Kategoriarkiv: portrett

– Vi er berre i starten på brønnbåteventyret

– Dette er framleis ei ung næring. Verda treng protein, og vi får sjå mykje meir produksjon av fisk. Ikkje berre laks og ørret, men ei lang rekkje andre fiskeslag. Og denne fisken skal transporterast. 53-åringen er direktør i det som er verdas største brønnbåtselskap. 21 brønnbåtar har Sølvtrans, og fire under bygging. Den siste, Ronja Storm, vert 116 meter lang og 23 meter brei. Båten får eit lastevolum på 7.500 kubikkmeter, og i tillegg ta med seg 5.000 kubikkmeter ferskvatn. Prislapp; vel ein halv milliard kroner. Halsebakk trur ikkje det stoppar der, og no vert det også sett på å byggje store frakteskip for å frakte laksen rett frå oppdrettsanlegga til kontinentet. – Det trengst mange fleire skip, og vi skal i høgste grad bidra til veksten. Ein livsstil Han er i dag den store brønnbåtkongen, og sat på aksjar til ein verdi på nær ein milliard kroner då det britiske investeringsselskapet Antin Infrastructure Partners overtok aksjemajoriteten i Silver Holding, eigarselskapet bak Sølvtrans. I tillegg fekk Halsebakk ut ein bra haug med pengar ettersom han selde seg litt ned i selskapet, men kor mykje det er snakk om vil han ikkje ut med. – Det er betre å eige mindre i eit selskap som har pengar og som du har kontroll på, enn mykje i eit selskap som har finansielle problem, seier han. For det er heilt klart at det er han som skal styre selskapet vidare. – Dette er ein livsstil. Det er dette eg kan, og dette eg likar, og eg har absolutt ingen planar med å gi meg med det første. Roger Halsebakk har bygt opp verdas største brønnbåtselskap, her ved modellen av Ronja Storm, verdas største brønnbåt. Foto: Kjetil Haanes Han seier at pengar ikkje har vore drivkrafta. – Det er kanskje lett å seie no, men drivkrafta har vore å skape noko, bidra til arbeidsplassar og til vekst og utvikling. – I tillegg har det vore kjekt. Stort sett. – Eigentleg lærer ein mest av motgang og nedturar. Det har vi hatt mange av. Alltid sandsøying Sølvtrans har flytta inn i lokala til Ålesund sin tidlegare store stoltheit Farstad Shipping, eit symbol på at det er høge tindar og djupe dalar i næringslivet. – Vi skal passe på slik at vi ikkje tek heilt av. Vi har i dag lite gjeld, vi har eigarar med god tilgang på kapital, og det ser bra ut framover. Men han synst samstundes det er litt underleg å vere ein av av ålesunds rikaste. – Det er noko som eg ikkje tenker så mykje på. Og uansett om eg har budd her sidan slutten av 80-talet, vil eg alltid rekne meg som sandsøying. Litt luksus har han likevel tenkt å unne seg. – Eg har bestilt ein 34 fots speedsjark frå Finland, ein båt med god dekksplass, heilt ideell til krabbe- og hummarfiske. Då kan eg drage teinene før eg reiser på jobb om morgonen, for står dei lenger, har dei ein tendens til å verte tome. Brønnbåtfamilie I tillegg planlegg han og kona Anita å byggje seg nytt hus på Blindheimsneset, ein stad der det frå før er ei god kai. – Heilt ideelt, seier han. For tida bur paret i leilegheita hos sonen Robin, om dei ikkje er på hytta på Strandafjellet. – Vi brukar stadig meir tid på hytta, og trivst godt. – Og det vert faktisk også ein god del skigåing om vinteren, sjølv om eg var 19 år før eg hadde mine første ski på beina. Både Anita, sonen Robin og dottera Anja arbeider i selskapet. – Det er hyggjeleg, men dei er her fordi dei