Solstad Offshore har solgt forsyningsskipet (PSV) «Far Star».
Det skriver offshorerederiet i en børsmelding tirsdag.
Forsyningsskipet ble bygget i 1999.
Den nye eieren, som ikke er oppgitt i meldingen, overtok skipet tirsdag.
Ifølge Hegnar seilte «Far Star» nylig fra Brasil til Vietnam der overleveringen fant sted.
Før avreise til Vietnam, fullførte «Far Star» en 2-årig kontrakt med Shell Brasil.
Prisen på skipet er ikke kjent.
Etter salget har Solstad Offshore kun ett forsyningsskip fra 90-tallet.
«Far Strider» ble levert til rederiet i januar 1999, og er dermed det eldste forsyningsskipet i rederiets flåte.
Skipet skulle opprinnelig ha dratt fra kai i Sandefjord fredag 9. august med passasjerer.
Nå er jomfruturen imidlertid utsatt med én uke, til 16. august, fordi selskapet opplever at skipet trenger lenger tid til gjennomføring av testprogrammet.
Verdens største hybridskip levert fra Ulstein til Color Line
– Kunder som blir berørt vil bli kontaktet av Color Line sitt kundesenter, og vil få tilbud om å endre dato for reisen. Alle gjester vil beholde sine plasser og kan reise den dag og tid de har bestilt, men med dagens tonnasje, opplyser Color Line i en pressemelding.
Skipet er en plugin hybrid, der batteriene lades via en strømkabel med strøm fra eget landstrømanlegg, eller det kan lades om bord fra skipets generatorer. Batteripakken veier 65 tonn og kan lades på en time.
Fartøyet ble overlevert fra Ulstein verft torsdag forrige uke. Det er 160 meter langt og har en kapasitet på 2.000 passasjerer og rundt 500 biler.
Verftet Harland and Wolff ble satt under administrasjon hos revisjons- og rådgivningsselskapet BDO mandag, med rettsmøte for insolvens tirsdag. Insolvens er et nødvendig krav for at vilkårene for konkurs skal være oppfylt.
Eierselskapet, riggselskapet Dolphin Drilling, tidligere Fred Olsen Energy, begjærte seg selv konkurs i slutten av juni. Selskapet la ut Harland and Wolff for salg allerede i fjor på grunn av sine finansielle problemer, men har ikke funnet noen kjøper.
Stolt historie
Skipsverftet i Belfast bygde i sin tid Titanic og er blitt omtalt som noe av det som en gang definerte Storbritannias industrielle makt.
Mens Titanic sank på jomfruferden over Atlanterhavet etter et ublidt møte med et isfjell i 1912, fortsatte verftet og ble et av Storbritannias nøkkelindustriselskaper under annen verdenskrig, da de bygde rundt 150 skip.
Verftets massive gule kraner, Samson og Goliath, regnes som stolte landemerker i Belfast.
På det meste hadde verftet 30.000 ansatte, men nå er det nede i 125, selv om det er flere hundre arbeidstakere som er avhengige av verftets drift for sine jobber videre utover i arbeidskjeden.
Vil kjempe
Britiske myndigheter har hittil avstått fra å gripe inn og redde verftet. Fagforeningens ledere har anklaget den konservative regjeringen og statsminister Boris Johnson for ikke å ha en konsekvent plan for å redde produktive arbeidsplasser i landet.
– Framtiden til Harland and Wolff er mer enn et «kommersielt spørsmål» som statsministeren bare kan stå og se på uten å gjøre noe med, sier Michael Mulholland i GMB-forbundet, som har okkupert verftet i protest.
– Men vi vil ikke gi opp dette berømte verftet. Næringen vil fortsette, og kampen vår vil fortsette, sier han.
De siste årene er verftet blitt mer allsidig og har jobbet med alt fra ettermontering av cruiseskip til vindkraftprosjekter.
DOF har signert en femårskontrakt for forsyningsfartøyet (PSV) «Skandi Feistein» med Esso Australia.
Det skriver selskapet i en børsmelding tirsdag.
