«Time Is Money» - historien om det norske oljeeventyret
I sommer publiserer Sysla utdrag fra boken Time Is Money, om de første årene på norsk sokkel. Boken er skrevet av Arnt Even Bøe, mangeårig oljejournalist og forfatter av flere bøker om bransjen. Dette er fjerde utdrag.
Høsten 1969 var det boret 32 letebrønner på norsk sokkel til en samlet pris på rundt 750 millioner kroner. Etter Cod-nedturen kunne selskapene konstatere at de etter tre års leting ikke hadde gjort ett eneste kommersielt funn. Bedre ble det ikke av at kostnadene per brønn var de høyeste i hele Nordsjøbassenget. I det som skulle være høysesong for leteboring i Norge, var bare tre rigger i sving.
Utdrag 1: «Jeg skal påta meg å drikke all oljen som blir funnet på norsk sokkel.»
De nasjonale forhåpningene knyttet til statsdeltakelse som lå i tildelingene av andre runde i mai samme år, forutsatte at det var noe å delta i. Selv om selskapene i runden hadde påtatt seg boreforpliktelser, skulle ikke disse være innfridd før seks år fram i tid. Akkurat nå hadde de fleste oljeselskapene helst lyst til å følge Shell som til tross for de nye leteblokkene flyttet både rigger og folk til andre sokkelområder. Det så mørkt ut.
Ville stoppe
Heller ikke Phillips Petroleum hadde lyktes. Selskapet hadde boret fire av de fem letebrønnene selskapet hadde forpliktet seg til. Nå var alle blitt avskrevet som uinteressante. Optimismen som preget andrerundesøknaden, var som blåst vekk. Ingen i selskapet var lenger skuffet over å ha fått bare en blokk i tildelingen et halvår tidligere. Morselskapet i Oklahoma hadde hatt et dårlig år økonomisk og måtte stramme inn på letebudsjettet. En del av denne prosessen var at selskapet ikke ville bruke mer penger på norsk sokkel.
Det var budskapet Phillips’ Norges-sjef Ed Jobin hadde med seg da han oppsøkte Oljekontoret sommeren 1969 og ba om å få slippe å bore den femte og siste brønnen. Selv om Phillips-gruppen hadde drøyt to år igjen av konsesjonsperioden, ba Jobin ifølge Nils B. Gulnes aldri om å få utsatt den siste boringen. Han sa at Phillips var ferdig i Norge og ville trekke seg ut, der og da. Gulnes sa det var greit, men viste til konsesjonsvilkårene og sa at selskapet i så fall måtte punge ut med fem millioner dollar dersom det ikke oppfylte boreprogrammet med en femte brønn.
Ifølge Olav K. Christiansen skyldes «avslaget» mest av alt Nils B. Gulnes’ prinsippfasthet. Han var opptatt av at oljeselskapene skulle innfri forpliktelsene de hadde påtatt seg, og følge boka. Det var ikke myndighetenes oppgave å gi dem dispensasjoner, eller «almisser», som Gulnes kalte det.
Ocean Viking i Nordsjøen. Foto: Scanpix
Skiftet blokk
Phillips ga seg ikke og forsøkte å få leid vekk Ocean Viking til andre selskap, men forgjeves. Siden de heller ikke kunne si opp den langsiktige leieavtalen med riggen, fant selskapet omsider ut at det i stedet for å betale høy leie for å la den ligge uvirksom, like godt kunne ta de forholdsvis små tilleggskostnadene og fullføre boreprogrammet. I stedet for å bore i blokken som opprinnelig var prioritert som nummer fem, bestemte selskapet seg for å prøve lykken lenger nede på listen, på blokk 2/4. Valget overrasket Gulnes som husket at Phillips-gruppen hadde vært eneste søker på denne blokken, og at den opprinnelig var prioritert på tiendeplass. Nå rykket den plutselig opp på femte. Prospektet de skulle bore på, ble kalt Ekofisk.
Fakta
Navnet Ekofisk
Forklaringen bak det underlige navnet er egentlig nokså logisk. Phillips bestemte seg for å gi prospektene de boret på, fiskenavn – i alfabetisk rekkefølge. Cod, som var selskapets tredje letebrønn i Norge, er et eksempel på det. Da boringen i 2/4 skulle ha navn, sto femte bokstav i alfabetet, E, for tur. Men siden Eel (ål) var oppbrukt, var det umulig å komme opp med en fisk på E. Derfor ble den ikke-eksisterende Ekofisk funnet opp. Navnets skrivemåte er en bastard. På engelsk skulle det nemlig hete Echofish og på norsk Ekkofisk. Så ble da også feltnavnet skrevet svært mye feil i de første årene, også av Industridepartementet. I stortingsmelding 95 1969–70 er skrivemåten konsekvent Ekkofisk. Men det gikk ikke så lenge før de involverte lærte seg trikset: Oljeselskapet Phillips har to l-er og oljefeltet Ekofisk en k.
Olav K. Christiansen minnes at han i forkant av boringen hadde hatt flere diskusjoner med Phillips om bruken av fôringsrør. Phillips sa at det ikke var noen fare, de hadde boret massevis av huller og visste hva som var verdt å vite. I tillegg argumenterte lederen for Oslo-kontoret, Paul Tucker, med at de uansett ikke ville finne noe. Om så skjedde, skal han ha lovet å spise hatten sin. Hvor mange hatter Mr. Tucker hadde på menyen for å kompensere det som siden skjedde, er ikke godt å si. Men det ville nok bli lettere for ham å svelge måltidet om han allierte seg med Mobil-representanten som lovet å drikke all olje som ble funnet på norsk sokkel.
Da Ocean Viking 21. august 1969 senket borekronen i havet for å fullføre boreprogrammet i 2/4-1, skar det seg ganske raskt. Få dager etter borestart ble arbeidet stanset på grunn av olje- og gasslekkasje fra reservoaret. Lekkasjen ble tettet med sement, uten at problemene var over av den grunn. Etter ni dagers boring, 30. august, boblet det igjen gass opp fra borehullet. Phillips-folkene på land likte ikke rapportene de fikk fra riggen, og mente fôringsrøret var satt feil. De begynte å advare mot videre boring. Riggsjef Ed Seabourne mente folkene på kontoret i Dusavik ikke hadde peiling på det de holdt på med offshore. 7. september kom det i tillegg til gass også olje opp på riggdekket sammen med boreavfallet. Oljen ble samlet i bøtter og kar, mens Ed Seabourn, som skjønte at noe stort var på gang, sendte følgende beskjed til kontoret i Stavanger: «I can cover the North Sea from Here to The North Pole with oil.»
Lekkasjer i mediene
Selv om Phillips forsøkte å holde funnet hemmelig, begynte ryktene å gå tidlig. Først ute med nyheten var Stavanger Aftenblad som 5. september hadde et trespaltet oppslag om «Nytt Phillips-funn utenfor Norge nær det første funn», som altså var Cod. Aftenposten fulgte opp dagen etter. Begge slo seg til ro med kommentarene om at det var altfor tidlig å bekrefte noe som helst.
