Selv om vi skulle få til en slik krevende omlegging, vil olje og gass fortsatt stå for over 40 prosent av den globale energimiksen i 2050.
Statoil la torsdag for 7. gang frem Energy Perspectives – en årlig rapport som beskriver mulige fremtidsscenarier for det globale energisystemet i tiårene fremover. I år går analysene for første gang helt frem til 2050.
Scenariene baseres på ulike forutsetninger om regional og global økonomisk vekst, teknologisk utvikling, markedsutvikling, konfliktnivåer og implikasjoner, samt energi- og klimapolitikk.
Usikker fremtid – behov for scenarier
Siden politisk, økonomisk og teknologisk utvikling de neste tiårene er veldig usikker, har vi etablert ulike potensielle utviklingsbaner basert på varierende forutsetninger.
De tre scenariene kalles Reform, Renewal og Rivalry:
Reform: Utgangspunktet er de nasjonale klimaforpliktelsene i Paris-avtalen (COP21). Scenariet legger gradvis større vekt på en markedsdrevet utvikling i de globale energimarkedene, der politikk spiller en støttende rolle.
Renewal: Et ambisiøst og svært utfordrende scenario som tar utgangspunkt i hva som skal til og viser hvordan vi kan nå en utviklingsbane for energirelaterte utslipp som er konsistent med 2-gradersmålet.
Rivalry: En framtid som er påvirket av geopolitiske og økonomiske konflikter og større regionale forskjeller, både med tanke på økonomisk utvikling og endring i energisystemene.
Alle scenariene viser at til tross for en massiv økning av ny fornybar energi, vil det være behov for olje og gass i lang tid fremover. Selv i en verden som utvikler seg i tråd med 2-gradersmålet(Renewal), må det fortsatt investeres mye i ny olje- og gassproduksjon for å kompensere for fallende produksjon fra eksisterende felt, selv om etterspørselen etter hvert faller.
Økt energieffektivitet viktigste nøkkel til bærekraftig utvikling
Befolknings- og inntektsvekst bidrar til økt etterspørsel etter varer, tjenester og aktiviteter som krever energi. Det betyrøkt global energietterspørsel. Hvor mye den øker, avhenger av hvor mye mer effektive vi blir.
En bærekraftig utvikling forutsetter at vi klarer å kombinere økt levestandard og tilgang til elektrisitet og ren energi for en økende befolkning og samtidig begrense vekst i samlet energietterspørsel.
Vi ser tendenser i de rike delene av verden til at økonomisk vekst ikke nødvendigvis fører til vekst i energietterspørselen. Skal vi nå våre felles bærekraftsmål, må en slik frikobling også skje i fremvoksende økonomier. I alle tre scenariene forutsettes det at energieffektiviteten øker raskere de neste 35 årene enn det den har gjort de siste 25 årene. I Renewal er forbedringen i energieffektiviteten formidabel, tre ganger raskere enn historisk og verdens energietterspørsel i 2050 blir litt lavere enn i dag. Dette til tross for at verdensøkonomien er 2,6 ganger større.
Raskere endring i energimiksen er også nødvendig
I tillegg til økt energieffektivitet krever en bærekraftig utvikling en dramatisk reduksjon av energirelaterte klimagassutslipp. Dette krever en raskere endring av energimiksen enn den historiske utviklingen.
Rask avkarbonisering av elektrisitet, og elektrifisering av deler av transportsektoren peker seg ut som de mest aktuelle alternativene. På noen områder går endringene her raskt, men på andre områder går utviklingen sakte. Det er derfor veldig krevende å justere den globale energimiksen raskt nok til å sikre en bærekraftig utvikling i CO2-utslippene.
