Mens Stavanger om ikke akkurat er dekket til jul, så er det travle tider for handelsstanden i byen. Folk søker innomhus for å gjøre handel mens regnet og vinden viser seg fra sine nærmest sedvanlige sider i tiden rundt jul og pisker mot vindusrutene.
Pisking, det har også tillitsvalgt Idar Martin Herland fått kjenne på kroppen av sin mektige arbeidsgiver Equinor.
Opprinnelig var tanken å møte Idar Martin Herland på et mer nøytralt sted i sentrum denne førjulsformiddagen, men det var før Equinors Siri Espedal Kindem, områdedirektør for drift nord, avslo forespørselen fra Aftenbladet om å møte til intervju sammen med Herland. Dermed satt Herland klar i sin egen hule, i Safe-huset i Stavanger, bare en liten og andpusten bestigning opp fra Stavanger sentrum til lokalet som ligger like ved Kannik skole.
For øvrig har ikke Equinors Siri Espedal Kindem noen kommentar til det Herland sier i denne artikkelen.
Tok opp manglende samarbeid
Så hvordan har det seg at plikten tillitsvalgte har til å engasjere seg på vegne av arbeidstakerne, kan ende med et stempel som illojal? Den konkrete bakgrunnen for den skriftlige advarselen som Siri Espedal Kindem signerte, var at hun mente at Herland hadde tråkket over streken med et debattinnlegg i Aftenbladet.
Innlegget «Misnøyens beger renne over» ble trykket i Aftenbladet 7. desember 2017. Problemstillingen Herland tok opp var knyttet til mangel på samarbeid mellom ledelse og tillitsvalgte for å løse utfordringer på arbeidsplassen.
Herland og fagforbundet Safe protesterte, Equinor ville ikke føye seg og fjerne advarselen, den havnet da i Arbeidsretten. Her gjorde Safe og Herland, som det heter, rent bord, og Siri Espedal Kindem sendte en e-post og opplyste om at Herlands Equinor-mappe igjen var ren, selv om det trolig ikke akkurat var de ordene hun brukte.
For Idar Martin Herland har saken ført til belastninger. Han har merket prisen for å engasjere seg som tillitsvalgt. 48-åringer fra Fusa kommune i Hordaland har fartstid fra Equinor siden 2008. Han jobber som elektriker på Kristin-plattformen, er tillitsvalgt samme sted og er styremedlem i Equinor Safe sokkel.
– Jeg er ikke overrasket over dommen i arbeidsretten. Jeg er mer overrasket over kunnskapsmangelen om prinsippene i hovedavtalen og hvordan trepartsmodellen i Norge er organisert. Men jeg vil si at egentlig siden tidlig på 2000-tallet har vi sett en gradvis forverring. Store bedrifter og store offentlige etater er ikke lenger så opptatt av å følge lover og avtaler. Samtidig som jeg var sikker på at vi hadde rett, har mange saker vist at det ofte er den største parten som får medhold i retten, selv om det er den minste parten som har rett. Det har vært en glidende utvikling i bedriftene til en mer amerikansk modell, hvor folk skal ledes, og de skal straffes om de gjør feil, sier Herland.
Idar Martin Herland syns det er underlig at Equinor ville ha avklart forhold som han mener er åpenbare i arbeidslivets hovedavtale. Han ser dette som et forsøk på å endre spillereglene. Foto: Pål Christensen
– Ville nok sende en melding
Selve frislippet mener han skyldes en generell høyredreining i politikken, hvor den politiske styringen og myndighetskontrollen har avtatt og blitt mer overlatt til selskapene selv. Herland understreker at det er store forskjeller i den norske oljebransjen i dag sammenlignet med 30 år siden, hvor oljearbeidere var en del av «det store laget» som arbeidet for selskapets beste.
Herland mener også sakens hans var viktig av prinsipiell betydning. At Equinor i 2019 ønsket å utfordre hovedavtalen, mener han vitner om historieløshet og at folk har mistet hukommelsen. Hovedavtalen dreier seg i korte trekk om arbeidsgivers og tillitsvalgtes rettigheter og plikter. Hovedavtalen av 1935 regnes som selve grunnloven i reguleringen av arbeidslivet og utgjør selve fundamentet i den skandinaviske modellen.
Da Equinor hadde tapt saken i Arbeidsretten, var de sparsommelige med uttalelsene, men slo fast, sammen med NHO, at saken var viktig å prøve prinsipielt. Samtidig sa Equinor at det var takhøyde for uenighet i selskapet.
Equinor likte ikke at Idar Martin Herland ytret seg i offentligheten. Herland svarte da med følgende foto av seg selv. Foto: Privat
Herland på sin side mener at saken aldri burde vært tatt til rettssystemet. Sakens kjerneområde er heller ikke uavklart slik han ser det, og han tror saken kunne vært unngått dersom kunnskapsnivået om prinsippene i hovedavtalen hadde vært bedre i Equinor.
– Saken burde aldri vært tatt til retten. Det burde være åpenbart hva resultatet ville bli. Jeg ser dette mer som et forsøk på å endre spillereglene, selv om spillereglene ikke er endret i utgangspunktet. Bedriften ville nok sende en melding og statuere et eksempel, sier Herland som likevel påpeker at saken og dommen i arbeidsretten har vært viktig.
– Uansett hvordan vi snur og vender på dette, har Equinor fått slått fast at hovedavtalen gjelder, og vi har fått økt oppmerksomheten rundt denne. Dette er egentlig godt nytt for alle tillitsvalgte, arbeidstakersiden og arbeidslivet for øvrig. Landet som helhet er tjent med å ha en hovedavtale som ledetråd. Den virker konfliktdempende og tjener det norske folket som helhet, sier Herland.
– Endret Equinor
Men i takt med at tillitsvalgte og arbeidstakere utfordres av det Herland anser som mer amerikanske arbeidslivsprinsipper, som vi egentlig ikke ønsker i det norske arbeidslivet, ser han at Equinor også endres og er villige til å gå til rettssak for å utfordre om lover, forskrifter og avtaler virkelig gjelder.
Etter Herlands syn er også de amerikansk inspirerte overnfra og ned-ledelsessystemene en sikkerhetsrisiko i seg selv og bryter med den tradisjonelle norske nordiske modellen med toveiskommunikasjonen og samarbeid.
– De importerte ledelsesfilosofie baserer seg i større grad på enveiskommunikasjon. I slike ledelsessystemer er det veldig vanskelig å løfte bekymringer. I Equinior var det tidligere en fri og uavhengig HMS-linje, helt fra toppen og ned. Det var en direktør for sikkerhet, og en direktør for effektivitet og økonomi. bakgrunnen var læring etter «Alexander L. Kielland»-ulykken. I 2014 ble disse to funksjonene slått sammen. Ofte står HMS og kost i direkte motstrid mot hverandre. Da kommer det an på hvilke hensyn som vinner, sier Herland.
