for å redusere lusemengden må tynge selskapene i Hordaland stort, påpekte Fjetland.
Smitter hverandre
Mattilsynet fører tilsyn med all fiskeoppdrett. De kan gjøre vedtak som begrenser produksjonen eller fører til utslakting av fisk, dersom driften ikke er i samsvar med akvakulturdriftsforskriften.
– Jeg savner en større ydmykhet for biologien. Vi ser oppdrettsselskaper som bruker veldig store juridiske ressurser for å klage på vedtak fra Mattilsynet. Det er et viktig rettsprinsipp å kunne klage på statens vedtak, men nå klages det på absolutt alt. Det gir kortsiktig gevinst for den enkelte oppdretter, med påfører andre ulemper. I realiteten bruker dere masse juridiske ressurser for å få lov til å smitte hverandre – og så mye som mulig, sier Fjetland.
Regiondirektøren i Mattilsynet har flere ganger tatt til orde for at større deler av sjøområdene som brukes til oppdrett bør brakklegges samtidig. Det betyr at sjøen blir helt fri for oppdrettsfisk i lengre perioder mellom hver generasjon. Slik kan området også tømmes for smitte og lus, og skape bedre biologiske forhold når neste generasjon oppdrettsfisk settes i sjøen.
– For å holde fiskehelsen god og smittepresset lavt, trengs en god anleggsstruktur og gode brakkleggingsrutiner. Det har man ikke i dag. Faktisk er det en spesielt dårlig anleggsstruktur i området, mener Fjetland.
Han synes spesielt Hardanger og Sunnhordland beveger seg i feil retning
– Her har vi gått fra fire soner til ti soner. Det er veldig negativt med tanke på smittespredning. Vi kommer ikke unna å måtte endre anleggsstrukturen, mener Fjetland.
Fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) vil høre hva forskerne sier, før han eventuelt ber oppdretterne på Vestlandet redusere produksjonen av laks og regnenbueørret. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix
Departementet avventende
Det er Fiskeridepartementet som til syvende og sist avgjør om oppdretterne får vokse, etter råd fra blant annet Mattilsynet. Fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) er forsiktig med å forskuttere avgjørelsen.
– Jeg har ennå ikke fått oppdaterte tall på situasjonen. Av og til kritiseres politikere for ikke å høre nok på ekspertene. Denne gangen vil jeg først høre på forskningen, før jeg konkluderer, sier Nesvik.
Men han er veldig tydelig på at produksjonen blir tatt ned i soner som får fargen rød.
– Skal vi ha et vekstregime, så må vi også være veldig tydelige på at det får konsekvenser ikke å tilfredsstille kravene for vekst, sier Nesvik.
Regionsjef Hans Inge Algrøy i Sjømat Norge mener oppdretterne har god dialog med Mattilsynet for å løse utfordringene.
– Mattilsynet mener oppdretterne bruker klagemulighetene for ofte, og at dere bruker «masse juridiske ressurser for å smitte hverandre» med sykdom og lus?
– Bildet er mer komplisert. Næringsaktørene er helt avhengige av forutsigbarhet i forvaltningen av regelverket. Dersom man ikke er enige i myndighetenes tolkning og ikke når frem gjennom dialog, så er det i denne næringen som andre, anledning til å klage, sier Algrøy.
Regiondirektøren i Mattilsynet har flere ganger tatt til orde for at større deler av sjøområdene som brukes til oppdrett bør brakklegges samtidig. Det betyr at sjøen blir helt fri oppdrettsfisk i lengre perioder mellom hver generasjon fisk. Foto: Bergens Tidende
De røde varsellysene blinker for oppdretterne på hele kyststrekningen fra Karmøy til Stad.
På et møte med de lokale oppdretterne i interesseorganisasjonen Sjømat Norge nylig, varslet regiondirektør i Mattilsynet, Ole Fjetland, at det er sannsynlig at produksjonen må ned, skriver Bergens Tidende.
– Det er politisk vilje for at dere skal vokse. Regjeringen har laget gode politiske rammer for økt produksjon. Men da må dere først løse de store utfordringene med miljø, lus og sykdommer, var budskapet fra Mattilsynet.
Fjetlands melding var at oppdretternes muligheter til økt volum ligger i å bedre produksjonen i dagens anlegg, og ikke i å øke antall fisk eller få flere merder.
