I ett og et halvt år har lasteskipet «Harrier» vært en hodepine for Stavanger-selskapet GMC Maritime. Innen fredagen er over skal rederiet Julia Shipping ha betalt de rundt 7 millioner kronene de skylder GMC.
I ti år lå gigantskipet ubrukt i Kvinnherad. Så ble det midtpunktet i en sak om skatteparadis, livsfarlig opphogging og anonyme varsler. Se faktaboks under for en oppsummering av saken.
Fakta
Forlenge
Lukke
Lasteskipet Harrier
I ti år lå tidligere «Eide Carrier» i opplag hos Eide Marine i Kvinnherad. Skipet ble solgt til Julia Shipping, et postboksselskap i Karibia, og skiftet navn til «Tide Carrier». Norske myndigheter mener at den egentlige eieren er Wirana, et selskap som har spesialisert seg på å kjøpe gamle skip for å hogge dem opp på strender i Sør-Asia.
Onsdag 22. februar fikk skipet motorhavari ved Feistein fyr på Jæren og en bergingsaksjon ble satt i gang. Dagen etter ble skipet slept til Gismarvik på Haugalandet. Skipet heter i dag «Harrier» og ligger på opplagsplass ved Farsund.
Havnen som først pliktet å ta imot skipet, har lidd store tap i kjølvannet av den uavklarte situasjonen. I slutten av januar 2018 hadde GMC Maritime over 6,6 millioner kroner i utgifter og tapte inntekter på lasteskipet. Det er nå steget til 7 millioner. Stavanger-selskapet har vurdert rettssak mot staten.
Kystverket har slått fast at alle kostnader skal bæres av den som til enhver tid eier skipet. Fredag 13. juli har Julia Shipping lovet å betale det de skylder til GMC Maritime.
Kilde: BT og Aftenbladet
– Jeg tror det ikke før jeg ser at pengene er på konto, sier Sveinung Haugvaldstad, leder for maritime operasjoner i GMC Maritime, til Aftenbladet.
Hit til Spindsfjordfen ved Farsund ble «Harrier», i midten, slept i juli 2017. Nå går oppholdet mot slutten og skipet skal til Tyrkia for opphugging. Foto: Privat
– Aldri vært så nær
Løfter om betaling er kommet også tidligere, uten at en avtale har gått i boks. Så gjenstår det å se om fredag den 13. blir en lykkedag for GMC Maritime.
– Vi har aldri vært så nær en løsning som akkurat nå. Denne gangen har vi en kontrakt som er undertegnet både av Julia Shipping og GMC, og der heter det at vi skal ha pengene på konto innen utgangen av fredagen, sier Haugvaldstad.
Som altså likevel ikke tror det før han ser det.
Tide Carrier sendte ikke posisjon. Får en halv million i bot.
– Hvis ikke oppgjøret kommer som avtalt, er status uforandret. Da slipper vi ikke skipet, sier han.
– Dette har jeg ingen kommentarer til, sier Richard Bjerk, bergensadvokaten som representerer rederiet Julia Shipping, når Aftenbladet ringer.
Så legger han på.
Mistanke om smugling
GMCs befatning med lasteskipet startet 22. februar i fjor, da lasteskipet som den gang bar navnet «Tide Carrier» var nær å lage miljøkatastrofe langs jærstrendene. Ved Feistein fyr fikk skipet motorstopp og var nær å drive i land ved Sele havn. Etter en bergingsaksjon i regi av Kystverket ble skipet slept til GMCs kai i Gismarvik i Tysvær.
Der gikk inspektører fra Miljødirektoratet ombord og fant dokumenter som indikerte at skipet skulle smugles ut av Norge og hogges opp ulovlig på ei strand i Pakistan. Metoden kalles beaching og er ulovlig etter både norske og internasjonale regler.
I tillegg avdekket inspektørene at tankene ombord inneholdt oljeholdig vann, definert som farlig avfall.
Fra februar til juli i fjor ble skipet liggende i Gismarvik. Da fikk GMC lov til å flytte «Harrier» til en opplagsplass i skjærgården utenfor Farsund, der skipet har ligget siden.