Ulike faktorer trekker i ulik retning
Ratifiseringen av Paris-avtalen i fjorsignaliserte storpolitisk vilje til reduserte klimagassutslipp. Dessverre er det foreløpig lite som tyder på at viljen raskt nok følges av en evne til å gjennomføre tiltak som bidrar til en rask nok omlegging i retning av 2-gradersmålet. Dette krever et samarbeid mellom land om felles rammebetingelser, teknologiutvikling, fordeling av inntekter og byrder langt utover det vi tidligere har sett i global politikk.
I en situasjon der geopolitisk uro, økende proteksjonisme og snevre, nasjonale interesser står i veien for globalt samarbeid om en effektiv politikk for å løse felles utfordringer, er det dessverre lite som tyder på at vi raskt blir enige om felles tiltak som monner.
På den annen side gir teknologi- og kostnadsutviklingen på viktige områder i energisektoren håp om at utviklingen kan skyte fart i riktig retning.
En viktig konklusjon fra vår analyse er at selv om verden skulle bevege seg i retning av 2-gradersmålet, slik Renewal-scenariet innebærer, er det behov for svært mye ny olje og gass for å kompensere for fall i produksjonen fra eksisterende felt. I et slikt perspektiv er det også viktig at ny produksjon er så energi- og klimaeffektiv som mulig.
Andreas Thorsheim
er gründer og administrerende direktør i solselskapet Otovo. Før det var han produktdirektør i Opera Software. Tidligere har han vært administrerende direktør i Bergens Tidende og hatt en rekke andre lederstillinger i Schibsted.
Så da har altså USAs president besluttet å trekke landet ut av Parisavtalen, ut av det internasjonale klimasamarbeidet og inn i en liten gruppe land som som ikke har ratifisert avtalen (Nicaragua og Syria).
Det er feil: Klimakampen er unik usikker, unikt kompleks, unikt stor og unik langsiktig, og derfor må stor innsats til på tvers av landegrenser til for å stoppe den. Sammenhengen mellom klimagasser og global oppvarming og derfra til økonomisk og sosial ødeleggelse er solid dokumentert. Når USAs president ikke erkjenner dette, er det en skremmende feilslutning
Det er frustrerende: Det synes motivert av et ønske om gi noe sterkt symbolsk til en del av Trumps velgerbase som først og fremst er motivert av å være mot den internasjonale orden og mot de som kjemper klimakampen, ikke FOR noe, av en min-fiendes-fiende-logikk.
Det er selvsagt alvorlig: Kampen mot risikable klimaendringer er ikke sterkere enn at vi trenger all hjelp vi kan få, ikke minst fra verdens nest største forurenser.
Men la oss også tenke oss om hva det betyr i praksis, ved et øyeblikk å reflektere over hva Parisavtalen ikke er.
Den er ikke tilstrekkelig
Parisavtalens mål er entydig: Å kjempe for en verden der den globale oppvarmingen ikke overstiger 1,5 grader over førindustrielle nivåer (lilla strek). Og for å nå det målet er avtalen utilstrekkelig.
“Planen” (rød strek), om man kan kalle summen av de innmeldte ambisjonene for det, vil lede oss til en global oppvarming på 2,6-3,2 grader, som er farlig nær tippepunktet der oppvarmingen gjør uopprettelig skade på samfunnet (Dietz og Stern (2014), Weitzmann (2012)).
Den har ikke konsekvenser
Parisavtalen har kun kollektive konsekvenser, men ingen avtalte straffemekanismer for det enkelte land, før de får sin del av smellen som kommer av et varmere, villere klima. Det er ingen sanksjoner.
Det finnes ikke noe klimapoliti eller klimadomstol som straffer den som ikke oppfyller kravene sine. Man kan redusere utslipp uten å være med i avtalen like mye som man kan la være å redusere utslipp og være innenfor.
Og så la oss se på hva parisavtalen er:
Den er et moralsk kompass
Parisavtalen er det synlige beviset på at alle verdens land, på tvers av geografi, økonomi og politisk ståsted på et tidspunkt i historien, før det var for sent å gjøre noe med det, erkjente klimaendringene, hva som måtte til for å stoppe dem og ble enige om å handle.
