Vår hjemlige eksportindustri står foran en formidabel trippelutfordring: levere flere klimavennlige produkter og tjenester, vokse raskere og forbli lønnsom. Status i dag er at norsk sysselsetting foregår i næringer som kan kategoriseres som grønne, mens eksporten i hovedsak kommer fra bransjer med høye klimagassutslipp. Næringene som har høyest utslippsintensitet står for 80 % av utslippene, 10% av sysselsettingen, 30 % av verdiskapningen- og 60 % av eksporten. Det viser en ny rapport fra Menon Economics som ble presentert på Zerokonferansen i dag. Eksportkreditt Norge og ZERO er oppdragsgivere for «Klimaomstilling i norsk næringsliv – Status og muligheter for grønn, lønnsom og eksportrettet vekst». Eksportkreditts oppdrag er å fremme norsk eksport gjennom gunstig lånefinansiering. Det vi bestilte var en så tilgjengelig og objektiv analyse som mulig for å tegne opp scenarier for hvordan eksportindustrien vil kunne utvikle seg fram mot 2040. Hva er en sannsynlig næringssammensetning 20 år fram i tid? Hvilke næringer bør Norge derfor satse spesielt på? Og hvordan? Eksportgapet må lukkes Bakteppet for trippelutfordringen er dette: Blant OECD land og fremvoksende økonomier har ingen andre land enn Norge tapt større eksportmarkedsandeler i volum siste 20 år. Den trenden må snus. Norsk eksportindustri er fortsatt tungt vektet mot «de fire store» eksportnæringene. Olje og gass, maritim og offshore leverandørindustri, prosessindustri og sjømat representerer 80 % av norsk eksport. Det betyr også at alle andre næringer til sammen står for kun 20 %. Norge trenger vekst i flere næringer, men en del eksportbedrifter har utfordringer med skalering og internasjonalisering. Bransjekonsentrasjonen vedvarer. Den trenden må også snus. Olje og gass har stått for omlag halvparten av eksportinntektene de siste tjue årene. Fra midten av 2020-tallet faller produksjonen på norsk sokkel. Denne framtidige trenden kan ikke snus. Andre næringer må doble eksporten innen 2040 for å fylle opp for fallet i oljeinntektene. Vi har gitt problemstillingen samlebetegnelsen «eksportgapet». Tre kriterier for framtidens eksportnæringer For å kunne peke på eksportnæringene med størst potensial for å lukke eksportgapet ba vi Menon vurdere tolv næringer opp mot tre kriterier: 1) Potensial for lave utslipp. Klimakrisen vil tilta i styrke men representerer samtidig en voksende forretningsmulighet. 2) Potensial for høy verdiskapning. Framtidens eksportnæringer må som dagens gi størst mulig avkastning til eiere og lønnsinntekter til arbeidstakere–og i forlengelsen høye skatteinntekter til felleskapet. 3) Komparative eller naturgitte fortrinn utfra Norge og dermed med høyt potensial for å møte internasjonal konkurranse. Rapporten konkluderer med at sjømat, fornybar energi, maritim næring og prosessindustrien har størst potensial for grønn, lønnsom og eksportrettet vekst i Norge. Av disse fire, er maritim næring og prosessindustrien i gang med det som vil bli en enorm teknologisk og forretningsmessig omstilling for å kunne levere på klimamålene. Fornybar energi er i dag en liten norsk eksportnæring, men vi mener den har stort vekstpotensial, særlig innen havvind. Sjømatnæringen har ikke høye utslipp (men egne miljøutfordringer). Også andre næringer, som for eksempel helse, har vekstpotensial. Og selvsagt inneholder en slik analyse flere «ifs» and «buts». Framtiden vil bringe teknologier, verdikjeder, forretningsmodeller og selskaper som vi ikke kan forutse i dag. De siste årenes svake kronekurs og moderate lønnsoppgjør har styrket eksportindustriens konkurranseevne. Lavere aktivitet i olje og gass-næringen utpå 2020-tallet vil frigjøre kompetanse og kapital til andre næringer. En kraftfull driver for grønn omstilling er enkeltbedrifter og enkeltnæringer som griper nye forretningsmuligheter. Økt aktivisme for grønnere eksportnæringer Allikevel mener jeg at en «det-ordner-seg» tilnærming til trippelutfordringen innebærer høy risiko for Norge. En viktig grunn til det er at våre handelspartnere fører en stadig mer aktiv politikk som kobler klima med næringsutvikling og eksport. Danmark, for eksempel, har satt som mål å doble eksporten av energiteknologi fra 70 milliarder danske kroner til 140 milliarder (nærmere 200 milliarder norske kroner) i 2030. Danmarks eksportstrategi likner på en forretningsstrategi for et stort konsern. En rekke markeder er prioritert, og det er satt av ressurser til vekstrådgivere, forskning og innovasjon, samt egne eksportprogram for bl.a. Tyskland og Storbritannia. Jeg har tidligere skrevet om den målrettede sektoravtalen for havvind mellom industrien og myndighetene i Storbritannia. Norge har satt kvantitative klimamål—overordnet og for flere næringer enkeltvis. Hvorfor ikke det samme for eksportvekst? Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen fortjener ros for å ha satt i gang en ambisiøs gjennomgang og opprydning av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Den skal konkluderes i 2020. Han har allerede tenkt høyt om å sette klima og miljø som overordnet mål for alle virkemidlene. Det er en tanke som er verdt å forfølge. «Vi trenger en klimaomstilling, og vi vil eksportere den» Et ferskt eksempel fra Sverige viser hvordan en slik politikk kan slå ut i praksis. I oktober annonserte Røe Isaksens svenske kollega at Eksportkreditt Norges søsterorganisasjon, Svensk Exportkredit (SEK), nå skal låne ut til innenlandske klimaomstillingsprosjekter, i tillegg til å støtte eksportindustrien. SEK vil kunne finansiere for eksempel fornybar energiprosjekter i Sverige, selvkjørende lastebiler, el-veier som lader kjøretøyene mens de kjører, og en «klimasmart» havn i Gøteborg. Det er innovativ bruk av en eksisterende virkemiddelaktør. «Vi behöver en klimatomställning i Sverige och vi vill exportera den. Då måste vi kunna finansiera det,» sa næringsminister Ibrahim Baylan. «Så det här handlar om att skapa förutsättningar för svensk industri att utvecklas på hemmaplan, sedan ta sig ut i världen och hjälpa till med omställningen globalt samtidigt som det blir jobb och tillväxt på hemmaplan.» Så klart kan det sies. Denne kommentaren ble først publisert på Energi og Klima. The post – Vi trenger en klimaomstilling, og vi vil eksportere den appeared first on SYSLA.

