KRONIKK av Idar Martin Herland, Oljearbeideren.
Jeg starter dette innlegget med et sitat fra Leif Sande. Det er ca slik: «Snart har landets fagforeninger kun resignasjonsretten igjen.» Smak på utsagnet. Resignasjon? Er ikke det den onde fetteren til Stagnasjon? Kan det være mulig? I demokratiets høyborg, her oppe i steinrøysa? Vi er jo så frie og demokratiske, og sånn….? Spesielt utmerker oljebransjen seg som en næring som der trepartssamarbeidet har ført til en veldig høy standard? Både på effektivitet og sikkerhet. Det har vært slik. Men ting er i endring. Og ikke til det bedre.
HMS nivået i Norges største industri er i fritt fall
Jeg vil dra det enda lenger enn Leif Sande. HMS nivået i Norges største industri er i fritt fall. Det er snart ikke en uke, der det ikke meldes om at en eller annen plattform eller landanlegg har hatt flaks. Igjen! Der det gikk bra. Tross alt. Men det kunne ha gått liv. Igjen. Men hvorfor er det slik? Hvorfor er vi avhengige av å stole på flaksen? Hva har skjedd? Min påstand er at det skyldes at trepartssamarbeidet er satt ut av spill.
Trepartssamarbeidet er ut av spill
Veldig forenklet, skal dette arbeidet foregå slik:
Arbeidstakerne velger tillitsvalgte og verneombud, for å representere seg hos arbeidsgiveren sin. Man oppretter ulike arenaer, der disse representantene taler de ansattes sak. Typisk er verneombudene med i Arbeids Miljø Utvalg og de tillitsvalgte med Bedriftsutvalg. Om de ikke blir enige, kommer den tredje parten på banen, for å hjelpe til. Det er myndighetene. Men først må ansattrepresentantene ha reelle diskusjoner med dem som representerer ledelsen i selskapet. Samtidig må også arbeidstakerne få nødvendig tid. Til vervet de er valgt for å utføre. Og her er vi ved problemets kjerne.
I 2017, i landets største industri, er trepartssamarbeidet effektivt satt ut av spill. Å følge Norsk lov er blitt underordnet. Det er Børsen som teller. Verneombud og tillitsvalgte får ikke nødvendig tid til å utføre den jobben de skal. Når sakene kommer på bordet i de ulike fora, er fasiten allerede vedtatt. Ledelsen har bestemt seg. De bruker styringsretten sin. Det er ingen reelle diskusjoner. Men fra utsiden ser det fint ut. Selskapene er flinke til å passe på og pusse fasaden. Og myndighetene? Hva gjør de? Jo de kaster et blikk på fasaden. Og den er jo så fin……
Må noe dø før noen tar tak
Men man skal ikke grave dypt før man må kjenner lukten. Drittlukten. Lukten av fremtidig død og fordervelse. Lukten av regjeringskriser og offentlig oppvask. Det som er så trist, er at det virker som om noen MÅ dø, før noen tar tak. Dessverre er disse fremtidige likene antageligvis mine arbeidskamerater. Pirker man litt i fasaden, så ser man at det er kun det. En fin fasade. Ser man i møtereferatene i de mange AMU og BU møtene som avholdes, landet over, ser man at de er redusert til reine informasjonsmøter. Arbeidsgiverens representanter forteller arbeidstakernes representanter hva bedriften kommer til å gjøre. Punktum!
Samtidig går antall uhell opp. Det er farligere å arbeide på sokkelen i dag enn i 2009. Det samme gjelder landanleggene. Myndighetene starter flotte kampanjer. «Trenden skal snus» Som om det er holdningene til arbeidet i seg selv som er problemet. Arbeidsgiverne har sine kampanjer. Som «Du er sikkerhet» For å understreke hvem som bære ansvaret, den dagen det går galt. De vil ikke ha noe med ansvaret for likene å gjøre. Det vil de legge på de ansatte. Helst vedkommende som var aller nærmest da det smallt. For døde vitner er gode vitner.
