I dag opnar statsminister Erna Solberg (H) det som truleg blir den siste giganten i Nordsjøen, oljefeltet Johan Sverdrup. Feltet illustrerer betre enn noko den norske folkesjela anno 2020, riven mellom gleda av ein oljefinansiert velferdsstat og dårleg klimasamvit. Talsperson Une Bastholm i Miljøpartiet Dei Grøne (MDG) omtalte søndag feltet som «en gigantisk feilinvestering». Det er mogeleg ho meinte det meir klima-moralsk. Reint økonomisk er det i alle fall tull. Feltet vil vere nedbetalt i løpet av eit par år, resten vil vere rein profitt (minus driftskostnader, sjølvsagt). Så sjølv om klimapolitikken i verda skulle bli kraftig skjerpa i åra framover, vil Noreg ikkje tape pengar på Johan Sverdrup. Høgst truleg vil både staten og oljeselskapa tene enorme summar. Les også: Equinor skal satse hardt på elektrifisering Ein grunn til det er at heile to tredelar av feltet vil vere tømt innan 2030. Lite tyder på at klimapolitikk og konkurranse frå fornybar energi vil gjere olje overflødig så raskt. Dermed vil staten truleg tene mesteparten av dei 900 milliardar kronene, som feltet ifølgje Equinor vil føre med seg. I gode, gamle dagar ville dette gjeve ei pur glede hjå alle nordmenn, med unntak for nokre økofilosofar som ingen brydde seg om. Slik er det ikkje lenger. Klimasaka er no den viktigaste politiske saka hjå norske veljarar, viste ei spørjeundersøking i november. For mange er det ikkje lenger uproblematisk at «verdas rikaste land» blir endå rikare ved å selje stoffet som øydelegg kloden. Johan Sverdrup-feltet inneheld olje og gass som svarar til 2,7 milliardar fat olje. Brenn du alt dette, vil det sleppe ut om lag 1,2 milliardar tonn CO?. Det svarar til heile Noregs utslepp i 24 år. Johan Sverdrup er talande for måten Noreg taklar motsetninga mellom freistande inntekter frå olje og ønsket om å gjere godt i verda: Plattformene på feltet går på straum, frå land. Som ei slags oppkøyring til dagens opning la Equinor i går fram planar som vil ta dei vidare i same lei: Klimautsleppa frå produksjonen skal kuttast med 40 prosent innan 2030, så vidare mot null i 2050. Utsleppa i 2030 vil då vere redusert med over fem millionar tonn CO?. tilsvarande ti prosent av alle klimautsleppa i Noreg. NHO og LOs oljelobbyorgan Konkraft følgde opp med tilsvarande løfter, som òg inkluderte skipsfarten. Det norsk oljeindustri gjer her er glimrande. Men i høve til utsleppa som kjem når norsk olje og gass blir brukt elles i verda, er det ikkje rare greiene. Equinor-sjef Eldar Sætre nemnde både investorar og rekruttering av ungdom på pressekonferansen måndag. Oljeselskap er under press frå båe hald. Men viktigast er likevel norske veljarar. Kampen om oljenæringas rammevilkår vil hardne til i åra som kjem. Equinor seier dei legg til grunn for 2050-målet at rammevilkåra er stabile, inkludert skattesystemet. Det er ønskjetenking. Ta til dømes leiterefusjonsordninga. Den diskusjonen er allereie på full fart inn i landets to viktigaste parti, Høgre og Ap. Denne ordninga gjer at staten betalar mesteparten av leitekostnadene for oljeselskap som går med underskot. Det har ført til ei stor oppblomstring av nye, små oljeselskap. Dei borar etter olje som aldri før. Leiterefusjonsordninga gjer at staten vil ta mesteparten av tapa, viss felta i framtida ikkje blir lønsame. Risikoen for det vil auke i takt med at klimapolitikken blir stramma inn, og fornybar energi og lagring blir billigare. Å skrinlegge ordninga vil fort kunne stå fram som eit relativt fornuftig klimatiltak. Eit anna PR-problem for Equinor er at utsleppsargumentet er slitent. At norsk oljeproduksjon slepp ut mindre CO? enn andre land, har vore omkvedet i lang tid. I 2015 prøvde Equinor, den gong Statoil, å lansere norsk olje som «lavkarbon-olje», utan at det førte til anna enn at folk drog på smilebandet. Kutta dei kjem med no blir difor fort oppfatta som gammalt nytt. Dessutan: elektrifiseringa kan fort ende med å handle om vindkraft. Sætre vedgjekk på pressekonferansen at så mykje straum som dei treng, fordrar utbygging av «ny kapasitet». Det kan i seg sjølv fort bli upopulært. Eg trur dagens opning av Johan Sverdrup er langt betre omdømebygging for Equinor og norsk oljeindustri. Den minner oss alle på kor mykje bra oljen har gjort for Noreg, og at vi er i same båt. Dagen i dag er difor både ein dag for å feire det norske oljeeventyret, og for å markere at det no kjem ei ny tid. Både Noreg og Equinor bør bruke inntektene frå Johan Sverdrup og andre felt godt. Båe treng å bu seg på ei fossilfri framtid. Utsleppskutta er ifølgje Equinor lønsame i seg sjølv, så vidt. For det kostar, stadig meir, å sleppe ut CO?. Økonomi er likevel ikkje det viktigaste. I så fall hadde det vore betre å bruke pengane på utvinning av olje. Utspelet handlar først og fremst om å skaffe seg betre omdøme. Les også: Sylvi Listhaug: – Jeg kommer til å være veldig oljevennlig The post «To forsøk på bedrageri i oljedebatten» appeared first on SYSLA.

