Kronikk av olje- og energiminister Terje Søviknes Når de skarpeste kritikerne av oljevirksomhet i nord er dem som tilsynelatende er mest opptatt av lønnsomheten, er det grunn til å lytte nøye. Det er en ærlig sak å være mot olje og gass. Men å påstå den er ulønnsom er å snakke mot bedre viten. Dette gjelder også Barentshavet. La meg kommentere på noen av de påstandene som direkte eller indirekte er ute i debatten. Påstand én: Norske oljeressurser er ikke internasjonalt konkurransedyktige. Dette stemmer ikke med fakta. Våre olje og gassressurser har vært lønnsomme å bygge ut – og dermed internasjonalt konkurransedyktige – siden Ekofisk ble bygget ut i 1970. Dette har vært tilfelle både i perioder med lave og med høye oljepriser. Det er fortsatt tilfelle i dag. Få, eller ingen, andre oljeprovinser i verden har samme nivå på nye utbygginger som norsk sokkel. Det selskapene bygger ut er gode prosjekter som vil være lønnsomme også med oljepriser langt under det vi ser i dag. Jeg ser ingen grunn til at våre ressurser ikke vil være lønnsomme i tiår framover selv med en ambisiøs global klimapolitikk. Årsaken er rett og slett at en stor del av oljeressursene i verden er dyrere å produsere enn våre. Påstand to: Det er særlig dyrt å bygge ut oljefelt i Barentshavet. Dette er galt. De naturmessige forholdene i Barentshavet er annerledes, men ikke mer krevende, enn det vi er vant til fra Nordsjøen og Norskehavet. Det er mindre utviklet infrastruktur i området, noe som gjør at funn som ikke ligger nær de etablerte felt, må være så store at de kan bære en selvstendig utbygging. Castberg skal nå bygges ut. For å få lønnsomhet – inklusive god avkastning på investeringene – trengs en langsiktig oljepris på mer enn 30 amerikanske dollar per fat. Investeringen vil være tilbakebetalt på få år. Påstand tre: Det er så dyrt å lete i Barentshavet. Dette er feil. På grunn av undergrunnen er det generelt raskere og billigere å letebore i Barentshavet enn på andre deler av norsk sokkel. Barentshavet har, på grunn av Golfstrømmen, helt andre naturmessige forhold enn andre havområder så langt nord. Påstand fire: Oljevirksomhet i Barentshavet blir et pengesluk for staten. Det er det ikke noe grunnlag for å påstå. Vårt rammeverk er skrudd sammen slik at når selskapene tar beslutningen som gir høyest forventet verdi for dem, vil den beslutningen også være den riktige samfunnsøkonomisk sett. Det gjelder også for letebeslutninger i Barentshavet. Med mindre oljeselskapene tar et utall av letebeslutninger som de forventer å tape penger på, er det ingen grunn til at Barentshavet skal bli et «pengesluk» for staten. Snarere tvert imot. I og med at oljeselskapene betaler 78 av 100 kroner de netto tjener på norsk sokkel i skatt, så vil staten vil sitte igjen med størstedelen av gevinsten – også fra oljevirksomheten i Barentshavet. Hvor stor verdiskaping, hvor store statlige inntekter og hvor mange arbeidsplasser som kommer fra våre oljeressurser i Barentshavet, vet vi ikke i dag. Vi vet at Snøhvit og Goliat er i produksjon og at Castberg skal bygges ut. Vi har flere andre funn som det arbeides med å bygge ut og vi har et stort ressurspotensial. Hvor mange lønnsomme funn som finnes i Barentshavet, får vi bare vite gjennom videre leteaktivitet. Påstand fem: Stortinget åpnet Barentshavet sørøst på gale premisser. Det er feil. Stortingsmeldingen som lå til grunn for Stortingets behandling er basert på riktige beregninger. At den bakenforliggende konsekvensutredningen inneholder et galt tall har OD beklaget, men tallet er uvesentlig for beslutningen om å åpne området. Det er nå gjennom konsesjonsrundene vi får vurdert lønnsomheten i de ulike arealene. Hvor store ressurser som er i området får vi kun avklart gjennom videre, lønnsom leteaktivitet. For at vi også fremover skal skape størst mulig verdier for fellesskapet fra våre ressurser, er det viktig at vi beholder evnen til å ta beslutninger basert på kunnskap og fakta. Kronikken ble opprinnelig publisert på E24.no. Gjengitt med forfatterens tillatelse.

IPR-byrået Zacco forteller om økt interesse for Nordsjøpatenter, og at 2017 kan bli et rekordår for patentsøknader. I en pressemelding forteller selskapet at de som en følge av den økte interessen etablerer seg med eget kontor i England. Norske og britiske patenter er ettertraktede fordi de dekker store deler av Nordsjøen. Zacco har gjennom kontoretableringer i Bergen og Stavanger de senere årene satset målbevisst på petroleumssektoren. Etableringen i London er i forlengelsen av denne strategien og for å møte høy interesse for beskyttelse av rettigheter til innovasjoner i næringen. – Det er ingen hemmelighet at spissteknologi fra Nordsjøen i neste omgang blir eksportvare. Oljenæringen er blitt mye mer bevisst på verdiene som ligger i dette de senere årene. Derfor opplever vi vekst på patenter fra norske kunder, men også fra store internasjonale oljeklienter. Alle ønsker å etablere sin teknologi i Nordsjøen, sier Thor B. Mosaker. Mosaker fikk ansvaret for Norge i Zacco i 2010. Zacco er blant Nord-Europas fem største IPR-selskaper og har røtter i Norge tilbake til ca. 1870. I 2014 fikk han også ansvaret for Tyskland.Nå har han også åpnet og leder virksomheten i England. Fra du har sendt en søknad om patentbeskyttelse har du kontroll med rettigheten til en ny innovasjon. – Verden opplever en strøm av patentsøknader hvor kinesiske virksomheter sender fem ganger så mange søknader som resten av verden til sammen. Enn så lenge er norske virksomheter flinkere enn kinesiske til å beskytte rettighetene utenfor sitt eget geografiske område. Et første, viktig steg for petroleumsnæringen er å beskytte på hjemmemarkedet i Nordsjøen, for så å forlenge rettigheten inn i andre markedsområder, sier Mosaker. For 2016 passerte antall søknader forrige rekordår i 2010. Per første halvår 2017 var rekorden fra samme periode i 2016 passert, og det ligger an til ny rekord for patentsøknader i Norge for 2017.