Norske oljearbeidere er nervøse nå. Har vært det lenge. De ser selskapene kutte, og de sitter i forhandlingsmøter. Lurer på hvem som er neste mann ut.  Diskuterer mulige alternativer med familien, sånn hvis alt skulle gå til helvete. Mange har stått på i årevis. Vært borte fra familien ukevis i strekk og vært en sånn mamma eller pappa som det føles som om aldri er hjemme. De har bygd plattformer, vedlikeholdt utsyr, reparert ting som går i stykker og sørget for at statsbudsjettet har en inntektsside. FaktaSvenssonstiftelsen "Jobber for å fremme verdien av fagorganisering, respekt for faglige rettigheter og at naturressurser utnyttes på en rettferdig, fornuftig og bærekraftig måte." Samtidig har de sett på at ledelsen i de store oljeselskapene har tatt ut stadig større bonuser. I statens eget selskap, Statoil, har ledelsen tjent seg rike mens de har skuslet bort mye av det overskuddet som har blitt skapt av driftige arbeidsfolk i Nordsjøen. Gjennom risikable og ulønnsomme investeringer i utlandet har ledelsen pleiet sitt eget ego samtidig som de har tapt penger i et rasende tempo. De enorme tapene har imidlertid ikke ført til noen som helst endring i bonusene til de på toppen. Det har blitt åpenbart for alle i bransjen at posisjon overskygger prestasjon i lønnspolitikken. Sannheten om sutrete oljearbeidere «Overbetalte og privilegerte», «Sutrete og kravstore». Karakteristikkene har haglet. Ikke mot ledelsen i selskapene, men mot de på plattformene. De som jobber om natten, mens sjefene sover. De som er ute og fikser ting som går i stykker, selv om det er kaldt og altfor høye bølger. Selv om den sosiale dumpingen har tiltatt i styrke også i Nordsjøen, har ikke lønningene vært dårlige for de fleste. Det har også vært noe av det beste med den norske modellen. Det er strengt tatt ingen god grunn til at de som gjør jobben, skulle være unntaket i en bransje som har kastet penger på de fleste problemer. 300 tatt ut i streik Dessuten blir lønningene ofte overdrevet. I oljeservice som streiker nå, er lønnen 630.000 i året inkludert tillegg. Godt betalt? Ja. Uanstendig? På ingen måte. I 2014 var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn på om lag 490.000. Altså har litt over 100.000 vært kompensasjon for det mildt sagt spesielle livet det innebærer å være nordsjøpendler. Jeg har aldri skjønt problemet med at folk i helt vanlige jobber kan ha ganske god råd i Norge. I en tid hvor lederlønningene skyter i været, formuene samler seg på stadig færre hender enn før og forskjellene øker, er det minste problemet i verden at vi har en middelklasse med grei kjøpekraft. Snarere tvert imot. Det at vanlige folk i vanlige jobber har råd til å dra til Syden og kanskje pusse opp litt på hytta er et tegn på et samfunn som fungerer godt. Mer fleksibilitet fra de mest fleksible? Det spesielle med streiken som er i gang i oljeservice, er at de som allerede er mest fleksible i Nordsjøen, blir angrepet for både lønnsnivå og manglende fleksibilitet av et sjikt som har vært fullstendig ute av stand til å vise noen form for moderasjon de siste tiårene. Så nå sitter de der i Nordsjøen eller venter på neste turnus og er nervøse for fremtiden. De ser venner miste jobben og at landsdelen sliter. – Nå er det krig Alle skjønner at det ikke er manglende fleksibilitet i turnusordningen til ansatte i oljeservice som har skapt oljekrisa. Allikevel er det nettopp krisa Schjøtt Pedersen og resten av arbeidsgiverne skyver foran seg i sine krav om reallønnsnedgang og mer fleksibilitet blant Nordsjøens mest fleksible arbeidsfolk. Arbeidsgiverne vil sette alt inn på å få oss til å tro at de streikende ikke har forstått krisa i denne konflikten, men problemet er et helt annet. Nemlig at arbeidsgiverne forstår krisa utmerket og de vet godt hvordan den skal brukes.