Lavere dødelighet, mindre sykdom og mindre lus, er oppskriften.
Mål om femdobling
Mens regjeringens mål er at næringen skal femdobles før 2050, ligger oppdretterne på Vestlandet an til at produksjonen skal ned seks prosent neste år.
Oppdretts-Norge ble i fjor delt inn i 13 såkalte produksjonsområder. Disse fikk igjen trafikklys – grønt for fortsatt vekst, gult for vent og rødt for stopp og rygg tilbake.
Det er mulig å øke produksjonen med opptil seks prosent i året om lyset blinker grønt, og redusere tilsvarende om det blinker rødt.
Produksjonsområde tre strekker seg fra Karmøy til Sotra, og område fire fra Nordhordland til Stad. Dette er de eneste områdene der det blinker rødt.
Mattilsynet tegner et alvorlig bilde:
Ingen andre steder i Norge står oppdrettsanleggene så tett. Ingen andre områder i landet finnes så mye oppdrettsfisk per kvadratkilometer.
Topper dødelighet
Samtidig topper Vestlandet statistikken for dødelighet i merdene – i fjor var det såkalte svinnet over 20 prosent i Hordaland.
Her er utbredelsen av den smittsomme virussykdommen Pancreas disease (PD) størst.
Antall utbrudd av den andre farlige virussykdommen ILA (infeksiøs lakseemeni) i Hordaland og Sogn og Fjordane er nå seks, mens det i hele fjor bare var to utbrudd og året før ingen. ILA la i sin tid la hele laksenæringen i Chile og på Færøyene i ruiner.
Ifølge fiskerimyndighetene er det heller ingen andre steder i landet at villfisken er mer påvirket av lakselus.
– Spørsmålet er om det går i riktig retning. Mitt svar er at det ikke går merkbart raskt i riktig retning. Og i noen områder går det i feil retning, oppsummerte Fjetland.
Utgifter til sykdomsbekjempelse og for å redusere lusemengden tynger oppdrettsselskapene i Hordaland. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix
Han mener bedre situasjon i merdene er den mest økonomisk lønnsomme strategi.
– Hordaland og Nordland er to ganske like oppdrettssoner, men ifølge IntraFish er produktiviteten betydelig bedre i Nordland der selskapenes driftsmargin er 12 prosent høyere. Utgifter til sykdomsbekjempelse og for å redusere lusemengden må tynge selskapene i Hordaland stort, påpekte Fjetland.
Smitter hverandre
Mattilsynet fører tilsyn med all fiskeoppdrett. De kan gjøre vedtak som begrenser produksjonen eller fører til utslakting av fisk, dersom driften ikke er i samsvar med akvakulturdriftsforskriften.
– Jeg savner en større ydmykhet for biologien. Vi ser oppdrettsselskaper som bruker veldig store juridiske ressurser for å klage på vedtak fra Mattilsynet. Det er et viktig rettsprinsipp å kunne klage på statens vedtak, men nå klages det på absolutt alt. Det gir kortsiktig gevinst for den enkelte oppdretter, med påfører andre ulemper. I realiteten bruker dere masse juridiske ressurser for å få lov til å smitte hverandre – og så mye som mulig, sier Fjetland.
Regiondirektøren i Mattilsynet har flere ganger tatt til orde for at større deler av sjøområdene som brukes til oppdrett bør brakklegges samtidig. Det betyr at sjøen blir helt fri for oppdrettsfisk i lengre perioder mellom hver generasjon. Slik kan området også tømmes for smitte og lus, og skape bedre biologiske forhold når neste generasjon oppdrettsfisk settes i sjøen.
– For å holde fiskehelsen god og smittepresset lavt, trengs en god anleggsstruktur og gode brakkleggingsrutiner. Det har man ikke i dag. Faktisk er det en spesielt dårlig anleggsstruktur i området, mener Fjetland.
Han synes spesielt Hardanger og Sunnhordland beveger seg i feil retning
– Her har vi gått fra fire soner til ti soner. Det er veldig negativt med tanke på smittespredning. Vi kommer ikke unna å måtte endre anleggsstrukturen, mener Fjetland.
Fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) vil høre hva forskerne sier, før han eventuelt ber oppdretterne på Vestlandet redusere produksjonen av laks og regnenbueørret. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix
Departementet avventende
Det er Fiskeridepartementet som til syvende og sist avgjør om oppdretterne får vokse, etter råd fra blant annet Mattilsynet. Fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) er forsiktig med å forskuttere avgjørelsen.
– Jeg har ennå ikke fått oppdaterte tall på situasjonen. Av og til kritiseres politikere for ikke å høre nok på ekspertene. Denne gangen vil jeg først høre på forskningen, før jeg konkluderer, sier Nesvik.
Men han er veldig tydelig på at produksjonen blir tatt ned i soner som får fargen rød.
– Skal vi ha et vekstregime, så må vi også være veldig tydelige på at det får konsekvenser ikke å tilfredsstille kravene for vekst, sier Nesvik.
Regionsjef Hans Inge Algrøy i Sjømat Norge mener oppdretterne har god dialog med Mattilsynet for å løse utfordringene.
– Mattilsynet mener oppdretterne bruker klagemulighetene for ofte, og at dere bruker «masse juridiske ressurser for å smitte hverandre» med sykdom og lus?
– Bildet er mer komplisert. Næringsaktørene er helt avhengige av forutsigbarhet i forvaltningen av regelverket. Dersom man ikke er enige i myndighetenes tolkning og ikke når frem gjennom dialog, så er det i denne næringen som andre, anledning til å klage, sier Algrøy.
Regiondirektøren i Mattilsynet har flere ganger tatt til orde for at større deler av sjøområdene som brukes til oppdrett bør brakklegges samtidig. Det betyr at sjøen blir helt fri oppdrettsfisk i lengre perioder mellom hver generasjon fisk. Foto: Bergens Tidende
De røde varsellysene blinker for oppdretterne på hele kyststrekningen fra Karmøy til Stad.
På et møte med de lokale oppdretterne i interesseorganisasjonen Sjømat Norge nylig, varslet regiondirektør i Mattilsynet, Ole Fjetland, at det er sannsynlig at produksjonen må ned, skriver Bergens Tidende.
– Det er politisk vilje for at dere skal vokse. Regjeringen har laget gode politiske rammer for økt produksjon. Men da må dere først løse de store utfordringene med miljø, lus og sykdommer, var budskapet fra Mattilsynet.
Fjetlands melding var at oppdretternes muligheter til økt volum ligger i å bedre produksjonen i dagens anlegg, og ikke i å øke antall fisk eller få flere merder.
Lavere dødelighet, mindre sykdom og mindre lus, er oppskriften.
Mål om femdobling
Mens regjeringens mål er at næringen skal femdobles før 2050, ligger oppdretterne på Vestlandet an til at produksjonen skal ned seks prosent neste år.
Oppdretts-Norge ble i fjor delt inn i 13 såkalte produksjonsområder. Disse fikk igjen trafikklys – grønt for fortsatt vekst, gult for vent og rødt for stopp og rygg tilbake.
Det er mulig å øke produksjonen med opptil seks prosent i året om lyset blinker grønt, og redusere tilsvarende om det blinker rødt.
Produksjonsområde tre strekker seg fra Karmøy til Sotra, og område fire fra Nordhordland til Stad. Dette er de eneste områdene der det blinker rødt.
Mattilsynet tegner et alvorlig bilde:
Ingen andre steder i Norge står oppdrettsanleggene så tett. Ingen andre områder i landet finnes så mye oppdrettsfisk per kvadratkilometer.
Topper dødelighet
Samtidig topper Vestlandet statistikken for dødelighet i merdene – i fjor var det såkalte svinnet over 20 prosent i Hordaland.
Her er utbredelsen av den smittsomme virussykdommen Pancreas disease (PD) størst.
Antall utbrudd av den andre farlige virussykdommen ILA (infeksiøs lakseemeni) i Hordaland og Sogn og Fjordane er nå seks, mens det i hele fjor bare var to utbrudd og året før ingen. ILA la i sin tid la hele laksenæringen i Chile og på Færøyene i ruiner.
Ifølge fiskerimyndighetene er det heller ingen andre steder i landet at villfisken er mer påvirket av lakselus.
– Spørsmålet er om det går i riktig retning. Mitt svar er at det ikke går merkbart raskt i riktig retning. Og i noen områder går det i feil retning, oppsummerte Fjetland.