At champagnekorkene gikk i været hos miljøverne og norske klimaforskere da Schjøtt-Pedersen fredag trakk seg som toppsjef i bransjeforeningen Norsk olje og gass, burde ikke overraske noen. For dem har den gamle Ap-statsråden, som i nesten fem år har tronet på toppen av Norges største og viktigste næring, i beste fall vært en maktfaktor med oljesvart retorikk og ensidig hyllest av det norske olje- og gasseventyret. I verste fall har sjefen for oljenæringens bransjeforening brakt halvsannheter og faktafeil til torgs for å fremme næringen. Senest i mai beskyldte 15 norske forskere Karl Eirik ?Schjøtt-Pedersen for å feiltolke FNs klimarapport i norske medier. De var hovedforfattere for flere av FNs klimapanels hovedrapporter, og hadde stor erfaring med klimapanelets arbeid. “Det er viktig for oss a? forklare hva rapporten sier om produksjon av fossil energi,” sa forskerne blant annet i Morgenbladet. Schjøtt-Pedersens pa?stand, hevdet forskerne, var at klimapanelet har uttrykt at en fjerdedel av energien ?må komme fra fossile brensler, selv i 2050. Men dette stemmer ikke, ifølge forskerne. De sa videre at det er feil å bruke dette argumentet i diskusjoner om hvorvidt Norge bør fase ut oljeindustrien, slik de mener Schjøtt-Pedersen har gjort. Fortellingen om Olje-Norge I 2018 tok Schjøtt-Pedersen til motmæle mot miljøorganisasjoner og det han kalte deres “fortellinger om at Norge må stoppe med olje- og gassvirksomhet fordi det ikke er lønnsomt”. Og at Norge taper penger på leteaktiviteten på norsk sokkel. «Denne fordreiningen av fakta er farlig. Olje- og gassnæringen er selve grunnfjellet for Norges velferdstjenester,» skrev Schjøtt-Pedersen i en ytring i NRK. Schjøtt-Pedersen har gitt sin versjon av fortelling om Olje-Norge. Han sier selv han har levert på det som var bestillingen da han startet i jobben våren 2015: Få fram oljeindustriens syn i den offentlige debatten. Men kilder sier til nettavisen E24 fredag at flere av medlemsbedriftene har ønsket en grønnere profil og at interesseorganisasjonen har vært for lite opptatt av det grønn skiftet. Equinor, som den største og mektigste aktøren av alle i norsk oljeindustri, setter alt inn på å markere seg som er et bredt energiselskap som satser sterkt på bærekraft. Selskapet har betalt for massive annonsekampanjer for å påvirke opinionen. Budskapet i 2019 var blant annet at det er viktig at den oljen som produseres, er så ren som mulig. En podkastserie om klima og energi i Aftenposten var kontroversiell. Les også: Vestland-bedriftene er mest oppatt av bærekraft Risiko Aftenbladets kommentator Hilde Øvrebekk mener Norge trenger en ny olje- og gassfortelling, en annen enn den fortellingen som i dag handler om at norsk olje er renest i verden og at gass skal fortrenge kullkraft. Det er en fin fortelling, fordi den passer så godt inn i argumentasjonen om at olje- og gassproduksjonen må fortsette som før her i landet. Og det vil selvfølgelig være best for både arbeidsplasser og norsk økonomi hvis det viser seg å stemme. «Men så er det ikke sånn at vi kan se inn i framtiden eller påvirke den i vår retning dersom andre drar i en annen. Det er her risiko kommer inn. Skal vi stole blindt på vår egen fortelling, eller skal vi se risikoen inn i øynene og tilpasse oss det verden rundt oss holder på med?» spør Øvrebekk. Og det er nok akkurat her styret i Norsk olje og gass vil legge diskusjonen om ny administrerende direktør. Er gass redningen for et kullavhengig Europa og en bro til fornybarsamfunnet, eller er den bare en del av problemet? Det har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her: Grønnsvart lobbyist Styreleder Monica Th. Bjørkmann har ikke mer enn en måned bak seg i vervet. Bjørkmann er sjef for entreprenørselskapet Subsea 7 med norsk hovedkontor i Stavanger. Dette blir hennes første store oppgave som styreleder. Hun må finne en ny toppsjef for arbeidsgiver- og interesseorganisasjonen som organiserer både oljeprodusenter og serviceselskaper. Denne personen må være grønnere i sin retorikk og fortelling om Norge som energinasjon. Han eller hun må fullt ut erkjenne at industrien er en del av problemet og jobbe for en mer framtidsrettet industri. Det sa også Schjøtt-Pedersen selv da hans avgang ble kjent – ord vi ikke har vært vant med fra den kanten tidligere. Store fornybarinvesteringer i oljebransjen Det kommer også tunge medlemsbedrifter som Equinor og Aker Solutions til å kreve. Selskaper som allerede prøver å få et grønnere image og har gjort store fornybarinvesteringer – hovedsakelig i havvind. Les også: Havvind-milliardene renner inn for Aibel Vil konkurrere om 50 milliarder i havvind de neste årene Nå starter kampen om milliardkontraktene innen havvind Aker Solutions øker omsetningen og legger frem grønn strategi Samtidig må den nye sjefen være spiselig for de mange mindre oljeselskapene og leverandørene som først og fremst ser olje og gass i horisonten i 50 år til. Den spagaten blir den nye sjefens største utfordring. Kostnadene knyttet til havvind har falt dramatisk den siste tiden. Hør Sysla-podkast om hvor stort havvind kan bli: ?   The post «Nå skal oljelobbyen bli grønnere» appeared first on SYSLA.