er dyktige, ikkje fordi dei er i slekt med meg, seier Halsebakk. Starta med stykkgodsbåt Men det starta i det små på Sandsøya for 33 år sidan. Halsebakk hadde drive som fiskar frå han var 15, delvis i ein open linebåt, før han reiste til militæret på kystartilleriet på Hysnes Fort. Der slo han ihel tida med å ta skippersertifikat. Vel heime igjen fekk han med faren Ragnvald, ein sambygding og svogeren hans frå Måløy til å satse på brønnbåtfrakt med den tidlegare klinkerbygde stykkgodsbåten Ida Båge, seinare Ripnes, som seinare vart omdøypt til Sølvtrans. Prislapp; 2,2 millionar kroner, ferdig ombygt. Halsebakk var skipper og altmulegmann, og båten kom etter kvart i fast arbeid for Anders Pedersen og Fjordlaks med å frakte ørret frå Tafjord til Ålesund. Men Halsebakk ville byggje ein reindyrka brønnbåt. – Ofte når vi låg til kai i Ålesund, kom Halvard og Olav Aas frå Aas Mek Verksted om bord, og vi sat og diskuterte korleis ein brønnbåt burde sjå ut. Kritiske bankar Halsebakk fekk ikkje finansiering, og det enda med at Fjordlaks bygde brønnbåten Havørn sjølv. Frå Panormavindua på Skansekaia kan Halsebakk sjå rett bort på Fjordlaks-anlegget, der Havørn framleis ligg. – Gode minner, men hardt arbeid, seier han. Men det kosta å vere pioner i brønnbåtnæringa, og først i 1995, ni år etter overtakinga av Ida Båge, lukkast Halsebakk å få finansiert sitt første eige nybygg – brønnbåten Ronja Fish. Då hadde dei tre andre gründarane seld seg ut av selskapet. Men finansieringa sat langt inne. – Eg har mange meter med avslag liggjande. Eg trengde 17 millionar kroner, men bankane meinte det var for dyrt, for risikabelt og at eg hadde for liten eigenkapital. – Det ordna seg til slutt i Kreditkassen då ein kjenning av meg kom tilbake frå Seattle, og forstod kva vi prøvde å få til. Mot børs Første båtane arbeidde i Norge, men etter kvart det satsa også i Skotland, men den siste satsinga vart fort eit mareritt. – I 1998 vart det ILA-krise, all fisk vart slakta ned og det vart forbode å drive med brønnbåtfrakt der brønnbåtane overførte smitten gjennom opne ventilar. Men Halsebakk visste råd. Saman med Aas utvikla Halsebakk lukka brønnbåtar, noko som fort vart ein suksess. – Vi har vore først med utvikling av dei fleste nye standardar innanfor brønnbåtfrakt. Det er eit faktum, seier Halsebakk. Etter at det vart bygt to nye båtar på 90-talet, og tre nye i 2000, hyrte Halsebakk i 2004 inn Pareto for å skaffe 40 millionar kroner i eigenkapital og eit ansvarleg lån. For dei pengane vart det kontrahert to nye båtar. Og fleire nybygg kom til, i tillegg til at det vart gjort nokre oppkjøp. Men dette var også starten på ei straumlineforming av selskapet, der Halsebakk ein periode forlet sjefsstolen medan selskapet segla mot børs. Det siste skjedde i 2010, samstundes som selskapet henta inn 150 millionar friske pengar. Børsperioden karakteriserer Halsebakk som den vanskelegaste tida for selskapet. – Eit mørkt kapittel, ei kjempetabbe, og eg lærte at eg aldri meir skal ta handa av rattet i dette selskapet. Enorm interesse Etter ein maktkamp klarde Halsebakk i kompaniselskap med medaksjonær og dagens styreleiar Anders Hvide å ta tilbake kontrollen over selskapet, samstundes som det amerikanske hedgefondet Oaktree vart hovudeigar. – Dette berga oss, seier Halsebakk. Han var fullt klar over at Oaktree berre hadde fire-fem års perspektiv på