Kategoriarkiv: Sysla-kommentator

«Smarte telefoner – lite produktive mennesker?»

Eirik Wærness er direktør og sjeføkonom i Statoil, og styremedlem i Finanstilsynet og SNF. Synspunktene i artikkelen er forfatterens egne og deles ikke nødvendigvis av disse institusjonene. Om produktivitet i digitaliseringens, trengselens og fryktens tidsalder. Makroøkonomer diskuterer for tiden det tilsynelatende paradokset at produktivitetsveksten i mange land faller eller er lav, til tross for billig tilgang på finanskapital, høyere utdanningsnivå og stor økning i databehandlingskapasitet (digitalisering). En skulle tro vi var i stand til å produsere mer varer og tjenester med mindre innsats i form av arbeidskraft eller kapital, altså at produktiviteten økte. Noe av den manglende produktivitetsveksten kan være begrunnet i at vi ikke klarer å måle verdien av hva vi produserer, og dermed undervurderer veksten. Hva er verdien av en app? Hvordan måler vi kvaliteten og verdiskapingen av en elektronisk levert tjeneste? Hvordan måler vi nytten av informasjonsdeling? Den diskusjonen pågår, og den skal jeg la ligge her. Gjør smarttelefonene oss dummere? Det er imidlertid grunn til å spørre om en del av aktivitetene som tar økte ressurser og tid i digitaliseringens tidsalder, heller bidrar til lavere produktivitet og verdiskaping, og ikke høyere. Gjør smarttelefonene oss dummere? Bidrar de til at vi bruker mer tid på lite verdiskapende aktiviteter? Makroøkonomen Robert J. Gordon har påpekt at rennende vann i folks hjem, elektrisitet, vaskemaskin, støvsuger og jetfly er eksempler på innovasjoner som bidro til massiv produktivitetsforbedring i de første 2/3 av forrige århundre, og at effekten av de innovasjonene vi opplever nå, ikke kan forventes å ha samme effekt. Frigjør tid? Dersom digitale hjelpemidler skal bidra til produktivitetsvekst, må de enten øke vårt kunnskapsnivå eller frigjøre tid, eller begge deler. Og, vi må bruke den frigjorte tiden på meningsfylte, dvs. produktive, aktiviteter. Gjør vi det? Eller bruker vi mer tid enn før på utveksling av informasjon som ikke bidrar til verdiskaping? I gamle dager hadde vi lange samtaler, bare sjelden avbrutt av at noen gikk ut for å ta seg en røyk. Nå har vi mange korte «samtaler», konstant avbrutt av at alle går ut på internett for å informeres eller kommunisere med andre enn den de egentlig «prater» med. Når så du sist personer rundt et restaurantbord der ingen tok frem smarttelefonen i løpet av f.eks. en forretningslunsj? Vi sender og mottar hver uke hundrevis av e-poster, tekstmeldinger og meldinger, uten å vurdere nøye hva vi skriver, hvem som bør adresseres, hvem som bør kopieres, eller hvem vi kan og bør forvente et gjennomtenkt svar av. Mellom fjærpenn og tekstmelding Vi har glemt det faktum at en sendt e-post ikke nødvendigvis er lest, forstått eller besvart. Den digitale kommunikasjonen er heller ikke nødvendigvis et godt grunnlag for beslutninger. Vårt mest effektive, skriftlige kommunikasjonsverktøy ligger trolig et sted mellom fjærpenn og tekstmelding, særlig når den siste i så stor grad også forstyrrer vår muntlige kommunikasjon og tilstedeværelse. Hjemmekontor blir gjemmekontor Digitalisering bidrar til at vi kan jobbe hvor som helst og når som helst. I utgangspunktet flott og et stort fremskritt for den enkeltes frihet, men også med negative virkninger på produktiviteten i et arbeidsfellesskap. Når hjemmekontoret blir gjemmekontor, gjerne geografisk langt fra kontoret, og vi må vente på hverandres digitale respons for å oppnå en nødvendig meningsutveksling, ville kanskje verdiskapingen blitt høyere om vi alle var til stede i samme rom samtidig. Kryptovalutaer Digitalisering bidrar også til stor aktivitet knyttet til marginale endringer av dataprogrammer og apper. Hva er egentlig verdien av det? Hva kunne hjernene til alle de flinkeste alternativt vært brukt til? Når så du sist at noen omtalte en app som «nødvendig», «verdifull», «besparende», «effektiv», «kompetansehevende»?  Det siste eksemplet på digitaliseringens av og til høyst diskutable bidrag til verdiskaping er fremveksten av over 1000 såkalte kryptovalutaer, altså elektroniske penger, der Bitcoin er den mest kjente. For å lage disse «valutaene» brukes det gigantiske datamaskiner som bidrar til vekst i etterspørselen etter elektrisitet som konsekvens. For hva da? Trengsel Verden er også preget av et par andre fenomener som bidrar til å redusere produktiviteten. Ett av dem er trengsel. Både i luften og på bakken. Det påvirker hvor mye tid vi har tilgjengelig til produktive aktiviteter. Flyturene tar lenger tid enn før. Luftrommet er tettere, flyene flyr saktere for å spare drivstoff (som er bra for miljøet, men ikke for reisetiden), flyplassene er lenger unna byene, og sikkerhetskontrollen tar mer tid. «Uproduktiv» tidsbruk Vi bruker også mer tid i bil- og kollektivkø. Sentraliseringen går fortere enn samfunnets evne til å etablere gode transportløsninger. Og underveis i fly, på tog, trikk eller buss kan vi ikke være så produktive som vi kanskje skulle ønske, som følge av et annet tidsfenomen, som også er koblet med digitalisering, nemlig frykt. Frykten for at hemmelig informasjon kommer på avveie og misbrukes. Datasikkerhet blir selvsagt viktig når alt er digitalisert. Dermed bruker vi heller tiden i kø på sosiale medier og ufarlige radio- og tv-programmer, istedenfor å jobbe digitalt. Når en tar hensyn til at beslutningstakere i bedrifter og organisasjoner er blant dem som reiser mest, ser vi at trengsel, økt «uproduktiv» tidsbruk og sikringsbegrunnete begrensninger på digital kommunikasjon, også påvirker vår samlede evne til å ta beslutninger raskt. Lavere produktivitet Frykten for feil og økonomisk kriminalitet i digitaliseringens tidsalder bidrar til revisjoner og kontroller, kanskje til kvalitativt bedre beslutninger, men også økt tidsbruk og mindre produksjon i forhold til innsatsen – altså lavere produktivitet. Det kan virke som vi bør innstille oss på fortsatt lav produktivitetsvekst, i hvert fall inntil den samlede digitaliseringen er blitt skikkelig smart. Det er derfor svært viktig at vårt fokus på digitalisering primært er på mulighetene for genuint produktivitetsfremmende endringer i ulike deler av samfunnet. Eirik Wærness. Foto: Harald Pettersen, Statoil   Les flere av Eirik Wærness` kommentarer på Sysla: Viktig oppgave for klimarisikoutvalget Verden utvikler seg ikke i henhold til 2-gradersbanen Hva hvis digitalisering fjerner alle jobbene? Hvordan kan vi nå togradersmålet? Den usikre skråsikkerheten Den doble energiutfordringen Stort behov for fossile ressurser også i fremtiden  