Her er den første utgaven av Fem på fredag i 2020 med mine utvalgte saker. Det måtte bli Australia på topp. Apokalypsen blir den nye normalen, skriver Paul Krugman i New York Times. Australia brenner Tørke. Unormalt høye temperaturer. Ikke regn. Katastrofen som utspiller seg i Australia viser at klimaendringene er her. Titusenvis av mennesker evakueres. Brannmenn kjemper for å dempe skadene. De menneskelige og økonomiske tapene er store. Daily Mail oppsummerer slik: 17 døde, 18 savnede, 1400 hjem ødelagt, 5 millioner hektar brent – og 500 millioner dyr døde. Brannene fører også til at store mengder CO2 går opp i atmosfæren – omkring 350 millioner tonn, tilsvarende to-tredeler av Australias årlige utslipp. Det kan ta 100 år før skogen vokser til og «reparerer» for utslippene denne brannsesongen har medført, ifølge forskerne som er kilder i denne saken i Sydney Morning Herald. I denne bloggen postet hos Scientific American viser klimaforskeren Nerilie Abram sammenhengen mellom klimaendringene og de voldsomme skogbrannene som rammer Australia. Økende temperatur, tørke, forandrede nedbørsmønstre – alt dette bidrar til at risikoen for flere og kraftigere branner tiltar. Det som skjer er i tråd med varslene FNs klimapanel har gitt gjennom mange år – at klimaendringer øker intensiteten og frekvensen av skogbranner i Australia. Her er klimaforskeren Michael Manns beskrivelse av sitt opphold i Australia nå – han ser farlige klimaendringer utspille seg. Manns råd til australske velgere er at de stemmer ut ledere som ikke tar klimatrusselen landet – og verden – står overfor, på alvor. Sydney Morning Herald har løpende dekning av utviklingen i brannene. Australias meteorologiske institutt har akkurat sluppet 2019-tallene, som viser at året vi har lagt bak oss var det varmeste og tørreste som noensinne er målt i landet. Gjennomsnittstemperaturen var 1,52 grader over snittet fra 1961-90, og godt over det varmeste året hittil, som var 2013. Det har siden målingene startet heller ikke vært et år med så lite regn som i 2019. Kalde fakta om brannene som pågår er samlet i denne saken fra BBC. Australias statsminister Scott Morrison har kommet under stadig hardere press etter hvert som brannene har utviklet seg gjennom jule- og nyttårshelgen. På en pressekonferanse torsdag fastholdt han at landets klimapolitikk har vært tilstrekkelig kraftfull, og han har forsvart landets fortsatte satsing på kullgruver og kulleksport. Men hva skjer når støvet fra brannene etter hvert legger seg? Mange røster vil kreve skjerpet klimapolitikk, viser denne teksten fra Economist. I australsk politikk har klima vært et stridsspørsmål i mange år, og tidligere statsminister Tony Abbott er klimafornekter. I et nylig intervju med israelsk radio snakker han om at verden er i hendene på en «klimakult». Støvet fra skogbrannene legger seg som et grått lag på isbreene på New Zealand. At Australia er sårbart for klimaendringer har vært kjent lenge, sjekk for eksempel denne saken fra Rolling Stone fra 2011. Hva bør så Australia gjøre for å bli mer motstandsdyktig mot klimaendringene, samtidig som politikken skjerpes? Her er noen ideer i en kommentar i Australian Financial Review, blant annet om å slutte med landbruk og beite på arealer som kan være mer egnet for dyrking av planter/skog som gir karbonlagring. Å slutte med subsidier til kullkraft – samt satse på hydrogen, er andre forslag som nevnes. Også kobling til EUs kvotemarked løftes frem. Og samtidig som brannene herjer Australia, er Indonesia rammet av ekstremregn og flom. Det bøtter ned. Titusenvis er evakuert. Dødsfallene mange, skadene store. Oppløftende tall fra Storbritannia Energi og Klimas lesere vil være vant med oppløftende meldinger om hvordan det britiske kraftsystemet gradvis blir grønnere. Britenes svar på Statnett, National Grid, har allerede offentliggjort 2019-tall som viser at CO2-fri elektrisitet fra vind, sol og kjernekraft i fjor leverte mer strøm enn kull, gass og olje til sammen. Bildet er helt annerledes nå enn det var ved inngangen til forrige tiår, viser denne saken i The Guardian. Fra Storbritannia tar vi også med at prins William, som i sin tur vil arve den britiske tronen, brukte romjulen til å lansere en ny stor klimapris. «Earthshot»-prisen skal hvert år det neste tiåret gå til fem tiltak som kan løse de største utfordringene kloden står overfor. Belgiske firmabiler – bare på strøm Belgia har svært gunstige regler for firmabiler og annenhver nye bil som selges er en firmabil. Firmabilene kjøres i gjennomsnitt dobbelt så langt som privateide bilder. Å endre firmabilbeskatningen slik at det bare blir elbiler som nyter godt av subsidier/særordninger drøftes nå i forbindelse med regjeringsforhandlingene i landet. Det diskuteres å innføre krav om at alle nye firmabiler skal gå på el fra 2023 eller 2024. Siden firmabiler utgjør en svært stor del av nybilsalget i mange europeiske land, er regelverket for firmabiler svært viktig med tanke på utfasingen av fossilbiler. Litt annet elbil-nytt med tall fra 2019-oppsummeringene: Tesla 3 var Danmarks mest solgte bilmodell i desember. Men elbiler utgjorde bare 2,5 prosent av bilsalget i Danmark i 2019. Endringene skjer raskere i Nederland, der elbilandelen var 12,6 prosent i fjor. Danmark setter nye rekorder De danske vindmøller produserte i 2019 strøm tilsvarende 46,9 prosent av Danmarks strømforbruk, viser tall fra WindDenmark. Det plasser Danmark på verdenstoppen. Ikke noe land har noensinne hatt så stor andel i vindkraft i sin kraftproduksjon. I 2018 utgjorde vindkraft 40,7 prosent. Bransjeorganisasjonen WindDenmark tror milepælen om 50 prosent vindandel vil bli nådd i 2020 eller senest 2021 – når den store havvindparken Kriegers Flak – på 600 MW – settes i drift. Regnes solstrømmen med, så nådde Danmark i 2019 en andel på over 50 prosent, ifølge Energinet.dk. Vi tar også med en lenke til tysk energistatistikk. Fornybarandelen nådde 46,1 prosent i kraftproduksjonen i fjor. Kullkraftandelen sank, men tyskerne har fortsatt en lang vei å gå. Østerrike: grønne og konservative i koalisjon Østerrike har fått en ny regjering – en koalisjon mellom det konservative partiet ledet av statsminister Sebastian Kurz og De Grønne, som ledes av Werner Kogler. Dette er første gangen et grønt parti går sammen med høyresiden i regjering i et EU-land. Regjeringsprogrammet innebærer at Østerrike skal være klimanøytralt i 2040 – et tiår før EU. All elektrisitet skal være fornybar i 2030. Samtidig innføres flyskatt, mens annen kollektivtransport blir billigere. Dette er grønne stempler på politikken, som ellers innebærer skattelettelser for næringsliv og lønnsmottakere – og at forbudet mot bruk av hijab i skolen utvides til å gjelde jenter opp til 14 år mot 10 år tidligere. Denne spalten ble først publisert hos Energi og Klima. The post Australia nå – dette er hvordan klimaendringer ser ut appeared first on SYSLA.

Du har hørt om Swire Seabed. De har berget hundrevis av tonn med sølv fra et skipsvrak på nesten 5000 meters dyp.  På oppdrag for Jeff Bezoz hentet de opp rakettmotorene til Apollo 11 fra et enormt dyp midt i Bermudatriangelet. Swire Seabed er den undervannsentrepenøren du har lest om i avisen fordi de har gjort helt ekstraordinære ting. I november annonserte Swire Seabed at de kaster inn håndkle og avvikler virksomheten – alle må gå. Eierne i Singapore ser ikke lenger en fremtid i dette segmentet. Dette er selvfølgelig veldig kjedelig for de ansatte – men også for hele undervannsklyngen på Vestlandet. Jeg tror dette er første dominobrikken i en langt større krise – jeg tror dette er et kraftig faresignal. Krise i oljeservice er ikke noe nytt. Det har vært krise i alt oljerelatert siden 2014. Det siste året har vi stadig lest at krisen avtar og at aktiviteten er på vei opp. Analytikerne har langt på vei friskmeldt bransjen. Det er ikke denne krisen jeg snakker om. Jeg snakker om en annen krise – som vi så de første tegnene på lenge før oljekursen brått kollapset i 2014. Krisen jeg snakker om handler om et oversupplert marked av subsea- og offshorefartøy – og en forretningsmodell som ikke lenger fungerer. Innovasjon og nisjemarkeder Swire Seabed ble født under en krise – da de sjøsatte Seabed Worker i 2009 var det finanskrisen som herjet. Som et ekte krisebarn vokste Swire Seabed opp med en slank organisasjon og satset på teknisk innovasjon og aktivitet i nisjemarkeder. Swire Seabed fokuserte på arbeid på store havdyp, altså dyp større enn 3000 meter. Når ratene for subseafartøy begynt å falle hadde Swire Seabed et konkurransefortrinn. De kunne levere dyphavstjenester til kunder som før fallet i markedspris på subsea-kapasitet ikke kunne finansiere bruken slike tjenester. I tillegg kunne de levere tjenester til olje og gass med antatt bedre margin enn mange av konkurrentene.  Så mens krisen i 2014 grep om seg var Swire Seabed i stand til å vokse – og de satset hardt. De doblet flåten fra 2 til 4 avanserte subsea fartøy – hvor de nye fartøyene ble stadig større. De gikk fra fem til 11 ROV-systemer (fjernstyrte undervannsfarkoster, red.mrk), og de tiltrakk seg betydelig høy-kvalifisert arbeidskraft. Å rekruttere i et kriserammet marked er i utgangspunktet ikke vanskelig – folk vil ha jobb. Når du i tillegg fremstår som det mest nyskapende selskapet i klassen så er det enda enklere. Heri ligger en utfordring for undervannsbransjen på Vestlandet. Ubemannede undervannsoperasjoner Swire Seabed har gjennom kraftig vekst og rekruttering av topp kompetanse gjennom hele oljekrisen etablert seg som kraftsenteret innenfor innovasjon og nyskapning. Swire Seabed har ikke bare hentet vrak-gods og måne-raketter. Swire Seabed har, som første kommersielle operatør, allerede gjennomført flere ubemannede og fjernstyrte undervannsoperasjoner – altså operasjoner der man ikke har et skip på havet, men sitter på land og fjernstyrer roboter 60 km ut fra kysten og ned til flere hundre meters dyp. Dette er det man kaller disruptiv innovasjon. Når et kraftsenter plutselig forsvinner sitter man igjen med to problemer. For det første har man samlet kompetanse som nå blir spredt for alle vinder – dette uthuler nyskapningskraften for bransjen generelt. For det andre har man gjort prosjekter som peker frem mot helt nye måter å gjøre ting på – som presenterer den gjenværende bransjen med betydelige utfordringer i forhold til kundenes forventninger. Hadde det vært bonanzatider i bransjen hadde ikke disse utfordringene nødvendigvis vært så store – da hadde konkurrentene snappet opp folk og teknologi. Men det er ikke bonanzatider – det er lenge siden det var det. Krisen i undervannsindustrien begynte som nevnt før oljekrisen – den handler om et oversupplert marked og en umoderne forretningsmodell. Dette har vi siste tiden lest om nærmest daglig i Sysla. Sliter med enorm gjeld De store subsea og offshore rederiene sliter – de har enorm gjeld. De har til dels kontrakter – men prisene er elendige. Eller nærmere bestemt; prisene er ikke kostnadsbærende. Lenge konkurrerte man nærmest kun på kvalitet. Så man bygget nye, større og bedre båter og dermed vant man kontrakter. Slike skip tar tid å bygge og når båtene endelig ble levert var ratene gått ned. Først fordi man har bygget for mange og skrotet for få – og etter hvert også fordi oljeprisen har kollapset og med den betalingsviljen. Så sitter man der med en enorm og fenomenal flåte, som faktisk nå har en noenlunde grei aktivitet – men som simpelthen ikke kan fakturere tilstrekkelig til nedbetale noe gjeld. Det er for øvrig ikke bare rederiene som er