investeringa. Alt i 2017 starta prosessen med å få inn nye eigarar. – Interessa har vore enorm, både frå USA, Canada og Europa. Halsebakk seier at britiske Antin Infrastructure Paertners var hans ideelle løysing. – Bak står ein kar frå Paris og ein frå Liverpool som begge har entreprenørbakgrunn. Dei investerer innanfor logistikkløysingar, forvaltar verdiar for rundt 8 milliardar Euro og har ein lenger tidshorisont enn reine finansselskap. – I tillegg er det hyggjeleg folk med føtene godt planta på bakken. Lave kostnader Det er vekstmulegheiter kombinert med gode driftsresultat som fanga interessa til det London-baserte selskapet. Sølvtrans har siste åra hatt ein driftsmargin på over 30 prosent av ei omsetning som i fjor kom opp i 840 millionar kroner. – Hovedgrunnen er at vi har lave kostnader. Mellom anna har vi som mål å ikkje ha meir enn 1,5 mann i administrasjonen per båt. I dag ligg vi på 1,2 – 1,3 mann på land per båt, forklarer Halsebakk. 29 tilsette er det no på landsida i selskapet, fordelt på 22 i Ålesund og sju i Chile. Men i dei nye lokala er det god plass til å vekse. – Det skal vi, truleg også mykje, seier Halsebakk. Og sjølv om prisen på båtane har skote til vers, meiner Halsebakk det likevel ikkje er så dyrt – for oppdrettarane. – Det er ei heilt anna næring. Båtane har vorte større, meir effektive og kan gjere fleire operasjonar. – Men det sentrale er at for oppdrettarane utgjer brønnbåtkostnaden berre rundt 1,30 kroner kiloen, og brønnbåtkostnaden har i fleire år stått stille. Stort sprang Medan intervjuet pågår, har Halsebakk fått tre-fire telefonar, og han svitsjar elegant mellom norsk og engelsk. Det er eit stort sprang frå den opne linebåten i ungdomen på Sandsøya til å leie verdas største brønnbåtselskap frå dei mest attraktive næringslokala i Ålesund. Så vi må berre spørje: – Men kva ville du sagt om du som tjueåring utpå Sandsøya fekk vite at du 33 år seinare var ein av sunnmøres rikaste og god for rundt ein milliard kroner? – Hadde eg visst det då, ville det nok ikkje gått bra.

Utvalgt til toppjobben i Vår Energi: «Kan jeg få dette til?», tenkte hun

I Sørmarka Arena går det raskt i svingene om dagen. Det kan leder Kristin F. Kragseth i Stavanger Sandnes skøyteklubb skrive under på. Oljetoppen er ofte å se på skøytetreninger hvor barn og ungdommer boltrer seg på isen. Det fremadstormende og unge miljøet står kanskje litt i kontrast til marmorflisene fra åttitallet som møter oss i kontorbygget som Esso Norge i sin tid etablerte i Grenseveien i Sandnes, like ved Ikea. Skjønt, de hvite marmorflisene skinner fortsatt der de ligger og vitner om distriktets olje-jappetid. Dette har vært hovedkontoret til oljeselskapet Point Resources fram til fusjonen med Eni Norge. Mandag går startskuddet for det nye oljeselskapet som har fått navnet Vår Energi. Kristin F. Kragseth er administrerende direktør. Et hav av muligheter Vår Energi har satt av 65 milliarder til bruk på norsk sokkel fram mot 2023. 