«Harrier» lå ved GMCs kai i Gismarvik i Tysvær fra februar til juli i fjor. Foto: JON INGEMUNDSEN
Skal hugges opp i Tyrkia
Den siste tiden har imidlertid mye skjedd. Norsk Gjenvinning AS har tatt på seg oppdraget med å besørge opphugging og resirkulering av skipet.
– Eksporttillatelsen fra Miljødirektoratet er nå på plass, etter at også tyrkiske myndigheter har godkjent oppdraget. Opphuggingen skal skje ved verftet SÖK Denizcilik Ticaret Limited i Aliaga i Tyrkia, opplyser Ingrid Bjørdal, direktør for HMS og organisasjonsutvikling i Norsk Gjenvinning.
I løpet av de siste ukene har mye skjedd som indikerer at Julia Shipping nå vil ha «Harrier» ut av Norge.
Tankene ombord er tømt for oljeholdig avfallsvann og sist lørdag ble skipets drivstofftanker fylt opp med diesel.
Samtidig er det en omfattende operasjon som skal gjøres før skipet kan seile ut i internasjonalt farvann.
Les hele saken hos Stavanger Aftenblad.
Den siste tiden har redere som hugger opp skip på strender møtt motstand flere steder. I januar svartelistet Norges oljefond fire rederier for beaching. Senest for en uke siden gjorde KLP, Norges største pensjonsselskap, det samme.
I dag publiserer NGO Shipbreaking Platform sin årlige rapport, som gir en oversikt over hvor skip ble hugget opp i 2017. Strandområdene Alang i India, Gadani i Pakistan og Chittagong i Bangladesh trekkes frem som områder med dårlige arbeidsforhold.
Rapporten peker på 18 skip som de mener har norsk tilknytning, som skal ha blitt hugget i disse tre områdene.
– Fra 2009 til 2015 gikk tallene nedover, men deretter har vi sett en klar økning av norske skip som blir hugget opp på strandområdene i India, Bangladesh og Pakistan. Det er jo en trist utvikling, sier lederen av organisasjonen, Ingvild Jenssen, til Sysla.
Fakta
Forlenge
Lukke
«Beaching» betyr at skipene rennes opp på langgrunne strender ved høyvann og hugges der. Foregår idag i India, Pakistan og Bangladesh.
Hongkong-konvensjonen er en internasjonal konvensjon om sikker og miljømessig forsvarlig gjenvinning av skip, og ble vedtatt av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) på en diplomatkonferanse i Hongkong i 2009.
Norge ratifiserte konvensjon i 2013, som det første landet i verden.
Rederiforbundet fraråder sine medlemmer å resirkulere skip ved verft som bruker «beaching» som metode.
– Barnearbeid i strandsonen
Jenssen forteller at skipene hugges opp i tidevannssonen, der 13 meter med tidevann går inn og ut.
– Dette gjør at det er vanskelig å ha en god infrastruktur, for eksempel med tanke på kraner og ambulansetilgang. Vi vet at det er mange migrantarbeidere som mangler trening og beskyttelsesutstyr, sier hun.
I Bangladesh har organisasjonen observert barn som har jobbet på strandområdene.
– Bangladesh har lover som forbyr barn under 18 år å jobbe med dette. Likevel har våre medlemmer selv sett barn ned i 15-årsalderen jobbe der. Vi har også vært i kontakt med inspektører som har sett barnearbeidere. I 2016 var en 16-åring i en arbeidsulykke i Bangladesh, men verftslederen nektet for at han jobbet på verftet. På grunn av dette fikk han ingen kompensasjon for ulykken, sier hun.
Les også: Det kalles for verdens farligste yrke. Nå lukkes dørene for rederier som er involvert.
Bergensskip havnet på strand
Sysla har forsøkt å komme i kontakt med samtlige av rederne som står oppført som eiere av de 18 norske skipene. Flere av dem som svarer, sier at skipene har blitt solgt for flere år siden, og at de ikke kjenner til om skipene har blitt skrapet.
EM Leader, omdøpt Leader 1 før avreise fra Bergen i januar i fjor. Foto: Halvor Enoksen
Operasjonssjef Karl Johan Kleppe i bergensrederiet Seatrans opplyser at skipet EM Leader ble solgt for videre drift. Sysla omtalte salget i januar i fjor.
Tre måneder senere ble skipet, som da var døpt om til Leader 1, ifølge NGO Shipbreaking rent opp på stranden i Alang i India for hugging.
