I senere tid har vi sett tre framstøt fra underleverandører i oljebransjen med formål å undergrave opparbeidete rettigheter, skriver SAFE og Fellesforbundet i dette leserbrevet.  Først ute var Brødrene Langseth, som opprettet en ”bedrift” på utsiden av verftet hvor de hadde en ren bemanningskontrakt. På den måten brukte de lokal ansettelse for å omgå arbeidernes tariffestede rett til reisedekning, kost og losji. Deretter kopierte Beerenberg denne strategien for sine vedlikeholdsarbeidere på Mongstad-raffineriet. Nå topper Kaefer Energy det hele med å tilby offshorearbeidere ansettelse på selve heliporten, uavhengig av hvor de måtte finne på å bo. Det er forståelig at Kaefer Energy og andre oljeservicebedrifter først ønsker å rekruttere folk som bor nærmest mulig de ulike heliportene, og på den måten begrense de totale reiseutgiftene. Når det er sagt, har bedriften selv i mange tilfeller vært svært dårlig til å mobilisere folk i hht. bosted og utreisested på rasjonelt vis. Innenfor de 30 millioner kronene selskapet ved administrerende direktør Bjørshol hevder å bruke på reiser, finnes det rom for forbedring på måter som ikke går på bekostning av tariffavtalene. Derfor er det noe ironisk, men ikke minst bittert, at man starter ”innsparingen” med å angripe både tariffestede rettigheter og intensjonen i petroleumsloven. Det er like avslørende at Bjørshol setter reiseutgiftene for de ansatte direkte opp mot overskuddet i selskapet. Uthuling av norske tariffrettigheter i regi av et tyskeid multinasjonalt storkonsern på jakt etter økt profitt er ikke egnet til å skape ro i bransjen, for å si det litt forsiktig. Og når eiernes representanter til tider klager over at ”det nesten ikke er penger å tjene på norsk sokkel”, er det et tankekors at de likevel holder ut og konkurrerer om kontrakter år inn og år ut. Og betaler utbytte. Større oljeservicebedrifter har nødvendigvis oppdrag og/eller utreise offshore fra flere steder i landet. Oppdragsstedet for flere ansatte vil nødvendigvis variere. Derfor inneholder individuelle arbeidsavtaler ved ISO-bedriftene følgende om arbeidssted: “Arbeidssted vil være forskjellige prosjekter i bedriftens regi, lokalisert til kunders byggeplass/installasjoner, bedriftens avdelingskontorer, samt ved hovedkontor” (Kaefer) eller: ”Diverse anlegg onshore, offshore og ved bedriftens egne verksteder” (Bilfinger) eller: ”Arbeidsstedet er varierende avhengig av Arbeidsgivers ulike prosjekter. Den ansatte må påregne mobilisering til de prosjektene hvor bedriften til enhver tid har behov” (Beerenberg). Disse passasjene ble til de grader understreket av bedriftene selv for noen år siden, da fagforeningen krevde retten for enkelte arbeidere til å stå i stilling på arbeidsstedet ved kontraktsbytter. Alternativet for ansatte hos ”taperbedriftene”, som nå, var å troppe opp med søknad og lue i hånda hos en ny arbeidsgiver. Både Kaefer og Bilfinger (BIS) strittet imot, og slo den gang ettertrykkelig fast at: ”Dette innebærer at den ansatte ikke har noen fast tilknytning til en enkelt kontrakt eller lokasjon”. Saken ble avvist til deres fordel, uten forbedringer i stillingsvernet. Nå opptrer Kaefer imidlertid stikk i strid med sin egen argumentasjon fra 2011, nemlig gjennom å tilby nyansatte og oppsagte med gjeninntredelsesrett Sola (heliporten) som ansettelsessted – uavhengig av hvor jobbsøker måtte finne på å være bosatt. Kravet er at den ansatte må ta seg dit for egen regning. Det medfører vidt forskjellige arbeidskontrakter kollegaer imellom, og konsekvensen blir et A-lag og et B-lag av ansatte med ulike rettigheter på samme bedrift. Det er tragikomisk å være vitne til arbeidsgivere som galopperer i stikk motsatt retning av hva de gjorde for få år siden. Denne spekulative shoppingmentaliteten må vi bekjempe med alle tilgjengelige midler. Hvis vi ikke tar kampen på alvor, vil vi til slutt stå igjen ribbet for rettigheter. Ideen om å ikke betale reisen til de som reelt sett må reise mener vi er tariffstridig – faktisk et sjokkerende forsøk på å omgå reisebestemmelsene i tariffavtalen. Ikke mindre enn oppsiktsvekkende er det også at vi får så klare signaler om arbeidsgiversidens posisjoner nå rett i forkant av hovedoppgjøret. Disse spørsmålene må nødvendigvis komme opp i selve frontfaget, som vi alle er omfattet av. Slike framstøt som Kaefer her viser, bidrar ikke til tillit mellom partene. Hva vil skje neste gang operatørselskapet bytter underleverandør? Skal de hos underleverandøren som er ansatt på heliporten da sies opp, på tvers av ansiennitetsprinsippet og på tross av at arbeidsgiver har mange andre oppdragssteder? Kan vi leve med at noen arbeidere får reisene dekket, mens kollegaer som kun tilbys ansettelse på heliporten ikke får det? Disse spørsmålene svarer seg