Kontrakten har oppstart i andre halvdel av 2019.
«Skandi Feistein» er et stort forsyningsskip som ble bygget i Norge i 2011.
– Dette er en veldig viktig seier for oss. Det er vår først langtidskontrakt med Esso i Australia, og er et viktig steg i vår strategi for å bygge opp flåten vår i APAC-regionen (Asia-Pacific-regionen journ. amn), sier DOF-sjef Mons Aase i en kommentar.
I skrivande stund ligg ein russisk ubåt, «Smolensk», utfor norske farvatn. Denne er i gang med ei ferd frå Sankt Petersburg, rundt Noreg, og opp til Kolahalvøya. Dette skriv The Barents Observer. Ubåten ligg i overflata, og skal vere omringa av dei to marinefartøya «Elbrus» og «Nikolay Chiker».
Ubåten var nyleg del av ein stor militærparade i Russland. Førre søndag var president Vladimir Putin på plass for å inspisere 43 sjøfartsøy og 41 fly, og no er «Smolensk» på veg tilbake.
Fartøyet, som ligg eit godt stykke utfor den norske kysten, måler heile 155 meter, og kan gå ned på 800 meters djupne.
Ein kan følgje reisa til ubåten på nettstaden MarineTraffic. «Smolensk» vil antakeleg segle forbi Stavanger i løpet av måndag morgon.
Vanleg prosedyre
– Dette er eit russisk fartøy som har vore i bukta på parade, og er no på veg tilbake. Ubåten tilhøyrer Nordflåta til Russland, seier Sigurd Tonning-Olsen, pressevakt ved Forsvarets operative hovudkvarter.
Pressevakta presiserer at ubåten ikkje er inne i norske farvatn, men Kystvakta-skipet «Bergen» vart likevel sendt ut, for å følgje etter eit stykke.
– Dette er ein forventa transitt, men det er likevel normalt for oss å vise nærvær, ved å reise ut og seie hei. Det er jo forsvaret si oppgåve å drive med suverenitetshevding. Me tar kontakt, og viser oss. Prosedyren vil vere den same dersom me identifiserer russiske fly i lufta, seier Tonning-Olsen.
På botnen av havet
Den russiske ubåten er av same slag som «Kursk», ein Oscar II-ubåt som sank i Barentshavet under ei marineøving for 19 år sidan. 12. august 2000 omkom 118 personar etter at, sannsynlegvis, ein av torpedoane i ubåten eksploderte, som sat i gang ein større eksplosjon. Denne var såpass kraftig at den gav utslag på seismiske målingar rundt i Europa.
Det har vore spekulert i at amerikanske ubåtar var involverte i ulukka, men dette blir avvist av ekspertar.
– Dette med dei amerikanske ubåtane er ikkje riktig. Russarane eksperimenterte med eit nytt torpedobrennstoff, som rann ut og skapte eksplosjonen, sa tidlegare viseadmiral Einar Skorgen i eit intervju med Aftenposten i 2010.
Slik har teknisk sett ikkje ubåtmodellen noko med ulukka å gjere.
Skrekkvåpen i nye Oscar II-ubåtar
I 2012 og 2014 vart to nye Oscar II-klasse-ubåtar sjøsett, «Belgorod» og «Khabarovsk», som begge skal ha kapasitet til å ha med seg miniubåtar med kjernefysiske torpedoar. Putin viste fram desse tidlegare i år, og miniubåtane er mest sannsynleg utstyrte med koboltbomber, kjernefysiske våpen som er designa for å spreie stråling over svære område.
Denne typen våpen er brukt som avskrekking. Ifølgje kjelder i Pentagon, vil våpenet kunne skape ein radioaktiv tsunami på 500 meter, og skal vere 6 000 gongar kraftigare enn Hiroshima-bomba.
Skipet har 700.000 liter drivstoff som er «smuglet» fra Iran om bord, og ble tatt i arrest onsdag kveld, ifølge Revolusjonsgarden.
Først søndag formiddag ble saken kjent via det halvt statlige nyhetsbyrået Fars.
