Debatten om en såkalt lakseskatt går for fullt, og til helgen står slaget i regjeringspartiet Høyre. Flere lokallag og flertallet i et eget verdiskapingsutvalg mener partiet skal gå imot en grunnrenteskatt eller ressursskatt på havbruk og fiskeri, populært kalt lakseskatt.
I dag er det bare olje og vannkraft som betaler skatt på det økonomene kaller grunnrente, det vil si de ekstra inntektene selskapene har ved å utnytte en naturressurs.
– Grunnrenten i havbruk har de siste tre årene ligget på rundt 20 milliarder kroner per år. Det er noe av dette myndighetene kan trekke inn med en grunnrenteskatt, sier professor Mads Greaker ved Oslo Met.
Han har regnet på hvor stor den ekstra avkastningen er, basert på SSBs økonomiske tall for havbruksnæringen. Men han vil ikke anslå hvor store inntekter det offentlige kan få ved innføring av en særskatt og viser til at det kommer an på innretningen.
– Det vil helt sikkert ikke være aktuelt å trekke inn all grunnrente som skatt, bare en andel. Selskapene som har kjøpt lisenser av andre selskaper eller av staten, vil ha finansieringskostnader på dette som ikke er med i beregningene over. Det vil det nok bli tatt hensyn til, sier professoren.
Sammenlignes med vannkraft
I en rapport om grunnrenteskatt som bransjeorganisasjonen Sjømat Norge bestilte fra Vista Analyse i fjor, blir oppdrettsnæringen sammenlignet med vannkraft. Rapportens forfattere bruker samme skattesats, 34,3 prosent, på sine beregninger av hva en særskatt vil bety for oppdrettsselskapene.
Dersom man legger denne skattesatsen og Greakers beregning av grunnrenten til grunn, vil det bety 6,86 milliarder kroner i skatteinntekter til staten.
Ingen offisielle anslag
Finansdepartementet har ikke noen beregninger på hvor store inntekter de kan regne med å få fra en særskatt for havbruk.
– Vi har et utvalg som jobber med spørsmålet om grunnrenteskatt på havbruk. Vi må derfor komme tilbake til beregningene etter at de har ferdigstilt arbeidet sitt, skriver kommunikasjonsrådgiver Maria Korkunc i Finansdepartementet i en epost.
Regjeringens utredning blir først lagt fram til høsten, senest 1. november.
Økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe ved Universitetet i Oslo leder utvalget. Hun vil ikke opplyse om utvalget har gjort beregninger av skatteinntektene. Hun vil heller ikke si hva hun tenker om at diskusjonen om skatteordningen nå går for fullt, før utvalget har lagt fram sine funn og konklusjoner.
– Det var et flertall i Stortinget som ønsket utredningen. Utover det har jeg ingen kommentarer til saken. Det ville ikke være riktig å begynne å kommentere arbeidet som gjøres i utvalget nå, sier hun til NTB.
Sjømatnæringen sier nei
Sjømat Norge, som organiserer oppdrettsbedrifter, ønsker ikke en grunnrenteskatt, men vil heller endre Havbruksfondet, slik at det gir mer stabile inntekter til kommunene der det drives oppdrett.
I fjor delte fondet ut 2,8 milliarder kroner til kommunene. Havbruksfondet får inntekter fra salg av laksekonsesjoner, som gir oppdretterne lov til å utvide driften.
I tillegg til inntektene fra konsesjonene, bidro sjømatnæringen med rundt 20 milliarder kroner i skatt til stat og kommune i fjor, ifølge organisasjonen.
Den siste tida har debatten rast om fiskeoppdrettere skal betale en såkalt grunnrente for utnyttelsen av felles naturressurser, populært kalt lakseskatt.
Venstres landsmøte vendte forrige helg tommelen ned for en lakseskatt, og fredag fulgte Høyre etter.
– Imot Høyres ideologi
Etter en heftig debatt sa et stort flertall klart og tydelig nei til en slik grunnrenteskatt.
– Vi har et ideologisk standpunkt, og der passer grunnrenteskatt ikke inn, slo Anders Kjær fra Trøndelag Høyre fast.
Flere i partiet har imidlertid tatt til orde for å innføre grunnrenteskatt, blant dem Høyres ordførerkandidat i Lesja, Hanne Alstrup Velure.
– Jeg synes det er helt fair å beskatte Norges nest største næring, sa Velure fra talerstolen fredag kveld.
Fylkeslagene i Troms og Finnmark, Nordland og Trøndelag hadde levert egne uttalelser om å stoppe skatten, og også flertallet i et eget verdiskapingsutvalg anbefalte partiet å gå imot.
Bedt om å vente
I dag er det bare olje og vannkraft som betaler skatt på det økonomene kaller grunnrente, det vil si de ekstra inntektene selskapene har ved å utnytte en naturressurs.
Høyre-leder og statsminister Erna Solberg ba så sent som onsdag partiet vente med å ta stilling i saken til et utvalg nedsatt av regjeringen kommer med sin utredning til høsten.
– Den som venter på en utredning, venter sjelden på noe godt, bemerket Tom-Christer Nilsen fra Vestland Høyre.
Solberg skeptisk
Solberg deltok ikke i debatten, men har tidligere signalisert at hun er skeptisk til en grunnrenteskatt på havbruk.
– Skatter som ilegges uansett om du tjener penger eller ikke, er krevende, sa hun onsdag, der hun også understreket at det slett ikke er sikkert at havbruk utløser en grunnrente.
15 mars 2019 vert ein ny merkedag i norsk offshore historie skrive.