ansvarlige her. Det er vel så mye kundesegmentet i oljebransjen og finansinstitusjonene som har klappet frem denne utviklingen. Gjeldsmarerittet til offshore-rederiene har vært tema i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her: Vanskelig å være rederi Så hvorfor skriver jeg at forretningsmodellen er gal og umoderne? At et marked blir oversupplert er ikke nødvendigvis indikativt av dette. Jeg mener forretningsmodellen er gal – fordi den er bygget opp rundt rederivirksomhet. Jeg tror vi er på vei mot en undervannsfremtid der skip har stadig mindre relevans. Swire Seabed har de siste to årene gjennomført jobber med 10 mann på land og to roboter i havet. For tre år siden krevde slike jobber et stort skip med 30-50 mann om bord. I en slik fremtid er det vanskelig å være rederi. Og her er litt av poenget; kunder av undervannstjenester har ingen interesse av en skip på overflaten. Om de kan unngå å betale for et skip til 800 millioner på overflaten – så gjør de det. Den fremtiden nærmer seg med stormskritt.  Derfor tror jeg Swire Seabed er den første dominobrikken. Swire Seabed og konkurrentene er alle rederier som eier og betaler renter på dyre båter. Og i undervannsindustrien er ikke skip et poeng i seg selv – poenget er å få gjennomført et stykke arbeid under vann. Det er dette kundene betaler for. Hvordan man kommer seg ned på dypet er irrelevant. Så når Vestlandets ære og makt – den internasjonalt anerkjente og konkurransedyktige undervannsindustrien – er bundet opp i eierskap til svære skip, så har vi snart et problem.  Les også: Enighet mellom DOF Subsea og långivere Rederiet har skip for 19 milliarder. Pris på rederiet: 300 millioner Solstad Offshore i krise: 1 av 3 skip ligger i opplag uten arbeid        The post «Vår ære og vår makt – og en umoderne forretningsmodell» appeared first on SYSLA.

Men skal vi være helt ærlig: Vi samarbeider altfor lite.  Vestlandsmeldingen peker på globale megatrender som skaper store muligheter for Vestlandet. Økt etterspørsel etter fornybar energi og industriprodukter basert på fornybare energikilder er bare et eksempel.  «Vestlandskoden» betyr i praksis samarbeid, bærekraft, digitalisering og teknologi kombinert med kompetanse og kunnskap. Samarbeid for å lykkes kan virke selvsagt, men meldingen utfordrer oss på å ta grep.  Vi svarer med å etablere kunnskapsklyngen Energiomstilling VEST.  Kunnskapsbank Fra midten av november er den en realitet. Vi vil utvikle oppdaterte kunnskapssammenstillinger på områder som er viktige for både næringslivet og samfunnet for øvrig. De fire kunnskapspartnerne Universitetet i Bergen, NORCE, Høgskulen på Vestlandet og Norges Handelshøyskole står bak klyngen.  Institusjonene våre utgjør en kunnskapsbank. Vi ønsker at resten av samfunnet kapitaliser på denne banken. Fagmiljøene bygger på lang erfaring fra samarbeid med industri, ikke minst oljeindustrien. Dette har bidratt til viktig kunnskapsutvikling. Vi må bygge videre på erfaringene.  Kunnskapsutvikling Vårt faglige tyngdepunkt er innen teknologi- og naturvitenskapene: Vannkraft, vind, sol, bioenergi, hydrogen og karbonlagring. Men dette er ikke nok. Vi har sterke fagmiljøer innen økonomi, samfunnsvitenskap, jus, medisin og mange andre fagfelt. Disse gir viktig og verdifull kunnskapsutvikling på områder som er viktig for å få til energiomstilling. Dette kan ikke teknologimiljøene løse alene.  Vestlandsmeldingen peker på en viktig demografisk utfordring: Vestlandet opplever netto fraflytting. Kunnskapsklyngen vil bidra til å beholde, tiltrekke og utvikle kompetansen Vestlandet trenger. Gjennom tettere integrering av arbeidsliv, utdanning og forskning, kan vi bidra til at folk blir værende på Vestlandet. Vi bidrar med nye utdanningsløp og flere praksisplasser. Bedriftene bidrar til kunnskapsutvikling.  De gode hodene gir regionen vekstkraft.  Kompetent industri Økonomiske støtteprogrammer krever i stadig større grad at kunnskapsaktørene samarbeider mer med næringsliv og forvaltning. Vestlandet bør ta en større del av denne kaka fordi vi har et unikt fortrinn gjennom kompetent industri og en bredt sammensatt forsknings- og utviklingssektor.  For noen år siden spurte Hilde Sandvik i BT: “Kva kunnskap treng Noreg for ikkje å gå baklengs inn i framtida? Kva er det viktig å vite? Kva er uviktig?”  Svaret er: Det vet vi ikke. Det er også forskningens rolle. Det er uendelig mye vi ikke vet. Hva skal til for å lykkes i en klynge? Og hvordan endrer man måten man jobber på? Det kan du høre om i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av:   The post «Derfor skal Vestlandet klare å skape nye industrieventyr»  appeared first on SYSLA.

