Tjenesten er et ledd i Kystverkets arbeid med å effektivisere og digitalisere maritime tjenester for styrket sjøtransport. Tjenesten er testet ut i Oslofjorden med gode resultater, skriver Aftenbladet. ? Den digitale rutetjenesten skal bidra til effektiv distribusjon av nautisk informasjon for å støtte transportsikkerheten for seilaser på norskekysten. Nå utvides tjenesten til å dekke hele sørlandskysten og Sør-Vestlandet, sier senioringeniør John Morten Klingsheim i Kystverket. Tjenesten effektiviserer planlegging av seilas og gir informasjon om lokale seilingsbestemmelser som gjelder for valgt rute. – Vi har fått positive tilbakemeldinger fra våre brukere om at tjenesten bidrar til å styrke navigasjonssikkerhet og gi mer effektive anløp. Flere rederier melder også at de vil be sine navigatører om å bruke tjenesten når de planlegger seilaser på norskekysten. Målet vårt er å tilby sikre og effektive ruter, og vi prioriterer høyt å innføre tjenesten langs hele kysten innen utgangen av 2020, sier Klingsheim. Dette er en utvidelse av den digitale rutetjenesten som ble lansert i Oslofjorden i 2018.

Like før klokken syv om morgenen ga kapteinen på «Ocean Response» ordren. Matros Åsmund Heggstad fant frem flytevesten og verneutstyret, og gjorde seg klar. Gjennom natten hadde han sett ødeleggelsene om bord i cruiseskipet «Viking Sky» gjennom kikkerten. Han så passasjerer med røde livvester. Vinduer var knust, plater hang ned fra taket. Bord og stoler skled frem og tilbake på dørken. I 18 timer hadde uværet herjet med cruiseskipet. Nå var det Heggstads jobb å skyte over slepelinen, slik at de som var igjen om bord kunne komme seg til land og i sikkerhet. – Jeg var stolt Den erfarne matrosen hentet trykkluftkanonen. Da han gikk ned mot akterdekket, var det én tanke han ikke klarte å få ut av hodet. – Det var tusen mennesker som ventet på at vi skulle få festet den linen. Jeg tenkte med meg selv at «her står det mye på spill», forteller Heggstad. På andre forsøk fikk de festet slepet forut på det 228 meter lange cruiseskipet. Slepebåten «Vivax» festet slep i akterenden. Endelig kunne «Viking Sky» sette kursen mot land for egen maskin, med visshet om at dersom motorene sluttet å virke igjen, ville slepebåtene hindre det i å reke på land. Heggstad kunne se resultatet av jobben deres på nyhetene i messen like etterpå. – Da kjente jeg på at jeg var stolt av det vi hadde gjort, sier han. MATROS: Åsmund Heggstad skjøt over den første slepelinen til «Viking Sky». Foto: Geir Martin Strande Kunne vært der lenge før Hva som egentlig førte til at splitter nye «Viking Sky» fikk blackout om ettermiddagen 23. mars i år, er fortsatt under etterforskning. Det vi vet er at mannskapet om bord hadde fylt ut sjekklisten for hardt vær før de la ut på det beryktede havstykket Hustadvika i Romsdal. Fra vitneforklaringer og sporingsdata vet vi at skipet plutselig mistet motorkraften på alle maskinene. Mens mannskapet kjempet for å få dem i gang igjen, drev skipet ukontrollert mot land i cirka 30 minutter før ankrene fant feste på havbunnen. Da var skipet cirka 100 meter fra fjæresteinene. Cruiseskipet unngikk katastrofen med et nødskrik. Mens de hang etter ankrene klarte mannskapet å få i gang den ene av fire motorer, og begynte å ta seg ut mot åpent hav for egen maskin. Redningsaksjonen som fulgte er blitt omtalt som en av de største og mest vellykkede noensinne her til lands. Det få vet, er at det første skipet som til slutt fikk festet slepet i «Viking Sky», etter alt å dømme kunne gjort det lenge før. Hørte ikke nødsignalet Beredskapsskipet «Ocean Response», som inngår i områdeberedskapen til Equinor, var bare cirka 55 nautiske mil (100 kilometer) unna da alarmen gikk. Oljeselskapene i Norge har syv slike skip på kontrakt, for å ivareta sikkerheten og oljevernberedskapen på feltet. «Ocean Response» er blant annet utstyrt med oljevernberedskap, brannslukkingskanoner, hospital og redningsbåter. Det kan slepe fartøy i nød med en kraft på cirka 120 tonn. Lørdag 23. mars var skipet med et mannskap på tolv på vei sørover til Florø, etter å ha kommet inn til kysten fra Åsgård-feltet utenfor Trøndelag. Da kapteinen på «Viking Sky» sendte ut mayday på Hustadvika klokken 14 den dagen, passerte beredskapsskipet Gurskøy, som ligger cirka 55 nautiske mil (100 kilometer) lenger sør. Hvis mannskapet på beredskapsskipet hadde hørt mayday-signalet, ville de etter loven vært forpliktet til å snu og sette kursen nordover mot havaristen umiddelbart. Hadde de gjort det, kunne de vært fremme ved cruiseskipet i løpet av cirka fire timer. Men mannskapet på «Ocean Response» hørte aldri nødsignalet. De hørte heller ikke Hovedredningssentralen sin gjentakelse av nødsignalet, såkalt «mayday relay». Siden disse signalene sendes ut over VHF-radio, er det kun mottakere innenfor en viss radius fra avsenderen som kan motta signalet. «Ocean Response» var ikke nærme nok. – Det eneste vi hørte på radioen var at det ble sagt noe som liknet på «er det mye folk» fra et helikopter. Så ble det stille – vi var for langt unna, sier Runar Eide, kaptein på «Ocean Response». – Hadde vi fått beskjed om hva som skjedde allerede da kunne vi stoppet og dratt tilbake, sier Eide. KAPTEIN: Runar Eide har vært på sjøen hele sitt yrkesliv. Siden 2016 har han vært kaptein på «Ocean Response». – Jeg tror ikke alle vet hvor store fartøyressurser som er tilgjengelige på norsk sokkel, sier han. Foto: Geir Martin Strande Kunne ikke feste slep I stedet fortsatte «Ocean Response» vekk fra havaristedet. Samtidig trykket de på den store, røde knappen hos Hovedredningssentralen (HRS) på Sola. De forberedte seg på en katastrofe. Umiddelbart kalte de inn ekstra mannskaper. I luften ble fem redningshelikoptre beordret ut og fikk beskjed om å sette kursen mot Hustadvika. Én time etter motorhavariet, var det første fremme ved cruiseskipet, som kjempet mot bølgene. På land ble det satt opp evakueringssenter for å ta imot passasjerene etter hvert som de ble heist av cruiseskipet. Til sjøs kalte HRS blant annet ut tre forsyningsskip som lå utenfor Kristiansund. Kystvaktskipet KV «Njord» og redningsskøyten «Erik Bye» var og raskt på stedet, sammen med flere andre fartøy som hadde hørt nødsignalet. Men uten slepekapasitet var det lite de kunne gjøre. Selv om «Viking Sky» hadde fått start på den ene motoren, var faren overhengende for at den kunne stoppe igjen. Da ville fartøyet på nytt reke mot land. NYTT MØTE: Tilfeldighetene ville ha det til at «Viking Sky» lå til kai i Bergen samtidig som «Ocean Response» var der for å øve forrige uke. Foto: Geir Martin Strande – Veldig mye kunne gått galt Den eneste av båtene som var fremme på stedet i løpet av de første timene, og som faktisk kunne slepe, var Østensjøs fartøy «Vivax». Den 32 meter lange slepebåten lå like nordvest for Molde da mannskapet på broen hørte nødsignalet fra «Viking Sky». Like etter tok Hovedredningssentralen på Sola kontakt og ba dem bistå i aksjonen. Tre timer etter nødsignalet var de fremme ved cruiseskipet, som da hadde fått den ene maskinen i gang og beveget seg sakte vekk fra land. Flåtesjef Sveinung Zahl i rederiet Østensjø sier «Vivax» først la seg ved siden av «Viking Sky», for å vurdere mulighetene. – På det tidspunktet hadde cruiseskipet en viss fremdrift, og sammen med losen på cruiseskipet vurderte kapteinen vår det dit hen at vi ikke skulle risikere liv og helse ved å feste slep, sier Zahl. For det første er det farlig for mannskapet å oppholde seg på dekk i så dårlig vær som det var denne lørdagen. For det andre var det så grunt der «Viking Sky» lå, at det var fare for at en slepevaier ville henge seg opp i ting på bunnen før de strammet opp. For det tredje var det usikkerhet rundt hvor mye belastning pullertene på «Viking Sky» ville tåle. – Det var en marginal operasjon, og veldig mange ting som kunne gått galt. Så vi ble enige om å ligge stand by ved skipet, sier Zahl. FORTSATTE: Til sammen heiset helikoptrene opp 460 passasjerer fra «Viking Sky». Evakueringen stoppet kort tid etter at slepene var festet. Foto: OSKAR HAFTORSSON Ga full gass Også selskapet som forsikrer «Viking Sky» satte stab for å finne egnede fartøy for å berge skipet. De landet på to båter: beredskapsskipet «Ocean Response», som var ved Florø, og ankerhåndteringsskipet «Normand Ranger», som lå til kai i Bergen. NHC kontaktet rederiene og fikk på plass avtaler for å bruke båtene, forteller havaridirektør Åge Solberg hos Norwegian Hull Club i Bergen. Klokken 18.35 – nesten fem timer etter at «Viking Sky» sendte ut nødsignalet – ble Sotra-rederiet Atlantic Offshore kontaktet om muligheten for å sende «Ocean Response» til havaristen, ifølge kapteinen på skipet. ØVELSE: Her øver mannskapet på «Ocean Response» på evakuering fra helikopterdekket. Foto: Geir Martin Strande Kort tid seinere var fartøyet midlertidig løst fra kontrakten med Equinor og hadde inngått en avtale med NHC om å bistå. – Vi snudde og gikk ut i havet og ga full gass nordover, sier kaptein Eide. Han kalte mannskapet opp på broen og brifet dem om hva de hadde i vente. Så gikk han og la seg, for å være opplagt til de kom frem. Da han sto opp igjen, var klokken blitt tre på natten. De var fremme ved «Viking Sky», som nå hadde fått i gang tre av fire motorer. Skipet gikk med cirka tre knops fart med baugen mot vest mot været, for å minimere sjøgangen. Bak lå slepebåten «Vivax», som hadde vært der hele natten. Over hang helikoptrene, som fortsatt hentet passasjerer av skipet. Eide var klar til å feste slepet. Han kalte opp broen. – De mente situasjonen var såpass stabil at de ville vente til det var dagslys, sier han. – Kunne vært raskere fremme Det gjorde de. 18 timer etter at «Viking Sky» mistet motorkraften på Hustadvika, var de på vei mot sikkerhet. Men hvorfor ble ikke «Ocean Response» kalt ut tidligere? Forrige uke var det debrif hos HRS på Sola. Der var aktørene som var involvert i redningsaksjonen med «Viking Sky» samlet, blant annet mannskapet på «Ocean Response». – Det kom frem at der var båter som kunne kommet raskere til stedet, med mer egnet utstyr. Det sier redningsinspektør Ståle Jamtli hos Hovedredningssentralen Sør-Norge. – Dersom dere hadde visst at «Ocean Response» var der den var, ville dere tilkalt dem? – Det er det nok temmelig sannsynlig at vi hadde gjort, ja. – Hvem sitt ansvar er det at dere ikke visste det? – Det kan vi ikke si noe om før vi er ferdige med evalueringen, sier Jamtli. – Uenige i at vi var dårligere egnet Noe av det første HRS gjør ved en nødssituasjon til havs, er å finne ut hvilke ressurser som trengs for å berge, forklarer Jamtli. Utenom sporing av fartøy via AIS, er ett verktøy kjempeviktig: Felles Ressursregister (FRR). Registeret inneholder 6500 forskjellige redningsressurser i hele Norge. Men ikke de syv områdeberedskapsskipene. – Pr. i dag ligger ikke de ressursene i databasen, sier Jamtli. – Burde de være der? – Helt klart. Det er en del av det denne evalueringen vil vise, tror jeg, at det absolutt er en god idé, sier Jamtli. Slepebåten som ble kalt ut, «Vivax», ble vurdert som uegnet til å håndtere slepet av «Viking Sky» alene. Flåtesjef Sveinung Zahl er enig i at det var riktig ikke å feste slep i den innledende fasen. – Når vi vet hvordan det endte, synes jeg beslutningen om ikke å feste slep da vi kom frem var god. Det er slettes ikke sikkert vi hadde lyktes, sier Zahl. ESKORTERT: «Vivax» lå ved havaristen gjennom hele kvelden og natten. Foto: OSKAR HAFTORSSON Men han er ikke enig i at det var nødvendig å vente på «Ocean Response» før cruiseskipet ble satt under slep. Da den var fremme på stedet hadde «Vivax» vært ved havaristen i ti timer. – De vurderte «Ocean Response» som en bedre egnet slepebåt. Det er vi uenige i. Den har riktignok større trekkraft, men «Vivax» er en slepebåt – å slepe er det den gjør. Zahl ser likevel ingen grunn til å kritisere noen for jobben som ble gjort i redningsaksjonen. – Det ble mobilisert mange ressurser for å være føre var dersom dette skulle utvikle seg til en større operasjon. – Båtene er ikke så godt kjent Det er uansett en kjensgjerning at HRS ikke var klar over ressursene som var tilgjengelige i «Ocean Response». Den nye sjefen for marine i Equinor, Morten Sundt, er ikke i tvil om at det bør bli større bevissthet rundt beredskapsskipene på sokkelen. – Det er veldig mye fokus på helikopter og den redningskapasiteten de har. Og det er veldig bra. Men disse båtene, som er fantastisk godt utstyrt, er ikke så godt kjent. NY SJEF: Morten Sundt kom fra stillingen som sjef for luftfart i Equinor. Foto: GEIR MARTIN STRANDE – Hvorfor ikke? – Det er vanskelig å si. Vi er flinke til å snakke om hva vi har internt, i våre beredskapsanalyser. Men vi kan nok bli flinkere til å fortelle om hvilke ressurser vi har utad. – Potensiell katastrofe Han understreker at det ikke er Equinors kjernevirksomhet å bistå med redningsressurser utover deres egen beredskap. I dette tilfellet var «Ocean Response» i transitt mellom oppdrag. Dermed hadde ikke Equinor noe problem med å fristille den til å delta i bergingen av «Viking Sky». – Vi kan selvfølgelig ikke gå på akkord med vår egen sikkerhet. Men i nødssituasjoner har alle plikt til å hjelpe til. Om resultatet av HRS sin evaluering blir offentlig, er uvisst. – Hvordan ser dere på «Viking Sky»-hendelsen i ettertid? – Den er spesiell, både i størrelse og med tanke på potensialet for en større katastrofe. Ting fungerte veldig godt, det gjorde det. Men vi må se nøye på hva vi var heldige med, og hva som kunne vært gjort bedre, sier Jamtli hos HRS.

KNM «Helge Ingstad» blir måndag ettermiddag slept frå Haakonsvern til CCB-basen på Ågotnes. Årsaken er at Sjøforsvaret ønskjer å frigjere kaiplass på Haakonsvern. – Vi inngjekk i februar ein rammeavtale med CCB om leige av kaiplass. Denne avtalen nyttar vi oss av nå. Vi har hatt utfordringar ei tid med manglande kapasitet på Haakonsvern, seier kommunikasjonsdirektør Torill Herland i Sjøforsvaret. Det er ennå ikkje avgjort kva som skal skje med KNM «Helge Ingstad» etter havariet i november i fjor. Men Forsvaret har konkludert med at det vil koste 12 milliardar eller meir å setje fregatten i stand att. – KNM «Helge Ingstad» er som kjent ikkje operativ nå. Difor ønskjer vi å leggje skipet på Ågotnes, inntil det er avgjort kva som skal skje med skipet, seier Herland.