For å knekke britisk fagbevegelse angrep Margaret Thatcher de sterkeste først. Hun stengte ned kullgruver og fylte dem med vann. Store deler av kampkraften i den britiske arbeiderbevegelsen ble utradert. Flere partier på venstresiden tar nå til orde for å bygge ned norsk olje- og gassindustri. Alternativene blir sjelden mer konkrete enn luftslott og tåketale om «grønn omstilling». De realpolitiske resultatene er mer alvorlige.
Verden trenger olje og gass. En nedlegging av norsk petroleumsindustri fører ikke bare til en kollaps i nasjonens økonomi. Den kaster hundretusenvis av folk ut i arbeidsledighet. Symbolpolitikken fører til at andre land pøser olje og gass inn i markedet. Det norsk olje- og gassindustri har gjort for vårt folk og samfunn er enestående i verdenssammenheng. Det er et poeng i seg selv at varer verden trenger produseres i Norge, og ikke i land der CO2 er et fremmedord og fagorganisering er forbudt.
Nedlagte verft kan ikke lage vindmøller
Hvilken olje og gass vil miljøbevegelsen erstatte den norske med? Oligarkenes posisjon i Russland vil ikke svekkes av at Norge stenger ned produksjonen. Den vil styrkes. Skiferolje og skifergass fra USA river opp hele landområder og etterlater de som skrekkscenarioer fra Ringenes Herre. De samme sjeikene som pisker egen befolkning vil gni seg i hendene på grunn av håndslaget fra norsk miljøbevegelse.
Klimamiksen i verden endres, men ny teknologi står alltid på skuldrene av gammel. Verdens mest klimavennlige aluminiumsproduksjon står på skuldrene av gamle utslipp. Vi har forbedra den. Nedlagte verft kan ikke lage vindmøller. Plugga gassbrønner kan ikke produsere hydrogen. Kunnskap og erfaring forsvinner i arbeidsledighet.
Vi er stolte over demokratisk olje
I Norge har vi klart noe ingen andre har klart. I Norge er vi stolte over at vi produserer demokratisk olje. En oljeindustri som tjener hele folket og sørger for å smøre velferdsstaten vi lever i. Oljeselskapene betaler nærmere 80 prosent skatt. Oljearbeider er en yrkestittel folk bærer med stolthet i Norge.
Fagbevegelsen vil endres dramatisk, slik den britiske gjorde etter kullgruvenes fall. Blant oljearbeiderne på norsk sokkel er organisasjonsgraden nær 100 prosent. Det samme gjelder på de mange verftene langs hele norgeskysten. Venstresidepartiene skylder denne delen av norsk arbeidsliv i alle fall en forklaring. Mener de at det strategisk riktig og lurt å kreve at den kanskje best organiserte industrien i Norge skal legges ned? Styrker det partiets prosjekt, å legge ned fagbevegelsen der den er sterkest?
De store fagforeningene er ofte drivkreftene i lønnsoppgjørene og har organisatorisk evne til å drive arbeidskamp når det kreves. Hvordan fagbevegelsen og det politiske klimaet blir i kjølvannet av massiv industrinedlegging, har vi erfaringer med fra Storbritannia og USA. Det er ikke et vakkert syn.
At arbeidsfolk kan forhandle lønninger i et fellesskap er en av de store styrkene vi har i landet vårt, og mye har sitt utspring fra industrien. Resultatet av å stenge olje- og gassindustrien vil for fagbevegelsen kunne sammenlignes med det Thatcher gjorde i gruveindustrien. Forskjellen er at Thatcher var klar på hva hun gjorde.
Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen, 14. august.
Norge står i fare for å miste internasjonal respekt på grunn av satsingen på autonome skip, skriver kaptein Magne Rødland i BT 9. august.
Ubemannede skip endrer maritim transport, men truer verken internasjonal skipsfart eller gode sjøfolk. Autonomi er også en mulighet for norsk skipsfartsnæring til å bli enda større.
Det er stor internasjonal interesse for Norge og autonome skip. I år har vi i Trondheim fått besøk av ti internasjonale grupper som vil lære mer om slike skip. Norge er uten tvil internasjonalt ledende både på kunnskap og bruk.
Autonome skip er ikke vanlige skip uten mannskap. Yara Birkeland-skipet, som vil være verdens første ubemannede skip i drift, erstatter ikke vanlige skip. Det lager en helt ny og utslippsfri transporttjeneste, som fjerner 40.000 containerlass fra veiene i Grenland. Yara Birkeland skaper også nye arbeidsplasser for sjøfolk, men på land.
Rødland har derfor rett i at vi ikke vil se dagens skip i ubemannet utgave med det første. For store skip er mannskapskostnadene små og investeringene for å gjøre skipet ubemannet betydelige. Men sjøtransporten kan kanskje endres: I stedet for ett skip med 20.000 containere, kan vi bruke fem skip med 4000 hver?
Det gir færre omlastinger og mer effektiv varetransport. Prisen på selve skipstransporten blir høyere, men dette tas igjen på mindre omlasting og mellomlagring og bedre tjenester til brukerne.
Rødland har også rett i at vi ikke uten videre kan si at det er tryggere med automatikk enn med gode sjøfolk om bord. Det som vil øke sikkerheten, er at autonome skip må seiles på en annen måte. Ruten blir planlagt i alle detaljer før avreise. Alle tenkbare hendelser blir analysert og lagt inn i planene. Seilasen blir kontinuerlig overvåket, og planen justert underveis.
Målet er å eliminere risikable hendelser i stedet for å håndtere dem når de skjer. Vi blir også nødt til å tenke nytt på assistanse ved ulykker til sjøs. Autonome skip kan vanskelig redde folk opp fra sjøen, men de kan bidra med svært gode sensorsystemer og høykapasitets kommunikasjon til land.
Kanskje skal autonome skip brukes som redningssentralenes forlengede øyne og ører på stedet?
Teknisk svikt i kommunikasjon og andre funksjoner er en utfordring, og autonome skip må bygges med doble eller flerdoble systemer. Allikevel vil tekniske feil skje, og dette må inn i seilingsplanen.
Andre utfordringer som Rødland peker på, er også reelle og viktige. I Norge har vi etablert «Norsk Forum for Autonome Skip». Her samarbeider myndigheter, eksperter på internasjonal sjørett og forsikring, teknologer, brukere og andre om å finne løsninger på utfordringene.
Alle løsningene er ennå ikke på plass, men dette er et arbeid som vi utfører gradvis og sammen. Derfor er Norge ledende innen autonome skip, og derfor er det ingen mangel på respekt internasjonalt.
Autonome skip er ikke en trussel mot skipsfart og gode sjøfolk. De anvendelsene vi ser i dag, lager nye løsninger og øker omfanget av sjøtransport. Autonome skip vil endre skipsfarten og arbeidsoppgavene, men for Norge er dette en stor mulighet.
Økende automatisering krever høyere kompetanse for mannskapet. Det betyr mindre fokus på billig mannskap og flagg, og mer fokus på kompetanse i alle ledd.
I tillegg til at Norge er ledende i utviklingen av autonome skip, har vi verdensledende kompetanse hos våre sjøfolk, rederier, myndigheter og andre. Det er opp til oss om den pågående revolusjonen innen sjøfart skal fortsette å ledes av Norge.
Innlegget sto først på trykk i Bergens Tidende
Det er nærmest flaut å konstatere at skipsfartsnasjonen Norge tar til orde for autonom (ubemannet) internasjonal skipsfart. Det skjer gjennom innspill fra blant annet Norge til Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen IMO og MASS (Maritime Autonomous Surface Ships).
Norge som skipsfartsnasjon står i fare for å miste all internasjonal respekt og anerkjennelse, som den norske sjømannsstanden har bygget opp gjennom generasjoner.
Store deler av fagmiljøet, mennesker som har viet hele sitt liv på havet, mennesker som har kunnskap om problemstillingene som kan oppstå, stiller seg hoderystende til initiativet.
IMO-lederen svarte svært så diplomatisk under åpningstalen på IMO-sesjonen i april i år: «Skip som opererer uten menneskelig kontroll, er ikke realistisk på kort sikt».
Likevel skal dette opp til diskusjon i MASS i desember 2018.
Norges delegasjon og øvrige pådrivere er tilsynelatende ute av stand til å oppfatte hva IMO virkelig mener med sitt svar. På sidelinjen står en håndfull såkalte bananstater og applauderer forslaget. Dette er land som har skipsregister, som for eksempel Liberia, Panama og Kypros. De har ingen ting å miste, da de ikke bemanner skipene med egne lands sjøfolk.
De norske og finske pådriverne for autonome skip durer videre. De hevder at disse skipene med all sin nyutvunne automatikk, økte sikkerhet og miljø vil revolusjonere internasjonal skipsfart og totalt eliminere ulykker og menneskelige feil.
De skaper dermed frykt blant redere som fortsatt velger å bemanne sine skip, ved at de ikke vil kunne ta del i de fremtidige nyvinningene – som i all hovedsak er utviklet ved hjelp av norske statlige midler.
La det være klinkende klart: Uansett hvor hardnakket de hevder at autonome skip er mer miljøvennlig og sikrere enn bemannede skip, så vil autonome skip alltid være ubemannet.
Det finnes ikke grunnlag for å si at det blir mindre ulykker bare fordi navigatøren/operatøren sitter i et kontrolltårn på land slik flygeledere i dag dirigerer fly.
Skulle en mot formodning få flertall i IMO for å krysse verdenshavene med ubemannede skip fra 2025 – året pådriverne for ubemannede skip håper de første skipene er i drift – så vil majoriteten av skipene i uoverskuelig fremtid være bemannet.
Hva da med internasjonal lovfestet solidaritet ved ulykker?
Ubemannede skip kan under ingen omstendigheter assistere det bemannede skipet dersom det skulle synke. Og hvis det bare fantes ubemannede skip – hvem skal plukke dem og lasten opp dersom de skulle havarere?
Er det virkelig noen som tror at autonome skip ikke kan bli revet i stykker eller på annen måte havarere i storm, orkan, tåke, is, snø og haglbyger? For ikke å snakke om andre uønskede hendelser de kan forårsake.
Flere spørsmål står i kø:
Hva om kommunikasjonen mellom land og skip brytes ned eller manipuleres?
Hvem skal operere disse skipene når landbaserte operatører er i streik?
I tilfelle krig, skal autonome skip da med et tastetrykk kunne konverteres til krigsskip og renne i senk motstanders skip eller dirigeres inn i en havn og sprenges i stykker?
Kan vi se for oss fiendtlige autonome skip med atomutrustning og kjemiske våpen passere utenfor stuevinduene våre?
Ser ikke pådriverne for autonome skip konfliktene som vil kunne oppstå når skipene forårsaker katastrofer og forurensning innenfor andre staters grunnlinje og økonomiske soner?
Tenk hvor mye sikrere, mer miljøvennlig og bærekraftig internasjonal skipsfart kunne blitt, dersom Norge hadde tatt i bruk de tekniske nyvinningene – og samtidig gått i bresjen for å få øvrige lands internasjonale flåte til å ta del i dette. Men da med et minimum av bemanning på fire til fem mann.
Systemprisen for juli endte på 51,7 euro/MWt, og dermed ble rekorden fra 2006 – den gang notert på 49,52 – slettet. Årets julipris er den høyeste månedsprisen så langt i år og hele 60 prosent høyere enn prisen for januar i år.
Forklaringen er åpenbar: Årets tørre sommer er årsaken. Det uvanlig varme sommerværet innebar også lite vind over Norden og Nord-Europa.
Dette betyr at det knapt har vært noe billig fornybar kraft å bruke, verken i Norden eller de tilgrensende landene. I sommer har også noen av de nordiske kjernekraftverkene gjennomført planlagt vedlikehold, noe som spisser situasjonen ytterligere.
Les også: «Slik styrer verden strømprisen»
Må bruke mindre magasinvann
I løpet av juli stoppet den nordiske strømeksporten til utlandet opp og prisene ble temmelig like mellom Norden og kontinentet. For Norges del ble det i juli eksportert strøm ut fra Sør-Norge både til Danmark, Nederland og Sverige.
Det er ingen vannmagasiner som nå er tomme, men som kraftreserver skal de vare lenge. Selv om de er lavere enn det som er vanlig for årstiden, er de i praksis fremdeles godt fylt opp.
Fakta
Forlenge
Lukke
Om LOS Energy:
Leverandør av kraft til det norske bedriftsmarkedet
Kundeportefølje på over 20 TWh, som tilsvarer årsforbruket til om lag 1,3 millioner husholdninger.
Heleid datterselskap av Agder Energi AS med kontorer i Oslo, Kristiansand, Södertälje, Gøteborg og Arendal.
Normalt bruker magasinnivåene å vokse jevnt frem mot høstferien, både på grunn av snø som smelter og regn som faller. I år faller de derimot svakt, uke for uke. Utfordringen er dermed å sikre at det er nok magasinvann også når det trengs i mars og april, og ved en tørr værutvikling utover høsten må bruken av magasinvann derfor reduseres.
Les også: Værrekorder i mai førte til strømprisrekord
Kan måtte importere strøm
For å bremse vannkraftproduksjonen setter vannkraftprodusentene opp prisen. Dette skjer i små steg dag for dag så lenge det er tørt – og helt til prisnivået havner over kull- og gasskraft i Nord-Europa. I så fall stopper vannkraften opp, og vi vil måtte importere fra våre naboland.
Dersom tørken fortsetter, vil prisene først øke til dagprisnivåene i Tyskland, som per i dag forventes noen euro høyere enn dagens nordiske nivå. Deretter vil prisen øke til dagprisnivå i Nederland, som ligger ytterligere noen euro over Tyskland. Til sist vil prisen gå opp til det nivået der industrien finner det lønnsomt å koble ut sin virksomhet. Dette sistnevnte skjedde noen få uker i 2002/2003 vinteren og desember 2010, da vi hadde gjennomsnittspriser på 70-80 euro/MWt.
Men etter sol kommer alltid regn, og markedet forventer ikke en lang og vedvarende tørkeperiode. Markedsprisene for høsten og neste år er derfor lavere enn prisene vi så i slutten av juli.
Les også: Uro i Midtøsten og kulde på Nordpolen skyter strømprisene til værs
Priskommentaren er skrevet av Andreas Myhre, direktør for kraftforvaltning i kraftselskapet LOS Energy.
Den blågrønne regjeringen satser nå sterkt på flytende havvind, som kan bli blant Norges største eksportvarer. Norge har en helt unik mulighet til å ta en ledende rolle internasjonalt om vi satser på morgendagens løsninger – i dag. Mange land har arealkonflikter knyttet til vindkraft på land og for dem kan flytende havvind være en god måte både å sikre energiforsyning og nå sine klimaforpliktelser. Dette kan uten tvil kalles en vind-vinn situasjon både for Norge og verden.
Flere meninger: Vil opprette selskapet «Norsk Havvind» for å få i gang utbygging
Norge var tidlig ute med teknologien
I 2016 utgjorde fornybare energikilder 86 prosent av all ny kapasitet i det europeiske strømnettet, og vindkraft alene stod for over halvparten av all ny kapasitet. Vindkraft til havs er i sterk vekst internasjonalt, og gammeldags tankegang er i ferd med å blåse avgårde. Nesten all vindkraft i dag er bunnfast. Flytende vindkraftteknologi er ikke like teknologisk modent som bunnfast vindkraft, men teknologien har et enormt markedspotensial, fordi den åpner for utbygging på dypere vann. Vi har en lang kystlinje med dypt vann, og teknologiutviklingen kan derfor enklere skje her hos oss enn i andre land. Norge var tidlig ute med flytende vindkraftteknologi, og flere land investerer nå i demonstrasjonsprosjekt som kan bidra til lavere kostnader, det gjør sannsynligheten for å lykkes større.
Podcast link
Vi vet at en satsing på flytende vindkraft kan bety nye arbeidsplasser og industriell utvikling for norsk næringsliv. Rederinæringen er allerede godt i gang, og firmaer som Fred. Olsen Ocean og Buksér og Berging AS har vært på ballen lenge. Denne teknologien vil kunne bidra med mye fornybar energi og utslippskutt globalt. Nettopp derfor satser de blågrønne partiene på et nytt eventyr til havs, for å akselerere teknologiutviklingen med utgangspunkt i Norge og norsk industri.
Likhetstrekk mellom havvind og oljeaktivitet
Norges kraftforsyning i dag er allerede fornybar gjennom norsk vannkraft. Det er heller ikke kraftforsyning innenfor landets grenser som er målet, men flytende vindkraft kan gi enorme muligheter for norsk næringsliv. Enova kan i dag gi støtte til demonstrasjonsprosjekter for flytende vindkraft, og nå kommer rammeverket på plass for nye prosjekter.
Utvinning av olje og gass krever store mengder kraft. Olje- og gassvirksomheten i norske havområder bruker i dag gassturbiner på innretninger til havs eller kraft fra land for å sikre energiforsyning. En satsing på flytende vindkraft kan legge til rette for at olje- og gassvirksomheten velger vindkraft som energiløsning, både fordi det er klimavennlig og økonomisk lønnsomt. Slike innovative prosjekter kan nå søke støtte fra Enova.
Aker Solutions vil jobbe for flytende havvind på norsk sokkel
Vindkraft til havs har noen likhetstrekk med petroleumsaktivitet til havs, blant annet fordi det er teknisk avansert aktivitet med store krav til pålitelighet i utfordrende omgivelser. Norge er derfor i en god posisjon til å ta plass i dette markedet med sterke posisjoner innen næringer som petroleumsutvinning, skipsfart og fornybar energi.
Den største fordelen
Nesten alle vindkraftverk til havs har til nå vært bunnfaste installasjoner på relativt grunt vann. Bunnfaste vindturbiner settes opp på dyp ned til 45 meter. Nye vindparker til havs settes i dag opp med turbiner som har en rotordiameter på over 150 meter, der vingetippen på det meste er 200 meter over havoverflaten! Den største fordelen med flytende vindkraft sammenlignet med bunnfaste løsninger, er at de kan plasseres friere og ikke har like strenge krav til havdybde.
Her er mulighetene for norske leverandører innen havvind
Det åpner opp for å plassere turbinene i områder med god vind og der de er til mindre ulempe både for folk flest, naturen og miljøet. I tillegg kan en større del av montering og demontering gjøres på eller nært land, og dermed til en lavere kostnad enn ved bunnfaste løsninger som med dagens teknologi må monteres og demonteres der produksjonen skjer.
Første skritt
Likevel er det ikke til å stikke under en stol at vindkraft til havs er vesentlig mer kostbart enn vindkraft på land. Kostnadene ved å bygge strømnett til havs er også mer kostbart enn på land. Vanskeligere driftsforhold gir et høyre kostnadsnivå, samtidig som bedre vindforhold drar i motsatt retning. Til havs er det også mulig å bruke større turbiner og å bygge større samlede anlegg, noe som også bidrar til å kutte kostnadene. Det vil likevel ta tid før flytende vindkraft vil kunne bli en realistisk løsning for energiforsyning, enten til petroleumsvirksomhet eller til kraftsystemet på land i Norge. Men for at norsk næringsliv skal kunne ta del i utviklingen, bygge kompetanse og erfaring, er det satsingen som nå skjer svært viktig.
– Norge har tapt terreng i havvind-markedet
For selv om sommeren allerede har kommet, og det snart blir vindstille i korridorene på Stortinget, vet vi at det ikke kommer til å slutte å blåse her i landet med det første. Nå kan vi glede oss over at vi har tatt første skritt mot en fremtid der Norge får enda mer vind i seilene.
I 2016 stod hver nordmann for utslipp av 8,6 tonn CO2. Det er milevis over det globale utslippsnivået på 4,8 tonn per person. Og selv om norske utslipp gikk ned én prosent i 2016, har utslippene økt med over tre prosent siden 1990. Det går fremover – men det går for sakte.
Samtidig har land som vi ellers liker å sammenligne oss med fått til nedgang som virkelig monner. Nøkkelen ligger i å få digitaliseringen og det grønne skiftet til å gå hånd i hånd.
Det er ingen grunn til at vi ikke kan få det til her også.
IT står for to prosent av verdens utslipp
Tingenes internett, autonome systemer, kunstig intelligens, sensorer, stordata og skalebarhet – de digitale mulighetene er uendelige. Fra dronestyrt fyrverkeri i OL til mer samfunnsnyttige bidrag som å frigjøre varme hender i helsesektoren.
I dag står drift av informasjonsteknologi for over to prosent av globale klimagassutslipp og øker raskt.
Utslipp unngått gjennom IKT er allerede ti ganger større enn utslippene forårsaket av dette, ifølge Global e-Sustainability Initiative (GeSI). Basert på dette, kan sektoren bidra til å unngå 12 gigatonn Co2 ved år 2030. Du trenger ikke lete særlig lenge for å finne måter å gjøre det
på.
1. Grønne «digitaliseringsagenter» bør rette oppmerksomheten mot den store omleggingen av transportsektoren, der Norge leder an. I kjølvannet av elbilrevolusjonen utvikles digitale løsninger for ladeinfrastruktur, bompenge-differensiering og parkering. Mål om økt kollektivtransport fremskynder behov for sømløse betalingsløsninger, sanntids-apper og mer integrerte billettløsninger. Omleggingen av tyngre kjøretøy er rett rundt hjørnet og representerer muligheter innen mer smidig logistikk og fyllegrad. Aktører som Statsbygg stiller krav om fossilfri bygg- og anleggsvirksomhet, som igjen åpner for nye digitale løsninger i byggebransjen. For mykere trafikanter kan interaktive gå-kart, brukervennlig utleie av sykler, samkjøringspunkt og deleløsninger for kjøretøy være avgjørende digitale verktøy for å redusere behovet for privatbilisme.
Fra venstre: Einar Vaage, regionsdirektør i Atea, Helene Frihammer, Leder for Klimapartnere Hordaland og Anita Rath, markedssjef Atea og styremedlem Klimapartner Hordaland.
2. Til vanns er også det grønne skiftet i full gang. Snart vil nærmere 50 null- og lavutslippsferjer være i drift i Norge. Den grønne martime klyngen, NCE Maritime Clean Tech, har sikret over 100 millioner i støtte til utvikling av nullutslipps-bybane til sjøs i Stavanger og anbudsrunder for grønne hurtigbåter er i gang. Dette gir nye digitale muligheter innen landstrøm, trådløse ladesystemer og mer autonome løsninger. Tenk bare hva et mål om en helgrønn kystrute kunne betydd i denne sammenheng?
3. I luften har Avinor satt mål om at alle innenlandsflyginger skal være elektrifiserte innen 2040 og har bestilt sitt første to-seter elektriske fly. Kraftselskapet BKK søker å bruke droner i stedet for helikoptre når mulig. De fleste virksomheter erstatter samtidig unødvendige flyreiser med videomøter. Og til alle som syns videomøter er noe herk: god kvalitet og god opplæring er essensielle deler av en helhetlig satsning.
4. Vi må heller ikke glemme IKT-sektorens egne utslipp. De vokser faktisk raskere enn utslipp fra flytransporten. Økt datatrafikk, gir økt energibruk, prosessering og tilhørende serverkjøling. Fokus på bedre dataarkitektur og søkeoptimalisering, samt riktig valg av energikilde til serverparker og kjølesystemer er essensielt. Fremvekst av store grønne datasentre, som Lefdal Mining i Nordfjord og lokale sjøvanns-kjølesystem, som BKKs fjernkjøling som benyttes hos UiB og Media City Bergen, er viktige bidrag til reduserte utslipp.
5. På toppen kommer utslipp fra produksjon og storforbruk av digitalt og elektronisk utstyr. Langt høyere krav til kvalitet, levetid og gjenbruk av IT-utstyr må stilles. For hardware og elektronikk har mange virksomheter etablert gode og lønnsomme ordninger for retur og gjenbruk. Eksempelvis gjenvinnes 99 prosent av utstyret og hardware gjenvinnes gjennom Ateas returordning. Dette er et tjenesteprodukt som gir verdi til kunden, er grønt og som bidrar til at de som kanskje ikke har budsjetter til nye produkter likevel får tilgang til digitaliseringen.
Utfordring til bransjen
En årvåken IKT-bransje kan ta posisjon som problemløser også i et internasjonalt marked, særlig innen transport, energi og forbruk.
Klimapartnere Hordaland har i flere år jobbet tett med Atea både for å skape bedre forståelse av muligheter og utfordringer i det grønne skiftet, og øke oppmerksomheten rundt digitale løsninger og krav som stilles ved anbud.
Innovasjonspotensialet ligger i å forstå både klimautfordringene og de teknologiske løsningene. Derfor utfordrer vi en samlet bransje til å brette opp ermene – og bidra til grønn digitalisering.
Morten Grønvigh
Senioradvokat hos Hammervoll Pind med erfaring som bedriftsadvokat, særlig relatert til offshore/maritim industri, selskapsrett/corporate finance, arbeidsrett, media og teknologi, forvaltningsrett, eiendomstransaksjoner og megleransvar.
Dette innlegget ble først publisert på advokatselskapets nettsider.
Etter flere års nedtur i offshore- og oljeservicemarkedet – med påfølgende nedbemanninger – ser pilene endelig ut til å peke oppover.
I media meldes det om økt oppdragsmengde, og flere selskaper begynner å ansette folk igjen. Både E24 og Sysla.no har omtalt den såkalte Vestlandsindeksen utarbeidet av Sparebanken Vest. Indeksen viser at bedrifter med mer enn 50 prosent av omsetningen knyttet til olje- og gassvirksomhet er på nivå med før oljeprisfallet i 2014.
Særlig bidrar økt sysselsetting og økte investeringer til oppgangen i resultatindeksen for disse bedriftene.
Husk fortrinnsretten!
For arbeidsgivere er det i denne situasjonen viktig å huske på arbeidsmiljølovens regler om tidligere arbeidstakeres fortrinnsrett til ny ansettelse.
Det kan fort bli kostbart om arbeidsgiver ikke tar hensyn til fortrinnsretten, en forbigått tidligere ansatt kan kreve dom for ansettelse i selskapet og/eller erstatning dersom arbeidsgiver ikke har respektert fortrinnsretten:
Fortrinnsretten gjelder for arbeidstaker som har vært ansatt i virksomheten i til sammen minst 12 måneder i de to siste år, og som er sagt opp på grunn av virksomhetens forhold. Virksomhetens forhold omfatter typisk driftsinnskrenkninger og nedbemanninger.
Fortrinnsretten gjelder også for arbeidstaker som har akseptert tilbud om redusert stilling i stedet for oppsigelse.
Fortrinnsretten gjelder fra oppsigelsestidspunktet og i ett år fra oppsigelsesfristens utløp.
Fortrinnsretten gjelder ikke for arbeidstakere som er sagt opp grunnet eget forhold (brudd på arbeidsavtalen) eller arbeidstakere som har sagt opp selv.
Fortrinnsretten gjelder kun for stillinger som arbeidstakeren er kvalifisert for. Det er tilstrekkelig at arbeidstakers kvalifikasjoner tilsvarer det som normalt kreves for stillingen. Fortrinnsretten gjelder selv om nyansettelser er aktuelt for en annen type stilling enn den arbeidstakeren hadde før oppsigelsen, det kan være tale om et annet arbeidsfelt, andre arbeidsoppgaver og andre lønnsvilkår.
Gjelder ikke vikarer
Er det flere fortrinnsberettigede til en stilling plikter arbeidsgiver å følge de samme regler for utvelgelse som de som gjelder ved oppsigelser på grunn av driftsinnskrenkning eller nedbemanning. Dette kan innebære at det ikke nødvendigvis er den best kvalifiserte som får stillingen. Personlige forhold, ansiennitet og andre faktorer kan spille inn i vurderingen, som ved oppsigelser.
Fortrinnsretten faller bort dersom arbeidstaker ikke har akseptert et tilbud om ansettelse i en passende stilling senest 14 dager etter at tilbudet ble mottatt. Det er viktig at arbeidsgiver kan dokumentere når arbeidstakeren ble mottatt, gjerne ved rekommandert post. Dersom arbeidstakeren ikke aksepterer tilbudet faller fortrinnsretten bort, også for senere nyansettelser.
Det gjelder videre tilsvarende fortrinnsrettsbestemmelser for arbeidstaker som er midlertidig ansatt (men ikke vikarer) og som på grunn av virksomhetens forhold ikke får fortsatt ansettelse. Deltidsansatte har fortrinnsrett til utvidet stilling fremfor at arbeidsgiver foretar ny ansettelse i virksomheten, men tidligere heltidsansatte har prioritet foran deltidsansatte til ny stilling.
Tidligere i år reiste en delegasjon bestående av norske forskere og 14 private bedrifter, flere fra Vestlandet, til Sri Lanka for å diskutere samarbeid innen ren energi med srilankiske motparter. Målet med turen var å koble bedriftene sammen med forskningen som pågår på nye typer solcelleteknologier.
Klare mål og gode resultater
Det norsk-srilankiske samarbeidsprosjektet startet opp i fjor, med støtte fra den norske ambassaden i Colombo. Målet er å øke kvaliteten på høyere utdanning og forskning ved både Høgskulen på Vestlandet (HVL) og Universitetet i Jaffna.
Under besøket åpnet vi et nytt avansert forskningslaboratorium innen ren energi på University of Jaffna, sammen med universitetet. Laboratoriet vil gi muligheter til å utvikle nye solcelleteknologier basert på nanomaterialer. Dette er det første laboratoriet innen ren energi på Sri Lanka. Laboratoriet er viktig både for studenter, forskere og bedriftene på Sri Lanka og i Norge.
Et nytt masterprogram innen ren energiteknologi ble lansert nå i mai, og starter opp til høsten.
Nye kontakter
Prosjektet har hele tiden hatt blikket rettet mot privat sektor i Norge og på Sri Lanka. At vi nå har lagt bak oss en tur der så mange norske bedrifter ble med til Sri Lanka, er i seg selv en milepæl for prosjektet. Det ble mange gode møtepunkter, der bedriftene fikk etablert nye kontakter, som de kan bygge videre på for samarbeid om nye fornybare energiprosjekter.
Forskning og næringsliv
Vi jobber nå med å opprettet et konsortium med medlemmer fra forskingsmiljøet og det private næringslivet både i Norge og på Sri Lanka. Denne koblingen er viktig for å gjøre veien mellom kunnskap og praktiske løsninger innen ren energi så kort som mulig. Bedriftene trenger forskningsmiljø som bidrar med idèer og gode tekniske løsninger, og forskerne trenger bedriftene for å realisere nye innovasjonsideer. Vi opplever nå at vi har tatt et steg videre i opprettelsen av konsortiumet med stor interesse fra forskningsmiljøene og det private næringslivet.
Prosjektet er et godt eksempel på hvordan privat sektor og forskningsinstitusjoner kan utfylle hverandre i arbeidet med å oppnå globale og nasjonale målsetninger om kutt i CO2-utslipp.
En annen målsetning har vært å etablere en allianse mellom forsknings- og høyere utdanningsinstitusjoner i Norge og på Sri Lanka. Nå er Universitetet i Bergen, Universitet i Agder og Universitetet i Peradeniya på Sri Lanka også involvert i samarbeidet.
Viktig del av norsk utviklingspolitikk
Satsing på fornybar energi er en viktig del av norsk utviklingspolitikk i tråd med FNs bærekraftsmål. Tilgang til fornybar energi er avgjørende for å skape bærekraftig utvikling, arbeidsplasser, skatteinntekter og dermed økonomisk og sosial utvikling.
Overgang til ren energi krever mer enn teknologisk utvikling, det forutsetter en forståelse av suksessfaktorer og utfordringer som krever politiske løsninger. Forskning og utdanninger som er lokalt forankret, sammen med investeringer fra landets eget næringsliv, er et godt utgangspunkt.
I den offentlige debatten er det forbausende stille om hva det teknologiske kunnskapseventyret petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel har betydd for hele landet. Det gjelder også i oljefylket Rogaland. Næringen fortjener bedre enn som så.
En bærebjelke
Petroleumssektoren vil i tiår framover være den viktigste driveren for utvikling av kompetanse og teknologi i Norge. Rogaland og Stavanger vil fortsatt være navet for virksomheten.
Olje- og gassektoren er Norges suverent største næring, enten vi måler i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer eller eksportverdi. 200 000 arbeidstakere er knyttet til næringen. Den er en bærebjelke for norsk arbeidsliv og finansiering av velferdssystemet.
Positive læringseffekter
Utforsking og utvinning av olje- og gassressurser til havs er kapitalkrevende og teknologi-intensiv. I tillegg trengs solid kunnskap, avansert teknologi og hardt arbeid. Samtidig gir det stor verdiskaping per sysselsatt. De 14 000 milliarder kronene som er skapt på norsk sokkel siden 1970 har ikke kommet av seg selv.
Olje- og energiminister Terje Søviknes og sjef for norsk sokkel i Statoil Arne Sigve Nylund kjenner på brønnstrømmen. Foto: Jon Ingemundsen
Nyere forskning (Bjørnland m.fl., 2018) viser nettopp at ressursinnsatsen i petroleumsvirksomheten gir positive læringseffekter – ikke bare mellom leverandørbedrifter, men også til andre deler av økonomien. Dette skjer gjennom utdanningssektoren, forskningsinstitusjonene og næringslivet.
Rogaland spiller en nøkkelrolle
Spredningen av kunnskap har bidratt til en sterk produktivitetsvekst i hele økonomien. Rogaland som det største “oljefylket” spiller en nøkkelrolle, til glede for hele landet.
Fordi petroleumsnæringen krever så mye kapital og teknologi, har den kapasitet til å løfte kompetanse og nye teknologiske løsninger som få andre næringer har. Ved å bygge opp en kunnskapsrik leverandørindustri har vi har fått en kompetansestimulert næringsstruktur.
Olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) og Aker-sjef Øyvind Eriksen (th) får omvisning på plattformen etter den offisielle åpningen av Ivar Aasen-feltet mandag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Samspillet mellom leverandørnæringen og den tradisjonelle konkurranseutsatte fastlandsindustrien fører til en mer robust og kunnskapsrik næringsstruktur – i hele landet. Innovasjonen og teknologiutviklingen som foregår i leverandørindustrien kommer også til nytte i andre næringer, som prosessindustri, fornybar energi, havnæringene, helse og romfart.
Stabil aktivitet
Det har blitt ekstra tydelig i den vanskelige perioden norsk petroleumsvirksomhet har vært gjennom de siste årene. Petroleumsnæringen har vært og vil fortsatt være motoren i dette samarbeidet. Det samspillet må vi videreutvikle.
For at norsk leverandørindustri fortsatt skal være en driver for innovasjon og lønnsomme arbeidsplasser, trenger den et velfungerende hjemmemarked. Derfor legger vi til rette for et stabilt aktivitetsnivå gjennom regelmessige konsesjonsrunder på norsk sokkel, samtidig som vi stimulerer til innovasjon og teknologiutvikling i hele næringen.
Da legger vi både til rette for fortsatt teknologiutvikling, og til etterspørsel rettet mot konkurransedyktige bedrifter og lokalsamfunn. En slik samlet innsats bidrar til å sikre aktivitet og arbeidsplasser i Norge i overskuelig framtid.
Robust næringsstruktur
Uten en slik samlet satsing risikerer vi at kunnskapsbasen i hele næringslivet forvitrer over tid. Det må vi for all del unngå – innovasjonskraften i kunnskapsbasen må styrkes. Verdier må skapes, ikke ødes.
Regjeringen satser derfor bredt på forskning og utvikling, også innen olje og gass. Foruten å bidra til en effektiv og sikker ressursutnyttelse, styrker satsingen konkurransekraften til olje- og gassindustrien og gir landet en mer robust næringsstruktur.
Å fortsette satsingen på norsk sokkel er det beste vi kan gjøre for verdiskaping, for arbeidstakere og bedrifter og for livskraftige lokalsamfunn. Derfor ligger regjeringens petroleumspolitikk fast. Som sentrum for norsk oljevirksomhet har Stavanger og Rogaland en viktig rolle å spille.
Det er ikke bare til regionens eget beste, men vil være til nytte for næringsliv og lokalmiljøer over hele landet.