Herland mener det er en tydelig forskjell på Equinor i dag og Statoil for 30 år siden. Den tydeligste er at samfunnsnytten nå er underordnet selskapets behov.
– Fra 2014 mistet 50 000 oljearbeidere jobbene, men det var få som snakket om den viktige effekten det er å ha norske oljearbeidere i arbeid. I en tid hvor oljearbeidere er under press og støtten til næringen er dalende, er det ingen som er bedre ambassadører for oljebransjen enn de som får mat på bordet takket være oljejobben, sier Herland og legger til:
– Husk på at verken asiatiske verftsarbeidere eller droner har stemmerett ved norske valg. Kvitter vi oss med oljearbeidere, vil støtten til oljeindustrien gå nedover. Dette perspektivet synes det som få virkelig skjønner betydningen av, sier Herland.
Aftenbladet har kontaktet Equinor for en kommentar til denne artikkelen, men Siri Espedal Kindem ønsker ikke å kommentere saken.
Equinors Siri Espedal Kindem kalte Idar Martin Herland inn på teppet etter at han skrev et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad. Foto: Jon Ingemundsen
The post Equinor stemplet tilitsvalgt som illojal, men Idar Martin Herland ga Equinor bank appeared first on SYSLA.
Eksport av norsk laks setter nye rekorder hvert år, men på grunn av lus og miljøproblemer får ikke næringen lov til å øke produksjonsvolumet.
Samtidig har regjeringen mål om at næringen skal femdobles før 2050, og har derfor lyst ut såkalte utviklingstillatelser for at næringen skal finne nye, innovative måter å drive oppdrett på.
Fiskeridirektoratet fikk inn hele 104 søknader, men godkjente bare 20 prosjekter, og det pågår fortsatt saksbehandling for flere av prosjektene.
Fakta
Forlenge
Lukke
Dette er utviklingstillatelser
Myndighetenes gulrot for å få fortgang i innovasjon i fiskeoppdrett, og utvikle teknologi som kan løse miljø- og arealutfordringene.
Disse tillatelsene skal fungere som en gulrot for store, innovative konsepter som kan gjøre driften mer bærekraftig.
For å få støtte fra staten, må prosjektene være så store at næringen ikke selv vil ta all risiko, ifølge Fiskeridirektoratet.
Siden søknadsfristen gikk ut i november 2017, har Fiskeridirektoratet behandlet 104 søknader.
Ved utgangen av november 2019 er det 18 prosjekter som er godkjent innenfor ordningen. Så langt er det delt ut 86,93 utviklingstillatelser, som oppdretterne får gratis.
Selv om ordningen med utviklingstillatelser kom på plass allerede i 2015, er det fortsatt prosjekter som venter på avklaring.
Ordningen har fått kritikk for at den tar for lang tid, og at den er for byråkratisk. Den har også blitt kritisert for at den favoriserer de store aktørene, og subsidierer kostbare prosjekter, som næringen ikke hadde realisert på egenhånd.
Her teknologiene næringen satser på:
1. Oppdrett til havs
Selskaper som Salmar, Nordlaks og Norwegian Royal Salmon satser alle på anlegg i eksponerte havområder med teknologi fra offshoreindustrien.
Hør Sysla-podkast om oppdrett til havs:
?
Desidert lengst i denne utviklingen er det Salmar som har kommet, med sin havmerd «Ocean Farm 1», som ble tatt i bruk allerede i 2017, og ligger nord for Frøya i Trøndelag.
Tidligere i høst etablerte Salmar et nytt datterselskap for havbasert oppdrett, Salmar Ocean, og skal investere flere milliarder i denne produksjonsmetoden.
Selskapet er også i gang med utviklingsarbeid til en ny havfarm, «Smart Fish Farm», som skal være en spesialdesignet dypvannsmerd for oppdrett i åpent hav.
«Smart Fish Farm» skal tåle vesentlig mer eksponerte områder og skal kunne romme tre millioner laks, dobbelt så mye som «Ocean Farm 1».
Slik blir Salmars nye «Smart Fish Farm». Illustrasjon: Mariculture/Salmar
2. Anlegg som kan heves eller senkes
Oppdretter Sinkaberg-Hansen og leverandørselskapene AKVA Group og Egersund Net har utviklet et konsept for nedsenkbare merder kalt «Atlantis Subsea Farming».
Den nedsenkbare merden skal ligge med mulig nedsenket i sjøen, og minst mulig i overflaten, slik at lakselus ikke blir et problem.
Midt Norsk-Havbruk har på sin side utviklet merden «Aquatraz», som har fått navnet sitt fra fengselsøyen Alcatraz utenfor San Fransisco.
«Aquatraz» skal være rømningssikker, er delvis lukket og kan heves opp av sjøen for rengjøring og vedlikehold.
Her senkes Atlantis-merden. Foto: Thomas Sørø/SinkabergHansen
3. Delvis lukkede anlegg
Flere selskaper gjør som Midt-Norsk Havbruk og satser på delvis lukkede anlegg. Dette inkluderer selskaper som Måvasøl Fiskeoppdrett, Nova Sea, Akvadesign og Hydra Salmon Company.
Sistnevnte har sikret seg fire tillatelser til sin produksjonstank med tett tak og vegger ned til 20 meter under havoverflaten.
Dette skal hindre lus og sykdomssmitte i å komme inn til fisken. Produksjonstanken skal ikke være bemannet, men skal kunne operere alene med integrerte systemer for fôring og dødfiskhåndtering.
Akvadesign satser også på lukkede anlegg med doble nett for å hindre rømming, og er blant de første som har klart å produsere laks i fullskala lukkede anlegg i sjø og samtidig tjene penger på de store investeringene, ifølge Dagens Næringsliv.
Illustrasjon: Hydra Pioneer.
4. Helt lukkede anlegg
Mange aktører som Lerøy, Stadion Laks og Mowi har valgt å satse på helt lukkede anlegg, og det mest kjente av disse prosjektene er «Egget» til Mowi.
Selskapet ønsker å bruke eggeformede kar til oppdrett i fjorden for å unngå lus og rømming, samtidig som avfall samles opp i bunnen av «Egget».
Men tidligere i høst meldte selskapet at de har vurdert konseptet, og nå ser etter andre muligheter.
Selskapet har også fått grønt lys for et annet lukket konsept, «Marine Donut», som er et lukket anlegg formet som en smultring, hvor fisk på tre kilo skal settes ut og oppdrettes videre.
