Gjennomsnittlig dagsproduksjon på norsk sokkel i februar var på 2.010.000 fat olje, NGL og kondensat, ifølge foreløpige tall fra Oljedirektoratet.
Det er en nedgang på 25.000 fat pr dag mot forrige måned, skriver Finansavisen.
– “Sveitserosten” er kanskje den største utfordringen ved Alta/Gohta, sier kommunikasjonsansvarlig Frøydis Eldevik.
Lundins planer for utvinning ved feltene Alta og Gohta, som ble funnet i 2013 og 2014, er i gang for fullt. Men å få ut de forventede 350 millioner fatene med olje, har gitt nye utfordringer for selskapets ingeniører.
Nytt oljefunn i Barentshavet
– Den såkalte “sveitserosten” er kanskje den største utfordringen ved Alta/Gohta-funnene, sier kommunikasjonsansvarlig i selskapet, Frøydis Eldevik.
Gammel nedbør – nye utfordringer
Med sveitserosten sikter hun til den ekstra porøse grunnen ved oljefeltene, som gjør at nye teknikker må tas i bruk.
Kalksteinsreservoaret har ifølge Lundin i utgangspunktet bra porøsitet. Men grunnen ble for rundt 250 millioner år siden hevet og utsatt for nedbør som har gitt ytterligere økt porøsitet, og med det gjennomstrømningsevne i form av sprekker og hulrom.
– Det gir ekstremt gode egenskaper, men de kan også variere og dermed gi oss utfordringer. Dersom man produserer for raskt, kan man få en situasjon hvor man får kun ut oljen i hulrommene og ikke i mikroporøsiteten, hvor mye av oljen ligger, forklarer Eldevik.
Statoil dobler eierandelen i Lundin
Hun legger til at selskapet likevel er ved godt mot med tanke på fremtiden for de to oljefeltene i Barentshavet. For selv om Lundin sitter med begrenset kunnskap om reservoartypen offshore, er det mye erfaring å hente globalt.
– Denne typen reservoar er vanlige på land. Det er første gang man forsøker å forstå dreneringsmekanismene i disse reservoar på norsk sokkel. Men teknologien er kjent fra felt onshore, noe som betyr at vi støtter oss på et globalt ekspertnettverk for å drøfte og lære videre, sier Eldevik.
Test neste sommer
Ifølge Lundin skal ikke selve utvinningen av Alta/Gohta være teknisk vanskelig. Forskjellen ligger imidlertid innen risiko for store ekstrakostnader.
Lundin-topp: Oljefunn i Barentshavet styrker troen på at det finnes mer
– På land kan man bore flere brønner om det er behov for det, mens offshore koster dette veldig mye mer. Det medfører at vi må modellere og planlegge mer på forhånd. Vi må også teste det ut i praksis, før vi går til en eventuell stor og kostbar utbygging. Det er derfor vi planlegger for en langtidstest av reservoaret på til sammen fire måneder sommeren 2018. Vi skal samle olje opp i en tankbåt, og selge oljen etterpå, forteller Eldevik.
Hun legger til at reservoaret kan være svært produktivt, men at det også er komplisert å modellere og forutsi.
Eldevik forklarer dette med at mens man på land kan gå fram stegvis brønn for brønn, og se hvordan det går, er kostnaden langt høyere for hver boring offshore.
Ingen fastsatt oppstart
Fire år etter det første funnet, anser selskapet seg som langt på vei i jobben med å forberede en eventuell utvinning. Kostnadsnivået har, i likhet med det nærliggende Johan Castberg, hatt en svært sentral rolle underveis.
Men selv om grunnforholdene byr på nye utfordringer, er det ifølge Eldevik ingen forhold ved reservoaret som tilsier at en eventuell utbygging skal bli dyrere enn andre steder på norsk sokkel.