Då forlèt verdas største bustad-og utstyremodul Kværner Stord for å bli installert på Johan Sverdrup feltet. Installasjonen vil då bli komplettert med den beste tilgjengelege teknologi, og ein vil vera i stand til å hente opp ressursar frå feltet dei neste 50 åra. Det er estimert at feltet vil gje nær 900 milliardar i inntekter og halde fram med å vera eit viktig bidrag til vår velferd, vår sysselsetting og verdiskaping.
Basert på årtider med utvikling og innovasjon, kan vi stolt vise fram norsk leverandørindustri sin fremste kompetanse, og leverer eit produkt til rett tid og til ein kostnad som viser dei har greidd den tøffe omstillinga etter oljeprisfallet.
Teknologiutviklinga har gjev oss eit CO2 utslepp under produksjon på denne installasjonen som tilsvarar3,5% av snittet for utslepp av CO2 på verdsbasis, eller 1,7% av CO2 utslepp ein har ved oljesandproduksjon. Dette er ei følje av dei investeringane vi har gjort mellom anna ved å elektrifisere feltet. Basert på dette er det relevant å spørje: Kven bør då stenge olje- og gass kranane først? Er det Noreg eller er det andre petroleumsnasjonar?
Dei fleste vil hevde at det ikkje er oljeproduksjonen som er problemet. Det er forbruket av petroleum. Det er rett. Difor har Noreg teke mål av seg til å vera leiande også i det grøne skiftet. For det er faktisk mogleg å ha to tankar i hovudet samstundes.
På skuldrene av vår teknologiutvikling både innan maritim næring, vår vasskraftproduksjon og vår offshore-teknologi, skal vi bygge morgondagens fornybarsamfunn og fossilfrisamfunn. Vi er i front når det gjeld grøne framdriftssystem for skip, godt drive fram av eit næringsliv som tek utfordringa, klynger med spisskompetanse, innovasjonsprogram og gode støtteordningar. Støtteordningar som er mogelege fordi vi kan nytte ein del av inntektene vi får gjennom petroleumsnæringa til å stimulere til fornybarsamfunnet.
Vi nyttar både gulrot og pisk. Vi stimulerer folk til å kjøpe el-bil gjennom økonomiske insentiv samstundes som vi seier at alle bilar som vert solgt etter 2025 skal gå på fossilfritt drivstoff. Vi innoverer i industrien slik at innsatsfaktorar vert basert på fornybare kjelder, og vi har utviklingsprosjekt for å fange og lagre CO2. Vi ønskjer å vera mellom dei fremste i verda for å få fram ein teknologi for flytande havvind, og vi ivrar for at CO2-prising skal bli ei sterk drivkraft for å få EU til å legge om frå fossil til fornybar kraft. Og vi innoverer innan digitalisering og energisparing.
Tyskland set seg mål om å fase ut kol innan 2032. Sjølv om fornybarandelen på sikt for sol og vind vil overstig 100%, vil det vera dagar der sola ikkje skin, og vinden ikkje bles. Difor vil Tyskland vere avhengig av norsk gass – også i framtida. Dette seier dei fordi Noreg har stabile rammevilkår, og dei kan vera trygge på stabil energileveranse.
Dette fortel med all tydelegheit at Noreg må halde fram med å produsere petroleum med lågt karbonavtrykk for å bidra til å få ned vårt globale CO2 fotavtrykk, samstundes som vi må nytte alle tilgjengelege ressursar på å stimulere til, forske på, og sette krav til reduksjon i CO2 utsleppa. Vi skal produsere fornybar kraft og ta denne i bruk gjennom ladeinfrastruktur og distribusjonsnett. Vi skal vera føregangsland for forsking og utvikling av karbonfangst og lagring, og vi skal syte for stabile rammevilkår som gjer at Noreg vert det foretrukne land for internasjonal kapital når det gjeld langsiktige investeringar på energisektoren.
Då treng vi stabilitet og ro kring leiterefusjonsordninga. Då treng vi langsiktigheit og djerve politikarar som ser at stabile rammebetingelsar er ein føresetnad for dei investeringar som vert gjort.
Det vi minst av alt treng, er politikarar som stiller spørsmål med viktige føresetnader for vår petroleumsdrift, som det leiterefusjonsordinga er eit godt døme på. Eller politikarar som indikerer dato for når vi skal slutte med vår petroleumsproduksjon før vi har fått opp alternative fornybare eller karbonfrie energi-kjelder til å dekke meir enn vårt eige behov. Noreg er eit lite, men viktig land i verda. Det kan vi framleis vera om vi forvalte våre ressursar, vår kompetanse og vår politikk på ein klok og strategisk god måte. Alternativet kan bli så mykje verre.
Det er det maritime teknologiselskapet Wärtsilä som leverer den nye løsningen til konstruksjonsskipet «North Sea Giant». Totalt har skipet nå tre batteripakker i tillegg til dieselmotorer.
Les også: Slik fungerer offshoreskipets splitter nye batteripakke
Ifølge selskapet er det første gang et offshore-fartøy kan hente energi fra tre systemer, som ved hjelp av den nye teknologien fra Wärtsilä distribueres optimalt, til skipets funksjoner.
– Dette er en fremtidsrettet løsning som gir både kostnads- og miljøfordeler, sier daglig leder Sindre Utne i Wärtsilä Project Center, Norge i en melding.
Reduksjonen i utslipp er på 5,5 millioner kilo CO2, 30 tonn nitrogenoksider og 1200 kilo svoveloksider, skriver Wärtsilä.
Skal gi optimal fordeling av energien
«North Sea Giant» er et av verdens største konstruksjonsskip, og var det første fartøyet i sin klasse som fikk installert et hybridsystem om bord.
Utne sier løsningen vil sørge for mindre vedlikehold, redusere forbruk av drivstoff og gi mindre utslipp.
