Kategoriarkiv: Ekofisk

En viktig del av Norges historie har bursdag

«Oljefunnet på Ekofisk-feltet kan være langt større enn først antatt. Hvis de tall som er oppgitt viser seg å holde stikk, er feltet sammenlignbart med de store oljekilder i Midtøsten og den senere tids funn i Alaska, heter det blant annet», skrev Aftenbladet 15. mai 1970, i underkant av et år etter Ekofiskfeltet ble oppdaget. Videre står det: «Alle tilgjengelige facts peker derfor i retning av følgende konklusjon: Det er grunn til betydelig optimisme når det gjelder drivverdigheten av Ekofisk-feltet, men per i dag har man for få holdepunkter til å anslå den økonomiske betydning av funnet.» Se stor tidslinje i bunnen av artikkelen. Grunn til å holde hodet kaldt», skrev Aftenbladet 19. mai 1970. Faksimile: Stavanger Aftenblad «Ekofisk forandret Norge» I år er det 50 år siden Aftenbladets journalist spekulerte i den økonomiske betydningen av oppdagelsen av Ekofiskfeltet. Resten er historie. – Man kan på et vis si at det er 50 år siden det norske oljeeventyret begynte, forteller Gunleiv Hadland fra Norsk Oljemuseum i Stavanger, til Stavanger Aftenblad.  Han peker på en modell av den flyttbare riggen Gulftide, som var den første produksjonsplattformen på Ekofisk. Daværende statsminister Trygve Bratteli (Ap) var på åpningen av plattformen i 1971. I sin tale sa han at åpningsdagen for Ekofiskfeltet kunne bli en merkedag i vår økonomiske historie. Her er et frimerke med daværeende statsminister Trygve Bratteli (Ap) og Ekofiskfeltet. – I ettertid kan man trekke på smilebåndene av uttalelsen. Den var ganske riktig. – En oppsummering kan være at «Ekofisk forandret Phillips, Ekofisk forandret Norge». Phillips var et lite amerikansk selskap på den tiden som bygde seg opp på grunn av Ekofisk. Ekofisk er også historien om lille Norge som for alvor ble en oljenasjon, sier Hadland. Fakta Forlenge Lukke Dette er Ekofisk-feltet Den første olje: Olje- og gassfelt 300 kilometer sørvest for Stavanger. Oppdaget av Phillips (nå Conoco Phillips) i 1969, og var da det største oljefunnet til havs noensinne. Det første feltet på norsk sokkel som kom i produksjon (ordinær produksjon fra 1972). Knutepunkt: Alle omkringliggende felt benytter rørledningene som knytter Ekofisk til kontinentet og Storbritannia. Gassen går til Emden i Tyskland, mens oljen går til Teesside i England. Ekofisktanken (2/4T): Utviklet av norske ingeniører og bygget i Jåttåvågen i Stavanger. Ga mulighet for mellomlagring av olje hvis værforholdene gjorde det vanskelig å få den om bord i skip. Tanken er den første betongkonstruksjonen i offshore oljeindustri. Ble stengt i 1998. Erstattet: En rekke av de gamle plattformene på Ekofisk-feltet er erstattet – den nyeste ble satt i drift i 2015. Planen nå er at feltet skal produsere i 40 år til. Opprinnelig var forventet utvinningsgrad på 17 prosent, men nå er den beregnet til 50 prosent. Utvinningen har ført til at havbunnen har sunket med over ti meter, noe som gjorde at plattformene ble jekket opp i 1987 – uten at produksjonen ble rammet. Kilder: Store Norske Leksikon, ConocoPhillips.no, Aftenbladet.no Her er bilde av den ukontrollerte utblåsningen av olje og gass på Bravo-plattformen på Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Det var stor dramatikk fram til brønnen ble temmet åtte dager senere. Hjelpefartøyet «Seaway Falcon» spruter vann på plattformen. Foto: Egil Eriksson Store hendelser Gjennom 50 år har mye forandret seg, også i oljebransjen. Hadland trekker frem flere hendelser som har vært viktige for Ekofiskfeltet. Blant annet Bravo-ulykken i april 1977, hvor det skjedde en ukontrollert utblåsning fra en av brønnene på plattformen Ekofisk B. Ulykken var den første alvorlige ukontrollerte utblåsningen i Nordsjøen, hvor det sprutet olje og gass 25 meter opp i luften og ut i havet i åtte dager. Les Syslas tidligere intervju med han som var sjef da dette skjedde: Etter tre dager som Ekofisk-leder måtte Olaf slå full katastrofealarm Det var stor dramatikk fram til brønnen ble temmet åtte dager senere. Brønndreperne Paul Adair (t.v.) og Asger Hansen kunne koste på seg et smil på pressekonferansen i Stavanger lørdag 30. april.Foto: Geir Arnesen – Den berømte amerikaneren Paul Adair kom og ordnet opp i utblåsningen, som fikk ekstrem oppmerksomhet i mediene, forteller Hadland, som også trekker frem innsynking av havbunnen på 80-tallet. På grunn av at krittbergarten i reservoaret ble sammenpresset etter hvert som gass og olje ble utvunnet oppdaget man at havbunnen hadde sunket. – Så skjedde Alexander Kielland-ulykken på feltet i 1980, som er den største ulykken som har skjedd på et norsk oljefelt. Den hadde store konsekvenser for oljevirksomheten, særlig for sikkerhetsreguleringene. Disse ble mye strengere etter ulykken, noe som så klart var bra. Gunleiv Hadland ved Oljemuseet i Stavanger viser Aftenbladet en miniatyr av Ekofiskfeltet. Foto: Pernille Filippa Pettersen Cowboykultur Hadland forteller om en amerikansk cowboykultur i oppstarten på 70-tallet. – Amerikanerne var ekspertene. Norge hadde veldig lite kompetanse da letingen og utvinningen begynte. Amerikanerne gikk inn og gjorde ting på den enkleste og mest effektive måten. Det er klart det gikk på bekostning av sikkerheten. Det kan rett og slett ikke sammenlignes med slik det er i dag. Det kjenner Per Inge Grimsmo seg