Men også realiseringen av fiskesmultringene er usikker, og ifølge Mowi er det avhengig av den pågående prosessen med å finne en egnet lokalitet.
Mowi sin «Marine Donut». Illustrasjon: Mowi
5. Overvåkning
I mange av innovasjonsprosjektene som har fått grønt lys fra Fiskeridirektoratet satser også oppdretterne på å bruke ny teknologi til å få bedre kontroll og oversikt over fisken i merdene.
Cermaq vil ta overvåkningen enda et steg lenger og realiserer konseptet «iFarm», for såkalt individbasert oppdrett. Her skal hver fisk få sin egen journal hvor størrelse, lus og sykdom registreres, og fisken sorteres til forskjellige merder.
The post Fem teknologier som kan endre oppdrettsnæringen appeared first on SYSLA.
11,8 TWh tilsvarer hele Oslos forbruk av strøm i et gjennomsnittlig år. I tillegg har Norge eksportert 11,7 TWh.
Den høye importen av kraft skyldes lite snø i fjellet i fjor vinter, som har ført til at norske vannkraftverk har produsert mindre strøm, ifølge Energi Norge.
– Forrige vinter var uvanlig snøfattig. Det ga lite smeltevann til de over 1000 kraftmagasinene vi har over hele Norge. Kraftprodusentene har derfor holdt igjen produksjonen for å sikre at vi har nok vann til å levere strøm gjennom hele året, skriver markedsdirektør Toini Løvseth i Energi Norge i en pressemelding.
Import og eksport av kraft styres fra time til time av strømprisene i de ulike landene, ifølge pressemeldingen.
– Når vi har importert så mye strøm, betyr det at prisene i mange perioder har vært lavere i våre naboland.
The post Norge har ikke importert så mye strøm siden 2010 appeared first on SYSLA.
Hovedredningssentralen Nord-Norge fikk melding i 11-tiden om at fiskebåten fra Averøy var i havsnød.
Klokken 12.25 hadde redningshelikopteret heist opp alle som var om bord i fartøyet som fikk problemer.
Flere fartøy og et Bristow-helikopter fra Hammerfest deltok også for å bistå i redningsaksjonen.
– Fay sank klokken 13:25 og er å regne som totalforlist, skriver daglig leder Rolf Olav Dyrnes i Kenfish i en pressemelding lørdag ettermiddag. Kenfish er selskapet som eier Fay.
Årsaken til forliset er foreløpig uklar.
– Uskadd besetning
– Personene som var om bord, er uskadd, sier redningsleder Ørjan Delebekk i HRS Nord-Norge.
De ble etter forliset fraktet til et hotell i Honningsvåg for medisinsk sjekk, innkvartering og senere for transport hjem.
– Vi er svært glade og takknemlig for at redningsaksjonen gikk godt og etter læreboken, skriver Dyrnes i pressemeldingen.
– Samtidig retter vi en stor takk til Hovedredningssentralen Nord-Norge, Nordkapp kommune, alle involverte redningsetater, frivillige i Nordkapp samt alle fartøy i området som deltok i redningsaksjonen, skriver han.
Fiskebåten Fay på vei til å synke i Barentshavet, nordøst for Honningsvåg. Alle de 12 om bord ble reddet av et redningshelikopter før det gikk ned. Foto: Redningsselskapet RS Odin / NTB
Vanskelige forhold
Båten sank klokken 13.25, skriver Redningsselskapet på Twitter.
Linebåten MS Fay fra Averøy er 21 meter lang, 10 meter bred og er eid av rederiet Kenfish 2. Det er ikke kjent hva som var årsaken til at båten fikk problemer.
Pressemedarbeider Geir Mortensen i HRS Nord-Norge opplyste tidligere lørdag at det var mye vind i området og to meter høye bølger.
Hovedredningssentralen meldte først at det var 13 personer om bord, men endret senere tallet til 12.
The post Eieren av fiskebåt som sank takker redningsmannskapene appeared first on SYSLA.
Du har hørt om Swire Seabed. De har berget hundrevis av tonn med sølv fra et skipsvrak på nesten 5000 meters dyp. På oppdrag for Jeff Bezoz hentet de opp rakettmotorene til Apollo 11 fra et enormt dyp midt i Bermudatriangelet.
Swire Seabed er den undervannsentrepenøren du har lest om i avisen fordi de har gjort helt ekstraordinære ting. I november annonserte Swire Seabed at de kaster inn håndkle og avvikler virksomheten – alle må gå. Eierne i Singapore ser ikke lenger en fremtid i dette segmentet. Dette er selvfølgelig veldig kjedelig for de ansatte – men også for hele undervannsklyngen på Vestlandet. Jeg tror dette er første dominobrikken i en langt større krise – jeg tror dette er et kraftig faresignal.
Krise i oljeservice er ikke noe nytt. Det har vært krise i alt oljerelatert siden 2014. Det siste året har vi stadig lest at krisen avtar og at aktiviteten er på vei opp. Analytikerne har langt på vei friskmeldt bransjen.
Det er ikke denne krisen jeg snakker om. Jeg snakker om en annen krise – som vi så de første tegnene på lenge før oljekursen brått kollapset i 2014. Krisen jeg snakker om handler om et oversupplert marked av subsea- og offshorefartøy – og en forretningsmodell som ikke lenger fungerer.
Innovasjon og nisjemarkeder
Swire Seabed ble født under en krise – da de sjøsatte Seabed Worker i 2009 var det finanskrisen som herjet. Som et ekte krisebarn vokste Swire Seabed opp med en slank organisasjon og satset på teknisk innovasjon og aktivitet i nisjemarkeder.
Swire Seabed fokuserte på arbeid på store havdyp, altså dyp større enn 3000 meter. Når ratene for subseafartøy begynt å falle hadde Swire Seabed et konkurransefortrinn. De kunne levere dyphavstjenester til kunder som før fallet i markedspris på subsea-kapasitet ikke kunne finansiere bruken slike tjenester. I tillegg kunne de levere tjenester til olje og gass med antatt bedre margin enn mange av konkurrentene.
Så mens krisen i 2014 grep om seg var Swire Seabed i stand til å vokse – og de satset hardt. De doblet flåten fra 2 til 4 avanserte subsea fartøy – hvor de nye fartøyene ble stadig større. De gikk fra fem til 11 ROV-systemer (fjernstyrte undervannsfarkoster, red.mrk), og de tiltrakk seg betydelig høy-kvalifisert arbeidskraft.
Å rekruttere i et kriserammet marked er i utgangspunktet ikke vanskelig – folk vil ha jobb. Når du i tillegg fremstår som det mest nyskapende selskapet i klassen så er det enda enklere. Heri ligger en utfordring for undervannsbransjen på Vestlandet.
