EU-kommisjonen foreslår nye regler for rørledninger som frakter gass til EU-land. Endringene kan få konsekvenser for det russiske prosjektet Nord Stream 2. Forslaget, som ble lagt fram onsdag, innebærer at alle store gassrørledninger til EU vil måtte overholde regler knyttet til åpenhet og konkurranse som i dag gjelder innad i unionen. Flere medier skriver at den russiske rørledningen Nord Stream 2 kan bli berørt av forslaget. Nettstedet EU Observer mener gjennomføringen av prosjektet kan bli vanskeligere. EU-kommissær Maros Sefcovic beskriver Nord Stream 2 som et kontroversielt prosjekt som ikke bør gjennomføres i et «juridisk tomrom». I likhet med Russland eksporterer Norge store mengder gass til EU-land. Reglene som EU-kommisjonens forslag omfatter, vil også gjelde for rørledningene fra Norge til EU. (©NTB)

Gassbransjen brukte nesten én milliard kroner på lobbyisme i Brussel i 2016, ifølge en ny rapport. Statoil er blant de mest aktive selskapene. Aktører i gassbransjen brukte 104 millioner euro på lobbyaktivitet opp mot EU i 2016, viser rapporten , som ble lagt fram denne uka. Det er Corporate Europe Observatory (CEO) som står bak beregningene. CEO er en organisasjon som arbeider for åpenhet om hvordan lobbyisme påvirker EUs politikk. Gassaktørene har 1.030 lobbyister i staben, ifølge CEOs tall. I tillegg benytter de seg av en rekke konsulentselskaper og advokatkontorer. Fra november 2014 til august 2017 hadde aktørene i alt 464 møter med de to kommissærene som har hovedansvaret for EUs gasspolitikk. Beregningene bygger på opplysninger fra EUs eget register for åpenhet om lobbyvirksomhet. CEO fører Statoil opp som nummer fire blant gassprodusentene som bruker mest penger i Brussel. Statoil har selv meldt inn til EU at selskapet brukte mellom 2,5 og 2,75 millioner euro på arbeidet opp mot EU i 2016. Det tilsvarer omtrent 24–27 millioner kroner. Tolv ansatte i Statoil har vært involvert i arbeidet, og seks er akkreditert til EU-parlamentet. Statoil har et eget EU-kontor i Brussel som ledes av Jannik Lindbæk jr. Statoil-sjef Eldar Sætre skal møte EUs klimakommissær Miguel Arias Cañete neste uke. (©NTB)

I en tidligere artikkel på enerWE.no tok vi for oss de påviste reservene vi har på norsk sokkel. Da kom vi frem til at Norge har 80 prosent mer gass enn olje igjen i de påviste funnene. Norge har mye større gassreserver enn oljereserver. Gass er en fossil energikilde, men den er langt fra så forurensende som oljen. – I klimasammenheng er naturgass i utgangspunktet den reneste energikilden av de fossile, men selv om fotavtrykket er lavere enn for olje og kull, må CO2 også her fjernes for at den skal bli akseptert i fremtiden, skrev NTNU-professor Johan Hustad i en kronikk på enerWE tidligere denne høsten. Mange miljøvernsorganisasjoner ser helst at verden går direkte over på fornybare energikilder som vindkraft og solkraft, men det vil ta tid og disse energiteknologiene har noen utfordringer som må håndteres. Det går delvis på at kostnadsnivået må ytterligere ned, men også på utfordringer med å produsere nok strøm når det ikke blåser eller sola ikke skinner. Her har den fornybare vannkraften et stort fortrinn, men hvis vi ser bort fra Norge er det få eller ingen land som kan dekke opp med fornybar energi når det er lite vind eller sol. Dermed må de ty til atomkraft, kullkraft eller gasskraft. Av disse bør gasskraft være det opplagte valget, hvis vi skal tro Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, lederen av interesseorganisasjonen Norsk olje og gass. – Jo mer fornybar energi vi bruker, jo mer avhengig blir vi av gass. Sola skinner i perioder, og i andre perioder skinner den ikke. Vi er avhengig av energi også når sola ikke skinner og vinden ikke blåser. Da har vi to alternativer, enten energi fra kull eller energi fra gass. Gass forurenser bare halvparten av det kull gjør, og derfor er det lurt å få til en kombinasjon, sa Schjøtt-Pedersen på en klimadebatt i fjor høst. Med utgangspunkt i at gass forurenser mindre enn olje, og mye mindre enn kull, samtidig som Norge er i ferd med å tjene mer penger på gass enn olje, er det interessant å se på om vi kan gjøre noen enkle grep for å skifte fokus over på det miljømessig minste ondet. Vi tar derfor kontakt med Tommy Hansen, direktør for næringspolitikk og kommunikasjon i interesseorganisasjonen Norsk olje og gass, for å stille det hypotetiske spørsmålet om Norge kan droppe oljen og satse utelukkende på gass? Det korte svaret er at nei, det går ikke, men hvis vi skal bli litt klokere på hvordan ting henger sammen i olje- og gassbransjen holder ikke det. Vi går derfor opp løypa likevel for å finne ut hvorfor det ikke går. På et overordnet plan henger alt sammen med alt, og det å plukke et element ut og droppe det vil påvirke mange aktører, interessenter og politiske prosesser. – Vi har et system som er bygd opp rundt alt fra infrastrukturen på norsk sokkel, aktørbildet, politiske føringer, ressursforvaltning og annet rammeverk. For selskapene er lønnsomhet et avgjørende insentiv for investeringsbeslutninger, sier Hansen. Her kommer likevel et forsøk på å svare på spørsmålene dine, men altså i hypotetisk øyemed. Om å velge selektivt hva man vil produsere – De fleste felt inneholder både olje og gass. Det som produseres fra reservoaret består av olje, gass og vann i ulike blandinger. For å få produkter som kan selges, må det som produseres fra reservoarene skilles og behandles. Produksjonen fra ulike reservoar varierer fra olje med lite gassinnhold til nesten tørr gass, sier Hansen. – Noen steder velger man å produsere oljen først, mens man injiserer gass for å opprettholde trykk og utvinning. Dette gir effektiv utvinning av olje, samtidig som gassen lagres for en eventuell senere utvinning. I siste fase blir feltet et rent gassfelt, sier Hansen. Hansen henviser til Trollfeltet i den nordlige delen av Nordsjøen, et felt som har vært i aktiv produksjon siden 1995. Der ble det først hentet ut mest olje, og så tok etterhvert gassen over og ble den dominerende produserte ressursen. I starten var det mest olje, men etterhvert hentes det ut markant mer gass enn olje fra Troll-feltet. Foruten det tekniske er det også et politisk og kommersielt spørsmål om det lar seg gjøre å skille mellom gass- og oljeutvinning. – Det er en politisk ambisjon om at Norge fortsatt skal være en stabil og pålitelig leverandør av både olje og gass, men vi kan ikke svare for selskapenes kommersielle forpliktelser, sier Hansen. Her kan man kanskje se for seg at selskapene som eier funnene kan velge å prioritere gassutvinning foran olje, men så lenge det er gode penger i oljen er det liten grunn til å tro at noen vil velge å prioritere det bort. Gassen utgjør en stadig større del av Norges inntekter, og i flere månederi fjor tjente Norge mer på gass enn på olje. Slik vil det trolig fortsette, og sånn sett blir bare gassen viktigere og viktigere. – I dag står Norge for 20 prosent av gassforbruket i Europa, og det har vi ambisjon om å fortsette med i fremtiden. Norge er en strategisk og viktig leverandør av gass til Europa, og det ønsker norske myndigheter å fortsette å være. Dette har også EU erkjent en rekke ganger i ulike strategiske dokumenter, sier Hansen. Norsk olje og gass er naturlig nok optimister på vegne av fremtiden for både olje og gass i årene fremover – Det er riktig at gassproduksjonen har økt over lang tid. De senere årene ser vi også en liten vekst i oljeproduksjonen etter at den har falt fra toppnivået tidlig på 2000-tallet. Av verdens samlede produksjon kommer to prosent av oljen og tre prosent av gassen fra Norge. For Norge er altså begge deler viktig, og det vil det også være fremover. I de kommende tiårene forventes det en fortsatt stor global etterspørsel etter både olje og gass. Oljedirektoratets Ressursrapport 2017 viser at det gjenstår betydelige mengder av begge deler på norsk sokkel, sier Hansen. Tidligere snakket vi stort sett bare om oljen, og glemte mer eller mindre gassen. Slik er det på mange måter fortsatt med NGL og kondensater. Dette er produkter som også utvinnes og selges på omtrent samme måte som olje og gass. Hansen forklarer at de også kommer på kjøpet når man driver med olje- og gassutvinning. – NGL og kondensater kommer fra samme brønnstrøm som olje og gass. Det vil ikke være mulig å hindre det fra å komme med i selve brønnstrømmen, sier Hansen. Når det gjelder letearbeidet så kan man gjøre en analyse av leteresultatene for å anslå om det er mest olje eller gass i et felt, men helt sikker blir man aldri. Det er da også vanlig at mange prøvebrønner ender med skuffelse. – Når selskapene tolker seismikk gjøres det grundige undersøkelser for å estimere et så nøyaktig olje/gass-volumanslag som mulig. Likevel vil det alltid være usikkerhet knyttet til hvorvidt det i det hele tatt finnes hydrokarboner i områdene man skal bore, og hvorvidt det er olje eller gass. Man er aldri helt sikker før man har boret en letebrønn, og man vet heller ikke med sikkerhet hva og hvor mye man eventuelt finner. Før selskapene borer letebrønner foretar de grundige vurderinger av hva og hvor mye et reservoar inneholder, men brønnene må bores før man får fasiten, sier Hansen. Les også: Norge har større gassreserver enn oljereserver Slik bruker EU norsk gass – Gass er like rent og norsk som et glass helmelk – Norsk klimadebatt er mye mer polarisert enn debatten i resten av Europa