Flere nye offshore kontrakter har en risiko-balanse som er betydelig forskjøvet i forhold til bransjens standardavtaler, og denne endringen er tilsynelatende en fordel for operatørselskapene. Men her kan det som tilsynelatende er kortsiktig ønskelig, vise seg å være uheldig på litt lengre sikt – også for operatørselskapene. Prinsipper for kontraktsutforming av risikobetingelser er at den av partene som er best i stand til å styre og kontrollere risikoen, bør eie og være ansvarlig for den i kontraktsforholdet. Best mulig kontroll og styring av risikoen gir også lavest potensiell kostnad totalt sett, for kontrakten. Dette prinsippet for utforming av risikofordeling følges i bransjens standardkontrakter, som Fabrikasjonskontrakten, Totalkontrakten og Modifikasjonskontrakten. Det er betimelig å stille spørsmål om hvorfor det største operatørselskapet på norsk sokkel velger å avvike fra langvarig praksis i bransjen, når de nylig etablerte de største driftskontraktene på sokkelen med VEM og ISO-kontrakter. Vårt største operatørselskap er forkjemper for i større grad å bruke standardisering og de er i gang med å kutte særkrav i egne tekniske krav (TR). Hvorfor etablerer de nå kontrakter med større avvik på risiko enn bransjens standardavtaler dersom standardisering er av vesentlig betydning? Flere av våre kontakter i bransjen bekrefter at det er «vill vest» i markedet. Overføring av risiko til leverandører er tilsynelatende i samme kategori som økt press på reduksjon av priser og rater – noe alle skal gjøre. Eksempel på den type risiko som nå overføres til leverandører er vesentlig utvidelse av total ansvarsbegrensning og utvidet ansvar for «Selskapets leveranser». Å overføre risiko til den part som har minst kontroll og styringsmulighet av risiko, har alltid en tilleggspris. Tilleggsprisen må bokføres selv om operatørselskapene ikke er villig til å betale for den på en faktura, og kostnaden ender stort sett hos leverandørene. Når det gjelder høyt press på pris- og rate-reduksjoner i reforhandlinger eller nye kontrakter, så vet vi allerede fra tilsvarende situasjon under finanskrisen at leverandørbransjen i stor grad tok støyten for operatørselskapene ved å redusere sine fortjenestemarginer – i frykt for å miste kontrakter og derved aktivitetsgrunnlag i bedriftene sine. Ledelsen i leverandørbedriftene har et selvstendig ansvar for å tilby pris og rater som bedriften kan overleve med. Men i de mest ekstreme krisetider vet alle at det alltid er noen bedrifter som kan, og er villig, til å gjennomføre oppdrag uten fortjenestemarginer i en avgrenset periode. Det gjør de for å beholde kompetanse og ressurser innad i bedriften. Alternativet deres er nedbemanning og tap av kompetanse, og det koster dyrt å bygge opp igjen samme type kompetanse på et senere tidspunkt når andre bedrifter skal gjøre det samme. For enkelte segmenter innen olje og gassbransjen, er bedriftenes hovedutfordring å oppnå fortjenestemarginer på inngåtte kontrakter med operatørselskapene. En mulig konsekvens med reduserte, eller ingen fortjenestemarginer, er at leverandøren begynner å bli kreativ for å finne nye måter å oppnå fortjeneste under kontrakten. Dette kan da fort bli selskapets hovedfokus, fremfor selve leveransen til operatørselskapet. Økonomiske analyser av bedrifter i årene etter finanskrisen, viser nettopp at samtidig som fortjenestemarginene stuper, så øker kvalitetskostnadene tilsvarende. Jeg startet min karriere i kontrakts avdelingen hos et operatørselskap i 1986, og en viktig ting jeg lærte da vi evaluerte mottatte tilbud, var å verifisere at leverandørens pris- og ratenivå faktisk var levedyktig for leverandørene, og at det som et minimum ga leverandøren en positiv avkastning. Vi opplevde flere ganger at noen tilbydere innga priser og rater som ikke ga fortjenestemarginer. Vi visste at den type tilbud/kontrakt alltid ville gi mange utfordringer, fordi vi da hadde en leverandør hvor hovedfokuset ikke var på kontraktsfestet leveranse, men på hvordan generere tillegg- og endringsordre som sikrer mer inntekt og fortjeneste i løpet av kontraktstiden. Den situasjonen har en langt større prosessuell kostnad for oppdragsgiveren og oppdragstaker, samt lavere leveransekvalitet, enn en tilsvarende situasjon hvor leverandøren inngir et tilbud som sikrer fortjenestemarginer fra kontraktstart. Verste scenariet av dagens situasjon er at en 50 år gammel norsk leverandørindustri til olje-og gassbransjen, og som er anerkjent på verdensbasis, kan begynne å smuldre opp. Det er en samfunnsmessig utfordring som bør bekymre både