Kategoriarkiv: Sølvtrans

Brønnbåt-gründer: – Har aldri vært redd for å vanne meg ut

Under den korterma Hugo Boss-skjorta er sjømannstatoveringene. På den ene kan man fortsatt lese «Roger», selv om den i årenes løp har blitt litt utydelig. Etternavnet er Halsebakk, og dette er mannen bak verdens største brønnbåtrederi, Sølvtrans. Vi sitter i et stort, lyst rom i øverste etasje i et kontorbygg på Skansekaia i Ålesund. Dette skal bli Halsebakks kontor i hans eget investeringsselskap. I den andre delen av bygget, adskilt av en resepsjon og noen turer med heis, ligger Sølvtrans sine lokaler. – Jeg hadde en god oppvekst i trygge omgivelser. Fra vi var spede og små var vi i fjæra og på fjellet, og fra vi var veldig unge jobbet vi på fiskemottaket “Kjetta”. Vi skar tunge, tredde torskehoder og hengte fisk. Jeg var også mye i lag med bestefar, og vi fiska laks med kilegarn og dorg, forteller Halsebakk om barndommen på Sandsøya i Sande kommune mens han skjenker opp kaffe. Begynte å jobbe  etter ungdomsskolen På Facebook-sida hans står det at den administrerende direktøren har gått Livets Harde Skole. Vi lurer på hvordan han har kommet seg helt hit. – Jeg gikk på barne- og ungdomsskole på øya da det bodde ganske mye folk der. Det var 104 elever på skolen og vi var 19 i klassa mi. Etter ungdomsskolen… , han lar setninga henge. – Vi var ei uheldig klasse. Ingen der ute hadde kommet opp i muntlig før, men vi kom sjølsagt opp i både skriftlig og muntlig i norsk. Jeg var ikke glad i skole eller å lese. Jeg så det som bortkasta tid. For meg var det mer fornuftig å jobbe nede på “Kjetta” enn å sette meg ned og lese på det der. Jeg visste det ikke kom til å bli noe av det likevel, sier Halsebakk. Dermed var han ferdig med utdanningen, og etter eksamen bar det på sjøen. Han reiste ut med den åpne linebåten «Sjømøy» fra Måløy. Shetlands-toktet varte i fire uker. – Det var tøft nok for en 15-åring, og jeg fikk ingenting gratis av måløyværingene. Da vi skulle trekke hvem som skulle kaste lina først, ble det meg. Det var ikke heilt bra vær, og en dobbel linekaster der line og kroker går ut i ei rasende fart, det kan skremme hvem som helst det. Men jeg havna nå i den situasjonen. Det ble bare med den ene turen på «Sjømøy». Deretter fulgte flere til sjøs på andre båter, «Sulafisk», «Bjørnhaug», «Bjørnholm», line og garn, en tur på tråling. Så dro han i militæret. Starter Sølvtrans I kystartilleriet, der Halsebakk var stasjonert på Hysnes Fort, tok han sertifikatene sine. – Mens jeg var der, i 1985, ringte faren min meg en dag. De hadde begynt å se på båter, og hadde kommet over en fra Trondheim som vi kjøpte. Den ble tatt til et verft i Kristiansund for ombygging til brønnbåt. Ombygginga foregikk fortsatt da jeg dimma, og jeg tok to turer på sjøen i «Gyser» fra Grytastranda for å komme frampå økonomisk. Da «Sølvtrans» var ferdig, lasta vi første fisken nede på Håkonshella 1. mai 1986, forteller Halsebakk om den spede begynnelsen. – Vi var fire stykker, og alt var finansiert med lånte penger. Vi dreiv i lag fram til 90 eller 91, da to solgte seg ut. I 94 gjorde faren min det samme. Siden har jeg dratt dette aleine, sier Halsebakk. – I 1986 var oppdrettsnæringen relativt fersk. Hva fikk dere til å satse på dette? – Ute på Sandsøya måtte man finne sine egne arbeidsplasser, og tanken var å skape jobber til oss selv. Det hadde allerede vært mange konsesjonsrunder på oppdrett. Far min søkte, men fikk ikke. Andre der ute fikk, og så kom det til et par små brønnbåter og vi så at det kunne være et marked. På den tida ble laks sett på som et komplement, for brønnbåter ble mest brukt til å frakte levende sei eller torsk, eller sild fra fiskebåtene. De fungerte som ei utstrakt hånd fra fiskekjøperne, forklarer Halsebakk. Familieselskap Halsebakk var i mange år kaptein, maskinist og gjorde oppgaver, før det virkelig skjøt fart og han ikke kunne rekke over alt aleine. – Den store utviklinga for rederiet tok ikke til før på midten av 90-tallet. Da begynte vi å få båter bygget etter hensikten. Både den første og den andre båten fikk langtidsavtaler i Skottland. Første kontoret fikk vi i 2000 og da var det en ansatt, kona mi Anita. I 2003 hadde vi fem båter, og jeg dreiv fortsatt alt fra rorhuset og seilte selv opp til ti måneder i året, forteller Halsebakk. Siden har utviklingen vært formidabel. I løpet av 2019 blir det 450 ansatte i rederiet, mest sjøfolk. Administrasjonen består av 22 personer. Nå har Halsebakk snart vært gift med kona Anita 30 år. Sammen har de barna Robin og Anja, som er født i henholdsvis 1990 og 1994, og alle sammen jobber i dag på Skansekaia. Anita som kontorarbeider og Robin som leder i Sølvtrans, mens Anja er i investeringsselskapet Ronja Capital. Navnet Ronja er for øvrig en kombinasjon av navnene til Robin og Anja, og alle de 22 båtene til rederiet bærer Ronja som “fornavn”. I løpet av året kommer det til ytterligere tre båter. Fakta Forlenge Lukke Sølvtrans er verdens største brønnbåtrederi, med en flåte på 22 båter. I løpet av året kommer tre til. Fartøyene er hovedsaklig beskjeftiget på langsiktige kontrakter med oppdrettsselskap i Norge, Skottland, Canada og Australia. Hovedkontoret er i Ålesund. I løpet av 2019 blir det 450 ansatte i selskapet, mest sjøfolk. Regnskapstallene for 2018 er ikke offentlig tilgjengelig ennå, men i 2017 hadde Sølvtrans Rederi AS en omsetning på 739, 7 millioner kroner. Resultat før skatt var på over 212 millioner, så da krøp driftsmarginen stadig nærmere 50 prosent.   