Oppdrettsnæringen har generert betydelig grunnrente i havbruksnæringen i senere år – det vil si profitt ut over det som er normalt. De siste årene ligger denne superprofitten på 20 milliarder kroner årlig, viser studier. Og det er stor optimisme om at den høye lønnsomheten i oppdrettsnæringen skal vedvare. Les også: Utvalg foreslår grunnrenteskatt for oppdrettsnæringen De store summene havbruksselskapene i dag legger på bordet for å få økt konsesjonskapasitet illustrerer dette, ikke minst her i vest. Eksempelvis kunne vi i slutten av september lese nyheten om at tre oppdrettsselskaper i regionen betaler kr 1240 millioner for seks oppdrettskonsesjoner i Rogaland og Hordaland gjennom oppkjøpet av Norway Royal Salmon sitt datterselskap Sør Farming. Dette innebærer at de verdsetter hver oppdrettskonsesjon til over kr 200 millioner. Mandag denne uken presenterte Havbruksskatteutvalget NOUen om grunnrentebeskatning i havbruksnæringen. Utvalget ble bedt om å utrede alternative modeller for å skattlegge grunnrente i havbruk. Vi og resten av flertallet foreslår en tredelt skattlegging av grunnrenten. På denne måten sikrer vi at fellesskapet – både lokalt der verdiene skapes, og nasjonalt – får glede av det ekstraordinære overskuddet fra laks- og ørretoppdrett i de velegnede områdene langs kysten vår. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix Dette skattesystemet sikrer at både havbrukskommunene og hele det norske folk får andeler av ekstraordinært overskudd på eksisterende oppdrettstillatelser, i tillegg til at auksjonsinntekter fra tildeling av nye tillatelser kommer både nåværende og framtidige generasjoner til gode. Vi foreslår å beskatte 40 prosent av det ekstraordinære overskuddet i oppdrett av laks og ørret til havs, en skattesats som er på linje med vannkraft. Det vil si at hele 60 prosent av dette overskuddet forblir i oppdrettsnæringen, i tillegg til den normale avkastningen på arbeidskraft og kapital. Vi ønsker å gi havbrukskommunene en del av særskatteinntekten, for at man også lokalt skal få del i verdiskapingen som skjer med utgangspunkt i naturressursene langs kysten. Fordelingsnøkkelen som sikrer havbrukskommunene skatteinntekter, er en produksjonsavgift, basert på kapasitetsbiomasse. Videre forslår vi at nye tillatelser auksjoneres ut, slik som i dag. I motsetning til dagens modell, foreslår vi at inntekten fra auksjonen går inn i et fond, og at kun avkastningen på dette fondet brukes hvert år. Begrunnelsen for dette er todelt. For det første auksjonerer staten bort en produksjonskapasitet som er begrenset, bestemt av hva som er teknisk og biologisk mulig. I tillegg reflekterer auksjonsinntekten den forventede framtidige verdien av grunnrenta, som kan sies å også tilhøre framtidige generasjoner. Les også: Ekspertutvalg uenige om lakseskatt: – Flertallet lander på feil konklusjon Ved å bruke disse inntektene umiddelbart, slik dagens Havbruksfond tillater, utbytter man potensielt framtidige generasjoner. Vårt forslag med et fond sikrer at de ekstraordinære inntektene kommer alle generasjoner til gode, slik også Norges oljefond fungerer. Vi mener mindretallets forslag ikke hensyn til framtidige generasjoner, ved at de ønsker at all forventet framtidig grunnrente fra nye tillatelser blir delt ut umiddelbart. Vi stusser over at både fagforeningene og kommunenes representant i utvalget synes å foretrekke å fylle kapitalistenes lommer ytterligere fremfor å sikre at flertallet av befolkningen også får ta del i grunnrenta. Hva om vi hadde tenkt på samme måten om grunnrenta fra olje og gass? Det norske petroleumsforvaltningssystemet er en suksesshistorie, kanskje nettopp fordi grunnrenta har kommet flere til gode uten at dette har gått på bekostning av innovasjonsevne eller vekst. Det kan være fristende å argumentere mot skatt på enkeltnæringer, som havbruksnæringen. Samtidig er det slik at den norske velferdsstaten er avhengig av skatteinntekter. Det beste er å skatte noe vi ønsker mindre av, som forurensende aktivitet. Det gir en dobbelgevinst – skatteinntekter og mindre forurensing. Dessverre må vi også skatte aktivitet som er ønskelig, for å få inn nødvendige skatteinntekter. Vi betaler skatt på arbeidsinntekt, selv om det er ønskelig at folk skal være i arbeid og motta lønn. Det samme gjelder en rekke andre skatter – de virker vridende, ved at de får oss til å gjøre mindre av noe som er bra. Et unntak er grunnrentenæringer. En skatt på grunnrenta vil ikke ha de samme vridende effektene som skatt på annen type aktivitet. Dette er grunnen til at grunnrentenæringer er særlig aktuelle for særbeskatning – de representerer en fornuftig måte for samfunnet å skaffe nødvendige inntekter, uten negative bivirkninger. Skatt på grunnrente bidrar til å holde nivået på vridende skatter nede. The post – Nytt skatteregime er nødvendig appeared first on SYSLA.