Smak på det – for det er stort. USA var med da kompassnålen ble siktet inn mot 1,5 grader. Alle var der og alle var med. Retningen mot 1,5 grader er satt, og vi vet målestokken ettertiden kommer til å vurdere oss etter.
Den uten utslipp kan kaste den første steinen
Trump har valgt å si at USA ikke skal prøve lenger. Men er det sikkert at Trump er noe verre enn de som hykler videre, med fagre løfter og utilstrekkelig handlekraft? Hvor mange av de som tvitret og talte i uken som gikk leder land eller bedrifter som kommer til å gjøre nok til å styre verden mot en trygg klimalanding?
Vår egen nasjon har veldig treg reduksjon i sine klimautslipp. Vi er høylytte, men gjør vi en innsats som monner?
Vi er tidlig i gang med elektrifisering av bilparken, men det er summen av bensinbiler som forsvinner som monner – den jobben må fullføres.
Vi bruker fortsatt over 50 TWh fossile brensler i persontransporten her til lands. Vi har offensive industribedrifter, men bruker fortsatt 20 TWh fossile brensler i industri og bergverk. Og fortsatt går det med 10TWh i fossile brensler i andre aktiviteter i bygg og næringsliv, samtidig som vi antakelig sløser 40TWh eller mer med energi i året.
Vi snakker en del om at vi har ren kraft her i landet, men sender samtidig over 2000 TWh med olje og gass til utlandet. Vi ser ikke ut til å kunne beslutte å stagge utbyggingen av nye oljefelt i sårbare områder, inkludert statsstøtte i letefasen, tross vissheten om at 75-80 prosent av verdens hydrokarboner må bli værende under jorden om vi skal klare klimamålet.
Vi bygger ikke ut spesielt mye ny fornybar kraft, og løfter dermed ikke vår rene kraft ut til erstatning for kull og gass i Europa.
Ord og handling
Parisavtalen er et budsjett. Når regnskapet skal gjøres opp, vil man se hvem som nådde det og hvem som underpresterte.
Om man er med eller ikke, ja faktisk om man meldte inn små eller store reduksjoner teller lite. Det er regnskapet som teller, ikke budsjettet. Det er handling i form av mer fornybar kraft, økt elektrifisering, mindre energibruk, mer karbonskatt og mindre fossilsubsidier som teller – ikke ord, og ikke deltakelse i COP-møtene om klima.
Er det sikkert at Trumps tydelige nei til Paris er noe verre enn de som forteller oss at de skal redde verden, men ikke leverer?
For ironisk nok er det faktisk ikke usannsynlig at USA vil nå Paris-målet om å redusere CO2-utsllippene med 26 prosent (mot 2005-nivåer) innen 2025 selv om Trump ikke vil dra lasset. For der Trump er mot, er USA for. Klimatiltak har flertall i alle stater i USA, og stater og næringslivet er tilnærmet enstemmige i å ønske å gjøre det som må til. Kanskje blir de til og med styrket i sin handlekraft av erkjennelsen av at de ikke vil få hjelp av staten.
Det er også sannsynlig at flere av de skinnhellige tvitrerne og talerne fra den siste uken ikke gjør det. Men det vil få mye mindre oppmerksomhet, dessverre.
Når regnskapet gjøres opp er det kun handling som teller. Alle var i Paris, alle skrev under. Trump trekker ordene, men USA kan fortsatt levere handling. Hos oss andre har vi fortsatt ordene, men det tar ikke prosessene i atomsfæren hensyn til – de ser bare effekten av handling.
Hvis en kun leser nyhetsoverskrifter og kommentarfelt, er det lett å få inntrykk av at det norske folk har utviklet full allergi mot vindkraft. Men de fleste meningsmålinger tyder på noe annet. Tall fra CICERO i høst viser at over 50 prosent av befolkningen mener Norge bør øke vindkraftproduksjonen på land. Bare halvparten så mange – rundt 25 prosent – er tydelige motstandere av mer vindkraft.