Les også: – Vi er berre i starten på brønnbåt-eventyret – Jeg har stor tro på å være familie. Det er ingen som legger ned like mye arbeid som en familie i eget selskap. Det er noen som har en idé om at det er farlig for et selskap hvis det er mye familie som arbeider i det. Der er jeg sterkt uenig. Ofte ser du at det er familieselskaper som går best. – Hva ligger til grunn for suksessen dere har hatt? – Teknologiutvikling. Vi har vært i forkant og hatt fokus på kvalitet og forbedring heile tida. Vi har utvikla dagens brønnbåtstandard, og det har vært suksessnøkkelen vår. I tillegg må vi ha fokus på det vi kan gjøre noe med, og det er kostnader, for inntekter er markedsstyrt. Jeg har også fått med meg større kapital for å sikre videre vekst og for å trygge selskapet. Jeg har ikke vært redd for å la meg utvanne, sier Halsebakk, som har solgt seg ned flere ganger med stor gevinst, sist i fjor høst. Halsebakks Ronja Capital eier nå 15 prosent av rederiet. Halsebakk hadde problemet med å få finansiert sin første nybygde båt, som ville koste 17 millioner. Da han ikke fikk støtte fra Sande kommune flyttet han hele selskapet til Ålesund. FOTO: STAALE WATTØ, Sunnmørsposten – En stå på-kar utenom det vanlige Slik beskriver en av Halsebakks forretningsforbindelser han. En tidligere ansatt sier han klarer å innprente i alle sine ansatte at de klarer mer enn de tror, men også at han er svært krevende å jobbe for. – Jeg kan være det, men jeg går ikke på jobb for å skaffe meg venner. Hvis noen gjør det, mener jeg det er feil holdning. Kjekt kan man ha det på fritida. Vi har ansvar overfor eierne og vi har ansvar for alle de ansatte og familiene deres. For meg er det kjekt på jobb når vi jobber i lag og hjelper hverandre slik at alle har suksess med jobben sin og leverer det de skal. Da har vi alle det kjekt, fastslår Halsebakk. – Hvordan er du som leder? – Jeg vet hvilke mål vi skal nå, jeg vet hvordan vi skal gjøre det, og jeg vet hvordan hver enkelt skal gjøre jobben sin best, for jeg har gjort alle jobbene sjøl. Derfor er det viktig for meg å bruke tid til å lære opp de ansatte sånn at vi kan jobbe som et lag. Ensomme ryttere vil jeg ikke ha, de er uheldige for bedriften. – Kona di forteller at hun har vært nummer to i snart 30 år, etter nettopp jobben? – Hehe. Vel … da må jeg være enig i det. Men kone og barn er viktigst for meg, og hvert år sier jeg at det skal bli bedre og mindre jobb, unnskylder han seg. – Har det blitt det da? – Nei. Men skal man starte noe, drive noe, da går det ikke an å gjøre det halvveis. Man må gjøre det skikkelig. – Ubrukt fritidsbåt Konsekvensen er at han selv ikke har hatt mye fritid, selv om det har blitt noen motorsykkelturer og han har en ny og mer eller mindre ubrukt fritidsbåt som kaller. – Men jeg har brukt badstue veldig mye opp gjennom. Det å sette seg i badstua med ei pils og god musikk, da tenker du godt. – Men du tenker, du skrur ikke av? – Nei, det er der man kommer på de beste ideene. Hvis man skrur av, hva gjør man da? Det vet jeg ikke. Les også: Slik bygget han opp verdens største brønnbåt-rederi Det sjeldnere og sjeldnere Roger Halsebakk kommer seg ut på båtene. Den rollen har sønnen Robin i stor grad tatt over. Her er han på veg til båtbesøk på «Ronja Commander» i fjor. FOTO: PRIVAT Lokalpatriot Halsebakk flyttet Sølvtrans fra Sandsøya til Ålesund i 1995, etter en uoverensstemmelse med Sande kommune. Likevel har han beholdt patriotismen for Sandsøya, og han har også blitt en ekte Ålesund-patriot. Det gjør at han investerer i ei rekke lokale selskaper. Sist ut er vertshuset Rosenlund på Sandsøya, Sverre Farstad & Co og Cruise-Service. – Det er viktig av mange årsaker. Hvis ingenting skjer vil jo innbyggertallet gå ned, og på Sandsøya har innbyggertallet gått altfor mye ned. Rosenlund har mye historie, og i første omgang skal vi pusse det skikkelig opp og legge ut betongbrygger for småbåter, og så skal vi gjøre noe med bokapasiteten for turisme på øya. Vi vil skape flere arbeidsplasser og få folk til å flytte tilbake, sier Halsebakk. – Hvorfor bestemte du deg for å investere i Farstad da? – Jeg leste om det som skjedde med Farstad Shipping under oljekrisa, og jeg synes ikke det ble gjort på riktig måte. Da Andy kom og la fram ideene sine, tenkte jeg at dette hørtes