Ubemannede undervannsoperasjoner
Swire Seabed har gjennom kraftig vekst og rekruttering av topp kompetanse gjennom hele oljekrisen etablert seg som kraftsenteret innenfor innovasjon og nyskapning. Swire Seabed har ikke bare hentet vrak-gods og måne-raketter. Swire Seabed har, som første kommersielle operatør, allerede gjennomført flere ubemannede og fjernstyrte undervannsoperasjoner – altså operasjoner der man ikke har et skip på havet, men sitter på land og fjernstyrer roboter 60 km ut fra kysten og ned til flere hundre meters dyp. Dette er det man kaller disruptiv innovasjon.
Når et kraftsenter plutselig forsvinner sitter man igjen med to problemer. For det første har man samlet kompetanse som nå blir spredt for alle vinder – dette uthuler nyskapningskraften for bransjen generelt. For det andre har man gjort prosjekter som peker frem mot helt nye måter å gjøre ting på – som presenterer den gjenværende bransjen med betydelige utfordringer i forhold til kundenes forventninger.
Hadde det vært bonanzatider i bransjen hadde ikke disse utfordringene nødvendigvis vært så store – da hadde konkurrentene snappet opp folk og teknologi. Men det er ikke bonanzatider – det er lenge siden det var det. Krisen i undervannsindustrien begynte som nevnt før oljekrisen – den handler om et oversupplert marked og en umoderne forretningsmodell. Dette har vi siste tiden lest om nærmest daglig i Sysla.
Sliter med enorm gjeld
De store subsea og offshore rederiene sliter – de har enorm gjeld. De har til dels kontrakter – men prisene er elendige. Eller nærmere bestemt; prisene er ikke kostnadsbærende.
Lenge konkurrerte man nærmest kun på kvalitet. Så man bygget nye, større og bedre båter og dermed vant man kontrakter. Slike skip tar tid å bygge og når båtene endelig ble levert var ratene gått ned. Først fordi man har bygget for mange og skrotet for få – og etter hvert også fordi oljeprisen har kollapset og med den betalingsviljen.
Så sitter man der med en enorm og fenomenal flåte, som faktisk nå har en noenlunde grei aktivitet – men som simpelthen ikke kan fakturere tilstrekkelig til nedbetale noe gjeld. Det er for øvrig ikke bare rederiene som er ansvarlige her. Det er vel så mye kundesegmentet i oljebransjen og finansinstitusjonene som har klappet frem denne utviklingen.
Gjeldsmarerittet til offshore-rederiene har vært tema i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør episoden her:
Vanskelig å være rederi
Så hvorfor skriver jeg at forretningsmodellen er gal og umoderne? At et marked blir oversupplert er ikke nødvendigvis indikativt av dette.
Jeg mener forretningsmodellen er gal – fordi den er bygget opp rundt rederivirksomhet. Jeg tror vi er på vei mot en undervannsfremtid der skip har stadig mindre relevans. Swire Seabed har de siste to årene gjennomført jobber med 10 mann på land og to roboter i havet. For tre år siden krevde slike jobber et stort skip med 30-50 mann om bord.
I en slik fremtid er det vanskelig å være rederi. Og her er litt av poenget; kunder av undervannstjenester har ingen interesse av en skip på overflaten. Om de kan unngå å betale for et skip til 800 millioner på overflaten – så gjør de det. Den fremtiden nærmer seg med stormskritt.
Derfor tror jeg Swire Seabed er den første dominobrikken. Swire Seabed og konkurrentene er alle rederier som eier og betaler renter på dyre båter. Og i undervannsindustrien er ikke skip et poeng i seg selv – poenget er å få gjennomført et stykke arbeid under vann. Det er dette kundene betaler for. Hvordan man kommer seg ned på dypet er irrelevant. Så når Vestlandets ære og makt – den internasjonalt anerkjente og konkurransedyktige undervannsindustrien – er bundet opp i eierskap til svære skip, så har vi snart et problem.
Les også:
Enighet mellom DOF Subsea og långivere
Rederiet har skip for 19 milliarder. Pris på rederiet: 300 millioner
Solstad Offshore i krise: 1 av 3 skip ligger i opplag uten arbeid
The post «Vår ære og vår makt – og en umoderne forretningsmodell» appeared first on SYSLA.
Etter at Russland stanset importen av norsk laks og ørret som en respons på de vestlige sanksjonene i 2014, har Hviterussland utviklet seg til å bli en viktig kjøper av den norske fisken.
Men en betydelig del av den hviterussiske importen av norsk laks og ørret har gått videre til Russland, som har en felles tollavtale med Hviterussland, ifølge iLaks.
25. desember meldte russiske veterinærmyndigheter, Rosselkhoznadzor, at de vil suspendere sertifisering av leveranser av norsk ørret og laks.
Bakgrunnen er at Mattilsynet har vært lunkne til å gi russiske veterinærmyndigheter adgang til å inspisere norske oppdrettsbedrifter etter at de angivelig fant rester av forbudte og skadelige stoffer i norske råvarer som kom inn i landet via Hviterussland.
Bør oppdretterne betale ekstra skatt, eller vil det bare føre til at investeringene i oppdrettsnæringen flyttes ut av Norge? Det har vært tema i en tidligere episode av Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør den her:
The post Russland stopper import av norsk laks via Hviterussland appeared first on SYSLA.
I uke 51 i år ble det eksportert 20.352 tonn fersk laks, noe som er en nedgang på 9,8 prosent fra uka før, ifølge tallene fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
For frossen laks var det prisnedgang på 2,1 prosent i den samme perioden, men her er volumet mye lavere – 505 tonn.
Lakseprisen har hatt store svingninger i år. I oktober var den på sitt laveste på fire år med en pris på 46,80 kroner per kilo for fersk laks.
De neste årene skal oppdretterne brukere milliarder på å bygge og teste havmerder til offshore oppdrett. Hvilke konsekvenser kan det få for en av våre viktigste eksportnæringer? Det har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av – hør episoden her:
?
The post Kraftig oppgang i lakseprisen appeared first on SYSLA.
Klokken er 02 om natten i fiskerihavnen Egersund, og Hans Jørgen Kjenes har dårlig tid.
24-åringen fra Åsane i Bergen har nådd målet han har drømt om i mange år.
Siden guttedagene har han jobbet for å havne på en fiskebåt.
– For meg er fisking nesten som en lykkerus, sier han.
Minuttene teller. En tråler venter.
Kjenes parkerer bilen – sin 12 år gamle, nyinnkjøpte svarte Audi A8 – turbodiesel, to doble eksosrør og 326 hestekrefter – på kaien.