Den andre boringen startet 18. september. I begynnelsen var resultatene skuffende. I lagene der det var påvist olje og gass i den forrige brønnen, var det bare leire og litt gass. Boringen ble stadig avbrutt av uvær og tekniske problemer. 25. oktober snudde det. Kjerneprøvene viste at boret var i et krittreservoar mettet med olje 3000 meter under havbunnen. Håpet var tent. I slutten av november var det ingen tvil:
Alle involverte visste at Phillips Petroleum hadde boret gjennom et 200 meter tykt oljereservoar. Ryktene gikk. Var det bare et nytt Cod-funn, eller noe enda større? Dette måtte undersøkes nærmere.
Forfatter Arnt Even Bøe. Foto: Gerhard Flaaten
Tett kontakt
Phillips-gruppen, som hadde brukt 750 millioner kroner på oljeleting i Norge, visste at de endelig hadde funnet store mengder olje, men den lå i en spesiell kalkstein som det var vanskelig å produsere fra. Selv om det var god porøsitet i reservoaret, syntes det å mangle sprekkdannelsene som ga permeabilitet – gjennomstrømningsevne. Det var disse sprekkene som hadde gjort det mulig å produsere olje fra tilsvarende formasjoner i USA.
På den bakgrunn var både Phillips og Oljekontoret nokså tilbakeholdne når mediene etter hvert skrev om store oljemengder. Det stemte jo, men spørsmålet var hvor mye som kunne tas opp fra reservoaret tre kilometer under havbunnen.
Utdrag 2: Slik ble Risavika oljebase
For at konkurrerende selskap ikke skulle forstå hva som foregikk, ble informasjonen rundt funnet formidlet i kodede meldinger mellom riggen og kontoret på land. Under hele boringen hadde Oljekontorets Olav K. Christiansen god kontakt med Phillips’ norske sjef, Ed Jobin.
I tillegg til den formelle informasjonen som tilfløt departementet, ringte Jobin Christiansen jevnlig for å fortelle om framdriften. Christiansen visste godt fra sin tid i USA at oljefunn sjelden kommer helt overraskende på borerne som kontinuerlig overvåker hva som skjer i reservoaret, og sjekker kaksen, bitene av undergrunnen som sammen med borevæske (mud) kommer opp på riggen. Erfarne oljefolk merker fort via lukt og farge når kaksen inneholder gass og/eller olje.
Unngikk spørsmål
Av telefonsamtalene OKC hadde med Jobin utover høsten 1969, gikk det helt klart fram at Phillips var på sporet av olje i 2/4-blokken, helt i ytterkanten der norsk sokkel møter dansk i sør og britisk i vest. OKC skrev egne notater fra de nokså fortrolige samtalene med riggen.
– Phillips hadde forstått at de var helt avhengige av myndighetenes tillit og stolte på oss. Jeg visste nok mer enn det som kom fram i den offisielle kontakten mellom selskapet og departementet, og ble mer og mer overbevist om at det dreide seg om et kommersielt oljefunn. Både i oktober og november ventet jeg på at operatøren skulle gi oss den formelle bekreftelsen på at funnet var stort. Usikkerhetsmomentet var fortsatt hvor mye av oljen, som lå i tannkremliknende kalkstein, som ville la seg produsere. Erfaringene fra andre slike felt andre steder var heller dårlige, minnes Olav K. Christiansen.
28. oktober var Aftenposten ute med følgende notis: «Funn av olje og gass meldt». Phillips ville ikke bekrefte noe siden det fortsatt gjensto 2–3 ukers boring. Oil and Gas Journal mente å vite at det kunne dreie seg om et funn med hele 300 millioner fat. Phillips-ledelsen forsøkte hele tiden å unngå å svare på journalistenes spørsmål om hva og hvor mye de hadde funnet. Standardsvaret var at det ikke var mulig å si hva som er i et borehull, før boringen er over.
I begynnelsen av desember får de oljeletende amerikanerne erfare Nordsjøens villskap. En vinterstorm med opptil 15 meter høye bølger river løs vaiere og annet utstyr og herjer så mye med riggen at den kommer i drift. Flere av mannskapet blir evakuert over i skip av frykt for at riggen skal velte. Det tar flere uker før Ocean Viking kommer i normal aktivitet igjen. Oppgavene er å «logge» i borehullet for å finne ut mest mulig om reservoaret. Været er fortsatt et problem, og når en ny storm varsles å være i anmarsj, må loggingen stanses igjen. Arbeidet gjenopptas 16. desember.
Ekofisk-feltet. Foto: Jon Ingemundsen.
Bekreftelsen
Lille julaften 1969 er som arbeidsdager flest på Oljekontoret i regjeringskvartalet i Oslo, men når kontortiden går mot slutten, gleder Olav K. Christiansen seg til den forestående julefeiringen. Like før han skal forlate kontoret, kommer telefonen som forandrer Norge. Phillips har endelig bestemt seg for å informere departementet om resultatet av 2/4-2-boringen. Det er Ed Jobin som ringer, og han går rett på sak.
Christiansen husker fortsatt ordrett setningen:
– Ollie, I think we’ve got an oilfield here.
Etter en kort samtale forstår OKC at dette er bekreftelsen de har ventet på så lenge. Det er kommersiell olje på norsk sokkel. Etter samtalen går han rett inn til byråsjef Nils B. Gulnes.
– Jeg husker ikke dette som noen stor begivenhet. Vi hadde jo fulgt boringen hele høsten og gikk bare og ventet på det som måtte komme, minnes Gulnes.
50 år siden det første oljefunnet på norsk sokkel
Sammen oppsøker de ekspedisjonssjef Knut Dæhlin for å fortelle ham om meldingen fra Nordsjøen.
– Jeg tror jeg bør orientere statsråden før han tar juleferie, slår Dæhlin fast og går inn til industriminister Sverre Walter Rostoft med følgende beskjed:
– Statsråd. Det synes som om vi har gjort et oljefunn på norsk sokkel.
Christiansen forteller statsråden at det ifølge de siste opplysningene kan dreie seg om et ganske uvanlig stort oljefunn, men ingen vet ennå hvor mye av oljen som kan utvinnes fra det gjenstridige reservoaret. Svarene er det bare nye boringer og produksjonstester som kan gi, og de vil ikke være klare før et stykke utpå nyåret.
Dermed tar Oljekontoret og statsråden juleferie, mens resten av Norge feirer høytiden i total uvitenhet. I reservoaret på Ekofisk skjer det ingenting. Ocean Viking har gjort seg ferdig for denne gang og plugget borehullet. Ved 12-tiden første juledag slepes riggen vekk fra åstedet og setter kursen mot nye oppdrag. Når hverdagen melder seg igjen i det nye året 1970, er operatørselskapet Phillips fortsatt svært tilbakeholdent med å gi opplysninger om funnet. Internt verserer store tall, foreløpige anslag går ut på at det kan inneholde 1,7 til 2 milliarder fat olje. Ekofisk er i tilfelle et offshorefunn i den ypperste verdensklasse.
I oljebransjen kaller de funn på over en milliard fat for elefanter. Dem er det ikke mange av. Boringen av den første avgrensningsbrønnen (2/4-3) starter 27. januar.
Den første oljelasten inn til Shell-raffineriet Risavika 4. august 1971 med tankbåten «Theogennitor». Høytideligheten ble markert ved raffineriet. Arkivfoto: Stavanger Aftenblad
Æres den som æres skal
Phillips Petroleum ventet helt til 2. juni 1970 før de bekreftet funnet. Pressemeldingen bar tydelig preg av å ha vært både eltet og knadd lenge og vel i flere nivåer i flere selskap:
«Giant oil field in Norway Sector of North Sea indicated by final testing of Phillips group well.»