smart ut. Alle de andre offshorerederiene skal gjennom smertefulle diskusjoner med bankene, og denne perioden skal vi bruke til å bygge stein på stein med nye, gode båter. Jeg verken tror eller håper på en ny supplyboom, men jeg tror heller ikke at vi eller etterkommerne våre vil se enden på olja, så jeg mener dette kan bli et godt forretningskonsept. Les også: Sverre Farstad mistet rederiet sitt til konkurrenten. Nå satser han igjen. – Har du andre investeringsplaner? – Den største mangelen med Ålesund er at det har vært for få som har hatt fri kapital. Det har vært store verdier bundet opp, og den dagen man har hatt ønske om å selge har ikke alltid verdiene vært der. I dag sitter det en hel del ny kapital i byen, folk som har solgt seg ut av bedrifter de har bygget opp på samme måte som jeg har gjort. Nå er vi en vennegjeng som sitter på ganske store beløp og er med på en hel del av det som skjer. I lag med flere skal jeg være med å bidra og gjøre fornuftige investeringer, sier Halsebakk.  

– Vi er berre i starten på brønnbåteventyret

– Dette er framleis ei ung næring. Verda treng protein, og vi får sjå mykje meir produksjon av fisk. Ikkje berre laks og ørret, men ei lang rekkje andre fiskeslag. Og denne fisken skal transporterast. 53-åringen er direktør i det som er verdas største brønnbåtselskap. 21 brønnbåtar har Sølvtrans, og fire under bygging. Den siste, Ronja Storm, vert 116 meter lang og 23 meter brei. Båten får eit lastevolum på 7.500 kubikkmeter, og i tillegg ta med seg 5.000 kubikkmeter ferskvatn. Prislapp; vel ein halv milliard kroner. Halsebakk trur ikkje det stoppar der, og no vert det også sett på å byggje store frakteskip for å frakte laksen rett frå oppdrettsanlegga til kontinentet. – Det trengst mange fleire skip, og vi skal i høgste grad bidra til veksten. Ein livsstil Han er i dag den store brønnbåtkongen, og sat på aksjar til ein verdi på nær ein milliard kroner då det britiske investeringsselskapet Antin Infrastructure Partners overtok aksjemajoriteten i Silver Holding, eigarselskapet bak Sølvtrans. I tillegg fekk Halsebakk ut ein bra haug med pengar ettersom han selde seg litt ned i selskapet, men kor mykje det er snakk om vil han ikkje ut med. – Det er betre å eige mindre i eit selskap som har pengar og som du har kontroll på, enn mykje i eit selskap som har finansielle problem, seier han. For det er heilt klart at det er han som skal styre selskapet vidare. – Dette er ein livsstil. Det er dette eg kan, og dette eg likar, og eg har absolutt ingen planar med å gi meg med det første. Roger Halsebakk har bygt opp verdas største brønnbåtselskap, her ved modellen av Ronja Storm, verdas største brønnbåt. Foto: Kjetil Haanes Han seier at pengar ikkje har vore drivkrafta. – Det er kanskje lett å seie no, men drivkrafta har vore å skape noko, bidra til arbeidsplassar og til vekst og utvikling. – I tillegg har det vore kjekt. Stort sett. – Eigentleg lærer ein mest av motgang og nedturar. Det har vi hatt mange av. Alltid sandsøying Sølvtrans har flytta inn i lokala til Ålesund sin tidlegare store stoltheit Farstad Shipping, eit symbol på at det er høge tindar og djupe dalar i næringslivet. – Vi skal passe på slik at vi ikkje tek heilt av. Vi har i dag lite gjeld, vi har eigarar med god tilgang på kapital, og det ser bra ut framover. Men han synst samstundes det er litt underleg å vere ein av av ålesunds rikaste. – Det er noko som eg ikkje tenker så mykje på. Og uansett om eg har budd her sidan slutten av 80-talet, vil eg alltid rekne meg som sandsøying. Litt luksus har han likevel tenkt å unne seg. – Eg har bestilt ein 34 fots speedsjark frå Finland, ein båt med god dekksplass, heilt ideell til krabbe- og hummarfiske. Då kan eg drage teinene før eg reiser på jobb om morgonen, for står dei lenger, har dei ein tendens til å verte tome. Brønnbåtfamilie I tillegg planlegg han og kona Anita å byggje seg nytt hus på Blindheimsneset, ein stad der det frå før er ei god kai. – Heilt ideelt, seier han. For tida bur paret i leilegheita hos sonen Robin, om dei ikkje er på hytta på Strandafjellet. – Vi brukar stadig meir tid på hytta, og trivst godt. – Og det vert faktisk også ein god del skigåing om vinteren, sjølv om eg var 19 år før eg hadde mine første ski på beina. Både Anita, sonen Robin og dottera Anja arbeider i selskapet. – Det er hyggjeleg, men dei er her fordi dei er dyktige, ikkje fordi dei er i slekt med meg, seier Halsebakk. Starta med stykkgodsbåt Men det starta i det små på Sandsøya for 33 år sidan. Halsebakk hadde drive som fiskar frå han var 15, delvis i ein open linebåt, før han reiste til militæret på kystartilleriet på Hysnes Fort. Der slo han ihel tida med å ta skippersertifikat. Vel heime igjen fekk han med faren Ragnvald, ein sambygding og svogeren hans frå Måløy til å satse på brønnbåtfrakt med den tidlegare klinkerbygde stykkgodsbåten Ida Båge, seinare Ripnes, som