Utgifter til sykdomsbekjempelse og for å redusere lusemengden tynger oppdrettsselskapene i Hordaland. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix
Han mener bedre situasjon i merdene er den mest økonomisk lønnsomme strategi.
– Hordaland og Nordland er to ganske like oppdrettssoner, men ifølge IntraFish er produktiviteten betydelig bedre i Nordland der selskapenes driftsmargin er 12 prosent høyere. Utgifter til sykdomsbekjempelse og for å redusere lusemengden må tynge selskapene i Hordaland stort, påpekte Fjetland.
Smitter hverandre
Mattilsynet fører tilsyn med all fiskeoppdrett. De kan gjøre vedtak som begrenser produksjonen eller fører til utslakting av fisk, dersom driften ikke er i samsvar med akvakulturdriftsforskriften.
– Jeg savner en større ydmykhet for biologien. Vi ser oppdrettsselskaper som bruker veldig store juridiske ressurser for å klage på vedtak fra Mattilsynet. Det er et viktig rettsprinsipp å kunne klage på statens vedtak, men nå klages det på absolutt alt. Det gir kortsiktig gevinst for den enkelte oppdretter, med påfører andre ulemper. I realiteten bruker dere masse juridiske ressurser for å få lov til å smitte hverandre – og så mye som mulig, sier Fjetland.
Regiondirektøren i Mattilsynet har flere ganger tatt til orde for at større deler av sjøområdene som brukes til oppdrett bør brakklegges samtidig. Det betyr at sjøen blir helt fri for oppdrettsfisk i lengre perioder mellom hver generasjon. Slik kan området også tømmes for smitte og lus, og skape bedre biologiske forhold når neste generasjon oppdrettsfisk settes i sjøen.
– For å holde fiskehelsen god og smittepresset lavt, trengs en god anleggsstruktur og gode brakkleggingsrutiner. Det har man ikke i dag. Faktisk er det en spesielt dårlig anleggsstruktur i området, mener Fjetland.
Han synes spesielt Hardanger og Sunnhordland beveger seg i feil retning
– Her har vi gått fra fire soner til ti soner. Det er veldig negativt med tanke på smittespredning. Vi kommer ikke unna å måtte endre anleggsstrukturen, mener Fjetland.
Fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) vil høre hva forskerne sier, før han eventuelt ber oppdretterne på Vestlandet redusere produksjonen av laks og regnenbueørret. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix
Departementet avventende
Det er Fiskeridepartementet som til syvende og sist avgjør om oppdretterne får vokse, etter råd fra blant annet Mattilsynet. Fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) er forsiktig med å forskuttere avgjørelsen.
– Jeg har ennå ikke fått oppdaterte tall på situasjonen. Av og til kritiseres politikere for ikke å høre nok på ekspertene. Denne gangen vil jeg først høre på forskningen, før jeg konkluderer, sier Nesvik.
Men han er veldig tydelig på at produksjonen blir tatt ned i soner som får fargen rød.
– Skal vi ha et vekstregime, så må vi også være veldig tydelige på at det får konsekvenser ikke å tilfredsstille kravene for vekst, sier Nesvik.
Regionsjef Hans Inge Algrøy i Sjømat Norge mener oppdretterne har god dialog med Mattilsynet for å løse utfordringene.
– Mattilsynet mener oppdretterne bruker klagemulighetene for ofte, og at dere bruker «masse juridiske ressurser for å smitte hverandre» med sykdom og lus?
– Bildet er mer komplisert. Næringsaktørene er helt avhengige av forutsigbarhet i forvaltningen av regelverket. Dersom man ikke er enige i myndighetenes tolkning og ikke når frem gjennom dialog, så er det i denne næringen som andre, anledning til å klage, sier Algrøy.
Regiondirektøren i Mattilsynet har flere ganger tatt til orde for at større deler av sjøområdene som brukes til oppdrett bør brakklegges samtidig. Det betyr at sjøen blir helt fri oppdrettsfisk i lengre perioder mellom hver generasjon fisk. Foto: Bergens Tidende
– Vi fikk nok til å dekke utgiftene, men særlig lønnsomt var det ikke, sier Tore Hillersøy, skipper på M/S «Hillersøy» til Bergens Tidende.
Uke etter uke med grov sjø og vind skapte store vansker for de to båtene som deltok i årets fiske.