5 milliarder av disse er satt av til leting. – Mulighetene på norsk sokkel er fortsatt store, og vi har planer om å vokse betydelig ved å kjøpe oss inn i nye lisenser og være med i minst 10 nye utbyggingsprosjekter de neste årene. Vi ønsker oss også flere operatørskap enn vi har i dag, sier Kragseth til Aftenbladet, og slår fast selskapets strategi: – Strategien vår er olje og gass og gjøre det så godt vi kan med sikker drift og god utnyttelse av teknologi. Goliat-feltet kommer under vingene til Vår Energi. Foto: Fredrik Refvem. Vår Energi er operatør for feltene Goliat, Marulk, Balder, Jotun og Ringhorne. Det er lange oljetradisjoner Vår Energi nå bygger videre på. Både Esso og Eni kom inn på norsk sokkel i midten av 1960-årene. Varemerket Esso Norge ble etter hvert endret til USA-varianten Exxon også i Norge, og i 1999 slo selskapet seg sammen med Mobil og ble til verdens største oljeselskap ExxonMobil. Men selskapet, som var svært aktivt på norsk sokkel i oljens spede begynnelse i Norge, så seg om etter nye beitemarker internasjonalt og valgte bort videre satsing i Norge. Best som lagspiller Vinteren 2017 kjøpte Point Resources AS ExxonMobils opererte andeler i Norge, og i fjor høst trådte overtakelsen i kraft. Point Resources AS er eid av det lokale oppkjøpsfondet HitecVision. I dag trår fusjonen mellom Eni Norge og Point Resources i kraft. Her skal italiensk organisasjonskultur blandes med norsk-amerikansk i selskapet Vår Energi. Mandag går startskuddet for et nytt oljeselskap på norsk sokkel. Foto: Jon Ingemundsen. –Kan jeg få dette til? tenkte jeg da jeg ble spurt om å lede selskapet. Men samtidig syntes jeg at jeg var heldig som ble spurt og ydmyk overfor oppgaven. Det er et fantastisk spennende selskap vi skal bygge opp, og jeg er heldig som får være med på å forme det. Jeg er best når jeg spiller på lag. Å vite at jeg har gode folk i alle posisjoner på banen, gjør at jeg tror at jeg får det til, sier Kragseth. Hun kommer fra stillingen som direktør for produksjon i Point Resources. På nabokontoret hennes er mangeårig ExxonMobil-profil Morten Mauritzen i full fart med å pakke sakene for å bli pensjonist. –Vi blir et uavhengig olje- og gasselskap og skal klare oss selv. Jeg kommer fra ExxonMobil hvor vi tidligere kunne ringe Houston dersom vi fikk et problem. Nå har vi Enis globale kompetanse og kapasitet i ryggen om vi har behov for det, et selskap som blant annet flere år på rad er blitt kåret til det beste leteselskapet i verden. Som Point Resources sto vi litt alene, nå får vi spisskompetanse tilbake. I tillegg er vi som et litt mindre selskap helt avhengige av å spille på lag med leverandørene våre for å få tilgang til kompetanse som vi ikke har selv, sier Kragseth. Går gjennom Goliat Det nye selskapet Vår Energi får også skandaleprosjektet Goliat til Eni under vingene. Våren 2018 viste Aftenbladet i en omfattende artikkelserie hvordan Goliat-prosjektet kom på ville veier. En plattform som kom til Norge og ble satt i drift full av feil. Et prosjekt hvor tre verftsarbeidere døde i en arbeidsulykke ved Hyundai-verftet i Sør-Korea. Et utbyggingsprosjekt med 20 milliarder kroner i overskridelser, og hvor Eni la fram dokumentasjon om utbedringer til norske myndigheter som ikke stemte overens med virkeligheten. –Min første tanke er at jeg har ansvar for et selskap. Goliat er en bit av dette selskapet. Det har helt klart vært utfordringer på Goliat og vil være det i lang tid framover. Min oppgave blir å få god oversikt og lage gode planer som er robuste slik vi kan klare å få bukt med det som ligger igjen av problemer, sier Kragseth. – Hvordan har dere i denne prosessen vært bevisste på å gjenopprette eller styrke tilliten til myndighetene i Goliat-saken? – Vi har vært bevisste på å bygge en sterk felles organisasjon i