igjen i. Han begynte å jobbe på Ekofisk i 1977 i Moran Brothers – en liten boreentreprenør. Senere på 70-tallet var han på den nordligste Phillips plattformen, Cod. Per Inge Grimsmo har mange gode historier fra 50 år i oljebransjen. Foto: Jarle Aasland Røyking om bord – Phillipssjefen om bord gikk sidelengs som en krabbe, var gammel og svaksynt. Den gangen var det også forbudt å røyke ute på grunn av eksplosjonsfaren, men det ble ikke alltid tatt på alvor, heller ikke i boretårnet. En gang jeg kom ned derfra fikk jeg beskjed om at jeg skulle sendes i land umiddelbart og at plass på helikopteret var bestilt. Begrunnelsen var jeg hadde røykt i boretårnet. Jeg blånektet på udåden men delte ut ros for at også ledelsen brydde seg om sikkerheten. Jeg tillot meg samtidig å sette spørsmål om hvordan en svaksynt gammel mann kunne se at noen røyke over 30 meter høyere oppe, forteller Grimsmo, som ble pensjonist forrige uke etter det han beskriver som 50 gode år i arbeidslivet. Basseng og 17.mai-tog En annen oljeveteran, Rolf Pettersen, minnes også strenge formenn og et til tider røft arbeidsmiljø på 70-tallet. Det stoppet derimot ikke mannskapet fra å finne på guttestreker å ha det hyggelig sammen. – Jeg minnes en gang det var hetebølge og vi fikk kranføreren til å heise ned en container og fylle den med vann slik at vi fikk et basseng å kjøle oss ned i. En annen gang fikk vi også tak i et norsk flagg som vi heiste opp og lagde 17. mai-tog. Det var forløperen til det som har blitt en fin tradisjon, sier Pettersen og humrer. Operatøren ConocoPhillips med ny plattform (til høyre) på Ekofisk-feltet. Foto: Fredrik Refvem Inviterer til selskap I 2002 ble Phillips Petroleum slått sammen med Conoco Inc., som sammen ble til ConocoPhillips. I Norge har selskapet rundt 1800 ansatte, og i forbindelse med jubileumsåret 2019 skal både selskapet og de ansatte feires. Kommunikasjonsdirektør i ConocoPhillips, Stig Kvendseth, forteller at de startet feiringen i august med kakeselskap på hovedkontoret i Tananger, terminalen i Teesside og på plattformene i Ekofisk-området for å markere borestart på forløperen til funnbrønnen av Ekofisk. Lørdag ble den første gruppen med vel 1300 ansatte med følge feiret. For å inkludere alle offshoreansatte blir det også en lik feiring i oktober. – Det er en stor begivenhet at Ekofisk feirer femti år. Funnet av Ekofisk er det første kommersielle funnet på norsk sokkel og markerer begynnelsen på den norske oljealderen. Det var det den første sesongen av «Lykkeland» på NRK handlet om. Derfor kommer ansatte som er bosatt over hele Norge til Stavanger og blir satt pris på, sier Kvendseth. Det skal være en markering 25. oktober hvor Oljemuseet åpner en Ekofisk-utstilling. Les også: Da Ekofisk ble funnet: «I think we’ve got an oilfield here» Tidslinje: 1965: Norske myndigheter ga for første gang konsesjoner for leting etter petroleum i Nordsjøen. 1969: Ekofiskfeltet ble oppdaget 9. juni og var verdens største petroleumsfelt til havs. Phillips-sjefer møtes i Brussel for å diskutere en ny letebrønn i området. De norske sjefene har med seg en flaske med olje fra den første boringen. De beslutter at brønn 2/4-2 skal bores en kilometer fra den første. 1971: 15. juni startet produksjonen av det som ble det første drivverdige petroleumsfeltet som ble bygget ut på den norske kontinentalsokkelen. Totalt 32 plattformer er eller har vært plassert i området. 1974: Mellom 1971 og 1974 ble det produsert råolje fra fire brønner ved hjelp av undervannsbrønnhoder. 1975: Ekofiskfeltet er bygd i seks faser. I 75 kom godkjenning for fjerde utbyggingsfase, som omfattet bygging av en boligplattform, Ekofisk H (hotell), ved Ekofisk-senteret, samt utbygging av feltene Albuskjell, Edda og Eldfisk. 1977: I april skjedde det en utblåsning fra en av brønnene under overhaling på Ekofisk B, også kjent som Bravo-ulykken. Ulykken var den første alvorlige ukontrollerte utblåsning i Nordsjøen. I åtte dager, fra 22. april til 30. april, sprutet det olje og gass 25 meter opp og ut i havet. 1980: Boligplattformen «Alexander L. Kielland» kantret 27. mars, da ett av plattformens fem ben ble revet av i høy sjø. 123 mennesker omkom i ulykken som skjedde i Ekofiskfeltet. 1987: For å opprettholde reservoartrykket slik at man kunne øke utvinningsgraden ble vanninjeksjonsplattformen K bygget og kom i drift i 87. Denne har flere ganger blitt utvidet, og er i dag på over 800 000 fat/dag. 1990: Embla-feltet ble vedtatt utbygd og hadde produksjonsstart i 93. 1994: Stortinget godkjente planene for utbygging som sikrer fortsatt drift på Ekofisk. Utvinningstillatelsen og Norpipes transporttillatelse ble samtidig forlenget ut 2028. 1998: Feltene Cod, Albuskjell, Edda og Vest-Ekofisk stanset produksjonen i 1998, i forbindelse med åpningen av Ekofisk 2. 2003: Utbyggingsprosjektet Ekofisk Vekst ble godkjent, med hensikt å øke utvinningen fra Ekofisk med 182 millioner fat oljeekvivalenter. 2007: Ny produksjons- og prosessplattform, Ekofisk M, ble installert. 2013: Brønnhodeplattformen Ekofisk 2/4 Z hadde driftsstart. 2014: Den nye bolig- og feltsenterplattformen Ekofisk 2/4 L, som erstattet boligplattformene Ekofisk H og Q, hadde driftsstart. 2016: Feltet Tor stanset produksjonen i januar. 2018: Følgende felt var i produksjon: Ekofisk, Eldfisk og Embla. Kilder: Store Norske Leksikon, ConocoPhillips.no.

ConocoPhillips og partnerne bruker 6 milliarder på å gjenopplive Tor-feltet

Etter mer enn 37 år i drift ble Tor-feltet i Nordsjøen stengt i 2015. Nå blåser operatør ConocoPhillips og partnerne nytt liv i feltet. Mandag leveres utbyggingsplanen for prosjektet Tor II til olje- og energidepartementet. De totale investeringen er på mellom 6 og 6,5 milliarder kroner. – Etter å ha produsert på Tor-feltet i 37 år er vi nå stolte over å kunne gjenutbygge feltet og med det få en samlet levetid på mer enn 60 års produksjon fra Tor, sier Trond-Erik Johansen, regiondirektør for ConocoPhillips i Norge og Nord-Afrika, i en melding. OD venter opptil 20 byggeplaner de neste årene ConocoPhillips er operatør for feltet, mens Total, Vår Energi, Equinor og Petoro er partnere. – Tor II er et robust prosjekt som utnytter tilgjengelig kapasitet i Ekofisk-området for prosessering og transport, legger Johansen til. Fakta Forlenge Lukke Tor-feltet Funnet i 1970 Startet produksjonen i 1978 og produserte fram til 2015 Ligger 13 kilometer nordøst for Ekofisk ConocoPhillips er operatør Total, Vår Energi, Equinor og Petoro er partnere Bygges nå ut igjen som Tor II   Under 30 dollar Tor II skal bygges ut med to havbunnsrammer og åtte produksjonsbrønner. Havbunnsanlegget skal knyttes til Ekofisk-feltet, som ligger om lag 13 kilometer lenger sørvest i Nordsjøen. Det andre alternativet var å bygge ut feltet med en ubemannet brønnhodeplattform, men analyser viste til slutt at havbunnsløsningen var bedre og mer lønnsom. Tor II vil være lønnsomt med en oljepris under 30 dollar fatet. I dag er prisen drøyt 66 dollar. Produksjonen er ventet å starte mot slutten av neste år. Tor-feltet var tidligere bygget ut med en bemannet plattform. Foto: ConocoPhillips Forlenget liv Allerede da ConocoPhillips leverte avslutningsplanen for det opprinnelige Tor-feltet, ble det framhevet at selskapet ville undersøke muligheten for å åpne feltet igjen. – Vi visste at det var mer ressurser på feltet, så vi begynte tidlig å planlegge en nyutbygging. Solid kompetanse og ny teknologi gjør at vi nå kan åpne feltet igjen, sier kommunikasjonsdirektør Stig S. Kvendseth til Sysla. Denne utviklingen er godt nytt for oljebransjen Han trekker fram at bruken av eksisterende infrastruktur på Ekofisk-feltet er noe av det som gjør det mulig å bygge ut Tor igjen. Samtidig er utviklingsprosjekter som dette med på å forlenge tidshorisonten for hele Ekofisk-området, der man nå venter å drive fram til 2050. Ekofisk var det første feltet som startet produksjonen på norsk sokkel i 1971.    

Ekofisk-direktøren møtte igjen kolleger han visste var ti år yngre enn ham. Nå så de ut som de var 30 år eldre

Mandag starter ankesaken den tidligere Ekofisk-arbeideren Bjarne Kapstad har reist mot forsikringsselskapet Tryg, skriver Aftenbladet. Kapstad mener han har krav på yrkesskadeerstatning på grunn av jobben som kranmekaniker på Ekofisk-feltet fram til slutten av 90-tallet. Tryg leverte forsikringen til arbeidsgiveren Phillips (nå Conoco Phillips) og mener at Kapstad ikke har krav på utbetaling. Kort sagt – det var ikke det Kapstad ble utsatt for på Ekofiskfeltet som gjorde ham arbeidsufør, mener forsikringsselskapet. Kapstad krever 8,5 millioner kroner i erstatning. Blant personene som skal vitne i saken, er tidligere Phillips-direktør Rolf Wiborg. Fra 1986 til 1989 var han teknisk direktør i oljeselskapet, med ansvar blant annet for Ekofisk-plattformene. I 1993 ble han viseadmininstrerende direktør i Phillips Norge. Da han senere begynte i Oljedirektoratet, forsto han at en rekke Ekofiskarbeidere var blitt syke av jobben ute på oljefeltet. – Jeg møtte igjen personer jeg visste var ti år yngre enn meg, men som nå så ut som de var 20 til 30 år eldre. Så da ble det maktpåliggende for meg å engasjere meg i sakene deres. Jeg var jo sjefen deres og føler et stort ansvar. Måten mange av dem er blitt behandlet på, gjør meg forbannet. Vi sørget jo for at de skulle være forsikret hvis de skulle bli syke av jobben. Hvorfor kan ikke da min gamle arbeidsgiver Phillips gjøre som jeg gjør, og innrømme at der ute var det sånn at noen ble skadet? Både Tryg og Conoco Phillips er blitt spurt om kommentarer til intervjuet med Wiborg. Begge selskap viser til den kommende rettssaken og ønsker ikke å kommentere saken. Rolf Wiborg jobbet en rekke år i Phillips (nå Conoco Phillips) før han begynte i Oljedirektoratet. Foto: Fredrik Refvem – Vi sto i det samme I 1989 ble det installert en høy vegg rundt Ekofisktanken for å beskytte plattformen mot store bølger. Flere tidligere oljearbeidere har påpekt at dette gjorde arbeidssituasjonen verre for dem. – Vinden blåste ikke lenger gjennom modulene. Dermed ble problemene med kjemikaliene større, selv om de hadde vært der hele tiden, også på de andre plattformene som produserte eller prosesserte olje og gass, sier Wiborg. I Aftenbladets artikkel «Kameratskapet. Kicket. Og hjerneskaden» om Kapstad og andre ekofiskarbeidere, påsto flere av dem at Phillips visste godt hva de ble utsatt for. For Wiborg er det viktig å nyansere denne oppfattelsen. – Vi sto i det samme som dem. Ville vi det hvis vi visste at det var så farlig? Forskjellen er nok at mens vi ble utsatt for disse stoffene kanskje én eller to ganger hver tur, jobbet Bjarne og mange andre med det samme hele tiden. Bjarne Kapstad har vært med på oljeeventyret som har gjort Norge til et av verdens rikeste land. For ham har det kostet dyrt. Foto: Jarle Aasland Gjorde ikke nok Men likevel er ikke Wiborg i tvil om at de noen ganger ikke gjorde nok. – Noen ganger lot vi være å vente lenge nok, så vi kunne være helt sikre. Om det var resultat av press utenfra kan jeg ikke utelukke, men ofte handlet det om at vi ønsket å få ting gjort. Vi tåler forskjellig, så noen ble nok syke av dette, sier Wiborg. Wiborg viser til at Phillips hadde sin egen sikkerhetsorganisasjon, som ikke lå under produksjonsdelen. – De målte luftkvaliteten, men var mest opptatt av eksplosive gasser og nok oksygen til å kunne puste. De små mengdene med benzen og andre kjemikalier som påvirker hjernen og er kreftfremkallende, var de ikke opptatt av. Så ble det tegnet forsikringer så ekofiskarbeiderne skulle få erstatning hvis de ble syke av jobben. – Intensjonene bak forsikringsordningen var helt klare. Vi visste at noen kunne bli skadet, og kanskje ville det først bli synlig mange år senere. Og da skulle forsikringene hjelpe de skadde med ekstraomkostninger og annet. At forsikringsselskapet i stedet bruker penger for å motbevise at de ble skadet der ute, er fornedrende. Situasjonen er altså at til tross for at sannsynligheten for yrkesskade er enormt stor, påstår såkalte eksperter som aldri var på Ekofisk disse årene at oljearbeiderne ikke pustet inn nok kjemikalier til å ha blitt så skadet. «Grådige!» Wiborg mener også at Conoco Phillips burde stilt i rettssaken med ekspertvitner. – De kan verifisere at tilstandene der ute var slik at sannsynligheten for at noen kunne bli skadet var så stor at man valgte å ta ut ekstra forsikringer for at arbeiderne skulle være sikret økonomisk. Her er det viktig å huske på at skadene kunne oppstå lenge etter at de hadde sluttet i selskapet. Wiborg mener at Ekofisk-arbeiderne føyer seg inn i rekken av yrkesgrupper som må kjempe unødvendig hardt for å få den oppreisningen de har krav på. Han nevner nordsjødykkerne som ett eksempel, tannlegeassistentene som et annet, krigsseilerne et tredje. – Hver gang ser vi at de møtes med en mur av mistro og at utgangspunktet er å lete etter alle mulige andre måter de kan ha blitt skadet på. For dykkerne var jo påstanden at de var skadet av dykking på fritiden. Og så møtes de med påstanden om at det kun handler om penger – at de er grådige. I virkeligheten er det snakk om personer som har fått ødelagt livene sine og tapt masse penger. Og hadde det ikke vært for disse oljearbeiderne hadde vi ikke hatt det landet vi har i dag. Så for meg er det en selvfølge å stille opp, sier Wiborg.

Conoco Phillips får grønt lys for 17 millioner nye fat på Ekofisk

Den nye installasjonen på Ekofisk-feltet har fått det prosaiske navnet Ekofisk 2/4 VC. Dette vil ytterligere øke oljeproduksjonen på feltet, som var det første som ble oppdaget på norsk sokkel i 1969. Oljedirektoratet har nå gitt Conoco Phillips grønt lys for å starte opp installasjonen, skriver direktoratet i en pressemelding. Fire brønner for vanninjeksjon skal bores, og utbyggingen omfatter en bunnramme med fire brønner. 2,3 milliarder kroner skal investeres i utbyggingen, som vil øke oljeproduksjonen fra feltet med 17 millioner fat olje. Utbyggingen ble godkjent av Olje- og energidepartementet i september i fjor, da den endrede utbyggingsplanen for Ekofisk sør ble godkjent. Podcast link  

Prest tilbake på Ekofisk etter 42 år

Det var oljeselskapet Phillips Petroleum som i 1975 tok initiativ til å sende prest ut til dem som feiret jul i Nordsjøen, forteller John Steinar Dale (77) til Stavanger Aftenblad. I 1975 slo oljeselskapet skikkelig på stortromma og nøyde seg ikke bare med prest, men sendte også ti jenter fra Ganddal pikekor til havs, sammen med to mannlige sangere og en trompetist. – Dette var før Sjømannskirken begynte å ha faste prester offshore, forteller Dale. Han jobbet den gang i Det norske misjonsselskap. Fast prestetjeneste Siden 1982 har Sjømannskirken hatt fast prestetjeneste i Nordsjøen. I dag er de sju prester som sirkulerer på installasjonene offshore, men de er ikke mange nok til å rekke over alle plattformene på julaften. – Derfor sender Sjømannskirken hver jul ut forespørsel til prester som ikke er fast tilknyttet menigheter. Jeg er pensjonist, og takket i år ja til å reise til havs på julaften. Jeg fortalte at jeg hadde vært på Ekofisk før, og fikk lov til å reise tilbake dit, sier Dale. Var prest i Rogaland 77-åringen, som blant annet har jobbet 15 år på Madagaskar og 13 år som sokneprest på Hundvåg i Rogaland, fikk uten problemer det nødvendige helsesertifikatet som behøves for å kunne reise offshore. Dale forteller at mye har forandre seg siden sist han var på Ekofisk, blant annet fikk feltet for fire år siden en ny, moderne bolig- og feltsenterplattform – Ekofisk 2/4 L. Ekofisk-feltet. Foto: Jon Ingemundsen. Plattformen ble installert sommeren 2013 og har broforbindelse til Ekofisk-senteret. Med sine 552 senger, er Ekofisk 2/4 L Nordsjøens største hotellplattform. – Alt er mye nyere, større og mer moderne nå. Jeg fikk meg en tur i kontrolltårnet, der kunne jeg se det sprute og gnistre fra arbeidet med å plukke fra hverandre de gamle plattformene, sier Dale. God julestemning til havs – Stemningen var god på julaften. 60–70 personer deltok i julegudstjenesten klokken 17.00. Vi sang julesanger, leste juleevangeliet og jeg holdt en liten preken. Siden var det middag klokken 18.00, forteller Dale. Utover kvelden var det ansatte i ConocoPhillips som sto for programmet. – Det var både sang, musikk og spørrekonkurranser, sier Dale. Les også:  Her reiser Lilli (19) for å feire sin første jul offshore Sjømannskirken sender prester til havs Ektepar spilte julen inn i Nordsjøen De har èn ting felles – i år blir det jul på sjøen  