seinare vart omdøypt til Sølvtrans. Prislapp; 2,2 millionar kroner, ferdig ombygt. Halsebakk var skipper og altmulegmann, og båten kom etter kvart i fast arbeid for Anders Pedersen og Fjordlaks med å frakte ørret frå Tafjord til Ålesund. Men Halsebakk ville byggje ein reindyrka brønnbåt. – Ofte når vi låg til kai i Ålesund, kom Halvard og Olav Aas frå Aas Mek Verksted om bord, og vi sat og diskuterte korleis ein brønnbåt burde sjå ut. Kritiske bankar Halsebakk fekk ikkje finansiering, og det enda med at Fjordlaks bygde brønnbåten Havørn sjølv. Frå Panormavindua på Skansekaia kan Halsebakk sjå rett bort på Fjordlaks-anlegget, der Havørn framleis ligg. – Gode minner, men hardt arbeid, seier han. Men det kosta å vere pioner i brønnbåtnæringa, og først i 1995, ni år etter overtakinga av Ida Båge, lukkast Halsebakk å få finansiert sitt første eige nybygg – brønnbåten Ronja Fish. Då hadde dei tre andre gründarane seld seg ut av selskapet. Men finansieringa sat langt inne. – Eg har mange meter med avslag liggjande. Eg trengde 17 millionar kroner, men bankane meinte det var for dyrt, for risikabelt og at eg hadde for liten eigenkapital. – Det ordna seg til slutt i Kreditkassen då ein kjenning av meg kom tilbake frå Seattle, og forstod kva vi prøvde å få til. Mot børs Første båtane arbeidde i Norge, men etter kvart det satsa også i Skotland, men den siste satsinga vart fort eit mareritt. – I 1998 vart det ILA-krise, all fisk vart slakta ned og det vart forbode å drive med brønnbåtfrakt der brønnbåtane overførte smitten gjennom opne ventilar. Men Halsebakk visste råd. Saman med Aas utvikla Halsebakk lukka brønnbåtar, noko som fort vart ein suksess. – Vi har vore først med utvikling av dei fleste nye standardar innanfor brønnbåtfrakt. Det er eit faktum, seier Halsebakk. Etter at det vart bygt to nye båtar på 90-talet, og tre nye i 2000, hyrte Halsebakk i 2004 inn Pareto for å skaffe 40 millionar kroner i eigenkapital og eit ansvarleg lån. For dei pengane vart det kontrahert to nye båtar. Og fleire nybygg kom til, i tillegg til at det vart gjort nokre oppkjøp. Men dette var også starten på ei straumlineforming av selskapet, der Halsebakk ein periode forlet sjefsstolen medan selskapet segla mot børs. Det siste skjedde i 2010, samstundes som selskapet henta inn 150 millionar friske pengar. Børsperioden karakteriserer Halsebakk som den vanskelegaste tida for selskapet. – Eit mørkt kapittel, ei kjempetabbe, og eg lærte at eg aldri meir skal ta handa av rattet i dette selskapet. Enorm interesse Etter ein maktkamp klarde Halsebakk i kompaniselskap med medaksjonær og dagens styreleiar Anders Hvide å ta tilbake kontrollen over selskapet, samstundes som det amerikanske hedgefondet Oaktree vart hovudeigar. – Dette berga oss, seier Halsebakk. Han var fullt klar over at Oaktree berre hadde fire-fem års perspektiv på investeringa. Alt i 2017 starta prosessen med å få inn nye eigarar. – Interessa har vore enorm, både frå USA, Canada og Europa. Halsebakk seier at britiske Antin Infrastructure Paertners var hans ideelle løysing. – Bak står ein kar frå Paris og ein frå Liverpool som begge har entreprenørbakgrunn. Dei investerer innanfor logistikkløysingar, forvaltar verdiar for rundt 8 milliardar Euro og har ein lenger tidshorisont enn reine finansselskap. – I tillegg er det hyggjeleg folk med føtene godt planta på bakken. Lave kostnader Det er vekstmulegheiter kombinert med gode driftsresultat som fanga interessa til det London-baserte selskapet. Sølvtrans har siste åra hatt ein driftsmargin på over 30 prosent av ei omsetning som i fjor kom opp i 840 millionar kroner. – Hovedgrunnen er at vi har lave kostnader. Mellom anna har vi som mål å ikkje ha meir enn 1,5 mann i administrasjonen per båt. I dag ligg vi på 1,2 – 1,3 mann på land per båt, forklarer Halsebakk. 29 tilsette er det no på landsida i selskapet, fordelt på 22 i Ålesund og sju i Chile. Men i dei nye lokala er det god plass til å vekse. – Det skal vi, truleg også mykje, seier Halsebakk. Og sjølv om prisen på båtane har skote til vers, meiner Halsebakk det likevel ikkje er så dyrt – for oppdrettarane. – Det er ei heilt anna næring. Båtane har vorte større, meir effektive og kan gjere fleire operasjonar. – Men det sentrale er at for oppdrettarane utgjer brønnbåtkostnaden berre rundt 1,30 kroner kiloen, og brønnbåtkostnaden har i fleire år stått stille. Stort sprang Medan intervjuet pågår, har Halsebakk fått tre-fire telefonar, og han svitsjar elegant mellom norsk og engelsk. Det er eit stort sprang frå den opne linebåten i ungdomen på Sandsøya til å leie verdas største brønnbåtselskap frå dei mest attraktive næringslokala i Ålesund. Så vi må berre spørje: – Men kva ville du sagt om du som tjueåring utpå Sandsøya fekk vite at du 33 år seinare var ein av sunnmøres rikaste og god for rundt ein milliard kroner? – Hadde eg visst det då, ville det nok ikkje gått bra.