– Dette utenlandske fartøyet har mottatt drivstoff fra andre skip og fraktet det til arabiske land ved Persiabukta, sier general Ramazan Zirahi til nyhetsbyrået.
Byrået Irna melder at det er snakk om et irakisk fartøy. Sjøfolkene skal være av flere forskjellige nasjonaliteter.
Flere aksjoner
De siste ukene har iranske myndigheter oppbrakt to andre skip i området i eller ved Persiabukta. Også ett av disse anklages for å smugle drivstoff.
Den siste tiden har det vært flere sabotasjeaksjoner mot skip i Persiabukta. USA har anklaget Iran for å stå bak. I juli tok Iran et britisk tankskip i arrest etter at det angivelig hadde kollidert med en fiskebåt.
Iranske tjenestemenn har antydet at arrestasjonen er en gjengjeldelse etter at et iransk tankskip ble tatt i forvaring ved Gibraltar i begynnelsen av juli. Britiske marinesoldater deltok i aksjonen mot skipet, som ble anklaget for å være på vei til Syria med olje.
USA vil ha vestlig koalisjon
Spanske myndigheter opplyste tidlig at skipet ble stanset etter en forespørsel fra USA, men dette ble senere avvist. I USA ble imidlertid operasjonen hyllet av Trump-administrasjonen.
Spenningene i området har tiltatt etter at USA trakk seg fra atomavtalen som ble inngått mellom Iran og seks stormakter i 2015. De siste månedene har USA økt sitt militære nærvær i området, samtidig som Iran igjen er rammet av harde amerikanske sanksjoner.
USA forsøker nå å få andre vestlige land med på å sende marinefartøy til Persiabukta, noe som ifølge amerikanerne skal sørge for at skipstrafikken kan passere trygt.
Iran har advart om at en slik operasjon vil virke provoserende og øke spenningen.
– Vi er Tesla på sjøen, vi. Vi bygger bare ladeanlegg som passer til våre båter. Akkurat på samme måte som jeg ikke kan lade min Volvo på en Tesla-lader, sier administrerende direktør Dagfinn Neteland i Fjord1 til NTB.
Fredag tok han imot statsminister Erna Solberg (H) i Florø og fortalte om det voldsomme tempoet i utskiftingen av de gamle dieselferjene. Innen første kvartal neste år har selskapet konvertert 36 ferjer til elektrisk drift.
– Utviklingen går vanvittig fort, slår statsministeren fast.
Les også: Innen 2022 vil vi ha 70 elektriske ferger
Dagen i forveien tok hun Norled-ferja Ampere mellom Lavik og Oppedal. I 2014 var den verdens første batteridrevne ferje, men nå er den langt ifra alene. Innen utgangen av 2021 vil den være én av 80 ferjer med batterier i Norge, noe som nesten utgjør nesten 60 prosent av alle ferjene.
Les også: Denne fergen bruker strøm for 150 kroner per tur
Låste ladesystemer
Men også noe annet har skjedd ved overgangen til eldrift: Nå er hver av ferjene bundet til kun de lade- og kaianleggene som er spesialdesignet for dem.
– Vi bygger kaier og ladesystemer til våre båter. Punktum, sier Neteland.
Det vil han ha slutt på.
– Problemet er at vi tar på oss en kontrakt med Statens vegvesen som setter tydelige krav når det gjelder energiløsning og trafikk, men det er ingen krav om hvilken type ferje og hvilken type lading det skal være, sier Neteland.
Dermed risikerer man at ferjene er ubrukelige andre steder når anbudet går ut.
– Interessant
Kanskje får Neteland det snart som han vil. Under intervjuet kommer nemlig statsministeren bort.
– Det er en veldig interessant problemstilling, skyter hun inn.
Men Solberg har også noen argumenter for å avvente litt:
– Hvis vi standardiserer for mye for tidlig, får vi en utfordring på innovasjonen. Vi må tenke på den avveiningen også, sier Solberg, som lover å følge opp saken framover.
– Suksess
Men standardiseringsproblemene og andre barnesykdommer til side: Neteland er klar til å erklære Norges elferjesatsing for en suksess.