ConocoPhillips ett skritt nærmere gjenåpning av Tor-feltet

Partnerskapet på Tor-feltet er et skritt nærmere en gjenåpning av feltet, som ligger i Ekofisk-området. I et brev til Oljedirektoratet skriver operatør ConocoPhillips at partnerne ønsker å gå videre med prosjektet. – Vi har startet en konseptstudie som skal vurdere en mulig utbygging av Tor II. Vi ser på ulike potensielle utbyggingsløsninger, sier kommunikasjonsdirektør Stig Kvendseth i ConocoPhillips Norge. To løsninger Ifølge Kvendseth er de to mest aktuelle utbyggingsløsningene en ubemannet brønnhodeplattform eller en havbunnsinstallasjon. Konseptstudien skal være ferdig i løpet av andre kvartal neste år. Deretter kan endelig konseptvalg og beslutning om utbygging komme i løpet av høsten 2018. – Uansett hvilken løsning som velges, vil Tor bli knyttet opp mot Ekofisk-feltet – der oljen vil bli prosessert, sier Kvendseth. Tor ligger 13 kilometer nordøst for Ekofisk og startet produksjonen i 1978. Etter mer enn 37 år i drift ble feltet stengt 1. januar 2016. – Allerede i avslutningsplanen den gang lå det inne at vi skulle se på muligheten for å bygge ut feltet på nytt, sier Kvendseth. – Positivt tegn Han vil ikke anslå sannsynligheten for at det ender med utbygging for Tor-feltet. – Det vil til slutt være en totalvurdering av alle faktorer og lønnsomheten i prosjektet. At vi nå går ett skritt videre, er jo et positivt tegn i seg selv, sier Kvendseth. Reservoaret på Tor-feltet ligger på om lag 3200 meters dyp. Tidligere var feltet bygget ut med en kombinert brønnhode- og prosessinstallasjon koblet til Ekofisk. ConocoPhillips er operatør med en eierandel på 30,7 prosent. Partnere er Total (48,2 %), Eni (10,8), Statoil (6,6( og Petoro (3,7).

Ekofisk-kontrakt til Odfjell Drilling

Kontrakten gjelder casing-, tubing- og pulling-tjenester på Ekofisk. Varigheten er på fire år, og oppdraget starter nå i tredje kvartal i år. I tillegg er det to toårige opsjoner. Kontrakten er omtalt i selskapets kvartalsrapport, og verdien er ikke oppgitt. Det var Petro som først omtalte saken. Odfjell Drilling rapporterte i dag om fallende inntekter.  

Da Ekofisk ble funnet: «I think we’ve got an oilfield here»

«Time Is Money» - historien om det norske oljeeventyret I sommer publiserer Sysla utdrag fra boken Time Is Money, om de første årene på norsk sokkel. Boken er skrevet av Arnt Even Bøe, mangeårig oljejournalist og forfatter av flere bøker om bransjen.  Dette er fjerde utdrag. Høsten 1969 var det boret 32 letebrønner på norsk sokkel til en samlet pris på rundt 750 millioner kroner. Etter Cod-nedturen kunne selskapene konstatere at de etter tre års leting ikke hadde gjort ett eneste kommersielt funn. Bedre ble det ikke av at kostnadene per brønn var de høyeste i hele Nordsjøbassenget. I det som skulle være høysesong for leteboring i Norge, var bare tre rigger i sving. Utdrag 1: «Jeg skal påta meg å drikke all oljen som blir funnet på norsk sokkel.» De nasjonale forhåpningene knyttet til statsdeltakelse som lå i tildelingene av andre runde i mai samme år, forutsatte at det var noe å delta i. Selv om selskapene i runden hadde påtatt seg boreforpliktelser, skulle ikke disse være innfridd før seks år fram i tid. Akkurat nå hadde de fleste oljeselskapene helst lyst til å følge Shell som til tross for de nye leteblokkene flyttet både rigger og folk til andre sokkelområder. Det så mørkt ut. Ville stoppe Heller ikke Phillips Petroleum hadde lyktes. Selskapet hadde boret fire av de fem letebrønnene selskapet hadde forpliktet seg til. Nå var alle blitt avskrevet som uinteressante. Optimismen som preget andrerundesøknaden, var som blåst vekk. Ingen i selskapet var lenger skuffet over å ha fått bare en blokk i tildelingen et halvår tidligere. Morselskapet i Oklahoma hadde hatt et dårlig år økonomisk og måtte stramme inn på letebudsjettet. En del av denne prosessen var at selskapet ikke ville bruke mer penger på norsk sokkel. Det var budskapet Phillips’ Norges-sjef Ed Jobin hadde med seg da han oppsøkte Oljekontoret sommeren 1969 og ba om å få slippe å bore den femte og siste brønnen. Selv om Phillips-gruppen hadde drøyt to år igjen av konsesjonsperioden, ba Jobin ifølge Nils B. Gulnes aldri om å få utsatt den siste boringen. Han sa at Phillips var ferdig i Norge og ville trekke seg ut, der og da. Gulnes sa det var greit, men viste til konsesjonsvilkårene og sa at selskapet i så fall måtte punge ut med fem millioner dollar dersom det ikke oppfylte boreprogrammet med en femte brønn. Ifølge Olav K. Christiansen skyldes «avslaget» mest av alt Nils B. Gulnes’ prinsippfasthet. Han var opptatt av at oljeselskapene skulle innfri forpliktelsene de hadde påtatt seg, og følge boka. Det var ikke myndighetenes oppgave å gi dem dispensasjoner, eller «almisser», som Gulnes kalte det. Ocean Viking i Nordsjøen. Foto: Scanpix Skiftet blokk Phillips ga seg ikke og forsøkte å få leid vekk Ocean Viking til andre selskap, men forgjeves. Siden de heller ikke kunne si opp den langsiktige leieavtalen med riggen, fant selskapet omsider ut at det i stedet for å betale høy leie for å la den ligge uvirksom, like godt kunne ta de forholdsvis små tilleggskostnadene og fullføre boreprogrammet. I stedet for å bore i blokken som opprinnelig var prioritert som nummer fem, bestemte selskapet seg for å prøve lykken lenger nede på listen, på blokk 2/4. Valget overrasket Gulnes som husket at Phillips-gruppen hadde vært eneste søker på denne blokken, og at den opprinnelig var prioritert på tiendeplass. Nå rykket den plutselig opp på femte. Prospektet de skulle bore på, ble kalt Ekofisk. Fakta Navnet Ekofisk Forklaringen bak det underlige navnet er egentlig nokså logisk. Phillips bestemte seg for å gi prospektene de boret på, fiskenavn – i alfabetisk rekkefølge. Cod, som var selskapets tredje letebrønn i Norge, er et eksempel på det. Da boringen i 2/4 skulle ha navn, sto femte bokstav i alfabetet, E, for tur. Men siden Eel (ål) var oppbrukt, var det umulig å komme opp med en fisk på E. Derfor ble den ikke-eksisterende Ekofisk funnet opp. Navnets skrivemåte er en bastard. På engelsk skulle det nemlig hete Echofish og på norsk Ekkofisk. Så ble da også feltnavnet skrevet svært mye feil i de første årene, også av Industridepartementet. I stortingsmelding 95 1969–70 er skrivemåten konsekvent Ekkofisk. Men det gikk ikke så lenge før de involverte lærte seg trikset: Oljeselskapet Phillips har to l-er og oljefeltet Ekofisk en k. Olav K. Christiansen minnes at han i forkant av boringen hadde hatt flere diskusjoner med Phillips om bruken av fôringsrør. Phillips sa at det ikke var noen fare, de hadde boret massevis av huller og visste hva som var verdt å vite. I tillegg argumenterte lederen for Oslo-kontoret, Paul Tucker, med at de uansett ikke ville finne noe. Om så skjedde, skal han ha lovet å spise hatten sin. Hvor mange hatter Mr. Tucker hadde på menyen for å kompensere det som siden skjedde, er ikke godt å si. Men det ville nok bli lettere for ham å svelge måltidet om han allierte seg med Mobil-representanten som lovet å drikke all olje som ble funnet på norsk sokkel. Da Ocean Viking 21. august 1969 senket borekronen i havet for å fullføre boreprogrammet i 2/4-1, skar det seg ganske raskt. Få dager etter borestart ble arbeidet stanset på grunn av olje- og gasslekkasje fra reservoaret. Lekkasjen ble tettet med sement, uten at problemene var over av den grunn. Etter ni dagers boring, 30. august, boblet det igjen gass opp fra borehullet. Phillips-folkene på land likte ikke rapportene de fikk fra riggen, og mente fôringsrøret var satt feil. De begynte å advare mot videre boring. Riggsjef Ed Seabourne mente folkene på kontoret i Dusavik ikke hadde peiling på det de holdt på med offshore. 7. september kom det i tillegg til gass også olje opp på riggdekket sammen med boreavfallet. Oljen ble samlet i bøtter og kar, mens Ed Seabourn, som skjønte at noe stort var på gang, sendte følgende beskjed til kontoret i Stavanger: «I can cover the North Sea from Here to The North Pole with oil.» Lekkasjer i mediene Selv om Phillips forsøkte å holde funnet hemmelig, begynte ryktene å gå tidlig. Først ute med nyheten var Stavanger Aftenblad som 5. september hadde et trespaltet oppslag om «Nytt Phillips-funn utenfor Norge nær det første funn», som altså var Cod. Aftenposten fulgte opp dagen etter. Begge slo seg til ro med kommentarene om at det var altfor tidlig å bekrefte noe som helst. Den andre boringen startet 18. september. I begynnelsen var resultatene skuffende. I lagene der det var påvist olje og gass i den forrige brønnen, var det bare leire og litt gass. Boringen ble stadig avbrutt av uvær og tekniske problemer. 