Dette er ikke dekkende, det er mange mulige løsninger mellom disse ytterpunktene. Det er mulig å ilegge havbruksnæringen en moderat særskatt som gir inntekter til kommuner og staten uten å skape store vridninger. Vi har gjentatte ganger argumentert for en moderat særskatt på havbruk med en mer nøytral utforming, også i Finansdepartementet, og har utført prosjektanalyser som kan være et utgangspunkt for skatteberegninger. E24 har den 14. november et oppslag om vår forskning på havbrukskatt som vi ønsker å utdype. Les også: Professorer kritiserte lakseskatt – var sponset av næringen Vi har hatt finansiering fra både Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) og fra Forskningsrådets skatteprogram, som er finansiert av Finansdepartementet. Finansiering er nevnt i noen medieoppslag, første gang 17. Januar, og i flere foredrag på åpne konferanser. I to medieoppslag ble opplyst finansiering kuttet av desken. Det er også medieoppslag der vi ikke har oppgitt finansiering, noe vi har beklaget og skjerpet inn. Velrenommerte internasjonale tidsskrift Vi orienterte Finansdepartementet om oppdraget for ett år siden. Finansiering har vært tydelig merket i alle presentasjoner og i rapportutkast sendt Havbruksskatteutvalget. I selve NOU (2019:18) rapporten til Havbruksskatteutvalget som ble sendt ut på høring 4. november er også vår forskningsfinansiering fra FHF oppgitt (s. 106). Vår forskning er basert på publiseringer i velrenommerte internasjonale tidsskrift gjennom en årrekke. Prosjektet analyserer hvordan ulike skattesystemer påvirker havbruksprosjekter med ulike typer teknologi. Vi har hentet inn data fra åpne kilder og generert representative prosjektdatasett, og analysert disse under ulike forutsetninger om skatt. Bærekraftig teknologi Prosjektdata fra vårt prosjekt er også tatt med i Havbrukskatteutvalgets rapport (NOU 2019:18). Vi finner at kraftskattemodellen, som Havbruksskatteutvalget foreslår for havbruk, kan gi effektive skattesatser som overstiger 100 prosent om man legger til grunn selskapenes faktiske investeringsatferd. Samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter blir da liggende. Skatteforslaget diskriminerer mot ny bærekraftig teknologi innen havbruk Debatt om innretningen Det akademiskei  økonommiljøet Norge er i disse spørsmålene splittet, på tvers av institusjoner. Skillelinjen går på hvordan man forutsetter at selskapene gjør sine investeringer. Sentralt i diskusjonen er på hvilket tidspunkt selskapene skal få skattefradrag for sine investeringer. Dette er ikke en diskusjon om skattenivå, men en fagdebatt om innretningen av skattesystemet. Lakseskatt er tema i siste episode av Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør den her: ?  Debattenhar gått i avisene og i norske og internasjonale fagtidsskrift i snart tyve år. Det er samme argumentene denne gang. Selskapene har relativt høye avkastningskrav og ønsker skattefradragene tidlig. Denne kjensgjerningen bør legges til grunn for skatteutformingen. Det vil sikre at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter realiseres. Underinvesteringer Havbruksskatteutvalget tar ikke innover seg at selskapene ønsker skattefradragene tidlig og foreslår et skattesystem som gjør at samfunnsøkonomiske lønnsomme investeringer blir liggende. Når man kopierer kraftskatten kan man også forvente at man får underinvesteringer, som i kraftsektoren. En innvending er at vridningene vil være mindre for havbruk fordi de er mindre kapitalintensive enn kraftbransjen. Det er riktig, men gjelder ikke for ny og mer bærekraftige oppdrettsteknologi som typisk er meget kapitalkrevende. Den foreslått skatten vil derfor hindre en ønsket omstilling. Havbruksskatteutvalget er her i konflikt med sitt eget mandat fra Stortinget. I tillegg til innretningen på skattesystemet er det en diskusjon av skattenivå. Vesentlig her er om man ser på næringen som mobil eller ei. Mellomstilling Havbruksskatteutvalget legger til grunn at næringen kan ha en effektiv beskatning som er flere ganger høyere skattenivået i andre land uten at det gir utflytting. Vi kan ikke se at de klarer å begrunne det. Den teoretiske modellen hele utredningen er basert på antar en lukket økonomi, dvs. at selskapene ganske enkelt ikke kan flytte ut. De har følgelig ikke vurdert dette problemet forsvarlig. Enkeltrepresentanter for bransjen uttaler at særskatt vil føre til utflagging av en betydelig andel av nye investeringer. Også her befinner vi oss i en mellomstilling. Vi tror det vil være mulig å hente inn en del proveny fra bransjen uten for stor utflytting, men norsk skattenivå relativt til beskatning i andre havbruksland må ses i sammenheng med hvor gunstige oppdrettsforhold det er her, for etablert og ny teknologi. Våre prosjektberegninger kan være et utgangspunkt for slike analyser. En siste problemstilling er ligningsmessige utfordringer, å lage et skattesystem som selskapene ikke klarer å unngå og der man unngår store kostnader knyttet til rettssaker. Eier hele verdikjeden Her er det et problem at havbruk ikke ligner på de andre grunnrentenæringene som har stor grad av outsourcing og der det finnes markedsbaserte priser å legge til grunn for skattleggingen. Mange oppdrettsselskaper eier hele verdikjeden selv, fra smolt til salg. De ligner derfor mer på riggnæringen og selskaper som Google. Det vil være vanskelig å etablere markedspriser for ulike varer og tjenester og selskapene vil kunne flytte overskuddet ut av særskatteområdet gjennom strategisk internprising. Det er derfor muligman bør tenke annerledes i denne bransjen og finne en annen løsning for særbeskatning. Særskatt bør ikke følge en felles teoretisk mal men skreddersys de faktiske forhold i den enkelte næring. Forskergruppen har finansiering fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) og NFR Skatt finansiert av Finansdepartementet. The post Kommentar: Støtter særskatt på havbruk appeared first on SYSLA.