Havbruksskatteutvalget leverte 4. november sin utredning om beskatning av havbruksnæringen. Utvalget ble oppnevnt for a? utrede Finansdepartementets forslag om en statlig grunnrenteskatt, men like mye for a? sikre at vertskommunene fa?r sin rimelige andel av avkastningen fra havbruksnæringen. Dessverre lander flertallet i utvalget pa? feil konklusjon. Oppdrettsnæringen har de siste a?rene opplevd god lønnsomhet. Etterspørselen har økt vesentlig mer enn produksjonen, og dermed gitt ekstraordinært høye priser og avkastning. Det er imidlertid mye som taler for at dette er midlertidig, og ikke en følge av naturgitte begrensninger. Vi mener flertallet har lagt for stor vekt pa? de siste a?rs lønnsomhet, og sett bort i fra utfordringene som næringen sta?r ovenfor, na?r de velger a? foresla? en statlig grunnrenteskatt. Vi frykter at forslaget vil være en bremsekloss som kan hindre utviklingen av bærekraftig norsk sjømatproduksjon. Flertallet har ikke vektlagt at havbruksnæringen allerede i dag leverer et betydelig bidrag til fellesskapet. Næringen skaper gode og framtidsrettede arbeidsplasser, og bidrar med kjærkomne skatteinntekter og vekst langs kysten. Sjømatproduksjon i naturlige omgivelser langs kysten innebærer en betydelig risiko for ukontrollerte hendelser. Dette kan stenge produksjon og medføre store økonomiske tap. Algeoppblomstringen i Nordland og Troms tidligere i a?r er et nylig eksempel. Nye produksjonsmetoder og produksjon utenfor Norge kan ogsa? medføre lavere inntekter for produsentene i Norge. Konkurrentene va?re i utlandet er stort sett underlagt ordinære skatteordninger, og det er disse vi møter i det globale markedet for laks og ørret. Næringer med høy verdiskaping og attraktive arbeidsplasser langs kysten er næringer vi skal leve av i fremtiden. Skatter og avgifter er en viktig del av næringens rammebetingelser. Derfor mener vi at skattesystemet for havbruk ma? utformes slik at det stimulerer til langsiktighet og størst mulig lokal verdiskaping. Forslaget om statlig grunnrentebeskatning vil gi motsatt effekt, og vil i praksis flytte penger fra distriktene og inn i statskassa. Sjømatnæringene sta?r foran store investeringer innen automatisering og digitalisering for a? utvikle enda mer bærekraftig matproduksjon. For at havbruksnæringen skal realisere sitt potensial for bærekraftig vekst er det ansla?tt at det ma? investeres flere titalls milliarder kroner a?rlig. Vertskommunene spiller en svært viktig rolle gjennom tilrettelegging av areal og etablering og vedlikehold av nødvendig infrastruktur og tjenestetilbud. En statlig grunnrenteskatt vil hemme utviklingen av næringen. Vi har vanskelig for a? se at nasjonale vekstambisjoner for havbruk kan realiseres dersom havbruksnæringen underlegges en ny og betydelig statlig grunnrenteskatt som svekker næringens lønnsomhet, robusthet og mulighet til a? utvikle seg. Vi mener at dagens særskattemodell med auksjoner av ny produksjonskapasitet bør videreføres, og at provenyet bør fordeles slik Stortinget har vedtatt. I tillegg kan det, om nødvendig, vurderes om Havbruksfondet skal suppleres med en moderat produksjonsavgift som ga?r til vertskommunene. Da vil havbruksnæringen og kystkommunene kunne videreutvikle en forutsigbar og bærekraftig distriktsnæring, til beste for hele nasjonen. The post Uenige om lakseskatt: – Havbruksbeskatning ma? være vekstfremmende og forutsigbar appeared first on SYSLA.

