Er det én ting fiskerne i Norges fiskerihovedstad Austevoll ikke liker, så er det at staten skal blande seg inn i fiskekvotene. – Det var da vi endelig fikk en fiskeriminister fra Vestlandet, og endatil fra et liberalistisk parti, at det skulle gå galt, utbryter Christian Halstensen. Fiskebåtrederen i Austevoll nesten dirrer av harme. I høst har fiskeriminister Harald Tom Nesvik (Frp) reist fra fiskerihavn til fiskerihavn og snakket varmt om den nye kvotemeldingen som skal styre fiskernes hverdag. På Austevoll, der fiskerne i fjor leverte fangster for 1,9 milliarder kroner, er de rasende. Flåten av 20 ringnotsnurpere som går lengst til havs og tar de største fangstene, protesterer høyest. De vet hva det betyr å kjempe i orkan og 25 meter høye bølger. I årevis har fiskerinæringen styrt sin egen utvikling. Nå vil regjeringen trekke inn en andel av kvotene i en kvotebank, eller kvotebeholdning. Fiskerne kan så leie kvotene tilbake. Fordelingen av ressursene er statens oppgave, men den har stort sett alltid fulgt fordelingen som Fiskarlaget har klart å enes om. Nå settes denne praksisen til side. Hele forutsetningen for fiskeripolitikken sviktes, mener fiskerne. – Og det skjer når vi har fått en regjering med Frp, partiet som vil være garantisten for å hindre statlig innblanding, sier Halstensen. Han trekker pusten. Fakta Forlenge Lukke Kvotemeldingen Et enklere og mer fleksibelt kvotesystem for fiskeriene, kaller regjeringen den nye kvotemeldingen. Regjeringen foreslår tiltak som de mener skal styrke fiskeindustriens konkurransekraft, og skape enda større verdier: Det innføres en ny fiskeritillatelse, til erstatning for dagens konsesjoner og deltakeradganger. Det skal opprettes en markedsplass for utveksling av kvoter. Det skal opprettes en ordning for utleie av kvoter fra en kvotebeholdning. Dagens strukturkvoteordning videreføres med endret innretning. Pliktsystemet videreføres med noen endringer. Bearbeidingsplikten blir mer fleksibel, men bearbeidingskravet for torsk økes fra 70 til 75 prosent. I kystflåten innføres det en gruppeinndeling av fartøy etter faktisk lengde, og grensen på 21 meters fartøylengde i Finnmarksmodellen blir opprettholdt. Kilde: Fiskeridepartementet REDERIKONTORET: På kontoret finnes bilder og modeller av fiskebåtene som siden slutten på 1800-tallet har skapt rederiet Halstensen. Navn som går igjen er «Manon», «Granit» og «Slåtterøy». Christian Halstensen studerer historien. Foto: Ørjan Deisz Det blåser vestavind i Bekkjarvik sør i Austevoll. Bølgene slår opp mot de to svære ringnotsnurperne «Manon» og «Gardar» som ligger til kai. Slik ligger Halstensens fiskeflåte nesten halve året. Kvotene fiskes raskt med effektive båter. Først i slutten av september skal de på fiske igjen, og da etter makrell. – I Fiskarlaget har vi gjennom 40 år kjempet frem enighet og ro rundt ressursfordelingen mellom fiskeriene. Så skal alt dette kastes på båten og staten overta. Det vil utløse krangel mellom næringen og staten om hvor store kvoter som skal i banken. Og det er å rive ned den skjøre forutsigbarheten fiskerne har, fortsetter Halstensen. Femtegenerasjon Halstensen Den 46 år gamle juristen er femtegenerasjon Halstensen. Familierederiet som ledes av faren Inge og de to tvillingsønnene Christian og Asle, driver tre ringnotsnurpere og en fabrikktråler. I tillegg er familien eier av omtrent hele tettstedet Bekkjarvik – eiendom, kaianlegg og hus og leiligheter. Det er snakk om verdier for flere milliarder kroner. Austevolls største fiskebåtrederi fisker alene for flere hundre millioner kroner i året. Overskuddet i holdingselskapet var i fjor 27,7 millioner kroner. Det handler om hvitfisk som torsk, sei og hyse, og om makrell, kolmule og nordsjøsild. Det eneste Halstensen-familien ikke eier i Bekkjarvik, er Bekkjarvik Gjestgiveri. Men forrige uke var konferansesalen fullstappet av fiskere. De kom for å høre fiskeriministeren presentere den nye kvotemeldingen. Austevolls to andre store fiskerfamilier – Møgsterne fra Storebø og Østervold fra Torangsvåg – satt også i salen. Nesvik kalte kvotemeldingen «et kvotesystem for økt verdiskapning». Halstensen reiste seg, og mente fiskerne føres bak lyset og pålegges en ny skatt. Staten mener den nye avgiften blir 100 millioner kroner. Halstensen mener den blir 300 millioner. Noen har kalt det fiskernes bompengesak. Den røslige fiskeriministeren fra Ålesund kastet jakken, så ut over forsamlingen, og gjorde det klart at han har ingenting å gi. – Ordningen med kvotebeholdning – som ikke er en kvotebank – kommer uansett. Og jeg må være dønn ærlig med dere. Jeg er ganske lei av at det kalles kvotebank. Det er noe dere har lært av SV, proklamerte Nesvik. Stemningen virket trykket. Ministeren forklarte at grunnen til at kvotebeholdningen opprettes, er å få et mer profesjonelt og effektivt fiske. Systemet skal bygges på frivillighet, og være en mulighet for fiskere å spesialisere driften – for eksempel på sei eller hyse. – For noe som irriterer meg er at vi på slutten av året, og etter en lang kamp om hvem som skal delta på fiske, oppdager at ikke alle kvotene er tatt. Det er uakseptabelt. Det er store verdier som står igjen, fortsatte Nesvik. Må betale for areal Så tente han en ny brannfakkel, og sammenliknet villfisknæringen med havbruksnæringen. – Begge bruker areal i sjøen, og begge må følge et lovverk. De som skal ha tilgang til areal, må betale. Da havbruksnæringen for to år siden kjøpte tillatelse til å vokse seks prosent, betalte de mellom to og tre milliarder kroner. Jeg er mot ressursrente for villfisknæringen. Dere betaler nok skatt. Men 100 millioner for kvotebeholdningen er et godt tilskudd til staten. Det er tross alt staten og det offentlige som betaler for fiskeriforvaltningen, sa Nesvik. Dessuten: Ifølge Havressursloven tilhører fiskeriressursene fellesskapet. MIDDAGEN SNART KLAR: Christian Halstensen (til h.) sjekker middagsmenyen om bord på ringnotsnurperen «Manon» som ligger til kai i Bekkjarvik. Stuert Erik Kalvenes i midten og bas Henry Birkeland (til v.). Foto: Ørjan Deisz I sin tid ble det sagt at bare Vår Herre og departementsråd Per Harald Grue skjønte landbrukets subsidiesystem. Da Grue ble pensjonist, gjensto Vår Herre. Å forstå fiskernes kvotesystem er like vanskelig. Svært forenklet er det regler for hvem som kan fiske, hvor mye de kan fiske og hvordan det skal fiskes. Gjennom såkalt «strukturering» har målet vært færre fiskebåter og bedre lønnsomhet. Fiskeriministeren mener tiden er inne for oppklaring. Kvotesystemet har gjennom årenes løp utviklet seg til et lappeteppe. Systemet er blitt unødvendig komplisert og sårbart, både for næring og forvaltning. Bak «struktureringen» lå at storsamfunnet på 1990-tallet sa stopp til å overføre milliarder på milliarder i subsidier til fiskeriflåten. – Beskjeden til oss fiskere var at «nå får dere gjøre jobben selv». Det kom ikke mer penger fra staten. Antall båter skulle tilpasses ressursgrunnlaget. I oppdrett blir kaken stadig større. I havet er ressursene slik de er – flåten må tilpasses ressursen. For å bli mer effektiv må antall båter ned, men uttaket av ressurser er det samme. Det hjelper ikke å redusere antall fiskere fra ti til fem, om du også tar fra fiskeriene kvoter. Da sliter de siste fem fiskerne like mye som før, sier Halstensen. Han understreker sitt viktigste poeng: – Ringnotflåten gikk fra 100 til 75 båter, men andelen av fiskeressursen skulle være den samme. Det er den avtalen med staten som nå brytes, sier Halstensen. – Men selv en Frp-regjering trenger penger for å finansiere fiskeriforvaltningen, med havforskere, kystvakten og kontrollorgan? – Ja. De fleste er innforstått med at når fiskerne klarer å strukturere og tilpasse seg selv, og vi også er gitt en rett til å beskatte ressursene i havet, så er det naturlig å betale tilbake til staten med en ressursrente. Men der er vi ikke i dag, sier Halstensen. Fakta Forlenge Lukke Strukturering Virkemiddel som brukes i fiskerier der adgangen til å komme inn er lukket. Hensikten er å redusere antall fartøy for å øke lønnsomheten for de gjenværende fartøyene og for mannskap. Dette skjer ved at en fisker gis anledning til å kjøpe flere fartøy, inntil en bestemt grense (kvotetak) og samle kvotene på et fartøy. Kravet fra myndighetene er at fartøyene uten kvoter tas permanent ut av fiske. Kilde: NOFIMA UTSIKT FRA REDERIKONTORET: Halstensen har flyttet fra den hvitmalte villaen på haugen bak havnen, til 4. etasje i nybygget av glass og stål i havnen i Bekkjarvik. Foto: ØRJAN DEISZ Glass og stål Familien Halstensen har drevet fiske og handel i Bekkjarvik siden slutten av 1800-tallet. Da Christan Halstensen vokste opp kunne det ligger seks-syv ringnotbåter til kai – de var mindre, men sysselsatte flere enn i dag. Nå er rederikontoret flyttet fra den hvitmalte villaen på haugen bak havnen, til 4. etasje i nybygget av glass og stål i havnen. Her er det panoramavinduer mot fjorden og vindmølleparken på Stord. I glassmontrer står fiskebåtene som har skapt rederiet – navnet som går igjen er «Manon», «Granit» og «Slåtterøy». På arbeidsbordet ligger tegninger av det som ser ut som en ny fiskebåt. – Ingenting er avgjort. Det er bare en drøm, forklarer Halstensen. Da Halstensen bygget fabrikktråleren «Granit» for to år siden, skjedde det i Tyrkia og prisen var 350 millioner kroner. Det er omtrent prisen for en ny ringnotsnurper. – Lønnsomheten har vært god for fiskerne i mange år nå. Det er ikke urimelig at dere skal betale mer skatt? – Det er ikke slik at fiskerne ikke betaler skatt. Vi betaler mye skatt. Nå ser vi at «struktureringen» gjør at fiskeflåten nærmer seg normal lønnsomhet, og samme nivå som andre næringer. 2011 var fiskerienes beste år. Da så vi at det kunne realisere ressursrente – eller grunnrente. Men det er også det eneste året. Å snakke om en ressursrente, ligger frem i tid. Det kreves store investeringer i fiskeri før man tjener penger. Enorme verdier kommer til syne ved kjøp og salg av virksomheter, men forrentningen av egenkapitalen i rederiene er lav, sier Halstensen. – Så på sikt vil fiskebåtrederne begynne å betale ressursrente – altså en skatt for rettigheter til fisken i havet som tilhører oss alle? – Absolutt. Ressursrenten i fiskeriene er estimert til mellom syv og ni milliarder kroner. Det er ikke milliarder som kommer til syne på bedriftenes bunnlinje. Nå bruker vi pengene for å opprettholde en flåte som er større enn optimal drift, men vi gjør det for å holde bosetting i distriktene, skape arbeidsplasser til sjøs og holde fiskerisamfunn levende, sier Halstensen. Norge vs. Island Ringnotsnurperne «Manon» og «Gardar» har ligget til kai i hele sommer. Da Halstensen kjøpte «Gardar» fra Island i 2013, fisket den 75.000 tonn i året. I Norge tillater kvotesettet bare 12.000–13.000 tonn i året. – Det viser forskjellen i fiskeripolitikken på Island, i Danmark, Skottland og Færøyene, sammenliknet med Norge. Vi kunne ha fisket kvotene med bare 1,5 båter, og ikke de tre som vi har i dag. Det er ressursrenten vi bruker til å drive som i dag, sier Halstensen. – Så du ville helst ha solgt to båter? – Nei. Det som er kjekt med fiskeri er å skape arbeidsplasser og å drive en organisasjon og næring som er kompetent. Det er det som er spennende. Men når en initierer så store investeringer i en næring, så må politikere og forvaltningen stå bak løftene sine, sier Halstensen. GALSKAP:–De som bestemmer hører ikke på oss som driver fiskeri–ikke i det hele tatt, sier styrmann Sverre Rabben om bord på ringnotsnurperen «Manon». Foto: Ørjan Deisz På ringnotsnurperen «Manon» tilberedes middag. Selv om båten ligger til land går mannskapet i «fire uker på og fire uker av»-skift. Styrmann Sverre Rabben står på broen. Han driver forefallende vedlikeholdsarbeid. – Men vi er alltid klare. Skulle det dukke opp noe, så slipper vi fortøyningene og går, sier Rabben. Han sender følgende melding til fiskerimyndighetene: – Å rive et system som fungerer i småbiter er galskap. De som bestemmer hører ikke på oss som driver fiskeri–ikke i det hele tatt. De må komme til Austevoll og se hva vi driver med. Det er her verdiene skapes. BEKKJARVIK: Halve året ligger ringnotsnurperne «Manon» og «Gardar» til kai i Bekkjarvik. Foto: Ørjan Deisz

Lederne i laksepakkeriet på Sotra stiftet et nytt selskap på samme sted med samme kunder etter at de gikk konkurs. Kun arbeidere som ikke var organisert i fagforeninger, fikk jobb i den nye virksomheten. De 45 arbeidere fikk i Bergen tingrett tilkjent flere hundre tusen kroner hver i erstatning for tapt inntekt og oppreisningserstatning. Laksebedriften hevdet på sin side at deres virksomhet ikke var en fortsettelse av selskapet som gikk konkurs. Nå har de anket saken, skriver FriFagbevegelse. Laksepakkeriets advokat Dag Borgen Nøtvedt sier at han mener retten gjorde feil siden Sund Laksepakkeri er gjort ansvarlige for det som skjedde i bedriften som gikk konkurs, og at det var på grunn av hver enkelts opptreden at de ikke fikk jobb i det nye selskapet. – Oppførselen betyr at de ikke er kvalifisert, og det er en lovlig forskjellsbehandling etter Arbeidsmiljøloven, sier Nøtvedt. Advokat for de tidligere ansatte, Edvard Bakke, syns det er overraskende at selskapet anker ettersom dommen i Bergen tingrett var enstemmig. Han mener at det i anken kun gjentas tidligere påstander som dommerne i Bergen tingrett var uenige i.