Mange av AAK Safety har klatring og høyde som livsstil. Thomas ved vår kursavdeling i Bergen er en av disse. Nylig kom han tilbake på jobb etter et års klatreferie! Bli oppdatert! Meld deg på vårt nyhetsbrev her Et reisebrev fra Thomas og dama Vi krysser grensen til Sverige i en hjemmesnekret bobil fylt til randen med ski- og klatreutstyr. Et kjærestepar tidlig i 30-årsalderen, millennials på jakt etter de ultimate klatreopplevelsene, ett år satt av til å realisere oss selv og våre oppblåste egoer. Målet? Å utforske de beste klatreområdene i Europa, uhindret av jobb og andre forpliktelser, innbyggere i et omreisende turunivers bestående primært av oss selv. Etter mange måneder på tur ender vi i Provence. Ute på landsbygden, i et klatreområde som vi bare så vidt har hørt om. Fem hundre meter utenfor en liten landsby, mer en klynge av gamle og delvis forlatte hus, parkerer vi på en parkeringsplass i en sving, noen meter bort fra hovedveien. Elven som går gjennom dalen her er mye brukt til bading og piknik, og det kommer turgåere forbi i helgene. Men på hverdagene er det bare klatrere som bruker parkeringsplassen. Da er det stort sett varebiler med innebygd seng det går i. Fra den litt større typen med ståhøyde, via folkevognbuss til den mer kummerlige Postmann Pat utgaven. Noen har også valgt å sove i bagasjerommet på en stasjonsvogn. De sjeldne gangene det dukker opp en faktisk bobil, de med innebygd do og maskot i frontruten, er det vanligvis ikke klatrere. Det er åpenbare kulturelle forskjeller i valg av farkost. I landsbyen er det en vannfontene og et offentlig toalett, samlokalisert med kirken. Ved siden av ligger et slags overnattingssted der det ser ut som om de har servering, men det er kanskje bare en hyggelig nabokone som ofte har besøk av venner fra omegn. Det er ikke lett å si. Vi forstår fort hvorfor de har investert i toalett her. Det kommer veldig mange forbi her er på sykkeltur. Vi er nemlig ved foten av det berømte Mount Ventoux, en av de legendariske klatreetappene i Tour de France. Syklister fra hele verden suser forbi mens vi fyller vann på vei til klatreveggene en kilometer hjemover i dalen. Bli oppdatert! Meld deg på vårt nyhetsbrev her Our moment of Zen Å være på klatretur er det beste livet. Det blir nesten zen-aktig. Vi står opp. Jeg lager kaffe. Vi gjør yoga på en gressflekk inne i skogen. Spiser frokost. Fyller vann i landsbyen sammen med syklistene. Resten av dagen er klatring i skyggen. Det er begynt å bli varmt nå, i mai. For varmt til å gjøre noe fysisk i solen. Og klatringen her er fysisk. Ofte bratt, og med store formasjoner i veggen som man må klamre seg til. Når klatrere sier at noe er bratt mener vi vanligvis at det er overhengende, altså mer enn 90 grader. Skillet mellom bratt og ikke bratt, i klatresammenheng, går ved det vertikale. Vegger som er mindre enn vertikale kalles sva, og blir snakket om i nesten nedsettende vendinger. Samtidig snakker syklistene om den bratte klatreetappen til toppen av Mount Ventoux, femten hundre meter over dalbunnen, og vi forstår hverandre ikke. Etter den første uken begynner vi å utforske dalens kulturelle tilbud. Det vil si, vi blir turister. En landsby har et lite supermarked, en kafe med internett, og et myntvaskeri. En annen har et sagnomsust bakeri og en kunststi i skogen rett utenfor. Her trasker vi en kilometer gjennom magiske malte trær og alleer av middelalderske vimpelflagg og skulpturer som minner oss om første sesongen av True Detective. Ved siden av fotballbanen har de en grusplass som fungerer som parkering for bobilturister hvor vi stopper noen netter for å få avveksling fra klatreparkeringen. Det er en helt annen stemning her, og før vi vet ordet av det er vi dypt i samtale med et fransk ektepar i 60-årene som entusiastisk lytter til hvordan vi bygde bobilen vår og hvordan det var å kjøre hele veien fra Norge. Følg oss på Facebook Liten risiko så lenge du knytter tau og koblinger riktig Vi bedriver klippeklatring, eller sportsklatring. Det skiller seg dramatisk fra det folk uten kjennskap til klatring forbinder med det. Her fins det hverken tynn luft, sherpaer eller skredfare. Vi slipper også å gå i kø langs faste tau. Sportsklatring er den minst risikable klatringen man kan holde på med, så lenge vi hele tiden passer på å knytte tauene riktig og er nøyaktige med alle innkoblinger. Vi velger ut forskjellige ruter, eller linjer, fra bunn av en klippe og oppover og forsøker å klatre til topps uten å falle. Får vi det ikke til blir vi hengende i tauet, firer oss ned til bakken og prøver igjen. Det er egentlig det hele… Noen ganger bruker vi flere uker på en og samme rute. De er sjeldent høyere enn 30 meter i dette området. Jeg faller om igjen og om igjen på det samme stedet et titalls ganger, før jeg kommer et lite skritt videre. Så faller jeg der om igjen og om igjen i noen dager til. Aslaug faller litt høyere for hvert forsøk på sin rute. Til slutt, etter en ukes tid, kommer hun helt opp. Så begynner hun på en lignende rute på andre siden av dalen. Det er litt som å løpe i et veldig stort hamsterhjul, men med en hinderløype inne i hjulet. Hver gang vi snubler i et hinder må vi begynne på nytt, helt til vi klarer å løpe hele hjulet. Så kan vi begynne på et nytt hamsterhjul rett ved siden av med en litt annerledes hinderløype. Følg oss på Facebook Det er ikke nok spalteplass her til å gå dypere inn i hvorfor vi syns dette er så gøy. Noe må det jo være i det, siden så mange andre kommer hit for å holde på med akkurat det samme. Når andre klatrere prøver på de samme rutene blir det alltid diskutert forskjellige metoder. Språk er ingen hindring når noen mener at høyre foten kanskje bør plasseres på et spesielt sted, før venstre hånden flyttes videre opp, og at det da bli lettere å få fingrene på høyre hånd inn i det lille hullet litt ut til siden. Etter litt gestikulering fram og tilbake blir vi kanskje enige om at dette er en god løsning, men bare hvis man passer på å vri venstre kneet inn og ned når man senere skal snu på den ene hånden. Sånn går diskusjonen under klatreveggen, og den fortsetter gjerne utover kvelden på parkeringsplassen. Vi forlater motvillig Frankrike en søndag ettermiddag i juni fordi turen vår nærmer seg slutt. I stekende sol passerer vi tilsynelatende endeløse flate jorder, noen skogklynger, og en og annen irrelevant europeisk småby, før skoglandskapet i Sverige tar over. Flatt der også. Etter tre lange dager krysser vi grensen mellom Finnland og Norge og får utsikt mot Lyngsalpene. I nøyaktig syv minutter er vi i ekstase over å være i fjellandsskap igjen, over å være i Nord-Norge, på vei til Tromsø. Så kommer styrtregnet og humøret går i kjelleren. I et år har vi levd drømmelivet på de beste klatrestedene i Europa. Sør-Frakrike, Catalunya, den Italienske riviera, som jetsettere uten jetsettingen. Det er nitrist å komme tilbake til høljeregn i Tromsø. Borte bra, men hjemme best Hjemkomstdepresjonen varer i halvannet døgn, til sommeren ankommer Nord-Norge. Hele juli måned bor vi hos Aslaugs familie og klatrer på Kvaløya. Det er klatring i verdensklasse. Vi tør påstå at ingenting i Europa kan måle seg, det har vi tross alt undersøkt nøye. Så lenge været holder seg sånn noenlunde da.