I teksten var det en svært så nøktern beskrivelse av at den testede brønnen kunne produsere rundt 10.000 fat olje per dag, og at feltet var gigantisk. For å skaffe seg informasjon om hvorledes feltet skal bygges ut og oljen produseres, skal Phillips-gruppen bore to nye avgrensningsbrønner i løpet av sommeren, het det i pressmeldingen. Nå var det ingen vei tilbake.
Den formelle drivverdighetserklæringen kom ikke før 13. januar 1971 da selskapet ga et overslag over Ekofisks potensial. Det gikk ut på at feltet inneholdt totalt nærmere 4,3 milliarder fat olje. Ved 15 prosents utvinningsgrad ville det gi 644 millioner fat olje og litt over en milliard ved 25 prosents utvinningsgrad. Det var uansett gigantiske tall.
Mange har fått sin del av «æren» for Ekofisk-funnet som ofte beskrives som et resultat av at standhaftige og ryddige norske byråkrater ikke ga etter for oljeselskapenes ønsker. Men når Nils B. Gulnes nå vurderer det som skjedde, er han tilbøyelig til å føre mesteparten av æren tilbake til Phillips selv, ved selskapets norske sjef Fred Terry. Hadde ikke han foreslått at Phillips skulle forplikte seg til fem brønner, er sannsynligheten stor for at myndighetene hadde krevd fire. Det betyr at funnbrønnen på Ekofisk neppe hadde blitt boret der og da. På den bakgrunn kan en si at Phillips vant den store gevinsten og gjorde Norge til oljenasjon først og fremst takket være seg selv.
Noen har hevdet at oljeselskapene ville forlatt norsk sokkel som «tørr» uten Ekofisk-funnet, og at Norge dermed sto i fare for aldri å bli en oljenasjon. Det stemmer ikke siden andre konsesjonsrunde var tildelt i forkant av Ekofisk-boringene. Seks selskap hadde forpliktet seg til å bore et stort antall brønner i løpet av de kommende seks årene. Selv om de hadde ventet med å bore, eller betalt seg fri, ville oljen på norsk sokkel ha blitt funnet.
Den mest nærliggende forklaringen ligger i det store Brent-feltet som ble påvist i 1972. Det ligger på britisk side, men like ved delelinjen mot Norge. Indikasjonene gikk ut på at det kunne strekke seg inn på norsk sokkel. Det alene hadde vært nok til å utløse ny leteaktivitet. Brent-funnet var da også den direkte foranledningen til at det enorme Statfjord-feltet ble funnet i 1974.
Stavanger Aftenblad 9. juni 1970
Verdensklasse
Ifølge Stig S. Kvendseths bok om Ekofisks første 20 år – Funn fra 1988 – er det en stor misforståelse at Ekofisk-feltet ble funnet lille julaften og dermed var en julegave til det norske folk. De første tegnene på at Phillips var på sporet etter olje og gass, kom som nevnt etter få dagers boring, mens Ed Seaborn allerede 7. september slo fast at han hadde funnet et oljefelt som gikk fra «… Here to The North Pole …».
Den siste bekreftelsen på at Phillips hadde påvist et oljereservoar kom i oktober, to måneder før jul. Fra da av jobbet Phillips intenst for å skaffe seg oversikt over reservoarets beskaffenhet, størrelsen på funnet og den sannsynlige utvinningsgraden. Da selskapet ringte OKC 23. desember og ga den første offisielle bekreftelsen, var i realiteten alle operasjonene på feltet avsluttet og riggen på vei bort. Historien om Ekofisk har de f leste ingredienser, men noen julegave til det norske folk er det neppe riktig å si at funnet var, ut fra de faktiske forholdene.
Ut over sommeren 1970 ble det klart at Ekofisk var et oljefunn i verdensklasse med over en milliard fat utvinnbare reserver. Saken fikk store oppslag i flere av Vestens største aviser som spekulerte i at Ekofisk kunne være verdens største oljefelt til havs. I USA slo avisene fast at Norge hadde funnet «sitt eget Alaska». Storavisen El Nacional i Venezuela slo fast at de norske betingelsene overfor oljeselskapene var de strengeste i verden, og at staten kunne ta inntil 73 prosent av selskapenes nettoinntekter i skatter og avgifter. I Europa merket de seg med forbauselse at ett enkelt felt hadde gjort et helt land uavhengig av import fra det urolige Midtøsten i tiår framover.
Ingen andre vestlige land var engang i nærheten. Ikke alle fikk med seg Norges særstilling i forholdet funn/forbruk: Det nye oljelandet hadde en befolkning på rundt 3,7 millioner mennesker som ikke brukte olje, men strøm til oppvarming og koking. Dermed skulle det ikke så mye til før det nye oljelandet også ble en eksportør.
Les også tredje utdrag fra Arnt Even Bøes bok: Det første alvorlige uhellet på norsk sokkel
I 1966 startet den aller første leteboringen på norsk sokkel. Ocean Traveler boret for Esso.
Få dager etter borestart på det andre hullet, søndag 6. november, skjer det første alvorlige uhellet på norsk sokkel. Været er fint med lite vind, men dønningene er fortsatt store etter tidligere uvær. Kapteinen på forsyningsskipet Smith-Loyd 8 undervurderer styrken i dem og går ganske så tett opp til plattformen. Plutselig løfter en stor dønning skipet og kaster det mot en av stålsøylene som går fra flytepongtongene og opp til boredekket.
Ocean Traveler i Stavanger før boringen startet i 1966. Foto: NTB / Scanpix
– Var ikke redde
Bæresøylene er beskyttet av trefendere og bildekk, men forgjeves. Det tunge og solide skipsskroget bryter gjennom forsvarsverket og slår hull i søylen så langt nede at havvannet strømmer inn og videre ned i den tilhørende flytepongtongen. Dermed begynner riggen å krenge.
Utdrag 1: «Jeg skal påta meg å drikke all oljen som blir funnet på norsk sokkel.»
Lensepumpene startes, men det hjelper ikke så mye siden de er plassert under hullet i den skadde søylen. De slutter å virke når de forsvinner under vann og riggen fortsetter krengingen. Situasjonen er dramatisk, alarmen går og mannskapet får beskjed om å evakuere. Ingen av dem har øvd på evakuering fra en plattform som muligens er i ferd med å kantre. Løse gjenstander av alle størrelser kommer mot dem, det er fullt kaos.
Mange blir grepet av panikk. Noen hopper de 8–10 meterne fra dekket og ned i havet, mens de fleste klatrer ned på ankerkjettingene og leidere og kommer seg tørrskodd over i redningsfartøyet. Heldigvis er det dagslys og godt vær.
– Vi var ikke spesielt redde. Folk tidlig i 20-årene lider ofte av overmot. Odd (Gåstkjenn) hadde med kamera, og vi vekslet på å ta bilder av hverandre under evakueringen. Vi holdt oss fast i kjettingen med den ene armen og tok bildene med den andre, minnes Idar Johnsen.
Stavanger Aftenblad tirsdag 8. november.
Støvler fløt i vannet
De to gikk over i en ventende gummiflåte og ble satt over i Smith-Loyd 8.
Også de som havnet i sjøen, ble etter hvert plukket opp og tatt hånd om. Selv om havvannet var kaldt, ble alle berget, og ingen ble alvorlig skadd. Men Johnsen husker fortsatt alle støvlene som lå og fløt i havet etter at flesteparten av de evakuerte hadde sparket dem av seg.
Da riggledelsen etter en stund fikk summet seg, ble strategiske ankerkjettinger slakket og riggen dreid mot dønningene. Det hjalp litt, men ikke nok. Redningen kom fra kontrollromoperatøren som hadde ansvaret for riggens stabilitet. Han startet pumpene i f lytetankene på motsatt side, ikke for å lense, men for å ta vann inn. Hensikten var å skape vektbalanse og stanse den faretruende krengingen.
Samtidig ble de såkalte svanehalsene, hvor luften fra plattformbenet blåste ut etter hvert som vannet strømmet inn, tettet. Den innestengte luften fungerte utmerket som flytemiddel og bidro med sitt til å dempe faren. Samtidig ble Idar Johnsen og Odd Gåskjenn heist om bord igjen i riggen og sendt ned i den skadde søylen for å tette hullet. Utstyrt med luftslanger dykket de ned, stappet madrasser inn i hullet og fikk dem støttet opp ved hjelp av stålplater og jekker. Det virket etter hensikten og brakte situasjonen midlertidig under kontroll.
Storm på vei
Da lensepumpene fra land ble satt i arbeid, kunne riggen heves slik at hullet kom høyt nok over vannflaten. Alle pustet lettet ut og trodde situasjonen var under kontroll da slepingen til Stavanger for reparasjon startet. Men den gang ei.
Tiden var inne for Nordsjøen til å presentere seg for de amerikanske oljeborerne. 10. november, fire dager etter kollisjonen med forsyningsskipet, meldte meteorologene at en storm var på vei mot Ocean Traveler.
Utdrag 2: Slik ble Risavika oljebase
Siden riggen fløt så høyt i vannet, var det ingenting annet å gjøre enn å starte enda en evakuering av alle som ikke trengtes om bord. Denne gang foregikk det mer kontrollert enn forrige. De som ikke ble satt over i skip, ble hentet og fraktet til land med helikoptre.
Flere av Johnsens amerikanske dykkerkolleger hadde vært i arbeid på havbunnen og rundt riggen for å sjekke hvorledes systemene var etter krengingsuhellet. Nå lå de i dekompresjonskammeret på plattformdekket.
Gikk de ut i friluft, risikerte de å miste livet eller pådra seg alvorlig trykkfallsyke. Ble de værende, risikerte de å bli med til bunns om riggen tippet over og havarerte. Dermed var det ikke annet å gjøre enn å skru løs dekompresjonskammeret og feste flyteelementer.
Uklart regelverk
Dersom riggen forsvant, skulle kammeret med dykkerne bli igjen på havoverflaten og plukkes opp av forsyningsskipet. Siden ingen hadde vært med på noe liknende, var det helt uvisst hvorledes det improviserte redningssystemet ville virke. Johnsen selv ble, sammen med de fleste andre, evakuert med helikopter og skip. Heldigvis var ikke stormen så fryktinngytende som meldt. Riggen kom gjennom den uten nye skader, og slepet kunne fortsette til reparasjon i Stavanger.
50 år siden det første oljefunnet på norsk sokkel
Ocean Traveler ble slept inn til Dusavik-basen ved Stavanger for reparasjon 21. november. I sjøfartsnasjonen Norge var det en selvfølge med sjøforklaringer etter større uhell og ulykker. Men det gjaldt skip.
For borerigger var det mer uklart. Esso sa klart fra at de gjerne ville lære av hendelsen for å rette opp feil og mangler i samarbeid med myndighetene. Men de ville ikke gjøre det i full offentlighet. For Oljerådets sekretær var saken helt klar: Hendelsen måtte gjennomgås i full offentlighet. Myndighetene fryktet at nestenhavariet skulle sette virksomheten i et dårlig lys, og at de involverte oljearbeiderne og deres familier ville bli skeptiske til hva som foregikk der ute på havet.
Forfatter Arnt Even Bøe. Foto: Tommy Ellingsen
Uenige om evakuering
Oljerådets Nils B. Gulnes fikk det siste ordet i diskusjonen med Esso:
– Vi må ha en full gjennomgang i all offentlighet – av politiske grunner, var den klare beskjeden til oljeselskapet.
Selv om regelverket var uklart, fikk denne diffuse forklaringen Esso til å stille på den «frivillige» sjøforklaringen i Stavanger tingrett. Gjennomgangen ble fulgt tett av mediene, som for første gang virkelig interesserte seg for en oljesak.
Oljerådets Jens Evensen ledet sjøforklaringen i Stavanger, og Nils B. Gulnes fulgte det hele fra første benk. Vitneutsagnene fortalte med all mulig tydelighet at det var mye ugjort på sikkerhetssiden på norsk sokkel. Under forklaringene kom det blant annet fram at Ocean Traveler hadde to sjefer. Den ene var fra boreselskapet Odeco og hadde ansvar for boreoperasjonene. Den andre representerte operatørselskapet Esso. Hvem som skulle bestemme hva i en nødssituasjon, var ikke avklart.
De to hadde faktisk vært uenige om behovet for å evakuere. Slik kunne det ikke fortsette.
Flere representanter fra selskapene Esso og Odeco deltok i sjøforklaringen. Stavanger Aftenblad tirsdag 29.11. 1966
Bedre sikkerhet
Uhellet på Ocean Traveler påskyndet arbeidet med et eget lovverk for sikkerheten i offshorevirksomheten og ga mye nyttig lærdom. Reglene og sikkerhetskravene ble skjerpet etter hvert. De største skrittene ble, ifølge OKC, tatt da olje- og serviceselskapene innså at det også var i deres interesse å ha strenge og ensartede krav så lenge de ikke var konkurransevridende. De skjønte også etter hvert betydningen av å samarbeide med myndighetene.
Jo mer de hadde deltatt i utformingen av nye regler og forskrifter, dess ivrigere ble de etter å følge opp at alt gikk riktig for seg. Alle de tre på oljekontoret var involvert i arbeidet med de nye sikkerhetsreglene, som endte med en pakke bestående av 130 paragrafer.
Den ble endelig vedtatt i regjeringen 25. august 1967. Regelverket kom altså over et år etter at boringen startet, til tross for at ekspedisjonssjef Knut Dæhlin da hadde sagt til Stavanger Aftenblad at nye sikkerhetsregler var like om hjørnet.
Ikke desto mindre var Norge det første landet som utarbeidet detaljerte sikkerhetsforskrifter for oljeleting til havs.
11. mai ble det kjent at den franske energigiganten Engie (tidligere GDF Suez) selger olje- og gassvirksomheten til britiske Neptune Energy og kinesiske CIC.
En betydelig del av virksomheten har vært på norsk sokkel.
Comeback?
Samme dag som salget ble kjent, skrev konsernsjef Isabelle Kocher i Engie-gruppen et avskjedsbrev til statsminister Erna Solberg, der hun personlig informerer om salget.
“Transaksjonen er i tråd med Engie-ledelsens strategiske mål om økt satsing på lavkarbonaktiviteter og mindre eksponering for råvarepriser,” skriver Kocher i brevet, som Sysla har fått.
Det er imidlertid ikke sikkert dette blir det siste man ser til selskapet her til lands.
I et følgebrev skriver nemlig Maria Moræus Hanssen, den norske toppsjefen for Engies petroleumsvirksomhet, at selskapet har et ønske om å investere i Norge på et senere tidspunkt.
Fornybart
“Med denne transaksjonen, som selvsagt må godkjennes av norske myndigheter, selger Engie seg ut av norsk sokkel, men selskapet håper å finne nye investeringsmuligheter i den norske energisektoren,” skriver hun.
Moræus Hanssen er for tiden på ferie, men kommunikasjonsrådgiver Cathrine Andresen i Engie Norge bekrefter at det kan bli aktuelt for selskapet å se på nye muligheter i Norge.
– Det finnes imidlertid ingen konkrete planer akkurat nå. Hvis det blir aktuelt å investere mer i Norge, vil det bli innen fornybar energi, sier Andresen.
– Engie-gruppen er i vekst. Dersom det dukker opp muligheter, vil det helt klart være interessant. Selskapet har en lang og god relasjon til Norge, sier hun.
Ingen ny nedbemanning
Selv om Engie selger olje- og gassvirksomheten, blir ikke selskapet helt borte fra norsk sokkel. Konsernet eier nemlig leverandørbedriften Fabricom, og vil gjennom den indirekte fortsatt være en del av norsk oljebransje.
Det er ventet at Neptun-salget vil gjennomføres i første kvartal neste år.
Cedric Osterrieth, sjef for Engie Norge, har tidligere sagt til Sysla at salget ikke vil medføre nedbemanning.
– Kjøperne har vært godt informert om den prosessen vi har gått gjennom, og de vil ikke sette i gang en ny omorganisering, sa han da salget ble kjent.
Mange selskaper i oljebransjen har vært gjennom svært tøffe år etter at oljekrisen startet da oljeprisen begynte å falle sommeren 2013.
Subsea 7 har heller ikke sluppet unna.
Subsea 7 øker inntektene: – Markedssituasjonen bedrer seg
Fra 2014 til 2015 mistet selskapets norske avdeling tre milliarder kroner i inntekter, og bunnlinjen har ikke vært positiv siden 2012.
Inntektene ned
Men i fjor ble det positivt resultat for første gang på fire år. Resultatet før skatt endte i 2016 på 780 millioner kroner i pluss. Inntektene var 4,4 milliarder kroner, en nedgang på knappe 200 millioner sammenlignet med 2015.
ConocoPhillips’ inntekter i Norge ned ti milliarder på to år
Pressekontakt Isabel Green understreker at det norske datterselskapet bare er en liten del av den totale virksomheten til Subsea 7, og at tallene må ses i lys av konsernets samlede resultat for å gi det fulle bildet.
På konsernnivå hadde selskapet i fjor inntekter på 3,6 milliarder dollar, ned fra 4,8 milliarder året før. Resultatet før skatt ble 418 millioner dollar i pluss, sammenlignet med et underskudd på 37 millioner året før.
Tok tidlig grep
Ifølge Green begynner situasjonen nå å se litt lysere ut.
Shell-inntektene falt med syv milliarder i Norge i fjor
– Markedsmulighetene ventes å øke i løpet av de neste tolv månedene, og selskapet mener det er godt posisjonert til å utnytte enhver oppgang i aktivitet. Det har den siste tiden vært noen positive signaler som følge av lavere kostnader på feltutbygginger, skriver Green i en epost.
Hun peker på at Subsea 7 på et tidlig tidspunkt tok grep for å kutte kostnader og mener selskapet framover vil dra nytte av dette.
Ikke planer om flere jobbkutt
– Hvordan ser dere utsiktene på norsk sokkel for årene framover?
– På lang sikt forblir bildet positivt, selv om tidspunktet for markedsbedring er usikkert. Vi venter at anbudsaktiviteten vil øke de neste seks månedene, men markedet vil fortsatt være utfordrende og preget av konkurranse, mener Green.
Oljeselskapene øker anslagene for investeringer i 2017
På verdensbasis har Subsea 7 de siste årene kuttet flere tusen medarbeidere, og også i Norge har flere hundre mistet jobben. Ifølge Green er det ingen planer om ytterligere kutt.
– Vi mener organisasjonen har rett størrelse for aktivitetsnivået vi venter i overskuelig framtid, mener Green.
Tall i millioner kroner20162015
Inntekter43924560
Driftsresultat943-185
Resultat før skatt780-305
– 2016 ble svært krevende. Vi undervurderte hvor kraftig nedturen skulle bli.
Gunnar Magne Christensen jr., styreleder og medeier i familieselskapet GMC, ser tilbake på et fjorår som ble betydelig vanskeligere enn han hadde håpet. Selskapet har flere vanskelige år bak seg, men 2016 ble det tyngste til nå.
Fakta
GMC
Familiebedrift som leverer servicetjenester til skip, rigger og plattformer
Etablert i 1973
Hovedkontor på Buøy i Stavanger
2oo ansatte
Inntektene falt til knappe 400 millioner kroner, noe som innebærer at de er mer enn halvert på bare to år.
To år i rødt
I 2015 gikk selskapet i minus for første gang siden etableringen i 1973, og i fjor ble det nok en gang underskudd. Resultatet før skatt endte på minus 65,2 millioner kroner. Også driften gikk i minus.
Som for så mange andre bedrifter i Rogaland og på Vestlandet er det oljekrisen som har skapt problemer for GMC de siste årene. Selskapet leverer servicetjenester til skip, rigger og plattformer, og er blitt hardt rammet av at oljeselskapene bruker mindre penger enn tidligere.
Krisen har tvunget GMC til å ta betydelige grep.
– I hele 2016 og inn i 2017 har det vært gjennomført tiltak for å ruste oss for en ny markedssituasjon, sier Christensen.
Ny organisering
Det innebærer blant annet at hele selskapets struktur er endret. Tidligere var det organisert som et konsern med flere datterselskaper. Totalt ble over 50 selskaper etablert, kjøpt opp og fusjonert inn gjennom årenes løp.
I dag er all virksomhet samlet i selskapet GMC Maritime, som er delt inn i syv divisjoner med ulik ekspertise.
– 2015 var et begredelig år vi helst vil glemme
– Sammen utfyller avdelingene hverandre ved gjennomføring av prosjekter som spenner over flere disipliner. Det gir oss et konkurransefortrinn fordi kunden kan forholde seg til én framfor flere leverandører, forklarer Christensen.
Lavere aktivitet og omorganisering har også gjort det nødvendig å gjennomføre flere nedbemanninger. Totalt har nesten en tredjedel av medarbeiderne forlatt selskapet de siste årene. På det høyeste var antallet medarbeidere 300, i dag er 226 ansatt i GMC Maritime.
Bedre enn på lenge
Ifølge Christensen begynner grepene nå å vise igjen, og utsiktene er lysere enn på en god stund. Aktivitetsnivået har tatt seg opp, og selskapet har med unntak av januar hatt positivt resultat hver måned så langt i år.
I årets første seks måneder var omsetningen 336,5 millioner kroner, bare drøyt seksti millioner mindre enn den samlede inntekten i hele 2016. Resultatet før skatt var 9,3 millioner kroner i første halvår.
– Det er bedre aktivitet i flere av våre forretningsområder. Dokkene på Buøy har for eksempel vært mer eller mindre fullbooket siden årsskiftet, og ombyggingen av Olympic Commander til flyktningeskip er det største enkeltoppdraget hittil.
Nyansettelser
– At vi ved flere anledninger har vunnet oppdrag i konkurranse med utenlandske tilbydere, viser at vi er på rett vei med pågående effektiviseringstiltak, mener Christensen.
Lysere utsikter har den siste tiden også gitt rom for nyansettelser. Styrelederen advarer imidlertid mot å tro at faren nå er over.
Ser stort marked i grønn ombygging av ferjer og skip
– Selv om gjennomførte tiltak kombinert med bedring i markedet har bedret situasjonen, er det fortsatt knyttet usikkerhet til hva som skjer utover høsten og inn i 2018.
– Tiden vil vise om ytterligere grep blir nødvendig, sier Christensen.
GMC 2015
Tall i millioner kroner20162015
Inntekter398,8547,3
Driftsresultat-63,3-36,1
Resultat før skatt-65,2-35,7
– Vi har seilt ut til Gemini-feltet med skipet Artic Sunrise for å dokumentere Statoils boring, sier leder for Greenpeace Norge, Truls Gulowsen, til NTB.
Nå starter Statoil jakten på olje i Barentshavet igjen
29 aktivister fra 19 land deltok i demonstrasjonen. Feltet ligger 275 kilometer fra Nordkapp. I juni fikk Statoil samtykke til å bore letebrønnen Gemini Nord. Sammen med Natur og Ungdom har Greenpeace saksøkt den norske staten for det de mener er lovstridig oljeboring i nye områder i Barentshavet.
Rettssaken er berammet til november, men Statoil har fått tillatelse til å starte boringen. Greenpeace-skipet Arctic Sunrise kommer til å seile rundt i Barentshavet i hele sommer for å vise sin motstand mot riggene, opplyser organisasjonen.
Etter tildelingen av første konsesjonsrunde i august 1965 startet bore- og oljeselskapene en hektisk jakt på tomter til sine norske datterselskap og forsyningsbaser som de etter konsesjonsvilkårene var pliktige til å opprette. Hele det sørlige Vestlandet var aktuelt. Et av stedene som raskt tiltrakk seg oljeaktørenes oppmerksomhet, var Lundevågen på Lista hvor det var en god og trygg havn i rimelig nærhet til aktiviteten som skulle komme i havet.
Elkem hadde lenge snust på området for bygging av en aluminiumsfabrikk basert på strøm fra den store utbyggingen av elvene Sira i Sirdal og Kvina i Kvinesdal. Sira-Kvina kraftselskap var etablert i 1963 og startet den store kraftutbyggingen i januar 1965. Mulighetene for etablering av ny kraftkrevende industri kom som manna fra himmelen for en Lister-region som var preget av fraflytting og stagnasjon.
Utdrag 1: «Jeg skal påta meg å drikke all oljen som blir funnet på norsk sokkel.»
Elkems planer, som kunne gi 1200–1500 nye arbeidsplasser og en tilflytting på rundt 5000 mennesker, virket svært forlokkende på kommunen. Mange innbyggere var imidlertid svært skeptiske til denne formen for industri etter at det var påvist skadelige virkninger av røyken fra aluminiumsverkene i Årdal og Sunndal.
Trusselen
Elkem hadde utredet Lundevågen over lang tid og forsøkte hele tiden å presse en ivrig industriminister, Karl Trasti, til å gi best mulige vilkår for sitt industrielle bidrag til Ap-regjeringens oppbygging av landet etter krigen. Derfor kom det som lyn fra klar himmel da Akergruppen våren 1965 meldte sin interesse for å etablere forsyningsbase i Lundevågen. Selskapets navn var Norsco (Norwegian Oil Repair & Supply Company).
Planene ble begeistret mottatt av Farsund kommune som så for seg enda en industrietablering og et nytt «Klondyke». Gleden var ikke like stor i Elkem som sa klart fra at konsernet ikke ville ha en oljebase å ta hensyn til. Kom den, ville det norske industrikonsernet etablere aluminiumsfabrikken et annet sted, sa Elkem og pekte på nabokommunen Kvinesdal. I tillegg gikk Elkem rett på Aker med beskjed om at de ville motarbeide dem «in any possible way».
Hvor mye Aker vektla denne trusselen, vites ikke, men konsernet droppet etter hvert Lundevågen. Aker hadde invitert både Esso og Phillips-gruppen til en samlokalisering av baser ved Farsund, men også de droppet Lundevågen da Aker gjorde det. (Lista Aluminium i Lundevågen ble offisielt åpnet av daværende kronprins Harald 16. juni 1971.)
Etter retretten i Farsund satset Akergruppen på Risavika i Stavangers nabokommune Sola. Selskapets ledere hadde landet og tatt av mange ganger fra flyplassen på Sola og lagt merke til den store bukta med en strategisk beliggende holme (Lille Melingsholmen). Hvis det ble lagt ut en fylling, ville holmen egne seg utmerket for et riggverksted med egen dypvannskai.
Etter å ha tegnet kart over området på en Braathen-serviett tok de kontakt med kommuneledelsen i Sola og meldte sin interesse. Da saken ble kjent, kom protestene fra de lokale fiskerne og beboerne som brukte strendene i bukta som badeplass om sommeren. Det hjalp ikke så mye. Selv om Shell allerede hadde startet byggingen av sitt raffineri i det samme området, var suget etter nye industriarbeidsplasser stort i landbrukskommunen. I november 1965 vedtok Sola kommunestyre, mot én stemme, å selge 35 mål av det planlagte friarealet til Akers Norsco for 580.000 kroner.
Risavika. Arkivfoto: Fredrik Refvem
3,3 millioner
Tre oljeselskap ville anlegge basene sine i tilknytning til Norsco, Shell, Conoco og Amoco. Dermed var grunnlaget lagt for Solas framtid som en av Norges rikeste kommuner. Også Esso jaktet på et egnet sted for en forsyningsbase for sin kommende Nordsjø-virksomhet. Sjefen for Esso Norge, Dick Loeffler, hadde tatt kysten for seg i sin Volvo Amazon, fra Mandal og nordover.
Som antatt var Esso på jakt etter et egnet sted for å etablere en oljebase for den kommende letevirksomheten. Smedvig hadde en gammel sildoljefabrikk som sto til nedfalls på et 30 mål stort område på Hundvåg utenfor Stavanger, og han tok amerikaneren med dit, ifølge Kristin Øye Gjerdes bok Stavanger er stedet.
Loeffler tente med en gang da han så tomtens ypperlige beliggenhet og gode havneforhold. På amerikansk vis gikk han rett på sak og spurte hvor mye Smedvig skulle ha. Den erfarne rederen og forretningsmannen tenkte at her gjaldt det å ta hardt i, så kunne han heller slå av underveis.
1974: Torolf Smedvig på kontoret. Portrett. 1970-tallet. Foto: Leif Berge/Aftenbladet
– 3,3 millioner kroner, svarte Smedvig og fikk respons umiddelbart:
– OK.
Trengte boliger
I likhet med nordmenn flest hadde heller ikke rogalendingene peiling på hva oljevirksomheten kunne innebære av muligheter. Men det fantes unntak. Stavanger-mannen Otto Olsen var, i likhet med Torolf Smedvig, en kjent og aktet motstandsmann fra krigen. Nå var han Vestlands-representant for smøreoljer fra det belgiske oljeselskapet Fina som var med i Phillips-gruppen som skulle bore i Nordsjøen.
Belgierne hadde i den anledning sendt en delegasjon til Stavanger for å orientere seg om det nye landet, med Olsen som guide. Han spurte og grov for å få vite mest mulig om det som kunne komme, og merket seg at gjestene lurte på hvorfor det ikke var mer entusiasme og interesse i distriktet som lå så gunstig til for oljeleting.
50 år siden det første oljefunnet på norsk sokkel
Det trigget Olsen som ba om et møte med Stavangers ordfører Arne Rettedal og teknisk rådmann Konrad B. Knutsen. Olsen var i likhet med Rettedal Høyre-mann og satt i bystyret. Han viderefortalte alt han hadde fått med seg under besøket fra Belgia, og ivret sterkt for at Stavanger måtte ta et initiativ for å få basen Phillips skulle etablere. Initiativet trigget både ordfører og rådmann. Under et USA-besøk samme høst tok Rettedal kontakt med Phillips for å høre hva de forventet av Stavanger for at byen skulle bli vertskommune for selskapets norske avdeling og forsyningsbase. Byen hadde allerede en av landets best beliggende flyplasser, men Phillips var også opptatt av boliger for sine amerikanske ansatte og skoler for barna, merket Rettedal seg.
Vel hjemme igjen ba Rettedal sin partifelle skipsreder Torolf Smedvig skaffe Phillips tomt for ny base. Nok en gang kom baseforespørselen som bestilt. Den forutseende skipsrederen hadde nylig sikret seg et 27 mål stort strandområde i Dusavik nord for Stavanger. Phillips takket ja, men til en langt lavere pris enn Esso hadde gitt på Hundvåg. Smedvig var også inne i det Oslo-baserte Norsea (North Sea Exploration Services) som hadde kjøpt noen gamle lokaler i Strømsteinen i Stavanger, som dermed var vertsby for tre oljebaser.
Ordfører Arne Rettedal. Foto: Knut S. Vindfallet
– Det klarer vi
Odeco (Ocean Drilling and Exploration Company) var en sentral aktør i jakten på den norske oljen. Boreselskapet sto bak og skulle drive boreriggen Ocean Travelers virksomhet i Nordsjøen og hadde etablert seg i Stavanger.
I januar 1966 henvendte selskapet seg til kommunen og sa de hadde behov for 18 eneboliger for amerikanere som skulle komme og jobbe for dem. Kommunens folk tok amerikanerne med til Slåtthaug ved golfbanen på Madla hvor det var planlagt et nytt byggefelt. Husene kunne, om alt ble forsert, tidligst stå ferdige innen halvannet år. Odeco hadde, som oljeamerikanere flest, ikke tid til å vente så lenge. De nye oljefamiliene ville være på plass om fire måneder. Det måtte vel kunne la seg gjøre?
Det urimelige ønsket ble brakt videre til ordfører Rettedal som hadde bakgrunn som bygningsingeniør fra NTH og drev sitt eget entreprenørselskap. Han var altså fagmann. Derfor kom det som en bombe på de andre i kommunen da han uten videre svarte:
– Ok, det klarer vi.
Skepsisen rundt ham i kommuneadministrasjonen ble ikke mindre av at det var vinter og tele i jorda. Men Rettedal sto på sitt, skaffet flammekastere som tinte jorda, slik at gravingen kunne begynne. De som deltok fra kommunens side, hevder at hele administrasjonen i denne hektiske perioden fungerte som et byggesakskontor for amerikanerne.
Men det gikk. Fire måneder etter ordførerens løfte, 26. juni 1966, kunne den første amerikanske oljefamilien som kom til Norge, etablere seg i det som siden bare ble hetende Oljeberget på folkemunne. De nye boligene var ikke spesielt store eller flotte, men skilte seg med sine flate tak og store utvendige peismurer ut fra datidens Block Watne-hus som hadde skrå eller valmete tak.
Forfatter Arnt Even Bøe. Foto: Gerhard Flaaten
Oljesjef på boligjakt
Det er fra denne tiden historien om den amerikanske oljesjefen som skulle skaffe bolig for seg og familien i Stavanger, stammer. Fyren var en skikkelig Bigshot og engasjerte før sin ankomst mange personer for å finne et egnet hjem. Byen og regionen ble trålt på kryss og tvers, men ingen av prospektene og bildene som ble oversendt, falt i smak. De få boligene som innfridde oljesjefens krav til rolige og grønne omgivelser, ble forkastet i tur og orden fordi de enten var altfor små eller for gamle.
Dermed kom amerikaneren selv til Norges nye oljeby for å ordne opp. Han rekvirerte umiddelbart et helikopter og startet boligjakten fra luften. Etter noen timers søken beordret han piloten til å lande på en stor byggeplass midt i et flott grønt villaområde, nær et stort vann, i Stavanger. Også huset som var under bygging, så ut til å ha de rette dimensjoner. Byggematerialene var murstein. Dette så lovende ut. Amerikaneren gikk rett bort til byggelederen og spurte hvor mye han skulle ha for hele greia.
– Sorry Sir. Huset er ikke til salgs, svarte nordmannen amerikaneren som forbauset utbrøt:
– Oh My God. Du har jo ennå ikke hørt hva jeg vil by. Uansett hvor høyt på strå eieren er, synes jeg han bør gi meg en sjanse. Du kan si til han som har tenkt å holde hus her, at det ikke skal stå på penger, sa oljesjefen.
– Det tror ikke jeg heller, sa byggelederen.
– Vi holder nemlig på å bygge den nye Stokka kirke.
Gjennom heile 2016 var det omtrent stille rundt dei notoriske piratane i Aden-bukta, skriv Bergens Tidende.
– Slik er det ikkje lenger. I vår såg vi ei forverring av situasjonen, fortel Harald Bauck i reiarlaget Odfjell.
Hans jobb er å sørgje for at alle skipa til Odfjell kjem trygt fram. Kvart år har Odfjell mellom 70 og 100 passeringar utanfor den somaliske kysten.
– Vi følgjer råda frå ekspertane, og har over lengre tid hatt piggtråd, vasskanonar, tilfluktsrom, kevlarhjelmar og forsterka stål på skipa våre. Vi går også i konvoiar med støtte frå militære fartøy. Vi vurderer frå gong til gong om vi skal ta om bord væpna vakter, men dei siste månadene har vi gjort det på alle skip gjennom Aden-bukta, fortel Bauck.
Harald Bauck i Odfjell går gjennom tryggleiksregimet på skipa til reiarlaget. Piggtråd, væpna vakter og vasskanonar er berre nokre av tiltaka. Foto: Rune Sævig
Piratane er langt frå like aktive som dei var for nokre år tilbake, men Odfjell har framleis angrepet frå 2010 friskt i minne og tar ingen sjansar. Den gongen skaut sju piratar mot mannskapet på tankskipet «Bow Saga».
– Etter det angrepet plukka vi Kalasjnikov-kuler ut frå innsida av vindauget på brua. Det vil vi aldri oppleve igjen. Sjølv om det ikkje er like mange angrep som i den perioden, er risikoen framleis høgst reell, seier Bauck.