Selv i DNTs undersøkelse fra mai i år, støtter et flertall av de spurte utbygging av vindkraft på land, og aksepterer at dette medfører visse naturinngrep. Men bildet snur seg naturlig nok når det blir spørsmål om betydelige inngrep i urørt natur og forstyrrelse av dyreliv.
Undersøkelsene viser at befolkningen har et langt mer nyansert syn på vindkraft enn mange motstandere vil skape inntrykk av. Folk flest forstår at vi trenger mer fornybar energi om vi skal beholde et miljø hvor både mennesker og dyr kan overleve. Folk flest forstår også at utbygging av ny vindkraft bidrar til lavere strømpriser og flere arbeidsplasser.
Debatten har imidlertid vist oss at mange vindkraftprosjekter har vært for dårlig forankret i lokalsamfunnene, og at det er gått for lang tid fra konsesjon er søkt til utbygging har startet. Når mange av prosjektene blir endret underveis, fordi det utvikles større og høyere vindturbiner, er det forståelig at protestene er blitt skarpe mange steder i landet.
Dette må både myndighetene og vindkraftbransjen ta lærdom av. For å få til en videre utvikling av vindkraft i Norge, foreslår vi tre hovedgrep:
1) Bedre forankring: Berørte parter må involveres tidligere og mer kontinuerlig i prosjektene. Det må inkludere lokale friluftsinteresser og lokalt reiseliv. Planlagte anlegg må visualiseres digitalt, og visuelle effekter for omgivelsene må tillegges større vekt. Lokalsamfunnet må tas med på råd dersom et prosjekt endres etter at det har fått konsesjon.
2) Raskere prosesser: Konsesjonsprosessene må effektiviseres, slik at lokalsamfunn slipper å vente i årevis på en avklaring. Det samme gjelder tiden fra konsesjon er gitt til utbygging starter. Ulike deler av forvaltningen bør snakke sammen tidligere for å avklare eventuelle hindringer. NVE og Miljødirektoratets oppdaterte kunnskapsgrunnlag om vindkraft, kan effektivisere prosessene.
3) Større verdier lokalt: Kommunen må sitte igjen med en større andel av verdiene som skapes i vindkraftverket. En naturressursskatt, slik man har for vannkraft i dag, bør innføres for å gi forutsigbare rammer både for lokalsamfunn og utbygger.
Regjeringen skrotet forslaget til nasjonal ramme for vindkraft. Det var en klok beslutning med støtte fra fornybarnæringen. Men det betyr ikke frislipp av vindkraftutbygging i Norge. Tvert imot har debatten gitt ny kunnskap om hvordan vindkraft kan bygges mer skånsomt og med bedre lokal forankring.
The post «Vi skal lytte til motvinden» appeared first on SYSLA.
Men skal vi være helt ærlig: Vi samarbeider altfor lite.
Vestlandsmeldingen peker på globale megatrender som skaper store muligheter for Vestlandet. Økt etterspørsel etter fornybar energi og industriprodukter basert på fornybare energikilder er bare et eksempel.
«Vestlandskoden» betyr i praksis samarbeid, bærekraft, digitalisering og teknologi kombinert med kompetanse og kunnskap. Samarbeid for å lykkes kan virke selvsagt, men meldingen utfordrer oss på å ta grep.
Vi svarer med å etablere kunnskapsklyngen Energiomstilling VEST.
Kunnskapsbank
Fra midten av november er den en realitet. Vi vil utvikle oppdaterte kunnskapssammenstillinger på områder som er viktige for både næringslivet og samfunnet for øvrig. De fire kunnskapspartnerne Universitetet i Bergen, NORCE, Høgskulen på Vestlandet og Norges Handelshøyskole står bak klyngen.
