Shearwater Geoservices har landet en seismikk-kontrakt i Tyrkia.
Det skriver selskapet i en pressemelding tirsdag.
Kontrakten er med selskapet Türkiye Petrolleri Anonim Ortakligi (TPAO) for fartøyet Polar Empress.
Kontrakten starter i andre kvartal i år, opplyser Shearwater.
– Vi er veldig glade for at Polar Empress får denne kontrakten med TPAO, og går videre fra en annen operasjon som er ferdig før planen, sier Shearwater-sjef Irene Waage Basili i pressemeldingen.
Han er oppgitt. Den erfarne Equinor-tillitsvalgte Per Steinar Stamnes har vært med på mye. Han har vært oppgitt før. Særlig oppgitt var han da det stormet som verst under Helge Lund. Det endte med at Stamnes i Aftenbladet uttrykte mistillit til den tidligere konsernsjefen.
Men så gikk det bedre. Opplevelsen var at tonen ble en annen da Eldar Sætre tok over høsten 2014. Nå har det snudd.
– Vi var på vei. Men så viser det seg at involvering av ansatte går i feil retning. Nå blir vi utfordret igjen. Så det er ikke god stemning om dagen, sier Stamnes.
I begynnelsen av februar sto hele konsernledelsen i Equinor foran investorer, analytikere og presse i London for å fortelle om framtidsutsikter- og planer. De hadde levert de beste resultaltene på lang tid. Pengene renner inn i Equinor-kassen. Selskapet har aldri produsert så mye olje og gass – og lover å øke produksjonen på norsk sokkel til rekordnivå i 2025. Samtidig gjentok konsernledelsen lovnaden om at kostnadene knyttet til denne produksjonen ikke skal øke fra nivået i 2017.
Da kostet ett fat olje i snitt 4,8 dollar å produsere – en reduksjon på 37 prosent fra toppåret 2014. Men nå har det snudd. I Equinors årsrapport som ble lagt fram fredag, har produksjonskosten per fat gått opp til 5,2 dollar – en økning på ni prosent.
Nå har sokkelleder Per Steinar Stamnes i Industri Energi og andre tillitsvalgte i Equinor fått presentert hva denne økningen betyr for aktiviteten på norsk sokkel: Utgiftene skal ned med ti prosent og nye kutt på til sammen 4,5 milliarder kroner venter.
– Da oljeprisen sank og inntektene våre stupte, skrudde vi igjen på vedlikeholdet. Men det er nå en gang sånn at vi må holde plattformene våre i god stand. Vi må begynne å vedlikeholde utstyr igjen for å unngå at det skal ødelegges eller ruste i stykker. Så kommer dette fra Eldar Sætre. Ennå vet vi vi ikke hva det betyr, men vi vet av erfaring at det vil komme noe som innebærer færre ansatte og dårligere vedlikehold og – eller – mer utsetting av vedlikeholdet til leverandør.
– Sætre har jo uttalt at han ikke vil godta at utgiftene øker igjen?
– Jeg er heller ikke glad for at utgiftene øker på min gamle bil, men sånn er det når du har en gammel Polo. Hvis jeg skal bruke den, må den holdes ved like, sier Stamnes.
Terje Enes, leder i Safe i Equinor, frykter nye bemanningsreduksjoner på norsk sokkel. Foto: Kristian Jacobsen
Frykter bemmanningsreduksjon
For nylig gjenvalgt Safe-leder Terje Enes i Equinor var det skuffende at konserndirektør Arne Sigve Nylund valgte å stå ved gjennomføringen av bemanningskutt på sokkelen (UPN) også i 2019.
– Noen stillinger holdes igjen, men det er på ingen måte nok. Vi ser at folk ute på plattformene merker trykket. Det kniper i hver avdeling. Vi er ikke fornøyd med situasjonen i det hele tatt, sier Enes.
At UPN i Equinor nå må kutte med ytterligere 4,5 milliarder kroner, ser Enes mørkt på.
– Foreløpig har de kun kommet med tall, ikke hvor kuttene skal tas. Vi frykter det verste, at det igjen vil bli bemanningsreduksjoner, sier Enes.
Han beskriver samarbeidsklimaet med ledelsen som greit.
– Det betyr ikke at vi er enige i alt som skjer. Vi blir i alt for liten grad tatt hensyn til, sier Enes.
I London fastholdt Eldar Sætre, konsernsjef, og Arne Sigve Nylund, sjef for norsk sokkel, lovnaden om at utgiftene skal holdes på 2017-nivå.
– Norsk sokkel må forbedres
At Equinor vil holde kostnadsnivået på 2017-nivå, varslet selskapet allerede i februar i fjor, påpeker talsperson Morten Eek.
– Så dette er ikke noe nytt. Ser vi på prognosene for de neste to til tre årene betyr det at driftskostnadene må ned med rundt ti prosent. Og for norsk sokkel betyr det 4,5 milliarder kroner, sier han.
Eek viser til at Equinor så langt ikke har satt i gang noe prosjekt for hvordan 4,5 milliarder skal kuttes.
– Vi er tidlig i prosessen og har ikke konkretisert dette detaljert ennå. Men dette handler om å holde norsk sokkel konkurransedyktig. Da må kostnadene reduseres.
Eek stiller seg uforstående til at de ikke er opptatt av sikkerhet og vedlikehold. Han kjenner seg heller ikke igjen i at partssamarbeidet ikke fungerer.
– Hvis partssamarbeid handler om å ta hensyn til råd og innspill som kommer, og gjøre beslutninger basert på involvering og i et fornuftig og sikkert tempo, da fungerer det, sier Eek.
Han nevner logistikk, driftsmodifikasjoner, utnytte felles vedlikeholdsmodell og andre driftsforberedelser som områder det vil være naturlig å se på.
– Og da også bemanning?
– Det er så tidlig at det kan vi ikke gå inn på nå, men det er ingen planer om det nå. De siste årene har bemanning vært sentralt når vi har sett på driftskostnadene, sammen med andre ting. Målet er ikke å ta bort aktiviteter som gir verdi, og vi driver jo en stor rekruttering av rundt 100 fagarbeidere til sokkelen bare i år. Vi mener at tilpasningene så langt har vært nødvendige, for å sikre et bemanningsnivå som speiler den aktiviteten vi forventer på sokkelen framover. Dette gjør vi uten oppsigelser eller sluttpakker, men gjennom naturlig avgang og overføring av ressurser til nye felt.
– Tillitsvalgte kommer med kritikk av samarbeidsklimaet i Equinor nå. Hvordan ser dere på det?
– I en krevende tid for industrien har vi klart å bli mer konkurransedyktig. Så har det vært uenighet hvordan dette skal gjennomføres. Nå mener vi at det fortsatt er rom for å ta ned kostnaden, og at vi er nødt til å gjøre det for endre norsk sokkel for framtiden. Vi skal ikke underslå at det til tider har vært krevende diskusjoner, men vi opplever at samarbeidsklimaet i all hovedsak er godt, og det er ikke noen grunn til at det ikke skal være det i det videre arbeidet med å forbedre norsk sokkel ytterligere.
Petroleumstilsynet har besluttet å ganske en hendelse med fallende gjenstand på Åsgard B-innretningen, meldes det mandag.
Det var 13. mars at en arbeider ble truffet av en såkalt løpekatt på 80 kilo under demontering fra en løftebjelke på hoveddekk.
En løpekatt er en liten vogn på skinner eller på flensene av profiljern, forsynt med løfteinnretning i form av taljer eller lignende for hånddrift eller elektrisk kraft, ifølge Store norske leksikon.
Equinor har definert skaden på arbeideren som ble truffet som en førstehjelpsskade, melder Petroleumstilsynet.
Det var tre personer som deltok i løfteoperasjonen. Området var avsperret, men en person fra løftelaget oppholdt seg innenfor sperringen, og ble truffet av gjenstanden som falt om lag fem meter.
Et granskingslag starter nås sine undersøkelser, melder Petroleumstilsynet.
Johan Sverdrups hotellplattform, ei kjempe i stål og aluminium, er snart klar for 50 år i Nordsjøen. Tre mann må berre få styr på to parabolantenner og ein kabel med feil kopling.
– Utan fjernsyn blir det mytteri. Det er nesten viktigare enn at plattforma flyt, seier Tore Nævdal. Han er arbeidsleiar for elektro.
Verftet, som no heiter Kværner Stord, har hundreårsjubileum i år. I 40 av dei har Nævdal vore med på opp- og nedturar. Som så mange andre sunnhordlendingar har han henta levebrødet i hjørnesteinsbedrifta på Eldøyane. Før Johan Sverdrup såg det mørkt ut for verftet, og for Stord.
Eldøyane er for lengst erobra av hjørnesteinsverksemda, og verftet rustar seg for framtida ved å investera 320 millionar kroner i ny djupvasskai. Foto: Eirik Brekke
Kontrakt etter kontrakt gjekk til utlandet. For landets mest oljeavhengige kommune medførte det oppseiingar, permitteringar og ei arbeidsløyse på fem prosent. Så kom Johan Sverdrup og snudde nedtur til opptur. No er arbeidsløysa to prosent.
– Me er svært stolte over det me held på med, seier Nævdal.
Me står på plattformas helikopterdekk. Løftar han blikket, ligg snødekte kvinnheradsfjell i aust. Innover land, mot vest, ligg velpleidde villaområde som glir over i det grøne, småkuperte jordbrukslandskapet.
Og midt i denne postkortvakre vestlandsidyllen, tung industri, stål, aluminium, fabrikkhallar, kranar, 1600 fast tilsette, og like mange innleigde arbeidarar.
Når dei no berre får fjernsyna kopla på, er Tore Nævdal og kolegane snart klare til å ta fatt på nye prosjekt. Foto: Eirik Brekke
Utseglingskonsert
I helga var det «Sail away»-konsert for heile stordsamfunnet på verftet. Alt var då klappa og klar for ein maritim operasjon utanom det vanlege: Plattforma stod på bein av stål på ein lekter i tørrdokken. Sakte vart dokken fylt med vatn, før lekteren vart slept ut i rom sjø. Der vart hotellet på 18.000 tonn, med 560 ferdig oppreidde senger, på ufatteleg vis løfta over på tungløftfartøyet «Pioneering Spirit». Så skal heile installasjonen ut i Nordsjøen til Johan Sverdrup-feltet, og løftast over på plattformbein som alt står og ventar. Dette gjekk bra i fjor sommar då boreplattforma til Johan Sverdrup vart transportert på same vis. Verftet er rusta for eit nytt ingeniørfagleg kunststykke.
Høgt under taket og videokunst, lista er lagt for 50 år i Nordsjøen. Foto: Eirik Brekke
Rett i kontakten
– Alt er fiks ferdig, det er plug and play. Ute i havet, er det berre å kopla bustadplattforma til resten av Johan Sverdrup med gangbruer.
Gjennom kontorets panoramavindauga ser kværnerdirektøren, Steinar Røgenes, stolt rett ut på det siste storverket frå verftet på Eldøyane. Nokre delar kjem frå Polen, aluminiumsdelen på toppen er frå Leirvik A/S på andre sida av Vikjo, sentrum i Stord kommune. Men alt er planlagt og sett saman her, og alt er ferdig til rett tid. Alt har gått som smurt. Alt har gått etter planen.
Snart er plattforma borte. Det er litt vemodig, men det var langt verre om den ikkje vart ferdig i tide, og låg her på overtid. Og så får Røgenes fjellutsikta tilbake, der han sit og jobbar med nye kontraktar.
– Vi må ikkje gløyma at verdiskapinga i industrien er to og ein halv gong så høg som ved andre typar arbeid, seier direktør Steinar Røgenes. Foto: Eirik Brekke
– Me må ha ein industri som produserer noko, slår han fast.
Og her er det store tal som tel: Ifølgje Røgenes har verftet kjøpt varer og tenester i Sunnhordland for 22 milliardar kroner dei siste 30 åra, og for ein milliard berre i samband med Johan Sverdrup.
Når Røgenes ser ut, ser han resultatet av veldige mengder arbeid. Rundt 5000 årsverk. Og enorme verdiar:
– Denne helga ligg tre plattformer her til ein verdi av åtte til ti milliardar kroner kvar. Så kjem «Pioneering Spirit» til rundt 25 milliardar kroner. Røgenes smiler ved tanken, og peikar på at stordsamfunnet stiller opp og heiar på verftet. Då dei førre helg opna for publikum kom 5500, meir enn ein fjerdedel av dei som bur på Stord.
Styrkjerom og spinningsyklar. Her er ingen grunn til å la lekamen forfalla. Foto: Eirik Brekke
Nynorsk, polsk og engelsk
På med vernesko. På med kjeledress, vernebriller og hanskar. Her er ting på stell. Kværner køddar ikkje med tryggleiken. Skilt på nynorsk, bokmål, polsk og engelsk. Opp i høgda, helikopterdekk med plass til fire helikopter. Inn i giganten, kunst på veggane, biljardbord, treningsrom, kjøkken og matsal. Mjuke stolar og kinosalar. Her er det ikkje spart på noko. Byggjeleiar Richard Juvik peikar og forklarer.
– Men korleis er det å byrja på eit slikt prosjekt?
– Me byrjar nede, og byggjer oss oppover.
Biljardborda står klare. Foto: Eirik Brekke
Rundt plattforma, som snart skal dra, har verftet retta blikket mot nye mål.
– Det er kjempekjekt! Sondre Slåke gliser breitt under hjelmen. Kvinnheringen er 20 år og har alt fagbrev som platearbeidar. Heilt sidan ungdomsskulen har han kombinert skule og praktisk arbeid. Det skal han halda fram med til hausten, og bli maskiningeniør. Han pendlar til Stord.
– Du ville ikkje heller til smelteverket då?
– Det er mykje kjekkare å byggja plattform her. Eg kan sjå opp på plattforma og tenkja at der var eg med, og det har eg gjort. Det er stort, seier Slåke. Han er utstyrt med sveiseapparat og smarttelefon. Verftet skal digitaliserast, arbeidarane skal bli digitale, arbeidet skal bli digitalt, og alle har fått tildelt telefon. Slåke satsar på ei framtid på Eldøyane.
Sondre Slåke trivets, og planlegg ei framtid i industrien. Foto: Eirik Brekke
– Eg har ikkje planar om å gje meg med første, seier han.
Og det er mange karrierevegar på verftet. I år er det 20 år sidan Ingunn Thorland Johansen fekk jobb på Eldøyane. Ho tok til som sveisar med fagbrev. No er ho planleggjar, og har leia planarbeidet for plattforma. Ho byrja lenge før første sveiseapparatet vart fyrt opp, og har planlagt arbeidet frå a til å.
Planleggjar Ingunn Thorland Johansen bur i Sagvåg med mann, barn og bonusbarn. Foto: Eirik Brekke
– Kjekt prosjekt
– Eit veldig kjekt prosjekt. Me er jysla gode her til å følgja planen, og planen me la for bustadplattforma er følgd til punkt og prikk. Johansen er for lengst i gang med nye planar, men at dette Johan Sverdrup-prosjektet er ferdig heilt etter planen, er ei fjør i hatten.
– Etter fire års arbeid med bustadplattforma, blir det rart og tomt når den ikkje lenger ligg i dokken, seier Johansen.
Kva så, når denne kjempa er på plass på stålbeina sine i Nordsjøen? Korleis ser det ut for industrien og det oljesmurde stordsamfunnet i åra som kjem, når verda skal inn i det store grøne skiftet?
I eit krisetilfelle skal rundt 800 arbeidarar få servering her. Foto: Eirik Brekke
– Me har arbeid ut 2022, og god styrefart no. Olje skal me halda på med ei god stund enno. Men me har også tenkt på det grøne skiftet ei god stund no, seier direktør Røgenes. Han peikar på at kompetansen til Kværner Stord ikkje er knytt til olje. Kunnskapen dei skal leva av, er det å styra store, kompliserte prosjekt.
– Me har fått eit oppdrag med den nye omnshallen ved Hydro på Husnes no. Det er ikkje ein stor jobb, men viktig. Me er klare for kva det skal vera, og heiar på det grøne skiftet, seier Røgenes. Ute ligg oljegiganten under knallblå himmel, inne ser direktøren inn i krystallkula.
– Norsk olje og gass er ein del av løysinga, og førebels er det ikkje mykje pengar å tena på det grøne skiftet. Men offshore vind kjem, CO?-fangst kan bli spennande og så ligg det eit enormt arbeid når installasjonane i Nordsjøen skal demonterast.
Amram Hadida representerer mange av dei som har bygd plattforma, og han er stolt over det dei får til. Foto: Eirik Brekke
– Skaut ikkje hestane
På veggen heng tung fagforeiningshistorie, klubbformenn og -styre i lange rekker. Dagens leiar i verkstadklubben, Amram Hadida, meiner ein ikkje kan overvurdera det vendepunktet som kom med Johan Sverdrup. Han er oppteken av at olje og gass skal vera med lenge enno, og at norske verft må kapra desse kontraktane. Han peikar på skrikande mangel på fagfolk, og kor viktig det er å få inn lærlingar.
– Då må vi passa oss for å snakka ned industrien. Det kjem mange nye oppdrag innan olje og gass. Dei skaut heller ikkje alle hestane då den første bilen kom, seier Hadida.
På rådhuset i Leirvik legg heller ikkje ordførar Gaute Straume Epland skjul på kor avhengig kommune er av verftet.
«Njord» vart bygd ved Kværner Stord i 1996, og skulle ha 20 års levetid. No skal den vølast ved same verftet, for 20 nye år i Nordsjøen. Det tyder mykje arbeid ved verftet på Eldøyane. Foto: Eirik Brekke
– Stordsamfunnet utviklar seg i takt med Kværner. Når det går godt på verftet, tør folk å satsa. Berre sjå på utbyggingsprosjekta vi har i sentrum no, seier han. Epland er «100 prosent sikker» på at Stord og Kværner vil klara seg i ei grønare framtid.
Nypolert
– Historia viser det. For 100 år sidan byrja det som ein sildoljefabrikk. Så blei det bygging av båtar, og stadig større skip. Då oljekrisa sparka bein under bygginga av tankskip, kom omstillinga til oljeindustrien.
Kjetil Gundegjerde sel bilar, og som dei fleste andre på Stord heiar han på Kværner Stord. Foto: Eirik Brekke
Like ved E39 på Heiane mellom Leirvik og Eldøyane ligg handelshusa som sleppte ned frå himmelen. I nypolert lukt av lakk og luksus går bilseljar gjennom 36 år, Kjetil Gundegjerde.
– Me er veldig glade for kvar kontrakt dei bergar. Heile Stord er avhengig av Kværner, seier han. For bilbutikkens del verkar gode tider ved verftet spesielt på salet av nyttekøyretøy.
– Har du vore og sett på Johan Sverdrup-plattforma?
– Eg var der laurdag, men det var rundt to timar kø for å koma om bord, så eg gav opp. Men frua jobbar i industrien på Leirvik, så ho har no vore om bord.
På toppen av plattforma er det gjort plass til fire helikopter. Foto: Eirik Brekke
Basert på geografi og havstrømmene er norskekysten delt inn i 13 produksjonssoner for oppdrett. Mulighetene for vekst i de ulike sonene avgjøres av antall lakselus på villaksen. Er lakselustilstanden ok, lyser det grønt for vekst, gult betyr at det er ok med dagens produksjonsmengde, mens rødt betyr at produksjonen bør tas ned.
Reduksjon i 2020?
Trafikklyssystemet ble «slått på» for første gang i 2017. Til grunn lå overvåkningsdata og analyser fra 2016 og 2017. Som planlagt fikk denne første gjennomkjøringen kun konsekvens for de grønne områdene som fikk tilbud om økt biomasse. Først til neste år, basert på målinger og beregninger fra 2018 og 2019, vil overvåkningen få følger for næringen i form av redusert tillatt biomasse. Trafikklysene har foreløpig lyst rødt i produksjonsområde 3, som omfatter store deler Hordaland. Hvis dette fortsetter, innebærer det sannsynligvis at oppdrettsanlegg her vil bli pålagt å redusere lakseproduksjonen.
Størst problem for villaksen
Parasitten lakselus har levd på villaks og sjøørret til alle tider. Lusen er en parasitt som spiser seg inn i fiskeskinnet. Mange lus gjør at fisken får store sår og påfølgende infeksjoner som går ut over vekst og helse. I verste fall dør fisken. Mest sårbar er villaks-smolten på vei til havet. Det er nærmere tusen ganger flere oppdrettslaks enn vandrende villaks i fjordene og langs kysten. Når det er så mye laks i sjøen er det lett for lakselusen å finne en vert og formere seg. Det er altså først og fremst for den ville laksefisken at lakselusa er et problem. Oppdrettslaksen blir avluset når det er mer lus i anleggene enn regelverket tillater. Oppdrettsnæringen har likevel et klart ansvar for å hindre smitte til de ville bestandene.
Fysisk-biologisk modell
Nyklekte lakselus driver med strømmene til de er store nok til å feste seg på en fisk. Hvor lusene driver var tidligere uklart, men Havforskningsinstituttet har utviklet en fysisk-biologisk modell for å beregne antall og spredning av smittsomme lakselus langs hele norskekysten, og hvordan belastningen blir på vill laksefisk. Det er denne modellen – sammen med andre modeller og observasjoner på villfisk – som ligger til grunn for myndighetenes trafikklyssystem. En ekspertgruppe med deltagere fra en rekke forskningsinstitusjoner vurderer de ulike modellene og dataene og utarbeider en tilstandsvurdering av området. En styringsgruppe gir så råd videre til myndighetene. En slik vurdering gjøres i høst, og utfallet får stor betydning for oppdrettsnæringen.
Vi vet hvor lusa driver
Havforskningsinstituttets lakselusmodell er – som andre modeller – basert på at oppdretterne rapporterer hvor mye lakselus og oppdrettsfisk de har i anleggene, samt temperaturen i vannet. Disse inngangsdataene og kunnskap om lusas eggproduksjon, vannstrøm, saltholdighet og luselarvenes adferd blir lagt inn i modellene, som beregner hvor mange smittsomme lakselus det er i de ulike produksjonsområdene.
I tillegg koordinerer HI tellingen av lus direkte på villaks og vill sjøørret langs kysten fra mai til tidlig høst. Dette gjør vi når laksesmolten vandrer fra elvene til havet gjennom beltet av lus. Modellen vår stemmer godt med det vi finner i felt.
Tiltak som kan virke
Grundig karlegging av hvordan lakselus sprer seg kan også hjelpe oss å finne tiltak som reduserer smitten mellom de ulike oppdrettsanleggene, og dermed også til den ville laksefisken. Blant annet vil bedre lokalisering og drift av oppdrettsanleggene redusere smittetrykket. Dette kan en få til med tett samarbeid mellom næring, forvaltning og forskning.
Å hindre lakselus er en forutsetning for at oppdrettsnæringen skal kunne fortsette å vokse. Først og fremst fordi det beskytter villaksen, men også fordi det vil spare næringen for store utgifter. Lakselus koster norsk oppdrettsnæring langt over fem milliarder kroner årlig i direkte tap, vekttap hos fisken på grunn av stress, utgifter til kjemikaliebruk og rensefisk og ekstraarbeid til avlusning.
Vi er derfor nå klare for et faglig krafttak for å bedre situasjonen på Vestlandet.
Siden januar har slaktebåten Norwegian Gannet gått 15 turer frem og tilbake mellom vestlandske oppdrettsmerder og mottaket i Hirtshals.
Målet er at nyvinningen, som fjerner flere ledd i oppdrettsnæringen, skal gå 2-3 turer i uken.
Den omstridte slaktebåten henter fisk direkte fra oppdrettsmerdene. Fisken slaktes om bord, puttes på kjøletanker og fraktes til Danmark.
2800 tonn laks er allerede slaktet, forteller Carl-Erik Arnesen, som er administrerende direktør i rederiet Hav Line.
Vil endre regelverk
Ideen til båten ble unnfanget Austevoll-oppdretter Kjell Haugland for ti år siden.
I november i fjor var båten til 800 millioner klar til å settes i drift, men fikk uventet motstand fra Nærings- og fiskeridepartementet.
Tre måneder etter at båten la ut på sin første tur med nyslaktet laks til Hirtshals mangler Norwegian Gannet fortsatt departementet og fiskeriminister Harald Tom Nesvik (Frp) sin velsignelse.
– Hav Line tar til etterretning at regjeringen er svært bekymret for den såkalte produksjonsfisken. Det står også i regjeringserklæringen at regjeringen skal ha en restriktiv politikk for produksjonsfisk, sier Arnesen til Sysla.
Vil endre regelverk
Produksjonsfisk er fisk med sår eller misdannelser.
Mens Hav Line ønsker å sortere ut denne fisken i Danmark, mener departementet at denne fisken må sorteres i Norge. Departementet har også instruert Mattilsynet til å endre forskriften som partene krangler om.
I den nye forskriften presiseres det at sorteringen skal skje innenlands. Endringen av forskriften har høringsfrist fredag 15. mars, og skal etter departementet sin plan tre i kraft 1. april.
Norwegian Gannet opererer nå etter en midlertidig forføyning fra Bergen tingrett, som i januar ga rederiet rett i sin tolkning av regelverket. Denne kjennelsen har departementet anket, og begjært et nytt rettsmøte.
Forvirret? I vår podkast får du en oppsummering av hele saken på 16 minutter:
Kun et par prosent
Rederiet mener på sin side at de har kommet med en kompromissløsning som imøtekommer alle krav og bekymringer.
Arnesen forteller at de har foreslått å sortere fisken etter norsk regelverk ved en tollterminal i Hirtshals, og deretter frakte produksjonsfisken tilbake til Norge.
– Det er seks fergeavganger daglig fra Hirtshals til Norge. Produksjonsfisken kan være tilbake til filetskjæring i Norge raskere enn den vil være fra et slakteri på norskekysten, sier han.
Arnesen mener Norwegian Gannet er utsatt for omfattende skremselspropaganda, og påpeker at den såkalte produksjonsfisken kun utgjør et par prosent av fisken som tas om bord.
«Norwegian Gannet» til kai i Hirtshals. Rederiet vil sende produksjonsfisken tilbake til Norge med fergen som ligger like ved mottaket. Foto: Hirtshals Havn
Frykter for omdømmet
– Vi er det eneste slakteskipet i Norge og er et prøveprosjekt. Nå må vi få muligheten til å motbevise skremselspropagandaen, eller gi politikerne faktiske argumenter for å stoppe oss, sier han.
Departementet med fiskeriministeren i spissen har brukt omdømmet til norsk laks som argument for den harde linjen mot Norwegian Gannet. Dersom den stygge produksjonsfisken havner i utenlandske markeder, kan det skade en hel næring, ifølge ministeren.
Denne risikoen tilbakeviser Arnesen.
– Når vi frakter produksjonsfisken tilbake til Norge fjerne vi hele risikoen for at denne fisken skal kunne skade næringens omdømme i markedet.
Nærings- og Fiskeridepartementet hadde ikke besvart Sysla sin henvendelse da denne saken ble publisert.
Det åpnes nå for a norske fartøy kan drive kommersiell høsting av raudåte (rødåte).
– Vi har nå kunnskaper nok til å kunne åpne for en bærekraftig høsting av raudåte. Det vil legge til rette for ny norsk industri og nye norske arbeidsplasser.
Det sier fiskeriminister Harald Tom Nesvik (Frp) i en pressemelding fra Nærings- og fiskeridepartementet onsdag.
Fiskeriministeren sier man har vært forsiktig i kvotefastsettelsen fordi raudåte er en nøkkelart i økosystemet. Totalkvoten for 2019 fastsettes til 254.000 tonn.
Raudåte er et dyreplankton som spiller en viktig rolle i de marine økosystemene i norske havområder, særlig i Norskehavet. Med sine knappe tre millimeter, er arten viktig føde for sentrale fiskebestander, ifølge Havforskningsinstituttet.
Høstingen kan skje i store deler av norsk jurisdiksjonsområde og i internasjonalt farvann i Norskehavet, opplyser departementet.
Raudåten har et kommersielt potensiale på grunn av stor biomasse og høyt protein- og fettinnhold. Planktonet kan blant annet brukes som ingrediens i fiskefôr.
– Vi har mye fokus på de helt nye banebrytende råvarene som insektmel, algeolje, raudåte og bakterieprotein. Som den største aktøren globalt innen fôr, har vi et kjempestort ansvar for å endre bransjen til å bli mer bærekraftig, sa Mads Martinsen i Skretting Norge til Sysla tidligere i år.
Det vil bli lyst ut fem høstingstillatelser for raudåte til selskaper som ikke fyller aktivitetskravet i deltakerloven.
– Det vil være en forutsetning at disse selskapene legger til rette for videreforedling om bord på høstingsfartøyet eller på land i Norge, sier Nesvik.
Hvilke arter bør vi satse på i fremtiden? Svaret kan finnes lenger nede i næringskjeden enn der vi satser i dag:
Torsdag forrige uke møtes to av Odfjell Drillings arbeidshester «tilfeldig» på hverandre rett sør for ekvator utenfor kysten av Gabon.
Deepsea Stavanger er på tur hjem fra Sør-Afrika etter et historisk boreoppdrag da den møter Deepsea Nordkapp, en flunkende ny rigg på vei fra Samsung verftet i Sør-Korea til CCB utenfor Bergen.
Les også: Odfjell Drilling-sjef Simen Lieungh mener selskapet trenger mer kapasitet.
– Det var tilfeldig og veldig artig at riggene møttes. Årsaken er at nybygget Deepsea Nordkapp er en smule raskere enn Deepsea Stavanger, forteller Kjetil Gjersdal, som er driftsdirektør i Odfjell Drilling, til Sysla.
Nå skal riggene innom Las Palmas før de sammen setter kursen mot Norge.
Super-rigg rett på langtids-kontrakt
Odfjell overtok den nye superriggen Deepsea Nordkapp fra verftet i Sør-Korea i januar. Siden den gang har den vært på en 100-dagers reise via kysten av Afrika.
Etter en tre ukers stasjonering på CCB utenfor Bergen, hvor riggen skal testes og gjøres klar, starter den på 2-årskontrakten med Aker BP i andre kvartal. Arbeidet skal skje ulike steder i Nordsjøen.
Deepsea Stavanger og Deepsea Nordkapp møttes rett sør for ekvator utenfor kysten av Afrika. Foto: Odfjell Drilling
Deepsea Nordkapp er i forbedret Moss Maritime CS-60-design og er spesialbygget for værharde områder. Deepsea Stavanger er bygget etter GVA7500-designet, og er en smule mindre enn nybygget.
Les også: Odfjell Drilling sikrer finansiering for Deepsea Nordkapp
Begge riggene seiler for egen maskin hele veien til Norge i en fart på mellom seks og sju knop, forteller Gjersdal. Reisen hjem fra Sør-Afrika og Sør-Korea tar henholdsvis to og tre måneder.
I skrivende stund seiler Deepsea Stavanger i en fart på sju knop, og er forventet til Las Palmas neste lørdag. Deepsea Nordkapp seiler en smule raskere med sine 8,6 knop og er på plass allerede neste torsdag.
Krevende vær- og strømforhold
I Sør-Afrika har Deepsea Stavanger utført boreoperasjon og undersøkt Brulpadda-prospektene for Total, noe som resulterte i betydelig funn i begynnelsen av februar, ifølge operatøren.
– Funnet har fått mye oppmerksomhet i mediene i Sør-Afrika. Vår jobb er å sørge for at alt det tekniske og operasjonelle rundt boreoperasjonen fungerer og gjøres på en sikker måte, men når det blir gjort et stort funn er det selvsagt ekstra gøy, forteller Gjersdal.
Se video av Deepsea Stavanger i arbeid under:
Brønnen påtraff en 57 meter lang gasskondensat-kolonne i reservoaret, og det ble også gjort funn av hydrokarboner i Brulpadda Deep.
Odfjell Drilling har vært involvert i prosjektet de siste tre årene, og operasjonen har til tider vært krevende, forteller Gjersdal.
– Vi måtte håndtere en ganske sterk strøm på rundt fire til fem knop. Da er det utfordrende å holde riggen i posisjon, og sikre at riseren 600 meter nede på havbunnen er i riktig vinkel, sier Gjersdal.
Selv om jobben ble gjort i sommersesongen var det til tider værhardt for den norske riggen.
– Det ble akkurat så krevende som vi hadde forventet, og jeg mener vi håndterte situasjonen bra.
Det var i midten av november i fjor at Petroleumstilsynet førte tilsyn med Njord A, som ligger ved Kværner Stord sitt verft for modifikasjoner.
Tilsynet var en del av modifikasjonsprosjektet for Njord A, som skal gi innretningen lenger levetid på feltet, skriver Petroleumstilsynet i sin tilsynsrapport.
Flere avvik
Tilsynet har identifisert følgende avvik og forbedringspunkt på Njord A:
Mangelfull styring av arbeidsmiljø
Manglende overordnet filosofi for materialhåndtering
Manglende samsvarsmåling mellom nytt og gammel regelverk innen materialhåndtering
Organisering av operasjonelt ansvarlig og mulighet for å klarere og lede på en forsvarlig måte
– Omfang av modifikasjoner i boremodulen har blitt endret og utvidet underveis i prosjektløpet. Samtidig har en ikke fått tilpasset og systematisert oppfølgingen av arbeidsmiljø til det nye arbeidsomfanget, heter det i rapporten.
Tilsynet peker også på en rekke forhold hvor en har tatt valg som ikke har vært optimale med sikte på godt arbeidsmiljø.
– Selv om det er sent i prosjektet, er det likevel en rekke beslutninger med arbeidsmiljømessige konsekvenser som ikke er tatt, skriver tilsynet.
– Ikke fulgt opp systematisk
Det trekkes også frem at materialhåndteringen på innretningen ikke er sett på som en helhet som dekker både den eksisterende delen av innretningen, og det som inkluderes i prosjektet som følge av endringer eller modifikasjoner.
Videre skriver tilsynet at Equinor ikke har fulgt opp prosjektet på en systematisk måte for å sikre beslutninger som gir et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, og at beslutningsgrunnlaget for tiltak ikke har vært tilstrekkelig.
Petroleumstilsynet har bedt Equinor redegjøre for hvordan de vil håndtere avvikene som er identifisert. Fristen er satt til 4. april.
Fartøyet Eagle Explorer har fått forlenget kontrakten med CGG.
Det melder Seabird Exploration i en børsmelding tirsdag.
Kontraktsforlengelsen er på 80 dager, og varer til 15. august i år, med en opsjon på ytterligere 60 dager.
Eagle Explorer har vært på en 160-dagers kontrakt med CGG siden november i fjor, og var til tiårs-klassing i desember.
Fartøyet er nå på jobb i Mexico-gulfen, men forlengelsen av kontrakten er for en ny undersøkelse i Nord-Europa.