Dei fleste angrepa skjer nær kysten, og handelsflåten går derfor gjennom ein internasjonal transittkorridor. Reiarlaga steller seg til BMP4, som er ei slags handbok for kva tryggleikstiltak som er anbefalt å ha. Den blir jamleg oppdatert og blir gitt ut av ei rekke bransjeorganisasjonar i fellesskap.
Blei skotne på av piratar
Aden-bukta er langt frå det einaste risikoområdet for norske handelsskip. Så langt i år har tre norskregistrerte skip blitt borda av piratar i Bangladesh, Kongo og Indonesia.
Eit av dei var «Far Starling» som tilhøyrar Farstad Shipping.
I tillegg har det spanskregistrerte skipet «La Mancha Knutsen», eigd av Haugesunds-reiarlaget Knutsen OAS, blitt skote på av piratar i Nigeria.
– Det var dramatisk. Dei skaut mot brua på skipet, men klarte heldigvis ikkje å kome seg om bord, fortel tryggleikssjef i reiarlaget, Hilmar Lund-Andersen.
– Vi følger piratsituasjonen tett
Etter angrepet har dei tatt i bruk eskorte frå den nigerianske kystvakta. Dei følgjer skipet frå rundt 100 sjømil utanfor kysten og inn til hamn.
– «La Mancha» er eit LNG-skip, som har høg avstand frå havflata og opp til dekket. Derfor har vi følt oss ganske trygge, men vi har også vasskanonar og piggtråd mellom anna. No er vi også i ferd med å gjere nye tiltak på dei lågaste delane av dekket, fortel Lund-Andersen.
Kulefragmenta til høgre kjem får ei Kalasjnikov-kule som blei skoten inn i bruvindauget til Odfjell-skipet «Bow Saga» i 2010. Framleis er Kalasjnikov det vanlegast våpenet blant piratar. Foto: Rune Sævig
Halshogde sjøfolk
Angrepet i Nigeria er første gong Knutsen OAS har opplevd piratangrep. Reiarlaget har også skip som går gjennom Aden-bukta og piratfarvatna i Søraust-Asia.
– Vi får oppdateringar omtrent på timen dersom det skjer noko ein stad i verda, og følgjer ekstremt nøye med. Vi unngår også å gå inn i dei verste områda dersom vi kan, og om vi må gå der så held vi oss lengst mogeleg frå øyene som er mest utsette, fortel Lund-Andersen.
I Sør-Aust Asia er Indonesia og havområda rundt sørsida av Filippinane blant dei mest risikable områda.
Pirater friga kapret oljetanker utenfor Somalia
Terroristgruppa Abu Sayyaf, som kidnappa Sotra-væringen Kjartan Sekkingstad, driv også med piratverksemd og er eit problem for skipstrafikken i Sulusjøen og Celebeshavet.
Fleire av sjøfolka som har blitt tatt som gislar av terroristgruppa dei siste månadene er blitt halshogd etter at løysepengar ikkje er blitt betalt.
– Vi gjer risikovurderingar for kvar enkelt reise. Sist gong vi blei bedt om å gå inn i dette området sa vi nei. Min regel er at dersom eg ikkje ville late mine eigne døtrer bli med på reisa, så er ikkje tryggleiken god nok, fortel Bauck i Odfjell.
Biletet viser den filippinske kystvakta som følgjer det vietnamesiske skipet til land, etter dei blei angripe av piratar i februar i år. Foto: STØTTEARK / X80001
Krev løysepengar
Også reiarlagsforbundet merkar endringane i piratverksemda i verda. Sjølv om det færre angrep så langt i år enn tidlegare, er trugselen høgst reell for dei som er til sjøs verda over. Så langt i år har det vore 87 piratangrep i verda, viser ein ny rapport frå International Chamber of Commerce (ICC).
– Vi er bekymra for utviklinga i Aden-bukta og følgjer situasjonen nøye. Ein periode i vår var det fleire forsøk, og vi hadde mellom anna det første vellukka kapringsforsøket sidan 2012. No har det roa seg på grunn av monsunsesongen, fortel rådgjevar i reiarlagsforbundet, Line Ollestad.
I fjor blei også 36 skip forsøkt borda av piratar utanfor kysten av Nigeria.
– Det er utanfor der vi ser flest vellukka angrep. Her finst det også andre former for angrep, som kidnapping av sjøfolk for å få løysepengar, seier rådgjevar Line Ollestad.
I fjor hadde norskkontrollerte skip litt over 600 anløp til Nigeria, og det var rundt 1500 enkeltpasseringar. Harald Bauck i Odfjell fortel at piratane nokre stader er meir brutale i gisselsituasjonar enn før.
– Andre reiarlag opplevde gisselsituasjonar i Nigeria på starten av 2000-talet. Då bad piratane om ein million, og så gav reiarlaget dei 2000 dollar og alle var nøgde. No er det ein heilt anna situasjon, fortel Bauck.
Piratane som angreip Odfjell-skipet Bow Saga overgav seg til slutt til den spanske marinen. Foto: FEU NAVFOR
Betre organisert
Heile bransjen rundt det førebyggjande arbeidet mot piratar har også endra seg, og er betre organisert enn før.
– Den viktigaste er at vi no har tilgang på nøytral informasjon frå profesjonelle aktørar. Det var ei utfordring før, fortel Bauck.
Det positive er at det er færre angrep enn før dei aller fleste stadar i verda. Bauck meiner piratproblemet aldri vil kunne løysast med berre væpna vakter og tryggleikstiltak.
– Det er ein veldig komplisert problematikk. Mange piratar var tidlegare fredelege fiskarar. Krig og fattigdom fører til desperasjon, og eg kan forstå at enkelte i ein desperat situasjon tyr til piratverksemd. I Somalia deltek vi i eit prosjekt som skal finne andre levevegar for dei som tidlegare var piratar. Håpet er at vi kan bidra til å hjelpe i alle fall nokre til eit betre liv enn piratlivet, seier Bauck.
Harald Bauck i Odfjell sin jobb er sørgje for at alle Odfjell sine skip kjem frå A til B i god behald. Foto: Rune Sævig.
– Får vi dette til kan det bli et av de største vannkraftselskapene i Norge, sier Wenche Teigland, som er konserndirektør med ansvar for vannkraftproduksjonen i BKK, til Bergens Tidende.
Hun viser til at BKK nesten vil doble vannkraftproduksjonen om de tre selskapene lykkes med å danne et nytt stort selskap.
I dag produserer BKK 6,9 TWh i året, noe som utgjør drøye fem prosent av den totale norske kraftproduksjonen. Skulle de tre selskapene lykkes, vil det nye selskapet få en samlet produksjon på 12,2 TWh.
– Legger til rette for flere jobber
Det nye selskapet vil kun omfatte vannkraftproduksjonen til BKK, og produksjonen til SFE, hvor BKK allerede eier nesten 38,5 prosent. I tillegg har Hydro Energi kommet på banen og vil legge inn sine kraftverk i Suldal og Røldal i det nye selskapet.
Teigland tror det nye selskapet vil kunne bli en katalysator for fremtidsrettet grønn industri og styrke posisjonen vår som fornybar region.
Hun minner om at Vestlandet har et overskudd på kraft.
– En slik løsning kan bidra til økt kraftuttak ved at det legges til rette for ny kraftintensiv industri og dermed også flere arbeidsplasser på Vestlandet, sier Teigland.
Les hele saken bt.no (abo.)
