– Jeg var med på å si opp mye folk da markedet forsvant. Det var ganske tungt. Nå er jeg i en næring som er positiv vekst, og en bedrift som lever godt med gode strategier, holdninger og historie. Det er veldig kjekt, sier Vedeler.
1. juni i fjor ble han administrerende direktør i Frydenbø Industri. Da kom han fra Aker Solutions og MHWirth.
– Det er kjekkere å bygge i stedet for å rive ned, sier han.
Skulle satse innen offshore
For to år siden flyttet Frydenbø Industri lokalene sine til Hanøytangen på Askøy. Bedriften, som leverer motorer og vedlikehold til mindre skip, planla å få en fot innen markedet for offshorefartøy.
Slik har det foreløpig ikke blitt. 135 offshorefartøy ligger i opplag, ingen nye bygges.
– Vi er definitivt ikke utsolgt på kapasitet. Litt av motivasjonen for å bygge anlegget her, var å gjøre mer innen offshore. Det har av naturlige grunner ikke materialisert seg, men ligger som et potensial når offshorenæringen tar seg opp igjen, sier Vedeler.
Fakta
Forlenge
Lukke
Frydenbø Group:
Tre divisjoner: Bil & Marine, Eiendom og Industri
Familieeid konsern som går tilbake til 1916. Begynte med slip og mekanisk verksted.
Hovedkontor i Bergen
Frydenbø Industri har 111 ansatte, 42 av dem er i bergensområdet.
Endte i pluss
Frydenbø Industri holder til i Oslo, Ålesund og Øksfjord, i tillegg til Bergen og Askøy. Konsernet som helhet hadde inntekter på 348 millioner kroner i fjor, og et resultat før skatt på 4,5 millioner.
– Vi har ambisjoner om å levere bedre resultater i år, sier toppsjefen.
De gode tidene innen oppdrettsnæringen gir nemlig vekst hos Frydenbø Industri. Hovedsatsningen er båter opp til 35 meter, og mange av arbeidsbåtene i oppdrettsnæringen er innenfor denne størrelsen.
– Vi opplever en boom innen oppdrett. Fra 2015 til 2016 hadde vi en god vekst på 17 prosent, og vi ser en tilsvarende vekst i år, sier Vedeler.
Vokser innen service
Alle de fire lokasjonene til Frydenbø Industri har jevn vekst, bortsett fra den i Ålesund.
– Der er skipsbyggingsindustrien på bunn, og prisene dumpes, noe som er en utfordring, sier Vedeler.
25 prosent av omsetningen kommer fra motorsalg. Resten er service og vedlikehold, og det er her veksten er størst.
Vedeler har ikke gitt opp muligheten for å kunne levere til offshorefartøy etter hvert.
– Det virker som om det er en utflating i det markedet nå. Ut fra det våre samarbeidspartnere opplever, er det tydelig at ting beveger seg i riktig retning, sier Vedeler.
Han tror ikke på noen stor vekst i år, men at det kan komme fra 2018. Planen er at 15 prosent av omsetningen skal komme fra offshore innen 2022.
– Det er et etterslep innen vedlikehold som må tas igjen, markedet vil komme tilbake, sier han.
Det nye bygget, Fantoft Tre, skal stå klart til å huse opp til 324 studenter til høsten. Forrige uke ble det lagt 88 solcellepaneler på taket.
– Vi er opptatt av energi, blant annet fordi vi har et stort energiforbruk i byggene våre. Dette huset bygges i massivtre, som er klimavennlig, men vi ville ta det ett hakk videre, og da tenkte vi på sol, sier Stein Ove Halhjem, direktør for SiB Bolig.
En million kroner
Ideen kom for bare noen måneder siden, og oppdraget gikk til det lille selskapet Solbære.
– Vi hadde bare en måneds tid på å planlegge dette, men det gikk bra, sier daglig leder Simona Petroncini i Solbære.
Simona Petroncini. Foto: Camilla Aadland
Prislappen på anlegget, som vil gi strøm tilsvarende forbruket til to eneboliger, er på rundt en million kroner.
– Jeg mener det er vel anvendte penger. Det handler om fotavtrykk og miljø. Men det kunne godt vært billigere, sier Halhjem.
«Lokale» solceller
Prisen på solenergi har falt betraktelig de siste årene. Petroncini tror likevel det er begrenset hvor mye lavere prisen vil bli i Norge.
– Det koster å sette opp solcellepanelene. Her i Norge er det viktig at folk får betalt for jobben de gjør. Det er langt billigere å installere i Dubai, for eksempel, men der er også utgiftene til arbeidskraft langt lavere, sier hun.
