Derfor mener gjeldseksperten flere burde gjøre som amerikanerne
Ståle Gjengset har lang erfaring med restruktureringer.
Sammen med kollegaene i Advokatfirmaet Wiersholm har han har vært involvert i en rekke restruktureringer innen oljeservice her til lands de siste årene, blant annet Polarcus og Olympic Subsea.
Felles for de norske restruktureringene er at de i stor grad har skjøvet på låneforfallene, fremfor å redusere gjelden.
På andre siden av Atlanteren har mange gjort det annerledes.
Første i Norge
Gjengset er en av få nordmenn med førstehånds kjennskap til den amerikanske måten å restrukturere selskaper på: konkursbeskyttelse gjennom såkalt chapter 11.
I 2003 ledet han restruktureringen av seismikkrederiet Petroleum Geo-Services (PGS), som var den første norske aktøren som søkte konkursbeskyttelse under nettopp Chapter 11, som E24 har skrevet om tidligere.
Les også: – De norske rederiene vil slite selv om markedet kommer tilbake
Selskapet fikk landet en avtale med banker, obligasjonseiere og en del av aksjonærene som blant annet innebar betydelig gjeldsreduksjon. Fordi man benyttet Chapter 11, forble driften upåvirket og avtalen kunne sluttføres uten krav om at samtlige av obligasjonseierne godkjente refinansieringsforslaget.
Fleksibelt, effektivt, velkjent og respektert
– Hva er fordelene og ulempene ved en slik tilnærming?
– Fordelene er at man har beskyttelse mot kreditorenes pågang dersom de velger å søke mot konkurs, eller å gå etter de ulike skip, rigger og øvrige eiendeler, skriver Gjengset i en e-post til Sysla.
Chapter 11 er fleksibelt, effektivt, velkjent og respektert mener han.
– Styret og ledelsen i selskapet har relativt god og selvstendig kontroll på situasjonen, men under overoppsyn av US Bankruptcy Court.
Høye kostnader
Gjengset peker også på at chapter 11 åpner for såkalt DIP-finansiering, som betyr at selskapet kan ta opp lån for å drive operasjonen under restruktureringen. De som gir slike lån får pant og prioritet foran alle andre kreditorer.
Men der er ikke bare gull og grønne skoger med Chapter 11 heller.
Les også: Den amerikanske giganten mener de har et solid overtak på norske rederier
– Ulempene er at der ikke er noen formell beskyttelse for styre og ledelsen mot mulig ansvar dersom det er et norsk selskap som går inn i chapter 11, da norske styrer i utgangspunktet er forpliktet til å søke sin beskyttelse ved de norske domstoler. Det er også høye kostnader forbundet med slike prosesser, sier Gjengset.
Som Sysla skrev forrige uke, brukte den amerikanske offshoregiganten Tidewater rundt 400 millioner kroner på sin restrukturering under chapter 11.
Til sammenligning brukte norske Havila rundt 100 millioner kroner på sin restrukturering.
– Krever enstemmighet
De norske rederiene har valgt en annen tilnærming enn chapter 11, og funnet en løsning utenfor domstolene.
– Fordelen med de utenomrettslige forhandlingene, som de fleste offshorerederiene har valgt, er at det mindre formalistisk. Eiere, styre og ledelsen har relativt god og selvstendig kontroll på situasjonen, sier Gjengset.
Artikkelen fortsetter under bildet
Klikk på bildet for å sjekke ut vår nye oversikt over den norske offshore-flåten.
Ulempene er imidlertid mange. Der er for eksempel ingen beskyttelse mot kreditorenes pågang dersom de velger å begjære konkurs eller å gå etter de ulike skip, rigger eller øvrige eiendeler.
Der er heller ikke her noen formell beskyttelse for styre og ledelsen mot mulig ansvar for drift i perioden hvor man er i sonen av insolvens.
I tillegg er det mange parter som skal bli enige, noe blant annet DNBs shipping-sjef Kristin Holth har fremhevet som en utfordring i restruktureringene vi har bak oss.
– Løsningen krever enstemmighet blant de som skal godta den, sier Gjengset.
