– Er du stolt av å være oljearbeider? Da kan du legge på denne rammen på profilbildet ditt her på Facebook, skrev Idar Martin Herland lørdag 14. september. Han mener det må bli en slutt på stigmatiseringen mange oljearbeidere føler på fra samfunnet. Det skriver Stavanger Aftenblad. – Det provoserer meg. Mange mener at vi som jobber innen olje og gass bør skamme oss fordi vi ødelegger miljøet. Jeg mener de som jobber i denne bransjen bør være stolte. Vi produserer produkter som verden trenger og som konsumentene bruker. Vi er med på å skape inntekter som alle nytter av. Vi har ingen grunn til å skamme oss, sier Herland, som selv jobber som elektriker for Equinor på plattformen Kristin. Det var EnerWE som først omtalte saken. Oljepensjonist Han har også tidligere lagd forskjellige filtre eller «rammer» man kan sette på profilbildet sitt gjennom Facebook-siden «Oljearbeideren», som han hyppig oppdaterer. – Jeg har lenge engasjert meg i olje- og energipolitikk, og har lagd flere filtre før, men i helgen tok det seg plutselig voldsomt opp. Det er kjempemange som har brukt filteret, sier Herland, som også fikk en bestilling. – Det var en pensjonert oljearbeider som ønsket at jeg skulle lage «Stolt oljepensjonist», så da gjorde jeg det. Det er kjempemange oljeveteraner som var med å bygge opp det norske oljeeventyret for femti år siden som har all grunn til å være stolte. Støtte fra politikere Stortingrepresentant Roy Steffensen (Frp) var raskt ute og støttet kampanjen på Facebook. – Dere som jobber som stolte oljearbeidere er våre hverdagshelter. Uten dere på norsk sokkel hadde dette landet sett helt annerledes ut. Oljenæringen er høyteknologi og kompetanse i verdensklasse, og skaper vekst, velferd og arbeidsplasser over hele landet. Klart vi skal være stolte av det! Tusen hjertelig takk for innsatsen, alle sammen. Fortsett med å være stolt av jobben deres, så skal jeg fortsette min jobb som er å sikre at dere får beholde deres, skriver Steffensen. Stortingsrepresentant Roy Steffensen (Frp) støtter kampanjen. Foto: Bjørn Inge Bergestuen Også samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring?Gjedde (Frp), som har bakgrunn fra oljebransjen, kommenterte filteret. – Hiver meg på som «tidligere stolt oljearbeider». Oljeskam Oljeskam er ikke et nytt begrep. Tilbake i 2015 snakket daværende leder i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, om begrepet hos Lindmo på NRK. – Vi må ikke ta avstand fra det som har skapt det gode Norge de siste 40 årene. Alt som har med olje å gjøre er negativt mens alt som har med det grønne å gjøre er positivt. Vi må huske hvilke skuldre vi står på, sa Traaseth. Begrepet har derimot blitt flittig brukt det siste året i forbindelse med den voksende klimadebatten. Men det er ikke bare skam innenfor oljebransjen. Det snakkes også om flyskam, hytteskam, kjøttskam og bilskam, for å nevne noe. Det siste året har ungdommer demonstrert for klimaet verden over. Miljøorganisasjoner har trukket frem olje- og gassproduksjon som Norges bidrag til klimaendringene. Foto: Stein J. Bjørge Flere som jobber innenfor olje- og gassnæringen har tatt til ordet mot å skamme seg for sitt yrke. Bård Vegar Solhjell, generalsekretær i WWF Verdens naturfond, gikk hardt ut mot skammen i et leserinnlegg i Aftenbladet i juni i år, hvor han blant annet skrev at «folk skal ikkje skamme seg over jobben sin. Det er helt feil.» Miljødebatt – Jeg har stor forståelse for at mange føler på stigmatiseringen fra debatten om å sette en sluttdato på oljen. Jeg mener derimot at ingen skal føle skam for å gå på jobb og skape verdier for storsamfunnet. De som jobber i olje- og gassnæringen gjør en viktig jobb for verdiskapning, sysselsetting og for å få verdens energisystem til å henge sammen. Aktiviteten på norsk sokkel handler om mennesker, og det er disse menneskene vi ser på Facebook med filteret «stolt oljearbeider». De har all grunn til å gå på jobb hver dag å være stolte, sier olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp) til Aftenbladet, som trekker frem Johan Sverdrup-feltet. – Når plattformen kommer i drift senere i høst vil klimautgiftene ligge på 0,7 kilo fatet mot 17 kilo fatet andre steder i verden. Dette må være en inspirasjon for andre land som produserer olje og for dem som er opptatt av å få ned utslippene. Jeg opplever også at mange norske oljearbeidere er opptatt av å få ned utslippene, sier Freiberg. – Jeg har stor forståelse for at mange føler på stigmatiseringen, sier olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Frp). Foto: Bjørn Erik Larsen – Bevisst forhold til utfordringene – Mitt inntrykk er at bransjen selv i stor grad ønsker å ha en rolle i det grønne skiftet og at de tar miljøutfordringene på alvor. Det er forskjell fra selskap til selskap men jeg synes at Equinor fremstår som et foregangsselskap som har tatt en viktig rolle i å omstille kompetansen i oljebransjen til nye områder, sier Øystein Lund Bø, dekan ved Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger (UiS). Han forteller at søknadstallene til petroleumsstudiene har gått kraftig ned de siste årene, og mener klima- og miljøperspektivet kan være en av grunnene. – Unge ønsker å gå inn i en bransje hvor de kan bidra til samfunnsløsninger og noen opplever kanskje ikke oljebransjen som det rette stedet. Men vi ser også at mange unge som går inn i oljebransjen i dag har et bevisst forhold til klimautfordringene, og er opptatte av å komme med gode løsninger som kan få ned klimautslippene. – Bør oljearbeidere føle på oljeskam? – Det synes jeg absolutt ikke. De bør være stolte av yrket sitt og det er flott med ungdommer som går inn i bransjen og ønsker å bidra til et grønt skifte.

Plattformsjef Jens M. Wennesland: – Blir svært spennende å være med på nedstengningen av Statfjord Jens M. Wennesland er en av tre plattformsjefer som sørger for at Statfjord A leverer maksimalt fram til den stenger ned i 2022. – Det er en korrekt avgjørelse å begynne nedstenging, sier Jens M. Wennesland. 43 år i produksjon er ikke så verst, i tillegg blir Statfjord B og C med noen år til. Foto: Jon Ingemundsen Spennende å være med på Å stoppe produksjonen og legge ned en plattform har aldri vært gjort før hos Equinor. – Det er undervurdert og blir svært spennende å være med på. Alle plattformene i Nordsjøen vil etter hvert gå samme veien. Å være med på den første som legges ned og fjernes blir veldig spennende, sier plattformsjefen. Produksjonen på den første gigantplattformen til Equinor, bygd av det amerikanske oljeselskapet Mobil, var på et helt annet nivå tidligere. Produksjonsrekorden er 300.000 fat i døgnet. Nå er 3500 fat vanlig. Wennesland leser stolt gjerne opp tall som viser hva den første plattformen på Statfjord-feltet har prestert: 5 milliarder fat egenprodusert olje ble nådd for et par år siden. Gullbrønnen på feltet, A6, har alene produsert 49 millioner fat olje. Totalt er det boret 453 hull, mange av dem er sidesteg av de 50 hovedbrønnene. Når en brønn slutter å produsere, plugges den og man borer et nytt sidesteg til et annet reservoar. Slik utnyttes ressursene i bakken maksimalt. I høst starter Equinor arbeidet med å plugge og avslutte brønnene. I første omgang fem brønner, der de skal teste metoder for å finne en mest mulig billig og effektiv måte å gjøre det på, før plattformen skal stenges ned. Arbeidsplasser forsvinner Når kveldsmørket senker seg over Tampen-området, som Statfjord er en del av, er det med det blotte øyet mulig å se over 30 plattformer og borerigger. Statfjord ligger svært nær britisk sokkel og mange av dem er derfor tilhørende der. Når produksjonen går mot en avslutning, er alle ansatte klar over at arbeidsplassen skal forsvinne. Første gang det gikk mot en avslutning av produksjonen var i 1999. Da var håpet ute og plattformen skulle legge ned. Så kom ny teknologi og en levetidsforlengelse. I 2013 ble det også sagt at det var er game over, uten at det skjedde. Nå er det 2022. – Dette har vi hørt før, sier Wennesland, men nå har de fleste begynt å innse at det går mot slutten. Da er det viktig å ta vare på de som er her ute og kompetansen deres. Vi er utrolig avhengig av dem som er her og som har vært her en stund. Vi må opprettholde kunnskapsnivået helt til vi er ferdige. – Det er mange muligheter for oss rundt omkring etter at Statfjord A er nedstengt, fortsetter Wennesland. – De neste 10 årene blir 10.000 Equinoransatte pensjonister. Da sier det seg selv at mange som er på gamle plattformer vil få nye muligheter senere. Aldri kjedelig Faste vedlikeholdsprogram med røntgen og ultralyd sjekker plattformen hele tiden. Høyt vedlikehold gjør at den kan leve mye lenger enn planlagt. Da den ble satt i produksjon i 1979 var levetiden estimert til 1994. Det er 25 år siden. – Vi vet hvor det er slitasje, sier Wennesland. Det er en del rust, men ikke så mye som det kunne vært, siden mye er innebygd. A er unik på den måten. Boligmodulen ble slept ut alene. Resten er bygd på i moduler etterpå. Derfor er mye innebygd. Det gjør at den er mindre eksponert for saltvann og havet. Mange er derfor overrasket over at den er så bra som den er etter 40 år midt i Nordsjøen. Få skader Det har heller ikke vært skadefravær på Statfjord A det siste året. Det er de stolte av. -Vi har jobbet knallhardt med å redusere personskader i alle år, men da vi så hvor viktig det er å holde seg i rekkverket, ble innsatsen intensivert. Du skal ikke bare vurdere det, du skal gjøre det. For det er for dumt å holde hendene i lommene når du faller i trappa, påpeker Wennesland. – Du må snakke om det og gjenta det. Da begynner det å virke. Også utenfor trappa. – Rusk på øyet og en klemt finger kan lett skje. Det er trangt her og mange rør. Da må du være forsiktig selv om du bruker hjelm, formaner Wennesland. – HMS er ferskvare. Vi er gode nå, men får vi en skade i morgen, er vi dårlige. Prosesstekniker May Susanne Nilsen: – Det mest skremmende jeg har opplevd var en gang da vi fikk total black out på plattformen Foto: Jon Ingemundsen – Jeg var eneste jente på mitt skift. Det var tungt i begynnelsen, men de passet på meg. Fadderen min ringte min far på land for å høre hvordan jeg var som type, slik at de lettere kunne hjelpe meg til å trives i jobben, forteller hun. Hun startet på kjemi og prosessfag i Haugesund og kom ut offshore som lærling, 18 år gammel og helt yngst på skiftet. Den nest yngste var 35, resten var passert 50 år. – Det mest skremmende jeg har opplevd var en gang da vi fikk total black out på plattformen. Vi satt i messa og spiste, klokka var 23.30, da alt lyset plutselig forsvant. Kokken kom ut og ba oss skru på lyset med en gang. Vi andre spratt opp fra stolene og sprang rett ned i kontrollrommet. Dette hadde aldri hendt før og kontrollromsoperatørene visste heller ikke hva som skjedde. Da jeg så ut av vinduet var hele himmelen rød og vi fryktet at det kunne være brann om bord. Det viste seg heldigvis at feilen med lyset hadde utløst fakkelen som lyste kraftig opp. Feilen indikerte nemlig full nedstenging av plattformen, men etter 10 minutter fikk de kontroll på situasjonen og avverget full nedstenging. Noen utslitte datakort var årsaken. Fast jobb Da læretiden var over, satt hun siste kvelden i kaffebaren og sa hikstende farvel til arbeidskollegaene før hun reiste i land. Så gikk det fem uker, hun fikk fast jobb og reiste ut til Statfjord A igjen. – Vi har tre barn, så nå passer det godt å jobbe i redusert stilling, sier 32-åringen fra Skudeneshavn. Ektemannen jobber på Statfjord C, så logistikken er nøye planlagt. Han kommer hjem kvelden før May Susanne skal ut. Når hun kommer hjem etter en uke, har de tre uker sammen. Utfordringene dukker opp når ungene er syke eller at mannen sitter værfast og hun må ringe driftslederen og forklare situasjonen at hun ikke kan reise fra barna på 4, 8 og 9 år. Det har han forståelse for. Hvis hun skal beskrive Statfjord A med ett ord, bli det humor. – Det er her ute jeg ler mest, sier hun. Når det gjelder HMS, har hun sett en utvikling. Flere arbeidsoperasjoner med kjemikalier ble utført i vanlig arbeidsantrekk. Nå er det kun skikkelig verneutstyr som gjelder. Prosesstekniker May Susanne utfører kontrollen med å skille olje og gass, samt å holde øye med forsyning av nødkraft og hovedkraft – Jeg jobber mye i prosessanlegget på plattformen. Det er stort sett innelukket og betyr at vi slipper å fryse. Andre gode ting med det er at vi lettere hører lyder som ikke skal være der og kjenner lukter vi ikke skal kjenne, slik som gasslekkasjer. Litt trening blir det også tid til når 12-timers skiftet er over. I tillegg blir det mye møter, kurs og førstehjelpstrening den uka jeg er på jobb. Og etter å ha vært alene med ungene i to uker før jeg kommer ut, er det nesten som en husmorferie å komme ut på jobb igjen, sier hun med et stort smil og forsvinner ut i prosessanlegget. Det krever sin kvinne. Lærling Camilla Solberg: – Det er en kjekk plattform å være på, mye manuell jobbing med nevene. Godt at ikke alt er automatisert. Foto: Jon Ingemundsen Camilla Solberg tok allmenn utdannelse i videregående skole. – Det var ikke noe for meg, fant jeg ut. – Etterpå. En venninne hadde valgt kjemi og prosessfag. Det hørtes mye mer spennende ut, så Camilla begynte på nytt i en helt annen retning. Hun fikk skoleplass i Knarvik, men måtte ta et opphold underveis i utdannelsen siden hun var gravid med sitt første barn. Etter teoriutdannelsen fikk hun lærlingekontrakt på Statfjord A med en gang. Når går hun i full turnus, mens mannen er hjemme med barna på to og fire år. Han jobber også turnus, som styrmann i Boknafjord-sambandet. Logistikkabalen går nesten opp for paret. – Han tar ut permisjon når turene våre kolliderer og vi skal reise ut samtidig. Det fungerer bra for oss, sier hun. Oljeeventyret 25-åringens første tur var for ett år siden. Den begynte med sikkerhetskurs og masse opplæring. Dagen etter siste kursdag var det rett til Statfjord A. – Første turen var veldig spesiell. Det begynte allerede på heliporten. Jeg visste ingenting om hvordan jeg skulle sjekke inn og måtte ha hjelp. Det er ikke helt som å sjekke inn på et rutefly. Så skulle redningsdrakten på, skoene i egne poser og sikkerhetsvideo sammen med de andre som skal ut i samme helikopter. Da vi landet tenkte jeg: – Nå er jeg her, nå skjer det. Å få gå rundt i anlegget de neste dagene, se de andre operatørene i arbeid, var veldig spennende. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse for 25-åringen fra Os i Hordaland. Flotte solnedganger eller voldsomt uvær, hun er med på oljeeventyret. – Jeg vil være her, sier Camilla. Det er en kjekk plattform å være på, mye manuell jobbing med nevene. Godt at ikke alt er automatisert. Alle snakker om andre plattformer, hvordan det er der, men det er noe spesielt med Statfjord A. Jeg er storfornøyd med hvordan jeg er tatt i mot her og vil holde på dette samholdet om jeg kan. Det vil være fint å fortsette her, bygge videre på det jeg har lært etter to år i lære og blitt trygg på meg selv som operatør. Tiden går fort og det er veldig viktig for meg å være til stede når jeg er her, ta til meg alt som skjer de to ukene. Utdanning Hvordan var overgangen fra skole til arbeid? – Jeg skulle ønske undervisningen var mer praktisk, sier Camilla, som trives veldig godt i offshoreturnusen. Da får jeg tid til å være til stede for ungene når jeg er hjemme og til stede her når jeg er på jobb. Ingenting blir halvveis og jeg vet at mannen hjemme ordner opp der. Hun håper å finne en annen installasjon når Statfjord A er stengt ned, men vil helst være på en av de gamle. – Det er jo noen av dem rundt i nabolaget, sier hun og sikter til de to andre på Statfjord, og tre på Gullfaksfeltet. Når hun er hjemme og ungene er lagt om kvelden, er det viktig å lese bøker og tegne prosessene, simulering av hvordan oljen beveger seg fra brønnen, gjennom separatorer og hvor vannet blir av. – Når jeg har vært her så kort tid kan jeg ikke la jobben være frakoblet i fire uker. Kontrollromsoperatør Roy Grandehaug: – Her er vi glad i sjefer som selv har dratt kjetting Foto: Jon Ingemundsen – Det er lite hierarki her ute, sier Roy Grandehaug fra Vestnes utenfor Molde og lener seg tilbake i stolen på kontrollrommet. Han har god oversikt over de mange skjermene som forteller om helse og tilstand til den gamle damen, Statfjord A, hvor han har arbeidet i 19 år. – Dette er ikke en BI-fabrikk, men en skikkelig plattform. Her er vi glad i sjefer som selv har dratt kjetting. Vi vet alle hvem som er sjef her ute, men likevel snakker alle med alle på tvers av avdelinger. Mange besøkende tar turen innom kontrollrommet når de besøker den første Statfjord-giganten. – Alle sjefene, helt fra Arve til Eldar har vært og besøkt meg i kontrollrommet, sier han med stolthet i stemmen. Statoils første sjef traff han en gang på flyplassen på Sola. – Jeg måtte bort og ta en kort prat med ham. Det var andre tider da Arve Johnsen var sjef, sier Grandehaug. Han har vært kontrollromsoperatør siden 2005. De første fem årene tilbrakte han ute i anlegget som prosesstekniker. – Tidligere kunne vi se noen cowboy-tilstander, men helse, miljø og sikkerhet (HMS) har gjort alt strammere og mer firkantet. Vi ser at det er rett og derfor jobber hele organisasjonen annerledes og bedre enn for 10 år siden. Noen alvorlige hendelser gjennom årene har bidratt til at HMS-tanken er bedre forankret og innarbeidet i arbeidet vi utfører, konkluderer Grandehaug fra sin sentrale posisjon på plattformen. Han var tidligere på supplyskip, men fikk lyst til å prøve noe annet. I 1986 begynte han som vikar på Gullfaks C. Turen hjem fra den første turen offshore husker han godt. – Helikopteret lettet så vidt over helidekket, stod stille et lite øyeblikk før det senket nesen og fløy framover. – Da bestemte jeg meg for at dette skal jeg aldri slutte med. Fri – Jeg nyter friperiodene mine og skrur av en bryter når jeg reiser hjem. Da tenker jeg ikke lenger på kollegaene mine. Grandehaug teller heller aldri dager til utreise. – Når tiden er kommet, reiser jeg. Noen som sluttet for et halvt år siden har allerede begynt å søke seg tilbake. – Det sier vel alt, sier Grandehaug. Miljøet er fantastisk her ute. Flere reiser også på tur sammen i friperiodene. Om tre år, når plattformen stenges ned, ønsker Roy å være med å slukke lyset som en av de siste. – Jeg var med på utsleping av Gullfaks B i sin tid. Da vil det passe bra å være med her helt til siste slutt. Det kan være mitt bidrag til oljehistorien. Veteranen Chris M. Kalvø: – Lederne kommer og går, men vi består. Foto: Jon Ingemundsen Chris M. Kalvø har reist til Statfjord A siden 1984. – Jeg får ikke jobbe her ute lenger enn til jeg fyller 65 år. Da er det slutt. Nå kan jeg se landingsstripa foran meg, men jeg har fått gjort mye i løpet av disse 35 årene. Tidligere var det mange sjøfolk på Statfjord A, forteller Kalvø, en del skippere, men mest maskinister – Nå må vi slippe de yngre til. De skal overta for oss og være med til slutten på denne plattformen og senere på andre, sier prosessteknikeren fra Valle i Skodje kommune utenfor Ålesund. Han liker å jobbe med dagens unge generasjon, se de store kontrastene til tidligere tiders nordsjøarbeidere. Før hadde de mye praksis da de kom ut. Nå har de mye utdannelse og får praksis offshore. Flott miljø – Folk er ikke her i 30-40 år uten grunn. Pengene betyr ikke alt, sier han. – Hvis du ikke trives er det bare å søke seg bort. Grunnene er mange. Noen søker seg til land fordi familien er bekymret, spesielt for helikopterturen. Kalvø føler seg helt trygg. –Helikopterpilotene er ikke dumme. De sitter ikke om bord hvis de ikke stoler på utstyret. Hvis de kan sitte der og hoppe fram og tilbake hele dagen, kan jeg ta en tur i ny og ne. Det er i hvert fall mitt motto. Ulykker kan skje like lett i trafikken på land, sier Kalvø. Stabilt I 1998 fikk arbeiderne beskjed fra ledelsen om at de måtte søke seg bort eller risikere å bli tvangsplassert. – Mange bet på og dro. De sitter her nå, noen av dem, søkte seg tilbake da det ble et faktum at driften skulle fortsette. – Vi er hjemme igjen, lød det i de trange korridorene da. – Du er ikke på en plass så lenge uten at du liker det. Jeg fikk bytte driftsområder. Da ble det avveksling i arbeidsoppgavene mine. Like viktig er det at Statfjord A er var et sted der nye ideer ble prøvd ut i liten skala. Noen var vellykkede, andre svarte ikke til forventningene. Mange av disse prosjektene har jeg fått velge å være med på. Kalvø er utdannet maskinist og som mange unge menn fra vestkysten av Norge bar det til sjøs. Først seks år på cruiseskip, deretter like lenge på supplyskip. – Da var det på tide å prøve noe nytt, sier Statfjord-veteranen Han skulle på offshore- opplæring i tre uker. Etter knappe to uker var det en pause i opplæringen. Da ble han sendt rett ut i arbeid og ble værende. Nå godkjenner han arbeid med drift av pumper og vifter og har gjennom årene arbeidet med alle områdene på plattformen. Handy-man Han viste tidlig interesse for å lære seg flere områder. – Jeg er utdannet maskinist. Det har de benyttet seg av om bord. Her har jeg fått gjort mange småjobber hvor jeg får lov å skru litt og hjelpe til. På nattskiftene som kan bli litt lange, kan jeg skifte en dørlås, en tett vask eller toalett. Toalett-reparasjoner er ikke så populært å gå løs på, så hvis det er aktuelt, ligger det gjerne en gul lapp på pulten når et nytt skift begynner: Chris fikser det når han kommer ut. – Dette er med på å fylle ut arbeidsdagene. Det blir ikke kjedelig da. For bare et par turer siden var det noen som byttet plattform. Etter en tur ringte den ene og ønsket seg tilbake. Det var ikke som forventet på det nye stedet. Det var få personer om bord og det var for lite å gjøre. –Dyktige folk må vi ta vare på, motivere dem til å holde seg her, helt til det er slutt, sier Kalvø med alvor i stemmen. Arbeidsglede Det er lenge siden Kalvøs kone planla noen felles aktiviteter for den første friuka. – Vi kan ikke styre over Vår Herre. Noen ganger er det bare et par timer, andre ganger tre til fire dager når lyn og torden hindrer helikoptrene i å fly, sier han. Når friperioden er over gleder Kalvø seg alltid til å reise ut, til miljøet, guttene og jentene, som han uttrykker det. Mye er blitt automatisert. Før var det manuelle innstillinger for trykk og nivå som ble justert i prosessanlegget. Nå styres det meste fra kontrollrommet. – Vi har bare halvparten så mange nå som i begynnelsen, minnes sunnmøringen og avslutter: – Lederne kommer og går, men vi består.

I november 2019 er det 40 år siden Statfjord-feltet ble satt i produksjon. Om få år er feltet historie. I tur og orden skal Statfjord-plattformene A, B og C avvikles. Statfjord A avslutter i 2022, Statfjord B og Statfjord C innen utgangen av 2025. Da vil Norges største oljefelt være historie. For Norge har Statfjord-feltet vært en gedigen pengebinge. Feltet nådde sin daglige produksjonstopp 16. januar 1987 da det ble produsert 850.204 fat oljeekvivalenter. Oljeekvivalenter er felles måleenhet for olje- og gassressurser. I 1977 ble Statfjord A-plattformen slept ut. Her er plattformen ferdigstilt og under slep fra Leirvik på Stord. Foto: Egil Eriksson Nordsjøens største oljefelt Statfjord troner øverst som Nordsjøens største oljefelt. Siden produksjonen kom i gang på Statfjord A i november 1979 har feltet produsert over svimlende 5 milliarder fat oljeekvivalenter. Anslått inntjening på feltet er mer enn 1500 milliarder kroner, ifølge Aftenbladets arkiver, men selv Finansdepartementet har i dag ingen oversikt over inntjening til staten fra Statfjord. Equinor har heller ikke oppdatert sine anslag siden det ble opplyst om en inntjening på 1500 milliarder kroner. Planen videre er å stenge Statfjord A ned i 2022. Statfjord A skal hogges opp på Kværner på Stord og får sitt endelikt samme sted hvor reisen begynte. Selve betongbeina blir etter alt å dømme stående igjen ute i Nordsjøen, uten at de verken flyttes eller kuttes. Opprinnelig plan var å stenge ned Statfjord A i 1999, men siden den gang har plattformen fått betydelige oppgraderinger og forlenget levetid hele ni ganger. Hele Statfjord-feltet har levert verdier mye lenger enn det som var forventet. Verftsområdet på Rosenberg ble utvidet med 40 mål som følge av Statfjord-kontrakten. Foto: Finn Erik Strømberg Bygget på Rosenberg Alle betongunderstellene til Statfjord-plattformene ble bygget i Jåttåvågen i Stavanger. Plattformdekket til Statfjord A ble bygget ved Aker Stord, mens dekkene for Statfjord B og Statfjord C ble bygget ved Rosenberg i Stavanger. Stord Verft hadde hatt store problemer med byggingen av Statfjord A-dekket – så store at oljehistoriker og professor Gunnar Nerheim sier til Aftenbladet at det i en periode «til enhver tid gjensto like mye arbeid som det som var gjort». Overgangen fra å masseprodusere oljetankere til plattformdekk var smertefull både for funksjonærer og arbeidere ved verftet, og spesielt sveisemetoden bød på store problemer for norske skipsverftsarbeidere. Dette resulterte i forsinkelser og kostnadsoverskridelser. Selv med alle problemene anså imidlertid de aller fleste forståsegpåere at Stord ville få kontrakten med Statfjord B-dekket. Men i Stavanger hadde Rosenberg lært seg det nye oljespillet og mantraet om tid, pris og kvalitet. Fastlåst til skipsbygging og midt oppi bygging av gassanlegg i Iran, var det Iran-krisen og påfølgende revolusjon i 1979 som på mange måter banet vei for å se i retning av Statfjord B, ifølge Gunnar Nerheim. Overraskelsen var derfor stor i verftsmiljøene da Rosenberg snappet Statfjord B-kontrakten foran nesen på Aker Stord. – Aker hadde også en avtale med Norwegian Contractors som gikk ut på at dersom en oppdragsgiver valgte Condeep-understell, skulle Aker-gruppen bygge plattformdekket. Men dette var en monopolsituasjon som departementet ikke kunne sitte og se på. Langs hele kysten presset en verftsindustri i krise på for å komme inn på markedet med ulike typer leveranser til plattformbyggingen, forklarer Nerheim. Oljeoppblomstring Om Statfjord A-byggingen hadde hatt store problemer, gikk byggingen av Statfjord B til sammenligning mer eller mindre på skinner. Jobben var på mange måter et være eller ikke være for et Rosenberg på konkursens rand. Hele verftsområdet på Rosenberg ble oppgradert og utvidet med 40 mål som følge av kontrakten. 1700 Rosenberg-ansatte var i sving med arbeidet i tillegg til godt over 1000 innleide. Til sammen over 3000 arbeidere jobbet på det mest hektiske med Statfjord B. Sommeren 1981 ble plattformen slept ut i havet, og i november 1982 startet produksjonen. Feltet nøt godt av oljepris på over 30 dollar fatet og dollarkurs på over 9 kroner. Bare 11 måneder etter utbyggingen hadde Statfjord B produsert olje til samme verdi som det kostet å bygge plattformen. Begynnelsen av 1980-årene var oljebyen Stavangers oppblomstring og glanstid, med høy aktivitet og oljeaktivitet som var godt synlig i bybildet. Arbeidet var ikke før avsluttet med Statfjord B på Rosenberg, før en ny mastodont var underveis; denne gang Statfjord C. I Jåttåvågen i Gandsfjorden kom betongunderstellene som perler på en snor. Alle Statfjord-understellene ble bygget i Jåttåvågen. Bare halvannet år etter at Statfjord B kom i produksjon, var Statfjord C klar for uttauing. Dette var den siste plattformen på feltet, og industriprosjektet Statfjord var til da det største i norsk historie. Her ser vi dronning Elizabeth og kong Olav på Statfjord C som var under bygging på Rosenberg i Stavanger, i forbindelse med et statsbesøk i Norge. Foto: Eirik Thorberg Statfjord-saken Hele planen med Statfjord-feltet var at Statoil skulle være læregutt, bygge opp kompetanse og overta som operatør etter Mobil etter 10 år fra konsesjonen ble gitt. Men da oppgjørets time nærmet seg, begynte Mobil å se på muligheten til å fortsette som operatør. Høyre-regjeringen mente at det ikke var ansvarlig å foreta et operatørskifte fra 1. januar 1985. Dermed rullet Statfjord-saken i mediene fra tidlig på 1980-tallet, hvor det ble ordvekslinger om fordeler og ulemper med et operatørskifte. Saken hadde selvsagt også store politiske dimensjoner i forholdet mellom Ap og Høyre. En rekke brev rullet fram og tilbake mellom de ulike partene. En endelig avtale ble signert i november i 1984. Oppdraget med å lage en avtale som sikret operatørskifte på Statfjord, fikk kommunalminister Arne Rettedal. I Mobils lokaler på Strandkaien i Stavanger kom avtalen på plass. Mobil ble tilbudt operatørskifte fra 1. januar 1987, med en god kompensasjon. Statoil tilbød på sin side Mobil økte andeler i to påviste blokker på Haltenbanken, og Mobil skulle blant annet få utviklingsoppgaver med Statfjord Øst og Statfjord Nord. Men Mobil sa nei som følge av samtaler med olje- og energiminister Kåre Kristiansen som mente at en beslutning om operatørskapet kunne utsettes i 10 år. Da Stortinget behandlet saken i desember, falt Aps tidfestede forslag om overføring av operatøransvar 1. januar 1987. Mens det var flertall for operatørskifte. I januar 1985 startet Statoil o Betongunderstellet til Statfjord B-plattformen under bygging i Jåttåvågen i Stavanger. Foto: Egil Eriksson g Mobil samtaler for plan for overføringen av operatøransvaret, uten at Mobil fikk kompensasjon eller økte eierandeler i Statoil-felt. Statoil og Mobil kom til enighet om at Statoil formelt overtok 1. januar 1987. Symbolet på Olje-Norge Når oljehistoriker Gunnar Nerheim oppsummerer Statfjord-feltets betydning, er det særlig én ting han fester seg ved, og det er at suksessen startet allerede i de politiske prosessene: Statfjord-utbyggingen gjorde at den norske oljemodellen ble satt ut i praksis. Nerheim trekker fram utformingen av de 10 oljebudene, med et tydelig norsk eierskap og opprettelsen av Statoil og favorisering av selskapet i konsesjonsrundene. Han viser til at store selskap som Esso og Shell, som var aktører på Brent-feltet på britisk side, nabofeltet til Statfjord-feltet, var svært interesserte i å få lete på norsk side i det som ble Statfjord-feltet. – Industridepartementet under ledelse av Ola Skjåk Bræk dikterte mer eller mindre hva de ønsket seg, og Mobil, som trengte oljekilder i tryggere farvann, svarte ja på alle krav. Chevron var også inne i bildet, men Mobil var det mest føyelige, selv på punktet om at Statoil skulle overta som operatør. Esso og Shell kom aldri med bedre tilbud enn det Mobil kunne gå med på, så i praksis viste dette at dersom de store oljeselskapene ville være på norsk sokkel, måtte de gjøre slikt norske myndigheter krevde. Dette var et sterkt signal, påpeker Nerheim. Kilder som er brukt: Aftenbladets arkiv, Kulturminne Statfjord av Norsk Oljemuseum, «Statfjord – Nordsjøens største oljefelt», av Håkon Lavik , Bind I og II av Norsk Oljehistorie med forfatterne Tore Jørgen Hanisch og Gunnar Nerheim.