Kronikk av Johan Hustad, professor i forbrenningsteknikk og direktør for NTNU Energi. Norge har vært en stormakt på å bygge kunnskapsintensiv industri. Men nå ser det ut til at vi har dabbet av – det er på tide med de store visjonene igjen, og handlekraft. Vi gjorde det med vannkraft, metallindustrien, skogen, fisk – og så kom olje og gass. Hver for seg industrieventyr verdt store ord. Her om dagen oppdaget jeg at det er en ressurs som ikke lenger blir utnyttet som den burde, og som har fått en ny storhetstid i våre naboland. Etter åtte år i eksil (jobb som prorektor) fra forskning på bioressurser, mer spesifikt forbrenning av disse, så var det med en viss forsiktighet jeg nærmet meg området igjen. For her hadde det vel skjedd mye? Jeg hadde store forventninger, særlig etter de intense diskusjonene rundt biodrivstoff og innblandingskrav i fjor, så trodde jeg kanskje det var i ferd med å skje noe på industrisiden. (Norge har et omsetningskrav for biodrivstoff til veitransport. Kravet innebærer at de som selger drivstoff må sørge for at sju prosent av drivstoffet de omsetter er biodrivstoff. Fra og med 2017 er det kun flytende biodrivstoff som kan benyttes for å oppfylle kravet, det vil si at biogass ikke teller med. Les mer på Miljødirektoratets sider om biodrivstoff) Så ble jeg invitert til den finske ambassaden for å høre hva de har gjort på biodrivstoff, og ble både imponert og skuffet. Imponert over finnene som går så langt at de gir bøter hvis ikke deres innblandingskrav er oppfylt. Johan Hustad og Finlands ambassadør Erik Lundberg arrangerte biodrivstoffseminar med Neste oil og ulike norske stakeholders. Veldig spennende! (Foto: Selfie, Johan Hustad) Vi snakker om bøter på 10-15 kroner per liter solgt fossilt drivstoff som ikke inneholder biodrivstoff. Wow. Skuffet da jeg oppdaget at det egentlig har skjedd fint lite på den norske siden av grensa siden jeg forlot Senter for fornybar energi i 2009. Det vil si, forkningen har fortsatt, langs hele verdikjeden fra ressurser til marked, i sentre som FME CenBio (bioenergi fra biomasseressurser) og Bio4Fuels (Biodrivstoff) som nylig har startet opp. Det er industribiten som står stille. Utnyttelsen av skog som bioressurs. Ja, med tanke på hvordan det står til i Norske skog nå, så er det neppe noen hallelujastemning i skogbransjen. Johan Hustad, Simo Honkanen (Neste) og Erik Lahnstein (Skogeierforbundet) på Den Finske Ambassaden. (Foto: NTNU) Kaotiske diskusjoner hindrer fremdrift Jeg blir så frustrert når jeg ser hvilket uforløst potensial som ligger der. Det er fristende å dra frem klisjeen «ser ikke skogen for bare trær», i omtale av den manglende fremgangen som preger området. Ta biodrivstoffdebatten i fjor. Den kommer nok igjen. Det var tilløp til optimisme noen steder da omsetningskravet kom. Noen industriaktører mente det var dette som skulle til for å få i gang norske industriprosjekter på biodrivstoff. Så kom palmeoljediskusjonen, og spørsmålet om EU gikk langt nok i sine krav til hvor bærekraftig sertifisert biodrivstoffet var. Burde Norge stille høyere krav? Det er nesten utrolig at noen klarer å delta i debatten så komplisert og problemfokusert som den blir. Ja, vi skjønner alle at det er betydelige utfordringer knyttet til hvordan landareal i Malaysia brukes til palmeoljeproduksjon som vi eventuelt importerer hit. Men, hvorfor skal vi stanse fremgangen av den grunn? Kan vi ikke helle løse problemene, i stedet for å rope om importforbud? Neste i Finland har valgt å investere milliarder i systemer for å sertifisere – helt ned til hvilken plantasje oljedråpene kommer fra, for å sikre at det de selger er garantert bærekraftig produsert. Tid for visjoner Det er visjoner og beslutningsvilje som trengs nå. Da oljeeventyret startet hadde vi ikke den kunnskapen som trengs, men vi hadde vilje og visjoner. På skogområdet har vi faktisk kunnskapen. Helt siden 60-tallet har vi holdt på med å lage ulike produkter fra skogen: papirproduksjon, cellulose, kartonger og emballasje og finkjemikalier. Selvsagt i kombinasjon eller trevare som bygningsmaterialer. Da bygget vi store fabrikker for konvertering av biobaserte produkter basert på skogsressurser. Denne utviklingen har for øvrig røtter helt tilbake til midten/slutten av 1800-tallet hvor tilgangen på kapital var svært marginal, og det er ikke lenger tilfelle i dag. Det begynte med hele tømmerstokker og lafteteknikk, utviklet seg til å bli planker som bygningsmateriell når sagene ble bedre, deretter stadig mer avansert bygningsmateriell av tre. Skogen er demokratisk Det er så fint laget fra naturens side, at skog har vi stort sett overalt i hele landet. Den er positiv i klimaregnskap (ja, jeg vet det er diskusjoner rundt hvor skogen er mer og mindre positiv i klimaregnskap, også avhengig av hvor mye snø det faller gjennom året i ulike områder, og albedoeffekt), og vi har arbeidskraft som kan håndtere forvaltningen og uttaket. I den nasjonale strategien Skog22  står det: Det må utvikles en helhetlig politikk som skaper nye markeder med tiltak og rammebetingelser som møter næringens potensial, sikrer næringen like konkurransevilkår og gir grunnlag for nye investeringer. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er på tide å blåse skikkelig liv i skog22. Her står det også: Norge har fortsatt spisskompetanse på treforedling og et av verdens mest avanserte bioraffinerier. Sammen med høy industriell og teknologisk kompetanse på områder, som olje- og offshoreindustri, byggeindustri, fiskeoppdrett, fiskeri, næringsmiddel- og prosessindustri, er dette et grunnlag for satsing på utvikling av nye biobaserte produkter og industri. Kretsløp innen skognæringen (Grafikk: Skog22) Ja, vi har fortsatt spisskompetanse. Vi er bare ikke så langsiktig orientert og fremoverlent som vi kunne vært. Men, det er flott at Skog22 løfter frem bioraffineri som en løsning.  Den oppfatningen deler jeg. Det er jo mer enn 25 år gått siden Rio-erklæringen om miljø og utvikling ble signert i 1992. Fortsatt er erklæringen gyldig og definerer viktigheten av bærekraft for menneskets fremtid og erklærer at menneskeheten står i sentrum for en bærekraftig utvikling, med rett til et sunt og produktivt liv i harmoni med naturen. Kort tid etter Rio-erklæringen ble prinsipper for grønn kjemi definert og dannet grunnlaget for biorefinery konseptet. Blant de mange definisjonene av bioraffineri, er den mest brukte definert fra International Energy Agency (IEA), «Biorefining er bærekraftig bearbeiding av biomasse i et spekter av markedsførbare produkter og energi». Bioraffineri er et industrianlegg (eller et nettverk av anlegg) som dekker et omfattende spekter av kombinerte teknologier med sikte på full bærekraftig transformasjon av biomasse til samtidig produksjon av biodrivstoff, energi, kjemikalier og materialer. Synergien mellom alle disse prosessene og produktene er nødvendig og hele poenget er at det det utvikles en kunnskapsbasert sirkulær økonomi. Gradvis overgang til bioøkonomi Det nærmer seg femti år siden sist vi dro i gang et skikkelig industrieventyr. Og nå er vi rike, men har behov for omstilling både i mer klimavennlig retning og i mer digital retning. Hvorfor har vi ikke vært i stand til å bygge den samme lønnsomme næringen de senere årene basert på skogsressurser som olje- gass ressurser?  Er strukturen innen skog for fragmentert? Er det for mange aktører som ikke kan samspille? Er myndighetene (landbruk, olje/energi, samferdsel) handlingslammet og mangler en resulterende kraft som kan skape fremdrift? Dette er mange spørsmål jeg sitter med når jeg nå ser at det har vært liten fremdrift rent kommersielt innen denne bransjen. Særlig siden det er så stor kontrast til det som skjer i Sverige og Finland, der bioøkonomien blomstrer. Norge trenger en gradvis overgang fra fossil energi til fornybar energi. Den energikilden som ligner mest på fossil energi men som likevel er fornybar, er bioressurser. Man kan i prinsippet lage de samme produktene fra biomasse som fra fossile ressurser. Derfor er det viktig for Norge å ha to tanker (minst) i hodet samtidig; en gradvis overgang fra fossil til fornybare bioressurser. En analogi til dette er overgangen fra papir i avis/media til digitale tjenester. Dersom man slutter med papiravis for så å bygge opp det digitale, er man i prinsippet konkurs. Sørger man for en gradvis oppbygging av digitale tjenester parallelt og på bekostning av analoge papiraviser, sørger man for en bærekraftig omlegging av tjenesten. Spørsmålene jeg stiller meg nå er: Har Staten en viktig rolle her som tilrettelegger slik som i Statkraft, Statnett, Statoil vs Statsskog for å ivareta nasjonale interesser for ressurshåndtering? Hva med langsiktig investering og samordning for en langsiktig utnyttelse av ressursene og påfølgende verdiskaping? Har vi råd til at de svært store skogsressursene ikke utnyttes til en bærekraftig utvikling i en klimastrategi etter Parisavtalen? Skal vi ikke tenke langsiktig verdiskaping på lik linje med vannkraft (med tilhørende miljøvennlig lettmetallproduksjon) og utnyttelse av olje- gassressursene? Eller kan dette gjøres i privat regi men da med en riktig samordning gjennom riktige og tilstrekkelige insentiver? Vi har alle ressurser og kunnskap som trengs. Kan det være så enkelt som at vi har glemt at vi egentlig er god til å bygge ny industri? Kan det tenke seg at skogen kunne blitt vårt neste oljefond? Kronikk av Johan Hustad, professor i forbrenningsteknikk og direktør for NTNU Energi. Innlegget ble først publisert som et blogginnlegg på Forskning.no. Gjengitt med forfatterens tillatelse. Les også: – Gass er like rent og norsk som et glass helmelk