politikere og operatørselskaper. Jeg er vokst opp i et hjem hvor ordtak ble flittig benyttet, og ett av de ordtak jeg husker best er; «Når krybben er tom, bites hestene». Dette gjelder også for kontraktsforholdene i oljebransjen. En kan gjerne diskutere hvordan vi skal oppnå måtehold og nøysomhet i bransjen – men det kan definitivt ikke oppnås ved at en kontraktspart mister fortjenestemarginene sine i en kontrakt. Et hardt og konstant press fra operatørselskapene på reduksjon av leverandørens priser og rater, og overføring av mer risiko til leverandøren i kontrakter er ikke det som vil gjøre bransjen mer kostnadseffektiv og skape sterk konkurransekraft på lang sikt. For å oppnå den visjonen tror jeg operatørselskapene må starte i eget hus med anvendelse av egen kompetanse, prosesser og krav – og deretter gå i samarbeid med leverandørene for å få effektive prosesser sammen. Operatørselskapene bør i utgangspunktet anerkjenne at leverandørselskapene må ha fortjenestemarginer på leveranser, slik at selskapene kan opptre på en lovmessig og samfunnsmessig sunn måte, og at det gis mulighet til å utvikle en bærekraftig leverandørindustri på norsk og internasjonal sokkel. Et viktig spørsmål til operatørselskapene blir derfor dette: «Når sjekket du sist krav og føringer i din bedrifts retningslinje for «Social Corporate Responsibility», og har du sjekket at de er inkludert i anskaffelsesstrategien til relevant tjeneste, når du forhandler kontrakter med leverandørindustrien på norsk sokkel? Brit Borsheim Henriksen, partner i Inventura AS

Vi er et lite land, langt mot nord, med et folketall som en medium stor europeisk by. Men vi er stolte av landet vårt! Vi har for eksempel et eget flyselskap som heter Norwegian. Eller norsk. På engelsk. Helter fra gamle dager pryder haleroret på flyene. Først var det norske helter, men så fikk de så mange fly at de gikk tom for helter. Da måtte de spe på med helter fra utlandet. Slik er det med dem som sitter bak roret på flyet også. Det er så dyrt å ha norske folk på norske kontrakter til å operere flyene til Norwegian. De ønsker å bruke billigere utenlandske mannskaper. Kanskje de burde endre navn på selskapet også? Hva med Nårje? Men hvorfor vil de ikke sørge for sysselsetting av nordmenn? Vel. Det norske folk vil ikke betale for mye, når de skal reise ut av landet sitt, som de er så stolt av, for å bruke opp alle sparepengene sine. Det blir litt som når de skal pusse opp badet hjemme. Hvem vil vel bruke en dyr norsk håndverker med ordnede arbeidsvilkår, når vi kan leie inn en billig utenlandsk og betale svart? Men hvor får Norwegian alle disse utenlandske pilotene fra? Jo, det er litt fascinerende. De er det bror til landets kommende dronning som sørger for. Espen Høiby, som selv er pilot, synes ikke det er så viktig at Norge i fremtiden har norske piloter. Eller rettere sagt, det er greit at de er norske, bare de er billige. Men hvordan blir det når landets piloter må ta seg en ekstrajobb for å ha råd til å bo i landet de er så stolte av? Blir alle de prisbevisste passasjerene tryggere når de er ute og flyr da? Vi har mer enn flyselskaper i landet vårt. Vi har flere norske oljeselskap også! Det er stort sett det landet lever av, og alle nordmenn er stolte av oljeeventyret. Et heter til og med «Det norske oljeselskap.» De har hovedkontor i Norge, men har ikke råd til å bruke norske arbeidere til å bygge plattformer for seg. Norske kvinner og menn, som vi er så stolte av, er så dyre! Det er mye billigere å bruke koreanere. Det må da alle forstå. Men hvordan er det med dem som arbeider på plattformene til Det norske oljeselskap? Har også de byttet ut sine norske helter? Vel, de er på god vei. Så langt har 36.000 mennesker mistet jobben sin på norsk sokkel. Det er lenge siden de som vedlikeholder plattformene hadde råd til å bo i Norge. Landet de er så stolte av. I så fall må de ha en bi-jobb på land. Hvor lenge er det til dronningbroren starter med utleie av billige plattformsjefer? Når Norwegian flyet kan flys av Igor fra Ukraina, kan vel plattformen styres av Bruce fra Skottland? Bare de er billig nok, mener jeg. Men hva skal alle vi stolte nordmenn leve av i fremtiden? Om ingen har råd til å benytte seg av norsk arbeidskraft, som betaler skatt til den norske stat og har arbeidere som bruker lønnen sin i Norge; hvor skal den norske stat tjene pengene sine? Må statsministeren tilslutt låne penger av dronningbroren og svogeren hans, for å få budsjettet til å gå opp? Jeg sier som Otto Jespersen; Heia Nårje! Idar Martin Herland Stolt norsk arbeidstaker og skattebetaler