Med svært mange ledige borerigger forsøker oljeselskapene og sikre seg billige brønner. For en tid tilbake var toppsjefen i Island Drilling, Roger Simmenes, i forhandlinger på britisk side for skaffe jobb til Island Innovator.
De han snakket med ga beskjed om at riggen var akkurat det de trengte, men ledelsen i oljeselskapet hadde en føring.
– Ledelsen ønsket seg en rigg til 100.000 dollar dagen. Vi spurte om de ville sammenlikne de andre riggene med vår, som var dobbelt så effektiv. De var de som satt med det operasjonelle ansvaret instilt på, men ledelsen syns det var veldig komfortabelt å leie en rigg til 100.000 dollar. Om den var effektiv eller ikke, spilte ikke så stor rolle. Da reiste jeg meg nesten og gikk, sukker han.
Vi intervjuet han i en panelsamtale under Sysla LIVE i Bergen 30. november, hvor dette kom frem.
Det hører med til historien at oljeselskapet valgte en rigg til 110.000 dollar dagen. En rigg som egentlig skulle skrapes.
Les også: Kjemper om et tosifret antall jobber for Deepsea Bergen
Hør Songa-sjefen snakke om sine syv rigger.
Offshore-arbeidet vil bli gjennomført med skip fra DeepOceans egne flåte.
DeepOcean har gjennom sitt Superior høyhastighet survey ROV-konsept investert i ny teknologi for å gi klientene våre mer effektive metoder og høyere kvalitet.
I 2016 ble det første kommersielle prosjektet med Superior gjennomført med suksess under samme rammeavtale som denne kontraktstildelingen, melder DeepOcean.
Superior ROV er utviklet for å kunne øke produktiviteten i kartlegging av sjøbunnsforhold og eksisterende rørledningsinfrastruktur gjennom økt fart på ROVen og samtidig forbedret datakvalitet på innsamlede data.
– Vi er veldig fornøyd med å fortsette vår gode relasjon til Statoil. Vi har investert tungt i teknologi som støtter industriens behov for økt produktivitet til reduserte kostnader. Denne kontrakten er en forlengelse av det arbeidet vi utførte for Statoil i 2016 hvor vi viste signifikante kostbesparelser for Statoil, som tjente inn flere ukers operasjonstid.
Det sier selskapets kommersielle leder, Ottar Mæland.
Kontrakten går over fire år, med mulighet for videre opsjoner.
Riggene er planlagt i drift på Gullfaks- og Osebergfeltene allerede neste år.
– Vi er svært glade for at KCA Deutag har valgt oss som sin forpleiningspartner. Vi har lang erfaring i å mobilisere nye rigger, og ser frem til oppstarten neste år, sier Therese Log Bergjord, administrerende direktør for ESS’ morselskap Compass Group Nordics.
De nye riggene Askeladden og Askepott er spesialdesignet for å tåle de tøffe værforholdene på norsk sokkel, og bygges i sin helhet på Samsung-verftet i Sør-Korea.
– Dette er en viktig kontrakt. KCA Deutag er en svært spennende kunde for ESS. Vi er allerede godt i gang med å skreddersy leveransen, sier Log Bergjord.
Riggene eies av Gullfaks- og Oseberg-lisensene, og driftes av KCA Deutag.
Hver rigg vil ha plass til 140 overnattende hver, inkludert et antall ESS-kokker og annet servicepersonale.
– Mens vi i fjorårets rapport anslo et vendepunkt oppover for investeringene fra 2017, ser vi nå en utflating av investeringsnivået for årene etter, står det i rapporten som ble offentliggjort mandag.
Norsk olje og gass’ hovedscenario baserer seg på en oljepris på rundt 50 dollar fatet og sier at investeringene på norsk sokkel i år vil ende på 154 milliarder kroner. Investeringene nådde en topp i 2014, med over 215 milliarder.