FNs bærekraftsmål er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og begrense klimaendringene. Felles for mange av de 17 målene er at de krever økt tilgang på energi. Samtidig må utslippene av klimagasser ned. Verdens energi- og klimautfordringer er globale og kan kun løses globalt, men Norge har mye å bidra med. Det internasjonale energibyrået (IEA) er de vestlige landenes samarbeidsorgan på energiområdet. Norge og de andre 29 medlemslandene samarbeider om energisikkerhet, økonomisk utvikling og ivaretakelse av miljøhensyn. IEA skal også  engasjere sentrale ikke-medlemsland i store energi- og miljøspørsmål. En sentral oppgave for IEA er å opplyse verden om endringer i energisektoren globalt. Deres årlige World Energy Outlook inneholder de mest anerkjente fremtidsscenarier for den globale energiutviklingen. Årets utgave, som ble publisert 13. november, trekker opp hovedutfordringene for beslutningstakere over hele verden: Det er gitt et løfte om energi til alle. Samtidig har nesten en milliard mennesker fortsatt ikke tilgang til elektrisitet. Verdens klimagassutslipp fra energibruk har aldri vært høyere enn i fjor. Samtidig har behovet for raske reduksjoner i disse utslippene aldri vært bedre dokumentert. Det er tydelige forventninger om en rask omlegging til fornybar energi. Samtidig er realiteten at fossile energikilder fortsatt står for 80 prosent av energiproduksjonen. Etterspørselen etter olje må dekkes av tilstrekkelig produksjon. Samtidig bekymrer  geopolitiske spenninger og usikkerheter. Tre scenarier I World Energy Outlook trekkes det opp tre scenarier. De er ikke ment å vise forventet fremtidig utvikling, men  mulige utfallsrom og sammenhenger i det globale energisystemet.  Det første scenariet tar for seg resultatet dersom dagens politikk i de ulike landene blir videreført. Da vil energietterspørselen fortsette å vokse betydelig år for år, med tilhørende vedvarende økning i klimagassutslippene fra energisektoren. Det andre scenariet tar også utgangspunkt i dagens politikk, men inkluderer i tillegg planlagte tiltak og utslippsmål. Her viser IEAs analyse en lavere økning i verdens energiforbruk over tid. Halvparten av det økte forbruket anslås da å bli dekket av lavkarbonkilder som sol og vind, mens gass vil dekke en tredjedel av økningen. Gass spiller blant annet en avgjørende rolle for å balansere tilførselen av variabel fornybar energi. Globalt oljeforbruk vil i dette scenariet flate ut på 2030-tallet. Kullbruken blir vesentlig lavere over tid.  Scenariet viser at selv om alle planlagte tiltak blir gjennomført, vil det ikke være nok til å begrense den globale temperaturøkningen til under to grader. IEA har derfor laget et tredje scenario der de legger til grunn at verden når de sentrale bærekraftsmålene, inklusive at klimaendringene begrenses til godt under 2 grader. Dette vil innebære store omstillinger i hvordan vi fremstiller og bruker energi, der blant annet elektrisitet blir en mye viktigere energibærer enn i dag. På grunn av fortsatt teknologiutvikling og fallende kostnader, vil sol- og vindkraft dekke nesten hele veksten i elektrisitetsforbruket i bærekraftscenarioet.  Les også: IEA: Verden må gjøre mye mer for å skifte ut olje med fornybar energi Stort behov for olje og gass Til tross for en voldsom vekst i fornybar energi, viser analysen at det også i det tredje scenariet fortsatt vil være stort behov for olje og gass. Gassetterspørselen i 2040 være omtrent like stor som i dag. Det vil være nødvendig med store investeringer i oljeproduksjon i lang tid for å dekke etterspørselen. Nye løsninger som karbonfangst og -lagring vil spille en viktig rolle på lang sikt, det samme vil biometan og hydrogen. Er gass redningen for et kullavhengig Europa og en bro til fornybarsamfunnet, eller er den bare en del av problemet? Hør Sysla-podkast om hva gass vil bety for norsk oljebransje i framtiden her: Det aller viktigste tiltaket er imidlertid at vi på alle områder må bruke energi mye mer effektivt enn vi gjør i dag.  Regjeringen arbeider på bred front for å bidra til at FNs bærekraftsmål skal nås. Vi jobber aktivt internasjonalt. Vi har en ambisiøs og streng klimapolitikk, og våre mål skal gjennomføres sammen med EU. Fornybarproduksjon Vi leverer store mengder naturgass til Europa. Den gjør det mulig å kvitte seg med kull, og støtter den storstilte utbyggingen av sol- og vindenergi. I tillegg er norsk olje- og gassproduksjon blant verdens reneste. Nær 100 prosent av strømmen vi bruker kommer fra fornybar produksjon. Vi er et foregangsland på fremtidens tekniske løsninger som fangst og lagring av CO2.  Jeg er stolt over det vi gjør i Norge for at verden skal kunne oppfylle bærekraftsmålene, men store utfordringer gjenstår fortsatt. De skal Norge være med å løse. The post «Mer energi, lavere utslipp» appeared first on SYSLA.

