Regjeringens visjoner for havnæringene er prisverdig, det er en tydelig erkjennelse av hvor verdifull Norskekysten er for å trygge en bærekraftig økonomi og det velferds-Norge vi kjenner i dag. Men visjonene må følges opp av handling, og de må svare for flere kriterier, hvor miljø, bærekraft, bosetting, og verdiskapning er viktige element.
Skal Norge videreutvikle seg som havnasjon så må det bo folk langs hele kysten, for uten folk vil vi ikke klare å utvikle å skape nye verdier og arbeidsplasser. Noen tror det er nok å bygge opp et finansmiljø rundt børsen i Oslo, eller en næringsklynge på Marineholmen i Bergen, slik er det ikke.
Verdiene skal hentes opp av havet, da må folk også bo ved havet, kysten må befolkes, og det må være levende lokalsamfunn, og et variert næringsliv.
Havbruksnæringen skaper et spekter av spennende arbeidsplasser, ikke alle arbeidsplassene våre er høyteknologiske, vi trenger også «hardware», de som løyser svetten og tar i et tak. Samtidig trenger vi teknologisk, så vel som biologisk og markedsmessig kompetanse. Vi trenger hele dette spekteret med arbeidsplasser på kysten, for å gi grobunn til vekst og nyskaping, i tråd med regjeringens visjon og strategi.
Slaktebåten Norwegian Gannet har på sett og vis ført oss til en korsvei hvor både næring og politiske myndigheter må stille spørsmål for veivalg videre. Havbruksnæringen har alltid vært innovativ. Sterke personligheter har drevet næringen fremover i stort tempo, uten subsidier og støtteordninger, prisgitt den til enhver tids gjeldende markedsadgang, med konkurransekraft og kostnadseffektivitet som viktige mål parameter.
Den pågående disputt mellom norske myndigheter og Norwegian Gannet er en pølse i slaktetiden, den er for en digresjon å regne i forhold til spørsmålet om bananrepublikk og «lys i husan».
For det er liten tvil om at miljøaspektet ved slaktebåten Norwegian Gannet er positivt, transport bør i langt større grad flyttes fra vei til sjø.
I forhold til dyrevern og smittevern er også løsningen god, det er det ingen grunn til å tvile på det.
Høyst sannsynlig vil også slaktebåten være mer kostnadseffektiv, sammenlignet med mange slakte- og pakkeanlegg langs norskekysten. Disse bedriftene skal kjempe om det samme råstoffet, og da skal det ikke mye realitetsorientering til for å forstå at en rekke bedrifter og arbeidsplasser står i fare for å forsvinne. Allerede i dag er det for lite råstoff, og det blir ikke mer av å introdusere et nytt slakteri, det blir bare flere som skal kjempe om det samme, og da er det den økonomiske tyngdekraften som gjelder.
Få med deg denne rykende ferske episoden av podkasten Det vi lever av:
I slaktebåt-saken har det vært mye debatt om norsk eller utenlandsk arbeidskraft. Noen går så langt at de mener at norsk statsborgerskap er et kriterium for å måle verdien av en arbeidsplass.
For oss som bor på Byrknesøy fortoner det seg litt annerledes, 85 % av arbeidsstokken på vårt slakteanlegg er av utenlandsk opprinnelse, de arbeider på fast kontrakt med norsk tariff, de skatter til kommunen, de handler på nærbutikken, de har barn i barnehage og på skole, de blir gradvis en del av vårt lille samfunn med 350 innbyggere. Det er verdifullt for oss, verdifullt for kommunen, og det er verdifullt for samfunnsutviklingen fremover.
Vi her ute er mest opptatt av norske politikere og deres evne til å tilrettelegge for økt konkurransekraft for norsk industri, at de må være mer opptatt av verdiskapning og arbeidsplasser i Norge, fremfor skattlegging, og at de må evne å ta strukturelle grep som trygger både miljø, verdiskaping og bærekraftig bosetting i et langsiktig perspektiv.
Det foruroligende med slaktebåt-konseptet er at den bidrar til å gjøre Norge om til en ren råstoffleverandør. Den slår beina under regjeringens visjoner om at vi skal få større verdiskapning ut av fisken, mer bearbeiding og høyere sysselsetting. Før vi vet ordet av det så ender vi opp som en bananrepublikk, med det som konsekvens at vi avfolker kysten.
Som næring kan vi ikke være negativ til en utvikling som utfordrer oss verken på miljø eller konkurransekraft, men vi må gi innspill til hvordan politikerne kan gi næringen bedrede rammevilkår og konkurransekraft.
En ting er markedsadgang, handelspolitikk og tollsatser på hel eller bearbeidet norsk fisk. En annen ting er å bidra til å gjennomføre strukturelle grep som både ivaretar konkurransekraft og utviklingsmuligheter, og gi et bidrag til det «grønne skiftet».
Vi mener derfor det er viktig at staten etablerer sterke insentiver gjennom tilskudds- og garantiordninger til å få opp en solid kystbasert infrastruktur, slik at vi kan ta fisken på kjøl, ferdig pakket og bearbeidet, ut i verden, fersk eller frossen.
Regjeringen har allerede fått fart på Stadt skipstunnel. Det er et godt tiltak som kan gi økt regularitet og sikkerhet for skipsfarten. Men for at denne samfunnsinvesteringen ikke bare skal bli benyttet av turister, må det komme noe mer.
Det må bygges kaianlegg for utskiping av fisk fra Norge i tilknytting til slakteri og bearbeidingsanlegg, båtruter fra Norskekysten til kontinentet må etableres. Årlig eksporteres det fisk fra Norge for nærmere 100 milliarder. Mesteparten går landeveien og 70 % av dette er laks og ørret.
Næringen er fragmentert og spredt over store geografiske områder. Derfor må myndighetene på banen å ta initiativ, om en skal lykkes. Da vil mye av fisken gå fra vei til sjø, vi får grunnlag for vekst og sysselsetting, og kan bidra slik myndighetene ønsker til å nå klimamålene. Det er smart!
Ved å flytte litt infrastrukturpenger fra vei til sjø, vil dette være et av de mest miljøvennlige tiltak som kan gjøres. Vogntog vil forsvinne, veinettet får mindre slitasje, lavere vedlikeholdskostnader og lavere investeringsbehov. Samtidig som det øker trafikksikkerheten.
Havbruksfondet fordelte i fjor 2,4 milliarder til kommunene, de fleste kommunene pløyde midlene direkte inn i drift, eller til andre investeringer. Lite av disse midlene har gått til næringsutvikling.