Slik bygget han opp verdens største brønnbåtrederi

Det skinner i glass og børstet stål. Skipsreder Roger Halsebakk og hans team har inntatt de gamle kontorlokalene til Ålesunds vingeklippede supplystorhet Farstad. I romslig og stilrent åpent landskap, ytterst på Skansekaia ved Brosundets innløp, styres det som er blitt et milliardrederi. Men det begynte under ytterst beskjedne forhold. – I 1986 hadde vi første last til Håkonshella. Vi begynte med en gammel «klinker» – en «klinker» skroget heller enn å sveise det. «Ida Våge» het den. Vi kalte den «Sølvtrans». Potet – Jeg var 20 år gammel. Kom rett fra militæret, Kystartilleriet på Hysnes Fort, hvor jeg hadde skaffet meg sertifikat. Jeg var skipper, etterhvert maskinist og potet. Alle funksjoner her på huset hadde jeg alene frem til 2000. Jeg gjorde alt fra styrehuset. Jeg styrte alt dette selv til jeg hadde fem båter, forteller Halsebakk. Etter hvert har det blitt atskillige båter. Etter oppkjøpet av Bømlo Brønnbåtrederi i 2015 og hyppige nykontraheringer, disponerer Halsebakk en flåte på 21 brønnbåter. I motsetning til mange av dagens skipsredere var ikke Halsebakk født med sølvskje i munnen. – Jeg vokste opp på en øy, Sandsøya, like ved Stad. Jeg reiste på linefiske da jeg var 15 år, forteller han. Fjordlaks’ kombinerte klippfiskanlegg og ørretslakteri er nærmest en egen bydel i Ålesund. Foto: Aslak Berge Design Sin første skute, som bar rederiets navn, ble satt i arbeid for Ålesunds klippfiskkonge og ørretoppdretter Anders Pedersen. – Vi kjørte for Fjordlaks i mange år. Vi gikk fra Tafjord og losset på Fjordlaks, sier han. Uten for panoramavinduene på Skansekaia kan en skimte den hvite fasaden til Fjordlaks’ enorme foredlingsanlegg. – Sammen med Aas diskuterte jeg design – hvordan jeg mente det burde gjøres og brønnbåter bør bygges. De visste når jeg kom til Fjordlaks, og da satte vi oss ned. Men brønnbåtdrift ved inngangen til 1990-tallet var mager forretning, og bankene var lunkne. Han fikk ikke finansiering til den nye brønnbåten. Det var imidlertid ikke noe problem for Pedersen som valgte å bygge den selv. – Fjordlaks bygget den, og kalte den «Havørn». Men jeg så det var noen feil der, som jeg kunne rette. Til Skottland – Vi solgte den gamle Sølvtrans til SalMar i ’94. Da hadde jeg jobbet i to-tre år for å skaffe meg finansiering. Jeg fikk en halvmeter med avslag fra banker. Jeg ville ha 17 millioner. Finansiering fikk jeg først i 1995. Jeg hadde tegnet båten sammen med Aas. «Ronja Fish» ble levert 12. januar 1996. Et par måneder før hadde jeg skrevet kontrakt på fem år med Hydro Seafood i Skottland. Det var i den spede barndom for brønnbåtnæringen. – Geir Aagasøster startet [Bømlo Brønnbåtrederi] seks måneder etter. Rostein to år seinere, beretter han. I dag er Bømlo Brønnbåtservice en del av Sølvtrans. – De bygget på Aas etter våre tegninger, fortsetter Halsebakk. – Så kontraherte vi «Ronja Kristoffer». Den var nesten dobbelt så stor som «Ronja Fish», da den ble levert i desember 1997. Men så ble det bankkrøll. De ville jeg skulle ha mer egenkapital eller ha inn medeiere. Jeg kom meg rundt med at Aas Mek. og [skipsmegler] Gunnar Bakker stilte kausjon for 2,5 millioner kroner. – Så satte jeg kjerring, unger, hus og alt i pant. Krise Samtidig med økt belåning og risiko fikk det hardtsatsende rederiet en skikkelig bråttsjø i mot seg. – I 1998 ble det ILA-krise i Skottland. All fisken skulle slaktes ned. Vi fikk skylden for spredningen, fordi vi hadde seilt med åpne ventiler så vi spredde smitten rundt. Det var sant det. Det var ikke tvil. Skotske myndigheter tok en beslutning om at de ikke ville leve med dette. De slaktet ut 100.000 tonn. Og det ble forbudt å drive brønnbåtfrakt. – Da startet vi et nytt system med Aas. Vi laget et lukket system. Vi kontraherte tre båter til en samlet verdi av 150 millioner kroner. Uten finansiering. Vi hadde kun en muntlig avtale om at dette skulle vi ordne etterhvert. – Jeg fikk min første lukkede båt i 2001. Jeg jobbet mot skotske myndigheter og fikk løyve av dem. Alternativet var å ta dette på trailere på dårlige veier. Vi fikk demonstrert dette, og det ble en suksess og standard i Skottland. All frakt av laks der går med lukkede båter. Vi kjøler ned fisken, 1-2 grader per time, slik at den