Havet er verdenshandelens blodårer. Som blodet, transporterer skipene næringsstoffer, energi og avfall. I 1950 utgjorde verdien av eksporterte varer kun 8 prosent av verdens samlede verdiskaping. Etter snart 70 år med globalisering og mer internasjonalt samarbeid har dette tallet tredoblet seg. Globale verdikjeder gjør at både ferdigvarer og halvfabrikata produseres der det er mest effektivt og selges der det har høyest verdi. Det har bidratt til at verdens samlede levestandard er høyere enn noensinne tidligere i menneskehetens historie. Når flere varer krysser landegrensene, øker behovet for transport. Denne veksten har ført til en kraftig etterspørsel etter skip for å frakte alt fra kull, korn til kjemikalier. Det er en vekst som norske rederier har klart å utnytte. Norge er en stormakt på verdenshavene. Målt i skipsverdi er den norskflaggede flåten den femte største i verden. Et skip har en levetid på 30 år. For at transporten skal være bærekraftig, må skipene vrakes på forsvarlig vis. Helse, miljø og sikkerhet Jeg var nylig i Alang i India, sammen med Rederiforbundets administrerende direktør Harald Solberg. Langs stranden der har det bygget seg opp en verftsindustri som lever av å hugge opp skip. I 2009 demonterte de skipet Mont, en gang i tiden kjent som Jahre Viking. Det var da et av verdens største skip, med sine 586000 dødvekttonn). Giganten på 458 meter ble hugget på rundt ni måneder. Da vi besøkte området var det kjørt en rigg, et bulkskip og en supplybåt opp på stranden for demontering. Det er spesielt å stå foran det magre skjelettet av det som en gang har vært et stolt skip. Ingen av disse skipene var norske. I Alang er det rundt 80 ulike verftsforetak, og det er stor forskjell på hvordan de ulike verftene drives. Vi besøkte verft som setter helse, miljø og sikkerhet i førersetet. De ville også å gi arbeidstakerne bedre opplæring og hadde planer for hvordan de skulle heve kvaliteten på driften sin. Får nytt liv Skipene vi så på stranden får nytt liv. Stålet resirkuleres. Treverk og inventar gjenbrukes. På veien inn til verftene i Alang ligger det kilometervis med små butikker som har spesialisert seg på hvert sitt segment. De selger kjøkkenutstyr, bestikk, møbler, treningsapparater, rep, livbøyer, presenninger, skipsklokker og pyntegjenstander som har blitt hentet på skipene. Dette er sirkulær økonomi i praksis. Resirkulering og gjenbruk kan spare verden for store klimagassutslipp. Stålproduksjon står for 5-7 prosent av verdens samlede utslipp i dag, og mer gjenvinning vil være positivt for klimaregnskapet. Imidlertid er det helt avgjørende at verftene holder høy standard for helse, miljø og sikkerhet. Vi tok opp dette spørsmålet i vår dialog med både myndigheter og verft. Det er svært positivt at Rederiforbundet prioriterer denne tematikken. Utfordringene er store og det mye arbeid som gjenstår på dette området. Minstestandarder Hong Kong-konvensjonen er en internasjonal avtale som setter minstestandarder for resirkulering av skip. Den vil bidra til strengere regler og bedre praksis på verft som resirkulerer skip. Den gir også plikter til skipsredere, som å fremlegge dokumentasjon om hva slags farlig avfall som befinner seg i skipene som skal hugges. Den forbyr at enkelte farlige stoffer brukes på skip. Et annet eksempel på konvensjonens krav er at skipet skal være fri for eksplosjonsfarlige gasser før skjærebrennere brukes. Det hindrer ulykker. Konvensjonen har med andre ord krav som gjør et risikofylt arbeid tryggere. Norge har ratifisert konvensjonen, men det er til lite nytte om ikke flere av landene som mottar skipene også ratifiserer den. Derfor engasjerer vi oss internasjonalt for at denne konvensjonen skal tre i kraft. Vi trenger minst 15 land til å ratifisere den for at den skal kunne tre i kraft, og blant dem må vi ha minst et stort skipsopphuggingsland. Foreløpig har vi 13 land om bord. India har ikke ratifisert den ennå. Jeg tok opp ratifisering av konvensjonen med indiske myndigheter og har også nevnt det for Indias utenriksminister. Vårt håp er at de skal ratifisere den snart. EU har også en liste over godkjente verft, og vi håper at indiske verft vil stå på denne listen etter hvert. Indiske myndigheter har et uttrykt ønske om å heve standarden på verftene i landet. Det vil kunne gjøre resirkulering av skip mer miljøvennlig og styrke arbeidstakernes rettigheter. Og det vil kunne bety viktige arbeidsplasser og økt økonomisk aktivitet i deler av India der utviklingsbehovet er stort. Opphugging av skip har vært tema i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør den her: Eksklusiv bordpynt Det siste vi gjorde før vi dro fra Alang, var å besøke det mest eksklusive utsalget langs stripen av butikker. Her solgte de skipsmodeller, skipsklokker, messingbeslåtte telefoner og malerier. Øverst på butikkhyllen så jeg en liten bordvimpel. Den nøkterne og svært gjenkjennelige formen på skjoldet tilsa at dette måtte være et klassisk norsk kommunevåpen. Et kjapt google-søk med «tre fisk» og «kommunevåpen» avslørte at dette tilhørte Flora kommune. Kanskje har et skip fått det i gave ved et anløp på Vestlandskysten. Kanskje har en kaptein fra Florø hatt det med på et skip som har endt sine dager i Alang. Flora kommune har blitt til en del av Kinn kommune. Men den gamle kommunevimpelen har blitt til en del av den sirkulære økonomien og vil forhåpentligvis gjenbrukes som prydgjenstand på et bord i India. The post Gjenbruk av skip er sirkulær økonomi i praksis appeared first on SYSLA.