25. oktober snudde det. Kjerneprøvene viste at boret var i et krittreservoar mettet med olje 3000 meter under havbunnen. Håpet var tent. I slutten av november var det ingen tvil: Alle involverte visste at Phillips Petroleum hadde boret gjennom et 200 meter tykt oljereservoar. Ryktene gikk. Var det bare et nytt Cod-funn, eller noe enda større? Dette måtte undersøkes nærmere. Forfatter Arnt Even Bøe. Foto: Gerhard Flaaten Tett kontakt Phillips-gruppen, som hadde brukt 750 millioner kroner på oljeleting i Norge, visste at de endelig hadde funnet store mengder olje, men den lå i en spesiell kalkstein som det var vanskelig å produsere fra. Selv om det var god porøsitet i reservoaret, syntes det å mangle sprekkdannelsene som ga permeabilitet – gjennomstrømningsevne. Det var disse sprekkene som hadde gjort det mulig å produsere olje fra tilsvarende formasjoner i USA. På den bakgrunn var både Phillips og Oljekontoret nokså tilbakeholdne når mediene etter hvert skrev om store oljemengder. Det stemte jo, men spørsmålet var hvor mye som kunne tas opp fra reservoaret tre kilometer under havbunnen. Utdrag 2: Slik ble Risavika oljebase For at konkurrerende selskap ikke skulle forstå hva som foregikk, ble informasjonen rundt funnet formidlet i kodede meldinger mellom riggen og kontoret på land. Under hele boringen hadde Oljekontorets Olav K. Christiansen god kontakt med Phillips’ norske sjef, Ed Jobin. I tillegg til den formelle informasjonen som tilfløt departementet, ringte Jobin Christiansen jevnlig for å fortelle om framdriften. Christiansen visste godt fra sin tid i USA at oljefunn sjelden kommer helt overraskende på borerne som kontinuerlig overvåker hva som skjer i reservoaret, og sjekker kaksen, bitene av undergrunnen som sammen med borevæske (mud) kommer opp på riggen. Erfarne oljefolk merker fort via lukt og farge når kaksen inneholder gass og/eller olje. Unngikk spørsmål Av telefonsamtalene OKC hadde med Jobin utover høsten 1969, gikk det helt klart fram at Phillips var på sporet av olje i 2/4-blokken, helt i ytterkanten der norsk sokkel møter dansk i sør og britisk i vest. OKC skrev egne notater fra de nokså fortrolige samtalene med riggen. – Phillips hadde forstått at de var helt avhengige av myndighetenes tillit og stolte på oss. Jeg visste nok mer enn det som kom fram i den offisielle kontakten mellom selskapet og departementet, og ble mer og mer overbevist om at det dreide seg om et kommersielt oljefunn. Både i oktober og november ventet jeg på at operatøren skulle gi oss den formelle bekreftelsen på at funnet var stort. Usikkerhetsmomentet var fortsatt hvor mye av oljen, som lå i tannkremliknende kalkstein, som ville la seg produsere. Erfaringene fra andre slike felt andre steder var heller dårlige, minnes Olav K. Christiansen. 28. oktober var Aftenposten ute med følgende notis: «Funn av olje og gass meldt». Phillips ville ikke bekrefte noe siden det fortsatt gjensto 2–3 ukers boring. Oil and Gas Journal mente å vite at det kunne dreie seg om et funn med hele 300 millioner fat. Phillips-ledelsen forsøkte hele tiden å unngå å svare på journalistenes spørsmål om hva og hvor mye de hadde funnet. Standardsvaret var at det ikke var mulig å si hva som er i et borehull, før boringen er over. I begynnelsen av desember får de oljeletende amerikanerne erfare Nordsjøens villskap. En vinterstorm med opptil 15 meter høye bølger river løs vaiere og annet utstyr og herjer så mye med riggen at den kommer i drift. Flere av mannskapet blir evakuert over i skip av frykt for at riggen skal velte. Det tar flere uker før Ocean Viking kommer i normal aktivitet igjen. Oppgavene er å «logge» i borehullet for å finne ut mest mulig om reservoaret. Været er fortsatt et problem, og når en ny storm varsles å være i anmarsj, må loggingen stanses igjen. Arbeidet gjenopptas 16. desember. Ekofisk-feltet. Foto: Jon Ingemundsen. Bekreftelsen Lille julaften 1969 er som arbeidsdager flest på Oljekontoret i regjeringskvartalet i Oslo, men når kontortiden går mot slutten, gleder Olav K. Christiansen seg til den forestående julefeiringen. Like før han skal forlate kontoret, kommer telefonen som forandrer Norge. Phillips har endelig bestemt seg for å informere departementet om resultatet av 2/4-2-boringen. Det er Ed Jobin som ringer, og han går rett på sak. Christiansen husker fortsatt ordrett setningen: – Ollie, I think we’ve got an oilfield here. Etter en kort samtale forstår OKC at dette er bekreftelsen de har ventet på så lenge. Det er kommersiell olje på norsk sokkel. Etter samtalen går han rett inn til byråsjef Nils B. Gulnes. – Jeg husker ikke dette som noen stor begivenhet. Vi hadde jo fulgt boringen hele høsten og gikk bare og ventet på det som måtte komme, minnes Gulnes. 50 år siden det første oljefunnet på norsk sokkel Sammen oppsøker de ekspedisjonssjef Knut Dæhlin for å fortelle ham om meldingen fra Nordsjøen. – Jeg tror jeg bør orientere statsråden før han tar juleferie, slår Dæhlin fast og går inn til industriminister Sverre Walter Rostoft med følgende beskjed: – Statsråd. Det  synes som om vi har gjort et oljefunn på norsk sokkel. Christiansen forteller statsråden at det ifølge de siste opplysningene kan dreie seg om et ganske uvanlig stort oljefunn, men ingen vet ennå hvor mye av oljen som kan utvinnes fra det gjenstridige reservoaret. Svarene er det bare nye boringer og produksjonstester som kan gi, og de vil ikke være klare før et stykke utpå nyåret. Dermed tar Oljekontoret og statsråden juleferie, mens resten av Norge feirer høytiden i total uvitenhet. I reservoaret på Ekofisk skjer det ingenting. Ocean Viking har gjort seg ferdig for denne gang og plugget borehullet. Ved 12-tiden første juledag slepes riggen vekk fra åstedet og setter kursen mot nye oppdrag. Når hverdagen melder seg igjen i det nye året 1970, er operatørselskapet Phillips fortsatt svært tilbakeholdent med å gi opplysninger om funnet. Internt verserer store tall, foreløpige