– Vi er trygge på at hele bransjen vil nyte godt av denne positive effekten, sier han.
North Sea Giant er et offshoreskip av vanvittige dimensjoner. Foto: Adrian Nyhammer Olsen
Wärtsilä fikk oppdraget med å ettermontere batteri-systemene om bord på skipet til Austevoll-rederiet rett før jul i 2017. Enova støttet prosjektet med over 36 millioner kroner.
Batteriene ble levert av det kanadiske selskapet Corvus.
Les mer om skipet i faktaboksen under:
Fakta
Forlenge
Lukke
M/S «North Sea Giant»
Var ved levering verdens største offshore-fartøy.
Lenge 160 meter, bredde 30 meter.
Konstruert av Sawicon og bygget av Metalships & Docks i Spania.
Skroget er bygget ved RMK i Tyrkia.
Har dieselelektrisk fremdriftssystem fra Wärtsilä.
Den gang uttalte rederiets konsernsjef, Hallvard Klepsvik, at moderniseringen av fartøyet sikret økt konkurransedyktighet.
Les også: Nå får nordsjøgiganten batteri
Selv om batteriene ble installert i fjor, er det nå skipet har fått installert systemet som sørger for optimal fordeling av energien. Dette skal gi enorme besparelser, ifølge Utne.
Ved Aibel-verftet i Haugesund fikk North Sea Giant installert batteripakkene. Foto: Gerhard Flaaten/Sysla
Den nye teknologien skal nemlig redusere belastningsvariasjonene på diesel-motorene.
Ved å bruke batterier kan man ta unna topper og bunner i energietterspørselen, og dermed lettere kjøre dieselmotoren på sin optimale belastning.
Sparer selskapet for to millioner liter drivstoff
For rederiet gir det nye systemet selskapet muligheter til å operere i det de beskriver som følsomme miljøområder lengst nord i Norge.
Nettopp det gjør dette systemet ekstremt relevant, sier Klepsvik i North Sea Shipping.
– Prosjektet har vært drevet fram av vårt engasjement rundt forbedring av miljøeffekten av offshore-relaterte operasjoner i Nordsjøen. Havbunnsinstallasjoner finnes etter hvert stadig lengre nordover og dermed inn i svært følsomme miljøområder, sier Klepsvik.
På Aibel-verftet i Haugesund fikk North Sea Giant installert batteripakkene. Foto: Gerhard Flaaten
De tre batteripakkene produsert av Corvus yter opp mot 700 kWt hver, og står i hver sin sone. Snart er de også koblet sammen, noe som gjør at skipet kan gå på færre dieselmotorerer under såkalte DP3-operasjoner.
DP står for «dynamisk posisjonering», og er en teknologi hvor skip bruker to eller flere motorer samtidig for å sikre reservekraft. Det innebærer at motorene kjører mer effektivt, ved lav belastning.
Ved å la batteri i et hybridsystem sørge for den nødvendige reservekraften, kan den operative motoren kjøres tettere opp mot sin optimale belastning, lavere utslipp og lavere kostnad til drivstoff.
Etter at fagforeningen Parat tok ut en redningsarbeider ansatt i helikopterselskapet Bristow, har Equinor ikke kunne benytte seg av den vanlige helikoptertransporten til Gjøkåsen-feltet. Der ligger riggen West Hercules og borer letebrønner for Equinor.
Det var Upstream som først meldte om saken.
Les saken: Èn redningsmann tatt ut i streik
Nå må arbeiderne på West Hercules-riggen i Barentshavet fraktes ut ved hjelp av supplybåter.
170 arbeidere fraktet med supply-skip
Det bekrefter talsperson i Equinor Morten Eek til Sysla.
– Det er en kombinasjon av streik og sykdom som er årsaken til denne situasjonen, sier Eek.
Turen med båt tar mellom tolv til atten timer, noe som er betydelig lengre enn tiden det tar å fly personell til felt.
– Vi har tre fartøyer som støtter riggen og to av disse har blitt brukt til å frakte mannskap frem og tilbake, sier Eek.
Offshore-skipene «Skandi Mongstad», «North Barents» og «Rem Hrist» er støttefartøy, og frakter normalt forsyninger til riggen. Når det planlagte mannskapsbytte har skjedd har de to sistnevnte skipene fraktet totalt 80 personer til land og hentet 90 personer til riggen.
Båtene gått fem turer med mellom 7 og 25 rigg-arbeidere som passasjerer på hver tur.
Hadde planlagt for at det kunne bli streik
Equinor var forberedt på at streiken kunne føre til denne situasjonen, og hadde laget en plan på forhånd, forteller Eek. Driften av riggen har ikke blitt avbrutt som følge av streiken.
Hensynet til sikkerheten hindrer nemlig bruken av helikopter til transport over hav over lange avstander.
Ifølge Eek må et SAR-helikopter være fullt bemannet og operativt for at selskapet skal kunne bruke helikopter til transport av mannskap.
West Hercules. Foto: Ole Jørgen Bratland
Boreriggen West Hercules er eid av Seadrill og opereres av Equinor. Boreinnretningen er en halvt nedsenkbar rigg bygget i 2008 med designet GVA 7500-N.
Seadrill ble i september 2018 tildelt kontrakt av Equinor for boring av to letebrønner i Barentshavet. Kontrakten inneholdt opsjon for ytterligere ni boringer.
– Vil trappe opp etterhvert
Streiken har pågått siden slutten av februar i år etter at meklingen mellom Parat og Bristow Norway ikke førte frem til en løsning.
– Vi krever ikke mer enn hva andre redningsmenn har i andre norske helikopterselskaper. Nå tar vi kun ut én redningsmann i første omgang, men vil trappe opp etter hvert. Vi forbereder oss på en langvarig streik, sier Parats forhandler Lars Petter Larsen til NTB da streiken ble satt i verk.
Redningsarbeiderne på de såkalte SAR(«search and rescue»)-helikopterne har ansvaret for det tekniske redningsarbeidet om bord i helikopterne. Blant annet er det de som evakuerer pasienter ved heisoperasjoner fra båter eller fra sjøen, forteller Larsen til NTB.
Letingen i Barentshavet har ikke gitt de resultatene oljeselskapene satset på de siste årene. Likevel er det fortsatt der det største håpet ligger.
Les Syslas nyhetsanalyse om hvorfor oljeselskapene fortsetter å lete til tross for skuffelser i nord.
Siden 2016 har Equinor fått tillatelse fra norske myndigheter til å øke levetiden på en rekke av selskapets installasjoner.
Snorre A og Snorre B er blant plattformene skulle vært tatt ut av drift i 2022 og 2021, men har fått innvilget utvidet levetid helt frem til 2040.
Utvidelsen gir økt verdiskaping fra gamle felt
– Levetidsforlengelser er svært god ressursforvaltning, sier konserndirektør i Equinor Arne Sigve Nylund i en melding fra selskapet.
Den økte aktiviteten står i stil med Equinors planer om å fortsette utviklingen av sokkelen, mener Nylund.
– Det gir høy verdiskaping fra etablerte felt, hvor vi og leverandørene våre jobber med sikker drift og lavere utslipp hver eneste dag, sier Nylund.
Se oversikt over Equinors installasjoner som har fått utvidet levetid under:
!function(){"use strict";window.addEventListener("message",function(a){if(void 0!==a.data["datawrapper-height"])for(var t in a.data["datawrapper-height"]){var e=document.getElementById("datawrapper-chart-"+t);e&&(e.style.height=a.data["datawrapper-height"][t]+"px")}})}();
Beholder 1500 arbeidsplasser på Gullfaks
Gullfaks A, B og C skulle egentlig vært tatt ut av drift i henholdsvis 2016, 2017 og 2019, men har alle fått statlig velsignelse til å fortsette produksjonen frem til 2036.
De tre plattformene produserte tilsammen olje- og gass til en verdi av rundt 28 milliarder kroner, bare i 2018. Samtidig ble det investert 4,7 milliarder kroner på feltet.
Konserndirektøren sier utvidelsen av levetiden sørger for å opprettholde tusenvis av arbeidsplasser på norsk sokkel, i tillegg til betydelige inntekter til samfunnet, selskapets eiere og leverandørene som leverer til Equinor.
– I dag skaper eksempelvis Gullfaks over 1500 direkte arbeidsplasser fordelt på tre plattformer. I tillegg kommer arbeidsplasser på land hos oss og våre leverandører samt ytterligere lokale ringvirkninger over hele landet, sier Nylund
Ønsker flere utvidelser
Den norske oljegiganten har allerede søkt om å utvide levetiden til Vigdis, Tordis og Veslefrikk. Det foreligger også planer om å søke om lengre levetid for Troll B og Heidrun Subsea, skriver Equinor.
Tilsammen er det 20 av Equinors installasjoner på norsk sokkel som selskapet ønsker å søke om utvidelse for. Søknadene er forventet å komme inn før 2031, skriver selskapet i meldingen.
Ifølge Nylund gir utvidelsene av installasjonene selskapet mulighet til å drive nyskaping innenfor tiltak knyttet til å håndtere og minimere utslipp av klimagasser.
– Sikker og effektiv drift av feltene våre legger også grunnlaget for innovasjon knyttet til karbonfangst og lagring, flytende havvind og hydrogen, sier Nylund.
Hvis myndighetene sier ja, blir «Hordavind» i Nordhordland og Modalen Europas hittil største vindkraftanlegg på land.
Det kommer frem i planene for vindkraftverket, sendt i en melding til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).
Kraftverket vil koste mellom 12 og 14 milliarder kroner og omfatte 65,3 kvadratkilometer i fjellområder i Modalen, Masfjorden og Lindås.
Grunneier-avtaler
Om lag 235 turbiner, hver med totalhøyde på mellom 200 og 250 meter, skal settes opp i området.
De er dermed omtrent like høye som Kjell Inge Røkkes planlagte skyskraper «Det store Blå», mens Ulriksmasten i Bergen rager 78 meter til værs.
På klarværsdager kan turbinene være synlige på 40–50 kilometers avstand, fremgår det av meldingen til NVE.
(Kartgrunnlag: Norsk Vind Energi AS)
Da de første planene ble kjent, utløste det et voldsomt engasjement med protestmarsj og folkemøter i Nordhordland.
Samtidig som debatten har rast, har selskapet sikret seg avtaler med de aller fleste grunneierne i de berørte områdene, og er i ferd med å etablere eget kontor i Modalen.
Norsk Vind Energi vektlegger i søknaden at deler av utbyggingsområdet allerede er i bruk til vannkraftproduksjon, som her ved Skjerjavatnet. Arkiv: Knut Strand
Tror på mer friluftsliv
Prosjektleder Espen Borgir Christophersen vedgår at en utbygging vil gjøre at fjellområdene «endrer totalt karakter».
– De visuelle ulempene får vi ikke gjort noe med. Det viktige nå blir å synliggjøre alle de positive ringvirkningene av prosjektet, både for tradisjonelt friluftsliv og nye aktivitetsformer, sier Christophersen.
– På hvilken måte?