Tror du jeg overdriver? Tror du jeg svartmaler? Da har jeg en utfordring til deg her:
Har verneombudet reel innflytelse i din bedrift
Finn møtereferatene for AMU og BU møtene i din bedrift, og gjerne ditt driftssted. (De skal være tilgjengelige for alle ansatte) Se så hvor mange saker som var til behandling, og hvor mange saker som var til orientering. Antageligvis vil du se at disse foraene også på din arbeidsplass, er satt effektivt ut av spill. De har blitt reine informasjonsmøter. Har ditt verneombud reel innflytelse i din bedrift? Får han nødvendig tid? Og blir han hørt? Når hørte du sist om et verneombud som brukte sin rett til å stanse farlig arbeid? Er det fordi det mangler på farlige arbeids situasjoner? Hvorfor går da antall hendelser opp?
Jeg er en enkel sjel. Jeg er bare en tillitsvalgt. Jeg er ingen spesialist på arbeidslivets lover og regler. Men ta en liten sjekk på egenhånd. I din bedrift. Hvordan fungerer samspillet. Og se hva fagfolk sier om dagens situasjon. Her kan du lese om hva seriøse fagfolk som forsker på disse tingene sier:
Senter for arbeidslivsforskning-Safe forbundsundersøkelse 2016
KRONIKK av Idar Martin Herland. Opprinnelig publisert på LeifSande.no. Gjengitt med tillatelse.
KRONIKK av Idar Martin Herland som til vanlig blogger på Oljearbeideren.no. Dette er et tilsvar til Gaute Eiterjord fra Natur og Ungdom.
Kjære Gaute Eiterjord.
For å ta det første først! Dette er IKKE et angrep på alle dem som faktisk gjør en kjempeinnsats for vårt felles miljø. Landet vårt har tatt kantesprang innen miljøvern og god forvaltning av resursene våre. Den kollektive forståelsen for at vi må endre kurs har endret seg radikalt! Når jeg var liten gutt, og bodde i distriktet på vestlandet, var det 5 måter å kvitte seg med søppel på.
Matavfall kunne bli dyrefor.
Om matavfallet ikke var egnet til dyrefor, kunne det graves ned.
Alt som kunne brenne, kunne gå på bålet.
Alt som var tyngre enn vann, kunne dumpes enten til sjø eller ferskvann.
Store uhamslige ting, kunne hensettes i en steinrøys, litt ute av syne, for gradvis destruksjon.
I dag vil de aller fleste hevde at dette var fullstendig uansvarlig. Ingen holder på slik i dag. I Norge. Fordi den kollektive miljøbevisstheten har endret seg. Slik er det også i landets kommunehus og på Stortinget. Derfor har man i dag etablert ordninger for å ta hånd om søppel. Vi har også blitt et rikere land, så i dag har vi råd til det. For dengang var det ingen alternativer. Det var ingen søppelbil som hentet søppel. Det var ingen kontainere i nærheten, hvor man kunne levere søppel. Og jeg er ikke 1000 år gammel. Jeg er født i 1971. Men i store deler av verden er dette fremdeles realitetene. Som oftest har det med penger å gjøre. Er du fattig nok, har du nok med å overleve. Man tar seg ikke tid til å resirkulere, om man holder på å sulte ihjel.