Solcellepanelene er produsert i Tyskland.
– Det er de mest lokale solcellene du kan få. Rec har produsert dem og silisiumet er fra Elkem Solar i Kristiansand, sier Petroncini.
Barnehagebarna involveres
Begge synes det er ekstra positivt at bygget kan være med å «oppdra» unge folk til å bruke fornybar energi.
– Tanken er at barnehagebarna skal involveres i strømbruken, og kunne følge med på når solcellene slår inn, sier Halhjem.
Det nye bygget på Fantoft ligger bare et steinkast fra Sweco-bygget, som også har solceller på taket. Entreprenør Lars Jønsson har hatt byggeoppdraget begge steder, og har etablert seg med et kontor like i nærheten.
– Vi ønsker å jobbe med prosjekter som kan være positive for klima og miljø. Dette er vårt første hus i massivtre, som vi vant i hard konkurranse. Det har gitt oss enda et oppdrag i massivtre på Finse, sier daglig leder Tim Helge Sætre.
Større interesse
En av fordelene med massivtre er lavere CO2-avtrykk. I tillegg reduseres transportbehovet og byggetiden er ofte kortere enn for vanlige bygg i stål og betong.
– De siste fem årene har det vært økning i etterspørselen etter klimavennlige bygg, sier Sætre.
Petroncini startet Solbære for halvannet år siden, og har så langt levert til cirka ti bygg.
– Interessen for solceller øker. Vi er mye rundt og forteller folk om solenergi, men beslutningen tar gjerne sin tid. Det kunne godt gått fortere, sier hun.
Samlet kraftproduksjon fra vindkraft i Norge i 2016 var på 2,1 TWh. Biodrivstoff som kommer fra blant annet avfall og gjødsel har et potensial som er over dobbelt så stort som dette, ifølge en rapport som Østfoldforskning har gjennomført på oppdrag fra NVE.
– Totalt er det rundt 17.000 busser i Norge, med et dieselforbruk tilsvarende cirka 2,5 TWh. Vi har kartlagt et biogasspotensial på det dobbelte, sier Anne Vera Skrivarhaug, avdelingsdirektør i energiavdelingen i NVE.
Det betyr at biogass fra endre kilder enn skog kan dekke energibehovet til hele den norske bussparken.
– Riktig klimatiltak
Rapporten undersøker potensial og klimaeffekter for bioenergi fra blant annet husdyrgjødsel, avløpsvarme, alger og slam fra fiskeoppdrett. Tidligere har bioenergi fra skog vært analysert.
– Vi bruker veldig lite bioenergi fra andre kilder enn skog i dag, og har ikke tatt i bruk potensialet som ligger der. Det har vært mye debatt rundt hvor klimavennlig skogbasert biomasse egentlig er. Vi ville se på mulighetene for ikke-skogbasert bioenergi, og ser at det er et veldig riktig klimatiltak for å erstatte fossilt drivstoff i transportsektoren først og fremst, sier Skrivarhaug.
Bioenergi som kommer fra andre kilder enn skog kan bidra til å oppnå regjeringens mål for bruk av biodrivstoff til transport i Norge, ifølge rapporten.
Opp til 33 TWh
Energipotensialet til de ulike kildene til biomasse er anslått i denne tabellen.
Maksimalt potensial (TWh)Realistisk potensial (TWh)
Våtorganisk avfall fra husholdninger0,30,2
Våtorganisk avfall fra næringer, inkludert fiskeslam0,80,4
Sidestrømmer fra landbruket2,91,6
Makroalger21,10,1
Husdyrgjødsel7,52,5
Avløpsslam0,40,2
Sum335
Det maksimale potensialet er regnet ut fra areal eller mengder som er tilgjengelig ganget med energiinnhold, mens det realistiske potensialet blant annet er basert på hvor modne ulike teknologier er.
Tang og tare
Som tabellen viser, er det stort sprik mellom realistisk og antatt potensial når det gjelder makroalger. Årsaken er at storstilt produksjon av makroalger, som tang og tare, ligger markedsmessig og teknologisk frem i tid.
– De 5 TWh vi har anslått er realistisk å oppnå, men det teoretiske potensialet er mye større. Når det gjelder for eksempel algeproduksjon, så må det mer forskning til. Det er bra om vi får forskningsinstitusjoner til å se nærmere på muligheten for å hente mer fra alger, sier Skrivarhaug.
Hun viser til at Forskningsrådet lyser ut nye midler gjennom sitt program EnergiX, og håper forskning på alger kan komme med der.