Kleppe sier de ikke kjente til dette, og at kjøperen oppga til dem at de skulle bruke skipet i videre operasjon.
– De satte pris på utstyret om bord, og den store kapasiteten på generatorsettene. Vi regnet med at de ville bruke det til å produsere elektrisitet i den arabiske gulfen, sier han.
At skipet ble hugget kort tid etter de solgte det, sier han er overraskende.
– Vi hadde ingen kjennskap til at det skulle hugges. Kjøperen ga oss ingen indikasjoner på det. Vi har solgt skipet som et skip som skulle i drift, sier han.
– Regner med de vet hva de driver med
Flere rederier oppgir derimot at de har solgt skip for opphugging i India, Pakistan eller Bangladesh.
Skipet Drive Bonavista ble hugget opp i Chittagong, verdens mest beryktede skipskirkegård.
Det bekrefter daglig leder i Gaia Ship Managment, Per Olav Karlsen.
– Vi solgte skipet for over et år siden til Wirana i Singapore, som er en av de største kjøpere av skip for skrap, forteller han.
Karlsen understreker at skipet ikke hadde farlig last om bord. Skipet var klasset i Lloyds til avlevering, og alt dette var vurdert i forbindelse med salget, opplyser Karlsen. Han sier at de antar at kjøper forholder seg internasjonale konvensjoner.
– Vi regner med at de store kjøperne vet hva de driver med. De er bedre skikket til å ta disse vurderingene enn vi er, sier Karlsen.
Han medgir likevel at han er bekymret over arbeidsforholdene.
– Det er klart at vi bekymrer oss over arbeidsforholdene på strendene i Bangladesh, men dette er ikke ting du forandrer over natten, det tar tid. Mange er avhengige av disse arbeidsplassene. Stort sett alle deler av skipet blir resirkulert, blant annet blir deler brukt til strømproduksjon i landsbyer, sier han.
– Stiller strenge krav
Ifølge rapporten til NGO Shipbreaking ble også skipet Thorstream hugget i Alang i India.
Daglig leder i Thor Dahl Shipping, William L’Orange, svarer via en sms at «skipet ble solgt for miljøvennlig skraping» i henhold til Hongkong-konvensjonen. Han sier han ikke har anledning til å snakke med Sysla utover sms-utveksling fordi han er på reise, og svarer ikke på hvilket verft som ble brukt.
– Vi bidrar til endring ved å stille krav til forholdene – kravene er beskrevet i Hong Kong International Convention for the Safe and Environmentally Sound Recycling of Ships. Her stilles det som nevnt strenge krav til arbeidsvilkår, sikkerhet og utfyllende skriftlig dokumentasjon før, under og etter skraping, skriver han i tekstmeldingen.
– Anser skrapingen som forsvarlig
Såvidt Sysla kjenner til, er det ingen skrapeverft i Pakistand eller Bangladesh som er sertifisert i henhold til Hongkong-konvensjonen. Det finnes imidlertid verft i Alang i India som er sertifisert i henhold til denne.
Ett av dem er Priya Blue, som bergensrederiet Kristian Gerhard Jebsen Skipsrederi brukte da de skrapet kombinasjonsskipet Sks Tugela i fjor sommer.
– Skrapingen skjedde i henhold til Hongkong-konvensjonen. Vi anser den som forsvarlig.
Det sier Ole Johan Haahjem, som er ansvarlig for driften av de om lag 40 skipene i rederiet.
Haahjem sier han personlig besøkte verkstedet i forbindelse med skrapingen av et annet skip for noen år tilbake. En annen representant for rederiet inspiserte forholdene ved verkstedet før Sks Tugela ble rent opp på stranden i fjor sommer, opplyser han.
– De er for kategoriske
– Standarden er blitt veldig bra. Sikkerheten er god og arbeidsforholdene tilfredsstiller kravene i konvensjonen, sier han.
I tillegg til besiktigelse før skrapingen, hyret de inn det japanske klasseselskaet Classnk for å følge opp at jobben ble gjort i henhold til Hongkong-kovensjonen, og et omfattende oppfølgingsregime, opplyser han.
Haahjem mener NGO Shipbreaking Platform er for kategoriske når de sier at hugging i Alang er uheldig.