Lundin har funnet mer olje og gass i Barentshavet
– Vi begynner å få en veldig god forståelse for hvordan dette vil fungere. Er resultatene gode, satser vi på prosjektet videre. Men vi har ikke satt noe tidspunkt for oppstart av feltet ennå, påpeker Eldevik.
Høsten 2014 gikk erfarne oljefolk sammen og etablerte selskapet Endswell.
Bedriften skulle spesialisere seg på brønnplugging og nedstenging av oljefelt.
Skal tjene fett på å stenge ned oljebrønner
– Vi går inn og bistår oljeselskapene med nedstengning av felt, plugging av brønner og fjerning av installasjoner. Det er bare dette vi skal drive med, og jeg mener vi er det mest spissede selskapet i segmentet, forklarte Svein Olav Stormark, operasjonsansvarlig og gründer i Endswell AS til Sysla våren 2015.
Milliongjeld
Men nå er det slutt. Tirsdag ble bedriften begjært konkurs i Stavanger Tingrett.
– Bedriften har rett og slett ikke hatt nok oppdrag. De har prøvd å få inn nye investorer, men har ikke klart det, sier advokat Leif Inge Håland, som er utnevnt til bostyrer.
Håland er tirsdag formiddag i gang med å skaffe seg oversikt over saken.
– Ifølge oppbudsbegjæringen har bedriften 1,7 millioner kroner i utestående gjeld. I tillegg kommer imidlertid bankgjeld på mellom fire og fem millioner, sier Håland.
Permittert
Ifølge Håland har bedriften hatt opptil 30 innleide konsulenter, men den siste tiden har bare svært få av disse hatt oppdrag.
– Alle fast ansatte har vært helt eller delvis permittert, sier Håland.
Kan brønnplugging redde oljeaktiviteten?
Første skiftesamling er berammet til 2. mai.
– Framover skal jeg skaffe oversikt over hvilke verdier som finnes i selskapet. Foreløpig ser det ut til å være ganske begrensede verdier, sier Håland.
Underskudd
Han sier det allerede er meldt inn noen krav. Blant annet skal seks ansatte ha utestående lønn i selskapet.
Administrerende direktør Asbjørn Josdal sitter tirsdag i møter for å få oversikt over saken og har ikke anledning til å kommentere konkursen. Heller ikke Svein Olav Stormark har vært tilgjengelig for kommentar.
Endswell omsatte i 2015 for drøyt fem millioner kroner og hadde underskudd før skatt på 5,2 millioner. Selskapet har ikke levert tall for 2016.
Torgy sikrer kontrakt på Culzean-prosjektet med Semcorp Marine Offshore Platforms i Singapore
Torgy Mek Industri AS er tildelt kontrakter for levering av pipe support til Culzean-prosjektet som er under bygging ved Sembcorp Marine Offshore Platforms Pte. Ltd i Singapore, opplyser Torgy Mek Industri i en pressemelding.
Kontraktsverdien er ikke oppgitt.
De bommet grovest av alle på hvor ille 2016 skulle bli. Nå spår offshore-entreprenørene selv at det vil ansettes 270 nye i år.
I går la Norges Rederiforbund sin konjunkturrapport, helseerklæringen for norske rederier.
Det var ikke spesielt lystig lesning.
Omsetningen i fjor ble enda verre enn rederiene hadde sett for seg, og de som bommet grovest var offshore-entreprenørene, altså eierne av mobile rigger, boreskip, losjienheter og flytende produksjonsenheter for olje og gass.
De forventet en reduksjon på 4,6 prosent, mens estimatet i rapporten viser en reduksjon på hele 28 prosent.
Tror ikke på ansettelsesfest
Men nå kan situasjonen være i ferd med å snu, mener senioranalytiker Janne Kvernland i Nordea etter å ha hørt riggselskapene legge fram sine siste kvartalsresultater og snakke om utsiktene framover.
For oljeselskapene har begynt å interessere seg for borerigger igjen.
– Interessen har ikke materialisert seg i nye oppdrag, men riggselskapene får flere forespørsler. Det kan være positivt, ikke for i år, men for 2018, sier Kvernland til Stavanger Aftenblad.
Riggeksperten tror imidlertid ikke på noen umiddelbar ansettelsesfest i bransjen.
Vil ansette 270
Det gir administrerende direktør Sturla Henriksen i Norges Rederiforbund henne rett i, men tegn til lysning er det likevel:
Mens offshore-rederiene forventer videre nedbemanninger i år, svarer offshore-entreprenørene at de forventer en netto oppbemanning på 270 ansatte i 2017, ifølge konjukturrapporten.
Nordea har likevel et negativt syn på riggsektoren.
– Det er alt for mange rigger. Flere må skrotes og etterspørselen må stige for å kunne friskmelde markedet. Siden er for mange rigger, mener vi at presset på ratene vil vedvare. Vi har fortsatt for mye gammel riggkapasitet for norsk sokkel, sier Kvernland til Aftenbladet.
Når bunnpunktet i 2017
For rigganalytiker Lars Eirik Nicolaisen hos Rystad Energy er det ikke veldig overraskende at det snakkes om ansettelser i bransjen nå. Men det betyr ikke at han tror på full fest og jubelbrus framover.
– En stund nå har vi sett konturene av bunnen. Vi har ennå ikke lagt den bak oss, men det er ikke så langt unna. I praksis vil det si at vi når bunnpunktet i 2017 en gang, og at 2018 blir bedre enn 2017, sier Nicolaisen til Aftenbladet.
I februar 2016 lå 100 skip og 16 rigger tilhørende Rederiforbundets medlemmer i opplag.
Ett år senere teller vi 158 skip og 25 rigger fra deres medlemmer i opplagsbøyene, og den krevende situasjonen ser ut til å vedvare også gjennom 2017, ifølge Henriksen.
Statoil et skritt nærmere fase to av Johan Sverdrup.
Partnerskapet i Johan Sverdrup har besluttet videreføring (DG2) av fase 2 prosjektet og tildeler FEED-kontrakter til Aker Solutions, Kværner og Siemens.
Dermed jobber selskapene videre mot endelig investeringsbeslutning i andre halvår 2018.
Statoil beregner de samlede investeringene i fase 2 til mellom 40 og 55 milliarder kroner. Det er en halvering av kostnadene som ble skissert da Plan for utbygging og drift (PUD) ble levert for fase 1.
I forbindelse med beslutningen om videreføring, deler Statoil ut såkalte FEED-kontrakter (front-end, engineering, development) til:
Prosessplattform, Aker Solutions
Stålunderstell, Kværner
Kraftforsyning fra land, Siemens
Investorer har kommet med foreløpige bud på det kriserammede oljeservicekonsernet Reinertsen. Fristen for å løse gjeldskrisen i selskapet er utsatt i to måneder, skriver Adresseavisen.
Nå henter bergensfirmaet WiSub hjem nok en internasjonal pris.
Alt har ikke gått på skinner for selskapet WiSub siden oppstarten i 2011. Administrerende direktør Mark Bokenfohr og de fire andre ansatte i Bergen hadde nettopp fått virkelig sving på ting, da oljemarkedet kollapset.
Med det stod utfordringene i stedet i kø for selskapet som har spesialisert seg på trådløs overføring av høyhastighetsdata via mikrobølger under vann.
– Det har vært en voldsom nedtur. Vi lanserte et produkt ingen hadde sett tidligere, men folk oppdaget at det ville spare dem både tid og penger. Etterspørselen økte, og spørsmålene etter større kapasitet kom også. Alle piler pekte oppover, og vi hadde blant annet en langsiktig avtale som ville sikret oss inntekter i hundremillionersklassen. Men på slutten av 2014 kollapset markedet og etterspørselen, og med det kundens salg, og igjen vårt salg mot dem, forteller Bokenfohr.
Prisvinnere i nedgangstider
Nedturer til tross, subsea-selskapet har klart å holdet hodet over vannet, og mottok blant annet Bergen kommunes etablererpris i 2015.
Gleden var heller ikke mindre, da WiSub i forrige uke fikk nyheten om at de for andre gang er tildelt «Spotlight on New Technologies Award». Prisen vil bli delt ut under verdens største oljemesse, OTC, i Houston i mai.
Denne gang er det oppfinnelsen Torden som får oppmerksomhet internasjonalt. Kontakten, som er inspirert av elbilindustrien, gjør det mulig å sende både elektrisitet og data trådløst under vann. Med en kapasitet på opptil 1000 watt ved 24 volts spenning, er grensen tjuedoblet siden modellen Maelstrom, som hadde en øvre grense på 50 watt.
– Dette krevde en komplett redesign, fordi de fysiske endringene gjorde at vi ikke bare kunne oppskalere størrelsen. At vi vinner slike priser, viser verden at selv om vi er et lite selskap, så gjør vi oppdagelser som løser store utfordringer i bransjen, sier Bokenfohr, og legger til at erfaringene fra de vant samme pris for nettopp Maelstrom i 2015, gjorde inntrykk.
– Vi var nok ikke forberedt på hva prisen betydde forrige gang vi fikk den. Vi var bare to personer på standen vår, og rakk ikke en gang å gå på do fordi så mange ville prate med oss. Det var utrolig motiverende. Prisen lever opp til navnet sitt – det føles virkelig som om man havner under en lyskaster, og det ser vi frem til å oppleve igjen i mai.
Lysere i 2017
2017 har i tillegg til den høythengende innovasjonsprisen også bydd på lysere utsikter innen salg for WiSub.
Selv om den administrerende direktøren ikke slipper jubelen løs for fullt, merker selskapet langt flere henvendelser enn i fjor, også fra andre aktører enn oljesektoren.
– Både oppdrettsbransjen og havenergisektoren har vært i kontakt med oss. Det gjør oss optimistiske, selv om vi fremdeles må lene oss på olje- og gassektoren som hovedinntekt, og tidene ikke er som de var der. Selskapet vårt har fortsatt ikke gjeld, og flere samarbeidspartnere har nå signert kontrakter. Så vi merker at markedet er i ferd med å snu og stabilisere seg på et bedre nivå igjen, forteller Bokenfohr
De har mistet 1000 kolleger. Nå tror tillitsvalgte i riggselskapet North Atlantic Drilling at de snart skal få noen nye.
– Vi ser at det kommer mer jobb å gi anbud på, og det øker på, både på norsk og britisk sokkel. Mot slutten av året vil jeg tro at vi har to til tre rigger til i arbeid. Og da må vi jo ansette, sier Arild Berntsen i LO-forbundet Indsutri Energi til Aftenbladet.
En rigg sysselsetter mellom 160 til 180 personer, i tillegg til et titalls ansatte på land. Klubbnestleder Kenneth Drageide nikker på nabopulten.
– Vi har blant de første som merket nedgangen. Nå håper vi at vi skal være de første opp igjen, sier han.
Brutalt fall
Nå er de rundt 400, offshore og på land, igjen i North Atlantic. Rundt 1000 har altså sluttet, inkludert konsulenter. Hvis noen trenger et bilde på hvordan oljenedturen ser ut, kan aksjekursen til riggselskapet brukes: 9. juni 2014 kostet en aksje i North Atlantic 113,9 dollar på New York-børsen. 10 dager senere stoppet oljeprisen på 115,19 dollar og begynte å falle.
– Riggkrisen er verre enn fryktet
Mens oljeprisen har klatret litt opp igjen, og nå ser ut til foreløpig å ha stabilisert seg over 50 dollar, har fallet for North Atlantic vært brutalt. Nå ligger aksjekursen rett i overkant av 1 dollar.