Rem fikk smake pisken
– Dette er noe avhjulpet av flertallsbeslutninger i enkelte låneforhold, og da særlig i obligasjonslån, fortsetter han.
I obligasjonslån kreves det at to tredjedeler av de som har lånt ut penger er enige i en beslutning for at den skal gå gjennom.
Men også her kan det få dramatiske konsekvenser om noen setter seg på bakbeina.
Grunnen til at Rem Offshore til slutt ble slukt av Solstad Farstad, var at Aker kjøpte over en tredjedel av det ene obligasjonslånet deres.
Med over en tredjedel av stemmene kunne de blokkere planen Rem hadde for en restrukturering for egen kjøl, og tvinge gjennom en sammenslåing med Skudeneshavn-rederiet.
Hadde Rem vært under chapter 11, ville en slik manøver vært umulig.
Trenger bare et pepperkorn
Og det kunne de vært, på lik linje med så godt som alle andre norske offshorerederier som har restrukturert gjelden.
– Det er ikke mye tilknytning som formelt skal til for å kunne komme inn under chapter 11, sier Gjengset.
Dersom man vil inn under amerikansk konkursbeskyttelse, så får man til det.
– Man snakker gjerne om at et pepperkorn i USA er nok tilknytning, men man bør ha større tilknytning til USA enn det, fortsetter han.
– Burde flere benyttet seg av den muligheten?
– Ja, men bare dersom man har behov for de fordeler og muligheter som den prosessen innebærer. Chapter 11 egner seg imidlertid bare for de relativt store selskaper, med betydelige gjeldsforpliktelser.
Dårlige regler i Norge
Da Tidewater søkte om konkursbeskyttelse under Chapter 11, hadde de godt over 12 milliarder kroner i gjeld.
Flere norske rederier har langt mer.
Solstad Farstad skylder kreditorene om lag 30 milliarder kroner. DOF skylder nærmere 20 milliarder.
– Vi har lov om konkursbeskyttelse i Norge også. Hvorfor benyttes ikke denne mer?
– Konkurs brukes, men det som ikke brukes er reglene om gjeldsforhandling i retten.
Neste stopp konkurs
Det er blant annet fordi ordningen er lite fleksibel når det gjelder hvilke løsninger som kan gjennomføres ved bruk av tvang.
– Alle kreditorer må i utgangspunktet tas med i gjeldsordningen, og det er uhensiktsmessige regler for avstemming og vedtak, sier Gjengset.
Det finnes heller ingen ordning i Norge for å for å skaffe ny finansiering i gjeldsforhandlingsperioden, slik amerikanerne har gjennom den såkalte DIP-finansieringen.
– Det er uklare regler, blant annet fordi de ikke brukes i særlig grad, og om man ikke lykkes med gjeldsordningen er neste stopp konkurs, sier Gjengset.
Kun 114 saker i Norge på ti år
Regelverket på området har vært utskjelt og endret flere ganger, uten at det har ført til at flere benytter seg av ordningen.
Fra en utredning bestilt av regjeringen i 2016 går det frem at det kun ble åpnet 114 gjeldsforhandlinger i rettssalene her til lands i perioden 2006-2015.
Kun i 19 prosent av tilfellene var gjeldsforhandlingene vellykket. Resten endte med konkurs.
«Dersom man skal få vedtatt flere gjeldsforhandlinger/akkorder, må det gis større rom for å gjennomføre en rekonstruksjon av virksomheten», står det i rapporten, som ble sendt ut på høring.
I dag er saken fortsatt under behandling, ifølge kommunikasjonsstaben til Justis- og beredskapsdepartementet.
Mulighet til å redde verdier
Gjengset var selv var med i referansegruppen for utredningen. Han mener det bør komme på plass nye regler.
– Det er uhensiktsmessig og lite tilfredsstillende at vi i Norge ikke har et lovverk for restrukturering som virker og kan benyttes av selskaper som kommer i vanskeligheter.
Det er gjennom en restrukturering man redder verdier, både for selskapet, eierne og kreditorene, fremhever han.
– Det gjelder også der selskapet i utgangspunktet har betydelige problemer, og der konkurs og salg til konkurspriser er alternativet.