Så hopper han om bord i tråleren «Haraldson» av Austevoll, der han er ny styrmann. 24-åringen trengs for at fiskebåten skal oppfylle kravene om bemanning før den drar ut på fiskefeltene.
– Herlig! Nå begynner det, sier Kjenes.
Det guttaktige ansiktet lyser.
Trålposen hales om bord i «Haraldson» med fin fangst. Foto: Privat
Det er kaldt, måneklart og stille på sjøen i havnebassenget i Egersund.
Fra skorsteinen på «Haraldson» siger røyken opp. Lyskasterne er på og motoren durer. Mannskapet er utålmodig. De er ivrige etter å få ham om bord og sette kurs til havs for å tråle sei.
Var styrmann på fraktebåt
For 12 timer siden mønstret Hans Jørgen Kjenes av i Knarrevik på Sotra som styrmann på fraktebåten «Tinto». Han hadde hatt sin siste vakt på broen på det 82 meter lange fartøyet. Så vasket han ned lugaren, takket mannskapet for kameratskapet og rederiet for to gode år.
Deretter dro han hjem til Åsane og pakket kofferten, satte seg i Audien og kjørte den seks timer lange turen til Egersund.
– Fraktebåt var flott, men jeg har hele tiden visst at det var fiskeribransjen jeg ville jobbe i. Det er noe med spenningen og muligheten til å jobbe hardt – og få betalt etter innsats.
Trålerne fanger også annen fisk enn det de primært fisker etter. Dette kalles bifangst, og den kan bestå av breiflabb, kveite og annen flyndrefisk. Foto: Privat
Vanskelig å få jobb
Familiene dominerer fiskebåtrederiene på Vestlandet.
Det sies, litt på spøk og litt på alvor, at størrelsen på mannskapet på fiskebåter varierer etter hvor stor familie eierne har.
Å komme utenfra og få jobb på en av de store fiskebåtene, kan være omtrent like vanskelig som for en elefant å komme gjennom et nåløye.
Les også: Aldri har det vært vanskeligere å bli fisker. 20 år gamle Sander slapp gjennom nåløyet.
«Strukturering» i næringen har ført til stadig mer effektivt fiskeri, men også til færre båter. Ifølge Fiskeridirektoratet er antall fiskebåter mer enn halvert de siste 20 årene.
Det har gjort det verre å få seg jobb.
Satset på trål
De store ringnotfartøyene som fisker lengst til havs, etter sild, makrell og kolmule, er aller vanskeligst å få hyre på. Kjenes har satset på trålerne, de som går etter hvitfisk – sei, torsk og hyse.
Men hva gjør en guttunge fra Bergen som over alt i verden drømmer om å bli fisker, men ikke kan spore en eneste onkel eller fjern slekting med fiskebåtrederi?
Jo, straks han var ferdig med grunnskolen på Flaktveit i Åsane, dro 16 år gamle Hans Jørgen til Austevoll.
Mutters alene flyttet han inn i familiens hytte på Kolbeinsvik, og startet på fisk og fangst-linjen på Austevoll vidaregåande skule.
Les også: Severin (19) jobbet gratis i en måned for å få lærlingplass som fisker
På en liten moped kjørte han hver dag frem og tilbake de tolv kilometerne mellom Kolbeinsvik og Storebø. Det ble mange kalde morgener i motvind over Austevoll.
Fra kystfrakt til fiskefelt
Deretter var han to år utplassert som fiskerlærling på tråleren «Arctic Swan». Det handlet om rekefiske og hvitfiske i Barentshavet – utenfor Svalbard og mot russergrensen.
Så gikk han to år på fiskerfagskole på Austevoll, der han utdannet seg til styrmann.
Videre jobbet han som aspirant hos Lighthouse Ship Management i Torangsvåg, før han fikk tilbud om fast jobb som styrmann på «Tinto».
– Rederen selv ringte og spurte om jeg ville bli styrmann. Et slikt tilbud var det umulig å si nei til, sier Kjenes.
Så i høst kom muligheten hos fiskebåtrederen Harald Taranger i Austevoll, og hans nyopprettede rederi med to fiskebåter.
Å bli styrmann på «Haraldson» var tilbudet han heller ikke kunne si nei til.
To år på «Tinto», i trafikk langs kysten av Sør-Norge og mellom Skottland, Danmark og Polen, med alt fra tømmer til salt og ertestivelse, er over. Nå venter fiskefeltene i Nordsjøen.
I fjor kjøpte Hans Jørgen Kjenes og samboeren enebolig på Toppe i Åsane. Han må raskt innom huset for å pakke til Nordsjøen. Foto: Tor Høvik
– Jeg har dragning mot havet, men også mot gamblingen fiskeri er. Å lete etter fisken, skyte ut trålen og se om du får fangst. Spenningen og mulighetene. Og på en fiskebåt må du virkelig jobbe for lønnen.
Knapt noen om bord på de store fiskebåtene tjener under en million kroner i året. Men jobben på fraktebåt – tre uker på og tre uker av – er heller ikke dårlig betalt.
I fjor kjøpte Hans Jørgen Kjenes og samboeren Ingrid Amelia Floen Utbjoe enebolig på Toppe i Åsane.
Nå står han i stuen, bøyd over to kofferter som skal lukkes.
Blir maritime fag snakket ned, eller er det de store svingningene i jobbmarkedet som gjør at maritim bransje sliter med å rekruttere ungdom? Det har vært tema i Sysla-podkasten Det vi lever av. Hør den her:
?
Høyt tempo
I gangen ligger en bunke nykjøpt parkett til et soverom. I garasjen står en grønn Volvo Amazon fra 1970, på parkeringsplassen en grå Volvo 240 fra 1992. Garasjen er et lite bilverksted.
– Når du er på sjøen i tre uker og har tre uker fri, har du tid til å gjøre mye på fritiden. Jeg orker ikke ligge på sofaen og se i taket, sier Kjenes.
Han laster koffertene om bord i Audien, den sist innkjøpte bruktbilen. «Haraldson» venter i Egersund, og 30 mil skal tilbakelegges.
Klokken 20 ruller Kjenes inn på den knapt halvfulle fergen «Færøy» på Halhjem. Kjøper en kopp kaffe, setter seg ved vinduet og ser ut på Bjørnafjorden.
– Her seilte jeg i natt med «Tinto». I Langenuen byttet jeg vakt med kapteinen som førte fraktebåten til Knarrevik, sier Kjenes.
– Du driver på i høyt tempo?
– Det er det som passer meg, sier Kjenes.
150.000 på to uker
Siden barnehagealderen har han drømt om å bli styrmann og kaptein.