«Skyen er laget av metall»

Knut Melvær er interaksjonsdesigner i Netlife Research. Han har i mange år jobbet med å utvikle nettsider. Parallelt tar han doktorgrad innen religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. For noen år siden ble «skyen», eller «The Cloud» som det heter på engelsk, allemannseie. Skyen har blitt stedet vi putter kontakter, bilder, dokumenter og andre digitale eiendeler vi ikke vil skal gå tapt i en husbrann. Takket være skyen må du ikke koble telefonen din til en datamaskin for å laste over CD-samlingen din eller alle appene du har lastet ned siden sist gang du investerte i ny telefon. Apple lanserte nettopp en smartklokke med mobilnett, og dermed mulighet for å strømme «40 millioner sanger fra armen». Med skyen har vi på forbrukersiden definitivt fått en enklere hverdag. Så enkel at det er lett å ta denne skyen for gitt. I næringslivet har skyen blitt stor butikk. For de fleste er det ganske appellerende å slippe å bekymre seg for at det som står i kontorets serverskap er sikkert, pålitelig og ikke minst, tilgjengelig til enhver tid. For utviklere er det fantastisk å kunne konfigurere det miljøet man trenger med noen få tastetrykk, i motsetning til mange timer med nitidig oppsett som de fleste måtte gjøre for noen år siden. Store utgifter Men skyer er ikke alltid uskyldige ulldotter på en ellers klar himmel, de kan også være tunge formasjoner som kan skape ødeleggelser og store utgifter. For det er ikke sånn at skyen bare svever tilforlatelig i på den teknologiske himmelen. For å drifte en sky av en betydelig størrelse trengs det nemlig store mengder menneskelig og materiell infrastruktur. Det trengs strøm, sikkerhet, overvåkning, ledninger, maskinvare, kjølesystemer og, ikke minst, masse folk som kan vedlikeholde dette og kommunisere med kunder. Selv om det å oppgradere datakraften for tjenesten sin kan karikeres som et tall som justeres på i et regneark, så er det ikke trivielt å gjøre dette mulig. For at skyen skal være enkel for alle oss andre, har den blitt avansert for de som skal holde den i live. Var nede Tidligere i år kunne plutselig ikke utviklerne i Netlife dytte kode opp til GitHub, en skytjeneste som vi og millioner av andre tastaturarbeidere bruker for å holde oversikt over kodeendringer. Når den går ned er det nesten sånn at vi bare kan gå hjem fra jobben. Grunnen var at Amazon sin sky var nede, og hadde tatt med seg andre tjenester som Instagram, Trello og IMDB.com i samme slengen. Feil fra èn person Jeg tror mange følte på hvor skjør den digitale infrastrukturen kan være, spesielt når det viste seg at nedetiden skyldtes at én ansatt feilsøkte i faktureringssystemet. Noe lignende skjedde med et populært alternativ til GitHub, nemlig GitLab. En liten kommando og en rekke feil i backup-oppsettet de hadde i Microsoft sin sky – Azure – førte til at de mistet seks timer med data, som berørte anslagsvis 5 000 prosjekter og 700 brukere. Selv om slik nedetid ikke skjer alt for ofte, så er det grunn til å være skeptisk til at en stor del av nett-tjenestene våre er sentralisert hos teknologigigantene. Blade Runner Skyens sårbarhet ble gjort til et underliggende poeng i filmen Blade Runner 2049 hvor en elektromagnetisk puls kalt The Blackout hadde ført til et kulturelt digitalt hukommelsestap. Skyens fall er altså noe som har trådt inn i vår postapokalyptiske fantasi. Tenk på det selv: Hva skjer med alle bildene, sangene, tekstene, filmene, programmene, nettstedene og regnearkene våre om skyen detter ned på grunn av politiske konflikter, menneskelig svikt eller oversvømmelser i datasentrene? Kortreist datalagring Det er en betenkelighet at vi tilsynelatende ukritisk legger alle eggene våre i kurvene til de amerikanske selskapene Amazon‚ Apple, Google og Microsoft. Selv i en globalisert tidsalder er det grunner til å satse på kortreist datalagring. Den norske tjenesten Jottacloud, som er et alternativ til Dropbox, har allerede bevist at det kan være mulig. Om fiberkabelen mellom Vestlandet og Storbritannia blir realisert, kan digitale bytes bli vår nye eksportvare som vi dytter ut i verden med lysets hastighet. Lokal skydannelse Det er allerede noen som har begynt å utforske slike muligheter. Aktører som Lefdal Mine vil nå tilby sikker infrastruktur i fjellhaller, og Regn Datacenters på fornybar energi. Les også: Åpnet gruven med rekordkontrakt Grønt lys til Green Mountain Nasjonalbiblioteket har i mange år jobbet med langsiktig datalagring, og da snakker vi 1 000 års perspektiv. Med en teknologisk opplyst bransje ligger forholdene til rette for skydannelser her i landet også. Men det krever en del pågangsmot, kompetente folk, og metall. Kanskje skyen er det vi kan leve på etter oljen. Les også tidligere kommentar fra Knut Melvær på Sysla:  Er @else din neste personalsjef? Maskinlæring for mennesker

«Det er heldigvis håp midt i all galskapen»

Elisabeth Grieg er medeier i Grieg Gruppen, styreleder i Grieg Star Group og administrerende direktør  i Grieg International. Av og til er det vanskelig å oppdage lyspunktene. Som for eksempel når vi blir måpende tilskuere til og lurer på hva den amerikanske presidenten skal finne på å lire av seg av vulgær inkompetanse denne dagen. Jeg må innrømme at sirkus Trump også for min del satte preg på årets besøk til FNs generalforsamling. Men nå har jeg hatt et par uker på å fordøye opplevelsen, og da er det heldigvis mer oppløftende inntrykk som sitter igjen etter turen til New York. Det gir meg håp når jeg ser hvordan alle nå mobiliserer til felles innsats for å innfri de 17 bærekraftsmålene som verdenssamfunnet samlet seg om i 2015. Fra alle verdenshjørner møtes representanter for regjeringer, frivillige organisasjoner, kunnskapsinstitusjoner og ikke minst privat sektor for å diskutere de grunnleggende globale utfordringene vi alle berøres av – og vi samles rundt noen felles ambisjoner om å bidra til å løse dem. Enten det gjelder fattigdom, manglende muligheter til utdanning og helse, forurensning av naturen og verdenshavene eller grunnleggende rettigheter til forutsigbare og rettferdige lover – det er en forståelse av alvor og ansvar som ingen av Trumps mange utfall får overskygge. Naturlig plass For min del var det mest gledelig å observere hvordan næringslivet har funnet en naturlig plass i dette globale partnerskapet som vi bare kunne drømt om for få år siden. Her har det rett og slett skjedd en endring på begge sider av bordet. Jeg kan godt huske den gamle skepsisen fra både myndigheter og frivillige organisasjoner når det i tidligere tider var snakk om næringslivets engasjement i samfunnsspørsmål. Vi fikk gjerne høre at dette var temaer som hørte hjemme utenfor våre grensegjerder, og diskusjoner som helst ikke skulle besudles av kommersielle interesser. Nå er debatten en helt annen. Selv de mest idealistiske aktivister, deltar engasjert i debatten om lønnsomheten ved investeringer som er til gode for både mennesker og miljø. Det er flott. Har beveget oss langt Sant å si har nok likevel den største endringen skjedd i næringslivet selv. Vi har beveget oss langt fra den tiden da samfunnsansvar var en hyggelig og gjerne raus side-geskjeft som en liten gruppe samfunnsengasjerte eiere og ledere i næringslivet involverte seg i. I stadig flere bedrifter måles kvaliteten på samfunnsansvaret ved å se på hvordan de driver sin kjernevirksomhet. Leverer vi produkter og tjenester som i tillegg til å være lønnsomme også tjener befolkningen? Bruker vi investeringene våre til å jakte på forretningsområder og løsninger som dekker faktiske behov og løser reelle problemer i samfunnet rundt oss? I vrimmelen av arrangementer rundt generalforsamlingen var det disse samtalene som gikk igjen. Hva er de viktigste oppgavene vi må ta fatt i? Hvordan styrker vi partnerskapene mellom offentlige og private, frivillige og kommersielle til beste for oss alle? Ordrike Så skal det i sannhetens navn også innrømmes at slike store, internasjonale fora til tider kan oppleves som ganske så ordrike. Det er noen kjennetegn ved næringslivet jeg ofte kommer tilbake til når jeg blir spurt om våre styrker. Jeg liker at ord følges av handling. At vi stort sett er mer opptatt av resultatene vi kan oppnå enn å bli sittende fast i endeløse diskusjoner om problem-forståelsen. At konkrete, håndfaste løsninger som regel er langt mer interessant enn oppkonstruerte forskjeller. Tenner flammen Så selv om jeg verdsetter den lille vitamininnsprøytningen fra New York, er det hverdagen tilbake her i Grieg Gruppen som mer enn noe tenner flammen i mitt engasjement. Unge medarbeidere som tydeligere enn noen gang forventer at kompetansen deres skal være meningsfull langt ut over kvartalsresultatene. Strategene som ser nye og lønnsomme forretningskonsepter i uløste samfunnsoppgaver. Samarbeidspartnere som stiller tydelige krav samtidig som de inviterer oss til å bruke ikke bare pengene, men også kompetansen vår på områder vi selv ikke hadde tenkt på. Da tenker jeg at i dag får Trump holde på med sitt. For vi andre er faktisk på rett vei! Les også noen av Elisabeth Griegs tidligere kommentarer på Sysla: Motvind kan presse oss til å prestere bedre To ting som gir tro på fremtiden De unge setter oss på prøve Sju magre shipping-år Global oppvarming truer vårt livsgrunnlag Ikke bare på sjøen vi må berge mennesker i nød Maritim næring i usynlighetskappe Miljøteknologi kan gjøre ørkenen grønn Klima på menyen La oss gjøre en forskjell!  

Underkommunisert optimisme i Olje-Norge

Kyrre M. Knudsen er sjeføkonom og leder for analyse i SpareBank 1 SR-Bank Markets. Har tidligere vært sjefanalytiker i Statoil og jobbet i Norges Bank og Finansdepartementet. Er siviløkonom fra NHH, og har hovedfag i samfunnsøkonomi fra UiO. Det høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men på en måte kan man si at dårlige nyheter er godt nytt. Dette skyldes dels noe som på fagspråket kalles tapsaversjon. Vi får mer smerte av tap enn glede av tilsvarende gevinst. Dette påvirker hva som fanger vår oppmerksomhet. Nobelprisvinner Daniel Kahneman skriver om temaet i boken «Thinking, fast and slow». Boken er meget lesverdig og bør fordøyes over lang tid. Preger media Tapsaversjon påvirker slike som meg som skal analysere og formidle ståa i næringslivet og økonomien – og da særlig hva som får oppmerksomhet i media. Kriseoverskrifter får større oppmerksomhet – og omtale på avisforsidene – enn tilsvarende bedring i økonomien. Tenk på antall omtaler av nedbemanning i forhold til oppbemanning. Dette fokus og mediebildet forsterkes trolig også av at mange av de som uttaler seg i media, herunder makroøkonomer og professorer, gjerne er enda mer tapsaverse enn gjennomsnittet. Mange kan snakke inderlig om faren for krise, men nokså få snakker med samme entusiasme om muligheten for en gyllen fremtid. Selv i Norge, med 8000 oljemilliarder på bok, er dette påfallende. Tilsvarende gjelder også for andre viktige offentlige analysemiljøer og meningsbærere, herunder Norges Bank, SSB og NAV. Disse har ikke for vane å bruke sterke superlativer om optimistiske utsikter. Hvorfor er dette særlig aktuelt nå? Fordi oljenedgangen (som har gitt mange kriseoverskrifter de siste årene) nå er i ferd med å gå over i oppgang. Mediebildet i deler av 2015 og 2016 kunne gi inntrykk av at oljenedgangen vil gi en langvarig nedgangsperiode for vår region. Den positive utviklingen vi nå opplever får langt mindre oppmerksomhet enn oljenedgangen har fått de siste årene. Hva er så de gode nyhetene? For det første er det interessante funn i SpareBank1 SR-Banks ferske konjunkturbarometer blant 600 bedrifter i oljefylkene Hordaland, Rogaland og Agder. Dette er blant de få og brede temperaturmålerne på regionalt og fylkesnivå. Etter tidenes oljedrevne opptur fra 2003 til 2014 med oppgang i oljeaktiviteten i Norge på over 300 prosent, ble omslaget brått. Vårt barometer viser at det har vært veldig krevende for de oljetunge delene av næringslivet i nevnte fylker. Rogaland med høyeste oljeeksponering ble, ikke veldig overraskende, mest påvirket. Hordaland (og Agder) er også blant de mest oljetunge fylkene i Norge. Disse ble også påvirket, men sett i ettertid tror jeg mange er enige i at nedgangen og varigheten ble langt mildere og kortere enn fryktet. Dette skyldes at øvrige deler av næringslivet har klart seg bra. Og Hordaland nyter særlig godt av å ha viktige næringer som går bedre når oljeprisen faller og kronekursen svekker seg. I tillegg bidrar en omfangsrik offentlig sektor til stabilitet. Les også: En godt gjemt gladnyhet for Olje-Norge Våre tall viser at forventningene blant bedriftene i Hordaland på det laveste (mot slutten av 2015 og noe inn i 2016) så vidt var under nøytralt. Men allerede fra høsten 2016 var optimismen tilbake. I mai 2017 økte optimismen. Og i den ferske undersøkelsen publisert i september fikk vi bekreftet den positive trenden. Optimismen fester seg. Hele 60% av bedriftene har forventninger om positiv utvikling det kommende året. Til sammenligning hadde Rogaland vesentlig større nedgang enn Hordaland i perioden, og tilhørende økning i arbeidsledighet, men etter markert bedring det siste året er nå optimismen på linje med Hordaland. Hvorfor er det bedring når oljeaktiviteten flater ut? Oljeaktiviteten på norsk sokkel er i (beste fall) ferd med flate ut. Optimismen vi nå ser skyldes derfor andre forhold. Øvrige deler av næringslivet klarer seg bra, herunder tradisjonell norsk industri, havbruk, fornybar, infrastruktur, turisme og offentlig sektor. Sammen med svak kronekurs har dette gitt gode omstillingsmuligheter for oljebedriftene. Viktig stimulans har også kommet fra lav rente, økt oljepengebruk og økonomisk vekst hos våre handelspartnere. Hvordan kommuniseres optimismen? I sin månedlige oppdatering om arbeidsledighet er overskriften fra NAV Hordaland: «Færre ledige ungdommer». Det er gode nyheter, men underkommuniserer egentlig den positive utviklingen. En mer dekkende overskrift kunne ha vært: «Arbeidsledigheten har falt 10 måneder på rad og er den laveste på 2 år!» Fakta er at ledigheten i Hordaland nådde toppen i fjor høst på 3,6 prosent og er nå 2,8 prosent, som er nært gjennomsnittet siden 2000 på 2,7 prosent. Tilsvarende gjelder for Rogaland. Vi har ikke i dette årtusen sett en tilsvarende bedring i en enkelt måned. Fra 3,8 til 3,4 prosent. Ledigheten er ned fra 4,3 prosent for ett år siden og er den laveste på over 2 år. Hvor lenge vil optimismen vare? Det vet vi ikke. Men for øyeblikket er bedriftene positive. Det er få nedbemanninger og ganske mange nyansettelser. Det lover i hvert fall godt for de kommende månedene. At det skapes flere jobber enn det som tapes er kanskje det aller viktigste for en region. Og det skal vi glede oss over. Så får vi heller ta de mindre gode nyhetene når den tid kommer. Les noen av Kyrre M. Knudsens tidligere kommentarer på Sysla: Har oljeprisen nådd bunnen nå? Oljeprisen er halvert. Kan boligprisene falle like mye? Fem grep som kan bidra til mykere oljelanding Krise, krise , krise – hvor ille blir 2015? Et Statoil uten styring? – Bra at voksesmertene avtar Hvordan blir din bedrift rammet av oljekutt? «Digitalisering fjerner ikke oljejobbene»  

«Viktig oppgave for Klimarisikoutvalget»

Eirik Wærness er direktør og sjeføkonom i Statoil, og styremedlem i Finanstilsynet og SNF.   Det er bra at Regjeringen har utnevnt et ekspertutvalg som skal «vurdere klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi». Utvalget har fått et bredt og krevende mandat, og skal både utvikle metoder for å analysere risiko på nasjonalt nivå og i økonomien for øvrig. Utvalget skal også identifisere viktige globale, klimarelaterte risikofaktorer og vurdere deres betydning for norsk økonomi og finansiell stabilitet. I det siste ligger økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av både fremtidige klimaendringer og av global og nasjonal klimapolitikk som sikter mot å unngå klimaendringer. Det er i denne sammenhengen viktig å huske på at det ligger både muligheter og trusler i de ulike risikofaktorene som vi står overfor. På mange områder er Norge trolig godt posisjonert til å utnytte også de mulighetene som oppstår fremover. Balansert Statoil vurderer og inkluderer klimarisiko når vi utvikler vår globale virksomhet, tilsvarende det utvalget nå tar fatt på med et nasjonalt perspektiv. Vi rapporterer om egne klimagassutslipp og tester hvor robust verdien av våre eiendeler vil være i ulike fremtidsscenarier, også i et scenario som er konsistent med to-gradersmålet. Vi utvikler kontinuerlig vårt metodeverk på dette området og er opptatt av å rapportere så balansert som mulig om ulike risikofaktorer som kan påvirke verdien av selskapet både opp og ned. Dette gjelder særlig risiko knyttet til olje- og gassreserver, samt fremtidige markedspriser, der klimaendringer og klimapolitikk er viktige faktorer. Vi er tett på arbeidet med nye internasjonale anbefalinger om finansiell rapportering av klimarisiko og er anerkjent for å ligge langt fremme i dette arbeidet. Ulike drivkrefter Selskapet presenterer dessuten hvert år oppdaterte scenarier for utviklingen i verdens energimarkeder, der vi illustrerer hvordan ulike drivkrefter i politikk, markeder, økonomisk vekst, konsumentatferd og teknologi kan gi svært forskjellige utfall for etterspørselen etter ulike energikilder. Selv om vi ønsker det, og også har en strategi som understøtter det, er det dessverre langt fra gitt at politiske mål om reduksjoner i klimagassutslipp blir nådd. I forbindelse med oppdateringen av selskapets strategi våren 2017 utviklet vi også et klimaveikart som viser hvordan selskapet på en robust og helhetlig måte vil utvikle sin virksomhet i samsvar med endrete rammebetingelser, også på klimaområdet. Det handler om økt energieffektivitet, lavere utslipp i tilbudsleddet, nye energiløsninger og investeringer i lønnsom, ny fornybar elektrisitet. Uansett hvilken utvikling klimarelaterte faktorer tar, er dette aktiviteter som vil danne grunnlag for fremtidig, lønnsom forretning. Usikre konsekvenser Klimarisikoutvalget har fått en viktig oppgave, og det blir spennene å lese rapporten når den blir publisert mot slutten av 2018. Det å vurdere hvordan risikofaktorer påvirker samfunnet på lang sikt, er ikke enkelt. Det er derfor gledelig at utvalget har fått i oppgave å utvikle metoder på dette området, noe som kan hjelpe oss å forstå ulike sider ved problemstillingen. Det er viktig å få frem at både klimaendringer og klimapolitikk har usikre konsekvenser, med mange mulige utfall for Norge, både positive og negative. En fornuftig tilpasning til slike usikkerheter må ta hensyn til hele utfallsrommet og få frem betydningen av at politikken bør være robust for ulike utfall. Kunnskap eller mangel på kunnskap om langsiktige sammenhenger må også tas hensyn til i vurderingene. Norge er et lite land i forhold til en utfordring som krever global innsats. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det derfor viktig å vurdere vår tilpasning i en global kontekst, blant annet for å unngå nasjonale tiltak med høye kostnader, men små positive globale virkninger. Sikre verdiskaping Skal vi lykkes med å gjøre norsk økonomi og samfunnsliv robust i forhold til effektene av fremtidige klimaendringer og klimapolitikk, er det viktig at vi sikrer økonomisk utvikling og verdiskaping underveis. Det vil gjøre oss bedre i stand til å håndtere både klimautfordringer og en nødvendig tilpasning til eventuelle endringer av verdien på norske ressurser i fremtiden. Det innbefatter et høyt velstandsnivå, utdanningsnivå og kompetansenivå, robust og moderne infrastruktur, velfungerende fellesløsninger som adresserer felles utfordringer når vi har behov for det, og gode relasjoner til våre naboer. Med andre ord – det er viktig å sørge for at verdiskapingen i Norge blir så høy som mulig de neste tiårene. Det er da vi vil være best i stand til å håndtere de utfordringene, og utnytte mulighetene, vi eventuelt møter underveis og de nærmeste tiårene. Enten vi snakker om klimaendringer eller andre risikofaktorer. Mange typer næringsvirksomhet Med et samfunnsperspektiv på ulike sider ved klimarisiko er det viktig å tenke nøye gjennom på hvilke samfunnsområder vi kan stå overfor muligheter og utfordringer. Det er ikke bare verdien av olje og gass, eller elektrisitet, som påvirkes opp eller ned av ulike utfall av klimarelaterte risikofaktorer. Klimaendringer kan påvirke grunnlaget for mange typer næringsvirksomhet, både positivt og negativt. Enten vi er opptatt av turisme og reiseliv, landbruk, fiskeoppdrett, bygge- og anleggsvirksomhet, transport eller annen infrastruktur. Klimapolitiske endringer og dermed priser på energi kan også påvirke etterspørselen etter boligtjenester, transport og hotellovernattinger, kostnadene ved vareeksport og -import, behovet for sentralisering og urbanisering, og mange andre faktorer som påvirker lønnsomheten i ulike næringer. Det er, gitt mandatet, grunn til å ha høye forventninger til utfallet av utvalgets arbeid. I tilfelle forventningene blir oppfylt er det håp om at Norge har kommet noen lange skritt lenger i forståelsen av noen av de viktige utfordringene vi som nasjon står overfor de neste tiårene. Vi bør alle ønske utvalget lykke til i sitt arbeid. Les flere av Eirik Wærness` kommentarer på Sysla: Verden utvikler seg ikke i henhold til 2-gradersbanen Hva hvis digitalisering fjerner alle jobbene? Hvordan kan vi nå togradersmålet? Den usikre skråsikkerheten Den doble energiutfordringen Stort behov for fossile resurser også i fremtiden

«Viktig oppgave for Klimarisikoutvalget»

Eirik Wærness er direktør og sjeføkonom i Statoil, og styremedlem i Finanstilsynet og SNF.   Det er bra at Regjeringen har utnevnt et ekspertutvalg som skal «vurdere klimarelaterte risikofaktorer og deres betydning for norsk økonomi». Utvalget har fått et bredt og krevende mandat, og skal både utvikle metoder for å analysere risiko på nasjonalt nivå og i økonomien for øvrig. Utvalget skal også identifisere viktige globale, klimarelaterte risikofaktorer og vurdere deres betydning for norsk økonomi og finansiell stabilitet. I det siste ligger økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av både fremtidige klimaendringer og av global og nasjonal klimapolitikk som sikter mot å unngå klimaendringer. Det er i denne sammenhengen viktig å huske på at det ligger både muligheter og trusler i de ulike risikofaktorene som vi står overfor. På mange områder er Norge trolig godt posisjonert til å utnytte også de mulighetene som oppstår fremover. Balansert Statoil vurderer og inkluderer klimarisiko når vi utvikler vår globale virksomhet, tilsvarende det utvalget nå tar fatt på med et nasjonalt perspektiv. Vi rapporterer om egne klimagassutslipp og tester hvor robust verdien av våre eiendeler vil være i ulike fremtidsscenarier, også i et scenario som er konsistent med to-gradersmålet. Vi utvikler kontinuerlig vårt metodeverk på dette området og er opptatt av å rapportere så balansert som mulig om ulike risikofaktorer som kan påvirke verdien av selskapet både opp og ned. Dette gjelder særlig risiko knyttet til olje- og gassreserver, samt fremtidige markedspriser, der klimaendringer og klimapolitikk er viktige faktorer. Vi er tett på arbeidet med nye internasjonale anbefalinger om finansiell rapportering av klimarisiko og er anerkjent for å ligge langt fremme i dette arbeidet. Ulike drivkrefter Selskapet presenterer dessuten hvert år oppdaterte scenarier for utviklingen i verdens energimarkeder, der vi illustrerer hvordan ulike drivkrefter i politikk, markeder, økonomisk vekst, konsumentatferd og teknologi kan gi svært forskjellige utfall for etterspørselen etter ulike energikilder. Selv om vi ønsker det, og også har en strategi som understøtter det, er det dessverre langt fra gitt at politiske mål om reduksjoner i klimagassutslipp blir nådd. I forbindelse med oppdateringen av selskapets strategi våren 2017 utviklet vi også et klimaveikart som viser hvordan selskapet på en robust og helhetlig måte vil utvikle sin virksomhet i samsvar med endrete rammebetingelser, også på klimaområdet. Det handler om økt energieffektivitet, lavere utslipp i tilbudsleddet, nye energiløsninger og investeringer i lønnsom, ny fornybar elektrisitet. Uansett hvilken utvikling klimarelaterte faktorer tar, er dette aktiviteter som vil danne grunnlag for fremtidig, lønnsom forretning. Usikre konsekvenser Klimarisikoutvalget har fått en viktig oppgave, og det blir spennene å lese rapporten når den blir publisert mot slutten av 2018. Det å vurdere hvordan risikofaktorer påvirker samfunnet på lang sikt, er ikke enkelt. Det er derfor gledelig at utvalget har fått i oppgave å utvikle metoder på dette området, noe som kan hjelpe oss å forstå ulike sider ved problemstillingen. Det er viktig å få frem at både klimaendringer og klimapolitikk har usikre konsekvenser, med mange mulige utfall for Norge, både positive og negative. En fornuftig tilpasning til slike usikkerheter må ta hensyn til hele utfallsrommet og få frem betydningen av at politikken bør være robust for ulike utfall. Kunnskap eller mangel på kunnskap om langsiktige sammenhenger må også tas hensyn til i vurderingene. Norge er et lite land i forhold til en utfordring som krever global innsats. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det derfor viktig å vurdere vår tilpasning i en global kontekst, blant annet for å unngå nasjonale tiltak med høye kostnader, men små positive globale virkninger. Sikre verdiskaping Skal vi lykkes med å gjøre norsk økonomi og samfunnsliv robust i forhold til effektene av fremtidige klimaendringer og klimapolitikk, er det viktig at vi sikrer økonomisk utvikling og verdiskaping underveis. Det vil gjøre oss bedre i stand til å håndtere både klimautfordringer og en nødvendig tilpasning til eventuelle endringer av verdien på norske ressurser i fremtiden. Det innbefatter et høyt velstandsnivå, utdanningsnivå og kompetansenivå, robust og moderne infrastruktur, velfungerende fellesløsninger som adresserer felles utfordringer når vi har behov for det, og gode relasjoner til våre naboer. Med andre ord – det er viktig å sørge for at verdiskapingen i Norge blir så høy som mulig de neste tiårene. Det er da vi vil være best i stand til å håndtere de utfordringene, og utnytte mulighetene, vi eventuelt møter underveis og de nærmeste tiårene. Enten vi snakker om klimaendringer eller andre risikofaktorer. Mange typer næringsvirksomhet Med et samfunnsperspektiv på ulike sider ved klimarisiko er det viktig å tenke nøye gjennom på hvilke samfunnsområder vi kan stå overfor muligheter og utfordringer. Det er ikke bare verdien av olje og gass, eller elektrisitet, som påvirkes opp eller ned av ulike utfall av klimarelaterte risikofaktorer. Klimaendringer kan påvirke grunnlaget for mange typer næringsvirksomhet, både positivt og negativt. Enten vi er opptatt av turisme og reiseliv, landbruk, fiskeoppdrett, bygge- og anleggsvirksomhet, transport eller annen infrastruktur. Klimapolitiske endringer og dermed priser på energi kan også påvirke etterspørselen etter boligtjenester, transport og hotellovernattinger, kostnadene ved vareeksport og -import, behovet for sentralisering og urbanisering, og mange andre faktorer som påvirker lønnsomheten i ulike næringer. Det er, gitt mandatet, grunn til å ha høye forventninger til utfallet av utvalgets arbeid. I tilfelle forventningene blir oppfylt er det håp om at Norge har kommet noen lange skritt lenger i forståelsen av noen av de viktige utfordringene vi som nasjon står overfor de neste tiårene. Vi bør alle ønske utvalget lykke til i sitt arbeid. Les flere av Eirik Wærness` kommentarer på Sysla: Verden utvikler seg ikke i henhold til 2-gradersbanen Hva hvis digitalisering fjerner alle jobbene? Hvordan kan vi nå togradersmålet? Den usikre skråsikkerheten Den doble energiutfordringen Stort behov for fossile resurser også i fremtiden

Maskinlæring for mennesker

Knut Melvær er interaksjonsdesigner i Netlife Research. Han har i mange år jobbet med å utvikle nettsider. Parallelt tar han doktorgrad innen religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen. Robotene kommer! Arbeidsplassen din vil bli automatisert. Om et par år er det ingen som kjører selv lengre. Kampen om algoritmene vil føre til tredje verdenskrig. Datamaskiner vil oppdage sykdommer lenge før fastlegen din. Inn fra venstre kommer det språkteknologi som vil snu opp ned på språkforskningen. Menneskeheten er i ferd med å skape en intelligens større enn seg selv. Med de siste utviklingene innenfor kunstig intelligens står vi nå i et uavklart sted mellom utopi og dystopi. Vil utviklingen føre til vår undergang eller vår frelse? Påfuglens vifting Det er i hvert fall ikke rart at det snakkes mye om maskinlæring og kunstig intelligens i mediene for tiden. De som følger med i dingseverdenen har trolig også fått med seg et at teknologigigantene ikke nøler med å bruke dette i markedsføringen av sine produkter. Det å hevde at man mestrer og kan bruke maskinlæring er nå markedets svar på påfuglens vifting med en alt for stor halestjert. Til tross for at teknologien, maskinvaren og datastrømmene aldri har vært mer tilgjengelige, så er maskinlæring vanskelig i praksis. Hovedsakelig fordi man trenger menneskelig hjernekraft for å lære maskinene til å lære som mennesker. Men investorene flokker seg rundt allikevel – og man kan spørre seg om troen fremdeles er mer drivende i markedet enn fornuften. Vanskelige spørsmål Grunnen er nok at det er få som tar seg bryet med å forklare hva maskinlæring egentlig er for noe. Jeg prøvde meg på det tidligere i vår i to seminarer jeg holdt for studenter i Digital kultur ved Det humanistiske Fakultet på UiB. Ideene bak maskinlæring – som tross alt også er et bredt felt – er ganske overkommelige om man tar vekk den tekniske sjargongen. Det ble også klart for oss hvor lett det er å ta maskinlæringens frukter for gitt, og hvor viktig det er at vi også lærer oss å tenke kritisk på områder hvor det er lett å la seg rive med. På post-it lappene vi brukte i undervisningen hadde studentene skrevet ord som «intuisjon», «objektivitet», «følelser», «etikk», «juss» og «singulariteten». Bak matematikken som kraftige maskiner bruker på masse data, ligger det vanskelige spørsmål som har vært med menneskeheten fra vi selv fikk tankekraft nok til å tenke i bilder og symboler. Turgåer i data-landskap Men grunnprinsippene er likevel enkle: Målet er å finne en slags oppskrift som kan brukes for å kategorisere noe fra noe annet – helst uten at vi trenger å fortelle dataprogrammet så mye om hvordan den skal gjøre det selv. Det er en del forskjellige innfallsvinkler til hvordan vi gjør dette i praksis, men de innebærer stort sett at datamaskiner regner seg frem til veldig mange sannsynligheter, mellom veldig mange variabler, på veldig mye data, for å så trekke dette sammen i en modell som vi kan bruke videre. Vi kan tenke oss dataprogrammet som en turgåer i et stort kupert data-landskap som forandrer seg litt hele tiden. Turgåeren går ned over dalen litt på måfå, og prøver å ikke sette seg fast i busker eller søkk. Vi kan be vandreren å ta med seg noen erfaringer fra tidligere turer, eller konkurrere med en annen turgåer. Vi kan også plassere noen varder i landskapet som hjelper turgåeren litt på vei. Det som gjør maskinlæring rart, er at vi sliter med å forklare hvordan turgåeren har tenkt på veien, og hvorfor hen alltid kommer frem til den avtalte møteplassen. Vi vet at det antageligvis er noe mer enn flaks. Hver uke blir det publisert nye akademiske artikler fra de som jobber med dette hos teknologigigantene, hvor man har gjort nye oppdagelser, men samtidig påpeker hvor dårlig det er forstått. En del av hverdagen Denne uvissheten gir også feltet en mystisk aura. Løftet om kunstig intelligens – som i dag tillegges maskinlæring – ligger tett opp til ideer vi har utforsket i science fiction og populærkulturen, siden før den kunstige intelligensen HAL9000 i Stanley Kubrick og Arthur C. Clarkes 2001 A Space Odyssey. Slik kunstig intelligens blir ofte fremstilt som allvitende gudelignende vesen med intensjoner og hensikter utenfor vår kontroll. Det er fristende å bruke det latinske religionsvitenskapelige uttrykket «mysterium tremendum et fascinans»; opplevelsen av noe vi ikke helt forstår og finner både attraktivt og skummelt. Og samtidig er maskinlæring en del av hverdagen vår. Vi har allerede hatt maskinlærings-boter som har handlet på aksjemarkedet i over ti år, og det er få som hever et øyebryn når bildesøket til Google fungerer som forventet.  De skeptiske øyenbrynene bør senke seg når det hevdes at man besitter maskinlærings-teknologi som skal løse brede og generelle problemområder, som for eksempel diagnostisering, personalhåndtering eller husarbeid. Menneskelig kreativitet Også når det gjelder teknologi er det slik at om noe er for fantastisk til å være sant, så er det gjerne det: ikke sant. Maskinlæring står kun for en liten del av det som får «smarte» løsninger til å fungere. Man må også inn med god, gammaldags programmering, design og kostnadseffektive prioriteringer. Det trengs med andre ord fremdeles en solid porsjon menneskelig kreativitet, pågangsmot og utholdenhet for å skape morgendagens løsninger. Da holder det ikke kun med markedsføring. Les også tidligere kommentar fra Knut Melvær: Er @else din neste personalsjef?