Nå er det halvannet år siden Fjord1 startet driften på Norges første helelektriske ferjesamband, mellom Anda og Lote. Bare der sparer ferjene CO2-utslipp tilsvarende 1.600 biler årlig, ifølge direktøren.
– Mellom Anda og Lote bruker vi i snitt rundt 75 kilowattimer på en ferjetur. Det koster ikke mer enn det man betaler for en kaffe og svele i kafeen. Det er altså ikke bare miljømessig smart, men også økonomisk, sier han.
Neteland legger til at elferjene både er mindre energikrevende, har lavere driftskostnader og billigere vedlikehold enn det de kalkulerte med på forhånd.
Fem prosent dyrere
Men satsingen har også kostet: Til sammen har Enova på vegne av regjeringen gitt 665 millioner kroner til alle prosjektene som er ferdige innen 2021. I tillegg har fylkeskommunene fått 100 millioner kroner for økte driftskostnader.
Statsministeren mener likevel det er lurt.
– Vi fikk DNV GL til å gjøre en gjennomgang som viste at det er en merkostnad for elferjene på fem prosent. Det gjelder anbudene som er gjort til nå, sier hun.
Med en rivende teknologiutvikling kan prisene komme til å falle ytterligere i framtiden.
Elferjene har for øvrig fått kritikk for at ladetiden flere steder har ført til færre avganger, men ferjedirektøren er ikke i tvil om at denne utfordringen lar seg løse.
– Effektiviteten på ladesystemene er blitt så god. Man må uansett ha ut og inn bilene, og ferjene kan lades på få minutter. Det er ikke noen hemsko for driften, sier han.
Skulle du ønske at noen oppsummerte batteribruk på norske skip i løpet av den tiden det tar å spise lunsj? Da må du få med deg denne episoden av Sysla-podkasten Det vi lever av:
Det er ny rekord. Av det har selskapet, som er eigd av Sandvik-familien, eit resultat før skatt på 32,7 millionar kroner.
Sidan oppstarten i 2012 har selskapet tent meir enn 171 millionar kroner. I denne perioden har eigarane teke ut eit utbyte på 84 millionar kroner.
Store kontrakter
Skipsdesignarane på Sunnhordlandskaien leverer både til fiskeri, oppdrett og offshore. I 2017 hanka dei inn sin førte vindkontrakt.
Det er ingenting som tyder på at suksessen ikkje vil helde fram for selskapet i inneverande år.
I april skreiv Stord24 at selskapet sikra seg kontrakt på eit flytande produksjonsskip som dei skal designe for Equinor i Canada. Dette er sannsynlegvis den største kontrakten selskapet har sikra seg til no.
Les om etableringa av Salt Ship Design her: – Et tilbud vi ikke kunne si nei til
Siem Offshore sitt datterselskap Overseas Drilling Limited har fått forlenget kontrakt for forskningsskipet «Joides Resolution».
Det skriver selskapet i en børsmelding fredag.
Forskningsskipet fortsetter dermed arbeidet for Texas A&M Research Foundation til september 2024.
Det 143 meter lange boreskipet har i over 30 år drevet med ulike forskningsoppdrag, og bidratt til at forskerne kan samle inn nødvendig data til sine prosjekt over hele verden.
Boreskipet er rundt 143 meter og har lugarkapasitet til 130 personer. Kan gå gjennom Panamakanalen og operere i Arktis og Antarktis med isklasse 1B.
Rederiet har et fast mannskap om bord på rundt 60 personer. I tillegg bemannes skipet med et forskerteam på hver ekspedisjon ut fra hvilken fagkompetanse og erfaring det er behov for.
Under den korterma Hugo Boss-skjorta er sjømannstatoveringene. På den ene kan man fortsatt lese «Roger», selv om den i årenes løp har blitt litt utydelig. Etternavnet er Halsebakk, og dette er mannen bak verdens største brønnbåtrederi, Sølvtrans.