– Da reiste familien på ferie med MS «Bergensfjord» fra Bergen til Hanstholm. Om bord sa jeg til mamma og pappa at jeg skulle bli kaptein. Siden har det vært en besettelse. Så kom interessen for fiske. Det sørget årene i Austevoll for, sier Kjenes.
Mens han jobbet på «Tinto» kjøpte han også sin egen, lille fiskebåt – en åtte meter lang sjark for 150.000 kroner. Han og en kamerat hentet den på Bømlo.
– I vinter var jeg på lofotfiske. Vi var fire kamerater med hver vår sjark, som alle ble fraktet til Lofoten på en lastebåt. Min kvote var på 7,5 tonn. Det var helt vilt. På ekkoloddet så jeg at det var helt mørkt under båten. Det var så tett med fisk – lag på lag. Vi hadde garnene ute kun over natten, og de var smekkfulle av torsk. Det var fisk i hver maske, sier Kjenes.
To ukers fiske ga 150.000 kroner i inntekt.
På fritiden fisker Hans Jørgen Kjenes med sin egen sjark. I vinter var han på lofotfiske, men vanligvis ligger båten i Austevoll. Foto: Privat
Fergen har nådd Sandvikvåg på Stord, og Kjenes er tilbake på veien. Fin flyt over Stord, dieselfylling og baguettkjøping på en bensinstasjon ved Leirvik. Videre forbi Haugesund til Boknafjorden.
Han trives i den nygamle Audien. Mye ny teknikk å bli kjent med.
Så svinger han inn på Mortavika-Arsvågen. Rundt midnatt er det tid for en ny kopp kaffe i MF «Raunefjord».
– Hva er ditt største ansvar som styrmann?
– Det er jo folkene om bord. Båten skal føres trygt, men en båt er tross alt bare en båt. Det er menneskene om bord som er viktigst, sier Kjenes.
Over Boknafjorden: – På «Haraldson» gjelder det å finne fisken, sier Hans Jørgen Kjenes. Foto: Tor Høvik
– Og det vanskeligste?
– Vanskeligst og vanskeligst – det gjelder jo å finne fisken. Det blir litt gambling. På «Haraldson» er vi fem mann. Jeg må være med på alt. Får vi to tonn sei, skal den bløgges, sløyes, veies, fordeles i klasser og kjøles ned. Fisken skal produseres. Som styrmann skal jeg være på broen, men også på dekk for å ta imot fisk og nede i fabrikken for å produsere.
– Du får også ansvar for at mannskapet får en god inntekt?
– På «Tinto» var det fastlønn. På «Haraldson» utbetales hver måned et forskudd, mens lott utbetales to ganger i året. Lott er mannskapets del av fangsten. Mye fisk gir høy inntekt.
Boknafjorden er tilbakelagt. Kjenes tilbakelegger både Stavanger og Bryne. Så, litt før klokken 02, kan han svinge av til Egersund.
Den svarte Audien glir gjennom småbyen, gjennom gamlebyen med de hvite trehusene til havnen, der «Haraldson» ligger til kai.
Lukten av fisk og sjø
Det lukter fisk, sjø og høst. Det er en jevn dur fra fiskebåtene. I det opplyste styrehuset på «Haraldson» står fire mann og ser på at styrmannen endelig parkerer bilen. De er leie av å ligge til land. Det er på tide å komme seg ut i Nordsjøen.
Kjenes klatrer opp i styrehuset.
– Velkommen om bord. Det var jeg som skaffet Hans Jørgen jobb, utbryter Espen Fondenes Nilsen.
23-åringen fra Fana i Bergen er skipper på rederiets andre fisketråler, «Tobis», som også ligger til kai i Egersund. Nilsen la inn et godt ord for sin gode kamerat og var ivrig etter å få ham som kollega. Begge har bakgrunn fra fiskeriutdanning i Austevoll.
ans Jørgen Kjenes og Espen Fondenes Nilsen er kamerater fra Bergen og skippere på hver sin fiskebåt med base i Egersund og Austevoll. Foto: Tor Høvik
Egersund var flere år Norges største fiskerihavn målt i mengden ilandført fisk. Her finnes to sildeoljefabrikker, fiskemottak og kort vei til Danmark, der mye av fisken leveres.
Eldstemann i styrehuset er Frank Midtbø (60). Det unge mannskapet omtaler ham som en legende i fiskermiljøet. Han skal være kaptein for styrmann Kjenes.
– Vi har ventet på Hans Jørgen. Vi vet han er en god mann, sier Midtbø.
Nylig ble en vaier til trålen skiftet på båten. Tråleren tåler fiske også i storm.
– Hans Jørgen går rett i arbeid. Nå skal vi være ute fire-fem dager. Det er kjekt å få med seg så unge folk. Det er disse fiskerinæringen må satse på, sier Midtbø.
Hans Jørgen Kjenes er klar. «Haraldson» har bunkret opp, og i nattmørket glir tråleren ut av havnen i Egersund for å fiske sei i Nordsjøen.
– Velkommen. Det er de unge vi satser på, sier kaptein Frank Midtbø (60) i midten. Hans Jørgen Kjenes og Espen Fondenes Nilsen står på hver sin side av mannen de omtaler som en legende i fiskermiljøet. Foto: Tor Høvik
I styrmannsstolen: Hans Jørgen Kjenes er klar for Nordsjøen. Foto: Tor Høvik
Hans Jørgen Kjenes og Tore Torgersen i fiskemottaket Fonn Egersund AS. Torgersen håper på store fangster fra Nordsjøen. Foto: Tor Høvik
Denne reportasjen er tidligere publisert i Bergens Tidende.
The post Her går drømmen om å bli fisker i oppfyllelse appeared first on SYSLA.
Hva gjør man når man nettopp har loset et av tidenes største industriprosjekter i Norge trygt i havn? Når over 80 milliarder kroner er investert og målsnøret brytes før tiden og langt rimeligere enn planlagt?
Trond Bokn (49) begynte å synge.
“Tenk at nå er dagen her, som jeg har lengtet etter.”
Det var ikke 17. mai. Det var lørdag 5. oktober, og gigantfeltet Johan Sverdrup hadde akkurat startet produksjonen i Nordsjøen – en merkedag for Equinor og norsk oljebransje.
– Det er ikke hver dag du ser meg synge og Anders Opedal danse.
Bokn, som er prosjektdirektør for Sverdrup-utbyggingen, har et poeng. Det er ikke så lett å se for seg Anders Opedal, konserndirektør for teknologi, prosjekter og boring, i lette steg på parketten. Ei heller en syngende Bokn.
Skrev historie
Denne lørdagen ble han oppringt av boresjefen på Sverdrup. I dagene før hadde det vært problemer med de siste detaljene som skulle sikre at oljen kunne strømme fra brønnen til prosessplattformen, men i bakgrunnen hørte Bokn jubel fra kontrollrommet.