Denne saken er fra Peru
Jeg snakket med en kar som jobbet på Hærøya for en del år tilbake. De hadde for mange år siden besøk av Bellona som klatret i fabrikkpipene for å stanse produksjonen, for å derigjennom tvinge selskapene til å ta mer miljøhensyn. Som han sa: «Den gangen var det lynsjestemning. Arbeiderne ville banke dem!» Slik er det ikke i dag. Alle forstår at vi må ta vare på kloden og lokalmiljøet. Kanskje ikke for kloden sin del, den vil bestå i millioner på millioner av år enda. Men om det fortsatt skal bo mennesker på planeten en stund til, må vi legge om kursen. (Jorden vil bli ubeboelig uansett, på grunn av at solens temperatur først blir for høy og deretter slukner)
Denne kollektive bevisstgjøringen må vi takke folk som Fredrik Hauge, og organisasjoner som Bellona for. De har en meget viktig oppgave å gjøre. De må opplyse og skape diskusjoner i samfunnet. Slik at de skaper kollektive endringer, til det beste for oss alle! Men da er det viktig å ikke miste troverdigheten! Da MÅ man forholde seg til fakta! Som Henning Kvitnes synger: «Evig eies kun et dårlig rykte»
Pass på ryktet ditt Gaute Eiterjord! Det må du gjøre, om du skal kunne gjøre en forskjell!
Men i tilsvaret ditt til meg, gjentar du en løgn som er på vei til å bli en etablert sannhet. Du sier:
«-Herland skriv i innlegget sitt at «En konsekvensutredning ikke automatisk betyr en åpning for oljeleiting». Men det finst ikkje eit einaste døme på at ei konsekvensutgreiing ikkje har ført til at eit havområde heilt eller delvis har blitt opna for oljeverksemd. Oljeindustrien får alltid tilgang på meir areal.»
Men dette stemmer ikke. Det er ingen automatikk i at et område blir åpnet for petroleumsvirksomhet etter konsekvensutredning. For eksempel ble Skagerrak og Trøndelag Øst konsekvensutredet i 1994, uten å bli åpnet. Heller ikke kystnære områder i Nordland IV og V ble åpnet etter konsekvensutredningen i 1994.
Løgn er løgn. enten den er hvit eller grønn. Det hjelper heller ikke å male den svart.
Men hva er egentlig en konsekvensutredning? Jo:
Staten har bestemt gjennom lov at det må gjennomføres konsekvensutredninger før områder kan åpnes for petroleumsaktivitet. En konsekvensutredning skal belyse virkningene olje- og gassaktivitet kan ha for nærings- og miljømessige forhold, herunder mulige farer for forurensning, samt antatte økonomiske og sosiale virkninger i et område.
Men en konsekvensutredning er ikke bare en samling av fagrapporter. Det er også en demokratisk prosess. Den gir alle berørte interesser mulighet til å komme med innspill tidlig, slik at de får innflytelse på hva som må utredes og omfanget av arbeidet. Det vil blant annet bli gjennomført møter med sentrale organer innen miljø- og fiskeriforvaltningen for å etablere en god forståelse av dagens kunnskapsgrunnlag, samt å sikre tidlig involvering av relevante fagmyndigheter og fagmiljøer.
En konsekvensutredning vil også sikre medvirkning fra lokale og regionale myndigheter og interesseorganisasjoner som har særlig interesse i saken. Ulike interesser blir veid opp mot hverandre, og en helhetlig beslutning kan tas.
Dersom konsekvensutredningen og ressurskartleggingen gir grunnlag for det, kan regjeringen legge frem en anbefaling for Stortinget om åpning av hele eller deler av et areal for olje- og gassaktivitet. Anbefalingen kan sette krav om hvordan seismikk, leteboring, utbyggingsløsninger og likende skal foregå. Gitt at hele eller deler av et areal åpnes for olje- og gassaktivitet, vil myndighetene inkludere dette arealet i fremtidige konsesjonsrunder.
Det er gjennom slike demokratiske prosesser, slike viktige avgjørelser må tas. Ikke på bakgrunn av hvilken mediamakt de ulike interesseorganisasjonene har.
Liker du hverken sannhet eller demokratiske prosesser, Gaute Eiterjord?
KRONIKK av Idar Martin Herland som til vanlig blogger på Oljearbeideren.no. Dette er et tilsvar til Gaute Eiterjord fra Natur og Ungdom. Innlegget er også publisert på Oljearbeideren.no. Gjengitt med forfatterens tillatelse.