Det har blitt flagga som det store alternativet til å bygge vindkraftverk: Ved å fornye eksisterande vasskraftverk kan Noreg auke kraftproduksjonen med opp til 30 terawattimar (TWh), ifølgje ein NTNU-rapport som kom i vår. Til samanlikning produserte norske vindkraftverk til saman 3,9 TWh i 2018. Problemet er berre at kraftselskapa ikkje investerer på langt nær nok i vasskraftverka. Ein hovudårsak er at skattesystemet ikkje oppmuntrar til det. Det er betre å dele ut pengar til eigarane enn å investere i nytt utstyr. Difor var det ein milepæl då eit regjeringsoppnemnd ekspertutval la fram sine råd til regjeringa på ein pressekonferanse  nyleg. Men finansminister Siv Jensen hadde knapt fått rapporten i nevane før kritikken regna over utvalet frå både kraftkommunar og kraftprodusentar. Låge investeringar Utvalet foreslår å skrote dei skattane som hindrar investeringar, altså dei som gjer at elles lønsame investeringar blir ulønsame. Dei vil endre eigedomsskatten og fjerne dei to eldste skattane (meir om det nedanfor). Det offentlege skal hente inn att inntektene ved å auke den statlege grunnrenteskatten, frå 37 til 39 prosent. Ein god del av dette blir så overført til kommunane, gjennom den såkalla naturressursskatten. Kraftselskapa meiner utvalet ikkje løyser problemet med låge investeringar, fordi selskapa heller ikkje no får skrive av nok av investeringane på skatten. På det punktet er utvalet interessant nok delt, der fleirtalet vil føre vidare dagens modell. Store økonomiske interesser Utvalet meiner sjølvsagt at dei har løyst problemet, og at endringane vil motivere til investeringar. Men dette er kompliserte skattetekniske greier, så eg skal ikkje gje meg ut på å felle nokon dom. Her står openbert store økonomiske interesser på spel, også for staten. Det viktigaste for samfunnet er at systemet blir forma ut slik at ein faktisk når målet alle er samde om, om at investeringane faktisk aukar. Les også: Tror norsk offshore har undervurdert havvind Eit annan punkt kraftselskapa heller ikkje vil bli glade for, er eit forslag om å innføre den ekstra grunnrenteskatten på verdipapiret «opphavsgarantiar». I fjor tente norske kraftverk to milliardar kroner på sal av slike verdipapir. Her vil skatten auke frå 22 til 61 prosent. Mest dramatisk er forslaga for småkraftverka. Mindre kraftverk (under cirka 10 MW) har til no sleppt grunnrenteskatt. Det vil utvalet endre på. Småkraftverk er allereie i ferd med å bli utkonkurrert av vindkraft. Eksisterande småkraftverk vil få overgangsordningar, men 39 prosent skatteauke vil truleg bety at nye prosjekt blir skrinlagde. Heller ikkje kraftkommunane var nådige i sin dom over utvalets rapport. Dei ser mørkt på at utvalet vil fjerne dei to viktigaste skatteordningane for kommunane, sjølv om utvalsleiar Per Sanderud på pressekonferansen forsikra at dei vil kome like godt ut som før. Utvalet foreslår å fjerne konsesjonsavgifta, ein særskatt på 0,5 øre pr. kilowattime, og konsesjonskrafta. Den siste går ut på at vertskommune og fylke får kjøpe 10 prosent av krafta til sjølvkost, som dei kan selje vidare. Til saman er det snakk om 2,2 milliardar kroner i inntekter som forsvinn. Men dette skal kommunane og fylka få tilbake ved at grunnrenteskatten blir auka. Kommunane får sin del av denne tilbake frå staten gjennom den såkalla naturressursskatten. For å sikre at kommunane får nøyaktig like mykje som før, kan ein i tillegg legge inn eit tillegg i dei vanlege statlege overføringane til kommunane, ifølgje utvalsleiar Sanderud. Men dette er mindre sikre pengar enn dagens system. Slike overføringar kan enkelt endrast i statsbudsjettet. Les også en tidligere kommentar av Hans K. Mjelva: Billigsal av ein norsk konkurransefordel Skatten på vindkraft gjer ikkje utvalet noko med. I dag sit vertskommunar for vindkraft att med småpengar i høve til vasskraftkommunane. For vindkraft er eigedomsskatt den einaste inntekta, i tillegg til eventuelle frivillige avtalar. Men dette låg ikkje innanfor mandatet til utvalet. Dei nøyer seg difor med å foreslå at politikarane vurderar å innføre eit liknande system med grunnrenteskatt og naturressursskatt for vindkraft. Ekstratilskot til kommunekassa Det arbeidet bør setjast i gang raskt. Sjølv om dei fleste ordførarane som no står i striden mot vindturbinar seier til Klassekampen at pengar ikkje vil endre deira syn, er det rart med det: Utsikten til fleire titalsmillionar i årlege ekstratilskot til kommunekassa kan fort gjere naturinngrepa meir etande. Det er i alle fall det vindkraftnæringa sjølv trur. Tildeling av nye område for vindkraft har langt på veg stoppa heilt opp på grunn av lokal motstand. Difor er vindkraftselskapa tilhengjarar av å skatte meir til kommunane. Les også: Vindkraftbransjen vil lokke kommuner med fleire skattekroner Endringa av skatteregimet til kraftsektoren er overmogent for revisjon. Rapporten burde legge grunnlaget for ei rask behandling i regjering og storting. Å ruste opp gamle kraftstasjonar er eit av dei minst konfliktskapande klimatiltaka ein kan gjere i Noreg.

Før helga kunne DN fortelje at Norges største oppkjøpsfond, Hitecvision i Stavanger, skal opprette eit fornybarfond på ni milliardar kroner. Det vakte ein del oppsikt. Ein ting er omfanget. Ni milliardar er ganske mykje pengar. Og det er berre byrjinga, ifølgje fondssjef Ole Ertvaag. På sikt skal fornybar bli like stort som olje og gass er for selskapet, der dei i dag har investert over 50 milliardar kroner. Til samanlikning vil Nysnø, statens investeringsfond i fornybar ha 1,4 milliardar kroner å investere for neste år. Vel så viktig som pengane, er dei signala dette sender: Ertvaag og Hitecvision har til no stått last og brast med oljeindustrien i heimbyen Stavanger. Selskapet er Europas leiande private oppkjøpsfond innanfor olje og gass. Så seint som for to veker sidan var dei med på å kjøpe oljegiganten Exxons eigedelar på norsk sokkel for 41 milliardar kroner. Les også: Ertvaag: – Hvis jeg skal få Hitecvision til å vokse, må jeg også satse på fornybarsektoren Men no har mange av selskapets 50 internasjonale investorar sagt nei til å investere meir i olje og gass. Grunngjevinga Ertvaag gjev for strategiskiftet lovar ikkje godt for framtida til oljenæringa: «Jeg innser at hvis jeg skal få Hitecvision til å vokse i fremtiden, og ja det finnes ikke noe alternativ til det, så må jeg også satse på fornybarsektoren. (…) Det skjer ufattelig mye nå. Det skjer så fort. Bare det siste halve året har ting endret seg mye. Vi er inne i en kritisk fase.» Oljenæringa får med andre ord konkurranse om pengane, og det av sin hardaste konkurrent: Fornybar energi. Sjølv om Ertvaag seier han kjenner på dårleg klimasamvit, skjer fornybarsatsinga (ifølgje han sjølv) først og fremst for å tene pengar. At eit slikt fond satsar så tungt på fornybarsektoren viser at marknaden ventar at det er her veksten, òg økonomisk, vil kome i framtida. Vendinga til Hitecvision har ein parallell i aksjekursane til oljeselskapa. Dei har utvikla seg langt svakare enn innteninga i selskapa skal tilseie. Då meklarhuset Pareto inviterte olje- og offshoretoppar frå heile verda til Holmenkollen Park i Oslo i for ein månad sidan, innleia Pareto-sjef Christan Jomaas slik: «Det er ingen tvil om at investorene foretrekker grønn energi». Det er godt mogeleg at noko av dette skuldast investorar som ønskjer å stå fram som «grøne». Ei rekke pensjonsfond og liknande har jo slike krav. Men det har i utgangspunktet ikkje dei private investorane som Ertvaag tener. Les også: Vår Energi kjøper ExxonMobils andeler på norsk sokkel Hadde interessa for fornybar berre skuldast at investorane vil sukre investeringane med litt idealisme, ville dette ikkje sett så dårleg ut for oljenæringa. Profitt et idealisme til frukost. Då er det verre for næringa at det finst meir handfaste økonomiske argument for å styre unna olje: Frykta for «peak demand», altså det tidspunktet der etterspurnaden etter olje og gass snur og byrjar å falle. Viss ein trur at det skjer om fem eller ti år (og ikkje femti), vil det svekke verdien av oljeselskapa, sjølv om dei i dag betalar ut rause utbytte. Ingen veit når vendinga kjem. Men dess meir merkbare klimaendringane blir, dess meir folkeleg press vil det bli for politiske tiltak som får ned utsleppa. Skal tiltaka fungere, må dei gjere fossil energi dyrare og fornybar billigare. Viss ein samstundes får ein kraftig auke i investeringane i fornybar produksjon og -teknologi, vil det få ned prisen på fornybar endå meir og styrke dei i konkurranse mot fossilt brensel. Oljeselskapa vil dermed bli pressa frå to kantar, frå politikken og marknaden. Det vil bli eit problem for oljeindustrien, og for Norge. For klimaet og bedrifter som treng kapital til å satse på fornybart er signala frå investorane derimot godt nytt. Skal ein til dømes nå det svært ambisiøse 1,5 graders-målet må halvparten av energien vi i dag får frå fossilt brensel erstattast av fornybar energi dei neste ti åra. Det vil krevje enorme investeringar. Meldingane frå Stavanger og Holmenkollen viser at det faktisk kan skje.

Det er utgitt mange bøker om Alexander Kielland-ulykken. Er det noen grunn til å utgi en ny bok nå, nesten 40 år etter? I forordet skriver forfatteren at han vil forsøke å finne svar på hvorfor det fortsatt er så mange teorier om årsaken til ulykken. Hva skjedde ute i havet på Ekofisk i løpet av et par timer om kvelden den 27. mars 1980? Det ene av fem ben på det nedsenkbare borefartøyet «Alexander Kielland», som ble brukt som boligplattform, løsnet eller ble revet av. Fartøyet kantret og «Alexander Kielland» gikk til bunns. Mange overlevde, men 123 mennesker mistet livet. Det finnes fortsatt overlevende, skriver Skretting. Han mener de har viktige ting å fortelle om det som skjedde i de dramatiske minuttene. Men at de ikke ble hørt eller trodd. Mange har aldri kunnet akseptere den offisielle årsaksforklaringen fra Granskningskommisjonen. Skretting har hørt på hva mange av dem har å si og forteller deres historier. Store mengder arkivmateriale er blitt tilgjengelig for forfatteren. Dette materialet har Skretting brukt godt. Det nye kildetilfanget har gjort det mulig «å sjekke påstander, utfordre etablerte sannheter og sette ulike fortolkninger opp mot hverandre.» Så langt jeg kan se, har ikke forfatteren noen klar konklusjon, og dette er faktisk en av bokens store styrker. Dette er en bok om hva som hendte, hvorfor det hendte, og hvordan perspektivene endret seg etter hvert som tiden gikk. Fakta Bok: Alexander Kielland-ulykken. Tragedien, spillet og hemmelighetene som kunne ha veltet en oljenasjon. Kagge Forlag 2019 Forfatter: Tommas Torgersen Skretting. Han er journalist og nyhetssjef i Stavanger Aftenblad, og boken er basert på journalistisk arbeid i Aftenbladet Anmelder: Gunnar Nerheim er professor i historie ved UiS. Han har blant annet skrevet to bind av Norsk Oljehistorie (sammen med Tor Jørgen Hanisch). Først kom ulykken og det store sjokket. Etter hvert kom konsekvensene av ulykken i fokus – for ulike aktører fra den enkelte berørte til Phillips Petroleum, rederi, forsikringsselskaper, institusjoner ansvarlig for sikkerheten på sokkelen til statsministernivået. Fra ulykken skjedde og frem til i dag har det vært to hovedteorier om hva som var årsaken til ulykken: Her er Granskningskommisjonens konklusjon: En utmattingssprekk i ett av de horisontale stagene i undervannskonstruksjonen hadde vokst uten å bli oppdaget. Den 27. mars 1980 røk staget som en følge av bølgebelastninger dag ut og dag inn. Etter at staget røk, røk også beinet. Da beinet røk, mistet fartøyet stabiliteten og kantret. Ulykken var altså et resultat av konstruksjonsfeil. Foto: Knut Uppstad Den andre teorien lyder slik: «Alexander Kielland» ble forhalt bort fra Edda-plattformen på grunn av at været ble stadig dårligere rundt klokken 18 den 27. mars. Da ble det gjort en operasjonell feil. Fartøyet ble utsatt for langt større belastninger på ankrene enn tillatt. Dette førte til at det ene beinet ble brutt av og fartøyet kantret i løpet av få minutter. Hvis årsaken var konstruksjonsfeil, kunne ansvaret for ulykken plasseres i Frankrike – hos dem som hadde konstruert og bygd fartøyet. Hvis det ble begått en operasjonell feil, falt ansvaret for ulykken på dem som hadde det maritime ansvaret for operasjonen der og da, og de som hadde laget og godkjent prosedyrene. I det siste tilfellet ville ansvaret bli liggende i Norge – hos de ansatte i rederiet, hos ledelsen i rederiet, i Sjøfartsdirektoratet, Oljedirektoratet og Det Norske Veritas. Skretting har hatt tilgang til styreprotokollene for Stavanger Drilling II AS, som var ansvarlig for driften av «Alexander Kielland». Fortellingen han har skrevet med utgangspunkt i styreprotokollene må kunne sies å være noe av det beste i hele boken. Det samme gjelder hans gjennomgang av det franske materialet. Etter at Phillips Petroleum og gruppen av norske forsikringsselskaper hadde varslet et stort søksmål mot de franske selskapene som designet og bygde borefartøyet, oppnevnte Tribunal de Commerce i Paris sin egen undersøkelseskommisjon i mai 1982. Den franske kommisjonen leverte en rapport på rundt 430 sider i 1985. Den franske kommisjonen og franske domstoler kom til en annen konklusjon enn den «helnorske undersøkelseskommisjonen». Det endte med et forlik mellom de norske saksøkerne og de franske saksøkte i 1991, etter at det ble gjort til en politisk sak. Fremstillingen er en blanding av vitenskapelig historieskriving og journalistikk uten kilder. Det kan virke som om Skretting ofte har ansett det som overflødig å dokumentere med noter når han bygger på intervjuer med overlevende eller journalistkolleger eller politikere. Språklig er den omfattende bruken av historisk presens i en bok om fortiden trettende. Enkelte kapitler ville blitt langt lettere å lese ved små endringer i rekkefølgen av momentene. Etter hvert aksepterte jeg skrivestilen, og ble mest opptatt av forfatterens sobre gjennomgang av teorier om årsakene, drøfting av interesser og interessekonflikter på enkeltmenneskers nivå, mellom bedrifter og aktører, til konsekvenser på høyeste politiske nivå. Det jeg leste og refleksjonene rundt det jeg hadde lest, kom til meg om natten i halvvåken tilstand. Jeg lærte mye av denne boken som jeg vil ta med meg. Les også:  – Ulykken på «Kielland» skjedde like etter at jeg løsnet gangbrua – Overbelastning under den siste tauingen var årsaken til Kielland-ulykken    

I løpet av de siste uken har flere oljearbeidere oppdatert profilbildet sitt på Facebook med teksten «stolt oljearbeider». Jeg er også stolt.  Bak Facebook-aksjonen står Idar Martin Herland, som er elektriker på en av Equinors plattformer. Han mener det er grunn til å stå opp for olje- og gassbransjen og alle de som jobber der. Jeg kunne ikke være mer enig.  De nærmere 200 000 som arbeider direkte eller indirekte i næringen i Norge, er mennesker som hver dag bidrar til at vi andre kan leve de livene vi lever. Det er ingen grunn til å gå på jobb og skjemmes. Det er kun én ting som gjelder: Gå på jobb og vær stolte.  Den norske velferden På 50 år har olje og gass fra norsk sokkel gitt oss en velferd andre land bare kan drømme om. Det skyldes en ønsket politikk med bred støtte i Stortinget.  I dag kommer hver femte krone på statsbudsjettet fra olje- og gassinntektene. Det er penger som går til blant annet skoler, sykehus og veier over hele landet, samt en offensiv klimapolitikk. Olje- og gassnæringen er også vår største distriktsnæring. Få tenker på hjemkommunen min, Hadsel i Nordland, som en typisk oljekommune. Likevel er 90 mennesker der som er knyttet til oljenæringen. De samlede inntektene fra olje- og gassnæringen til kommunen vår er 60 millioner kroner hvert år, ifølge konsulentselskapet Menon. Uten næringen kunne en altså ikke bodd der vi bor, herunder i min bygd Hennes.  Inntektene vi får fra næringen skyldes at olje og gassen vår er etterspurt. De fleste analyser viser at det vil være stort behov for de ressursene i flere tiår fremover. Vi i Norge skal bidra til å dekke litt av dette behovet, selv om vi i dag bare produserer to prosent av oljen på verdensmarkedet, og tre prosent av gassen.  Klima- og energiutfordring Tilgangen på energi er en av flere utfordringer verden står overfor. Disse er for øvrig nedfelt i FNs bærekraftsmål; Blant annet å utrydde fattigdom, anstendig arbeid og økonomisk vekst, rimelig og ren energi til alle, samt å motvirke klimaendringene. Klima- og energiutfordringene verden står overfor er globale og henger sammen. De må derfor løses samtidig gjennom internasjonalt samarbeid. Derfor fører Regjeringen en ambisiøs klimapolitikk både nasjonalt og internasjonalt. Vi vil melde inn et forsterket klimamål til FN i 2020. Vi vil redusere de ikke-kvotepliktige utslippene med minst 45 prosent i 2030 sammenlignet med 2005. Ute har vi aktivt bidratt for å få på plass et internasjonalt klimaregime med effektive energimarkeder med CO2-avgifter og kvoter. Regjeringen satser også tungt på fremtidsrettede energiløsninger, og vi satser aktivt innen CO2-håndtering – også i statsbudsjettet for 2020.  – Søk dere til petroleumsfag Noen mener svaret på klimautfordringen er at Norge slutter å produsere olje og gass. Jeg er dypt uenig. Som tidligere ordfører vet jeg hva det ville bety for lokalsamfunnene om disse inntektene og arbeidsplassene forsvant.   I vår var vi vitne til en oppgang i antall søkere på Universitetet i Stavanger til petroleumsfag. Min  oppfordring til unge i dag, er at enda flere søker seg til petroleum. Med den utdanningen kan dere videreføre den gode kompetansen, som også kan brukes på andre områder enn olje og gass, i tillegg til at dere kan bidra til å løse klimautfordringene.   Mitt mantra som olje- og energiminister er at dersom Norge skulle redusere sin produksjon av olje og gass, vil det bli erstattet av økt produksjon i andre land, mye av den fra steder med langt svakere klimaregulering og høyere utslipp enn norsk sokkel. I gjennomsnitt er utslippene fra olje og gass produsert på norsk sokkel om lag halvparten av gjennomsnittet globalt.  Gass Gass til erstatning for kull er dessuten et raskt og kostnadseffektivt klimatiltak. Gass støtter også opp under fornybarkilder som sol og vind med sterkt varierende produksjon.  Er gass redningen for et kullavhengig Europa og en bro til fornybarsamfunnet, eller er den bare en del av problemet? Det har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her:   Det vi vet med sikkerhet er at å redusere vår egen produksjon av politiske hensyn vil gi drastisk lavere inntekter til velferdssamfunnet og samtidig undergrave titusenvis av lønnsomme arbeidsplasser i hele landet. Altså stort tap for oss som samfunn, men neppe noen gevinst for verdens klima.  Jeg er glad for at Idar Martin Herland, og alle de som jobber i petroleumsnæringen, er stolte av jobben sin. Den er viktig, både for vårt eget land og for en mer bærekraftig verden der også klimautfordringen håndteres. Kunnskapen han og andre menn og kvinner i næringen besitter er viktig for omstillingen vi er i gang med for at Norge skal bli et lavutslippssamfunn.  Vi har mange grunner til å være stolte over oljearbeideren – tusen hjertelig takk.       