Han skjønte at nå skulle det skje. Prosjektdirektøren kastet seg i bilen og dro rett til Forus.
Klokken 16:57 ble den første oljen produsert.
– Det var en utrolig god følelse. Vi som var der, kommer ikke til å glemme den dagen. Det var en historisk milepæl.
Johan Sverdrup-feltet åpnet i oktober. Slik så feltet ut sent i august Foto: Jon Ingemundsen
Sa ja umiddelbart
Spol tilbake om lag halvannet år. Sent i april 2018 sa daværende Sverdrup-direktør Kjetel Digre brått opp jobben sin. Beslutningen kom overraskende på de fleste – også på Equinors øverste ledelse, som fikk et uventet problem på bordet. Gigantprosjektet var allerede i full fart, og det ville ikke være en enkel jobb å ta over.
Noen dager senere ble det kjent at Trond Bokn fra Stavanger var den utvalgte. Med få dagers varsel hadde han plutselig fått ansvaret for landets største industriprosjekt. Selv har han beskrevet det som å hoppe på et tog i 200 kilometer i timen.
– Men jeg hadde vært på et lignende tog før og kjente en del av de andre passasjerene. Forholdene var kjente, men i en helt annen dimensjon enn jeg tidligere hadde opplevd. Men alt skjedde brått, og det ble travle dager i begynnelsen, medgir Bokn.
Han var på flyplassen i den lille oljebyen Corpus Christi i Texas da beskjeden kom – han husker ikke helt om den var formulert som et spørsmål eller en ordre. Bokn var uansett aldri i tvil: Dette var noe han ikke kunne si nei til.
– Jeg sa ja med en gang. Det var en stor personlig utfordring, og en anledning til å være med på å skrive historie. Man får ikke mange slike muligheter.
Oljebransjens Nohas Ark
Johan Sverdrup har vært dette tiårets store snakkis i oljebransjen. Feltet ble påvist i 2010 og er blant de fem største funnene noensinne på norsk sokkel. Utbyggingsplanen ble levert og godkjent i 2015.
At prosjektet kom i gang akkurat da, var et lykketreff for norske oljeleverandører. Et år tidligere hadde nemlig den verste oljekrisen på svært lenge rammet næringen. Flere titalls tusen jobber forsvant fra oljebedrifter over hele landet de årene nedturen varte.
Uten den gigantiske Sverdrup-utbyggingen ville det gått mye verre. Over 70 prosent av kontraktene gikk til norske leverandører.
Johan Sverdrup ble redningen for de arbeidsløse venninnene
– Timingen var utrolig god. Johan Sverdrup ble jo Nohas Ark for en del av industrien, sier Bokn med henvisning til bibelfortellingen om båten som ble dyrenes redning da syndefloden rammet.
Timingen var god også for operatør Equinor. Opprinnelig skulle utbyggingen koste 123 milliarder kroner, men prisen endte til slutt på 83 milliarder. Mye skyldtes at krisen gjorde det billigere å handle varer og tjenester hos leverandørene.
– Klart det har vært en viktig del. Leverandørprisene har gitt betydelige besparelser. Samtidig førte krisen til stor oppmerksomhet rundt forbedringer og effektivisering, noe som også var viktig. Til slutt var det avgjørende at vi klarte å holde planen. Vi har spart utrolig mye av det vi normalt legger inn som reserve for å håndtere uforutsette hendelser.
Trond Bokn og konserndirektør Margareth Øvrum i. Nå forenes de to igjen i Brasil. Foto: Jon Ingemundsen
10.000 mulige feil
– Hva er du mest fornøyd med?
– At alle som har jobbet på Sverdrup, har kommet hjem og er i jobb. Vi har gjennomført over 70 millioner arbeidstimer. Det har vært to alvorlige skader, men de er tilbake i arbeid nå. Uten det kunne vi ikke feiret oppstarten med like god samvittighet.
Det meste har altså gått på skinner for Sverdrup-utbyggingen. Likevel må det dukke opp trøbbel man ikke hadde tatt høyde for i et så stort prosjekt. Som da det ble oppdaget at det var en mulighet for at lys om bord på plattformene kunne være en tennkilde ved eventuelle gasslekkasjer. Det måtte fikses.
– Dette var en detalj. Men når en detalj gjentas 10.000 ganger, er det ganske krevende. Marerittet er at man får en systemfeil. I neste prosjekt skal jeg tidlig finne ut hva vi har 10.000 av, så skal jeg følge det enormt tett, sier Bokn.
900 milliarder til staten
De siste anslagene viser at Sverdrup-feltet inneholder om lag 2,7 milliarder fat utvinnbare oljeekvivalenter. Til sammenligning har Equinors andre store nyutbygging, Johan Castberg i Barentshavet, drøyt 550 millioner fat. Når hele Sverdrup-prosjektet er ferdig i 2022, vil feltet daglig produsere 660.000 fat olje. Med dagens oljepris tilsvarer det daglige inntekter på nesten 400 millioner kroner.
Ifølge Equinor ventes feltet å gi samlede inntekter på drøyt 1400 milliarder kroner i løpet av levetiden, hvorav mer enn 900 milliarder går til den norske stat.
– Det er spesielt å være i mål med et prosjekt som betyr så mye for så mange, sier Bokn.
Trond Bokn er et ekte barn av Statoil og Equinor. Han kom til selskapet direkte fra skolebenken på NTH i Trondheim i 1994 og har blitt værende siden. Muligens ligger det til familien. Storesøster Irene Rummelhoff har jobbet enda lenger i selskapet og sitter i dag i konsernledelsen. Hun pekes på som en av kandidatene som kan gå helt til topps den dagen Eldar Sætre gir seg.
Bokn har jobbet med gjennomføring av prosjekter nesten hele karrieren. Da han overtok Sverdrup, ledet han en portefølje av prosjekter – de fleste i utlandet. Som vindparken Dudgeon i Storbritannia og storfeltet Peregrino i Brasil.
Trond Bokns nye hjem, Rio de Janeiro. Foto: Anders Minge
Flytter til Rio
På mange måter går han derfor tilbake i kjent terreng på nyåret. Da flytter Bokn til Brasil og begynner i ny jobb som sjef for alle Equinors prosjekter i Sør-Amerika. Fram mot 2030 skal det investeres 125 milliarder kroner i Brasil, som er blant selskapets viktigste satsingsområder. Mest olje og gass, men også sol og vind.
– Noen av våre mest komplekse prosjekter framover kommer i Sør-Amerika. Da tror jeg erfaringene fra Sverdrup blir nyttige.