Vi sitter i et stort, lyst rom i øverste etasje i et kontorbygg på Skansekaia i Ålesund. Dette skal bli Halsebakks kontor i hans eget investeringsselskap. I den andre delen av bygget, adskilt av en resepsjon og noen turer med heis, ligger Sølvtrans sine lokaler.
– Jeg hadde en god oppvekst i trygge omgivelser. Fra vi var spede og små var vi i fjæra og på fjellet, og fra vi var veldig unge jobbet vi på fiskemottaket “Kjetta”. Vi skar tunge, tredde torskehoder og hengte fisk. Jeg var også mye i lag med bestefar, og vi fiska laks med kilegarn og dorg, forteller Halsebakk om barndommen på Sandsøya i Sande kommune mens han skjenker opp kaffe.
Begynte å jobbe etter ungdomsskolen
På Facebook-sida hans står det at den administrerende direktøren har gått Livets Harde Skole. Vi lurer på hvordan han har kommet seg helt hit.
– Jeg gikk på barne- og ungdomsskole på øya da det bodde ganske mye folk der. Det var 104 elever på skolen og vi var 19 i klassa mi. Etter ungdomsskolen… , han lar setninga henge.
– Vi var ei uheldig klasse. Ingen der ute hadde kommet opp i muntlig før, men vi kom sjølsagt opp i både skriftlig og muntlig i norsk. Jeg var ikke glad i skole eller å lese. Jeg så det som bortkasta tid. For meg var det mer fornuftig å jobbe nede på “Kjetta” enn å sette meg ned og lese på det der. Jeg visste det ikke kom til å bli noe av det likevel, sier Halsebakk.
Dermed var han ferdig med utdanningen, og etter eksamen bar det på sjøen. Han reiste ut med den åpne linebåten «Sjømøy» fra Måløy. Shetlands-toktet varte i fire uker.
– Det var tøft nok for en 15-åring, og jeg fikk ingenting gratis av måløyværingene. Da vi skulle trekke hvem som skulle kaste lina først, ble det meg. Det var ikke heilt bra vær, og en dobbel linekaster der line og kroker går ut i ei rasende fart, det kan skremme hvem som helst det. Men jeg havna nå i den situasjonen.
Det ble bare med den ene turen på «Sjømøy». Deretter fulgte flere til sjøs på andre båter, «Sulafisk», «Bjørnhaug», «Bjørnholm», line og garn, en tur på tråling. Så dro han i militæret.
Starter Sølvtrans
I kystartilleriet, der Halsebakk var stasjonert på Hysnes Fort, tok han sertifikatene sine.
– Mens jeg var der, i 1985, ringte faren min meg en dag. De hadde begynt å se på båter, og hadde kommet over en fra Trondheim som vi kjøpte. Den ble tatt til et verft i Kristiansund for ombygging til brønnbåt. Ombygginga foregikk fortsatt da jeg dimma, og jeg tok to turer på sjøen i «Gyser» fra Grytastranda for å komme frampå økonomisk. Da «Sølvtrans» var ferdig, lasta vi første fisken nede på Håkonshella 1. mai 1986, forteller Halsebakk om den spede begynnelsen.
– Vi var fire stykker, og alt var finansiert med lånte penger. Vi dreiv i lag fram til 90 eller 91, da to solgte seg ut. I 94 gjorde faren min det samme. Siden har jeg dratt dette aleine, sier Halsebakk.
– I 1986 var oppdrettsnæringen relativt fersk. Hva fikk dere til å satse på dette?
– Ute på Sandsøya måtte man finne sine egne arbeidsplasser, og tanken var å skape jobber til oss selv. Det hadde allerede vært mange konsesjonsrunder på oppdrett. Far min søkte, men fikk ikke. Andre der ute fikk, og så kom det til et par små brønnbåter og vi så at det kunne være et marked. På den tida ble laks sett på som et komplement, for brønnbåter ble mest brukt til å frakte levende sei eller torsk, eller sild fra fiskebåtene. De fungerte som ei utstrakt hånd fra fiskekjøperne, forklarer Halsebakk.