roer seg. Tilsetter oksygen, og har hyppig vannutskifting slik at de produserer mindre karbondioksyd. Standard – All standard på brønnbåt er det jeg som har utviklet. Det er et faktum. En startet med ombygde fiskebåter. Og lastet med håv. Pumping og telling av biomasse var det jeg som begynte med i 1986. Idag er dette standard alle plasser. Med nye og vesentlig mer avanserte båter var han klar for å ekspandere. Til det trengte han mer kapital. – I 2004/2005 hentet Pareto 40 millioner kroner i egenkapital og et ansvarlig lån. Da var det slutt på at jeg kunne ha styremøtene i badekaret alene, humrer han. – Med de pengene kontraherte vi to båter, «Viking» og «Pioneer». Sølvtrans ble strømlinjeformet. Halsebakk forlot direktørstolen, og nøyde seg med å være styreleder. I 2010 ble rederiet børsnotert i Oslo, og hentet samtidig 150 millioner kroner i frisk kapital. Det er en periode Halsebakk ikke minnes med glede. – Et svart kapittel. Jeg ble holdt unna alle beslutninger. Helt til det var krisemøte hos Pareto der vi hentet 150 mill i en emisjon. Jeg fikk vite en del via Anita (hans kone – red. anm.) som jobbet i Sølvtrans. I januar 2011 kom jeg tilbake og sparket fra toppen og nedover. Han tok makten tilbake. Ingen plass å være Sølvtrans hadde ingenting å gjøre på børs, mener Halsebakk. – Det var ingen plass å være. Et lite selskap og et segment som ingen kjente til. Allerede i begynnelsen av 2013 startet jeg og Anders (Hvide, storaksjonær og nåværende styreleder – red. anm.) et tankespill om å ta det av. Men for å få det til måtte vi ha hjelp. Kursen gikk i grus. Gikk helt ned til ti kroner. Men vi fikk den opp igjen til det den ble notert på, 25 kroner. Inn som majoritetseier kom Oaktree, et amerikansk hedgefond. – Det er den europeiske delen vi forholder oss til, i London. Det har vært helt fantastisk. Siden de kom inn, har vi investert i overkant av fire milliarder. Fem milliarder neste år. De eier 62 prosent, jeg eier 32 prosent og Anders har syv prosent. Så det har fungert veldig godt. – Er det bedre å være eid av et amerikanske hedgefond enn å være børsnotert? – For oss var det det. Vi hadde aldri klart å bygge dette selskapet sånn uten de grepene vi gjorde. Det siste grepet som er gjort er kontraheringen av verdens største brønnbåt, 116 meter lange «Ronja Storm». Båten, som koster en halv milliard kroner, vil bli levert i juni neste år. I begynnelsen av mars meldte Finansavisen at Halsebakk og Oaktree Capital forbereder salg eller børsnotering av Sølvtrans. Til Nett.no sier Halsebakk at han ikke har noen kommentar.

Kleven jaktar nyutdanna ingeniørar

– Det handlar både om å auke kapasiteten generelt og styrke kompetansen spesielt på nokre område, seier kommunikasjonsdirektør Ellen Kvalsund til Nett.no. Kleven har nemleg søkt etter nye medarbeidarar innan ni ulike fagfelt. Ho opplyser at Kleven dermed styrker den tekniske organisasjonen innan ein del fagområde, samt at ein søkjer fleire prosjektleiarar og arbeidsleiarar i produksjonen. – I tillegg inviterer vi nyutdanna ingeniørar med fagbrev/TAF-bakgrunn til å ta kontakt for ein uformell prat. Myklebust-nybygg Den 80 meter lange brønnbåten til Sølvtrans er det første skipet som Kleven leverer etter at selskapet er refinansiert og har fått inn nye eigarar. Båten var døypt under Sykkel-VM i Bergen. Neste båt ut er ein 80 meter lang hekktrålar til Deutsche Fischfang-Union GMBH & Co. Denne båten skal leverast i midten av november. Til liks med Sølvtrans-brønnbåten er den tyske trålaren bygt ved Myklebust Verft, og er designa av Rolls-Royce. Neste overlevering frå Kleven skjer i februar, då neste av totalt seks ankerhandterarar til danske Maersk skal leverast frå Kleven – etter at partane inngjekk avtale om utsetjing av leveransen av dei siste fire i serien. Ronia Diamond er søsterskip til Ronia Ocean, som vart overlevert frå kleven 24. mars i år. Chile-kontrakt Ronia Diamond har ein brønnkapasitet på heile 3200 kubikkmeter, og kan frakte om lag 500 tonn, tilsvarande rundt 150 000 levande fisk. I tillegg til transport av levande fisk, er båten spesielt rigga for ferskvassbehandling for fjerning av lakselus. Dei første månadane skal Ronia Diamond operere langs norskekysten, før båten skal inn i ein langtidskontrakt med Cermaq i Chile.

Her kan brønnbåtrederiet heise eget flagg

For en knapp måned siden var dåp av Sølvtrans sitt nyeste tilskudd i Bergen. I går ble Ronia Diamond offiselt overlevert til rederiet fra verftet.  Det nær 80 meter lange fartøyet tegnet av Rolls-Royce er bygget på Myklebust verft til Kleven. Ronia Diamond på prøvetur. Foto: Olav Thokle Chilensk langtidskontrakt Sølvtrans er blant verdens største brønnbåtrederi som driver transport av levende fisk. Med Ronia Diamond får rederiet en brønnkapasitet på 3200 kubikkmeter og kan frakte rundt 500 tonn. Det tilsvarer rundt 150.000 levende fisk. I tillegg er også båten spesielt rigget for ferskvannsbehandling for fjerning av lus. I første omgang skal båten operere langs kysten av Norge, før Ronia Diamond neste sommar setter kursen mot Chile og langtidskontrakt der. Søsterskip Kleven landet sin aller første brønnbåt-kontrakt sommeren for to år siden. Søsterskipet Ronja Ocean ble overlevert fra Myklebust i mars og gikk rett inn på en femårs-kontrakt med Oppdretternes Miljøservice (OMS) i Nord-Trøndelag. I januar i fjor ble det klart at Sølvtrans ville ha en brønnbåt til fra verftet. Nå er Ronia Diamond overlevert.

Medan du søv, lastar Mats (24) over hundre tonn laks

For den 24 år gamle matrosen Mats Johan Eriksen og kollega Terje Kongestøl Vik er det travle netter på den grøne og kvite brønnbåten på 70 meter. – Dei ser veldig bra ut, seier seier Eriksen idet iLaks stig om bord Sølvtrans-båten «Øytind» medan den ligg fortøydd på anlegget til Bremnes Seashore seint ein måndag kveld. Likevel: Han snakkar ikkje om laksen. Medan TV 2 sin målkavalkade frå helgas Premier League-runde durer i bakgrunnen, er det med forbannelse han tek innover seg at Manchester City står med 21-2 i målskilnad og tabelltopp etter seks rundar spelt. United-supportaren får nemleg tid til hobbyen sin òg, medan han er på jobb. Mellom slaga får nattarbeidaren sett både tv, konsumert ei rikhaldig mengd kaffe og slappa av. Klokka nærmar seg midnatt, og halsnøybuen har vore på vakt i to timar. Seks timar gjenstår. – No skal me henta 115 tonn laks ved lokalitet Krossholmen, men me har ein makskapasitet på 270 tonn, seier han til iLaks. Nyleg har dei levert 230 tonn i Bremnes Seashore sine ventemerdar ved Øklandsvågen på Bømlo. PAUSE: Det er travelt om bord på MS «Øytind». Saman med styrmann Terje Kongestøl Vik går Mats Johan Eriksen nattskift på Sølvtrans-båten. FOTO: Ole Alexander Saue. Som matros på «Øytind» jobbar Mats Johan Eriksen nattskift på båten, åleine saman med styrmann og fitjarbu Terje Kongestøl Vik. På brønnbåten fraktar dei fisk frå matfiskanlegg til slakteri, og smolt frå setjefiskanlegg til matfiskanlegg. Det er mykje å tenkja på, både hygienisk og teknisk, om bord på den drygt to år gamle båten. «Øytind» vart ferdigstilt av Aas Mekaniske Verksted i 2015, og vart levert til Bømlo Brønnbåtservice berre tre månadar før Sølvtrans kjøpte opp reiarlaget med hovudkontor i Leirvik sentrum på Stord. Karakteristisk for alle BBS-båtar, har òg «Øytind» det vårgrøne skroget. Travle dagar Båten transporterer levende fisk og er utstyrt for å føre fisken i opne, lukka og semilukka system med UV-rensing. Den transporterer smolt, slaktefisk og har mogelegheiter for avlusing. Slike operasjonar stiller strenge hygieniske krav. – Me har det ofte hektisk på nattestid, og da er det spesielt viktig med et godt samarbeid. Når ein, til dømes, fortøyar båten, er det tungt å springe 70 meter att og fram. Men det går veldig greit. Me er veldig samspelte, så det går bra. Me greier oss fint, seier Mats, medan han vitnar til den – i gjennomsnitt – 3,7 kilo tunge fisken vert pumpa om bord i båten. – Eg og Terje er ein god kombinasjon, legg han til. Det er mykje vasking som må til. Etter levering av 230 tonn laks i Øklandsvågen ved midnatt måndag, tok det om lag to timar med automatisert nedvask av lasterommet nedst i båten. Deretter var det stø kurs mot Krossholmen for henting av ny laks før landlevering ved same slakteri morgonen etter. Velstand – Eg stortrivst. Det gjer eg, og det seier eg til alle som spør. Her