– Jeg er ganske sikker på at tilstrømmingen til turlagshyttene Skavlabu og Vardadalsbu i Stølsheimen vil bli mangedoblet etter en utbygging. Mange vil da kunne bruke sykkel for å komme seg inn til disse hyttene, sier han.
18 mil med veier
Det må bygges rundt 180 km med veier inne i vindkraftverket, i tillegg til flere nye tilførselsveier, ifølge planen.
Prosjektleder Christophersen anslår at prosjektet vil skape mellom 40 og 60 permanente arbeidsplasser.
– Kommunene vil samlet få rundt 70–80 millioner kroner i eiendomsskatt årlig. Dette er penger som kan være med på å utvikle disse kommunene, sier han.
Hvis planene blir godkjent, blir Modalen den største vertskommunen med drøyt to tredjedeler av vindkraftverket innenfor sine grenser.
Prosjektleder Espen Borgir Christophersen (til h.) da han orienterte Modalen kommune om vindkraftplanene første gang. Foto: Tor Høvik
– Må bevise fordelene
Kommuner har ingen vetorett i vindkraftsaker. De folkevalgte i Lindås har likevel erklært vindkraftverk for uønsket. Det gjorde de i en uttalelse til nasjonal vindkraftramme som snart blir lagt frem av NVE. Planen skal utpeke områder som er godt egnet for vindkraft.
Et av slagene står om fjellene som Norsk Vind Energi nå vil bygge ut med «Hordavind». Miljødirektoratet fraråder at områdene i Modalen blir åpnet for bygging av vindkraftverk.
– Miljødirektoratet har ikke tatt hensyn til at det allerede er mye infrastruktur i dette området. Nå blir det opp til oss å bevise fordelene med prosjektet. Politikerne og lokalsamfunn har behov for informasjon på et tidlig stadium, og det skal de få, sier han.
– Lokal aksept viktig
Norsk Vind Energi tror «Hordavind» kan bli realisert selv om de aktuelle fjellområdene ikke kommer med i de nye «egnethets-områdene» i den nye vindkraftplanen.
– Signalene fra NVE er at prosjekter med høy samfunnsnytte og stor lokal aksept vil få konsesjon, sier Christophersen.
Daglig leder i Bergen og Hordaland Turlag, Helene Ødven, ga i fjor høst klar melding om at de motsetter seg utbyggingen. Her sammen med prosjektleder Espen Borgir Christophersen og (til h). Rune Hersvik, sjef for bærekraft og kommunikasjon i Norsk Vind Energi AS. Foto: Eirik Brekke
189 mill. i utbytte
Stavanger-baserte Norsk Vind Energi AS er landets største privateide vindkraftutvikler. Selskapet har så langt ni norske prosjekter, de fleste på sørvestlandet. For hovedeier og grunnlegger Lars Helge Helvig har vindkraft vært god butikk.
De to siste årene har selskapet betalt ut 189 millioner kroner i utbytte etter å ha videresolgt sine prosjekter til utenlandske investorer, ifølge DN. To tredjedeler av utbyttet har tilfalt Helvig.
– Vil også «Hordavind» få utenlandske eiere?
– Ingenting hadde vært hyggeligere enn om en norsk aktør kom inn på eiersiden eller som kjøper av kraften. Vi er i samtaler med flere selskaper, også norske, sier han.
– «Hordavind» er ikke avhengig av offentlig støtte, sier prosjektleder Espen Borgir Christophersen. Foto: Eirik Brekke
Grunneier-kompensasjon
Ifølge Christophersen vil «Hordavind» være lønnsomt med en kraftpris på i underkant av 30 øre per kilowattime.
– Dette er et kommersielt prosjekt helt uten offentlig støtte, sier han.
Grunneierne får årlig kompensasjon for leie av grunnen i 30 år og et engangsbeløp når byggingen starter. Eier av Dyrkolbotn leirskole, Signhild Dyrkolbotn, har tidligere fortalt at familien har sagt nei til årlig millioninntektfordi de er motstandere av prosjektet. Norsk Vind Energi har nå tatt området aller nærmest Dyrkolbotn ut av planen.
Atle Helland. Foto: Privat
– Får godt betalt
Atle Helland er én av 14 grunneiere som har signert i Modalen.
– Vi får godt betalt, i motsetning til småpengene som grunneierne satt igjen med etter vannkraftutbyggingen. Dette prosjektet vil gi kommunen og bygden et oppsving, og så er det bra for klima. Det blir rett og slett gøy, sier han til BT.
– Naturvernere og mange turgåere er ikke enig?
– Påstanden om at det er urørt natur som skal bygges ut er tull. Det er bygget store dammer til kraftproduksjon, her går det kraftledninger og det er laget vei til fjells. Området er i bruk allerede, sier Helland.
Ordfører: – Spennende
Modalen-ordfører Tom Kristian Thorsen og kommuneledelsen er blitt orientert av Norsk Vind Energi om planene i flere omganger.
– Personlig synes jeg dette er spennende. Det er klart at prosjektet har en høy pris i form av naturinngrep, men samtidig ligger det store muligheter her. Det blir en avveining mellom fordeler og ulemper. For meg betyr det mye at grunneierne i Modalen slutter opp planene, sier den avtroppende ordføreren. Det er foreløpig uvisst når de folkevalgte får saken til behandling første gang.
– Personlig synes jeg dette er spennende planer. Som ordfører skal jeg nå legge til rette for et godt beslutningsgrunnlag i kommunen, sier Tom Kristian Thorsen. Foto: Ørjan Deisz
– Har høy verdi
Daglig leder Helene Ødven i Bergen og Hordaland Turlag sier Modalen-fjellene er verdifulle for friluftslivet.
– Det er fortsatt mulig å gå lange turer i uberørt natur innover den vestlige delen av Stølsheimen på merkede turstier til hyttene våre Skavlabu og Vardadalsbu. Det blir helt feil å påstå at disse områdene har lav verdi fordi en liten del av området er utbygd i dag. Kommer det et vindkraftverk her, vil det få helt andre og ødeleggende effekter på landskap, dyreliv og annet biologisk mangfold, sier Ødven.
– Norsk Vind Energi mener tilstrømmingen til DNT-hyttene vil bli mangedoblet med en utbygging?
– Jeg tror de har misforstått hva vi driver med. Vi ønsker ikke å legge til rette for industriområder med brede grusveier på kryss og tvers i fjellheimen. Vårt mål er å gi folk opplevelser på stier i stille, urørt natur. Tilrettelagte lavterskeltilbud har vi også, men de tilbyr vi andre steder, sier Ødven, og tilføyer:
– Det er natur som blir mangelvare i fremtiden, ikke energi.
I dag markerer Rosenberg WorleyParsons og Equinor at det tradisjonsrike verftet har gjennomført oppdraget med å bygge tre gigantiske broer og to flammebommer til Johan Sverdrup-feltet i Nordsjøen, skriver Aftenbladet.
Den hittil ukjente historien i kulissene før kontrakten ble vunnet, viser at Rosenberg med nød og neppe fikk fornyet liv da verftet vant en helt avgjørende Equinor-kontrakt.
Vant foran koreanere
Fredag 3. juni 2016 skinte sola over Rosenberg. Det var kake og god stemning i kantina på Buøy, selveste Equinor kom på besøk med prosjektdirektør Kjetel Digre i spissen. Han serverte gode nyheter og skryt til det tradisjonsrike Stavanger-verftet som hadde vunnet arbeidet foran nesen på flere internasjonale aktører, blant dem norske konkurrenter og verft i Sør-Korea.
Rosenberg vant oppdraget med å bygge tre gigantiske broer og to flammetårn til Johan Sverdrup-feltet. Endelig, etter mange års fravær, var Rosenberg tilbake som leverandør for Equinor – det desidert viktigste selskapet å være inne med for de norske oljeleverandørene.
På det meste var 300 arbeidere i sving for å utføre jobben med tre broer til Johan Sverdrup-feltet. Den ene ble installert i Nordsjøen i fjor sommer. Foto: Jon Ingemundsen
Kontraktssummen lød på snaut 600 millioner kroner og kom i grevens tid for Rosenberg, som manglet oppdrag og hadde gått til permitteringer av ansatte i en tid hvor det lå tunge, mørke skyer over det tradisjonsrike Stavanger-verftet.
Men for at Rosenberg WorleyParsons skulle vinne oppdraget for Equinor, lå det et offer. Rosenberg-arbeiderne gikk med på lønnskutt for å gjøre bedriften «konkurransedyktig».
Tidligere Rosenberg-direktør Kristin Færøvik forlot Rosenberg i desember 2014 til fordel direktør-jobben i Lundin Norway. Den brutale oljenedturen var slått inn for alvor, og det var ordretørke og overkapasitet i industrien.
Nedbemanninger
Jan T. Narvestad var ansatt av Færøvik som prosjektdirektør i oktober 2014. Nå fikk han jobben med å blåse nytt liv i han far og de på Rosenberg og rigge bedriften for nye oppdrag. 2015 gikk med til kostnadskutt, nedbemanninger og meisle ut planer for å komme opp igjen. Innen mars 2015 hadde han sagt opp over 100 ansatte.
Ute i markedet lå tre gigantiske broer til Johan Sverdrup og to flammetårn på anbud fra Equinor. Hyundai-verftet i Sør-Korea hadde opsjon på jobben, men det var også en mulighet for norske leverandører.
I det norske markedet snakkes det om faktorer som pris, tid og kvalitet når anbud skal vinnes. Men leverandørene vet at det hjelper lite med kvalitet og levering til avtalt tid, dersom prisen ikke er billig nok for oljeselskapene. Prisen er oljeselskapenes avgjørende faktor.
Lønnskuttet bidro til at Rosenberg sikret seg nye kontrakter og kunne fortsette inntak av lærlinger. Her er elever fra Godalen videregående skole på besøk vinteren 2019. Foto: Fredrik Refvem
For Rosenberg var situasjonen prekær. Stadige utsettelser av Martin Linge-prosjektet gjorde at verftet ikke hadde jobber med lang horisont. Permitteringsukene var i ferd med å bli brukt opp, og flere hundre sto i fare for å miste jobben. Forsvant fagarbeiderne, ville de ikke, om Rosenberg en dag kom oppå igjen, stå utenfor porten og banke på. Bedriften sto i fare for å miste verdifull kompetanse.
Med dette som bakteppe satte Rosenberg-ledelsen satte seg derfor ned sammen med klubben for å se på tiltak for å vinne nye jobber. Johan Sverdrup-jobben var en gylden mulighet i et tørt marked, men kunne også bli et være eller ikke være for flere hundre Rosenberg-ansatte.
Lønnsreduksjon
20. mars 2016 inngikk Rosenberg-ledelsen en avtale med alle fagforeninger om lønnsreduksjon som skulle gjelde for hele bedriften. De ansatte skulle redusere lønnen med 10 prosent, noe som førte til at Rosenberg kunne levere billigere anbud på jobber.
Rosenberg-klubben på sin side valgte å dekke 5 prosent av lønnsreduksjonen til alle sine organiserte medlemmer. Rosenberg-klubben subsidierte dermed 5 prosent av egen lønn gjennom beholdningen i klubbkassen. Det reelle lønnskuttet for arbeiderne ble dermed på 5 prosent.
I protokoller mellom partene, som Aftenbladet har fått tilgang til, heter det at lønnsreduksjonen var direkte utslagsgivende for at Rosenberg fikk tildelt Johan Sverdrup-kontrakten med broene. Videre påpekes det at lønnskutt var avgjørende for at Rosenberg fikk kontrakt med Engie på Skarfjell-prosjektet (endret til Nova-prosjektet), samt en Brage-kontrakt for Winthershall.
I oktober i fjor inngikk Lundin-direktør Kristin Færøvik og Jan T. Narvestad en kontrakt med en anslått verdi på mellom 300 og 400 millioner kroner. Foto: Jarle Aasland
«Uten lønnskuttet ville ikke Rosenberg vært konkurransedyktige på disse tilbudene», heter det i protokollen da avtalen var til reforhandling i august/september 2017.
Bedriftens situasjon ble fortsatt ansett som svært krevende, med lave marginer på inngåtte kontrakter og en vanskelig markedssituasjon. Bedriften gjorde det klart at den ikke hadde oppnådd tilstrekkelig omsetning som kunne dekke faste kostnader for de ansatte.
«Alle pågående prosjekter er solgt med rater basert på lønnskutt, og det er ingen mulighet til å øke ratene i prosjektets varighet», heter det i protokollen.
Ved reforhandling av avtalen i august/september 2017 ble Rosenberg-ledelsen og Rosenberg-klubben enige om å fortsette lønnskuttet til august 2019, men dersom det kom inn gode jobber og situasjonen bedret seg, kunne dette endres tidligere.
Kunne mistet Martin Linge
I protokollen, som partene signerte, kommer det fram at Total/Technip, som Rosenberg hadde inngått avtale med om ferdigstillelse og oppkoblingsarbeid av Martin Linge-plattformen, hadde presset ratene nedover. Konsortiet med Total og Technip brukte nedgangen i oljebransjen til å be Rosenberg om å gå med på lavere rater. Hvis ikke kunne de miste jobben, noe som kunne bety tap av inntekter på over milliarden for Rosenberg.
Etter at Martin Linge-modulene ble heist på plass i juli i fjor sommer, har Equinor og Rosenberg WorleyParsons hatt sin fylle hyre med å utbedre feil og mangler på plattformen. Foto: JAN ARNE WOLD/EQUINOR
Forsinkelsen i dette skandaleprosjektet fra Sør-Korea gjorde at Rosenberg mistet betydelig omsetning og inntjening for finansåret 2017/2018.
Det ble enighet om å fortsette lønnskuttet med varighet til 1. august 2019 om ikke forholdene skulle tilsi endringer. Det ble også understreket at med bakgrunn i det pressede ratebildet for offshore-perioden i Martin Linge-prosjektet, var målsettingen at økningen i lønningene ble differensiert mellom verkstedssatser og reise- og offshoresatser.
Sikret milliardkontrakter
Lønn og godtgjørelser til direktør Jan T. Narvestad gikk fra vel 4,1 millioner kroner i 2015 til 2,3 millioner i 2016. For 2017 og 2018 var lønnen hans på henholdsvis 2,1 og 2,6 millioner kroner.
Ifølge Rosenberg-direktøren ble lønnen til Rosenberg-ansatte normalisert 1. mars i år og er tilbake på samme nivå som før kuttet i 2016.
Lønnskuttene ved Rosenberg, sammen med andre effektiviseringstiltak, førte til at bedriften fikk tilslag på en rekke nye jobber. Kontrakter med Equinor, Wintershall, Engie (Neptune), er nevnt. I tillegg kommer jobber som Lundin-kontrakten for modifikasjonsarbeid på Edvard Grieg-plattformen i forbindelse med utbyggingen av satelittfeltet Luno II, samt kontrakt for Buzzard-feltet i britisk sektor med Nexen som oppdragsgiver.
Summert er det snakk om jobber som har en antatt verdi på mellom 4 og 5 milliarder kroner totalt. Kontraktene har gjort at Rosenberg siden 2016 har vært i en kontinuerlig oppbemanning og teller i dag vel 900 faste ansatte.
Leder Roy Inge Nilsen i Rosenbergs Verfts Klubb sier at lønnskuttet var et felles tiltak klubben gikk med på for å sikre arbeidsplassene til de ansatte.
– Ordrebøkene var tomme og Martin Linge var utsatt. Vi hadde ikke jobb og sto i fare for å miste flere hundre ansatte. I den aktuelle situasjonen var det spesielt viktig å vinne kontrakten om Sverdrup-broene, sier Rosenberg-klubbleder Roy Inge Nilsen til Aftenbladet og legger til:
– Hadde vi ikke vunnet den jobben, er jeg redd det ikke ville vært mange igjen på verkstedet hos oss. For klubben gjaldt én ting, og det var å redde arbeidsplasser. I realiteten var det mer eller mindre et være eller ikke-være, sier Nilsen.
Over 10 millioner?
Klubbleder Roy Inge Nilsen sier at medlemmene av Fellesforbundets klubb på Rosenberg ble enige om å gi en gave som et bidrag til bedriftens omstilling. Nilsen har ikke bekreftet hvor mye som er gitt til medlemmene i perioden med lønnskutt, men sier at det er avkastningen fra klubbens fond som er benyttet til å gi økonomisk støtte og iverksette andre velferdsordninger.
Aftenbladet erfarer imidlertid at klubben har bidratt med et beløp som tilsvarer om lag 9 kroner timen for sine medlemmer, noe som betyr rundt 1800 kroner måneden. I perioden lønnskuttet varte tilsvarer dette nesten 20.000 kroner i året og vel 50.000 kroner per medlem i perioden.
Roy Inge Nilsen i Rosenberg-klubben sier at flere hundre ansatte ved Rosenberg sto i fare for å miste jobben om lønnskutt ikke ble innført. Foto: Jon Ingemundsen
Totalt vil dette dreie seg om et beløp på litt over 10 millioner kroner.
– Klubben har bidratt så mye den kan for å minske byrden for medlemmene og holde flest mulig i arbeid. Akkurat som vi har støtteordninger for permitterte, forsikringsordninger, velferds- og sosiale tiltak, og for medlemmer som eventuelt er i en vanskelig situasjon, skulle det bare mangle at vi ikke skulle hjelpe til med å holde folk i arbeid, sier Nilsen.
Kunne mistet Martin Linge
Når Aftenbladet møter Rosenberg-direktør Jan T. Narvestad på Buøy, legger han heller ikke skjul på den vanskelige situasjonen Rosenberg har vært i de siste årene.
– Vi var i en helt ekstraordinær situasjon, den tøffeste og verste som vi har vært i. Årsaken til lønnskuttet var at vi skulle gjøre det vi kunne for å vinne jobber i markedet. Dette var ikke bare med tanke på Sverdrup-jobben, men også andre jobber. Sverdrup var en jobb vi måtte vinne, og summen av det vi gjorde var bra nok til at vi vant, sier Jan T. Narvestad, direktør i Rosenberg WorleyParsons.
Narvestad sier i klartekst at jobben med Sverdrup-broene var et være eller ikke-være for den tradisjonsrike Stavanger-bedriften. Men ikke nok med at lønnskuttene bidro til å vinne jobben med Sverdrup-broene, som igjen ble en døråpner for nye jobbtilslag – Rosenberg sto også i akutt fare for å miste Martin Linge-kontrakten med konsortiet Total/Technip som da ledet Linge-utbyggingen.
Rosenberg-direktør Jan T. Narvestad sier at Sverdrup-jobben var en jobb Rosenberg måtte vinne. Foto: Fredrik Refvem
Som følge av nedgangstider i oljeindustrien, krevde Total/Technip lavere rater for Martin Linge-arbeidet. Avtalen med Rosenberg var inngått da markedet var langt bedre, og det plutselige fallet i oljeprisen utover sommeren og høsten 2014 førte til en helt ny situasjon.
Overfor Rosenberg gjorde de franske selskapene det klart at de ville se seg om etter andre leverandører, dersom Rosenberg ikke gikk med på lavere rater for kontrakten med oppkobling og ferdigstilling av Martin Linge-plattformen ute i Nordsjøen.
– I ytterste konsekvens kunne vi mistet jobben. Vi var i en prosess og dialog med kunden her underveis hvor vi ble enige om å gå ned på ratene, men jeg ønsker ikke å gå i detaljer her. Lønnskutt var helt klart et av de avgjørende bidragene som gjorde at vi kunne kutte ratene, sier Narvestad.
Aftenbladet har vært i kontakt med Totals pressekontakt Leif-Harald Halvorsen som sier at selskapet ikke kommenterer kontraktsforhold med underleverandører.
I realiteten betydde dette mer arbeid, men mindre betalt for Rosenberg enn den opprinnelige kontrakten.
Kuttet 10 prosent i lønnen
Lønnskuttet var på 10 prosent for samtlige ansatte på Rosenberg. Dette ble gjort for å styrke bedriftens konkurranseevne og gjennom det sikre arbeidsplasser gjennom en veldig vanskelig periode.
Rosenberg-direktør Narvestad understreker at Rosenberg ikke var den eneste leverandøren som på denne tiden ble enige om lønnskutt med de ansatte for å styrke konkurransesituasjonen og få anbudene lave nok til å vinne jobber.
Katastrofe uten Sverdrup
– Krevde Equinor at Rosenberg gjorde konkrete tiltak for å vinne jobben med broene?
– Nei, de er profesjonelle og kommer ikke med slike krav. De har en jobb som de vil få gjort, så er det vår oppgave å finne ut hvordan prisene i markedet er og hva som skal til for å vinne jobben.
– Er det rett av Equinor å belaste leverandørene med effektiviseringskutt som innebærer at arbeidere må ned i lønn for at de skal vinne en jobb med Equinor?
– Hele Sverdrup-prosjektet har vært gjennomført i en gunstig periode. Equinor eller andre kunder dikterer ikke hva leverandørene skal gjøre, det er markedet som bestemmer prisen. For bransjen ville det vært helt katastrofe dersom vi ikke hadde hatt Sverdrup-utbyggingen midt oppi den krisen vi var i. Her er det også viktig å huske på at ingen har tilbudt mer enn Equinor under krisen. Equinor investerte i nedgangstider som har gitt leverandørene aktivitet, sier Narvestad.
Wellesley Petroleum AS er operatør for utvinningstillatelse 871, i undersøkelsesbrønnen 25/1-13. Tillatelsen ble tildelt i TFO 2016.
Oljeselskapet hyret inn boreriggen «Transocan Arctic» til oppdraget, hvor hensikten var å påvise petroleum i reservoarbergarter i Friggformasjonen.
Oljedirektoratet skriver i en melding at brønnen ble boret om lag 220 kilometer nordvest for Stavanger, 20 kilometer nordvest for Vilje-feltet.
Brønnen påtraff bare spor av gass i Friggformasjonen, og er derfor klassifisert som tørr. Dette er den første letebrønnen i utvinningstillatelse 871. Brønnen ble boret til et vertikalt dyp av 2125 meter under havflaten, og ble avsluttet i Balderformasjonen. Brønnen blir permanent plugget og forlatt.
Riggen, «Transocean Arctic», som boret brønnen skal nå til verftsopphold i Ølen.