De nye arbeidsplassene skapes i de nye bedriftene

Torger Reve er professor i strategi og industriell konkurranseevne ved Handelshøyskolen BI hvor han også tidligere har vært rektor. Før det var han professor ved NHH, og administrerende direktør ved Stiftelsen for Samfunns- og Næringslivsforskning (SNF). Har forsket på næringsutvikling og verdiskaping i en årrekke. Resultatene for MIT REAP South West Norway prosjektet (MIT = Massachusetts Institute of Technology, REAP = Regional Entrepreneurship Acceleration Program) ble presentert for Næringsminister Monica Mæland på Arendalskonferansen tidligere i dag. Samtidig ble en ny konsortieavtale inngått mellom universitetene og høyskolene på Vestlandet for å utvikle sterkere innovative økosystemer og for skape bedre forutsetninger for skalering av nye bedrifter. Det skapes tusenvis av nye bedrifter hvert år, men bare et fåtall av disse nye lykkes og klarer å vokse. I Norge er det en forestilling om at det er de store bedriftene og det etablerte næringslivet som skaper de nye arbeidsplassene. Nye tall fra forskningsprosjektet «The State of Norwegian Entrepreneurship» ved Handelshøyskolen BI viser et helt annet bilde. Det er de nye og de unge bedriftene som betyr mest for jobbskaping og omstilling. Prosjektet er finansiert av Norges Forskningsråd, Innovasjon Norge og SIVA som del av MIT REAP prosjektet. 2 av 3 nye arbeidsplasser I prosjektet så vi på netto nyskaping i privat sektor i perioden 2003 – 2014, og i denne perioden ble det skapt 350.000 nye heltids arbeidsplasser i næringslivet i Norge.  Av disse 350.000 nye arbeidsplassene ble 130.000 skapt i det etablerte næringslivet, først og fremst i de store og mellomstore bedriftene med mer enn 10 ansatte. Samtidig ble 220.000 nye heltids arbeidsplasser skapt i de nyetablerte bedriftene. Det betyr at bortimot 2 av 3 nye arbeidsplasser er skapt i de nye og unge bedriftene.  120 000 av disse nye arbeidsplassene er skapt i de små nyetablerte bedriftene med mindre enn 10 ansatte (Start-ups), så disse representerer samme netto jobbskaping som hele det etablerte næringslivet.  Disse bedriftene utgjør 90 prosent av det samlede antall nyetableringer. Potensial for mer vekst Det som er særlig verdt å merke seg er imidlertid den jobbskapingen som har skjedd i de nyetablerte bedriftene som klarer å vokse.  Nyetablerte bedrifter med mer enn 10 ansatte (Scale-ups) utgjør bare 10 prosent av de nyetablerte bedriftene.  Likevel står de for nesten en like stor netto jobbskaping som de 90 prosent små nyetablerte bedriftene, med til sammen 100.000 nye fulltids arbeidsplasser. Her er det et stort potensial for mer vekst som i dag ikke realiseres. Det er altså tre grupper bedrifter som står for nesten like store andeler netto jobbskaping i privat sektor: Det etablerte næringslivet med noe over 1/3, de små nyetablerte bedriftene med om lag 1/3 og de nye vekstbedriftene med noe under 1/3 av de nye arbeidsplassene. De unge vekstbedriftene Vår anbefaling i MIT REAP prosjektet er å innrette innovasjonspolitikken mot de unge vekstbedriftene.  Disse bedriftene trenger bedre rammebetingelser.  Eller mer presist, det trengs skatteincentiver som får investorer til å investere i unge vekstbedrifter, fremfor å investere i etablerte bedrifter, fonds og eiendom. Kapitalfunn er et slikt virkemiddel, men rammene er fortsatt små. For det andre må vi skolere skalering og kommersialisering.  Grundere må lære hvordan en tar de nye bedriftene gjennom de vanskelige markedsutviklingsfasene.  De må utvikle nye forretningsmodeller som både gir verdiskaping for kundene og verdiskaping for bedriften selv.  Grundere må ganske enkelt lære å tenke forretning.  Digitalisering åpner helt nye muligheter her. Må finne investorer Det er ikke nok å være innovativ og ha utviklet ny teknologi.  Det er kombinasjonen av ideer, teknologi og forretning som skaper resultatene.  Da må det være et tilstrekkelig antall kunder som er villig til å betale for produktene og tjenestene til den nye bedriften, og det må finnes investorer som er villig til å satse penger på den nyetablerte bedriften. Først da vil bedriften kunne skalere. Det er nok kapital i Norge, men det er ikke alltid kapitalen møter de gode nye prosjektene. Utfordringen har vært å få frem tilstrekkelig antall gode prosjekter som lar seg skalere.  Bedre rammebetingelser for ventureinvesteringer og bedre kompetanseutviklingsprogram for grundere er noe av oppskriften for å få frem nye lønnsomme arbeidsplasser. Dreining av offentlige virkemidler Det er ikke nyskapingen som mangler.  Det er evnen til å få de nyetablerte bedriftene til å vokse, som er for svak.  Innovasjonspolitikken i dag retter seg i altfor stor grad mot enten det etablerte næringslivet eller de helt nyetablerte bedriftene.  I MIT REAP prosjektet foreslår vi en dreining av de offentlige virkemidler mot de unge vekstbedriftene.  Men minst like viktig er å skape skaleringskompetanse som gjør at bedriftene klarer å vokse og bli lønnsomme. Innovative økosystemer Det er her det innovative økosystemer kommer inn.  Det innovative økosystemet består av grundere, ventureinvestorer, etablerte bedrifter, universiteter og virkemiddelapparat i tett samspill.  Næringsklyngene spiller en sentral rolle, slik vi kjenner det fra de havbaserte næringer på Vestlandet.  Erfarne mentorer som har startet bedrifter selv, spiller en viktig rolle; noe vi har fått demonstrert fra nyskapingsmiljøet i Boston. Krevende og kompetente investorer spiller en stor og viktig rolle. Det siste er gjerne flaskehalsen i Norge. Universitet og høyskoler Og jeg vil legge til: Universitetene og høyskolene må spille en stadig viktigere rolle i utviklingen av regionale innovative økosystemer.  Dagens konsortieavtale mellom universitetene og høyskolene på Vestlandet om videreføring av MIT REAP prosjektet, er i så måte en viktig forpliktelse fra rektorenes side om at universitetene og høyskolene mener alvor når de snakker om innovasjon og entreprenørskap.  Dette skal det bli nytt livskraftig næringsliv av. Les flere av Torger Reves kommentarer på Sysla:  Omstilling gir gründere spillerom Vi trenger bedrifter som kan forandre næringslivet Slik skal vi få radikal  omstilling i en ny region Har vi satset for tungt på olje og offshore her vest? Asia er ingen trussel mot Norge Nå starter ombyggingen av kysten Oljekuttene vil drive fram et teknologiskifte Kor e alle helter hen? Ikke lenger nok å være best og dyrest