Etter 14 dager uten fangst, gjorde «Hillersøy» et varp og landet 45 størjer på ett kast i havet utenfor Smøla på Nordmøre.
Like etter landet M/S «Salvøy» elleve fisk i samme område.
Så var det jevnt slutt. Av årets kvote på 104 tonn, tok de to båtene til sammen ti–elleve tonn, ifølge Hillersøy.
To- og tredobles
Årets skrinne fangst til tross: Fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) gleder seg over at kvotene for makrellstørjer mer enn dobles neste år.
I 2019 får Norge fiske 239 tonn, i 2020 økes den til 300 tonn.
– Skal vi glede oss over økte kvoter når fiskerne ikke engang klarer å ta årets kvote?
– Når vi får økte kvoter, kan vi sette inn flere båter og fange mer. Vi vet jo at det er mye makrellstørjer der ute, når fisken endatil går inn i oppdrettsanlegg.
Makrellstørje er så rød i fiskekjøttet at det ligner storfe. Arkivfoto: Marita Aarekol / Bergens Tidende
Nesvik sier økningen av kvoter viser at forvaltningen gir resultater.
– Det er gledelig, understreker han.
Størjebonanza
På 1950 og ?60-tallet var det størjebonanza på norskekysten. I flere år ble det tatt opptil 15.000 tonn årlig.
Så nedfisket var bestanden at fisket ble forbudt i mange år, inntil det ble gjenåpnet i 2014. Da ble det innført loddtrekning blant påmeldte båter.
Å trekke gull-loddet hadde også en pris.
– Utstyret som kreves for å delta i fisket er kostbart, sier Hillersøy.
– Store nøter, store kasser og kostnadene ved å ha EU-inspektør om bord. Alt koster.
– Derfor håper jeg at fiskerimyndighetene lar de båtene som har investert i fisket etter makrellstørje få kvoter også neste år. Når kvotene utvides, kan nye båter komme inn.
Slik lyder hans appell til fiskeriministeren. Nesvik er imidlertid forsiktig med å love kvote til Hillersøy neste år.
Nuno Salgado hos Domstein viser frem en av størjene som ble fraktet til Bergen. Arkivfoto: Marita Aarekol / Bergens Tidende
Gir ingen løfter
– Hillersøy ber om at dere slutter med loddtrekning og heller utvider med flere båter. Kan det bli aktuelt?
– Jeg har full forståelse for at Hillersøy ser det slik, men vi snakker om felles ressurser for hele landet. Hvordan vi tildeler kvoter må vi komme tilbake til, sier fiskeriministeren.
Nesvik minner om at makrellstørjen er en verdifull fiskesort som betales med priser opp mot 1300 kroner kiloet. Særlig japanerne er hissige på den norske tunfisken.
– Nydelig godt kjøtt
Én enkelt makrellstørje kan omsettes for flere millioner kroner.
Verdensrekorden ble satt i 2013 på Tsukiji fiskemarked i Tokyo for utrolige ti millioner kroner, ifølge Havforskningsinstituttet.
Da årets storfangst ble fordelt til fiskehandlere også i Norge, sto kjøkkensjefene i kø for det røde fiskekjøttet.
Med god grunn, sier Hillersøy, som har prøvespist den verdifulle fangsten:
– Det er nydelig godt kjøtt, både rått og stekt.
Solberg leder det internasjonale høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi. Tirsdag og onsdag samles havforskere fra hele verden i Bergen på konferansen Science for Ocean Actions.Ekspertene skal gi innspill og kunnskap til panelet. Statsministeren deltar på konferansen, og her vil hun understreke at det haster å bedre havenes tilstand.
Solberg trekker frem fire hovedtrusler mot det marine miljø.
De fire truslene
– Situasjonen er dramatisk når det gjelder plastforsøpling, tap av biomangfold og ikke minst havforsuring som er knyttet til klimaendringer i mange områder. En fjerde hovedtrussel er overfiske. Nesten alle bestander i verden utsettes for overfiske. Et unntak er torskefisket i nord, som vi sammen med russerne forvalter på en bærekraftig måte, sier Solberg til BT.
Statsministeren mener presset fra de fire hovedtruslene kan få store konsekvenser for milliarder av mennesker på kloden. Nesten halvparten av verdens befolkning er avhengig av havene for sysselsetting og mat. Samtidig står utfordringene i kø, både i hjemlige farvann og ikke minst på andre breddegrader.