er berre velstand, seier Mats Johan. Før han fekk jobb på «Øytind», var 24-åringen på «Lifjell» (tidlegare «Øylaks»), kor han byrja som lærling. – Det er stort sett likt på begge båtane. Eg fortøyar, driv vedlikehald, vaskar, og slikt, seier han. Timane går, og bekmørket held fram. Det blir mindre tid til fotball på tv-en og Mats Johan er fokusert på arbeidsoppgåvene, der han spring opp og ned, svarar på sambandet og gjer klarsignal til styrhuset. Nytt for natta er at han har med seg ein iLaks-journalist og eit medfølgjande blitzregn på slep. I tillegg er Sølvtrans sin påtroppande logistikksjef, Sindre Kleive, på vitjing, for å bli kjend med mannskap, båt og organisasjonen han snart skal byrja å jobba med. FORTØYAR: Mats Johan Eriksen (24) om bord på MS «Øytind». FOTO: Ole Alexander Saue. Godt samspel Det er sjeldan utskifting av mannskap på BBS-båtane til Sølvtrans. På «Øytind» har det vore få nye folk sidan kabalen vart spikra for to år sidan. Terje Kongestøl Vik har vore den faste makkeren til Mats Johan i to år. Til samanlikning er dei fire personar, inkludert maskinist, på vakt dagtid. – Det går fint; Bremnes Seashore har mange folk på anlegget. Som regel er berre me to personar. Når båten er fortøyd, så er eg ofte nede og hjelp Mats med klargjering til lasting. Eit godt samarbeid er veldig viktig. Me har jo arbeidd i lag på denne båten i to år, så me har ein god rutine på ting, seier Terje, og legg til: – Mats er ung, og veldig flink. Når ein går rundt same kollega time etter time, dag etter dag, veke etter veke, blir ein godt kjend. Kanskje litt for godt, i blant. Då meiner fitjarbuen at det er viktig med ein god kommunikasjon for å oppretthalda den gode, og naudsynte, relasjonen. – Terskelen for å sei det ein meinar er veldig låg. Det tykkjer eg er bra. Ein må sei frå dersom det er noko som plagar ein, og ikkje gå rundt og tenkja på det i fleire dagar, seier han. STYRMANN: Terje Kongestøl Vik frå Fitjar har jobba på «Øytind» i to år. FOTO: Ole Alexander Saue. Få kvinner i bransjen På «Øytind» er dei seks mann om bord. Maskinisten jobbar dagtid, men er tilgjengeleg døgnet rundt dersom behovet melder seg. Kapteinen går motsatt skift som Terje. – Han må jo få sova han òg. Det er nokre kapteinsavgjersler eg ikkje har myndigheit til å ta, og då purrar eg ut skipper, slik at riktig mann som tek avgjersla. Som på veldig mange båtar i norske farvatn er mannskapet mannsdominert. På «Øytind» er det ingen kvinner. Terje er einig i at det er for få av det motsette kjønn i bransjen; i Sølvtrans har dei to kvinner, paradoksalt nok med tittelen «styrmann». – Det er for få, og det er absolutt rom for dei. Eg har jobba med ein del kvinnelege styrmenn, og dei ser ofte ting på ein annleis måte. Dei har, i blant, andre løysingar på ting, og det er sunt for miljøet. NY MANN: Sindre Kleive (t.h.) tiltrer snart i ny jobb som logistikksjef i Sølvtrans. FOTO: Ole Alexander Saue. Ny mann i Sølvtrans Når iLaks er om bord i båten er, som nemnt, tilfeldigvis Sindre Kleive og Sølvtrans sin eigen Robin Halsebakk òg på plass. Sistnemnte går inn i ny stilling som marknadsansvarleg i Sølvtrans, medan Kleive får ansvar for logistikk i Ålesund-reiarlaget. – Det er spanande å vera med ut i båten for første gang. I tillegg har vêret vore veldig bra, seier Kleive. – Eg ser veldig fram til å byrja i jobben. Det blir spanande. No blir utfordringa å kabalen til å gå opp logistikkmessig. Det er jo heile tida endringar undervegs. Snart går dei vêrharde tider i vente, så det kan jo by på utfordringar, seier Sindre, medan han observerer dei tilsette på Bremnes Seashore sitt matfiskanlegg, og Mats Johan, som sørgjer for at fisken vert lasta om bord. Medan «Øytind»-duoen Mats Johan og Terje held fram med sine oppgåver, går iLaks’ utsendte og Sølvtrans-delegasjonen til kvar sine tre, av dei totalt ti, senger båten rommar. Nokre timar seinare vaknar dei til sol, landlevering og nye folk på skift. Og slik går dagane på «Øytind», «Øydrott», «Øylaks», i Sølvtrans og i heile brønnbåtnæringa som fraktar fisken både hit og dit. Dag inn, og dag ut.