Les også:
– Formålet med konsekvensutredning er å åpne for oljeutvinning
Hvorfor er det farlig å utrede om oljeleting representerer en fare for fiskeriene?
KRONIKK av Idar Martin Herland
Hvorfor er det stort sett «miljøkjempere» som fører ordet når det gjelder LoVeSe? Burde ikke også forskere og fagfolk få slippe til? Og hvorfor er det farlig å utrede om oljeleiting representerer en fare for fiskeriene?
Har vi ikke gode nok fagmiljøer når det gjelder fiskeri? Vet miljøorganisasjonene best? De «lever av miljøkampen» Kan det farge meningene deres?
Er det med landets miljøvernere, som med presidenten «you know where»? Er ikke fakta og kunnskap ønsket inn i det offentlige ordskiftet? Skal vi også her hjemme basere politikken utelukkende på følelser og hva «alle» tror?
Se på dette kartet. Det viser Lofoten – Vesterålen – Senja, ofte forkortet til LoVeSe i dagligtalen. Det er et enormt område. Det er også et enormt omstridt område. Noen ønsker å utrede mulighetene for å sette i gang en oljeleting (De gule punktene) imens andre ønsker et fullstendig og varig vern av hele området.
Men jeg synes den offentlige debatten ligner stadig mer på Amerikansk valgkamp. Jeg tror mange savner mer fakta.
For eksempel:
Hvert år tas det ut ca 35% av den nordøst-antarktiske torskebestanden (ca 900 000 tonn) i regulert fiske.
EU havene er ikke tomme for fisk på grunn av oljeproduksjon, men på grunn av overfiske.
En verst mulig tenkelig oljekatastrofe i dette området vil ødelegge ca 12 % av bestanden. Det året. (Altså ca 1/3 av det årlige fisket)
Store hendelser er relativt sjeldne her i Norge. Den første- og siste store hadde vi i 1977 på Ekofisk Bravo.
Vi har en veldig god regulering av fisket. Derfor har vi fisk.
Vi har en veldig god regulering av oljenæringen. Derfor har vi få ulykker. Dessverre har Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet hatt seg et par hvileår, der de har glemt den viktigste jobben, nemlig sikker og miljøvennlig produksjon. Men ting tyder på at de nå har lest igjennom og forstått oppgaven sin. De tar tak igjen! Selskapene trenger stramme tøyler! Både dem som fisker og dem som produserer olje.
Totalt tar man ut over 2.300 000 tonn fisk pr år i Norge. Langs hele kysten. En stor del av fangsten tas opp der det er mange plattformer, og hoveddelen av petroleumsressursene tas opp.
Få land i verden har flere operative oljeplattformer enn Norge. Men allikevel har vi mye fisk også. 50 års oljeproduksjon har ikke utryddet fisken i de «gamle» oljeprovinsene.
En konsekvensutredning betyr ikke automatisk en åpning for oljeleiting.
Om man leiter, er det slett ikke sikkert man finner noe. Men da har man i alle fall bedre oversikt over hvilke ressurser landet sitter på.
Jeg synes ofte at den offentlige debatten mangler fakta, Spesielt gjelder dette når vi snakker om klima og miljø. Ulvedebatten er et godt eksempel. Frontene er steile og bastante! Debatten er fullstendig sort/hvit, og føres stort sett av folk som ikke har noe faglig bakgrunn, hverken innen landbruk eller rovdyrforvaltning. Det er følelser, «alternative fakta» og «fake news» som dominerer mediebildet. Lever vi virkelig i 2017?
Slik er det når vi kommer til LoVeSe også. Vi må ha en debatt! Vi må vurdere ulike alternativer og konsekvenser. Men vi må basere oss på fakta og ikke følelser.
Selv er jeg elektriker, og har meget liten kjennskap til både fiskeri og miljø. Men jeg kan lese. Da liker jeg ofte å lese meningene til folk som har greie på emnet jeg leser om. Som er utdannet innenfor et felt og baserer sine synspunkter på forskning og empiriske data.
Kronikken er skrevet av Idar Martin Herland. Innlegget er tidligere publisert på hans blogg Oljearbeideren.no. Gjengitt med tillatelse.
KRONIKK: Idar Martin Herland jobber i oljebransjen, og blogger på Oljearbeideren.no.
Det er nok mange som hopper i stolen når de leser denne overskriften. Og rett skal være rett: Den er heller ikke helt korrekt.
Men det er ikke så langt ifra heller. «Alt» vi omgir oss med kommer fra petroleumsprodukter. Inkludert størsteparten av pengene våre.
Om du følger denne linken: http://www.melk.no/melk-og-meierifakta/norsk-melk/hva-skjer-med-melken-fra-ku-til-kartong2/kan du lese litt om melkens reise fra ku til kartong. Uten produkter laget av olje og gass, hadde vi rett og slett ikke klart å få melken fra ku og til forbruker. Og hva er kjøleskapet vårt laget av?
For det er utrolig hva som lages av petroleumsprodukter. «Alt» er ikke helt korrekt. Men nesten.
Men det finnes vel erstatninger?
Nei. Ikke pr i dag. Vi har enda en lang vei å gå før vi har fullgode erstatninger til f.eks plast, i tilstrekkelige volumer. Mange benytter seg av frasen «Steinalderen tok ikke slutt, fordi de gikk tom for stein» Det er jo helt korrekt. Den endte fordi menneskene fant opp noe nytt å lage redskapene sine av. Men de måtte bruke stein, helt til de nye redskapene var på plass. Ellers hadde de ikke kommet seg videre.
Slik er det med oss også. Vi er avhengige av petroleumsprodukter helt til «det nye» er klart. Ikke minst pengene vi tjener på produksjonen.
Under finner du et utvalg av produkter som kommer fra petroleum:
Innlegget ble først publisert på bloggen Oljearbeideren.no. Gjengitt med tillatelse.
Les også: Kan Norge leve av å selge strøm?
Kommentar av Idar Martin Herland.
Historien til Arbeiderpartiet er nært knyttet til arbeiderkamp og fagorganiserte. Industriarbeiderne var bærebjelken. Men hvor er de blitt av i dagens Arbeiderparti? Er det på tide å starte en mobilisering på grasrota? Oljeindustrien er landets viktigste næring. Men hvor mange oljearbeidere er aktive i politikken på Nasjonalt plan?
Om dere ser på landets største lokallag i Arbeiderpartiet, har de 900 medlemmer. Se forøvrig denne linken.
Jo større et lokallag er, jo større innflytelse har man på den politikken som føres. Ønsker man å endre dagens politiske kurs, tror jeg at man må søke innflytelse i noen av de store, toneangivende partiene. FrP og Høyre virker ikke for meg som et alternativ, om man tenker å bedre arbeidsvilkår, sysselsetting og omfordeling av verdiene som skapes. Om vi ser på sponsorlisten til disse partiene, forstår man hvem de arbeider for. Tenk også over at vi aldri har hatt flere arbeidsledige enn i disse dager. Totalt sett over 135 000, og 40 000 kun i oljeindustrien. Gjør dagens regjering nok for disse?
Om man ønsker å påvirke landets politikk vedrørende olje og energi generelt, og petroleumsindustrien spesielt, må man mobilisere grasrota i industrien.
Er tiden kommet for å etablere et lokallag for dem som arbeider i oljeindustrien og på sokkelen? Da tenker jeg ikke minst på sjøfolkene! Den gruppen har man dessverre herset med i alt for mange år. Om utviklingen fortsetter, vil det om kun få år knapt være en sjømann igjen i sjøfartsnasjonen Norge. Det er en skam! Men vi må også sørge for at alle de andre som arbeider på sokkelen. Det er tross alt Norges største distriktsarbeidsplass. Utflagging er en reell trussel.
Jeg tror at en forutsetning for å videreføre suksessen innen olje og energi, er at vi sikrer nasjonal kontroll med resursene, og at flertallet av dem som arbeider der, også i fremtiden har Norsk pass!
Hvor mange ønsker å etablere Oljeindustriens Arbeidersamfunn? Altså et lokallag i Arbeiderpartiet, primært for dem som sysselsettes innen olje og gass. Det er pr nå ca 290 000 mennesker, så det skulle jo være mulig?
Kjør debatt!
—
Idar Martin Herland blogger på Oljearbeideren.no.
Kommentar av Idar Martin Herland.
Dagens miljø og klimadebatt starter virkelig å gå meg på nervene, Dagens «miljøkamp» føres av fiffen og en rekke idealister, mange helt uten bakkekontakt og gangsyn. Jeg mistenker «fiffen» for å se en mulighet for å tjene penger. Handel med CO2 kvoter er for eksempel en milliard butikk. En av dem som har markert seg sterkt er Gunhild Stordalen.
For en tid siden hørte jeg henne fortelle, på NRK radio, om hvordan hun allerede i tidlig alder startet å engasjere seg. Hun og noen venninner gikk demonstrasjonstog hjemme i gaten der de bodde, de hadde loppemarked og stod på. Og hun fortalte hvor stolt hun var første gangen hun kunne kjøpe andeler i regnskogfondet for 100 kroner. Som hun sa:
«Det betydde jo lite, men det føltes så godt»
Her kan dere lese litt om hennes engasjement i dag:
http://www.dagbladet.no/2015/06/23/nyheter/innenriks/klima/gunhild_stordalen/petter_stordalen/39775723/
Nylig holdt hun festmiddag for den virkelige «fiffen» i New York. Det kan dere lese om her:
http://www.dagbladet.no/2015/06/23/nyheter/innenriks/klima/gunhild_stordalen/petter_stordalen/39775723/
Som dere kan lese i intervjuet med Dagbladet uttalte hun følgende bevingede ord:
– Folk tror forskning er som fastfood, men det tar tid. Det tar også tid å samle parter og få dialog. Selv om det har vært mye armer og bein, så har vi kommet et langt stykke på vei, sier Stordalen
Jeg kan ikke la være å lure på; Hvilke «folk» kjenner hun? Jeg kjenner ingen folk som tror at forskning er som fastfood! Men så kjenner jeg stort sett vanlige folk. Ikke finansakrobater.
Jeg tror kapitalistene hun omgir seg med er dagens største miljøtrussel. Dagens bruk og kast samfunn er god butikk, men er også hovedproblemet. Kombinert med det faktum at vi snart blir 9 milliarder mennesker på kloden, samtidig som verdens fosfor reserver snart er oppbrukt. Ingen fosfor – ingen kunstgjødsel. Uten kunstgjødsel vil verdens matproduksjon halveres. Jeg tror hovedproblemet blir å skaffe nok mat. Gris eller ikke gris. Mat må vi ha. Kua spiser gresset, vi spiser kua. At den promper litt først, får heller stå sin prøve.
Videre tenker at mye er som den gang hun og de to venninnene gikk i demonstrasjonstog:
Å klinke champagneglass med verdens ledere, i New York, hjelper ikke en dritt for miljøet. Selv om de holder mange taler for hverandre. Men det føles sikkert fantastisk godt.
Jeg har prøvd å lese meg opp på EAT sin hjemmeside. For meg blir det litt for mye svevende prat, møter og fine taler. Jeg finner liksom ikke så mye konkrete tiltak. Om dere ønsker å bli finne noe, er linken her:
http://www.eatforum.org/article/urban-food-systems-the-nutrition-challenge/
—
Idar Martin Herland blogger på oljearbeideren.no.