Nyhamna ble opprinnelig bygd som landanlegg for prosessering og eksport av gass fra Ormen Lange-feltet i Norskehavet. Etter en betydelig oppgradering er anlegget nå satt i stand til å behandle gass fra andre felt i Norskehavet tilknyttet Polarled-rørledningen. – Nyhamna passer godt inn i vår portefølje, og med Polarled-rørledningen øker kapasiteten av gass som kan eksporteres fra Norskehavet. Samtidig har Nyhamna ekspansjonsprosjekt bidratt til økt prosesseringskapasitet på Nyhamna og kan dermed bedre utnytte tidligere etablert overkapasitet i eksportrøret Langeled. Dette gir fleksibilitet og muligheter som skaper fornyet interesse for Norskehavet som gassprovins. Vårt mål er å fylle Polarled-Nyhamna-Langeled aksen med gass, sier Frode Leversund, administrerende direktør i Gassco, i en melding på selskapets hjemmeside Den 482 kilometer lange Polarled-rørledningen fra Aasta Hansteen feltet til Nyhamna åpner for at Nyhamna kan motta gass fra andre felt. Siden åpningen i 2007 har Nyhamna prosessanlegg vært dedikert gass fra Ormen Lange-feltet. Aasta Hansteen blir det andre feltet som knyttes til Nyhamna. Eksportkapasiteten fra Nyhamna er nå 84 millioner standard kubikkmeter gass daglig. – Nyhamna er et elektrisk drevet anlegg som gjør at denne gassaksen kan bringe gass til markedet med svært lave CO2-utslipp per levert gassenhet, noe som er positivt for både kunder og miljøet, sier Leversund. Fra 1. oktober overføres eierskapet for Nyhamna prosessanlegg fra Ormen Lange-lisensen til et nytt interessentskap Nyhamna JV som består av følgende eiere: Statoil, Petoro, Shell, DONG, Wintershall, OMV, ExxonMobil, Total, ConocoPhillips, CapeOmega, Edison og DEA. – Vi har forberedt oss godt på denne omstillingen, der Gassco fra 1. oktober ivaretar forpliktelser knyttet til drift og videreutvikling av prosessanlegget på Nyhamna, og der Shell fortsetter som teknisk tjenesteyter på samme måte som Statoil på Kårstø og Kollsnes. Våre ansatte skal fortsatt gjøre den samme utførende jobben på Nyhamna, og Shell fortsetter som operatør for Ormen Lange-feltet, sier områdedirektør Odin Estensen i Shell.

Kronikk av Johan Hustad, professor i forbrenningsteknikk og direktør for NTNU Energi. Norge kan fortsette å håve inn milliarder på gass, og redde klimaet samtidig. Vi er ganske nært et scenario der norsk gass leverer miljøvennlig karbonfri kraft og varmeenergi i Europa. Men først må vi fjerne noen fordommer og feiloppfatninger. Og faktisk snakke om de to sakene som norske mediebrukere nesten aldri klikker på – naturgass og EU. (Mitt første møte med naturgass ute i felten var på Oseberg plattformen i 1988 da jeg arbeidet med varmestråling fra fakler. Senere ble det forskning på å redusere miljøutslipp fra gass. For meg er derfor naturgass kjempespennende og jeg kunne snakket i evigheter om sånt). Og så må vi klare å lese en argumentasjonsrekke som ikke egner seg i en overskrift. Derav den kommende analogien til melk. Når vi skal vise det norskeste norske, så trekker vi lett frem Freia melkesjokolade og norske gressende kyr. En glass sunn melk kommer ikke rett fra kua. Det er ikke mange her i landet som ville lagt seg under en ku og drukket rett fra juret. Derfor samles melken inn og går gjennom en rekke industrielle prosesser før den når kartongen: separering, standardisering, homogenisering og pasteurisering. Temperatur og trykk brukes for å sørge for at melken vi får i kartong holder en høy standardisert kvalitet. Gass er som melk Norsk naturgass er en ressurs som i sin ubehandlede form er omtrent som råmelk – ikke egnet for sunn bruk, men heller ikke så langt unna. Når naturgassen er klar for salg består den (i hovedsak) av to typer grunnstoffer – karbon og hydrogen. Da har vi først tatt vekk litt forurensende stoffer (svovelkomponenter, karbondioksid – dette varierer fra felt til felt). Kårstø prosessanlegg i Nord-Rogaland har en nøkkelrolle når det gjelder transport og behandling av gass og kondensat fra sentrale områder på norsk sokkel. (Foto: Gassco) Denne naturgassen er blitt eksportert til Europa siden NorPipe ble åpnet for 40 år siden (1977). Eksporten siden den gang har økt betydelig og de to siste årene har det vært rekordstor gasseksport. I klimasammenheng er naturgass i utgangspunktet den reneste energikilden av de fossile, men selv om fotavtrykket er lavere enn for olje og kull, må CO2 også her fjernes for at den skal bli akseptert i fremtiden. Dette kan gjøres på flere måter, men prinsipielt er det snakk om å fjerne CO2 etter forbrenningsprosesser som i gasskraftverk og i industrianlegg som bruker naturgass. Den andre måten er å omdanne naturgassen til ren hydrogen og så lagre CO2. Da kan vi bruke vann (i dampform), som består av hydrogen og oksygen. Denne dampen omdanner naturgassen slik at den blir CO2 og rent hydrogen. Gjør vi dette industrielt kan vi samle opp alt av CO2, og bruke hydrogenet til energi, drivstoff. Det finnes mange måter å gjøre dette på sånn rent kjemisk – her er de to vanligste (ja, det er kjemiske formler – nei, de er ikke vesentlige for å forstå budskapet) Damp-metan reformering: CH4 + H2O (+ heat) ? CO + 3H2 Vann – Gass reaksjon: CO + H2O ? CO2 + H2 Akkurat hvilken metode som er mest aktuell er ikke poenget. Det som er viktig er at Norge kan tilby CO2-fri hydrogen til Europa basert på naturgass i store mengder. Den gode nyheten er at vi allerede har mesteparten av infrastrukturen på plass. Og vi vet også hva vi skal gjøre med all CO2-en som vi fanger. Vi har nok plass i havets kjeller. Velger vi denne løsningen for gass så slipper vi ikke ut CO2, og da kan vi slutte å kalle naturgassen for «skitten». Produktet vi selger er hydrogen. Og den er miljøvennlig. Folket vil ikke ha skitne produkter Det er gode grunner til å spekulere i at olje ikke vil være like populært og profitabelt i nokså nær fremtid og flere land diskuterer nå å forby salg av nye diesel og bensinbiler om ikke mange år, også de fleste Norske partier går inn for dette fra 2025. Det er større økonomisk risiko å investere i «skitne» produkter, enn i rene (les gjerne rapporten Klima som finansiell risiko). Avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud. Her er det realistisk med fangst av 400.000 tonn CO2 per år ifølge Gassnova. Et nytt norsk eventyr som kunne egnet seg på en norsk sjokolade. (Foto: Energigjenvinningsetaten) Misoppfattelsen er at naturgass nødvendigvis er et «skittent» produkt. Naturgass er en råvare som med nokså enkle grep kan bli helt ren. Og den har et marked i Europa. For uansett hvor mye sol og vind (og kjernekraft) som bygges ut i Europa, så har de enorme systemer for oppvarming som er basert på gass. Det tar lang tid å fase ut, hvis det faktisk blir faset ut. Samtidig er det behov for å kunne levere såkalt toppkraft. Veldig store mengder energi på en gang, ved et trykk på en knapp. Når hele Europa skal lage middag samtidig, for eksempel. Sol og vind kan ikke alltid levere dette, de er for ustabile. Og skal vi lagre energien trenger vi enorme batterier, langt større og kraftigere enn det finnes tilgjengelig nå. Norsk gass kan bli Europas back-up for kraftgenerering basert på hydrogen. Klimamessig kan dette forsvares. Teknologisk er det gjennomførbart. Økonomisk er det et spørsmål om politisk vilje og gjennomføringskraft. Det kan bli et norsk eventyr like vakkert som bildet på melkesjokoladen – der kyr gresser på saftige enger, med vakre fjell i bakgrunnen (de har vel egentlig blitt litt blekere med årene, men for vårt indre øye er bildet fortsatt fjell og fjord og nasjonalromantikk). Sjokoladen selges som «et lite stykke Norge», og det kan vi jammen si om norsk gass på vei til Europa også. Se for deg melkesjokolade med bilde av gassinstallasjoner. Kompressorer og rør med havblå bakgrunn. Rundt svømmer det både fisk og slangeroboter. Eller kanskje avfallsforbrenningsanlegget på Klemetsrud når CO2-fangsten er i gang. Det er norsk det! Norge kan ta en ledende rolle i Europa og vi er også den nasjonen som kan gjøre det. Ingen andre nasjoner har de samme utfordringene men samtidig de samme mulighetene. Verden har nemlig ikke sjans til å nå det såkalte 2-gradersmålet uten karbonfangst og lagring (CCS). Og CCS sammen med hydrogen er en god løsning i et klimaperspektiv (IEA) for Europa. Da kan hydrogenet erstatte naturgassen i oppvarming, kraftgenerering, toppkraft, oppvarming, matlaging, industrielle prosesser mm. Vi kan altså bruke teknologi for å gjøre naturgassen til et helt rent produkt (jeg tar for meg oljen i en senere blogg). Og da snakker vi ikke om å justere bittelitt på noe greier ute i havet. Månelanding på Mongstad Det er knapt en politiker i Norge som tør nevne begrepet gasskraft. Alle assosierer det med månelanding, Mongstad og milliardsluk. For en politiker er det likhetstegn med fiasko. Og det vil man jo ikke ha klistret på seg. Prisene på fornybare teknologier har gått kraftig ned, og teknologiene har blitt konkurransedyktige. Samtidig har en masse teknologi og bedrifter gått ad undas underveis i utviklingen. Det er en del av læringskurven og produktutviklingen. Men fornybare teknologier har ikke blitt lønnsomme uten investeringer, insentiver og politiske beslutninger. Det stiller gass i en knipe. Det er mulig å gjøre en rik norsk ressurs både ren og lønnsom. Men da må noen tørre å bruke politisk kred for å dra lasset. Alt ligger til rette, det er bare å tørre å ta saken. «Kodak moment» for olje og gass Det er ikke SÅ mange år siden «kodak moment» var synonymt med å ta gode biler – med Kodak kamera. Kodak var verdensledende, men glemte å tenke på fremtid og utvikling – eller valgte å ikke forholde seg til en utvikling som var på vei i stor fart. De digitale kameraene ble valgt av forbrukerne, og Kodak døde. Nå står olje og gass foran et mulig «kodak moment». Skal vi som en av verdens største eksportør av både olje- og gass, foreta nødvendige endringer som gjør at våre produkter er miljømessig rene når de møter forbruker? Eller skal vi overlate til forbrukerne å håndtere dette selv? Hva skjer hvis vi ikke innser at forbrukere snur seg raskt, og trender kan velte plattformer? Kan vi risikere at ingen kjøper biler basert på fossilt drivstoff i 2025? Nettopp fordi forbrukerne har alternativer! Olje-ressursene brukes i hovedsak innen transport så her er gode råd dyre med langsiktighet, men igjen – en annen blogg. Når det gjelder naturgass er markedet mye mer diversifisert som betyr at det ikke er så ensidig avhengig av et spesifikt marked (som transport for oljeprodukter). For gass er det oppvarming, koking og matlaging, varme til industriprosesser og kraftgenerering som til sammen utgjør markedet. I et Europa som massivt bygger ut uregulert kraft som sol og vind, har man behov for back up eller lagringskapasitet. Vi er nå det landet i Europa som har lengst erfaring på lagring av CO2, vi har Gassnova og det største testanlegget for innfanging i verden (Test Center Mongstad), vi leder det europeiske nettverket på CCS (ECCSEL-ERIC) forskningsinfrastuktur og vi har nå tre anlegg for industriell innfanging av CO2; Brevik, Yara, Klemetsrud. Så har vi i tillegg klarert Smeaheia for å bli et lager for dette basert på Sleipner og Snøhvit erfaringene som Statoil har. Hva mer kan våre politikere forlange? Vi er bare på topp internasjonalt akkurat nå, det finnes hundrevis av andre prosjekter internasjonalt som konkurrerer med oss. Vi er best på dette – punktum! I Norge må vi nå sørge for at vi kompletterer en kostnadseffektiv CCS-verdikjede snarest mulig, sånn at vi kan kapitalisere på både kunnskap og naturressurser. Hvis ikke vil andre land utkonkurrere oss, og vi miste både inntekter og arbeidsplasser. Hydrogen fra naturgass kan være en miljøvennlig løsning i fremtiden. Foto: SINTEF/NTNU/Oxygen Avsluttende utdypinger Noen ganger etterspørres det litt tyngre og mer omfattende kunnskap, så jeg utdyper litt mer om hvor gode vi er på CCS under her for de mer teknisk nerdete på feltet (men hovedpoenget er å gjøre noen politiske beslutninger sånn at vi kan få fullført verdikjeden på CCS-teknologi i Norge): Fangst, transport og lagring av karbondioksid (CCS) er et av hovedmålene for den europeiske energipolitikken, lavutslippspolitikken. De fleste europeiske land er fokusert på å dekarbonisere energisektoren og den energiintensive industrien og dermed redusere menneskeskapte CO2-utslipp. Politiske usikkerheter knyttet til sikkerhet ved lagring av karbondioksid på land tvinger land med store industrielle aktiviteter som Tyskland til å gå ut av forskning og utvikling av CCS. Det globale CCS-instituttet gir blant annet mange andre opplysninger, en database med fasiliteter over hele verden, fra stor skala, pilot og demonstrasjon til testsentre: NETLs karbonfangst og lagring. Databasen inneholder aktive, foreslåtte og avsluttede CCS-prosjekter over hele verden. Databasen inneholder flere hundre CCS-prosjekter over hele verden. Europeiske aktiviteter mot CCS blir betjent av to enheter: Zero Emission Platform (ZEP) og European Joint Research Alliance Joint Programme for CCS (EERA JP-CCS). Teknologisenter Mongstad (TCM) er verdens største anlegg for testing og forbedring av CO2-fangst ved hjelp av to enheter hver ca. 12 MWe, som er i stand til å fange 100 000 tonn CO2 / år. NCCS skal både jobbe med å få på plass hele verdikjeden for fullskala CCS i Norge, og for CO2-lagring i Nordsjøen. Foto: Sintef/NCCS En ny driftsavtale for TCM (Testsenter Mongstad) er etablert frem til 2020, så vi har sikret oss tre år i det minste, for testing av nye fangstløsninger. NTNU leder nå et europeisk prosjekt for CO2-fangst ved navn ECCSEL ERIC (European Carbon Dioxide Capture and Storage Laboratory Infrastructure). Det tilbyr tilgang til 44 laboratorier. I Norge har vi et Sintef-ledet forskningssenter for miljøvennlig energi som heter NCCS, Norwegian Carbon Capture and Storage, som er finansiert av Forskningsrådet med formål å sørge for at Norge fortsatt er internasjonalt ledende på CCS, at vi får til CO2-lagring i Nordsjøen, bidra til regjeringens ambisjon om å realisere en fullskala CCS kjede innen 2020 og utnytte potensialet i ECCSEL infrastruktur. Naturgassen på Sleipner-feltet inneholdt mye CO2. Denne CO2’en ble tatt ut og lagret i et geologisk sandsteinreservoar som det første lagringsanlegget i verden. Mellom 1996 og 2016 er over 16,5 millioner tonn CO2 lagret under havbunnen her. Langsiktig overvåkning og dokumentasjon av lagret CO2 i slike geologiske reservoarer er gjennomført, slik at vi vet at dette er trygt. Snøhvit CO2-lagringsanlegg har deponert over 4 millioner tonn CO2 fra et LNG-anlegg ved Melkøya og transporteres i rørledning tilbake til Snøhvit-feltet offshore og injiseres i et geologisk lagringsreservoar. Ikke alt kommer fra havbunnen Å fange CO2 fra industrielle prosesser har noen fordeler som lavere fangstkostnader, tilgjengelig energi som kan brukes til CO2-fangst, og en stabil CO2-kilde. Konsentrasjonen av CO2 i røykgassen er ofte høyere enn i kraftanlegg, i sementanlegg typisk fra 18 til 22 vol% sammenlignet med 3,5% fra gasskraftverk. Industrielle klynger kan med fordel se til Mo Industripark for inspirasjon til å satse på sirkulær økonomi der ressurser ikke blir avfall, men innsatsfaktorer i en annen prosess. De tre pilotanleggene for fangst av karbon i Norge; Norcem AS (sementanlegg), Yara Norge AS (ammoniakkanlegg) og Klemetsrudanlegget AS (avfall til energi-gjenvinningsanlegg) er valgt for detaljerte studier av fullskala karbonfangst på sine respektive planter. Total CO2-injeksjonskapasitet for alle tre anleggene i fullskala drift er ca. 1,3 Mtpa. En kombinert rørledning og fraktsystem undersøkes for CO2-lagring i Smeaheia-området offshore. En endelig investeringsbeslutning skal tas i 2019 med ambisjoner om å starte driften i 2022. Det er økende oppmerksomhet mot utnyttelse av CO2 (CCSU). Spesielt er det bygget eller annonsert en rekke anlegg som bruker CO2 i produkter, eller til støtteoperasjoner, siste tiåret. Det er viktig å merke seg at ikke alle CO2-utnyttelsesalternativer nødvendigvis vil bidra til på lengre sikt for å redusere klimaforandringer. Lagringen kan regnes i fra «dager til år» i motsetning til «århundrer». Det er mange forskjellige måter å bruke CO2 på og viktige teknologier kan grupperes i polykarbonatplast, kjemikalier og mineralisering/sement. Utvikling av nye katalysatorer som omdanner produkter som kan erstatte kjemiske produkter som vanligvis kommer fra fossile brensel, er av stor interesse. Til tross for ovennevnte punkter er markedet for produkter avledet av bruk av CO2 lite i forhold til det som må lagres for å begrense den globale temperaturstigningen til «godt under 2 ° C» – en kumulativ 90 Gigaton CO2 som må være fanget og lagret i perioden til 2050. Interessert i mer? Si ifra. Kronikk av Johan Hustad, professor i forbrenningsteknikk og direktør for NTNU Energi. Innlegget ble først publisert som et blogginnlegg på Forskning.no. Gjengitt med tillatelse.

I dag, 8 .september,  er det 40 år siden starten på den norske gasseventyret. I 1977 ble gassrørledningen Norpipe satt i drift, og det var startskuddet for gass fra norsk kontinentalsokkel til europeiske forbrukere. – I 40 år har Norge spilt en viktig rolle i å sikre energi til Europa, og norsk gass vil også framover være en sentrale energikilde i den europeiske energimiksen. Det hele startet med gass fra Ekofiskfeltet, men forsyningene har økt betydelig i tråd med nye funn og Europas økende etterspørsel etter pålitelig energi. Det har vært en rivende utvikling fra 1977 og Norpipes 440 kilometer til dagens fleksible og effektive rørsystem på hele 8829 kilometer. Norsk gass dekker i dag om lag 25 prosent av EUs gassetterspørsel, sier Frode Leversund, administrerende direktør i Gassco, i en kommentar publisert på Gassco.no. Gassco er operatør for den norske gassinfrastrukturen på 8800 kilometer, inkludert prosessanlegg i Norge og mottaksterminaler i Tyskland, Belgia, Frankrike og Storbritannia. Den 440 kilometer lange gassrørledningen Norpipe går fra Ekofisk-feltet til Gasscos mottaksterminal for norsk gass i Emden i Tyskland. Røret har en diameter på 36 tommer. I 1985 ble Norpipe-systemet koblet til Statpipe. Til sammen 40 prosent av norsk gasseksport går til Tyskland. Disse fordeles over rørledningene Europipe 1, Europipe 2 og Norpipe. Med rundt 45 milliarder standard kubikkmeter gass per år er leveransene stabile og høye. Totalt er det produsert 2270 milliarder standard kubikkmeter gass på norsk sokkel siden september 1977.

Skagerak Energi inviterte til pressekonferanse mandag ettermiddag. Der fortalte de at de har fått med seg den franske industrigiganten Air Liquide på eiersiden i datterselskapet Skagerak Naturgass. Ambisjonen er å trappe opp satsingen på naturgass inn mot transportsektoren. Frem til nå har Skagerak Naturgass vært et heleid datterselskap, men fra 31. juli gikk Air Liquide inn som hovedeier med 51 prosent av aksjene. Sammen skal de nye partnerne investere i ny infrastruktur for produksjon, lagring og distribusjon av biogass til kjøretøy og skip i Norge. Biogass er kroneksemplet på en perfekt sirkulær bioøkonomi. Eksempelvis blir husdyrgjødsel og matavfall utnyttet til å lage drivstoff til biler, skip og tog, og biogjødsel til landbruket. Når fornybar biogass erstatter diesel og andre fossile energikilder, får vi både klima- og miljøgevinst, skriver selskapet i sin pressemelding. – Air Liquide er fornøyd med å utvide vår posisjon innenfor det det grønne transportsegmentet på nytt territorium, takket være dette partnerskapet med et selskap som på få år har klart å sikre en attraktiv markedsposisjon for biogass i Norge. Biogass er et alternativ til fossilt drivstoff, som på samme måte som hydrogen, responderer godt på vår tids utfordringer knyttet til energi, klima og miljø, sier Philippe Merino, Visepresident i Air Liquide Global Markets & Technologies. – Vi er stolt over hva våre folk har fått til på biogass. På kort tid har vi blitt en betydelig leverandør av biogass til transportsektoren. Nå er tiden inne for et nytt løft. Derfor er vi svært fornøyd med å ha funnet en utviklingspartner som har det som trengs for å bli med på et slikt løft, sier Knut Barland, konsernsjef i Skagerak Energi. Frode Halvorsen, som leder selskapet som nå har fått inn en tung internasjonal aktør på eiersiden, understreker at det nye partnerskapet er en god anerkjennelse av det arbeidet som er gjort i selskapet over mange år: – Vi leverer allerede biogass til en rekke offentlige og private transportaktører i Telemark, Vestfold og Østfold og stiller nå med klare nasjonale ambisjoner. Dette vil komme gamle og nye kunder til gode i form av mer konkurransedyktige produkter og tjenester, samt forsterket teknologisk og kommersiell kapasitet. Fremtiden ser lys og grønn ut. Biogass er et fullverdig grønt substitutt til dieselbiler i tungtransporten. Allerede ser vi transportører som velger dette for å være i forkant når offentlige og private anbud krever grønn transport, men politikerne kan bidra til få opp dette antallet, sier Halvorsen. Halvorsen synes det er bra at elbil-parken vokser i Norge, men har en klar oppfordring til politikerne: – Tyngre kjøretøy på biogass bør ha samme rammevilkår som tyngre kjøretøy på el og hydrogen. Incentiver må til for å få transportbransjen til å legge om til mer klima- og miljøvennlige kjøretøyflåter. Innkjøp og bruk av tyngre kjøretøy må gjøres billigere. Her må politikerne lede vei. Det kan de gjøre ved å redusere engangsavgiften på tyngre kjøretøy som bruker biogass og la de slippe billigere eller helst gratis gjennom bommene, sier Halvorsen. Skagerak Naturgass har i dag fire stasjoner der de selger biodrivstoff til nyttekjøretøyer. På spørsmål fra enerWE om hvordan de skal trappe opp nå som de har fått med en internasjonal partner med på laget, forteller Halvorsen at det først og fremst blir rundt Oslofjorden. Selskapet har i dag bare 7 ansatte, men har en omsetning på rundt 130 millioner kroner.

Det er både skjær i sjøen og lys i tunnelen for økt bruk av biogass i transportsektoren, viser ny rapport. Enova vurderer nå å utvide støttetilbudet. – Biogass kan redusere klimagassutslipp i deler av transportsektoren. Rapporten viser at det er mulig å etablere et marked for biogass som på sikt kan stå på egne ben, særlig innen tungtransport og anleggsmaskiner, sier programansvarlig transport Konrad Pütz i Enova, i en pressemelding. Rapporten «Muligheter og barrierer for økt bruk av biogass til transport i Norge» er skrevet av Sund Energy på oppdrag fra Enova, og blir presentert på Biogassdagen 29. august. Den ferske rapporten peker på at lave volum i produksjon, distribusjon og bruk fortsatt er til hinder for økt bruk av biogass. – I dag både produseres og forbrukes biogass i små og spredte volum, noe som gir høye kostnader i hele kjeden som det må stordriftsfordeler til for å redusere. Det blir ikke virkelig fart på dette markedet før gass blir billigere enn diesel, og biogass blir billigere enn naturgass, sier Pütz, som tror både teknologiutvikling, bedre ressursutnyttelse og økte krav til utslippskutt vil bidra positivt for omsetningen av biogass. Det er relativt lav etterspørsel etter biogass i dag. For at flere skal ønske å ta i bruk biogass, løfter rapporten fram at noe må gjøres med investeringskostnaden på kjøretøy og mangelen på fyllestasjoner. – Gasskjøretøy koster mer i innkjøp, og en begrenset tilgang på de tyngste og mest krevende kjøretøyene har vært en flaskehals. I tillegg er det få fyllestasjoner og kostbart å bygge opp den infrastrukturen, sier Pütz. – Både produksjonsvolumet og etterspørselen må opp dersom man skal klare å bygge et levedyktig marked på sikt. På produksjonssiden ser vi det derfor som hensiktsmessig å fortsette å støtte teknologiutvikling og industrialisering, forsikrer Pütz i Enova. Enova vurderer nå også støttemuligheter for å øke etterspørselen, avslører han: – Konkurranseevnen til biogass er potensielt størst innen tunge kjøretøy og anleggsmaskiner, men det har manglet kjøretøy med større motorer på markedet. Disse er nå på vei inn, og da blir det straks mulig og interessant for oss å bidra til å øke etterspørselen. Vi ser nå på hvordan vi eventuelt kan støtte kjøp av tyngre biogassdrevne kjøretøy, og tar gjerne imot innspill i denne prosessen.

Et russisk tankskip med norsk gass i lasten har brukt bare seks og et halvt døgn gjennom Nordøstpassasjen, uten bistand fra isbryter. Det er ny rekord. 300 meter lange Christophe de Margerie er verdens første kombinerte gasstanker og isbryter og kan ta seg gjennom is som er opptil 2,1 meter tykk, ifølge BBC. President Vladimir Putin møtte selv opp i Sabetta på Jamalhalvøya for å gratulere mannskapet om bord med rekordseilasen. Den spesialbygde gasstankeren, som tilhører russiske Sovcomflot, var lastet med norsk gass som skulle til Sør-Korea. Issmelting Skipet er det første i en planlagt flåte med 15 slike skip og holdt en snittfart på 14 knop under seilasen gjennom Nordøstpassasjen, til tross for at isen enkelte steder var over en meter tykk. Den globale oppvarmingen har ført til issmelting i Arktis, og ved å bruke Nordøstpassasjen, reduseres tiden det tar for skip å seile fra Europa til Asia med mellom 12 og 15 dager. Dette innebærer en betydelig reduksjon i fraktkostnader, og det vil også kunne redusere skadelige klimautslipp ettersom skipsfart er en stor synder når det gjelder dette. Stor risiko Miljøvernere advarer imidlertid mot risikoen knyttet til skipsfart gjennom sårbar arktisk natur. – Dette er ikke det samme som å seile i åpent farvann, og selv om man har skip som er klassifisert for bruk i is, så øker risikoen dramatisk, sier John Maggs i organisasjonen Seas at Risk til BBC. Foruten fare for ulykker og utslipp frykter Maggs også at noen av skipene som trafikkerer Nordøstpassasjen, vil benytte tyngre og mer forurensende drivstoff, noe som kan forurense snø og is og bidra til ytterligere issmelting. – Miljørisikoene er enorme, mener Maggs. (©NTB)