Familieselskap
Halsebakk var i mange år kaptein, maskinist og gjorde oppgaver, før det virkelig skjøt fart og han ikke kunne rekke over alt aleine.
– Den store utviklinga for rederiet tok ikke til før på midten av 90-tallet. Da begynte vi å få båter bygget etter hensikten. Både den første og den andre båten fikk langtidsavtaler i Skottland. Første kontoret fikk vi i 2000 og da var det en ansatt, kona mi Anita. I 2003 hadde vi fem båter, og jeg dreiv fortsatt alt fra rorhuset og seilte selv opp til ti måneder i året, forteller Halsebakk. Siden har utviklingen vært formidabel. I løpet av 2019 blir det 450 ansatte i rederiet, mest sjøfolk. Administrasjonen består av 22 personer.
Nå har Halsebakk snart vært gift med kona Anita 30 år. Sammen har de barna Robin og Anja, som er født i henholdsvis 1990 og 1994, og alle sammen jobber i dag på Skansekaia. Anita som kontorarbeider og Robin som leder i Sølvtrans, mens Anja er i investeringsselskapet Ronja Capital. Navnet Ronja er for øvrig en kombinasjon av navnene til Robin og Anja, og alle de 22 båtene til rederiet bærer Ronja som “fornavn”. I løpet av året kommer det til ytterligere tre båter.
Fakta
Forlenge
Lukke
Sølvtrans er verdens største brønnbåtrederi, med en flåte på 22 båter. I løpet av året kommer tre til. Fartøyene er hovedsaklig beskjeftiget på langsiktige kontrakter med oppdrettsselskap i Norge, Skottland, Canada og Australia.
Hovedkontoret er i Ålesund. I løpet av 2019 blir det 450 ansatte i selskapet, mest sjøfolk.
Regnskapstallene for 2018 er ikke offentlig tilgjengelig ennå, men i 2017 hadde Sølvtrans Rederi AS en omsetning på 739, 7 millioner kroner. Resultat før skatt var på over 212 millioner, så da krøp driftsmarginen stadig nærmere 50 prosent.
Les også: – Vi er berre i starten på brønnbåt-eventyret
– Jeg har stor tro på å være familie. Det er ingen som legger ned like mye arbeid som en familie i eget selskap. Det er noen som har en idé om at det er farlig for et selskap hvis det er mye familie som arbeider i det. Der er jeg sterkt uenig. Ofte ser du at det er familieselskaper som går best.
– Hva ligger til grunn for suksessen dere har hatt?
– Teknologiutvikling. Vi har vært i forkant og hatt fokus på kvalitet og forbedring heile tida. Vi har utvikla dagens brønnbåtstandard, og det har vært suksessnøkkelen vår. I tillegg må vi ha fokus på det vi kan gjøre noe med, og det er kostnader, for inntekter er markedsstyrt. Jeg har også fått med meg større kapital for å sikre videre vekst og for å trygge selskapet. Jeg har ikke vært redd for å la meg utvanne, sier Halsebakk, som har solgt seg ned flere ganger med stor gevinst, sist i fjor høst.
Halsebakks Ronja Capital eier nå 15 prosent av rederiet.
Halsebakk hadde problemet med å få finansiert sin første nybygde båt, som ville koste 17 millioner. Da han ikke fikk støtte fra Sande kommune flyttet han hele selskapet til Ålesund. FOTO: STAALE WATTØ, Sunnmørsposten
– En stå på-kar utenom det vanlige
Slik beskriver en av Halsebakks forretningsforbindelser han. En tidligere ansatt sier han klarer å innprente i alle sine ansatte at de klarer mer enn de tror, men også at han er svært krevende å jobbe for.
– Jeg kan være det, men jeg går ikke på jobb for å skaffe meg venner. Hvis noen gjør det, mener jeg det er feil holdning. Kjekt kan man ha det på fritida. Vi har ansvar overfor eierne og vi har ansvar for alle de ansatte og familiene deres. For meg er det kjekt på jobb når vi jobber i lag og hjelper hverandre slik at alle har suksess med jobben sin og leverer det de skal. Da har vi alle det kjekt, fastslår Halsebakk.
– Hvordan er du som leder?
– Jeg vet hvilke mål vi skal nå, jeg vet hvordan vi skal gjøre det, og jeg vet hvordan hver enkelt skal gjøre jobben sin best, for jeg har gjort alle jobbene sjøl. Derfor er det viktig for meg å bruke tid til å lære opp de ansatte sånn at vi kan jobbe som et lag. Ensomme ryttere vil jeg ikke ha, de er uheldige for bedriften.
– Kona di forteller at hun har vært nummer to i snart 30 år, etter nettopp jobben?
– Hehe. Vel … da må jeg være enig i det. Men kone og barn er viktigst for meg, og hvert år sier jeg at det skal bli bedre og mindre jobb, unnskylder han seg.
– Har det blitt det da?
– Nei. Men skal man starte noe, drive noe, da går det ikke an å gjøre det halvveis. Man må gjøre det skikkelig.
– Ubrukt fritidsbåt
Konsekvensen er at han selv ikke har hatt mye fritid, selv om det har blitt noen motorsykkelturer og han har en ny og mer eller mindre ubrukt fritidsbåt som kaller.
– Men jeg har brukt badstue veldig mye opp gjennom. Det å sette seg i badstua med ei pils og god musikk, da tenker du godt.
– Men du tenker, du skrur ikke av?
– Nei, det er der man kommer på de beste ideene. Hvis man skrur av, hva gjør man da? Det vet jeg ikke.
Les også: Slik bygget han opp verdens største brønnbåt-rederi
Det sjeldnere og sjeldnere Roger Halsebakk kommer seg ut på båtene. Den rollen har sønnen Robin i stor grad tatt over. Her er han på veg til båtbesøk på «Ronja Commander» i fjor. FOTO: PRIVAT
Lokalpatriot
Halsebakk flyttet Sølvtrans fra Sandsøya til Ålesund i 1995, etter en uoverensstemmelse med Sande kommune. Likevel har han beholdt patriotismen for Sandsøya, og han har også blitt en ekte Ålesund-patriot. Det gjør at han investerer i ei rekke lokale selskaper. Sist ut er vertshuset Rosenlund på Sandsøya, Sverre Farstad & Co og Cruise-Service.
– Det er viktig av mange årsaker. Hvis ingenting skjer vil jo innbyggertallet gå ned, og på Sandsøya har innbyggertallet gått altfor mye ned. Rosenlund har mye historie, og i første omgang skal vi pusse det skikkelig opp og legge ut betongbrygger for småbåter, og så skal vi gjøre noe med bokapasiteten for turisme på øya. Vi vil skape flere arbeidsplasser og få folk til å flytte tilbake, sier Halsebakk.
– Hvorfor bestemte du deg for å investere i Farstad da?
– Jeg leste om det som skjedde med Farstad Shipping under oljekrisa, og jeg synes ikke det ble gjort på riktig måte. Da Andy kom og la fram ideene sine, tenkte jeg at dette hørtes smart ut. Alle de andre offshorerederiene skal gjennom smertefulle diskusjoner med bankene, og denne perioden skal vi bruke til å bygge stein på stein med nye, gode båter. Jeg verken tror eller håper på en ny supplyboom, men jeg tror heller ikke at vi eller etterkommerne våre vil se enden på olja, så jeg mener dette kan bli et godt forretningskonsept.
Les også: Sverre Farstad mistet rederiet sitt til konkurrenten. Nå satser han igjen.
– Har du andre investeringsplaner?
– Den største mangelen med Ålesund er at det har vært for få som har hatt fri kapital. Det har vært store verdier bundet opp, og den dagen man har hatt ønske om å selge har ikke alltid verdiene vært der. I dag sitter det en hel del ny kapital i byen, folk som har solgt seg ut av bedrifter de har bygget opp på samme måte som jeg har gjort. Nå er vi en vennegjeng som sitter på ganske store beløp og er med på en hel del av det som skjer. I lag med flere skal jeg være med å bidra og gjøre fornuftige investeringer, sier Halsebakk.