Institusjonene våre utgjør en kunnskapsbank. Vi ønsker at resten av samfunnet kapitaliser på denne banken. Fagmiljøene bygger på lang erfaring fra samarbeid med industri, ikke minst oljeindustrien. Dette har bidratt til viktig kunnskapsutvikling. Vi må bygge videre på erfaringene.
Kunnskapsutvikling
Vårt faglige tyngdepunkt er innen teknologi- og naturvitenskapene: Vannkraft, vind, sol, bioenergi, hydrogen og karbonlagring. Men dette er ikke nok. Vi har sterke fagmiljøer innen økonomi, samfunnsvitenskap, jus, medisin og mange andre fagfelt. Disse gir viktig og verdifull kunnskapsutvikling på områder som er viktig for å få til energiomstilling. Dette kan ikke teknologimiljøene løse alene.
Vestlandsmeldingen peker på en viktig demografisk utfordring: Vestlandet opplever netto fraflytting. Kunnskapsklyngen vil bidra til å beholde, tiltrekke og utvikle kompetansen Vestlandet trenger. Gjennom tettere integrering av arbeidsliv, utdanning og forskning, kan vi bidra til at folk blir værende på Vestlandet. Vi bidrar med nye utdanningsløp og flere praksisplasser. Bedriftene bidrar til kunnskapsutvikling.
De gode hodene gir regionen vekstkraft.
Kompetent industri
Økonomiske støtteprogrammer krever i stadig større grad at kunnskapsaktørene samarbeider mer med næringsliv og forvaltning. Vestlandet bør ta en større del av denne kaka fordi vi har et unikt fortrinn gjennom kompetent industri og en bredt sammensatt forsknings- og utviklingssektor.
For noen år siden spurte Hilde Sandvik i BT: “Kva kunnskap treng Noreg for ikkje å gå baklengs inn i framtida? Kva er det viktig å vite? Kva er uviktig?”
Svaret er: Det vet vi ikke. Det er også forskningens rolle. Det er uendelig mye vi ikke vet.
Hva skal til for å lykkes i en klynge? Og hvordan endrer man måten man jobber på? Det kan du høre om i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av:
The post «Derfor skal Vestlandet klare å skape nye industrieventyr» appeared first on SYSLA.
Hvis en kun leser nyhetsoverskrifter og kommentarfelt, er det lett å få inntrykk av at det norske folk har utviklet full allergi mot vindkraft. Men de fleste meningsmålinger tyder på noe annet. Tall fra CICERO i høst viser at over 50 prosent av befolkningen mener Norge bør øke vindkraftproduksjonen på land. Bare halvparten så mange – rundt 25 prosent – er tydelige motstandere av mer vindkraft.
Selv i DNTs undersøkelse fra mai i år, støtter et flertall av de spurte utbygging av vindkraft på land, og aksepterer at dette medfører visse naturinngrep. Men bildet snur seg naturlig nok når det blir spørsmål om betydelige inngrep i urørt natur og forstyrrelse av dyreliv.
Undersøkelsene viser at befolkningen har et langt mer nyansert syn på vindkraft enn mange motstandere vil skape inntrykk av. Folk flest forstår at vi trenger mer fornybar energi om vi skal beholde et miljø hvor både mennesker og dyr kan overleve. Folk flest forstår også at utbygging av ny vindkraft bidrar til lavere strømpriser og flere arbeidsplasser.
Debatten har imidlertid vist oss at mange vindkraftprosjekter har vært for dårlig forankret i lokalsamfunnene, og at det er gått for lang tid fra konsesjon er søkt til utbygging har startet. Når mange av prosjektene blir endret underveis, fordi det utvikles større og høyere vindturbiner, er det forståelig at protestene er blitt skarpe mange steder i landet.
Dette må både myndighetene og vindkraftbransjen ta lærdom av. For å få til en videre utvikling av vindkraft i Norge, foreslår vi tre hovedgrep:
1) Bedre forankring: Berørte parter må involveres tidligere og mer kontinuerlig i prosjektene. Det må inkludere lokale friluftsinteresser og lokalt reiseliv. Planlagte anlegg må visualiseres digitalt, og visuelle effekter for omgivelsene må tillegges større vekt. Lokalsamfunnet må tas med på råd dersom et prosjekt endres etter at det har fått konsesjon.