Hvorfor ikke gjøre Havbruksfondet til et «Grønt» fond? Fjorårets utdeling ville vært tilstrekkelig til bygge utskipningsanlegg langs hele norskekysten. Det ville trygget arbeidsplasser og gitt rom for utvikling av nye. På sikt vil det også være den beste investeringen for å i fremtid å trygge en god kommuneøkonomi.
Det må være et drømmescenario for en miljøbevisst politiker å kjempe for en flåte høyteknologiske lasteskip som bunkrer LNG på Mongstad, som tar fersk og frossen fisk fra hele Norskekysten å leverer direkte på terminal i Amsterdam. Skip som siden laster opp med tulipaner og andre varer på retur til Norge, som kan leveres terminaler i Stavanger, Bergen, Ålesund og oppgjennom hele kysten.
Og viktigst av alt, en slik løsning vil berede grunnen for en enda mer bærekraftig fremtid for havnæringene langs norskekysten.
Dette er muligheten til å få i pose og sekk, både et grønt skifte, opprettholde bosetting, og skape nye fremtidsrettede arbeidsplasser. Det er vitterlige et columbi egg det burde kunne være tverrpolitisk enighet om å klekke.
Politikerne kan ikke tvinge næringen til å oppheve de økonomiske lovene. Fornuften per i dag vil tilsi å få fisken ut av Norge raskeste og rimeligste vei.
Slakting kan vi gjøre på kjøl, fri for eiendomsskatt, elavgift, arbeidsgiveravgift, mineraloljeavgift, med rederiskatt og nettolønnsordning, eller ved utflagging av fartøy, med utenlandsk mannskap og utenlandske eiere, mens pakking og bearbeiding kan foregå i Danmark eller Polen, fjernt fra norske lønnstariffer.
Dette handler om hva vi skal leve av i fremtiden, om sysselsetting og verdiskapning på norsk jord, om bosetting, og om grunnlaget for velferdsstaten.
Stortingspolitikerne har et knapt tidsvindu for å gi et signal om hvor de vil, for allerede nå er investeringer i landbasert bearbeiding i Norge satt på vent, slakterier står tomme, folk permitteres, og brønnbåter selges.
Vi skal skape verdiene, men det opp til de folkevalgte å tilrettelegge for fremtiden, bananrepublikk eller «lys i husan».
Regjeringen har i Nasjonal Transportplan for 2018-2029 erklært at sjøtransporten og havnene skal styrkes. Det skulle bare mangle. Skipsfarten utgjør 80 prosent av godstransporten i Norge målt i transportarbeid, og havnene er et sentralt ledd i vårt nasjonale logistikksystem. Nå er havnenes rammebetingelser og fremtid høyst usikker.
Kan bli tappet
En stor andel havner langs kysten eies i dag av kommunene. De er finansiert gjennom brukerbetaling i form av avgifter, gebyrer og vederlag til hver enkelt havn. Disse inntektene er bundet til investeringer og drift av havnen. På vegne av sjøtransporten frykter vi at regjeringen gjør alvor av et omstridt forslag om å såkalt «liberalisering av havnekapitalen». Det betyr at kommunene kan tappe havnene for kapital, legge ned havnen og bruke arealene til noe annet, på tross av nasjonale målsettinger om at sjøtransporten skal erstatte veitransport.
Et lovutvalg la våren 2018 frem et svært omdiskutert forslag om en liberalisering av havnekapitalen. Kritikken mot forslaget var at dette ville føre til en sterk svekkelse av sjøtransportens konkurransekraft og være i direkte motstrid med regjeringens og stortingets vedtatte mål om å flytte last fra land til sjø. Regjeringens nyoppnevnte regelråd konkluderte med at forslaget var for dårlig konsekvensutredet, og ga «rødt lys» for et slikt forslag. Næringen slutter seg til denne vurderingen, og mener det vil være svært uheldig å foreslå en liberalisering uten at man kjenner konsekvensene.
Omleggingen til lavutslipp
Infrastruktur i havner er svært kostbart og bygging av ny infrastruktur krever store investeringer. Omleggingen til lavutslippssamfunnet krever også ekstraordinære investeringer i havnene som skal tilby ulike typer grønne drivstoffløsninger til skip i fremtiden. I kommunene er det også stort press på areal, særlig i vekstområder rundt byene.
Vi frykter havneinteressene vil tape i kampen mot andre kommunale interesser ved en frigivelse av havnekapitalen. Dette vil føre til at langsiktige investeringer i havnene nedprioriteres. Det vil kunne gjøre havnene mindre effektive, og i ytterste konsekvens kan hele havnedriften nedlegges og arealene omreguleres.
Staten må ta ansvar
Vi kan ikke forvente at kommunene tar det hele og fulle ansvaret for at Norge har en god havnestruktur. Kommunene har sine egne innbyggeres interesser å ivareta. Både kommunene og næringen forventer at staten tar ansvar for at viktig nasjonal infrastruktur ivaretas.
Ved å pålegge kommunene hele ansvaret for å bestemme havnenes skjebne, er risikoen stor for at viktige havner nedprioriteres eller legges ned. Dette vil gjøre at en enda større del av godstransporten inn til de store byene vil gå på lastebiler. En slik omlegging vil ha en rekke negative effekter for samfunnet. Det blir blant annet større utslipp, lengre køer, flere ulykker og økt slitasje på veiene.
Nasjonale hensyn
Om regjeringen vurderer å gi kommunene enda større makt over norsk havneinfrastruktur, er det avgjørende at nasjonale hensyn kommer først.
Regjeringsplattformen har tydelige mål om å fremme en grønn skipsfart og grønne havner. Ny havnelov må støtte opp om den slik målsetting. En liberalisering av havnekapitalen vil i denne sammenheng være et stort feilgrep.
Digital transformasjon diskuteres, drøftes og innføres over en lav fjøl på tvers av organisasjoner i hele verden. Den maritime sektor er ikke annerledes, den største forskjellen er nok at vi er litt treigere enn andre industrier.
Foredragsholdere snakker om selskaper som Apple, Microsoft, Amazon, eksemplene som brukes er fantastiske og til dels umulig å forstå at er mulig, selv den mest usikre CFO blir overbevist. Når prosjektene først starter skjønner vi ikke hvorfor det tar så lang tid eller hvorfor hele prosjektet feilet.
Er det fordi vi fokuserer feil, eller fordi vi satser for høyt? Jeg tror det er fordi vi rett og slett tror at den digitale transformasjonen skjer uten at vi har den fulle forståelse for å skape en slik suksess, og at vi er avhengig av å endre hvordan vi tenker.
Samhandling mellom IT og forretning
For å få en suksessfull implementasjon av digitalisering er det krav til både endringsvilje og en god kombinasjon mellom forretningen og de riktige ressursene innenfor IT. Det er to hovedkategorier for å realisere digital transformasjon.
Den tradisjonelle modellen viser til at forretningen ber om nye funksjoner fra IT. Det motsatte er hvor IT er et satsingsområde og utvikler digitale løsninger som skal effektivisere organisasjonen. Mens den forretningsdrivende modellen skaper liten suksess for kreative og fremtidsrettet utvikling, vil det i et IT-drevet digitaliseringsløp være behov for å øke investeringen for å klare å skape nye muligheter. Ofte kommer det flere muligheter enn organisasjonen er klar for å utnytte.
Kombinasjon
Klarer man å kombinere IT og forretningen vil innovasjonen ofte ta noe lenger tid, men muligheten for å realisere prosjekter med suksess er betraktelige høyere. Arbeidsmetodikken er også viktig for å skape gode resultater. En digitalisering satsning bør gjerne deles opp i flere faser basert på behov.
Ifølge Gartner har halvparten av alle CEOer ikke noe mål på digital suksess i bedriften. 56 prosent av de som har etablert mål ser en forbedring på inntjeningen sin. I samme undersøkelse spurte Gartner bedriftslederne hvem som ble utfordret av styret for å fokusere på digitalisering, 47 prosent mente de ble presset av styret, 20 prosent av disse hadde digitalisering som høyeste prioritet, og 22 prosent hevdet at digitalisering var kjernen til deres forretningsmodell. Selskapene som suksessfullt implementerte digital teknologi så ikke på det som noe ekstra, men som en nødvendighet for fremdeles å være relevant i markedet.
Den store forandringen
I mangel på gode oversettelser av ordet «digital disruption» er det viktig å fremheve betydningen av de som ser muligheter ingen andre ser, og tar avgjørelser for å endre den prosessen vi har fulgt i alle år for å effektivisere organisasjonen. Spørsmålene som må stilles i dagens teknologi er ikke de samme som vi brukte for 1, 4 eller 8 år siden. I dag kan være den dagen hvor konkurrenten kommer på markedet for å ta over for det du gjør i morgen.
Hilde Øvrebekk
har jobbet som oljejounalist i en årrekke. Hun er nå fast kommentator i Stavanger Aftenblad.
På onsdag denne uken var “halve Norge” samlet i London for å høre om hvor mye penger Equinor tjente i fjor. Konsernsjef Eldar Sætre fortalte at selskapet har levert utover alle forventninger.
Det skyldes at de har kuttet kostnader, og at oljeprisen gikk opp betydelig sammenlignet med foregående år. Selskapet har aldri hatt så mye kontanter, og de venter at det skal gå godt også framover.
Vi nyter alle godt av dette. I fjor tjente staten 264,1 milliarder kroner fra kontantstrømmen fra oljeindustrien. Bare utbyttet fra eierandelen i Equinor var på 14,8 milliarder kroner.
Mye penger
Inntektene fra olje og gass utgjør 21 prosent av statens totale inntekter. 41 prosent av eksportinntektene i Norge kommer fra olje- og gassnæringen.
Vi har spart over 8600 milliarder kroner i Oljefondet, som skal sikre at vi har penger til å lette på pensjonsforpliktelsene i mange år framover.
Oljeindustriens ypperste talsmann, administrerende direktør i Norsk olje og gass Karl-Eirik Schjøtt Pedersen, liker å trekke fram hvor mye vi har tjent på olje og gass. Og i fjor sommer la bransjeorganisasjonen ut en video der budskapet var: «Det er kun én ting som kan erstatte oljen: Nye olje- og gassfelt».
Oljeindustrien fortsetter å snakke om penger. Men mens den eldre generasjonen ser tallene, ser de unge klima.
Stans i oljeleting
I oktober i fjor vedtok AUF å kjempe for en styrt avvikling av oljeindustrien innen 2035. Venstre og KrFs ungdomspartier vil ha full stans i oljeleting og nei til alle nye konsesjoner på norsk sokkel.
Sosialistisk Ungdom, Senterungdommen, Grønn Ungdom og Rød Ungdom krever at Norge ikke skal åpne nye olje- og gassfelt.
På Solakonferansen i januar sa IKM-grunder Ståle Kyllingstad til Dagens Næringsliv at han var «sjokkert» over AUF og de andre ungdomspartiene.
Han mener skoleverket har sviktet når så mange unge ikke har skjønt betydningen av oljesektoren for norsk økonomi.
AUF-leder Ina Rangønes Libak svarte på Kyllingstads anklager om uvitenhet med at det «sjelden blir god dialog når man klistrer merkelapper på hverandre». Hun sier at ungdommene ikke er naive, men at de ønsker seg en dialog om hvilken plan oljebransjen har for å hindre arbeidsledighet når omstillingen skjer.
Omdømme
Tidligere denne uken holdt Sigbjørn Aanes, tidligere Erna Solbergs høyre hånd og nå partner i First House, et innlegg på Offshore Strategikonferansen i Stavanger. Der snakket han om industriens omdømme og kommunikasjonsstrategi.
Han sa at en av de tingene oljeindustrien sliter med er å lytte. De er veldig flinke å gi svar, men hører ikke på andres argumenter. Det er en opplevelse både de yngre har og som det også snakkes om i stortingskorridorene, ifølge Aanes.
Oljeindustrien har også klart å vende folk mot seg, spesielt i Nord-Norge. Der har de skapt forventninger og reist rundt med løfter som ikke har blitt innfridd.
Er omdømmet til oljeindustrien høyere eller lavere enn oljeprisen, spurte Aanes.
Lavere oppslutning
Og tallenes tale er klar. I januar utførte Sentio på oppdrag fra Klassekampen en spørreundersøkelse som viste at 59 prosent ikke mente Norge bør stoppe letingen etter nye olje- og gassforekomster.
Det er et flertall, men snur man det på hodet er det 31 prosent som mener at vi bør slutte. Og sammenligner vi med 2011, var det en oppslutning på hele 88 prosent for oljeindustrien. Det er en ganske dramatisk endring.
I Oslo mente 49 prosent at det er riktig å stanse jakten etter nye olje- og gassforekomster.
Nylig gikk Arbeiderpartiets Espen Barth Eide ut og sa at vi må tåle å diskutere leterefusjonsordningen. Han ble kjapt sablet ned av sin egen partileder Jonas Gahr Støre.
Skatteregimet for oljebransjen har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her:
De unges inntog
Men det er verken Barth Eide eller Støre som er de framtidige lederne. Det er de unge som skal styre landet om noen år, og det er blant disse skepsisen til oljeindustrien øker. Til og med i Unge Høyre snakkes det om vern av Lofoten og Vesterålen, ifølge Aanes.
Aanes mener at det som preger industrien mest er at de har vært for opptatt av de som allerede har makt. De har glemt de som kommer til å få makt. De unge snakker de ikke med, men til.
De unge er ikke dumme. Det er flere som har pekt på Equinors reklamer det siste året, der selskapet beskriver seg selv som «et bredt energiselskap». Det er selvfølgelig positivt at Equinor investerer i sol og vind, men disse investeringene utgjør i dag 5 prosent av alle investeringene, ifølge Sætre. Målet er 15–20 prosent innen 2030, gitt at det er lønnsomt nok.
Beskjeden er egentlig at selv om vi skal investere litt mer i fornybar energi, skal vi fortsette med olje og gass i flere tiår framover.
Omstilling og olje
Mens Oljedirektoratet sier at vi bare har utvunnet halvparten av oljen og gassen på norsk sokkel og har 50 år igjen, vil AUF-lederen ha svar på «hvordan man når 1,5-gradersmålet uten omstilling.»
Oljeindustrien er opptatt av å rekruttere de unge. Men de unge velger ikke lenger en industri de ikke har tillit til.
Derfor må industrien finne en ny måte å snakke med de unge på. De er nødt til å lytte, og gi svar på spørsmålene. Kanskje til og med tørre å ta diskusjonen om leterefusjonsordningen.
Vi på Vestlandet kan le av de i oljeskyggen som tror at pengene bare ruller inn i Oljefondet. Men det er ikke lurt å le for høyt og sette merkelapper på andre.
Å snakke om penger er ikke nok.
Hans K. Mjelva
Er fast kommentator i Bergens Tidende.
Av og til kjem ei oppfinning som er langt meir effektiv enn gamlemåten. Bilen som overtok for hesten. Dampskipet for seglskipa. Spinnemaskina for rokken.
Dei fleste nyvinningar møter motstand, spesielt frå dei som taper på endringa. Kuskane, seglskipsreiarane og vevarane. Men på sikt har samfunnet tent på endringane. Effektivitetsbetringa har gjeve folk betre liv og skapt grunnlag for nye arbeidsplassar.
Ein skulle tru at ei regjering med tre liberale og teknologioptimistiske parti i spissen ville forsvare eit slikt verdsbilete. Men i saka om skipet «Norwegian Gannet» har det liberale idealet grunnstøtt.
Det revolusjonerande med «Norwegian Gannet» er at skipet gjer at ein ikkje lenger treng fleire av bedriftene som er bygd opp rundt fiskeoppdrett i Noreg. Skipet syg opp laks direkte frå merdane, slaktar dei i fabrikken om bord, kjøler den ned og siglar til Hirtshals i Danmark med fisken. Der blir han pakka og sendt vidare med trailer til kundane på kontinentet.
Med denne båten treng ikkje oppdrettarane lenger tenestene til norske brønnbåtar og norske lakseslakteri. Dei treng heller ikkje alle trailerane som fraktar fisken gjennom Noreg, og ut i verda.
Metoden er bra for dyrevelferd, klimautslepp og kvalitet på fisken. Ein båtlast vil åleine erstatte 85 fullasta trailerar på tronge vestlandsvegar. I tillegg vil nyvinninga kunne spare oppdrettarane for store utgifter, i alle høve så lengje Hav Line, som driv «Norwegian Gannet», ikkje får monopol.
Dette skipet åleine har kapasitet til å ta unna ti prosent av den samla norske lakseproduksjonen. I teorien kan difor ti slike skip ta seg av all lakseeksporten frå Noreg.
Ei slik nyvinning møter sjølvsagt motstand frå dei som eig og jobbar på brønnbåtane, i lakseslakteria og trailerselskapa. Men å tvihalde på ein tungvint driftsmåte vil aldri halde i lengda.
Ideen er så enkel at oppdrettarar i andre land raskt kan finne på å kopiere han, og dermed presse norske oppdrettarar til å gjere det same.
Difor har då òg norske styresmakter støtta «Norwegian Gannet», mellom anna med 29 millionar frå Enova, Kystverket og eit forskingsfond. Dåverande fiskeriminister Per Sandberg (Frp) forsvarte skipet så seint som i april 2018, som «eit godt tilskot til oppdrettsnæringa».
Men no har Noreg fått ein ny fiskeriminister, Harald Tom Nesvik (Frp). Han kom direkte frå jobben som samfunnskontakt og medieansvarleg i verdas største brønnbåtreiarlag, Sølvtrans i Ålesund.
«Det som er viktig for meg å signalisere er at jeg er opptatt av å ha flest mulig arbeidsplasser i fiskerisektoren i Norge», sa Nesvik, då BT intervjua han i september, kort tid etter han tok over som fiskeriminister.
Det som har skjedd sidan, viser at han er viljug til å gå langt for å følgje sine eigne signal. I november gav Mattilsynet sentralt grønt lys for at «Norwegian Gannet» kunne starte opp, etter at Hordalands-avdelinga først sa nei.
Men Nærings- og fiskeridepartementet overprøvde Mattilsynet og nekta skipet å ta med fisken til Danmark. Argumentet er at nyvinninga kan skade ryktet til norsk laks, fordi laksen ikkje er kvalitetssortert i Noreg.
Hav Line har svart med at dei kan sortere laksen på eit tollager i Hirtshals, og så returnere fisk som ikkje lever opp til kvalitetskrava tilbake til Noreg.
I mellomtida har Hav Line allereie byrja laksefrakten, etter at Bergen tingrett sette til side departementets vedtak på nyåret.
Men Nesvik gjev seg ikkje. På oppdrag frå Nærings- og fiskeridepartementet har Mattilsynet foreslått å endre forskrifta for såkalla produksjonsfisk, ved å få inn eitt ekstra ord om at sorteringa av fisken skal skje i «innenlands». Det kan sette ein effektiv stoppar for «Norwegian Gannet».
Dessutan har departementet fått inn ei formulering i den nye regjeringsplattforma, som er meint å signalisere at heile regjeringa kjem til å kjempe mot «Norwegian Gannet». Dei fremste forsvararane for skipet, Vestland Høgre, meiner dei no har tapt saka.
Fiskeriminister Nesvik står hardt på at saka handlar om kvalitet. Argumentet er syltynt, men forståeleg: Det er slike argument, kvalitet, dyrehelse, tryggleik, ein må bruke for å omgå internasjonale avtalar som skal sikre fri og rettvis handel.
Og det er høgst truleg det dette handlar om: å finne ein lovleg måte innanfor EØS-avtalen å stoppe nyvinninga.
For eit land og ei regjering som står på barrikadane for å bevare eit fritt og regelbasert internasjonalt handelssystem bør det vere eit problem.
Merknad: Opplysninga om høyringsforslaget om å endre forskrifta for produksjonsfisk er lagt til nokre timar etter at kommentaren først vart publisert.
Kommentaren var først publisert i Bergens Tidende.
I BT av fredag 28. desember står stortingsrepresentantene Liv Kari Eskeland (H) og Lars Haltbrekken (SV) frem og maner til CO?-kutt i oppdrettsnæringen. I Dagens Næringsliv fredag 21. desember skriver statsminister Erna Solberg i spalten «Med egne ord» at utslippene skal ned, næringslivet må bli smart, grønt og nyskapende.
Norge eksporterer rundt 1,2 millioner tonn oppdrettslaks i året. Dette tilsvarer nesten 67.000 vogntog, eller et vogntog ut av landet hvert åttende minutt.
I november 2018 sto slaktebåten «Norwegian Gannet» ferdig, registrert i norsk skipsregister (NOR), bemannet med norsk mannskap og med hjemmehavn Bergen. Båten skal slakte laks rett fra merdene, ta den skånsomt om bord, bedøve fisken, sløye den og transportere den i kaldt sjøvann direkte ut i markedet. Med denne båten spares flere håndteringer av laksen, brønnbåt-transport fra merd til land og trailertransport ut av Norge.
Foto: Privat
En fullastet «Norwegian Gannet» får 50 laksetrailere og 36 trailere med tomkasser vekk fra veiene. Men aller best, som svar på stortingspolitikere og statsministerens utfordring: CO?-utslippet pr. kilo laks transportert blir redusert med 46 prosent. Dette er betydelig.
Statsministeren skriver at Norge har forpliktet seg til 40 prosent reduksjon i klimagassutslipp innen 2030. Vi er klar allerede nå til å levere på statsministerens og stortingsrepresentantenes utfordring til næringslivet.
Den hurtige og gode nedkjølingen på båten gir også fisken inntil syv dager lenger holdbarhet enn ved dagens konvensjonelle logistikk. Dette er også et viktig miljøargument og forebygger matsvinn. I tillegg gjør denne nedkjølingen at det er behov for mye mindre is, noe som igjen gir mer laks og mindre is pr. transportert kubikk.
«Norwegian Gannet» ligger klar. Folk er ansatt. Alle tester tilsier at båten kan levere på det som er lovet. Tillatelsene foreligger. Men så – helt uten forvarsel trekker Nærings- og fiskeridepartementet tilbake tillatelsen vi har fått fra Mattilsynet. De stopper et norsk milliardprosjekt som leverer på alle forhold norske politikere ønsker seg i klima- og miljøpolitikken.
Departementet viser til at det av «omdømmemessige» årsaker ikke er lov å sende produksjonsfisk ut av landet, og derfor skal det ikke være tilstrekkelig å sortere ut denne fisken når den kommer til Danmark.
Vi har full forståelse for og er enig i at enkeltfirma ikke skal kunne skade omdømmet til norsk oppdrettslaks. Det ville også være dumt av selskapet å sende dårlig kvalitet ut til kundene. Men risikoen for det er ikke reell, fisken vil bli sortert og feilrettet i Danmark på samme måte som i Norge før den når markedet.
Bestemmelsen bygger på en utvendig, visuell kontroll av fisken, en praksis som i dag er utdatert. Nå blir all laks filetert, og konsumenten ser aldri en hel fisk lenger. Mattilsynet, som er departementets fagorgan på området, vil også ha dette forbudet ut av Kvalitetsforskriften.
Ingen andre lakse-produserende land har en slik regel. Ministeren stopper altså vårt milliardprosjekt, tuftet på en utdatert paragraf i en forskrift som var i ferd med å skrives om. Dette er ikke lett å forstå.
Det er fristende å vise til lederartikkel i BT 29. september under overskriften «Nyvinningar bør ein ønskje velkomen» om slaktebåten «Norwegian Gannet». Vidare står det at «Løysinga er ikkje å legge hindringar i vegen for slike nyvinningar, men å møte utfordringa slik næringa har gjort heile vegen: Gjennom nye løysingar og teknologisk innovasjon.»
Jeg vil utfordre stortingspolitikerne til å engasjere seg i denne saken, for arbeidsplasser til norske sjøfolk, for bedre fiskevelferd, og for å styrke innovasjonen både i maritim og marin næring. Men først og fremst for å skape troverdighet for sine egne mål for et mer miljøtilpasset Norge.
Dette leserinnlegget var først publisert i Bergens Tidende.
Hans Mjelva
er fast kommentator i Bergens Tidende. Denne kommentaren er også publisert i BT.
Før jul var eg innom krafthandlarane til BKK, i eit avlangt kontorlokale inne i hovudkvarteret til kraftselskapet på Kokstad i Bergen. Bak doble dataskjermar kjøpte og selde dei straum. Kilowatt og kroner i milliontal flaug over skjermane og bytte eigarar.
Heile den eine kortveggen var fylt av ein diger skjerm der ein graf viste prisutviklinga for CO?-kvotar i EU.
For det krafthandlarane var mest opptatt av, var ikkje fyllingsgraden i norske kraftdammar. Eller det norske straumforbruket. Nei, det var prisen på CO?-kvotar i EU, og prisen på kol og gass.
Og dei prisane har gått kraftig opp. Sidan 2016 er kol blitt dobbelt så dyrt, gass har blitt tre gongar så dyrt og prisen på CO?-kvotar har auka frå 5 til 20 euro pr. tonn. Det vil du merke når neste straumrekning kjem.
Sjå til Tyskland
Straumprisen i desember er den høgaste sidan 2010. Ein kilowatt-time (KWh) kosta over 50 øre. Det er lett å tenkje at det berre skuldast at vinteren har vore tørr. For det har han vore. Fyllingsgraden i norske kraftdammar var rett før jul 4,5 terrawatt-timar (TWh) under normalen, noko som svarar til heile forbruket i Bergen, i over to år. Det har pressa prisen opp.
Men endå viktigare er det at prisen på kol, gass og CO?-kvotar har pressa tyske straumprisar opp frå 30 til 50 euro pr. megawatt-time (MWh) dei siste to åra.
Leiter du etter forklaring på opp- og nedturar i den norske straumprisen er det ikkje dumt å ta ein kikk på straumprisen i Tyskland. Ikkje sånn frå dag til dag, men over tid (sjå graf).
if("undefined"==typeof window.datawrapper)window.datawrapper={};window.datawrapper["7Fs3e"]={},window.datawrapper["7Fs3e"].embedDeltas={"100":426,"200":426,"300":400,"400":400,"500":400,"700":400,"800":400,"900":400,"1000":400},window.datawrapper["7Fs3e"].iframe=document.getElementById("datawrapper-chart-7Fs3e"),window.datawrapper["7Fs3e"].iframe.style.height=window.datawrapper["7Fs3e"].embedDeltas[Math.min(1e3,Math.max(100*Math.floor(window.datawrapper["7Fs3e"].iframe.offsetWidth/100),100))]+"px",window.addEventListener("message",function(a){if("undefined"!=typeof a.data["datawrapper-height"])for(var b in a.data["datawrapper-height"])if("7Fs3e"==b)window.datawrapper["7Fs3e"].iframe.style.height=a.data["datawrapper-height"][b]+"px"});
Den skarpe lesar vil sjå at det i grafen er tale om nordisk, og ikkje norsk kraftpris. Men Noreg, Sverige, Finland og Danmark er så tett samankopla at det er for ein kraftmarknad å rekne. Tyskland er indirekte kopla til Noreg, via Sverige og Danmark.
Difor følgjer den nordiske og tyske straumprisen kvarandre så tett, og difor betyr prisvariasjonane i Nord-Europa langt meir for norske straumkundar enn prisforskjellen mellom Tyskland og Noreg.
Skeivt ordskifte om Acer
Skjermane på Kokstad illustrerer kor skeiv fjorårets store ordskifte om Acer og EUs tredje energimarknadspakke vart. Motstandarane frykta for høgare straumprisar i Noreg, om Stortinget svelgde denne pakken med direktiv og forordningar.
Dei frykta òg at EU kunne presse Noreg til å leggje fleire kraftkablar til utlandet, og dermed presse norske straumprisar opp.
Ingenting i pakken eller opprettinga av Acer gjev EU ei slik makt, og frykta for at Acer kan utvikle seg slik er ikkje særleg godt fundert (mellom anna fordi mange EU-land heller ikkje ønskjer det).
Les også: Dette handler Acer-striden om
Langt viktigare er det likevel at vi allereie har ein haug kablar til utlandet, hovudsakleg til Sverige, men òg til Danmark og Nederland.
Vil auke snittprisen
Men ein ting har kritikarane rett i: Nye kablar til utlandet kan føre til at norske straumprisar blir endå meir lik prisane i den andre enden. Statnett har to nye kablar under bygging, til Tyskland og England. Til saman kan dei frakte meir enn dobbelt så mykje straum som dei fem sjøkablane vi allereie har. I tillegg vil private NorthConnect i løpet av våren venteleg få grønt lys frå regjeringa til nok ein slik kabel, frå Eidfjord til Skottland.
Kablane vil auke snittprisen på straum i Noreg. Ifølgje NVE vil dei to Statnett-kablane auke prisen i Sør-Noreg med tre øre pr. KWh, noko som har gjort desse kablane svært upopulære i industriforbunda i LO.
Kan tene på eksport
Men tre øre er for det første lite i høve til endringane CO?-kvotar, kol og gass fører til. Auken i kolprisen dei siste to åra har til dømes åleine auka straumprisen med anslagsvis 3,8 øre pr. KWh.
Dessutan vil auka overføringskapasitet til utlandet truleg føre til meir utbygging av både vass- og vindkraft i Noreg, noko som vil presse prisane nedover.
Noreg kan jo òg importere kraft via desse kablane, til dømes billig vindkraft når det bles kraftig i Storbritannia eller Danmark. Fordi vasskraftverk kan skruast av og på raskt, er ho ideell til å utfylle vindkraft.
Dermed kan norske kraftselskap tene store pengar på eksport når vinden ikkje bles, og prisane difor er høge. Desse inntektene går i all hovudsak til folket, gjennom eigarskapet i kraftselskapa og store skatteinntekter.
Meir å vinne
BKK er eit godt døme. Dei taper pengar når det regnar mykje, fordi overføringskapasiteten ut av vårt område er for liten til at kraftverka kan gå for fullt. Kraftkabelen til Skottland kan til dømes betre på det.
Vindkraft er ei litt anna historie. Men dei har òg tilgang til eit knapt naturgode, og bør etter kvart skattleggjast på linje med vasskraftverka.
Lønnsomheten i vindkraft er tema i denne episoden av Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør den her:
Framtida har mykje skummelt å by på, men straumkablar til utlandet er ikkje det som bør uroe folk mest. På skjermane på Kokstad blir nordiske straumkontraktar for levering heilt fram til 2029 prisa til rundt 30 euro pr. MWh, som vil seie rundt 30 øre pr. KWh i Noreg.
Statnett meiner kraftprisane i Sør-Noreg vil liggje på rundt 40 øre pr. KWh fram til 2030, som er noko under snittprisen i 2018. Og, til glede for dei som meiner det er viktig at norsk industri får behalde fordelen av billeg straum: Statnett reknar med at prisane framleis vil liggje under snittet på kontinentet, fordi ei kraftig utbygging av vindkraft i Norden vil auke kraftoverskotet.
Så vi har ikkje så mykje å frykte. Dess meir har vi å vinne:
Auka samankopling av straumnettet er heilt grunnleggjande om Europa skal klare den enorme oppgåva det er å erstatte fossile energikjelder med fornybar elektrisitet.
Klima-argumentet altså, for den som er interessert i det.
Les også tidligere kommentar fra Hans Mjelva: Kritikarane er næringslivets beste vener
Vi kan skilte med en veletablert havbruksnæring og en sterk og driftig maritim sektor. Kulturen for næringsutvikling og innovasjon utgjør også et klart konkurransefortrinn. Alt dette gir gode muligheter for overføring av kompetanse fra veletablerte næringer til gründervirksomheter på nye områder.
Sunt, naturlig, bærekraftig
I Asia har tang og tare lenge vært en viktig del av kostholdet. Slik har det ikke vært i Europa. Men ressursen får nå økende oppmerksomhet fra både vestlige forbrukere og næringsmiddelindustrien. Det kan sees som et svar på en økende etterspørsel etter sunne og naturlige matvarer som kan produseres på en bærekraftig måte. Det er spennende å registrere at industriell taredyrking nå vokser som næring i Europa og spesielt i Norge.
Gryende næring
I Norge spår man at dette vil bli en betydelig industri med mange bruksområder i fremtiden. Stadig nye aktører melder sin interesse. Lokalpolitikere og myndigheter i enkelte regioner viser sterk vilje til å legge til rette for etablering av nye dyrkingskonsesjoner og aktivitet knyttet til bruk av råstoffet. Det jobbes med flere aspekter parallelt:
Utvikling av effektive dyrkingsstrategier og teknologi.
Utvikling av energi- og kostnadseffektive prosesseringsmetoder og logistikkstrategier tilpasset storskala produksjon.
Utvikling av produkter fra tang og tare til bruksområder som f.eks. mat, kosttilskudd og dyrefôr.
Effektive prosesseringsmetoder som gir optimal kvalitet for produktene er ennå ikke etablert. Det er noe av det som foreløpig begrenser utviklingen av denne næringen.
Forskning gir svar
I mitt doktorgradsstudium ved Institutt for bioteknologi og matvitenskap på NTNU har jeg studert effekten av relevante prosesserings- og lagringsmetoder på tang- og tareprodukter til mat. Jeg har konsentrert studiet til tre arter av kommersiell interesse i Norge og resten av Europa: Sukkertare (Saccharina latissima), Butare (Alaria esculenta) og Søl (Palmaria palmata). Konkrete funn er oppnådd under arbeidet. Det har gitt ny kunnskap som blir viktig i den videre utviklingen av en norsk industri som utnytter råstoff fra tang og tare.
Det har for eksempel vist seg at de sensoriske egenskapene til tang og tare (smak, lukt og tekstur) påvirkes av lagringsforhold. Økt fuktighetsinnhold i råstoffet og lagring under kontrollerte forhold, kan gi en mer kompleks sensorisk profil enn det man får fra tørket tang og tare.
Les også: – Potensialet for tang og tare er enormt
En risikovurdering for av bruk av de tre artene som mat viste at høyt jodinnholdet i sukkertare kan være en risiko ved hyppig bruk hos sensitive konsumentgrupper , som eldre og folk med skjoldbruskforstyrrelse. Enkle prosesseringsmetoder som eksponering for varmt vann eller damp kan imidlertid effektivt redusere jodinnholdet. Generelt er jodinntaket blant den europeiske befolkningen imidlertid for lavt. Spiselige tang- og tarearter – og da ikke bare sukkertare – kan hjelpe til å øke jodinntaket.
Studiene har også gitt ny kunnskap om energikravene knyttet til relevante behandlingsmetoder som mellomlagring i sjøvann, tørking og frysing. På grunnlag av forskningsresultatene kan man nå foreslå måter å optimalisere prosessene for bearbeiding.
Potensial for innovasjon innen gastronomi og matindustri
Forbrukerne blir stadig mer bevisst på at tang og tare er et alternativ for smakstilsetting i mat, og at råstoffet inneholder viktige næringsstoffer. Imidlertid er ikke tang og tare allemannseie i europeeres matlaging og kosthold. Skepsis er foreløpig et betydelig hinder for dette.
For å øke konsumet av denne bærekraftige matressursen, må næringen utvikle et større utvalg av nærings- og smaksrike produkter som er attraktive for vestlige markeder. Møreforsking Ålesund har bidratt til viktig kunnskap og forskning på dette, og jobber videre med å finne metodene for dyrking og foredling av tang- og tarebiomasse. Målet er å optimalisere kvaliteten på råstoffet. Utvikling av slike produkter vil styrke konkurranseevnen til den voksende tang- og tarenæringen i Norge.
Kan bidra til det blå skiftet
Industriell dyrking av tang og tare kan være et klimagunstig alternativ for matproduksjon. Råstoffet kan brukes i ulike typer industrier. Gjennom bioteknologiske metoder kan tang og tare også omdannes til biodrivstoff og biokjemikalier.
Råstoffet har også et potensial som fiske- og dyrefôr. Skal det bli en næring, krever det imidlertid produksjon av et mye større kvantum enn det som dyrkes i dag.
Norge har som mål om å bli verdensledende på bærekraftig produksjon og utnyttelse av tang og tare. For å få det til må man sikre stadig bedre inntjening i næringen, som kan finansiere utvikling av ny teknologi nødvendig for å utvikle næringen mot målet. Forskning gir ny kunnskap og kan bidra til dette.
Hvilke oppdrettsarter bør vi satse på i fremtiden? Det har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her:
Hele 8 millioner tonn plast havner i havet hvert eneste år, og der kjenner den ingen landegrenser. Dette havet er vår viktigste fellesressurs: Et sunt hav er avgjørende for hele vår tilværelse. Når vi står overfor store felles utfordringer, trenger vi også et forpliktende, felles samarbeid for å løse problemet.
Denne uken er eksperter fra myndigheter over hele verden samlet i FN i Genève. Der diskuterer de hvilke globale løsninger som må til for å stanse forsøplingen av havet. Norge har hatt en lederrolle i prosessen så langt, og vi håper at norske myndigheter fortsatt vil gjøre det de kan for å drive kampen mot plasten videre. Her vil vi også bidra – ved å jobbe for en global avtale for havet og konkret engasjement fra næringslivet.
Verdensledende norsk kompetanse
I dag står ikke noe land ansvarlig for den plasten de forurenser havet med, og det er ingen internasjonale krav til reduksjon av forsøplingen. Den globale innsatsen har vært fragmentert og er dessverre ikke effektiv nok. Et rettslig bindende rammeverk kan skape den nødvendige retningen på arbeidet gjennom både et globalt mål om nullutslipp og ved at alle verdens land blir rettslig forpliktet til å ta hånd om sitt eget avfall på en forsvarlig måte. En slik avtale må også inneholde krav til forsvarlig avfallshåndtering i havner globalt.
I Norge er vi allerede godt posisjonert til å øke innsatsen for verdenshavene: Vi har en verdensledende maritim kompetanse gjennom vår maritime klynge, vi har en avfallsklynge med ledende aktører i forsvarlig sortering og resirkulering av avfall. Samtidig har vi myndigheter som arbeider for bedre internasjonale lovverk, og en sterk miljøbevegelse med mål om å gjøre en global forskjell. Denne kombinasjonen gjør at Norge bør fortsette sin global lederrolle på marin forsøpling og gripe muligheten til å spille en nøkkelrolle for en fremtidig global avtale.
Unikt norsk samarbeid krever global avtale
WWF og Rederiforbundet har samlet 18 norske organisasjoner og selskap til et innovasjonsprosjekt som vi har kalt Circular Cleanup. Offentlige og private aktører samles for å finne nye løsninger som kan bidra til å bekjempe marin forsøpling globalt. Gjennom eksisterende og ny teknologi, data og overvåkning samt oppsamling og gjenbruk, har vi gjennom prosjektet offensive mål for komme opp med nye forsalg til hvordan vi kan bidra til både opprydding av plast i stor skala og å hindre ytterligere tilsig.
I Circular Cleanup ser vi det tydelige behovet for et globalt rammeverk, som i sum vil være positivt for næringslivet. Det vil gjøre tiltak enklere å forholde seg til på tvers av landegrenser, og bidra til høyere standard og likere konkurransesituasjon. Det vil også kunne skape attraktive forretningsmuligheter for nye og bærekraftige løsninger.
Vi har ingen tid å miste…
Kombinasjonen av et offensivt næringsliv, engasjerte myndigheter og en ambisiøs miljøbevegelse har flere ganger vært utslagsgivende for å skape globale endringer innen miljøfeltet. Det var denne kombinasjonen som førte til den suksessfylte bekjempelsen av hullet i ozonlaget gjennom Montreal-protokollen.
Havet trenger en global dugnad nå – og norsk næringsliv er forberedt på å ta sin del av ansvaret for å yte mer i kampen mot plast i havet. Vi støtter innsatsen for en ny og rettslig bindende avtale mot marin forsøpling. La oss bruke vår teknologi og kompetanse til å gjøre en forskjell som virkelig monner.
Under Sysla Live tidligere i høst var statsminister Erna Solberg helt klar på hva Norge skal leve av i fremtiden:
?
Det mangler ikke på heiarop til norsk fornybarnæring, verken fra politikere, interesseorganisasjoner eller andre som ønsker et grønt eksporteventyr. Eksportkreditt Norge er del av denne heiagjengen. Men selv om «den 12. mann» er viktig, er det spillerne på banen som må skåre målene. For å vinne mange kamper, og gjerne hele serien, trenger laget en klar strategi og en bred spillerstall. Sistnevnte mangler her til lands.
I norsk leverandørindustri til fornybar energi har vi flere suksessfulle selskaper som totalt solgte utstyr og tjenester internasjonalt for 11,4 milliarder kroner i 2017. Av disse var 6,2 milliarder kroner ren eksport mens 5,2 milliarder var salg fra norskeide datterselskaper i utlandet. Det viser en analyse Menon Economics har gjennomført på vegne av Eksportkreditt Norge.
Dette er lovende tall for norske leverandører, som lykkes godt innen offshore vind og solenergi og har økt salget internasjonalt de seneste årene. Norske bedrifter viser teknologilederskap innen flere markedssegmenter.
Ser man de norske eksporttallene i et globalt perspektiv er imidlertid bildet mer nyansert.
I juli kom Bloomberg New Energy Finance med sin oppdaterte New Energy Outlook. Her anslås det at 11,5 billioner dollar – altså 11 500 milliarder dollar – skal investeres i ny kraftproduksjon globalt frem mot 2050. Hele 8,4 billioner av vil være i ny vindenergi og solkraft, mens 1,5 billioner vil bli investert i andre karbonfrie teknologier som vann- og atomkraft.
Mangler kritisk masse
Otto Søberg. Foto: Eksportkreditt
I en kontekst på 11 500 milliarder dollar, blir våre snaue 12 milliarder årlige norske eksportkroner små. Her ligger hovedutfordringen. Selv om norsk leverandørindustri til fornybar energi viser positiv utvikling, mangler den kritisk masse.
Internasjonale rangeringer peker også på det uutnyttede potensialet. Ifølge Global Cleantech Innovation Index har Norge verdens høyeste budsjett for forskning og utvikling (FoU) innen miljøteknologi versus størrelsen på økonomien. Globalt ville det blitt investert fire ganger mer i FoU om alle land brukte like mye på feltet som Norge gjør i forhold til BNP. Men resultatet for norske bedrifter – omsatt i salg og inntjening – er variabelt.
Norske selskaper som eksporterer varer og tjenester til fornybarsektoren er i hovedsak enkeltstående underleverandører som leverer inn i internasjonale verdikjeder. Totalt har norske leverandører av utstyr og tjenester til fornybarsektoren en global markedsandel på cirka 0,4 prosent. Havvind, som har en global markedsandel på opp mot 5 prosent, trekker opp gjennomsnittet.
Trenger bredere spillerstall
Vi skriver ikke dette til forkleinelse for norske fornybareksportører. Snarere tvert imot. Dagens 12 milliarder i eksport er på grunn av deres evne til å ta lederposisjoner i sine segmenter. Det gjelder Fred. Olsen, DNV GL, Nexans Norway, Elkem, Scatec Solar og flere som nærmest på egenhånd har vist imponerende vilje og evne til å investere og satse i disse markedene. Disse selskapene er spydspissene vi må bygge en norsk fornybar eksportnæring rundt.
Norsk leverandørindustri som eksporterer til fornybarsektoren fremstår som enkelte fotballag: noen gode spillere – som nevnt ovenfor – og en stor heiagjeng, men spillerstallen er ikke bred nok til at Norge kan hevde seg helt i toppen. Det vil vi gjøre noe med.
Nasjonal strategi
Ivar Slengesol. Foto: Eksportkreditt
De seneste årene har regjeringen lansert flere meldinger og strategier som adresserer hvordan Norge skal markedsføre grønne norske løsninger og styrke klyngene. Både Industrimeldingen og Strategi for grønn konkurransekraft adresserer dette, men uten å være konkrete på målsettinger for eksport av utstyr og tjenester til fornybarsektoren.
Vi ønsker derfor i samråd med myndigheter og næringsaktører å definere tydelige målsettinger, som kan danne grunnlag for en nasjonal eksportstrategi for fornybareksportørene. Hovedmålet er å omsette kompetanse til flere og større bedrifter og å tiltrekke mer kapital til grønne bedrifter. For eksempel har Norsk Industri, Norges Rederiforbund og NORWEA definert et mål om norsk markedsandel i det internasjonale havvindmarkedet på 10 prosent av totalleveransene innen 2030.
Slike tydelige og langsiktige målsettinger ønsker vi for alle fornybarsegmenter. Da vil alle relevante aktører bli tvunget til å være enda mer konkrete på hvilke strategier og tiltak som må til for å nå målene. Da vil AS Norge raskere kunne kapitalisere på de store internasjonale vekstmulighetene.
Kritisk masse er nøkkelen, men heiarop alene gir oss ikke bredden i stallen som Norge bør ha.