Faller videre
Neste år ventes oljeinvesteringene å falle til 143 milliarder og videre til 131 milliarder i 2018. Rapporten anslår at aktiviteten vil ta seg noe opp til 137 milliarder i 2019, før investeringene på nytt faller til 127 milliarder i 2020 og 126 milliarder 2021.
Administrerende direktør Karl Eirik Schjøtt-Pedersen framholder at investeringsnivået til tross for de siste års fall, vil være på et historisk høyt nivå.
– Dette nivået er fire-fem ganger så høyt som det årlige investeringsnivået i all annen norsk industri til sammen, sier han.
Skulle oljeprisen framover bli høyere enn anslått, ventes investeringene dessuten å stige. En oljepris på 70 dollar fatet vil gi årlige investeringer på rundt 140 milliarder i årene etter 2018, ifølge bransjeorganisasjonen. Ett fat nordsjøolje ble mandag omsatt for 57 dollar.
Ser mot nord
Schjøtt-Pedersen gleder seg over at arbeidet med å redusere kostnader synes å virke, noe som gjør næringen bedre rustet enn før til å takle en oljepris på dagens nivå.
– Selv om investeringene flater ut, stabiliserer de seg på et høyt nivå. Kostnadsreduksjoner på 40 prosent vil dessuten kunne utløse atskillig flere prosjekter, sier han.
Oljesjefen framholder at behovet for olje og gass forblir stort de neste tiårene.
– Spørsmålet er ikke om, men hvor olje og gass skal produseres. To forutsetninger for næringen er stabile rammevilkår og tilgang til nye arealer, sier Schjøtt-Pedersen.
Under halvparten av de norske olje- og gassressursene er hentet opp. Framtiden ligger i nord, mener bransjeorganisasjonen.
– I havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen kan det ligge betydelige ressurser. En konsekvensutredning bør iverksettes i kommende stortingsperiode. Vi ser også lyst på potensialet i Barentshavet, sier Schjøtt-Pedersen.
I hjemfylket Finnmark så vel som i Troms har Ap sagt nei til konsekvensutredning, men Schjøtt-Pedersen avviser at slaget om Lofoten er tapt i Arbeiderpartiet.
– Mitt inntrykk er at det er sterk oppslutning rundt oljevirksomheten i Finnmark, ikke minst fordi man ser positive ringvirkninger av Snøhvit og Goliat, sier han.
SVs partisekretær Kari Elisabeth Kaski, som selv er fra Finnmark, mener Schjøtt-Pedersen tar feil.
– Oljeindustrien må innse at de har tapt slaget om Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er ikke plass til ny olje og gass hvis vi skal løse klimaproblemet, sier hun.
Ptil førte september tilsyn med Safe Scandinavia. Hensikten med tilsynet var blant annet å følge opp hvordan Prosafe hadde håndtert avvik som ble påvist i tilsyn i september 2015.
FaktaPÅLEGG
Et pålegg er et sterkt forebyggende virkemiddel som er juridisk bindende for mottakeren.
Flere av disse avvikene viste seg ikke å være fulgt opp av selskapet. Ptil ser på dette som et alvorlig brudd på regelverkets krav til oppfølging og avviksbehandling.
I overensstemmelse med varslet har Ptil gitt Prosafe følgende pålegg:
“Med hjemmel i rammeforskriften § 69 om enkeltvedtak, jf styringsforskriften § 21 om oppfølging og § 22 om avviksbehandling pålegger vi Prosafe AS å gjennomgå selskapets system for oppfølging av identifiserte avvik, slik at avvikene korrigeres, årsakene kartlegges og korrigerende tiltak settes i verk for å hindre at avvikene oppstår igjen. Effekten av tiltakene skal evalueres.
27 av 44 rigger på norsk sokkel står uten kontrakt per 1. januar 2017. 1. august står ytterligere fem rigger uten kontrakt, ifølge tall fra Norges Rederiforbund, melder Stavanger Aftenblad.
