– Vindenergi har potensiale til å utgjøre opptil 30 prosent av Europas strøm innen 2030, skriver WindEurope i sin nye rapport Outlook to 2020 and Scenarios for 2030.
Ifølge disse prognosene kan Europa være på rett kurs for en gjennomsnittlig installasjon av en vindkraftskapasitet på 12,6 gigawatt i året frem til 2020. Når vi kommer dit vil vindkraft passere vannkraft, og utgjøre 16,5 prosent av Europas elektrisitetsbehov.
Her kan det være verdt å merke seg at Norge alene står for omlag halvparten av vannkraften i Europa.
Veksten i vindkraft er på sin side konsentrert til primært å skje i bare seks land: Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Spania, Nederland og Belgia. Det bygges vindkraft i andre Europeiske land, deriblant i Norge, men her går utbyggingen på en mye lavere takt.
Ifølge rapportens prognoser kan vindkraft komme opp i 323 gigawatt innen 2030, og i såfall vil den utgjøre 30 prosent av Europas strømproduksjon.
Slik tror WIndEurope at utviklingen går.
Regnestykket forutsetter imidlertid både massiv nybygging og at eksisterende vindparker rustes opp og oppgraderes. Dette forutsetter igjen at myndighetene i EU og i de respektive Europeiske landene legger tilrette med nødvendige støtteordninger, samt at infrastrukturen i form av blant annet nettkapasiteten bygges ut for å kunne utnytte vindkraften.
Sistnevnte er for eksempel et problem for Norges vindparker i Finnmark der overskuddsstrøm har måtte dumpes fordi nettet ikke hadde nok kapasitet til å sende overskuddsstrømmen til andre deler av landet – eller utlandet.
I Norge forbinder vi kanskje vindkraft først og fremst med Danmark. Sammen med Irland, Estland og Nederland skiller de seg da også ut med at de alle ligger an til å få mer enn 50 prosent av sin vindkraft fra vind innen 2030. Det er imidlertid Tyskland, Frankrike og Storbritannia med henholdsvis 85GW, 43GW og 38GW som vil ende opp med størst vindkraftproduksjon hvis man tar utgangspunkt i dagens kjente satsinger og politiske vedtak.
For miljøet og klimaet betyr den økte vindkraftsatsingen en reduksjon på 382 tonn CO2-utslipp hvert år, og den estimeres å kunne understøtte 569.000 jobber innen 2030. På pengesiden vil det utgjøre 13,2 milliarder euro mindre til å kjøpe fossilt drivstoff fra Norge og andre petroleumseksporterende land.
– Vindenergi er nå etablert som den billigste formen for ny kraftproduksjon, men utsiktene fra og med 2020 er usikre. Industrien trenger bindende og ambitiøse nasjonale energi- og klimaplaner for det som skjer etter 2020, sier Giles Dickson, administrerende direktør i vindkraftforeningen WindEurope.
Samtidig må det påpekes at vindkraft pr. i dag er avhengig av en pris på omtrent 55-60 øre/kWh for at det skal gå rundt. Det er nesten dobbelt så mye som norske strømkunder betaler.
Her kan du laste ned og lese rapportene:
Outlook to 2020
Wind energy scenarios for 2030
Tidligere denne måneden fortalte IPR-byrået Zacco om økt interesse for Nordsjøpatenter, og at de derfor etablerer et eget kontor i England for å satse internasjonalt på denne typen patenter.
– Det er ingen hemmelighet at spissteknologi fra Nordsjøen i neste omgang blir eksportvare. Oljenæringen er blitt mye mer bevisst på verdiene som ligger i dette de senere årene. Derfor opplever vi vekst på patenter fra norske kunder, men også fra store internasjonale oljeklienter. Alle ønsker å etablere sin teknologi i Nordsjøen, sa Thor B. Mosaker i Zacco.
I den forbindelse har enerWE tatt en titt i Patentstyrets søkemotor for å se hvordan det står til med Statoils patentsøknader. Der ser vi at Statoil har vært og er svært aktiv med patentsøknader, men at antallet søknader har gått ned de siste årene.
Antall patentsøknader pr. år.
– Grunnen til at antallet av innvilgete patenter i Norge har gått noe ned de siste årene er at vi nå søker først i det internasjonale patentsystemet slik at det tar lenger tid før søknaden blir godkjent i Norge, sier Eskil Eriksen, pressetalsmann for teknologi, prosjekter og drilling i Statoil, til enerWE.