På Atlantic Hotel i Stavanger møter jeg en nederlender. Han heter Mark van Baal, og han er ganske oppskjørtet etter å ha vært i debatt med Bjørn Lomborg, dansken som blant annet er beskrevet som en av de 10 mest respekterte klimaskeptikerne. I oljebyen Stavanger møter van Baal en del motbør. Det er kanskje ikke så rart, for hans prosjekt, organisasjonen Follow this, har som mål å røske opp i oljeindustrien fra innsiden. Men mer om det senere. Protester Søndag presenterte Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) en rapport, United in Science. Denne viser tydelig gapet mellom målene og realitetene. Den viser at over de siste årene har stigende havnivå, global oppvarming, smeltende is og utslipp av CO2 akselerert. Fredag deltok mange millioner mennesker i klimastreik i et stort antall byer i verden. Unge mennesker krever at politikerne nå tar ansvar og setter inn tiltak som virker. – Grønn omstilling og flyreiser til Kypros for 300 kroner? Glem det! Men vi lever i dag i to virkeligheter. En der de unge tar til gatene. Og en annen der en rekke verdensledere har sterke bindinger til de industriene som slipper ut mest. Mange er kritiske til protestene, eller bruker klimafornektelse som et politisk instrument. Mandag møtes rundt 60 land i New York til klimatoppmøte. Verdensledere som Tysklands statsminister Angela Merkel, Frankrikes president Emmanuel Macron, Storbritannias statsminister Boris Johnson, Indias statsminister Narendra Modi og vår egen statsminister Erna Solberg kommer, men det gjør ikke Donald Trump. FNs generalsekretær António Guterres har sagt han ønsker konkrete planer på toppmøtet, ikke taler. Men samtidig har Trump i USA fjernet eksisterende klimareguleringer og varslet at han vil trekke landet ut av Parisavtalen. Scope 3 Her er det en engasjert nederlender kommer inn. Van Baal startet Follow this i 2015, etter at han innså at han ikke ville få gjennomslag for ideene sine i arbeidet som journalist. Og fordi kona sa at det ikke er sexy med en mann som etterpå sier «hva var det jeg sa?». Follow this får penger fra sponsorer og jobber for å overbevise investorer og aksjonærer til å stemme for resolusjonen de fremmer på oljeselskapenes generalforsamlinger. FN-sjefen får ikke nye klimamål fra Norge Resolusjonen går ut på at oljeselskapene ikke bare skal rapportere inn og ta ansvar for utslippene i produksjonsfasen. Men også utslippene som kommer fra bruken av olje- og gassprodukter. Disse står for mellom 80 og 90 prosent av utslippene. På fagspråk heter dette Scope 3. For mens ungdommer fra hele verden tar til gatene for å prøve å tvinge politikerne til å ta grep om klimakrisen, mener van Baal at den eneste veien å gå er gjennom oljeselskapene. Fra innsiden. – Det er oljeindustrien som er ’make or break’ for å nå målene i Parisavtalen, sier van Baal. Det skjer Og det skjer noe. Investorer driver med risiko. De er ikke først og fremst drevet av et sterkt engasjement for klima, men de er ikke interesserte i å putte penger i noe med for stor risiko. Investorer og aksjonærer krever derfor i økende grad at oljeselskapene er åpne om hva de slipper ut. Klimaendringer har blitt en stor risiko. Ødeleggelsene som kan komme dersom klimaendringene virkelig skyter fart og oppvarmingen blir på over 2 grader, kan komme til å koste mye mer enn tiltakene. Van Baal vil ikke nødvendigvis at investorene skal trekke pengene sine ut av oljeselskapene. Han vil at de skal kjøpe seg inn og kreve endring, slik at styre og ledelse ikke har noe annet valg enn å sette fart på omstillingen. Og bruke kompetansen i selskapene til dette. Hør podkast om hvordan klimaendringene kan påvirke norsk økonomi: Selskaper snur Og det har siden 2017 vært bevegelse. I 2018 klarte Follow this gjennom investorer å presse fram endringer hos Shell. Resolusjonen fikk støtte fra 6,3 prosent av aksjonærene. Selskapet endret i etterkant målene sine, og skal nå kutte utslippene også fra olje- og gassproduktene, som diesel og bensin. I 2018 var Shells direkte utslipp på 95 millioner tonn CO2-ekvivalenter. De indirekte utslippene var derimot på 599 millioner tonn. Også i BP går det rykter om at det er endringer på vei, etter at resolusjonen fikk støtte fra 8,4 prosent av investorene. Van Baal var til stede på Equinors generalforsamling i mai. Resolusjonen fikk støtte fra 12 prosent av de uavhengige aksjonærene, inkludert kommunenes pensjonsselskap, KLP. Equinor har ikke ennå sagt noe om at de har planer om å inkludere alle utslippene i sine mål. Avhengig av økonomisk støtte, vil van Baal ta resolusjonen sin med også til andre oljeselskaper. Han tror at oljeselskapene, hvis de ikke blir tvunget til endring, til slutt vil gå konkurs. Men ikke før om 30 år, og da er det for sent å begynne med tiltak. Endret bilde Scope 3 er elefanten i rommet, sier van Baal. Det alle oljesjefer er redde for. Det er jo kanskje ikke så rart når de risikerer å få ansvar for alle utslippene, ikke bare rundt 5 prosent. Da vil de ikke kunne sminke på tallene. Kan norsk oljeindustri, hvis de må ta med utslippene fra alle oljeproduktene, fremdeles skryte av at utslippene er de laveste i verden? Neppe. Oljeselskapene snakker fint om omstilling, men i Equinor bruker de fremdeles bare rundt 5 prosent av investeringene på fornybarprosjekter. Og målet er mellom 15 og 20 prosent i 2030, hvis det er lønnsomt. Sjansen for at det skjer noe stort på det globale politiske plan er heller liten, til tross for stort engasjement fra ungdom. Da er det investorene kommer inn, for er det noe det er lett å forstå for en som driver butikk er det penger. Å tvinge oljeselskapene til endring fra innsiden kan derfor være det som skal til for å kutte utslippene.