– For å hente ut det fulle potensialet, må det forskes mer, slik at vi får ned kostnadene på teknologien som skal til.
De største optimistene i norsk solindustri tok feil da Norge tok sats for å ta i bruk solenergi for noen år siden. Optimistene var for pessimistiske. Totalt installert effekt i verden doblet seg i fjor. Hva har skjedd?
Det er mange årsaker til sol-boomen. Men hvem er det som leder an? Akkurat nå er det Kina som har ledertrøya, etter å ha passert de tidligere verdenslederne Japan, USA og Tyskland i solkappløpet. På siden rykker India hurtig fram, og før eller senere vil også Afrika og Sør-Amerika melde seg i tetfeltet.
Hør podkast: – Solenergi gir store muligheter for norske bedrifter
En fantastisk løsning
Einstein beviste at metall gir fra seg elektroner når det lyses på. Det fantastiske er at solpanelene bruker det metallet som vi har mest av på jordens overflate, nemlig silisium. Vi går altså ikke tom for råstoff, og sollys er sjelden mangelvare der folk flest bor.
Enda mer fantastisk er det at solpanelene settes opp tett på forbrukeren, slik at transport ikke er et problem. Solpanelene stjeler heller ikke plass fra jordbruk eller natur, det holder å bruke plassen på de utallige takene vi allerede har i verden. Og selv om virkningsgraden på panelene vil bli stadig bedre, har vi allerede den plassen vi trenger for å få rikelig ut av dagens versjoner.
Mange grønne bølger
Tilbake til sol-boomen ingen greide å forutse, og hva som egentlig har skjedd. Svaret er at flere krefter nå virker samtidig for å skape den enorme utviklingen av solkraft.
Klimautfordringen. Politikerne drar kredittkortet og gir subsidier for å innfri grønne klimakrav og sikre en bred omlegging til fornybar energi. Dette er mye tilfellet i Europa.
Luftkvalitet. Kinas industrielle utvikling gir voksesmerter i form av dårlig luftkvalitet. Industrikjempen ser at kullkraften må erstattes, og da peker solenergien seg ut.
Ulykker. Kjernekraftulykken i Fukushima gjorde at Japan stengte sine 52 kjernekraftverk på dagen. Nå investerer «soloppgangens land» tungt i tryggere alternativer.
Utslippsjuks. Tysk bilindustri må legge over til elbiler. Milslukende fossilsjåfører på Autobahn er fremdeles skeptiske, men miljømyndighetene vil nå følge California og innføre kvotekrav for å øke andelen elbiler til 70 prosent.
Fattigdomsbekjempelse. Solenergi lokalt gir mulighet for leselys og utdanning for millioner av mennesker. Statsminister Modi i India gikk til valg på at 300 000 indiere skulle få elektrisitet og han er i ferd med å gjennomføre dette.
Forbrukermakt. I USA er straks alle tak på Wal-Mart dekket av solceller. Selskapene gjør seg så grønne som mulig for å vinne markedsandeler blant klimabevisste kunder.
Effektivisering. En ny bransje for å levere solceller vokser frem. Nå effektiviseres verdikjeden med salg, bestilling, montering, oppfølging, styring og service. Dette var koden som måtte knekkes for å få fart i USA.
Innovasjon: Industriproduksjon av rent silisium skjer mer effektivt enn noen gang. Elkem Solar i Norge driver energieffektiv produksjon under kontinuerling forbedring.
Solceller i Norge er lønnsomt allerede
Huseiere i Norge er forlengst i gang. Du slipper nettleie, får litt støtte, og finner kraftleverandører som kjøper solenergi du ikke bruker selv, til en pris som ligger over produksjonskostnad. Dette er lønnsomt i Norge i dag, gitt at det er sol der du bor og at taket ligger riktig vei. Men du tar også en viss risiko, siden vi ikke vet hvordan nettleien og kraftprisene vil utvikle seg.
Vi er bare i startgropa
Når alle disse kreftene virker samtidig, oppstår en skalaeffekt på global basis som presser prisene ned. Resultatet: Sol blir konkurransedyktig energiproduksjon, senest bevist ved solparken Bhadla Solar Park som dekker 40 km2 i India. Vi har trolig bare sett starten. Bare vent til folk kobler solcellene til sine brukte elbilbatterier!
Hver av bøyene koster mellom 200.000 og 800.000 kroner, avhengig av hvilke sensorer som kobles på dem. Bøyene måler blant annet temperatur, saltholdighet og trykk, og dataene sendes i sanntid til land.
– Bøyene kan måle både om sommeren og vinteren i krevende forhold som i Polhavet. Fra før har vi færre målinger vinterstid fordi det da er mer utfordrende å gjøre målinger fra båt, sier forsker Kjell Arne Mork ved Havforskningsinstituttet.
En milliard
Siden 2002 har Havforskningsinstituttet satt ut over 20 slike Argo-bøyer som en del av et internasjonalt samarbeid. Ti av dem er fremdeles aktive i dag.
Nå vil Mork og kollegene sette ut 100 nye Argo-roboter. For å få til det er de avhengige av støtte fra Forskningsrådet, og fredag kom meldingen om at prosjektet er ett av dem som skal dele på en milliard som Norges Forskningsråd nå skal dele ut til ny forskningsinfrastruktur.
Fakta
Forlenge
Lukke
Argo-prosjektet
I 1999 startet det internasjonale Argo-programmet — en systematisk, globalt koordinert og i nær sanntid overvåking av havklimaet.
Roboten som ble valgt, var Argo-bøyen som er en selvstyrt, sylinderformet undervannsbøye.
Alle Argo-data blir samlet i to globale databaser i Frankrike og USA, og er fritt tilgjengelig innen 24 timer.
Målet om 3000 aktive Argo-bøyer ble nådd i 2007, og i dag er det nesten 4000 aktive bøyer i verdenshavene.
Over 30 land har bidratt med utsetting. USA er klart den største aktøren med litt over 2000 aktive bøyer.
De nye norske bøyene skal plasseres i Norskehavet, Islandhavet, Grønlandshavet, Barentshavet og Polhavet.
92 prosjekter søkte om til sammen 5,7 milliarder kroner. Nå er 19 av dem invitert til kontraktsforhandlinger med Forskningsrådet.
– Hvis vi får de 87 millionene vi har søkt om, kan vi sette ut 100 bøyer, sier Mork.
– Må ha kompetanse
Den første kan komme i sjøen fra årsskiftet.
– Dette hadde vi ikke hatt rom for på våre vanlige budsjetter, sier direktør Sissel Rogne ved Havforskningsinstituttet.
En av de mest avanserte sensorene på Argo-robotene produseres av Aanderaa i Bergen. Næringsminister Monica Mæland er opptatt av at tildelingen til ny forskningsinfrastruktur kan gi nye arbeidsplasser.
– Vi skal gjennom et grønt skifte. Det vil være krevende for industrien og næringslivet, og kreve en helt annen måte å jobbe på. Da må vi ha kompetanse til å greie å satse på kunnskap, forskning og utvikling, sier hun til Sysla.
– Gir nye muligheter
Hun synes det er positivt at en del av midlene fra Forskningsrådet går til teknologi som skal gi ny informasjon om havet.
– De tre havnæringene er veldig store og viktige i Norge, og vi må bygge videre på dem, sier hun.
Havforskningsdirektøren er også glad for at de har sluppet gjennom nåløyet.
– Det er helt fantastisk, og gir helt nye muligheter. Det betyr at vi kan satse på nytt utstyr, og ta opp helt nye problemstillinger, sier Rogne.
Klima og fornybar energi
Milliarden som skal deles ut til forskningsinfrastruktur går til prosjekter innen næringsliv, helse, klima og fornybar energi.
I ett av prosjektene har akademia og industri gått sammen om å etablere Norwegian Manufacturing Research Laboratory, som skal utvikle avanserte produksjonsmetoder. Infrastrukturen skal bidra til omstilling i norsk næringsliv og å realisere digitalisering i bransjer som olje og gass, havbruk, maritim og vare- og tjenesteproduksjon.
Tre av prosjektene er innenfor fornybar energi, og alle er knyttet til forskningssentre for miljøvennlig energi (FME).
Alle de 19 som er valgt ut skal nå gjennom kontraktsforhandlinger som vil avgjøre nøyaktig hvor mye hvert prosjekt får tildelt.
Morselskapet til Aanderaa, IMT, produserte tidligere eksplosjonssikre signallys til den globale offshorenæringen. Nå er denne produksjonen flyttet til Bergen i stedet.
Det er administrerende direktør Thorleif Gustavsen i Aanderaa stolt over.
– Det er ganske spesielt at produksjonen hentes hjem til Norge i stedet for å flyttes ut. Årsaken er at vi har en effektiv og fleksibel produksjon, og at vi leverer kvalitet, sier Gustavsen.
Fakta
Aanderaa
Har rundt 90 ansatte
Ble stiftet av Ivar Anderaa i 1966. Høyteknologiske måleinstrumenter til Universitetet i Bergen var blant de første produktene.