Det betyr ikke at de ligger på latsiden. Statoil er fortsatt veldig aktive med patentsøknader.
– Statoil har totalt 600 innvilgede patenter og internasjonale patentsøknader som vil bli videreført i Norge. Vi har til sammen omtrent 3000 nasjonale patenter i ulike land. Statoil sender inn et sted mellom 50 og 70 patentsøknader hvert år, sier Eriksen.
Han forteller videre at patenter er for at Statoil skal kunne klare å hevde seg i den internasjonale konkurransen.
– Statoil bruker patenter for å støtte utvikling og innføring av ny teknologi, samt for å kunne hevde seg i konkurransen med andre store oljeselskaper. Det er særlig som følge av at Statoil har blitt et internasjonalt oljeselskap at det er viktigere å bygge en patentportefølje knyttet til egenutviklet teknologi. Og vi har flest patenter innenfor undervannsteknologi, boring og utstyr, sier Eriksen.
Et patent gir en midlertidig enerett på egen teknologi, og andre som ønsker å bruke den må betale en lisens for å få lov til det.
– Statoil bruker også patenter for å sørge for at det blir konkurranse i markedet. Dette gjør vi ved å lisensiere ut egen teknologi som flere leverandører får tilgang til og får lage tilbud ut fra. Dette er særlig viktig i utvikling av nye standarder, sier Eriksen.
På den andre siden kan det fort bli dyrt hvis alt er patentert. Det kan for eksempel gå utover bruken av felles bransjestandarder. Statoil er derfor også opptatt av å dele kunnskap slik at det blir vanskeligere for konkurrenter å ta patent på løsninger som Statoil og andre aktører bruker.
– Vi publiserer i tillegg mye teknisk informasjon og nye ideer for å hindre andres patentering innenfor viktige deler av standarden. Det er også viktig å bidra til et bredt samarbeid både med oljeselskaper og leverandørindustri for å få åpnet standardene for hele industrien, sier Eriksen.
Les også: – Det er ingen hemmelighet at spissteknologi fra Nordsjøen i neste omgang blir eksportvare
Såkalte QRAer (kvantiative risikoanalyser) utføres for å få oversikt over, og grunnlag for kontroll med, risiko for ulykkeshendelser ved offshore olje og gass produksjon. MyQRA gjør innholdet i risikoanalysene lettere tilgjengelig og gir et mer presist risikobilde som reflekterer aktivitetsnivået i virksomheten.
MyQRA støtter opp under digitalisering av olje- og gassbransjen ved at verktøyet kan prosessere store mengder risikorelevante data, og raskt synliggjøre resultater for effektiv beslutningsstøtte. Dette kan hjelpe operatøren til å ha bedre kontroll med de viktigste risikofaktorene, og dermed bidra til økt sikkerhet.
Ifølge Marianne Hauso, Safety Risk Management ved DNV GL, er målet å etablere risikoanalyser som gir et representativt risikobilde for hver enkelt virksomhet. – Dette er ofte en kvantitativ og kompleks analyse basert på store mengder data, som historisk sett har vært tidkrevende å sette opp og endre, forklarer Hauso. – I en dynamisk driftssituasjon blir slike analyser statiske og vanskelige å dra god nytte av. Derfor har DNV GL utviklet MyQRA;? en digital løsning for presentasjon og visualisering av risikoanalyser som vist i filmen over.
Marianne Hauso, Safety Risk Management, DNV GL
Bli oppdatert! Meld deg på vårt nyhetsbrev her
MyQRA tilgjengeliggjør risikoanalysen på en bedre måte enn tidligere, ifølge Principle Consultant, Dag Julian Eilertsen fra DNV GL. Den digitale løsningen gjør det lettere for brukeren av analysen å hente ut informasjon av spesifikk interesse, samtidig som risikobildet synliggjøres visuelt; også i 3D framstilling. ? MyQRA gjør det også enklere å kjøre sensitivitetsanalyser. Operatøren kan selv kjøre enklete av disse analysene for å teste effekten av variasjon i noen sentrale operasjonelle parametere.
I filmen over gir Eilertsen oss en kort demonstrasjon på hvordan MyQRA kan fungere i praksis ved et eksempel fra en plattform hvor DNV GL har gjennomført en risikoanalyse med hjelp av MyQRA.