– Vi mener at de og en del andre ser dette veldig svart-hvitt, og hevder at alle former for beaching er galt. Det vi har gjort er i henhold til Hongkong-konvensjonen, og vi har i tillegg med selvsyn inspisert verkstedet, sier Haahjem.
Sendte ansatte for å inspisere
Det samme mener Eivind Eidesvik i Caiano Shipping, som solgte Green Magnific for skraping i Alang i mai i fjor.
– Jeg synes NGO Shipbreaking bør få frem at det finnes verft som gjør resirkuleringen på en skikkelig måte i Alang.
Eidesvik sier de sendte to ansatte til Alang for å se at verftet gjennomførte huggingen på en forsvarlig måte.
– Vi har vært oppmerksomme på de forholdene dere nevner ovenfor. Det har vært viktig for oss å være en pådriver for en god praksis på dette området. Det ble derfor satt som krav at skipet skulle resirkuleres i henhold til Hongkong-konvensjonen, samt at verftet skulle være klassifisert av anerkjent klasseselskap, i dette tilfellet NK Class.
Rederiforbundet ut mot «beaching»
Kristian Gerhard Jebsen Skipsrederi er blant rederiene på listen til NGO Shipbreaking Platform som er medlem av Norges Rederiforbund.
– Verftene som våre medlemmer har benyttet i India i 2017 er i Alang, og er godkjent av det japanske klasseselskapet Classnk, skriver administrerende direktør Harald Solberg i rederiforundet i en e-post til Sysla.
Rederiforbundet har over lang tid hatt et tungt internasjonalt engasjement for å sikre en ansvarlig og bærekraftig praksis for hugging av skip, skriver han.
– I dette arbeidet har vi klare råd til våre medlemmer om at resirkulering skal gjennomføres i henhold til internasjonale standarder nedfelt i Hongkong-konvensjonen. Rederiforbundets posisjoner har bred støtte blant våre medlemmer, og det er godt å se at de følger disse.
Rederiforbundet legger til grunn at såkalt «beaching» – som de definerer som hugging der man ikke bruker faste installasjoner for oppsamling og håndtering av farlig og forurensende avfall – er i strid med deres anbefalinger.
– Ville ikke fått operere i Norge
På verdensbasis ble 835 skip levert til skraping i 2017, ifølge NGO Shipbreaking Platform. Av disse ble 543 hugget på strandområdene Alang i India, Gadani i Pakistan og Chittagong i Pakistan. Tyskeide og greskeide skip ligger øverst på listen, noe de også gjorde i 2016, med henholdsvis 50 og 51 skip.
Ingvild Jenssen i NGO Shipbreaking Platform mener at selv om det er oppgitt at verftene arbeider i henhold til internasjonale konvensjoner, er det lite som indikerer at dette faktisk er tilfellet.
– Det som er klart er at ingen av verftene i Alang, Chittagong eller Gadani ville fatt lov til å operere i Norge, EU, USA, Kina eller Japan. Hovedgrunnen til dette er at skipene hugges opp i tidevannsonen der miljøgifter slippes ut i havet, sier hun.
Organisasjonslederen viser også at det i 2016 ble avdekket farlige arbeidsforhold i verftet Shree Ram i Alang i India, som var godkjent i henhold til Hongkong-konvensjonen, og som ble brukt av rederigiganten Maersk.
– Ansvaret hviler på rederen
Hun tror det er flere grunner til at det er en økning av norske skip som blir hugget på strandområdene.
– I 2016 begynte Maersk å selge skip til Alang, og de har dermed vært med på å legitimere beachingmetoden. Mindre selskaper tenker kanskje at de også kan gjøre det når et stort selskap gjør det, sier hun.
Hun mener penger er hovedgrunnen til at rederiene velger å selge skip til strendene.
– Cashbuyerne (de som kjøper skip for å selge dem til skraping, red.anm) har gått veldig aktivt ut, og promoterer tjenestene sine på mange shippingkonferanser. Ingen av rederiene selger direkte til opphuggerne i Sør-Asia, det går via en cashbuyer, som registrerer skipet på nytt. Cashbuyerne bruker et postboks-selskap og flagger om skipet til svart-listede registre noe som gjør det vanskelig for myndigheter å ansvarliggjøre rederne, sier Jenssen.
Hun mener at når man selger skipet til en cashbuyer, vet man hvor skipet ender opp.
– Ansvaret må gå tilbake til rederiet, slår Jenssen fast.
– En betydelig industri vi ikke kan endre på
Per Olav Karlsen i Gaia Ship Managment mener at endringer må skje politisk.
– Dette er en betydelig industri i Bangladesh som vi i vårt lille selskap ikke kan endre på, sier han.
Gaia Ship Managment het tidligere Rolv Berg Drive AS, og eide skipet Drive Bonavista. Skipet ble rent opp på stranden i Chittagong i Bangladesh for et drøyt år siden.
Karlsen mener at sier at Jenssens «kommentarer eller beskyldninger får stå for deres regning».
– Vi har solgt skipet til et av verdens største og fremste selskaper innen faget og etter en norm som har eksistert i over 40 år, sier han.
– Det påvirker meg, selvfølgelig
– Hvordan reagerer du når du hører at det er observert barnearbeide inne på strandområdene i Bangladesh?
– Tenker for eksempel du eller vi forbrukere på muligheten for at våre innkjøp på H&M, IKEA eller av produkter fra Nike og Apple-produkter kan ha vært produsert med innslag av barnearbeid eller med unge jenter som er solgt til fabrikkene i Kina eller India, og som jobber 70 timer eller mer i uken? Det påvirker meg selvfølgelig, sier han.
Han sier at dette er en langt alvorligere form for barnearbeid, som utføres under tak og i bortgjemte fabrikkområder i utviklingsland, og at det er store mørketall.
– Det forsvarer ikke aksept av barnearbeid på skrapverftene i Bangladesh, men moraliseringen må ta for seg perspektivene, mener han.
Frem til september observerte NGOs Shipbreaking Platform observert en nedgang i antall ulykker på verftene i Chittagong i Bangladesh. De to siste månedene har ulykkesraten for de tre første kvartalene i år økt med 8 skader og 6 dødsfall.
Det melder interesseorganisasjonen i en pressemelding.
Risiko
I oktober skjedde det ifølge NGO Shipbreaking også to store ulykker i stålvalsverkene som er koblet til opphuggingsverftene, og hvor stålet fra skipene blir rullet tilbake til stålstenger. Tall fra Bangladesh Insitute of Labour Studies (BILS) viser at totalt fem arbeidere skal ha blitt drept og 9 stykker skadet i de to hendelsene.
Oversiktsbilde fra verftet i Chittagong. Skjermdump: Marinetraffic
– Arbeidsforholdene i alle opphuggingsverftene i Chittagong er beklagelige. Påstander om at situasjonen på verftene har blitt bedre, er misvisende: arbeidstakere er fortsatt utsatt for enorme risiko og blir drept på grunn av mangel på grunnleggende sikkerhetsprosedyrer og infrastruktur, sier NGO Shipbreaking Platforms lokale kontakt, Muhammed Ali Shahin, i pressemeldingen.
I praksisen med “beaching” blir skipene rent opp på langgrunne strender ved høyvann og hugget. Dette har blitt kritisert fra flere hold på grunn av risikoen det innebærer for ansatte og miljø ved å gjøre jobben uten uten faste installasjoner for oppsamling av forurensende og farlig avfall.
I følge en artikkel i The Guardian har en verftsarbeider fra Bangladesh for første gang saksøkt et rederi direkte om erstatning etter en ulykke for to år siden. Mohamed Edris ble i 2015 skadet på verftet Ferdous Steel, under opphuggingen av fartøyet Eurus London som er eid av Zodiac Maritime. Saken kan i følge NGO Shipbreaking Platform sette presendens for andre arbeidstakere hvis Edris vinner frem i den britiske domstolen.
Bytter flagg
Hittil i år er 51 av de totalt 152 skipene som har blitt hugget opp i Chittagong eid av europeiske selskaper. Til tross for den pågående rettsaken har Zodiac fortsatt å selge skip til Bangladesh. Også Teekay og Berge Bulk har sendt skip til disse strendene i år.
I fjor endte tilsammen 668 utrangerte fartøy på en sør-asiatisk tidevannstrand for opphugging. De fleste skipene ble sendt til India, mens Bangladesh toppet med å hugge mest bruttotonnasje.
Av de 227 fartøyene som hadde sin siste seilas i tredje kvartal i år, endte over halvparten på en strand i Asia.
Norges Rederiforbund har sagt nei til beaching og fraråder medlemmer å hugge skip slik.
I 2016 også kom nye EU-regler som setter strenge krav til huggefasiliteter. Retningslinjene gjør det klart at en strand ikke er et passende sted for en høy-risiko tungindustri med farlig avfall. Verftene må søke om å bli EU-godkjente verft som europeiske rederier kan bruke.
Kun uker før mange av skipene ankom de asiatiske opphuggignsverftene forrige kvartal var det europeiske flagget byttet ut.
Det skriver NGO Shipbreaking Platform i sin siste rapport.
Av de 227 fartøyene som på verdensbasis ble til spiker i tredje kvartal i år, viser organisasjonens statistikk at 124 ble “beachet” i India, Pakistan eller Bangladesh. Altså at skipene ble rent opp på langgrunne strender ved høyvann og hugget her.
50 skip endte i Bangladesh, mens 30 ble sendt til Pakistan og 44 til India. En verftsarbeider omkom på jobb i Alang i India.
Greske rederier topper statistikken
Drevet opp av lokal stålmangel var også prisene på skip i Sør-Asia langt høyere i tredje kvartal enn i første halvår. Prisen på sør-asiatiske verft har vært rundt 400 dollar per lettvekttonn, litt mer enn det tyrkiske verft betaler og langt mer enn de 250 dollar som tilbys av kinesiske verft.
På toppen av versting-listen over skip som hugges opp under kritikkverdige forhold, kom 11 skip fra Hellas i tredje kvartal. Sør-Korea og Singapore solgte 6 fartøyer hver til asiatiske strender.
Selv om 33 av de 124 fartøyene var europeisk kontrollert, hadde kun tre skip europeisk flagg da de ankom Sør-Asia. De fleste skipene som sendes hit går gjennom en “skraphandler”, også kjent som kontantkjøpere, som ofte omregistrerer og bytter flagg på fartøyet før den siste reisen.
Skifter flagg
Nesten halvparten av de 124 skipene skiftet flagg til Comorene, Niue, Palau, St. Kitts og Nevis og Togo bare noen uker før de ankom. Dette er ikke flagg som brukes like mye for skip i drift, men registrene tilbyr ifølge NGO Shipbreaking rabatt på registrering for “siste reisedokumentasjon”.
I 2016 endte tilsammen 668 utrangerte fartøy på en sør-asiatisk tidevannstrand. Det var hele 87 prosent av alle skip som ble faset ut, og en økning fra året før. De fleste skipene ble sendt til India, mens Bangladesh toppet med å hugge mest bruttotonnasje. Så langt i år har 410 av 633 skip endt til opphugging i India, Bangladesh eller Pakistan.
Norges Rederiforbund har sagt nei til beaching og fraråder medlemmer å hugge skip slik.
I fjor også kom nye EU-regler som setter strenge krav til huggefasiliteter. Retningslinjene gjør det klart at en strand ikke er et passende sted for en høy-risiko tungindustri med farlig avfall, og verftene må søke om å bli EU-godkjente.
– Etter planen skulle eg berre vere her i fire veker. No har det gått over fire månader, seier Gawande Shamasundar til Bergens Tidende. Han arbeider som teknisk inspektør på skipet.
Opphavleg var dei eit mannskap på 22. Dei fleste har reist, og no er dei berre ni igjen. Det merkast på stilla når ein går om bord.
Skipet ligg heilt aleine ved kaia i Gismarvik hamn i Tysvær.
– Eg har ikkje fått ei god forklaring på kvifor vi må bli her i Noreg. Og eg veit ikkje kvifor dei meiner eg har gjort noko ulovleg, seier Shamasundar.
Fakta
Forlenge
Lukke
Tide Carrier-forliset
I fleire år låg skipet som tidlegare bar namnet «Eide Carrier» i opplag hos eigarane i Eide Marine i Kvinnherad. Skipet blei seld til Julia Shipping Inc, eit postboksselskap i Karibia og skifta namn til «Tide Carrier».
Den eigentlege eigaren bak, ifølgje miljøorganisasjonar, er Wirana, eit selskap som har spesialisert seg på å kjøpe opp gamle skip for å hogge dei opp på strender i Sør-Asia. Praksisen er ulovleg i Norge.