det nye selskapet. Vår erfaring fra drift i Nordsjøen strekker seg tilbake fra 1990-tallet. Anleggene vi driver nå, startet i 1999. Vi skal bygge et sterkt driftslag som skal betjene Goliat, Marulk, Balder, Ringhorne og Jotun på samme måte og trekke på det beste som har vært på Eni-siden og på Point- og tidligere ExxonMobil-siden. –Jeg tror at vi har en del å lære av Eni. De har vært mye mer avanserte når det gjelder digitale løsninger enn vi var da vi satte i gang våre prosjekter i 1999. Her skal vi ta det beste fra begge selskapene og bygge en god driftsorganisasjon med trygg, sikker og effektiv drift. Vi må demonstrere at vi gjør en god jobb. Det er den eneste måten vi kan få tillit, både internt og eksternt. Så enkelt er det, sier Kragseth. Sultent på mer olje For Kragseth legger ikke skjul på at det er et ambisiøst selskap med rundt 800 ansatte hun skal lede framover. Et selskap som er sultent på mer olje. Noe ikke minst utviklingen av feltene Balder og Ringhorne viser igjen de neste årene. Ny seismikk ble skutt i Balder-området i sommer, det har gitt ny optimisme i Norges første oljefunn. – ExxonMobils plan var å drive ferdig produksjonen ved Balder og Ringhorne og slukke lyset en gang mellom 2020 og 2025. Nå har vi tatt ideene som lå i skuffen og som aldri kom over «cut line» i ExxonMobil fordi de ville bruke ressurser andre steder i verden. Da HitecVision kom inn og ba oss om å se på dette, var responsen fra folk i bygget enormt positiv. Vi hadde jo lyst til å gjøre dette, men vi fikk ikke gehør i ExxonMobil. Foto: JAN INGE HAGA – I stedet for å forlate feltet i 2025, ser det nå ut til at vi kan drifte til 2045 ved å bruke de samme installasjonene. Samfunnsøkonomisk for Norge er dette veldig bra, og slik må vi gjøre mer av for å få maks ut av feltene våre, påpeker Kragseth. Hun har ambisjoner om at Vår Energi skal ha et jevnt aktivitetsnivå som står seg i gode og ikke fullt så gode dager. Et selskap som har lært av dårlige tider tidligere, sist for noen år siden, og som ikke lar seg berøre av store svingninger i oljeprisen. For nye utbyggingsprosjekter har Vår Energi mål om en balansepris som ligger like i underkant av 30 dollar fatet. – Hva er de største truslene mot dere? Er det ting som endringer i skatteregimet, klimapolitiske innstramminger eller annet? – Norges erfaring er at stabile rammevilkår for næringen er bra. Vi lager langsiktige planer basert på hvordan vi tror verden kommer til å se ut. Forutsigbarhet er derfor viktig. Videre må vi kunne få lov til å lete etter olje og gass i områder utenfor kysten. –Tilgang på nytt areal er noe vi alltid trekker fram. Som næring har vi et stort ansvar for å gjøre ting skikkelig. Den største trusselen er hvis vi gjør noe galt, om vi har en alvorlig hendelse. Det er nesten det eneste jeg er redd for. – Hvor stiller du deg i diskusjonen om oljeleting utenfor Lofoten? – En vanskelig diskusjon som er like mye en debatt med hjertet som med hodet. Jeg er sikker på at næringen vår kunne arbeidet sikkert og trygt i de områdene også. For å holde aktivitetsnivået oppe er tilgangen på nytt areal viktig, og så tror jeg det er store muligheter igjen i eksisterende felt. – For oss blir det en av hovedoppgavene å se på disse muligheten og være sikre på at vi har utnyttet ressursene der optimalt. Fra et miljøsynspunkt er det også bra at vi får maksimalt ut av eksisterende felt.