Equinors Brasil-topp kjenner fortsatt etterdønningene etter Petrobras-skandalen
Det siste tiåret har imidlertid brasiliansk oljeindustri vært preget av en stor korrupsjonsskandale knyttet til det statlige oljeselskapet Petrobras, som Equinor samarbeider tett med.
– Det er et ekstremt viktig element. Når vi beveger oss ut i nye områder, er det avgjørende at vi følger opp våre egne retningslinjer. Samtidig er mitt inntrykk at skandalen i Brasil er håndtert utrolig grundig, og at landet har fått en ny start, sier Bokn.
– Jeg har vært i Brasil, men aldri jobbet der. Dette er en helt ny kultur, og jeg må gjøre egne erfaringer på hvordan ting fungerer der. Samtidig blir det på et personlig plan interessant å leve et helt annet liv i et annet klima. Jeg håper jo jeg får en leilighet i nærheten av Ipanema-stranden.
Hør podkast om Johan Sverdrup:
The post Var aldri i tvil om å si ja til å ta over Norges største industriprosjekt appeared first on SYSLA.
Aftenbladet besøkte i juni klimaverstingen Mariner som startet produksjonen på britisk sektor. Kontrasten er stor til bejublede Johan Sverdrup som drives med kraft fra land og er ekstremt lønnsomt for Equinor, de andre eierne og Norge.
Vi var også med i november da Wintershall Dea med hjelp fra boreriggen West Hercules boret årets mest kontroversielle letebrønn i Norskehavet.
Goliat-feltet er verdens nordligste offshore oljeutbygging. Foto: Jon Ingemundsen
Goliat
Goliat-plattformen i Barentshavet har vært forfulgt av feil, mangler og store økonomiske overskridelser. Aftenbladet besøkte plattformen i april og opplevde mye om bord dette døgnet.
Les intervju med HMS-koordinatoren: – Jeg har aldri vært redd på Goliat
Noe av det var slett ikke planlagt: «Jeg sover dypt etter en lang arbeidsdag. Klokka er bare 01.45. Sirenen i taket fyller den lille lugaren med et hylende inferno. Selv den mest innsovnede skjønner raskt at nattesøvnen er avbrutt. Det tar et par sekunder å skjønne at dette er virkelighet, ikke en ubehagelig drøm. Jeg setter beina på gulvet og trekker pusten.»
Hele historien: Slik havnet jeg i livbåten på Goliat-plattformen
Statfjord A har produsert i 40 år. Blir den stengt ned i 2022 eller fortsetter den produksjonen videre? Foto: Jon Ingemundsen
Statfjord
Statfjord A startet produksjonen helt tilbake i 1979. Flere ganger har nedstenging og produksjonsstans vært et tema. I år fortalte Equinor at beslutningen er endelig. Feltet skal stenges ned i 2022. Sent i høst kom det signaler på at dette kanskje ikke er tilfellet likevel. Da Aftenbladet møtte menneskene på Statfjord, var det naturlig å tenke tilbake på feltets lange levetid. Prosesstekniker May Susanne Nilsen var 18 da hun reiste offshore: – Det mest skremmende jeg har opplevd var en gang da vi fikk total black out på plattformen, forteller 32-åringen.
Hele historien: Møt menneskene som holder Statfjord i gang
Les også:
Equinors dødsdømte oljegigant Statfjord kan få nytt liv
Statfjord-feltet lærte Olje-Norge å stå på egne bein
Feltet har vært en gullgruve. Men historien handler også om maktkamp og dødsulykker.
Johan Sverdrup-feltet Foto: Jon Ingemundsen
Johan Sverdrup
Johan Sverdrup-feltet startet produksjonen 5. oktober. Allerede i mai ble feltsenteret åpnet. Offisiell åpning av feltet blir 7. januar.
– Når vi er fullt utbygd felt i 2022, kan vi produsere for en milliard på tre dager, anslår plattformsjef Torkjell Stangeland på Johan Sverdrup-feltet.
Hør hva som er så spesielt med Sverdrup-feltet i Sysla-podkasten Det vi lever av:
Mariner-plattformen Foto: Jon Ingemundsen
Mariner
Mariner-plattformen på britisk side av Nordsjøen startet også opp produksjonen i høst. Dette feltet har en krevende produksjon av tungolje med dobbelt så store co2-utslipp som gjennomsnittet på norsk sokkel.
Hedda Felin har takket for seg som Equinors sjef i Storbritannia og Irland. Arne Gürtner overtok jobben hennes da Mariner-plattformen startet opp i høst. Foto: Jon Ingemundsen
– Beslutningen om utbygging ble tatt før vi hadde så stort fokus på miljø som det vi har i dag, sa Felin.
Les hele historien: Dobbelt så mye utslipp fra Equinors nye tungolje-gigant
Nylig avgåtte olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg var med og feiret 50-års jubileum på Ekofisk. Foto: Jon Ingemundsen
Ekofisk
Ekofisk-feltet ble funnet i 1969. På dagen 50 år etterpå markerte ConocoPhillips jubileet med feiring ute på feltet. Daværende olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg var selvskreven gjest.
Ekofisk-feltet har gjennomgått store forandringer. De eldste plattformene er fjernet eller skal fjernes, mens nye er kommet til. Foto: Jon Ingemundsen
Gigantfunnet var starten på oljealderen som endret Norge. Totalt har Ekofisk skapt verdier for om lag 2500 milliarder kroner.
Les også intervju med ConocoPhillips’ toppsjef: – Vi forlater ikke Norge
I Sysla-podkasten Det vi lever av får du hele historien om Ekofisk-funnet og-feltet. Hør episoden her:
?
West Hercules boret i Norskehavet i høst Foto: Jon Ingemundsen
Toutatis-brønnen i Norskehavet
West Hercules- plattformen ble oppslag i de fleste nyhetsmedier i høst, da den boret en letebrønn i Norskehavet for oljeselskapet Wintershall Dea. Brønnen er svært nær verneområdene i Lofoten og Vesterålen og mange miljøorganisasjoner og fiskerlag protesterte mot boringen. Resultatet av boringen var at det ikke var et drivverdig funn.
Toutatis-brønnen i Norskehavet
West Hercules- plattformen ble oppslag i de fleste nyhetsmedier i høst, da den boret en letebrønn i Norskehavet for oljeselskapet Wintershall Dea. Brønnen er svært nær verneområdene i Lofoten og Vesterålen og mange miljøorganisasjoner og fiskerlag protesterte mot boringen. Resultatet av boringen var at det ikke var et drivverdig funn.
West Hercules boret i Norskehavet i høst Foto: Jon Ingemundsen
The post Offshoreåret 2019: Fantastisk suksess, fiasko og framtid appeared first on SYSLA.