Ifølgje bemanningsselskapet skulle skipet til Oman for reparasjonar, før det skulle bli sett i drift på den afrikanske vestkysten.
Onsdag 22. februar får skipet motorhavari ved Feistein fyr på Jærkysten og ein bergingsoperasjon blir sett i gang. Dagen etter blir skipet slept til Gismarvik hamn på Haugalandet. Der har lasteskipet vore sidan.
– Var djupt deprimerte
Han fortel at dei fire månadane i arrest har gått på psyken laus, og at nokre av dei 13 som har reist heim, var djupt deprimerte.
I april blei kapteinen og den tekniske inspektøren begge fråteke passa og sjøfartspapir. Saman med resten av mannskapet har dei i praksis vore innesperra innanfor hamnegjerda i Gismarvik på Haugalandet.
Det har dei vore sidan skipet «Tide Carrier», i dag «Harrier», fekk motorhavari og måtte bli redda utanfor Jærkysten 22. februar i år.
Mandag avgjorde Gulating lagmannsrett at politiet måtte gi tilbake passa til dei to indiske mennene. Tidleg onsdag morgon drog kapteinen, Farmanali Modak, med fly til India. Modak har hatt store helseplager.
Mannskapet på «Harrier» seier dei føler seg aleine. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Full fart inn på stranda
Kapteinen og inspektøren er sikta for brot på forureiningslova. Mistanken til politiet er at skipet blei brukt til å frakta ut oljehaldig spillvatn utan løyve, og for å ha ført skipet til såkalla stranding.
Stranding, «beaching» på engelsk, er praksisen der skip blir ført for full maskin inn på ei strand, for så å bli hogd opp for metallet.
Gawande Shamasundar trenar for å få tida til å gå raskare. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Avviser strandhogging
Julia Shipping, registrert på ein postboksadresse i Karibia, eig «Harrier». Advokaten deira, Richard Bjerk, avviser at skipet skal hoggast opp på stranda i Pakistan.
– Båten skal driftast. Difor er ikkje skipet avfall slik det er definert etter forureiningslova, samt tilhøyrande forskrifter og internasjonale konvensjonar. Då har heller ikkje Klima- og miljødepartementet grunnlag for å ta beslag i båten, seier han.
Julia Shipping har klaga Miljødirektoratets stoppordre for «Tide Carrier» inn til Klima- og miljødepartementet. Dei opplyser til BT at dei ikkje kan gi ein dato for når klagesaka vil vere ferdig handsama.
I byrjinga talte mannskapet 22 personar. No er det berre ni igjen. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Miljødirektoratet meiner også at innhaldet på tankane ikkje kjem frå normal drift og difor fell inn under regelverket om grensekryssing. Skal det ut av landet, krev det løyve.
– Avfallet frå tankane må bli handtert, men det var lite omsynsmessig å påleggja kostnader om skipet skulle verta halde attende. Me har heller ikkje historikken på korleis dette hamna på tankane. Det skjedde lenge før Julia Shipping overtok, seier advokat Richard Bjerk.
Han avdramatiserer også innhaldet på tankane.
– Det er i hovudsak vatn, med nokre oljerestar som stammar frå drift og spelvatn frå olje på dekk, som til slutt har enda opp i tankane, seier Bjerk.
Irshad Sheikh beskriv situasjonen om bord som å vere i fengsel, men med mindre å finne på. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
– Det einaste vi ønskjer er å reise heim
Mannskapet om bord gjer det dei kan for å få tida til å gå.
Døgnet er delt opp i ei vaktordning, og dei tar unna generelt vedlikehaldsarbeid. Bortsett frå det er det stort sett berre eitt gammalt treningsrom å bruke fritida si på. Og eitt par syklar dei kan bruke på det store dekket.
Dei aner ikkje når dei får dra, men mannskapet som er att på skipet seier dei ønskjer å gjere jobben dei kom for.
– Det einaste vi ønskjer er å reise heim, men eg vil dra med skipet. Etter fem månader er det blitt ein del av vår stoltheit, seier tredjestyrmann Irshad Sheikh.
22. februar fekk «Tide Carrier» motorproblem rett ved Feistein fyr på Jæren. Foto: Fredrik Refvem