-De som ønsker en demonstrasjon av MyQRA» eller prat om sin virksomhet må gjerne ta kontakt, avslutter Eilertsen.
Dag Julian Eilertsen, Principle Consultant, DNV GL
Følg oss på Facebook
Kronikk av Henrik Tveter, WWF Norge
Professor Snorre Olaussen og redaktør Halfdan Carstens skriver i DN fredag at miljøbevegelsens arbeid for å stanse leting etter olje og gass er et ønske om selvpining. Argumentet deres er at Norge er en liten produsent av olje og gass, derfor betyr det ingen ting for globale klimagassutslipp om vi lar være å pumpe opp olje og gass fra nye oljefelt. Argumentet er motbevist av forskere. Knut Einar Rosendahl ved NMBU og forskere fra SSB har forsket på om å la være å pumpe opp olje og gass kan ha en effekt på globale utslipp.
Funnene er ikke særlig overraskende: å la olja ligge fører til lavere klimagassutslipp globalt. De finner også at dette kan være kostnadseffektive klimatiltak. Konklusjonen er at tilbudssidetiltak i økende grad bør vurderes sammen med etterspørselstiltak for å kutte utslipp. En ny rapport viser dessuten at Norge er verdens 7. største eksportør av fossil energi. Å hevde at dette er ubetydelig for globale klimagassutslipp er å stikke hodet i sanden.
Carstens og Olaussen gir et inntrykk av at det vil bli dyrt for Norge å la olja ligge. Det er «selvpining». Dette er et spørsmål om hva man tror vil lønne seg fremover. Menn med grått hår har en tendens til å tro at alt som har vært lønnsomt før i tiden også vil være det i fremtiden. Det er en farlig innstilling. I debatten om lønnsomheten til oljebransjen er det særlig viktig å skille mellom nye og eksisterende olje- og gassfelt.
At gamle felter som Troll, Ekofisk og Statfjord er lønnsomme er det ingen som betviler, lønnsomheten her har vært fantastisk. Men det blir feil å bruke lønnsomheten til olje- og gassfelt som ble bygget ut for over 20 år siden til å begrunne lønnsomheten til nye, uoppdagede felt. Det er ingen selvfølge at nye oljefelt blir lønnsomme, også selv om de er besluttet utbygd. Det er feltene Goliat og Aasta Hansteen ferske eksempler på. Jo dyktigere vi er til å kutte klimagassutslipp, jo dårligere er de økonomiske utsiktene til nye olje- og gassfelt på norsk sokkel.
Tall fra Oljeskattekontoret viser at skatteinntektene fra oljenæringen har falt dramatisk de siste årene. Skatteinntektene blir dessuten i stadig større grad spist opp av at staten tar regningen for oljeleting, gjennom skattesystemet. I tillegg viser tall fra Oljedirektoratet at snittstørrelsen på oljefelt i produksjon også har falt kraftig (se grafer). Størrelse på felt har stor betydning på lønnsomhet. Mindre felt er mindre lønnsomme. Trendene peker i feil retning for norsk sokkel.
Ledetiden til nye prosjekter på sokkelen er lang. Det tar gjerne 10-15 år fra et oljefelt er funnet til det produserer olje og gass. Det betyr at det vi finner i dag, kan komme i produksjon rundt 2030. Hvordan ser verden ut i 2030? Elbiler dominerer trolig nybilsalget globalt og fornybar energi utkonkurrerer trolig fossile energikilder på de fleste områder. Verdens oljeforbruk er høyst sannsynlig på full fart nedover og den globale klimapolitikken er nok strammere enn i dag. Dette er utviklingen som må til for å klare klimamålene. En artikkel fra forskere i det internasjonale pengefondet – IMF – skriver at oljeprisen kan falle til 15 dollar per fat i 2040.
Den ekte selvpiningen Norge utsetter seg for er den manglende omstillingen av norsk økonomi, vekk fra olje og gass. Norge trenger en olje og energiminister som er en drivkraft i denne omstillingen. Det handler ikke om å stenge ned eksisterende felt, men å stoppe leting og utbygging av uoppdagede felt. Første skritt er å stoppe tildelingen av nye leteområder og å endre oljeskatten, slik at selskapene bærer mer av den økonomiske risikoen.
Kronikken ble opprinnelig publisert i DN torsdag 21. september. Gjengitt med forfatterens tillatelse.
