Det skriver NGO Shipbreaking Platform i sin siste rapport. Av de 227 fartøyene som på verdensbasis ble til spiker i tredje kvartal i år, viser organisasjonens statistikk at 124 ble “beachet” i India, Pakistan eller Bangladesh. Altså at skipene ble rent opp på langgrunne strender ved høyvann og hugget her. 50 skip endte i Bangladesh, mens 30 ble sendt til Pakistan og 44 til India. En verftsarbeider omkom på jobb i Alang i India. Greske rederier topper statistikken Drevet opp av lokal stålmangel var også prisene på skip i Sør-Asia langt høyere i tredje kvartal enn i første halvår. Prisen på sør-asiatiske verft har vært rundt 400 dollar per lettvekttonn, litt mer enn det tyrkiske verft betaler og langt mer enn de 250 dollar  som tilbys av kinesiske verft. På toppen av versting-listen over skip som hugges opp under kritikkverdige forhold, kom 11 skip fra Hellas i tredje kvartal. Sør-Korea og Singapore solgte 6 fartøyer hver til asiatiske strender. Selv om 33 av de 124 fartøyene var europeisk kontrollert, hadde kun tre skip europeisk flagg da de ankom Sør-Asia. De fleste skipene som sendes hit går gjennom en “skraphandler”, også kjent som kontantkjøpere, som ofte omregistrerer og bytter flagg på fartøyet før den siste reisen. Skifter flagg Nesten halvparten av de 124 skipene skiftet flagg til Comorene, Niue, Palau, St. Kitts og Nevis og Togo bare noen uker før de ankom. Dette er ikke flagg som brukes like mye for skip i drift, men registrene tilbyr ifølge NGO Shipbreaking rabatt på registrering for “siste reisedokumentasjon”. I 2016 endte tilsammen 668 utrangerte fartøy på en sør-asiatisk tidevannstrand. Det var hele 87 prosent av alle skip som ble faset ut, og en økning fra året før.  De fleste skipene ble sendt til India, mens Bangladesh toppet med å hugge mest bruttotonnasje. Så langt i år har 410 av 633 skip endt til opphugging i India, Bangladesh eller Pakistan. Norges Rederiforbund har sagt nei til beaching og fraråder medlemmer å hugge skip slik. I fjor også kom nye EU-regler som setter strenge krav til huggefasiliteter. Retningslinjene gjør det klart at en strand ikke er et passende sted for en høy-risiko tungindustri med farlig avfall, og verftene må søke om å bli EU-godkjente.