KRONIKK av Idar Martin Herland
Hvorfor er det stort sett «miljøkjempere» som fører ordet når det gjelder LoVeSe? Burde ikke også forskere og fagfolk få slippe til? Og hvorfor er det farlig å utrede om oljeleiting representerer en fare for fiskeriene?
Har vi ikke gode nok fagmiljøer når det gjelder fiskeri? Vet miljøorganisasjonene best? De «lever av miljøkampen» Kan det farge meningene deres?
Er det med landets miljøvernere, som med presidenten «you know where»? Er ikke fakta og kunnskap ønsket inn i det offentlige ordskiftet? Skal vi også her hjemme basere politikken utelukkende på følelser og hva «alle» tror?
Se på dette kartet. Det viser Lofoten – Vesterålen – Senja, ofte forkortet til LoVeSe i dagligtalen. Det er et enormt område. Det er også et enormt omstridt område. Noen ønsker å utrede mulighetene for å sette i gang en oljeleting (De gule punktene) imens andre ønsker et fullstendig og varig vern av hele området.
Men jeg synes den offentlige debatten ligner stadig mer på Amerikansk valgkamp. Jeg tror mange savner mer fakta.
For eksempel:
Hvert år tas det ut ca 35% av den nordøst-antarktiske torskebestanden (ca 900 000 tonn) i regulert fiske.
EU havene er ikke tomme for fisk på grunn av oljeproduksjon, men på grunn av overfiske.
En verst mulig tenkelig oljekatastrofe i dette området vil ødelegge ca 12 % av bestanden. Det året. (Altså ca 1/3 av det årlige fisket)
Store hendelser er relativt sjeldne her i Norge. Den første- og siste store hadde vi i 1977 på Ekofisk Bravo.
Vi har en veldig god regulering av fisket. Derfor har vi fisk.
Vi har en veldig god regulering av oljenæringen. Derfor har vi få ulykker. Dessverre har Petroleumstilsynet og Oljedirektoratet hatt seg et par hvileår, der de har glemt den viktigste jobben, nemlig sikker og miljøvennlig produksjon. Men ting tyder på at de nå har lest igjennom og forstått oppgaven sin. De tar tak igjen! Selskapene trenger stramme tøyler! Både dem som fisker og dem som produserer olje.
Totalt tar man ut over 2.300 000 tonn fisk pr år i Norge. Langs hele kysten. En stor del av fangsten tas opp der det er mange plattformer, og hoveddelen av petroleumsressursene tas opp.
Få land i verden har flere operative oljeplattformer enn Norge. Men allikevel har vi mye fisk også. 50 års oljeproduksjon har ikke utryddet fisken i de «gamle» oljeprovinsene.
En konsekvensutredning betyr ikke automatisk en åpning for oljeleiting.
Om man leiter, er det slett ikke sikkert man finner noe. Men da har man i alle fall bedre oversikt over hvilke ressurser landet sitter på.
Jeg synes ofte at den offentlige debatten mangler fakta, Spesielt gjelder dette når vi snakker om klima og miljø. Ulvedebatten er et godt eksempel. Frontene er steile og bastante! Debatten er fullstendig sort/hvit, og føres stort sett av folk som ikke har noe faglig bakgrunn, hverken innen landbruk eller rovdyrforvaltning. Det er følelser, «alternative fakta» og «fake news» som dominerer mediebildet. Lever vi virkelig i 2017?
Slik er det når vi kommer til LoVeSe også. Vi må ha en debatt! Vi må vurdere ulike alternativer og konsekvenser. Men vi må basere oss på fakta og ikke følelser.
Selv er jeg elektriker, og har meget liten kjennskap til både fiskeri og miljø. Men jeg kan lese. Da liker jeg ofte å lese meningene til folk som har greie på emnet jeg leser om. Som er utdannet innenfor et felt og baserer sine synspunkter på forskning og empiriske data.
Kronikken er skrevet av Idar Martin Herland. Innlegget er tidligere publisert på hans blogg Oljearbeideren.no. Gjengitt med tillatelse.
Markedet for fornybar energi vokser fra år til år og har nå nådd et betydningsfullt nivå, ifølge en pressemelding fra ECOHZ.
– Etterspørselen etter fornybar energi i Europa, dokumentert med opprinnelsesgarantier (OG), vokste raskt i 2016 – opp 5 prosent fra 2015 til nesten 370 TWh, sier administrerende direktør i ECOHZ, Tom Lindberg, basert på statistikk utgitt av the Association of Issuing Bodies (AIB).
Dette bakteppet har inspirert ledende selskaper innen ulike næringer og industrier til å ta ansvar og definere en tydelig bærekraftsagenda som basis for fremtidig konkurranseevne. I løpet av de siste to årene har det vokst frem flere bærekraftsinitiativer, med mål om å sikre tilgang til fornybar energi til alle medlemmenes selskaper rundt om i verden. Blant initiativene med mest påvirkningskraft er WeMeanBusiness og RE100.
– Internasjonale selskaper har innsett at det haster å ta grep for å motvirke klimaendringer. Det er denne erkjennelsen som driver mye av etterspørselen etter ren, fornybar energi, sier Lindberg.
87 forskjellige multinasjonale selskaper er medlemmer av RE100 og har gitt offentlige løfter om å bruke kun 100 prosent fornybar energi. En stor andel av selskapene har forpliktet seg til å nå dette målet innen 2020.
– Tyskland, Sveits, Sverige og Nederland er fortsatt de største markedene for kjøp av fornybar energi i Europa. Markedet i Nederland fortsetter å vokse raskere enn andre marked og nådde nesten 50 TWh kjøpt i 2016, sier Lindberg.
Det tyske markedet er fortsatt det største i Europa, men den hurtige etterspørselsveksten har delvis stoppet opp. Kjøpt volum i 2016 vil antageligvis tilsvare tallene fra 2015: 85 – 87 TWh.
– Tilbudet av sol- og vindkraft dokumentert med EECS OG, har vokst med henholdsvis 300 prosent og 50 prosent – som bidrar med nesten 70 TWh til markedet. Vannkraft dominerer fortsatt markedet med omtrent 75 prosent markedsandel, men veksten har avtatt, sier Lindberg.