egentlig selv, så lenge bakteppet er et ønske om et anstendig arbeidsliv. I tillegg til å være tariffstridig, diskriminerende og altså i strid med ledelsens egen argumentasjon fra få år tilbake, er denne typen ansettelse også praktisk håpløs. Vi har allerede erfaring nok til å kunne slå dette fast, da Kaefer-ansatte bosatt utenfor Skandinavia må dekke store deler av reisene selv. Mobilisering på kort varsel gjør flybillettene dyre. Dette fører til at mye av lønna går bort i reisekostnader, samt til eventuell overnatting som heller ikke dekkes av bedriften. Særlig dyrt blir det ved høytider, for ikke å snakke om endring av tur, kansellering eller forsinkelser i siste liten. Da går pengene rett ut av vinduet, mens ledelsen komfortabelt lener seg tilbake og sier: ”dette er ikke vårt ansvar”. Og prøver ansatte å ymte at enkelte tider rett og slett er for dyre å reise på, vet vi hvordan HR-ledelsen bruker oppfinnelser som ”minustimer” og ”nektet utreise” for å trekke den ansatte i lønn. Av alle nevnte grunner burde Kaefer legge denne ideen på hylla først som sist. NHO/Norsk Industri må ta avstand fra denne praksisen, og samtidig prøve å disiplinere egne medlemsbedrifter. I motsatt fall bidrar de til å heve konfliktnivået i en bransje som allerede er presset, og tvinger således arbeidstakernes organisasjoner til å tenke nytt og offensivt. Ja, kanskje er det nettopp slike initiativ som skal til for virkelig å vekke til live nytt engasjement og nye strategier i og rundt fagforeningene? Odd Arne Melgård Rune Hantho Atle Dahl Jens Hermansson Atle Forfang Rostad På vegne av klubbene i henholdsvis Fellesforbundet og SAFE i Kaefer Energy. To av selskapene som er omtalt i leserbrevet kommenterer påstandene rettet mot dem slik: Kaefer Energy «Vi ønsker ikke å diskutere med våre ansatte gjennom media. Vi har alt belyst vårt generelle ståsted i denne saken i tidligere artikkel. Videre har vi diskutert tematikken i direkte dialog med fagforeningene internt hos oss. Leserbrevet får stå for forfatternes egen regning.» Brødrene Langset «En enstemmig arbeidsrett fastslo i mars 2015 at Brødrene Langset AS ikke har omgått tariffavtalen eller den ansattes tariffestede rett. Påstandene om at Brødrene Langset har omgått arbeidernes tariffmessige rett er helt urimelig og uriktige.» Utdrag fra dommen: «Saksøker har anført at omorganiseringen er gjort i den hensikt å omgå tarifforpliktelsene. Arbeidsretten viser til merknadene foran om virksomhetens art og omfang og de vurderinger som ligger til grunn for opprettelse av avdelinger på verftsstedene. Organiseringen er gjort ut fra at det over tid har vært aktivitet på verftsstedene og ikke i forbindelse med en konkret rammeavtale eller et konkret oppdrag. Det foreligger derfor ikke en organisering av virksomheten hvor det dominerende formålet er å omgå eller komme fri fra tarifforpliktelser. Arbeidsretten bemerker for øvrig at både saksforhold og det rettslige spørsmålet i saken skiller seg fra det som er drøftet i forvaltningspraksis og kommentert av Høyesterett i Rt. 2013 side 258 avsnitt 174. Det er derfor ikke nødvendig å gå inn på de vurderinger som er gjort for spørsmålet om allmenngjorte tariffavtaler. Arbeidsrettens konklusjon er derfor at de avdelingene Brødrene Langset AS opprettet med virkning fra februar 2010 er bedrifter etter overenskomsten § 8.1 første ledd. Arbeidet som utføres av arbeidstakere som har oppdragsstedet som arbeidssted, er da ikke «arbeid utenfor bedrift» etter Industrioverenskomstens VO-del kapittel VIII. Partene er også uenige om arbeidstakere som har krav på fri hjemreise etter § 8.4 punkt 11 har krav på å få dekket reise til oppdragsstedet hvor de ellers har nattkvarter i arbeidsperioden eller på å få dekket hjemreise til Polen. Bruken av ordet «hjemreise» kan isolert sett tale for at arbeidstaker har krav på å få dekket reise til bopel i Polen. Denne slutningen fra ordlyden er likevel ikke avgjørende. Bestemmelsen gjelder hvor arbeidstaker må reise og utføre arbeid utenfor ordinært arbeidssted, og er forhindret fra å benytte det ordinære nattkvarteret, jf. her skillet i § 8.3 og § 8.4 etter om overnatting er nødvendig ved arbeidsoppdrag utenfor bedriften. Etter Arbeidsrettens syn betyr dette at rett til fri hjemreise er til det sted arbeidstakeren har ordinært nattkvarter i arbeidsperioden. Retten til å få dekket hjemreise når arbeidstakere i Brødrene Langset AS utfører arbeid på andre oppdragssteder, vil si reise til det sted arbeidstakeren normalt har sitt nattkvarter i arbeidsperioden. Dommen er enstemmig.»

Maersk Drilling i Norge må si opp om lag 70 medarbeidere. Ifølge fagforeningen er hovedårsaken til nedbemanningen at Maersk Reacher går av kontrakt i juli. Senest i fjor høst måtte 150 personer forlate riggselskapet.