En rigg har normalt mellom 350 og 380 direkte ansatte. I tillegg vil flere leverandører bli indirekte berørt. 32 rigger uten kontrakt fra begynnelsen av neste år kan dermed gjøre utslag på mellom 10.500 og 11.400 jobber.
Rigganalytiker i Rystad Energy, Lars Eirik Nicolaisen, tror ikke aktivitetsnivået vil ta seg opp igjen før i 2018. Men det er avhengig av en økende oljepris.
– Og så vil det øke i relativt høyt tempo utover. Men det vil ikke nå et like høyt aktivitetsnivå som vi hadde i 2014 før godt etter 2020, sier han til avisen.
Her er full oversikt over hvilke rigger som er i opplag nå og hvilke som går av kontrakt fremover.
Dommen knytter seg ifølge Dagens Næringsliv til inntekter på minst 137 millioner kroner og en formue på minst 203 millioner kroner.
– Så vidt meg bekjent, er dette den største saken av sitt slag i Norge. Jeg kan ikke huske at en sak som handler om unndragelse av personlig inntekt for så store beløp, noensinne har kommet opp i Norge tidligere, sier førsteadvokat Petter Nordeng i Økokrim.
Dommen ble lest opp i retten fredag og ble anket på stedet. 64-åringen meldte i 1998 utflytting fra Norge til Kypros og har siden vært registrert bosatt der. Økokrim og norske skattemyndigheter mener mannen likevel har vært skattepliktig til Norge siden 2005.
Målet med avtalen som ble inngått på et møte i Wien der både OPEC-medlemmer og andre oljeland var med, er å få prisen på olje opp. Avtalen gjelder første halvdel av 2017, og kan forlenges med ytterligere seks måneder hvis det er nødvendig.
Klokken 07.00 mandag morgen nærmer oljeprisen seg 57 dollar fatet.
De elleve landene har gått med på å kutte med 558.000 fat per dag, opplyser OPEC-president Mohammed al-Sada. Kuttene kommer på toppene av reduksjonen som OPEC selv kom fram til i slutten av november, på 1,2 millioner fat daglig.
– Jeg er glad for å kunne melde om at vi har inngått en historisk avtale, sier Qatars energiminister Mohammed Bin Saleh Al-Sada. Qatar har for tiden presidentskapet i OPEC.
Tunge aktører
– Jeg mener dette er en virkelig historisk hendelse, sier Russlands energiminister Aleksander Novak. Han påpeker at landene som lørdag var representert på møtene i Wien står for mer enn halvparten av verdens energiforsyning.
Novak ledet gruppen av ikke-medlemmer, som foruten Russland også omfattet land som Mexico, Kasakhstan, Aserbajdsjan og Malaysia. Brunei var ikke med på møtet, men det er ventet at landet vil forplikte seg til produksjonskutt. Verken Norge eller Storbritannia er med på avtalen som nå er inngått.
Avtalen lørdag markerer den første gangen OPEC-medlemmer har gått sammen med andre oljeprodusenter for å presse opp prisene siden finanskrisen i 2008.
Oljeprisen stupte i 2014 etter å ha ligget på et nivå godt over 100 dollar. Lørdag ble olje av Brent-kvalitet solgt for omkring 55 dollar fatet, en markert økning siden begynnelsen av desember.
Disiplin
Analytikere har imidlertid stilt spørsmål ved om OPEC-landene har nok disiplin til å holde produksjonen nede. Tidligere kuttavtaler har ikke alltid blitt fulgt opp.
Kuttene som ble offentliggjort lørdag er noe lavere enn de 600.000 fatene OPEC ba om fra ikke-medlemmer etter sin egen beslutning om kutt. Russland står for størstedelen av produksjonsbegrensningene.
Tidligere lørdag meldte det nigerianske oljedepartementet at det var enighet om kutt på 612.000 fat daglig, men OPECs president oppgir et lavere tall.
– Hvorfor skrive en bok om dette temaet, Paul Cleary?
– Boken ble til etter at jeg jobbet i et lite land kalt Øst-Timor for rundt ti år siden. Der traff jeg flere nordmenn med interessant kompetanse og bakgrunn, blant annet Einar Risa, tidligere statssekretær og prosjektdirektør i Statoil. Jeg traff også en mann som hadde vært sentral i opprettelsen av Oljefondet i tillegg til flere geologer. Da lærte jeg mye om Norges tilnærming til utvikling av oljerressursene, spesielt håndteringen av inntektene og opprettelsen av Oljefondet. Da jeg returnerte til Australia, skrev jeg mye om den norske modellen i australsk presse, og dette ledet til boken “Too Much Luck”, som fokuserte på Australias manglende evne til å forvalte verdiene på lang sikt. Etter et besøk i Norge i 2013, sponset av den norske ambassaden i Australia, bestemte jeg meg for å skrive en bok om Norge.
– Hva mener du er hovedforklaringene på suksessen til den norske modellen?
– Styrken er mentaliteten og den politiske engiheten. Da oljen ble oppdaget, forsøkte ikke myndighetene å skape en oljeboom på samme måte som i UK. I stedet valgte man en forsiktigere tilnærming slik at landet kunne utvikle kompetanse og erfaring for å maksimere landets fordeler. Det norske skattesystemet og direkte statlig involvering har gitt en massiv inntektsstrøm de siste 20 årene. I Australia forsøkte vi å innføre en spesialskatt, men politikerne klarte ikke å bli enige og nå har vi skatt og royalties, som ikke genererer særlig mye inntekter.
– Hvorfor er dette interessant i Australia?
– Boken min handler ikke bare om Oljefondet, men også om industristrategi og hvordan Norge klarte å sikre betydelige investeringer i lokal kompetanse og teknologi. Det beste kapittelet er, etter min mening, om dykkerne og strategien til Arve Johnsen om å bygge rørledningene til Norge. Han forsto verdien av rørledninger fra sin tid i USA, der han så hvordan Rockefeller bygget sin formue ved å kontrollere rørledninger og jernbane fra oljefeltene i Pennsylvania. Dette er viktige lærdommer for Australia og andre ressursrike land. Selv om vi ikke klarte å sette opp vårt eget fond, så kan vi lære mye av Norges industristrategi. Men den viktigste lærdommen er at Norge har investert overskuddet i utenlandsk valuta, som betyr at disse eiendelene er verdt mer målt i norske kroner i dårlige tider, når oljeprisen er lav. Dette kan beskrives som en pengemaskin på autopilot.
– Er det bare skryt, eller er det noe du mener Norge burde gjort annerledes?
– Min viktigste kritikk mot Norge er at landet ikke har fulgt opp sin forsiktige tilnærming til utvikling av sokkelen etter at Oljefondet ble opprettet. Opprinnelig var det begrensninger på produksjonen, men dette er nå opphevet. Oljefondet skal i teorien fjerne behovet for å fysisk bremse produksjonen. Jeg mener at Norge har utviklet sine ressurser for fort og at dette har gjort landet for avhengig av oljeindustrien. Jeg er også kritisk til aktiviteten i Barentshavet, da oljeutvikling i dette området framstår som mer risikofylt.
AV:Andreas Falck og Børre Paaske, DNV GL
Olje- og gass-industrien er svært opptatt av sikkerhet. Likevel har vi i løpet av kort tid opplevd en rekke alvorlige hendelser. Det er en selvfølge at ansatte skal komme friske tilbake fra jobb. Det er også god økonomi i å operere sikkert; det motsatte gir skader, forsinkelser, økonomiske tap og svekket omdømme.
En bransje som tidligere har tjent gode penger går nå med tap og jobber knallhardt for å redusere kostnader gjennom effektivisering, bruk av ny teknologi og økt digitalisering. Det skaper store endringer i organisering, arbeidsrutiner og samhandling på kort tid.