Vil tilbake
På klubbkontoret ser situasjonen likevel altså lysere ut enn for et år tilbake.
– Vi har moderne rigger, som står klare for å begynne å jobbe igjen. Vi har tro på at bunnen er nådd og at situasjonen er i ferd med å snu. De som har sluttet, har to års rett på å få tilbake jobben. Nå kan det være håp, sier klubbleder Berntsen.
– 4 av 10 rigger må skrapes
– Vil de komme tilbake?
– De fleste vil nok det. Men noen er nok blitt skeptiske. De har fått seg fast jobb på land og vil nok tenke seg om før de går tilbake til en usikker bransje.
Les hele saken på aftenbladet.no (abo.).
I disse dager går SAFE-klubben i Kaefer Energy kollektivt ut av SAFE, og slår seg sammen med Fellesforbundets klubb på bedriften. I en reportasje på Sysla Offshore om overgangen sier nestleder i Parat (og sektorleder i YS Privat) Vegard Einan at han ikke aner ”hvorfor de ikke sjekket ut om Parat kunne være et alternativ for medlemmene da de meldte seg ut av Safe”.
Tvert imot, da det for en stund siden ble uunngåelig at vi måtte søke oss ut av SAFE, visste vi at Parat formelt sett kunne være et alternativ. Problemet var imidlertid at dette alternativet alltid endte opp med eksakt null stemmer hver gang det ble forelagt styret/årsmøtet/konferanser. Ting kan tyde på at Einan trenger å høre hvorfor, og om mulig få frisket opp hukommelsen ørlite grann:
Kjent på kroppen
For ISO-arbeidere (de som jobber med isolasjon, stillas og overflate ute på plattformene, red.mrk) er historien om Parats innflytelse dypt tragisk. For arbeidsgiversiden, de multinasjonale konglomeratene som har vedlikeholdskontraktene i oljen, har imidlertid Parat vært en gave fra himmelen. Vi som har engasjert oss som tillitsvalgte står godt plassert til å gjengi dette, da vi i lengre tid har kjent på kroppen det vi oppfatter som tunge, ofte bakstreverske hindre Parat har lagt i veien mot bedre arbeidsvilkår innen ISO-bransjen.
Fram til 2010 forvaltet Parat forhandlingsretten på FOB-avtalen (Fellesoverenskomsten for byggfag) i YS med bare et par dusin medlemmer på området, på tross av at SAFE organiserte over 1000 medlemmer på den samme avtalen. Selv om Parat aldri forhandlet reelt, fikk heller ikke SAFE, med hele medlemstyngden, slippe til. For oss fremstår det som åpenbart viktigere for Parat å forsvare sin ørlille tue i stedet for å jobbe for det store flertallet. SAFEs og Parats tilslutning til YS gjorde denne ”blokaden” mulig. Det førte til en blanding av avmakt, resignasjon og dårlige tariffvilkår.
Vilje og håp
Men etter hovedoppgjøret i 2010 ble endelig forhandlingsretten overdratt til SAFE på bakgrunn av en avtale mellom SAFE og Parat. Da så det ut som om SAFE ville kunne forhandle reelt på offshorebilaget til FOB, som ISO-bransjen hovedsakelig var underlagt. SAFE opplevde en sterk medlemsvekst (oss selv inkludert) og stigende engasjement innen ISO-området, og ble innen kort tid det ledende forbundet der. Det var vilje og håp.
Men noen hadde åpenbart snakket sammen, trolig allerede i forkant av SAFE-Parat-avtalen: da hovedforhandlingene i april 2012 gikk over til mekling, ble hovedorganisasjonene ”brått” enige om å flytte hele området fra FOB til VO (Verkstedoverenskomsten). På tross av løfter og intensjonsbrev fra både YS og Parat, ble SAFE effektivt parkert og over natten fratatt både forhandlings- og streikeretten. Parat signerte på vegne av alle YS’ medlemmer, mot SAFEs vilje.
Så udemokratisk fungerte altså YS, og så effektivt tok Parat knekken på initiativet og fremtidstroen som var bygget opp i SAFE. Fordelingen av YS-medlemmer på VO-avtalen var ca 1800 i SAFE mot bare ca 120 i Parat, som heller aldri her hadde vært i nærheten av å forhandle reelt. YS taklet altså ikke tariffglidningen til det beste for medlemmene, men til det verste for flertallet av oss.
Slik vi ser det, var motivasjonen deres helt åpenbart ikke å jobbe for bedre arbeidsvilkår.
Tvistebehandling
Det stopper ikke der. Så lenge Parat eide overenskomsten, kontrollerte de samtidig all tvistebehandling på området. I over ett år, fra 2012 til 2013, boikottet Parat alle tvistene som kom fra SAFE. Dermed ble medlemmene gjort rettsløse i tariffspørsmål, da arbeidsgiverne tok dette som en invitasjon til å hoppe bukk over hele avtaleverket – det fikk jo uansett ingen konsekvenser. Nye arbeidstidsordninger ble oppfunnet (”vi bestemmer når du skal på jobb”), lønnssystemet ble satt under press, sentrale tillitsvalgte ble permittert – og Parat lot tilsynelatende det hele skje, gang på gang.
Da Parat endelig avsluttet boikotten, var SAFE-klubbene på området igjen klare til handling, en ny giv etter at 2012-oppgjøret strandet. Etter lokale forhandlinger i 2013, gikk 1500 ISO-arbeidere i tre store bedrifter til arbeidskamp for høyere lønn. Da konflikten hadde vart en stund, ble forbundene koblet inn. Parat kvitterte med å føre bedriftsledelsens argumenter overfor alle tillitsvalgte, og gjorde sitt ytterste for å få avgjort konflikten til arbeidsgivers fordel. Og der argumentene ble avvist av de tillitsvalgte, avblåste de likeforbannet hele konflikten i Beerenberg Corp. gjennom en enighetsprotokoll med Norsk Industri som sa at ”dagsingen var tariffstridig” (sic!)
Selskapet hadde store overskudd, mens arbeiderne knapt nok gikk på minstelønn.
Vingeklippet
Etter det mistet klubben all innflytelse på lønns- og arbeidsvilkår, og var da ute av stand til å forhandle reelt om en særavtale. Verre undergraving fra sin egen ansvarlige ”fagforening” er det for oss vanskelig å tenke seg. Oppildnet av støtten fra Parat gikk bedriftsledelsen inn for å kvitte seg med hovedtillitsvalgt i SAFE, som hadde stått i spissen for arbeidstakerne under konflikten. YS/Parat forstod tilsynelatende ikke koblingen mellom de to sakene, hvordan deres eget bidrag til å vingeklippe klubben gjorde alle mer utsatt for angrep – inklusive klubblederen.
Da er det uforståelig at Einan undres over hvorfor vi ”ikke har sjekket mulighetene for å gå inn i Parat”. Vi har fem års totalt nedslående erfaring med Parats håndtering av området, en skjebne vi ikke unner vår verste fiende. Som SAFE-medlemmer og tillitsvalgte var det en situasjon vi ikke kunne leve med, og som vi selvsagt heller ikke unner noen andre å måtte leve videre med.
Gjennom sammenslåingen med Fellesforbundets klubb under deres paraply havner vi i samme båt på bedriften, vi blir medlemmer av en langt mer slagkraftig hovedorganisasjon og vi kan igjen begynne å fungere som en normal, samlet og mer solidarisk fagforening.
Det fikk vi ikke så lenge Einans eget forbund overstyrte oss. Da er det heller ingen grunn til å spille overrasket over klubbens videre veivalg.
Det avtroppende arbeidsutvalget i SAFE-klubben i Kaefer Energy: Jens Hermansson (klubbleder), Geir Breili (nestleder), Atle Forfang Rostad (sekretær).