Les også: Havforskningsinstituttet: Kan vi ta forgitt at Barentshavet forblir vårt utømmelige, perfekt tempererte spiskammers?
– Vi lever av havet
– Norge lever av havet, og vi skal leve av havet i fremtiden. Men vi klarer ikke å leve av et hav som ikke er rent, sier Solberg og utdyper utfordringene andre land står overfor:
– Fra Afrika og øystater i Stillehavet får jeg ofte høre historier om ulovlig fiske som ødelegger ressursgrunnlaget for lokale fiskere. Vi er avhengig av internasjonalt samarbeid for å hindre at noen tjener økonomisk på ulovlig og uregulert fiske.
Statsministeren sier høynivåpanelet skal skaffe kunnskap om de store utfordringene, finne løsninger og handle for å bedre havenes helsetilstand gjennom bærekraftig bruk og høsting av ressurser.
Mat og medisiner
– Den internasjonale agendaen om havet er stykkevis og delt. Ofte kommer det et plastinitiativ her og verneinitiativ der. Vi trenger en sammenhengende plattform om hva som er farene for havet. Derfor har vi bedt forskerne om å se på alle utfordringene. Dette er viktig av hensyn til klima og miljø, men også fordi det handler om menneskers hverdag, landenes økonomi og mulighetene våre til å skaffe oss mat og medisiner i fremtiden, sier Solberg.
Havpanelet skal trekke på den beste forskningen i verden, og arbeidet skal munne ut i en sluttrapport som skal legges frem for FN i 2020.
Avviser sjødeponi-kritikk
Regjeringen hun leder er blitt kritisert for at den tillater gruvedeponier i sjøen og driver lobbyvirksomhet internasjonalt for å fortsette praksisen som miljøvernere og en del forskere mener utgjør en trussel mot marine økosystemer.
– Er sjødeponiene et uttrykk for at Norges innsats for det marine miljø er best i festtaler og på internasjonale konferanser?
– Nei. Vi har gjort en vurdering av om det er mest miljøvennlig å putte gruveavgangen i fjordene eller lage deponier på land. Vi har vurdert bæreevnen og hva miljøet tåler. Her er det viktig at vi er forsknings- og kunnskapsbaserte i det vi gjør. Derfor stilles det strenge krav om hva som er tillatt å deponere i sjøen. Det finnes dokumentasjon på at det ikke har noen større effekter, og at utslipp til sjø kan være mer miljøvennlig enn landdeponier, sier Solberg.
Mineraljakt på dypet
Regjeringen har åpnet for mineraljakt på havbunnen på norsk sokkel. Disse mineralene og enkelte såkalte sjeldne jordarter er viktige råmaterialer i alt fra smarttelefoner og sensorer til batterier og elmotorer. Litium, mangan og metallsulfider er noe av det man håper å kunne gjøre butikk av i fremtiden.
– Det dreier seg om sjeldne og dyre mineraler. Dette er grunnstoffer som Kina har mye av, og som de derfor har et godt grep om i dag. Bunnforholdene tilsier at de også kan finnes på norsk sokkel. Vi har nå fått på plass et regelverk for å være tidlig ute, slik at de som ønsker å undersøke og lete kan gå i gang. Her finnes det et potensial og muligheter.
– Bærekraftig utvinning
– Men mineraljakt på havbunnen kan også ramme sårbare økosystemer og være i strid med det bærekraftsprinsippet du er opptatt av?
– Det spørs hvilke krav du setter til produksjonsmetode. For et land som Norge, med så mye kompetanse på undervannsteknologi fra offshorenæringen, må vi ha som ambisjon at vi kan klare å utvinne disse mineralene og grunnstoffene på en bærekraftig måte.
Miljø eller arbeidsplasser?
– Du sier kunnskapsbasert havforvaltning er avgjørende. Betyr det at regjeringen nå vil legge større vekt på havforskernes råd også i saker der de kommer i konflikt med næringsinteresser?
– Politikerne må alltid gjøre en avveining mellom kunnskap om klima, miljø og andre på forhold på den ene siden og på den andre siden: hensynet til næringsutvikling. Vi må også skaffe arbeidsplasser og utvikling i samfunnet. En veldig viktig del av bærekraftsprinsippet er faktisk at vi må foreta slike avveininger. Nesten all aktivitet gir en eller annen form for belastning. Det må gjøres vurderinger av belastningen i hver enkelt sak.
– Hvil i fred, min helt og kjære pappa, sa sønnen Sondre Eide (29).
Familien har stått samlet i kampen mot sykdommen i alle disse årene. Nå er det Sondre som overtar som daglig leder i Eide Fjordbruk.
– Håpet er at vi en dag skal se hverandre igjen. Da ønsker jeg å kunne fortelle deg at de drømmene vi hadde sammen og de prosjektene vi trodde på, er blitt til virkelighet. Jeg skal gjøre mitt beste for at det skal skje, sa sønnen.
En milliardbedrift
Fra Eidestøa i Skogseidvatnet i Hålandsdalen bygget Knut Frode Eide videre på farens spede forsøk fra 1970-tallet på oppdrett av regnbueørret, og gjorde familiebedriften til en milliardbedrift.
I fjor produsert Eide Fjordbruk laks og regnbueørret for nesten 900 millioner kroner. Selskapet er et av de mest fremgangsrike lokale oppdrettsselskapene med åtte kommersielle matfiskkonsesjoner, og i tillegg en såkalt FOU-konsesjon.
Når norsk oppdrettshistorie skal skrives, kommer man ikke utenom bøndene i dalen som svinger seg opp til skaret under Tveitakvitingen. Det er mange bratte, små bruk og mye skrinn jord i Hålandsdalen. Flere bønder eksperimenterte med oppdrett for å få en inntekt å leve av.
På 1980-tallet sa Knut Frode Eide opp en godt betalt offshorejobb hos Odfjell Drilling og satset på den mer risikofylte oppdrettsbransjen samme med faren. Finansbladet Kapital omtalte i høst Knut Frode Eide som en av Norges rikeste menn med 1,9 milliarder kroner i formue.
– Pappa var min beste kamerat
I fjor ble han kåret til årets navn i sjømatnæringen av Fiskeribladet. For bare en måned siden ble Eide Fjordbruk utropt til årets gasellevinner, den mest fremgangsrike bedriften i Hordaland, av Dagens Næringsliv.
– Pappa var min beste kamerat og mitt store forbilde. Når du mister en som du elsker, blir verden fattigere, uansett hvordan du ser på det. Kanskje hadde det vært lettere om jeg kunne ta telefonen og ringe opp til himmelen. Da kunne vi snakket sammen og jeg kunne spørre om råd, slik jeg har gjort hver dag, sa Sondre Eide i talen til faren.
Han vil savne de lange samtalene der løsninger på små og store problemer ble klekket ut.
Hålandsdalen kirke på Eide rommer 250 mennesker. Allerede en halvtime før begravelsen tok til var kirken smekkfull.
De fleste oppdrettsselskapene i Hordaland var representert i begravelsen – Lingalaks, Alsaker Fjordbruk, Bolaks, Engesund fiskeoppdrett og Sekkingstad foruten ulike forretningsforbindelser innen havbruk. Også Havforskningsinstituttets direktør, Sissel Rogne, var til stede.
Det var også de tidligere skiskytterne Liv Grete Skjelbreid og Raphael Poirée. Eide Fjordbruk har investert i kurs- og konferansesenteret de to har bygget opp i Hålandsdalen, og de har også hatt felles interesse i idrettsmiljøet i Fusa.
– Konkurransemenneske av rang
Både Knut Frode Eide og resten av familien har i mange år drevet langrenn, skiskyting og fotball.
– Pappa var et konkurransemenneske av rang. Han ville alltid ha det gøy, og fikk andre med seg. Hver eneste kveld, hver eneste helg og hver eneste ferie, var han med oss barn på trening og konkurranser. Jeg skjønner ikke helt hvordan mamma og pappa fikk tid til laksen, men de ga oss de beste forutsetninger for resten av livet, sa Sondre Eide.
Han synes faren viste en ekstrem styrke gjennom kreftsykdommen.
– Når det så håpløst ut, trøstet han resten av familien og sa: Jeg gir ikke opp! Viljen kunne flytte fjell. De åtte og et halvt årene var vonde, men også fantastiske. Og de har minnet oss om at livet er en gave. Og at livet har en tidsbegrensing, sa sønnen.