Petroleumstilsynets rapport «Risikonivå på Norsk Sokkel 2016» peker på at trenden med forbedret sikkerhetsnivå kan ha snudd de siste par årene. Hvordan vet vi at sikkerheten er ivaretatt når bransjen er i omveltning?
Er sikkerheten under kontroll?
Det er bred faglig enighet om at sikkerhet skapes gjennom kontinuerlig fokus på samspillet mellom teknologi, organisasjon og mennesker. En vesentlig læring etter storulykker, som Alexander Kielland og Deepwater Horizon, er at årsakene er sammensatte.
At de tekniske sikkerhetssystemene må ivaretas er en selvfølge. Norsk Olje og Gass studier av gasslekkasjer på norsk sokkel viser imidlertid at ca. 60 % av alle lekkasjene hadde en direkte eller indirekte årsak i menneskelig aktivitet. Med andre ord, utstyret feiler sjelden alene. Granskninger av storulykker viser også at de fleste kan spores tilbake til organisatoriske forhold som svakheter ved sikkerhetskultur, uklare ansvarsforhold og sviktende evne til å håndtere konflikter mellom sikkerhet og økonomi.
Forskning har gitt relativt god innsikt i hvilke faktorer som påvirker menneskers og organisasjoners yteevne, som for eksempel kompetanse, samarbeid, etterlevelse av prosedyrer, håndtering av målkonflikter, incentivordninger, organisatorisk læring og risikoforståelse. Utfordringen er å forstå hvor sterke disse sammenhengene er og hvordan helheten påvirkes når noe endres.
Feil handlinger er ofte symptomer på svakheter i det systemet mennesket er en del av. En organisasjon må være robust, dvs. at den skal kunne korrigere for feil og uforutsette hendelser, og derved være mindre sårbar for konsekvenser av menneskelige feil. Endringer i det omfanget vi opplever nå rokker ved det komplekse og sensitive fundamentet for sikkerhet, og skaper usikkerhet. Store endringer skaper derfor ikke bare høye krav til endringsledelse men også til risikostyring.
Er totaliteten ivaretatt?
Vi må forstå og holde på det som har skapt det høye sikkerhetsnivået på norsk sokkel. Relativt sett har det vært få alvorlige hendelser holdt opp mot aktivitetsnivået. Historisk sett er dødsrisikoen for ansatte i oljeindustrien i Norge lav, lavere enn dødsrisikoen i for eksempel landbruk og fiskerinæringen. Hvorfor er det så få storulykker, tross alt?
Årevis med kartlegging av kompleksiteten bak storulykker har drevet fram et systematisk arbeid med sikkerhetsbarrierer som håndterer det sammensatte årsaksforholdet. Dette er gode nyheter, men også utfordrende under raske endringsprosesser; enkeltvurderinger er ikke tilstrekkelig og medfører ofte at vi ikke ser betydningen av endringer før det er for sent.
Helhetlig tilnærming er den sikreste veien å gå
Tradisjonelt har petroleums-sektoren vært reaktiv når det gjelder sikkerhetsarbeid. Det er etter store ulykker vi har innført vesentlige endringer av praksis og rammeverk, som har hevet sikkerhetsnivået. Med bakgrunn i den siste tids hendelser har nå arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie satt ned en arbeidsgruppe som skal gjøre en full gjennomgang av Helse Miljø og Sikkerhet (HMS) tilstanden på norsk sokkel. Vårt innspill til dette arbeidet er at industrien må forholde seg til summen av de store endringene som skjer, og se på hvordan disse påvirker tekniske, menneskelige og organisatoriske forhold på samme måte som man har arbeidet med å styrke sikkerheten etter læring fra storulykker. En slik pro-aktiv holdning kan sikre at endringene ikke svekker de faktorene som er grunnlaget for et høyt sikkerhetsnivå.
Helhetlig endrings- og risikoledelse vil hjelpe industrien gjennomføre de nødvendige grepene uten å sette sikkerheten på norsk sokkel i fare.