Leverer avanserte måleinstrumenter for vann til bruk innen offshore, havbruk, maritim næring og forskning.
Etter sammenslåing med en annen bergensbedrift, Data Instruments, i 2005 leverer selskapet også utstyr for vegmåling og sikker kranhåndtering.
I 2009 ble selskapet kjøpt opp av et amerikansk selskap, og har fra 2011 vært datterselskap av Xylem Inc, som er notert på New York-børsen. Xylem har 12.600 ansatte i 45 land.
Underskudd
Selskapet leverer avanserte måleinstrumenter for vann. Rundt 20 prosent av omsetningen har kommet fra offshorenæringen, en andel direktøren nå venter vil øke til 35 prosent.
– Med den nye produksjonen, vil omsetningen øke med 40-50 millioner kroner i året, sier han.
Det kommer godt med. I fjor sank omsetningen fra 140 millioner kroner til 112 millioner for Aanderaa Data Instruments AS i Norge, og selskapet gikk fra et resultat på 6 millioner i 2015 til et underskudd på minus 17,6 millioner kroner.
– Fjoråret var brutalt. Vi opplevde at de store kontraktene vi hadde ebbet ut, og det kom ikke inn så mye nye store kontrakter som vi ventet, sier Gustavsen.
Lange arbeidsdager
Selskapet nedbemannet med syv personer, og har vært gjennom en strategisk omstrukturering. I år er det ansatt syv personer til den nye produksjonslinjen.
– Nå er det en helt annen takt. Det virker som om investeringslysten i markedet har kommet tilbake. Vedlikehold som har vært utsatt i et helt år settes i gang igjen.
Et halvt års tid tok det å flytte produksjonen fra Nederland til Bergen.
– Det har vært en krevende periode, med lange arbeidsdager. Jeg er dypt imponert over alle i bedriften, samtlige har bidratt til å få dette til. Vi har hatt nøkkelpersonell fra Nederland om har overført sin kunnskap, og det har vært et veldig godt samarbeidsklima, sier Gustavsen.
Øker innen havbruk
Aanderaa holder nå på å utvide på Midttun der de holder til. Fra høsten skal de produsere maritimt navigasjonsutstyr og større systemer. I fjor startet selskapet en satsing mot havbruk, med leveranser av måleutstyr til oppdrettsnæringen.
– Vi har økt omsetningen med 50 prosent innen dette området fra der vi var i fjor, og omsetter nå for 15 millioner kroner kun på sensorsiden, sier Gustavsen.
Han opplever økt profesjonalisering i oppdrettsnæringen, og at de har blitt mer opptatt av å få ut gode tall for drift og fiskehelse.
– Personlig tror jeg det er veldig viktig for å opprettholde ryktet vårt, det er snakk om den nest største næringen i Norge utenom olje og gass.
– Etter planen skulle eg berre vere her i fire veker. No har det gått over fire månader, seier Gawande Shamasundar til Bergens Tidende. Han arbeider som teknisk inspektør på skipet.
Opphavleg var dei eit mannskap på 22. Dei fleste har reist, og no er dei berre ni igjen. Det merkast på stilla når ein går om bord.
Skipet ligg heilt aleine ved kaia i Gismarvik hamn i Tysvær.
– Eg har ikkje fått ei god forklaring på kvifor vi må bli her i Noreg. Og eg veit ikkje kvifor dei meiner eg har gjort noko ulovleg, seier Shamasundar.
Fakta
Forlenge
Lukke
Tide Carrier-forliset
I fleire år låg skipet som tidlegare bar namnet «Eide Carrier» i opplag hos eigarane i Eide Marine i Kvinnherad. Skipet blei seld til Julia Shipping Inc, eit postboksselskap i Karibia og skifta namn til «Tide Carrier».
Den eigentlege eigaren bak, ifølgje miljøorganisasjonar, er Wirana, eit selskap som har spesialisert seg på å kjøpe opp gamle skip for å hogge dei opp på strender i Sør-Asia. Praksisen er ulovleg i Norge.
Ifølgje bemanningsselskapet skulle skipet til Oman for reparasjonar, før det skulle bli sett i drift på den afrikanske vestkysten.
Onsdag 22. februar får skipet motorhavari ved Feistein fyr på Jærkysten og ein bergingsoperasjon blir sett i gang. Dagen etter blir skipet slept til Gismarvik hamn på Haugalandet. Der har lasteskipet vore sidan.
– Var djupt deprimerte
Han fortel at dei fire månadane i arrest har gått på psyken laus, og at nokre av dei 13 som har reist heim, var djupt deprimerte.
I april blei kapteinen og den tekniske inspektøren begge fråteke passa og sjøfartspapir. Saman med resten av mannskapet har dei i praksis vore innesperra innanfor hamnegjerda i Gismarvik på Haugalandet.
Det har dei vore sidan skipet «Tide Carrier», i dag «Harrier», fekk motorhavari og måtte bli redda utanfor Jærkysten 22. februar i år.
Mandag avgjorde Gulating lagmannsrett at politiet måtte gi tilbake passa til dei to indiske mennene. Tidleg onsdag morgon drog kapteinen, Farmanali Modak, med fly til India. Modak har hatt store helseplager.
Mannskapet på «Harrier» seier dei føler seg aleine. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Full fart inn på stranda
Kapteinen og inspektøren er sikta for brot på forureiningslova. Mistanken til politiet er at skipet blei brukt til å frakta ut oljehaldig spillvatn utan løyve, og for å ha ført skipet til såkalla stranding.
Stranding, «beaching» på engelsk, er praksisen der skip blir ført for full maskin inn på ei strand, for så å bli hogd opp for metallet.
Gawande Shamasundar trenar for å få tida til å gå raskare. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Avviser strandhogging
Julia Shipping, registrert på ein postboksadresse i Karibia, eig «Harrier». Advokaten deira, Richard Bjerk, avviser at skipet skal hoggast opp på stranda i Pakistan.
– Båten skal driftast. Difor er ikkje skipet avfall slik det er definert etter forureiningslova, samt tilhøyrande forskrifter og internasjonale konvensjonar. Då har heller ikkje Klima- og miljødepartementet grunnlag for å ta beslag i båten, seier han.
Julia Shipping har klaga Miljødirektoratets stoppordre for «Tide Carrier» inn til Klima- og miljødepartementet. Dei opplyser til BT at dei ikkje kan gi ein dato for når klagesaka vil vere ferdig handsama.
I byrjinga talte mannskapet 22 personar. No er det berre ni igjen. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
Miljødirektoratet meiner også at innhaldet på tankane ikkje kjem frå normal drift og difor fell inn under regelverket om grensekryssing. Skal det ut av landet, krev det løyve.
– Avfallet frå tankane må bli handtert, men det var lite omsynsmessig å påleggja kostnader om skipet skulle verta halde attende. Me har heller ikkje historikken på korleis dette hamna på tankane. Det skjedde lenge før Julia Shipping overtok, seier advokat Richard Bjerk.
Han avdramatiserer også innhaldet på tankane.
– Det er i hovudsak vatn, med nokre oljerestar som stammar frå drift og spelvatn frå olje på dekk, som til slutt har enda opp i tankane, seier Bjerk.
Irshad Sheikh beskriv situasjonen om bord som å vere i fengsel, men med mindre å finne på. Foto: Fred Ivar Utsi Klemetsen
– Det einaste vi ønskjer er å reise heim
Mannskapet om bord gjer det dei kan for å få tida til å gå.
Døgnet er delt opp i ei vaktordning, og dei tar unna generelt vedlikehaldsarbeid. Bortsett frå det er det stort sett berre eitt gammalt treningsrom å bruke fritida si på. Og eitt par syklar dei kan bruke på det store dekket.
Dei aner ikkje når dei får dra, men mannskapet som er att på skipet seier dei ønskjer å gjere jobben dei kom for.
– Det einaste vi ønskjer er å reise heim, men eg vil dra med skipet. Etter fem månader er det blitt ein del av vår stoltheit, seier tredjestyrmann Irshad Sheikh.
22. februar fekk «Tide Carrier» motorproblem rett ved Feistein fyr på Jæren. Foto: Fredrik Refvem
Anders Bjartnes
Ansvarlig redaktør i Energi og Klima og redaktør for Norsk Klimastiftelses publikasjoner. Har mer enn 25 år bak seg i pressen, blant annet fra VG, DN og Recharge. Spalten heter “Fem på fredag“ og du kan abonnere på den her.
Kan Norge være både verdensmester i klimapolitikk og verdensmester i arktisk petroleumsaktivitet, være både den fremste elbilnasjonen i verden og drive den mest aggressive jakten på olje i nord?
Det bør ikke komme som noen overraskelse at dette gapet mellom liv og lære vekker økende internasjonal oppmerksomhet.
New York Times belyste den norske dobbeltheten i en reportasje forrige helg, det ble en fin opptakt til den internasjonale dekningen av Terje Søviknes’ lansering av 24. konsesjonsrunde.
Den fikk også bred omtale i internasjonale media. Reuters tok blant annet en prat med Greenpeace-leder Truls Gulowsen.
I FT er vinkelen miljøvernernes motstand, og Norden-korrespondenten konstaterer at «Norway’s centre-right government talked about a «green shift» in its economy after oil prices fell in 2014. But it is pushing ahead with plans to open up areas including about 20 blocks close to Bear Island, an uninhabited outcrop midway between mainland Norway and Spitsbergen».
For de som vil gå dypere inn i spørsmålet om norsk oljevirksomhet i lys av klimapolitikken, kan denne rapporten fra Stockholm Environment Institute kanskje være nyttig lesning.
Klimarisiko for olje og gass: Den London-baserte tenketanken Carbon Tracker Initiative kommer stadig med nye rapporter og analyser som synliggjør den økonomiske risikoen overgangen til lavutslippssamfunnet representerer.
Denne uken ble det presentert en rapport som rangerer oljeselskapenes porteføljer i lys av etterspørselen etter olje og gass i et scenario som begrenser den globale oppvarmingen til to grader.
(Karbonbudsjettet som er brukt er IEAs 450 scenario, med 50-50 sjanse til å stoppe på to grader. Et scenario basert på Paris-målet om en temperaturøkning «well below» to grader vil gi større risiko for at oljeinvesteringer blir ulønnsomme. På tilbudssiden brukes data fra Rystad Energy, som anslår kostnadsnivået for å utvinne olje og gass i alt som finnes av oljefelt verden rundt.)
Inside Climate News har en fin gjennomgang av rapporten.
Med lavere etterspørsel enn i et business as usual-scenario vil investeringer i den dyreste oljen og gassen kunne ende i tap.
Blant de store selskapene er Exxon verst stilt. Mellom 40 og 50 prosent av Exxons portefølje vil være i faresonen. Statoil er blant selskapene som ligger bedre an, med «bare» 20-30 prosent av sine investeringer i prosjekter som vil være for dyre hvis etterspørselen faller.
Til sammen 69 selskaper er rangert. Metoden som er brukt er beskrevet i dette vedlegget til rapporten. Den kan danne utgangspunkt for eksempel for en analyse av de gjenværende norske petroleumsreservene og slik synliggjøre klimarisikoen som Oljedirektoratet ikke viser frem i sin ressursrapport.
I avdelingen for klimarisiko tar vi også med denne veldig gode saken på E24 om utsiktene for gassmarkedene i Europa i lys av skjerpet klimapolitikk og sterkere konkurranse fra fornybar energi.
Danmark «sparer» landbruket: I likhet med Norge står Danmark oppe i en prosess hvor landet skal avgjøre hvordan målene for utslippskutt frem mot 2030 skal nås.
Dette gjelder den delen av klimapolitikken som ikke er omfattet av EUs kvotehandelsregime, altså i første rekke transport, landbruk og oppvarming.
Danmark skal kutte 39 prosent av utslippene i disse sektorene, men dette kravet kan prutes ned noe ved hjelp av såkalte fleksible mekanismer, gjennom kvotekjøp (fra EUs kvotemarked) og opptak i skog.
Den danske klimaministeren Lars Chr. Lilleholt vil bruke disse ordningene for å skjerme det danske landbruket for klimakutt. Statsrådens linje står i motstrid til anbefalingene fra Danmarks klimaråd, som ikke vil bruke kvoter for å oppnå nasjonale utslippsreduksjoner med mindre kvotesystemet blir kvesset til.
Nettstedet ing.dk (Danmarks Teknisk Ukeblad) siterer: ‘Danmark bør ikke benytte muligheden for at bruge af kvoter fra kvotesystemet til at opfylde målet i ikke-kvotesektoren, med mindre der inden udgangen af 2019, hvor beslutningen om brug af kvoter skal tages, gennemføres en reform af kvotesystemet, så det store kvoteoverskud nedbringes markant.’
Diskusjonen i Danmark er ganske parallell til debatten i etterkant av at Vidar Helgesen la frem sin klimamelding forrige fredag. Et slikt forbehold i bruken av kvotekjøp er kanskje verd å tenke på også i Norge?
Bill McKibben i Afrika: Lesere av Energi og Klima vil etter hvert kjenne til Bill McKibben som en av de viktigste og mest innflytelsesrike stemmene i den globale klima- og energidebatten.
Hans Rolling Stone-essay fra 2012 oversatte fortellingen om karbonbudsjettet til et språk folk forstår og la på mange måter grunnlaget for «divestment»-kampanjene som har rullet over verden.
Nå har den amerikanske skribenten og aktivisten vært i Afrika og sett hvordan solenergien forandrer kontinentets energiforsyning. I et essay i The New Yorker viser han hvordan småskala solenergi endrer livsvilkår for fattigfolk, og han beskriver møter med entreprenører og forskere.
Vi tar med en underholdende passasje. En av forskerne han møter er Arne Jacobson, professor ved Humboldt State University i California. Han forklarer McKibben hvorfor mye av den tidlige forskningen på solenergi fant sted nettopp på hans universitet. («You want to know why a lot of early solar research happened in Humboldt?» he asked me. «Because there were a lot of back-to-the-land types here, and they had cash because they were growing dope.»)
McKibbens solenergi-essay anbefales særlig til folk som fortsatt lever i den villfarelse at det er olje og gass fra Nordpolen som skal gi strøm til Afrikas fattige masser. Og plukk gjerne med deg Solskinnshistorier, dokumentarserien om samme tema som vi publiserte i høst.
«Obvious» at fornybar vinner: Denne uken har den europeiske kraftindustriens organisasjon – Eurelectric – hatt sitt årsmøte i Portugal.
Den nye lederen i organisasjonen, italienske Enels toppsjef Francesco Starace, ga et intervju til FT hvor han snakker om hvordan energisystemene utvikler seg.
Han sier det nå er «obvious» at fornybar energi blir billigere enn fossil, han tror batterier gradvis kommer til å overta for gass i kraftproduksjon, og han mener forbrukere, både store og små, kommer til å spille en mye viktigere rolle i det nye energisystemet enn det gamle.
Det er for øvrig en trend at store selskaper gjør handler som innebærer at de kommer nærmere sluttkundene. Fortums avtale med Oslo kommune om Hafslund-salget er et eksempel.
Nylig har Vattenfall kjøpt et selskap i Storbritannia med 120.000 strømkunder, og toppsjefen i det franske oljeselskapet Total, Patrick Pouyanné, mener dette er en naturlig vei å gå også for det store oljeselskapet han leder.
Denne spalten ble først publisert hos Energi og Klima.
Dreifa Energy kjøper Blue Betria fra Blue Star Line A/S. Skipet ble bygget i 1983, var gjennom en omfattende oppgradering i 2015, og jobber for tiden i Nordsjøen.
Oslo-baserte Dreifa Energy utvikler flytende mottaksanlegg for LNG-import. Terminal-konseptet består av mottaks-utstyr og nødvendig utstyr på en passende flytende struktur (FRU).
Det store dekkområdet gjør Blue Betria til en ideell kandidat for ombygging til en FRU, heter det i en melding.
Målet til Dreifa Energy er å bygge og eie en flåte med slike flytende mottaksanlegg. Selskapet ble opprettet i fjor av Jostein Ueland og Trym Tveitnes som var med og starte opp Flex LNG.
Pandion Energy har både blitt prekvalifisert som rettighetshaver på norsk sokkel og har samtidig mottatt myndighetsgodkjennelse for å overta Tullow Oil Norges utvinningstillatelser på norsk sokkel.
Dette inkluderer en 20 prosents andel i lisens PL 636 som har Cara-funnet. Cara er et attraktivt olje- og gassfunn med robust prosjektøkonomi og ligger i den nordlige delen av Nordsjøen, med Gjøa-feltet som nærmeste nabo, heter det i en melding.
Tullow Oil Norge ga i fjor beskjed om at de ville ut av norsk sokkel.
– Prekvalifiseringen av Pandion Energy og endelig gjennomføring av transaksjonen med Tullow Oil Norge AS er en viktig milepæl som demonstrerer kvaliteten på både team og operasjonell plattform. Siden selskapet ble etablert i november i fjor, har vi jobbet frem en rekke attraktive investeringsmuligheter innen alt fra leteprospekt til utbyggingsprosjekt. Med alle nødvendige myndighetsgodkjennelser på plass er vi nå klare til å videreutvikle porteføljen gjennom kjøp og deltagelse i lisensrunder, sier Jan Christian Ellefsen, CEO i Pandion Energy i meldingen.
Pandion Energy ble etablert i november 2016 og er et privateid olje- og gasselskap som satser på leting og utvikling av olje- og gassressurser på norsk sokkel.
Selskapet har hovedkontor i Oslo og er finansiert av Kerogen Capital, et internasjonalt forvaltningsselskap som har spesialisert seg på investeringer i vekstselskaper innen olje og gass.