anslag går ut på at det kan inneholde 1,7 til 2 milliarder fat olje. Ekofisk er i tilfelle et offshorefunn i den ypperste verdensklasse. I oljebransjen kaller de funn på over en milliard fat for elefanter. Dem er det ikke mange av. Boringen av den første avgrensningsbrønnen (2/4-3) starter 27. januar. Den første oljelasten inn til Shell-raffineriet Risavika 4. august 1971 med tankbåten «Theogennitor». Høytideligheten ble markert ved raffineriet. Arkivfoto: Stavanger Aftenblad Æres den som æres skal Phillips Petroleum ventet helt til 2. juni 1970 før de bekreftet funnet. Pressemeldingen bar tydelig preg av å ha vært både eltet og knadd lenge og vel i flere nivåer i flere selskap: «Giant oil field in Norway Sector of North Sea indicated by final testing of Phillips group well.» I teksten var det en svært så nøktern beskrivelse av at den testede brønnen kunne produsere rundt 10.000 fat olje per dag, og at feltet var gigantisk. For å skaffe seg informasjon om hvorledes feltet skal bygges ut og oljen produseres, skal Phillips-gruppen bore to nye avgrensningsbrønner i løpet av sommeren, het det i pressmeldingen. Nå var det ingen vei tilbake. Den formelle drivverdighetserklæringen kom ikke før 13. januar 1971 da selskapet ga et overslag over Ekofisks potensial. Det gikk ut på at feltet inneholdt totalt nærmere 4,3 milliarder fat olje. Ved 15 prosents utvinningsgrad ville det gi 644 millioner fat olje og litt over en milliard ved 25 prosents utvinningsgrad. Det var uansett gigantiske tall. Mange har fått sin del av «æren» for Ekofisk-funnet som ofte beskrives som et resultat av at standhaftige og ryddige norske byråkrater ikke ga etter for oljeselskapenes ønsker. Men når Nils B. Gulnes nå vurderer det som skjedde, er han tilbøyelig til å føre mesteparten av æren tilbake til Phillips selv, ved selskapets norske sjef Fred Terry. Hadde ikke han foreslått at Phillips skulle forplikte seg til fem brønner, er sannsynligheten stor for at myndighetene hadde krevd fire. Det betyr at funnbrønnen på Ekofisk neppe hadde blitt boret der og da. På den bakgrunn kan en si at Phillips vant den store gevinsten og gjorde Norge til oljenasjon først og fremst takket være seg selv. Noen har hevdet at oljeselskapene ville forlatt norsk sokkel som «tørr» uten Ekofisk-funnet, og at Norge dermed sto i fare for aldri å bli en oljenasjon. Det stemmer ikke siden andre konsesjonsrunde var tildelt i forkant av Ekofisk-boringene. Seks selskap hadde forpliktet seg til å bore et stort antall brønner i løpet av de kommende seks årene. Selv om de hadde ventet med å bore, eller betalt seg fri, ville oljen på norsk sokkel ha blitt funnet. Den mest nærliggende forklaringen ligger i det store Brent-feltet som ble påvist i 1972. Det ligger på britisk side, men like ved delelinjen mot Norge. Indikasjonene gikk ut på at det kunne strekke seg inn på norsk sokkel. Det alene hadde vært nok til å utløse ny leteaktivitet. Brent-funnet var da også den direkte foranledningen til at det enorme Statfjord-feltet ble funnet i 1974. Stavanger Aftenblad 9. juni 1970 Verdensklasse Ifølge Stig S. Kvendseths bok om Ekofisks første 20 år – Funn fra 1988 – er det en stor misforståelse at Ekofisk-feltet ble funnet lille julaften og dermed var en julegave til det norske folk. De første tegnene på at Phillips var på sporet etter olje og gass, kom som nevnt etter få dagers boring, mens Ed Seaborn allerede 7. september slo fast at han hadde funnet et oljefelt som gikk fra «… Here to The North Pole …». Den siste bekreftelsen på at Phillips hadde påvist et oljereservoar kom i oktober, to måneder før jul. Fra da av jobbet Phillips intenst for å skaffe seg oversikt over reservoarets beskaffenhet, størrelsen på funnet og den sannsynlige utvinningsgraden. Da selskapet ringte OKC 23. desember og ga den første offisielle bekreftelsen, var i realiteten alle operasjonene på feltet avsluttet og riggen på vei bort. Historien om Ekofisk har de f leste ingredienser, men noen julegave til det norske folk er det neppe riktig å si at funnet var, ut fra de faktiske forholdene. Ut over sommeren 1970 ble det klart at Ekofisk var et oljefunn i verdensklasse med over en milliard fat utvinnbare reserver. Saken fikk store oppslag i flere av Vestens største aviser som spekulerte i at Ekofisk kunne være verdens største oljefelt til havs. I USA slo avisene fast at Norge hadde funnet «sitt eget Alaska». Storavisen El Nacional i Venezuela slo fast at de norske betingelsene overfor oljeselskapene var de strengeste i verden, og at staten kunne ta inntil 73 prosent av selskapenes nettoinntekter i skatter og avgifter. I Europa merket de seg med forbauselse at ett enkelt felt hadde gjort et helt land uavhengig av import fra det urolige Midtøsten i tiår framover. Ingen andre vestlige land var engang i nærheten. Ikke alle fikk med seg Norges særstilling i forholdet funn/forbruk: Det nye oljelandet hadde en befolkning på rundt 3,7 millioner mennesker som ikke brukte olje, men strøm til oppvarming og koking. Dermed skulle det ikke så mye til før det nye oljelandet også ble en eksportør. Les også tredje utdrag fra Arnt Even Bøes bok: Det første alvorlige uhellet på norsk sokkel

Heerema og AF Decom skal fjerne fire plattformer på Ekofisk

ConocoPhillips har intensjon om å tildele AF Gruppen og Heerema Marine Contractors oppdraget med å fjerne og gjenvinne plattformer på Ekofisk-feltet. Det skriver AF Gruppen i en investormelding. Kontrakten omfatter engineering, forberedelser, fjerning og gjenvinning av fire plattformer med total tonnasje på 36.000 tonn. Plattformene skal fjernes i perioden 2017 til 2022. petro.no skrev i […] Innlegget Heerema og AF Decom skal fjerne fire plattformer på Ekofisk dukket først opp på Petro.no.

Hyrer inn to rigger i ti år på Ekofisk

ConocoPhillips har tildelt North Atlantic Drilling tiårsavtaler for riggene West Elara og West Linus. Riggene skal jobbe i Ekofisk-området, og avtalen har en verdi på rundt 12 milliarder kroner. Prestasjonsbonuser kommer i tillegg. Som del av avtalen, har North Atlantic Drilling gått med på å justere ned dagraten for kontrakten som West Linus allerede var […] Innlegget Hyrer inn to rigger i ti år på Ekofisk dukket først opp på Petro.no.