2) Raskere prosesser: Konsesjonsprosessene må effektiviseres, slik at lokalsamfunn slipper å vente i årevis på en avklaring. Det samme gjelder tiden fra konsesjon er gitt til utbygging starter. Ulike deler av forvaltningen bør snakke sammen tidligere for å avklare eventuelle hindringer. NVE og Miljødirektoratets oppdaterte kunnskapsgrunnlag om vindkraft, kan effektivisere prosessene.
3) Større verdier lokalt: Kommunen må sitte igjen med en større andel av verdiene som skapes i vindkraftverket. En naturressursskatt, slik man har for vannkraft i dag, bør innføres for å gi forutsigbare rammer både for lokalsamfunn og utbygger.
Regjeringen skrotet forslaget til nasjonal ramme for vindkraft. Det var en klok beslutning med støtte fra fornybarnæringen. Men det betyr ikke frislipp av vindkraftutbygging i Norge. Tvert imot har debatten gitt ny kunnskap om hvordan vindkraft kan bygges mer skånsomt og med bedre lokal forankring.
The post «Vi skal lytte til motvinden» appeared first on SYSLA.
Men skal vi være helt ærlig: Vi samarbeider altfor lite.
Vestlandsmeldingen peker på globale megatrender som skaper store muligheter for Vestlandet. Økt etterspørsel etter fornybar energi og industriprodukter basert på fornybare energikilder er bare et eksempel.
«Vestlandskoden» betyr i praksis samarbeid, bærekraft, digitalisering og teknologi kombinert med kompetanse og kunnskap. Samarbeid for å lykkes kan virke selvsagt, men meldingen utfordrer oss på å ta grep.
Vi svarer med å etablere kunnskapsklyngen Energiomstilling VEST.
Kunnskapsbank
Fra midten av november er den en realitet. Vi vil utvikle oppdaterte kunnskapssammenstillinger på områder som er viktige for både næringslivet og samfunnet for øvrig. De fire kunnskapspartnerne Universitetet i Bergen, NORCE, Høgskulen på Vestlandet og Norges Handelshøyskole står bak klyngen.
Institusjonene våre utgjør en kunnskapsbank. Vi ønsker at resten av samfunnet kapitaliser på denne banken. Fagmiljøene bygger på lang erfaring fra samarbeid med industri, ikke minst oljeindustrien. Dette har bidratt til viktig kunnskapsutvikling. Vi må bygge videre på erfaringene.
Kunnskapsutvikling
Vårt faglige tyngdepunkt er innen teknologi- og naturvitenskapene: Vannkraft, vind, sol, bioenergi, hydrogen og karbonlagring. Men dette er ikke nok. Vi har sterke fagmiljøer innen økonomi, samfunnsvitenskap, jus, medisin og mange andre fagfelt. Disse gir viktig og verdifull kunnskapsutvikling på områder som er viktig for å få til energiomstilling. Dette kan ikke teknologimiljøene løse alene.
Vestlandsmeldingen peker på en viktig demografisk utfordring: Vestlandet opplever netto fraflytting. Kunnskapsklyngen vil bidra til å beholde, tiltrekke og utvikle kompetansen Vestlandet trenger. Gjennom tettere integrering av arbeidsliv, utdanning og forskning, kan vi bidra til at folk blir værende på Vestlandet. Vi bidrar med nye utdanningsløp og flere praksisplasser. Bedriftene bidrar til kunnskapsutvikling.
De gode hodene gir regionen vekstkraft.
Kompetent industri
Økonomiske støtteprogrammer krever i stadig større grad at kunnskapsaktørene samarbeider mer med næringsliv og forvaltning. Vestlandet bør ta en større del av denne kaka fordi vi har et unikt fortrinn gjennom kompetent industri og en bredt sammensatt forsknings- og utviklingssektor.
For noen år siden spurte Hilde Sandvik i BT: “Kva kunnskap treng Noreg for ikkje å gå baklengs inn i framtida? Kva er det viktig å vite? Kva er uviktig?”
Svaret er: Det vet vi ikke. Det er også forskningens rolle. Det er uendelig mye vi ikke vet.
Hva skal til for å lykkes i en klynge? Og hvordan endrer man måten man jobber på? Det kan du høre om i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av:
The post «Derfor skal Vestlandet klare å skape nye industrieventyr» appeared first on SYSLA.
I Øygarden vest for Bergen skal det liggje. Eit anlegg som kan ta i mot flytande CO?, og pumpe det vidare i eit røyr utover i Nordsjøen til Johansen-formasjonen. Der skal den flytande klimafienden vidare nedover i fjellet, 3000 meter under havets botn. Og der, rett sør for Troll-feltet, skal CO?en bli liggjande. For alltid.
I førre veke vart det klart at regjering vil løyve 345 millionar til boring av ein undersøkingsbrønn, eit spleiselag der Equinor, Shell og Total tek resten av rekninga.
Prosjektet er ein del av det som kan bli Europas første karbonfangst-anlegg frå industrien. CO?-utsleppa frå avfallsanlegget på Klemetsrud i Oslo og sementfabrikken til Norcem i Brevik skal fangast, komprimerast ned til flytande form og fraktast på skip til mottaket i Øygarden og vidare ut til Johansen-formasjonen.
Tydelege forventningar
Regjeringas millionar sikrar at prosjektet er i rute, slik at regjeringa kan ta den endelege investeringsavgjerda i 2020 eller 2021.
NHO-sjef Ole Erik Almlid var tydleg i sine forventningar, då han vitja NHO Vestlandet nyleg: Regjeringa må vedta prosjektet før valet i 2021. «Det betyr mykje for olje- og gassnæringa», sa han. Næringslivet i salen jubla.
Vanskeleg barn
Karbonfangst er eit vanskeleg barn i klimakampen. For kol-, olje og gass-næringa har det stått fram som ei av få løysingar der dei hadde ei framtid. Og akkurat difor har miljørørsla og mange andre vore svært skeptisk til idèen.
Men ting har endra seg. Fossilt brensel er i ferd med å bli utkonkurrert av fornybar energi, og det på stadig fleire felt. Prisane på vind- og solkraft held fram med å rase nedover, og det same gjer prisen på batteri.
Samstundes har det skjedd lite på karbonfangst – det er framleis alt for dyrt til å bli tatt i bruk på kolkraftverk og andre stader der det verkeleg vil hjelpe. Dei fleste stadene der CO? blir fanga i dag, blir gassen brukt til å auke trykket i brønnane for å få opp endå meir olje. Men det finst unntak, som Sleipner-feltet i Nordsjøen.
Men sol-, vind- og batteri-revolusjonen løyser ikkje alle problem. Uansett kor billig krafta blir, finst det utslepp som ikkje kan erstattast med rein elektrisitet.
Kan bli en del av løysinga
Sementproduksjon, til dømes. Ein notorisk CO?-versting, som står for åtte prosent av dei globale menneskeskapte klimautsleppa. Her kjem mesteparten av utsleppa frå sjølve den kjemiske prosessen med å lage sement, altså ikkje energien som blir brukt i produksjonen.
I annan industri som stålproduksjon og kjemisk industri, er mange prosessar avhengige av kol og anna fossilt brensel for å fungere. Ifølgje det tyske handelskammeret, slepp tysk industri ut 50 millionar tonn CO? i året som ikkje kan fjernast på andre måtar enn gjennom karbonfangst.
Difor var EUs utsendingar entusiastiske då dei i førre veke vitja testanlegget på Mongstad, og vart servert Gassnovas forteljing om karbonfangst-prosjektet i Øygarden.
Fem millionar tonn
CO2-en frå Klemetsrud og Norcem vil åleine fjerne fire prosent av CO?-utsleppa i Noreg, i alt 800.000 tonn CO? i året. Men anlegget i Øygarden kan skalerast opp til fem millionar tonn i året. Difor kan anlegget òg bli ein del av løysinga på EUs klimaproblem. Og difor vonar statlege Gassnova, som har det overordna ansvaret for prosjektet, at EU bidreg raust til finansieringa.
Anlegget i Øygarden vil koste rundt tolv milliardar kroner, og er truleg avhengig av EU-støtte for å bli realisert. Sjansane for å få det til er store. Det finst i dag ingen karbonfangstanlegg (CCS) i EU. Likevel er dei, ifølgje EU-kommisjonen, heilt avhengig av karbonfangst for å eigne mål om netto nullutslepp av klimagassar i 2050.
I Norge har ideen om karbonfangst fått eit noko dårleg rykte etter milliardhavariet til Jens Stoltenbergs månelanding på Mongstad. Då Stoltenberg lanserte månelandinga i nyttårstalen i 2007 var tanken å byggje eit gasskraftverk med CO?-reinsing. Det viste seg å bli alt for dyrt og teknisk komplisert.
Les også: – For tyve år siden var vi fylt med optimisme. Alle snakket om at CO2-lagring kom til å bli stort.
Men heilt fånyttes var prosjektet ikkje. Mongstad fekk eit testsenter for karbonfangst, som er det einaste av sitt slag i Europa. Å utvikle nye, meir effektive og billigare metodar å fange CO? er eit viktig bidrag til å løyse klimakrisa, utan at ein treng å stengje ned industrien.
Oljenæringa er ein pådrivar
Sjølv om olje- og gassnæringa har vore ein pådrivar for karbonfangst i Noreg, er det noko uvisst kva dei vil tene på det. Equinor er sentral i selskapet Northern Lights, som har saman med Shell og Total ansvaret for terminalen i Øygarden og pumpinga av CO? til dei store djupa. Her talar vi om glimrande gjenbruk av spisskompetanse frå oljeproduksjonen.
Men Equinor ser òg for seg at karbonfangst kan brukast til å gjere om naturgass til hydrogen utan CO?-utslepp. I så fall må det langt større volum til enn Northern Lights-prosjektet.
For å illustrere det: Skulle ein gjort dagens norske gasseksport om til hydrogen, ville det kravd eit anlegg som kunne ta godt over 200 millionar tonn CO? i året. Prosjektet i Øygarden vil altså til samanlikning ta maks fem millionar.
Dropar kan bli til eit hav
Men kven veit kva som blir mogeleg i framtida. Det viktige er at ein får i gang prosjektet, lærer, får ned kostnadene, får opp effektiviteten og gjer karbonfangst til ein del av løysinga. Sidan Jeløya-plattforma i 2018 har regjeringa hatt «ambisjon om å realisere en kostnadseffektiv løsning for fullskala CO?-håndteringsanlegg i Norge».
Karbonfangst er ein sjeldan politisk møtestad, der du kan finne entusiastar frå både miljørørsle og oljeindustrien. Dei største skeptikarane finn ein truleg blant dei som sit på statens pengesekk.
Førre vekes lekkasje frå revidert nasjonalbudsjett viser at regjeringa framleis er med på prosjektet. Dei meir løysingsorienterte delane av miljørørsla, som Bellona og Zero, jublar.
Kynikarar vil kanskje avfeie prosjektet som avlat, slik kynikarar gjer med vindturbinar, elbilar og alle dei andre «dropane i havet».
Til dei er det berre ein ting å seie: Har du mange nok dropar, så har du eit hav.
Hvor langt har vi kommet i realiseringen av CO2-håndtering i Norge – og hvor ligger ansvaret for å videreutvikle denne teknologien? Dette har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her:
