I juli var det en nedgang i volum på 6 prosent og en økning i verdi på 11 prosent, eller 768 millioner kroner, målt mot samme periode i fjor, ifølge tall fra Norges sjømatråd.
Så langt i år har Norge eksportert 1,4 millioner tonn sjømat til en verdi av 59 milliarder kroner.
– Veksten i eksportvolumet av laks i juli, kombinert med økte priser, er den viktigste årsaken til at verdien av norsk sjømateksport har vært høy i juli måned, sier sjømatanalytiker Paul T. Aandahl i Norges sjømatråd.
Juli er ifølge Norges sjømatråd den svakeste eksportmåneden. For eksport fra fiskeriene var juli 2019 den nest høyeste julimåneden noensinne, 5 prosent høyere enn fjoråret og en halv prosent lavere enn juli 2015, som var rekordåret for fiskerisektoren.
– For havbruk var eksporten på til sammen 6,2 milliarder kroner, noe som er rekord for juli måned, sier Aandahl.
78 prosent av den totale sjømateksporten i juli kom fra havbruk, opplyser Norges sjømatråd.
Sander Farstad (20) er en av de heldige. Etter to års læretid går han i september om bord i fabrikktråleren «Havbryn», som fast ansatt med full lott.
– Jeg har hatt flaks. Men jeg har også jobbet for å bli kvalifisert for en jobb som fisker, forteller 20-åringen fra Lepsøy nord for Ålesund til Aftenposten.
Den ferske fiskeren har gjennomført et fire år langt utdanningsløp. Det er likevel ingen garanti for jobb, slik arbeidsmarkedet for fiskere er i dag.
– Nåløyet er relativt trangt. Det er nok trangere enn det noen gang har vært, sier direktør Audun Maråk i fiskebåtredernes interesseorganisasjon Fiskebåt.
Situasjonen snudd på hodet i løpet av få år
Ved rederikontorene langs kysten må de nesten daglig si nei til personer som spør om jobb. Mannskapsansvarlig Astrid Strand i Strand Rederi – hvor Sander Farstad har fått jobb – får mellom fem og ti henvendelser hver uke.
Selv etter to år som lærling var ikke Sander Farstad trygg på at han ville få jobb. – Folk bytter ikke jobb eller båt lenger, sier han. Men for noen måneder siden kom tilbudet. Nå er han fast ansatt fisker i Strand Rederi. Foto: Torgeir Rørvik
– Mange av dem er godt kvalifiserte, men vi har veldig sjelden noen ledige stillinger. Det er nesten ikke noe gjennomtrekk. Sander fikk jobb fordi det blir en åpning når en av de ansatte snart går av med pensjon, forteller hun.
Rederiet har fire fartøyer med tilsammen 120 ansatte. For 15–20 år siden hadde de det Strand beskriver som «betydelig gjennomtrekk», ikke minst som følge av stor konkurranse fra offshoreflåten.
– Den gangen hadde vi ikke sjanse til å konkurrere med lønns- og arbeidsforholdene i offshore. Nå er det annerledes, påpeker hun.
Færre båter og bedre arbeidsforhold
Direktør Audun Maråk i havfiskeflåtens organisasjon Fiskebåt. Foto: Arnfinn Mauren
Krisen i offshore – med over 100 fartøyer i opplag – har gjort at mange derfra vil over i fiskeri. Men det er ikke bare situasjonen for offshoreflåten som har bidratt til at det er blitt større konkurranse om jobbene på fiskefartøyer. En vesentlig faktor er at det er blitt færre fartøyer.
Siden 2000 er det blitt 5000 færre fiskefartøyer i Norge, ifølge tall fra Fiskeridirektoratet. Nedgangen skyldes hovedsakelig struktureringen i bransjen. Kvotene samles på færre fartøyer, som totalt sett har behov for færre fiskere.
– Det har økt lønnsomheten, noe som har skapt attraktive arbeidsplasser som få søker seg bort fra, sier direktør Audun Maråk i Fiskebåt.
Utviklingen har resultert i kritikk mot at store verdier samles på få redere. Men noe drypper på fiskerne også. Økt lønnsomhet har bidratt til bedre lønns- og arbeidsforhold. De fleste fiskerne i havfiskeflåten har fått forutsigbare turnusordninger. Lønnen har også økt. Det er ikke uvanlig at ferske fiskere tjener opp mot én million kroner i året.
– Jeg visste at lønnen var bra, men det var ikke det som gjorde at jeg ville bli fisker. Jeg ville ha et fysisk arbeid utendørs. Lønnen var ingen motivasjon. Det er bare en bonus, sier Sander Farstad.
Etter to år som lærling fikk Sander Farstad fast jobb som fisker om bord på en fabrikktråler. Men åpningen kom først da en ansatt gikk av med pensjon. Foto: Torgeir Rørvik
Millionlønn for tøff jobb i dårlig vær
Men selv om Sander Farstad kan se frem til en årslønn som få 20-åringer kan matche, går han til en jobb som ikke passer alle: Når han er på sjøen, jobber han 12 timer i døgnet under til dels tøffe forhold, som regel i Barentshavet eller Nordsjøen.
– Det er en spesiell jobb å satse på for en 20-åring. Det er ofte dårlig vær og arbeidet er hardt. Det er ikke en jobb for alle, understreker mannskapsansvarlig Astrid Strand.
Men de siste årene har Farstad vært klar på at det er dette han vil. Ikke bare vil han jobbe på fiskebåt, han vil jobbe på dekk som trålbas – kanskje en av de tøffeste jobbene om bord.
– For meg er fiskeryrket spennende. Når jeg står opp, vet jeg aldri hva dagen vil bringe. Sjøen og værforholdene har aldri skremt meg. Men jeg er klar over risikoen. Man må være våken, konsentrert og skjerpet på jobb.
Heller ikke lett å bli fisker på egen kjøl
Det finnes andre veier inn i fiskeryrket enn den Sander Farstad har valgt. For å rekruttere unge fiskere har myndighetene innført såkalte rekrutteringskvoter. Da kan du bli fisker fra egen sjark.
26 år gamle Marion Berg Vian kjøpte egen båt for å bli fisker og søkte om rekrutteringskvote. Det fikk hun ikke. Bare 10 av 127 søkere fikk. Foto: Privat
– Men ordningen fungerer ikke etter intensjonen. Kvotene gis til personer som allerede er godt etablerte som fiskere på større fartøyer, mener Marion Berg Vian fra Gjesvær i Nordkapp.
Hun var en av 127 personer under 30 år som søkte på disse kvotene i år. Bare ti av dem fikk, og det var ingen kvinner blant dem.
26-åringen satset likevel og fikk kjøpt båt. Men det betydde at hun måtte fiske under kvotebestemmelsene for det som blir kalt «åpen gruppe». Den er åpen for alle som er registrert i fiskermanntallet og har båter under 11 meter.
– Men det er stor forskjell på kvotene i denne gruppen og størrelsen på rekrutteringskvoten. Det utgjør flere 100.000 kroner, sier Berg Vian.
Frykter kollaps uten riktig omløpshastighet
Fiskeriminister Harald T. Nesvik (Frp) sier myndighetene hele tiden vurderer hvordan fiskerinæringen skal sikre rekrutteringen på best mulig måte. Det «trange nåløyet», spesielt i havfiskeflåten, beskriver han som et luksusproblem.
Fiskeriminister Harald T. Nesvik. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
– Jeg synes det er fantastisk kjekt at fiskeryrket er blitt så attraktivt. Vi skal ikke så mange år tilbake for å finne en tid da rederne var glade bare de fikk tak i nok folk, sier Nesvik.
Men samtidig understreker statsråden at det ligger en utfordring i dette. Han mener det er viktig å få ungdom inn i yrket for å unngå at næringen kommer opp i et generasjonsskifte uten at nye fiskere står klare til å overta.
– Vi må ha en viss omløpshastighet. Hvis ikke vil det hele på et eller annet tidspunkt kollapse.
Les også: Severin (19) jobbet gratis i en måned for å få lærlingplass som fisker
Det totale omfanget er foreløpig ikke kjent, men det dreier seg om en større rømming, skriver Fiskeridirektoratet på sine nettsider.
Direktoratet fikk melding om rømmingen tirsdag. Selskapet Fjordsmolt har ifølge direktoratet så langt klart å gjenfange rundt 47.000 settefisk.
Det er gjennomført tilsyn på settefiskanlegget etter hendelsen, og Fiskeridirektoratet vil følge opp saken videre med tanke på skadebegrensende tiltak.
Under den korterma Hugo Boss-skjorta er sjømannstatoveringene. På den ene kan man fortsatt lese «Roger», selv om den i årenes løp har blitt litt utydelig. Etternavnet er Halsebakk, og dette er mannen bak verdens største brønnbåtrederi, Sølvtrans.
Vi sitter i et stort, lyst rom i øverste etasje i et kontorbygg på Skansekaia i Ålesund. Dette skal bli Halsebakks kontor i hans eget investeringsselskap. I den andre delen av bygget, adskilt av en resepsjon og noen turer med heis, ligger Sølvtrans sine lokaler.
– Jeg hadde en god oppvekst i trygge omgivelser. Fra vi var spede og små var vi i fjæra og på fjellet, og fra vi var veldig unge jobbet vi på fiskemottaket “Kjetta”. Vi skar tunge, tredde torskehoder og hengte fisk. Jeg var også mye i lag med bestefar, og vi fiska laks med kilegarn og dorg, forteller Halsebakk om barndommen på Sandsøya i Sande kommune mens han skjenker opp kaffe.
Begynte å jobbe etter ungdomsskolen
På Facebook-sida hans står det at den administrerende direktøren har gått Livets Harde Skole. Vi lurer på hvordan han har kommet seg helt hit.
– Jeg gikk på barne- og ungdomsskole på øya da det bodde ganske mye folk der. Det var 104 elever på skolen og vi var 19 i klassa mi. Etter ungdomsskolen… , han lar setninga henge.
– Vi var ei uheldig klasse. Ingen der ute hadde kommet opp i muntlig før, men vi kom sjølsagt opp i både skriftlig og muntlig i norsk. Jeg var ikke glad i skole eller å lese. Jeg så det som bortkasta tid. For meg var det mer fornuftig å jobbe nede på “Kjetta” enn å sette meg ned og lese på det der. Jeg visste det ikke kom til å bli noe av det likevel, sier Halsebakk.
Dermed var han ferdig med utdanningen, og etter eksamen bar det på sjøen. Han reiste ut med den åpne linebåten «Sjømøy» fra Måløy. Shetlands-toktet varte i fire uker.
– Det var tøft nok for en 15-åring, og jeg fikk ingenting gratis av måløyværingene. Da vi skulle trekke hvem som skulle kaste lina først, ble det meg. Det var ikke heilt bra vær, og en dobbel linekaster der line og kroker går ut i ei rasende fart, det kan skremme hvem som helst det. Men jeg havna nå i den situasjonen.
Det ble bare med den ene turen på «Sjømøy». Deretter fulgte flere til sjøs på andre båter, «Sulafisk», «Bjørnhaug», «Bjørnholm», line og garn, en tur på tråling. Så dro han i militæret.
Starter Sølvtrans
I kystartilleriet, der Halsebakk var stasjonert på Hysnes Fort, tok han sertifikatene sine.
– Mens jeg var der, i 1985, ringte faren min meg en dag. De hadde begynt å se på båter, og hadde kommet over en fra Trondheim som vi kjøpte. Den ble tatt til et verft i Kristiansund for ombygging til brønnbåt. Ombygginga foregikk fortsatt da jeg dimma, og jeg tok to turer på sjøen i «Gyser» fra Grytastranda for å komme frampå økonomisk. Da «Sølvtrans» var ferdig, lasta vi første fisken nede på Håkonshella 1. mai 1986, forteller Halsebakk om den spede begynnelsen.
– Vi var fire stykker, og alt var finansiert med lånte penger. Vi dreiv i lag fram til 90 eller 91, da to solgte seg ut. I 94 gjorde faren min det samme. Siden har jeg dratt dette aleine, sier Halsebakk.
– I 1986 var oppdrettsnæringen relativt fersk. Hva fikk dere til å satse på dette?
– Ute på Sandsøya måtte man finne sine egne arbeidsplasser, og tanken var å skape jobber til oss selv. Det hadde allerede vært mange konsesjonsrunder på oppdrett. Far min søkte, men fikk ikke. Andre der ute fikk, og så kom det til et par små brønnbåter og vi så at det kunne være et marked. På den tida ble laks sett på som et komplement, for brønnbåter ble mest brukt til å frakte levende sei eller torsk, eller sild fra fiskebåtene. De fungerte som ei utstrakt hånd fra fiskekjøperne, forklarer Halsebakk.
Familieselskap
Halsebakk var i mange år kaptein, maskinist og gjorde oppgaver, før det virkelig skjøt fart og han ikke kunne rekke over alt aleine.
– Den store utviklinga for rederiet tok ikke til før på midten av 90-tallet. Da begynte vi å få båter bygget etter hensikten. Både den første og den andre båten fikk langtidsavtaler i Skottland. Første kontoret fikk vi i 2000 og da var det en ansatt, kona mi Anita. I 2003 hadde vi fem båter, og jeg dreiv fortsatt alt fra rorhuset og seilte selv opp til ti måneder i året, forteller Halsebakk. Siden har utviklingen vært formidabel. I løpet av 2019 blir det 450 ansatte i rederiet, mest sjøfolk. Administrasjonen består av 22 personer.
Nå har Halsebakk snart vært gift med kona Anita 30 år. Sammen har de barna Robin og Anja, som er født i henholdsvis 1990 og 1994, og alle sammen jobber i dag på Skansekaia. Anita som kontorarbeider og Robin som leder i Sølvtrans, mens Anja er i investeringsselskapet Ronja Capital. Navnet Ronja er for øvrig en kombinasjon av navnene til Robin og Anja, og alle de 22 båtene til rederiet bærer Ronja som “fornavn”. I løpet av året kommer det til ytterligere tre båter.
Fakta
Forlenge
Lukke
Sølvtrans er verdens største brønnbåtrederi, med en flåte på 22 båter. I løpet av året kommer tre til. Fartøyene er hovedsaklig beskjeftiget på langsiktige kontrakter med oppdrettsselskap i Norge, Skottland, Canada og Australia.
Hovedkontoret er i Ålesund. I løpet av 2019 blir det 450 ansatte i selskapet, mest sjøfolk.
Regnskapstallene for 2018 er ikke offentlig tilgjengelig ennå, men i 2017 hadde Sølvtrans Rederi AS en omsetning på 739, 7 millioner kroner. Resultat før skatt var på over 212 millioner, så da krøp driftsmarginen stadig nærmere 50 prosent.
Les også: – Vi er berre i starten på brønnbåt-eventyret
– Jeg har stor tro på å være familie. Det er ingen som legger ned like mye arbeid som en familie i eget selskap. Det er noen som har en idé om at det er farlig for et selskap hvis det er mye familie som arbeider i det. Der er jeg sterkt uenig. Ofte ser du at det er familieselskaper som går best.
– Hva ligger til grunn for suksessen dere har hatt?
– Teknologiutvikling. Vi har vært i forkant og hatt fokus på kvalitet og forbedring heile tida. Vi har utvikla dagens brønnbåtstandard, og det har vært suksessnøkkelen vår. I tillegg må vi ha fokus på det vi kan gjøre noe med, og det er kostnader, for inntekter er markedsstyrt. Jeg har også fått med meg større kapital for å sikre videre vekst og for å trygge selskapet. Jeg har ikke vært redd for å la meg utvanne, sier Halsebakk, som har solgt seg ned flere ganger med stor gevinst, sist i fjor høst.
Halsebakks Ronja Capital eier nå 15 prosent av rederiet.
Halsebakk hadde problemet med å få finansiert sin første nybygde båt, som ville koste 17 millioner. Da han ikke fikk støtte fra Sande kommune flyttet han hele selskapet til Ålesund. FOTO: STAALE WATTØ, Sunnmørsposten
– En stå på-kar utenom det vanlige
Slik beskriver en av Halsebakks forretningsforbindelser han. En tidligere ansatt sier han klarer å innprente i alle sine ansatte at de klarer mer enn de tror, men også at han er svært krevende å jobbe for.
– Jeg kan være det, men jeg går ikke på jobb for å skaffe meg venner. Hvis noen gjør det, mener jeg det er feil holdning. Kjekt kan man ha det på fritida. Vi har ansvar overfor eierne og vi har ansvar for alle de ansatte og familiene deres. For meg er det kjekt på jobb når vi jobber i lag og hjelper hverandre slik at alle har suksess med jobben sin og leverer det de skal. Da har vi alle det kjekt, fastslår Halsebakk.
– Hvordan er du som leder?
– Jeg vet hvilke mål vi skal nå, jeg vet hvordan vi skal gjøre det, og jeg vet hvordan hver enkelt skal gjøre jobben sin best, for jeg har gjort alle jobbene sjøl. Derfor er det viktig for meg å bruke tid til å lære opp de ansatte sånn at vi kan jobbe som et lag. Ensomme ryttere vil jeg ikke ha, de er uheldige for bedriften.
– Kona di forteller at hun har vært nummer to i snart 30 år, etter nettopp jobben?
– Hehe. Vel … da må jeg være enig i det. Men kone og barn er viktigst for meg, og hvert år sier jeg at det skal bli bedre og mindre jobb, unnskylder han seg.
– Har det blitt det da?
– Nei. Men skal man starte noe, drive noe, da går det ikke an å gjøre det halvveis. Man må gjøre det skikkelig.
– Ubrukt fritidsbåt
Konsekvensen er at han selv ikke har hatt mye fritid, selv om det har blitt noen motorsykkelturer og han har en ny og mer eller mindre ubrukt fritidsbåt som kaller.
– Men jeg har brukt badstue veldig mye opp gjennom. Det å sette seg i badstua med ei pils og god musikk, da tenker du godt.
– Men du tenker, du skrur ikke av?
– Nei, det er der man kommer på de beste ideene. Hvis man skrur av, hva gjør man da? Det vet jeg ikke.
Les også: Slik bygget han opp verdens største brønnbåt-rederi
Det sjeldnere og sjeldnere Roger Halsebakk kommer seg ut på båtene. Den rollen har sønnen Robin i stor grad tatt over. Her er han på veg til båtbesøk på «Ronja Commander» i fjor. FOTO: PRIVAT
Lokalpatriot
Halsebakk flyttet Sølvtrans fra Sandsøya til Ålesund i 1995, etter en uoverensstemmelse med Sande kommune. Likevel har han beholdt patriotismen for Sandsøya, og han har også blitt en ekte Ålesund-patriot. Det gjør at han investerer i ei rekke lokale selskaper. Sist ut er vertshuset Rosenlund på Sandsøya, Sverre Farstad & Co og Cruise-Service.
– Det er viktig av mange årsaker. Hvis ingenting skjer vil jo innbyggertallet gå ned, og på Sandsøya har innbyggertallet gått altfor mye ned. Rosenlund har mye historie, og i første omgang skal vi pusse det skikkelig opp og legge ut betongbrygger for småbåter, og så skal vi gjøre noe med bokapasiteten for turisme på øya. Vi vil skape flere arbeidsplasser og få folk til å flytte tilbake, sier Halsebakk.
– Hvorfor bestemte du deg for å investere i Farstad da?
– Jeg leste om det som skjedde med Farstad Shipping under oljekrisa, og jeg synes ikke det ble gjort på riktig måte. Da Andy kom og la fram ideene sine, tenkte jeg at dette hørtes smart ut. Alle de andre offshorerederiene skal gjennom smertefulle diskusjoner med bankene, og denne perioden skal vi bruke til å bygge stein på stein med nye, gode båter. Jeg verken tror eller håper på en ny supplyboom, men jeg tror heller ikke at vi eller etterkommerne våre vil se enden på olja, så jeg mener dette kan bli et godt forretningskonsept.
Les også: Sverre Farstad mistet rederiet sitt til konkurrenten. Nå satser han igjen.
– Har du andre investeringsplaner?
– Den største mangelen med Ålesund er at det har vært for få som har hatt fri kapital. Det har vært store verdier bundet opp, og den dagen man har hatt ønske om å selge har ikke alltid verdiene vært der. I dag sitter det en hel del ny kapital i byen, folk som har solgt seg ut av bedrifter de har bygget opp på samme måte som jeg har gjort. Nå er vi en vennegjeng som sitter på ganske store beløp og er med på en hel del av det som skjer. I lag med flere skal jeg være med å bidra og gjøre fornuftige investeringer, sier Halsebakk.
Oppdrettsleverandørselskapene Aqualine, AquaOptima og Steinsvik slår seg sammen, skriver selskapene i en pressemelding torsdag.
Det nye selskapet får navnet ScaleAQ.
Geir Myklebust er konstituert som administrerende direktør.
Ifølge pressemeldingen har de tre leverandørene allerede jobbet tett sammen de siste to årene, og har til sammen 40 års erfaring innen ulike segmenter av oppdrettsindustrien.
ScaleAQ vil ha lokal tilstedeværelse i 11 land, og levere alt fra enkeltstående produkter til komplette anlegg.
Aqualine, AquaOptima og Steinsvik vil fortsatt bestå som selskap inntil videre.
Den siste prisen Magnus Skretting (61) mottok på vegne av kveiteselskapet Sterling White Halibut ble tildelt i januar, da den flate fisken fra Hjelmeland ble kåret til Årets sjømat under «Det norske måltid».
– Magnus er ikke med oss lenger. Han har sagt opp sin stilling og vil prøve noe nytt. Jeg byttet han ut som daglig leder, men ønsket at han skulle være med på salg og markedsføring, sier styreleder Jan Kurt Johnsen til Stavanger Aftenblad.
– Jeg kastet inn håndkleet for å prøve noe nytt. Det er vemodig, men jeg var lei av å pendle fra Sandnes til Hjelmeland. Nå skal jeg i gang med noe annet spennende, men det kan jeg ikke si noe om ennå, sier Magnus Skretting, som også har vært vara på Stortinget for Høyre og styreleder i Krafttak Ryfast.
Skretting var direktør i oljebransjen da han meldte overgang til havbruket i 1995. Siden har han vært en frontfigur for den blå revolusjonen i Ryfylke. Den gang bestod oppdrettsnæringen av en rekke selvstendige lakseoppdrettere med hver sine merder.
Industrialisering
Slik kan vi ikke ha det, tenkte Skretting og Viga-familien i Hjelmeland. Dermed startet arbeidet med å industrialisere havbruket. Oppdrettsanlegg i Rogaland og Agder ble kjøpt opp under paraplyen til Hydro Seafood Rogaland. Lakseslakteriet Ryfisk ble bygd. Hydro Seafood ble selv «spist» av det multinasjonale selskapet Nutreco, som seinere ble til Marine Harvest – i dag Mowi.
I 2002 fikk Skretting ansvaret for oppdrettsgigantens satsing på fisk med hvitt kjøtt. Torsk ble ingen suksess på grunn av problemer med sykdom og rømning. Kveite ble det neste. Heller ikke det gikk smertefritt, selv om Sterling White Halibut raskt kalte seg verdens største kveiteoppdretter.
Bygde kveite som merkevare
Kveiteoppdrett er en dyr nisjeproduksjon. Denne flatfisken vokser seint og volumene er bittesmå sammenlignet med laksen. Det tar fem år fra yngel til slakteklar kveite. Da etterspørselen etter den ekslusive fisken økte, sa kveitekongen ja til altfor mye. Fisken ble slaktet før den var utvokst. I 2011 toppet det seg.
– Vi begynte å åpne biomassen for tidlig (slaktet for liten fisk, red.anm) og måtte til slutt stoppe salget, ellers hadde vi endt med å selge sardiner. Når man ikke har stor nok fisk, får man heller ikke den omsetningen man vil ha. I 2013 og 2014 måtte vi halvere opptaket, forteller Magnus Skretting.
Et annet problem var ustabil og uforutsigbar produksjon av yngel. Først i 2013 knekte oppdretterne koden med å få egen yngelproduksjon opp å gå. Da hadde forskere funnet ut at problemet var et virus i kveita.
– Mig i havet
Etter cirka 40 millioner kroner i tap siden starten i år 2000, besluttet lakseselskapet Marine Harvest (i dag Mowi) å avvikle kveiteproduksjonen.
– Kveita var et mig i havet mot laksen, men de bakket oss opp i mange år. Til slutt hadde ikke Marine Harvest kapasitet til å følge opp. Men de var veldig rause, og vi fikk lov å finne nye eiere, forteller Magnus Skretting.
De ansatte jublet da Randaberg-selskapet Tec Con Holding AS kjøpte alle aksjene i 2016 for å fortsette kveiteproduksjonen. Dette reddet 21 jobber i Hjelmeland, fire i Suldal, fire i Vindafjord og åtte i Rørvik i Nord-Trøndelag.
Les også: Nå er kveiteproduksjonen reddet
Vil øke produksjonen
Etter overtakelsen har Sterling White Halibut gått med cirka 14–19 millioner kroner i årlig overskudd. De nye eierne har planer om å øke produksjonen fra 1500 tonn til 5000 tonn i løpet av de neste årene.
– Jeg ser tilbake og er fornøyd med det jeg har fått til. Vi har bygd et fantastisk varemerke. Sterlingkveita er kjent over hele verden, og jeg er kveitekongen. Det er vemodig å gi seg, men jeg er for gammel til å holde på med drift. Nå er jeg i Dyreparken i Kristiansand med familien og synes det er fantastisk å ha lang ferie for første gang, oppsummerer Magnus Skretting, som gjennom årenes løp blant annet har fått Hjelmelandsprisen og Matkulturprisen under Gladmat 2015.
Styreleder og eier, Jan Johnsen, har planer om flere kveiteoppdrettsanlegg i Ryfylkebassenget.
– Det går bra. Vi har fantastisk flinke folk som kan det med å produsere kveite. Nå skal vi satse videre og bli enda større, sier Johnsen.
Prisen er nå 56,16 kroner, det laveste nivået så langt i år.
Det ble eksportert 18.839 tonn fersk laks i uke 30, noe som er 12,4 prosent mer enn uka før, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.
Prisen på fersk laks i uke 30 er den laveste så langt i år. Den ligger 0,2 prosent over nivået i samme uke i 2018.
Det ble også eksportert 262 tonn frossen laks, til en pris på 63,59 kroner kiloen. Det er en prisoppgang på 0,5 prosent, mens volumet økte 15,9 prosent.
Nesten hele Jøkelfjorden i Kvænangen i Troms kan bli liggende brakk i halvannet år etter at det 2. juli ble oppdaget utbrudd av laksesykdommen ILA i et oppdrettsanlegg. For å hindre videre smitte, har Mattilsynet opprettet en sone på 10 kilometer, skriver NRK.
Produsenten Mowi Kvænangen opplyser at de på grunn av Mattilsynets raske tiltak ikke får sette ut ny fisk i anleggene, noe som betyr at opptil 30 ansatte ved lakseslakteriet ikke vil ha noen jobb å gå til i 12–15 måneder. Ordfører Eirik Losnegård Mevik (Ap) mener Mattilsynet nå reagerer for strengt etter at Norge tidligere har fått kritikk for å ha reagert for sent når smittsom laksesykdom bryter ut.
– Dette kan sette arbeidsplasser i spill, sier Mevik.
– For kommunen handler det om skatteinntekter og om å ha barn i barnehagen, ha folk på fotballaget og bedriftsfotballaget. Det som skaper gode lokalsamfunn, sier ordføreren videre.
Mattilsynet sier til NRK at de ikke kan svare på kritikken fra kommunen på grunn av ferieavvikling.
– Når vi finner masse hummerteiner uten navn og kontaktinformasjon, vitner det om en ukultur. Det er en grunn til at hummeren er fredet ti måneder i året. Kontrollen viser at Kvitsøy har et holdningsproblem. Dette er miljøkriminalitet, sier Bauge til Aftenbladet.
Hummerkommunen Kvitsøy
Søndag la et av sjøtjenestens nye kontrollfartøy til kai i Stavanger med 33 ulovlige teiner og to garn om bord. Resultatet etter helgens kontroll er nedslående – på alle måter. Kvitsøy er kjent som en fiskerikommune. Det er også en av ytterst få kommuner med eget hummermuseum.
– En skulle jo tro at folk kjente til regelverket på et slikt sted der hummerfiske står så sterkt. Noen av de ulovlige teinene skyldes nok uvitenhet, men vi har all grunn til å tro at mye av dette fisket også skjer med overlegg. Teinene vi finner er hjemmelagede, men forseggjorte. Noen har ikke fluktåpning i det hele tatt. Når det heller ikke er identitet eller kontaktinformasjon på blåsene, er det grunn til å tro at dette er gjort med overlegg. Vi har også funnet mye ulovlig redskap i dette området tidligere. Per nå vil jeg kalle Kvitsøy for et verstingsted, sier Bauge.
Ufravikelige regler
Her er det vel på tide å minne om hvilke regler som gjelder for fiske med teiner. Alt redskap som brukes skal ha fluktåpning. Dette er ufravikelig og gjelder 12 måneder i året. Ti måneder i året – fra desember til og med september – skal denne fluktåpningen være minimum 8 centimeter i diameter. I hummerfiskesesongen – som strekker seg fra 1. oktober til og med 30. november – er det tillatt med fluktåpning på 6 centimeter i diameter.
Blir du tatt for å fiske med én ulovlig teine i fredningstiden for hummer, er boten i størrelsesorden 5000–6000 kroner. Blir du tatt med flere ulovlige teiner, øker den tilsvarende.
I alt 33 ulovlige teiner ble hentet opp av sjøen ved Kvitsøy i helgen. Foto: I alt 33 ulovlige teiner ble hentet opp av sjøen ved Kvitsøy i helgen. Foto: Kristian Jacobsen
Snakkis på Kvitsøy
Kvitsøy-ordfører Mirjam Ydstebø (KrF) er glad for at fiskerne i kommunen blir kontrollert. Like fornøyd er hun ikke med det kontrollen avdekket.
– Jeg synes det er trist at folk ikke følger regelverket. Det er veldig mange som driver med hummerfiske på Kvitsøy, og da er det nok noen som tar snarveier. Det ønsker vi å få slutt på. Derfor er det bare bra med kontroller som den vi hadde i helgen, sier ordføreren.
– Følg regelverket
Det er ikke første gang fiskekontrollørene gjør nedslående funn. I løpet av en to dagers aksjon i starten av juli fant inspektørene 145 ulovlige fiskeredskaper langs kysten fra Sotra til Stavanger.
Fiskeridirektoratet oppfordrer alle som skal fiske, om å sette seg inn i gjeldende regelverk.
Blom Fiskeoppdrett har planer om et landbasert anlegg i Øygarden.
Det melder Vestnytt.
Oppdrettsselskapet vil bygge anlegget på Oksneset, som ligger nord for Naturgassparken i Øygarden.
Prosjektleder i Blom Fiskeoppdrett, Jakob Blom, sier til avisen at landanlegget vil krevet et areal på 40-50 mål, bare for selve anlegget.
Målet er at anlegge skal få en kapasitet på 20.000 tonn fisk.
Skal vokse seg større på land
Stadig flere norske aktører satser på oppdrett av laks på land, hvor fisken avles opp i kjempestore vanntanker, i stedet for i merder eller lukkede anlegg i sjøen.
Store miljøutfordringer, rømming og enorme summer i kampen mot lus har ført til at flere satser på å flytte all produksjon på land for å få bukt med problemene.
Se listen: Disse satser på fiskeoppdrett på land
– Vi søker om konsesjon for både postsmolt og matfisk i landanlegget. En av fordelene med et anlegg som dette er at fisken kan vokse seg større på land før den går ut i merd i sjøen, sier Blom til avisen.
Selskapet er i gang med å andre reguleringsplanen for området, og Multiconsult og Øygarden kommune har sendt ut varsel om oppstart av arbeid på området.
Flere landanlegg i Øygarden
Også ved den gamle hvalstasjonen ved Blomvåg i Øygarden er det planer om oppdrettsanlegg på land.
Her har selskapet Salmo Terra fått tillatelse til en kapasitet på 800 tonn på Eikeilen.
Første fase av utbyggingen er anslått til rundt 300 millioner kroner, og omfatter bygging av to haller på 3000 kvadratmeter.
– Vi tror landbasert oppdrett er en veldig god måte å ta fatt i en del utfordringer som oppdrettsnæringen har, som lakselus og andre miljøproblemer. Vi har tro på en kombinasjon av oppdrett på land og i sjøen, sa daglig leder, Harald Schreiner Fiksdal til Sysla i fjor.
Illustrasjon av anlegget i Øygarden. Illustrasjon: Salmo Terra
Skeptisk
Men lukkede anlegg på land løser ikke alle problemer for oppdrettsnæringen, mener fiskehelsebiolog og fagsjef Ingebjørg Sævareid i oppdrettsgruppen Salmon Group.
– Et lukket miljø er spesielt sårbart om det oppstår sykdom eller utfordringer med vannkvaliteten. Da er det ofte game over. Hele produksjonen kan ryke, sier Sævareid.
Hun påpeker også at fisken som ales opp på land vil smake annerledes og at kvalitetsbevisste kunder heller vil ha fisk som har levd i sjøen.
Giftig gass er også en av hovedutfordringene til landbasert oppdrett. I fjor døde rundt 300.000 laks i Atlantic Sapphires landanlegg i Hvide Sande i Danmark på grunn av hydrogensulfid i kombinasjon med oksygenmangel.
– Problemet er at når det først går galt, går det veldig galt, veldig fort, og mye av fisken dør, sier sjømatanalytiker i DNB Markets, Alexander Aukner.
Verden over etableres det landanlegg for oppdrett. Hva kan det bety for den norske oppdrettsnæringen? Hør episoden av «Det vi lever av»: