Forrige fredag ble den nye anti-korrupsjonsstandarden lansert i Norge. Denne skal løfte frem og integrere anti-korrupsjonsarbeid i de norske bedrifter.
Det gjøres mye godt arbeid på området både nasjonalt og internasjonalt, men gjennom denne internasjonale standarden samles beste praksis fra alle hold.
– Vi løfter nivået, som man så harmoniserer og gir ut som en felles global standard som alle kan forholde seg til, forteller administrerende direktør Jacob Mehus.
Bli oppdatert! Meld deg på vårt nyhetsbrev her
For første gang kan man integrere anti-korrupsjonsarbeid i eksisterende ledelsessystemer og det er mulig å sertifisere seg i forhold til den nye standarden. På denne måten blir antikorrupsjonsarbeid ikke noe eget eller noe som er på siden av ledelsessystemet i en virksomhet.
Fungerer overalt
Standarden er beregnet for å fungere i alle virksomheter, små og store, offentlige og private, lokale, nasjonale og internasjonale, hvor den lar seg integrere i allerede etablerte ledelsessystemer i bedriften.
Standardens innhold er utarbeidet av eksperter, men Standard Norge kan hjelpe din bedrift med å fasilitere standardiseringsprosessen gjennom lanseringer, presentasjon, kurs og opplæring.
Følg oss på Facebook
TEKNOLOGIDAGEN samlet denne uken mer enn 100 deltakere. Det kom som en stor positiv overraskelse på arrangementskomitéen.
Vi fikk ideén på et salgsmøte
– Vi satt og diskuterte litt frem og tilbake på et salgsmøte. Så lanserte kollega Sølvar Flatmo en idé, forteller Eirik Juritzen. Sølvar foreslo å arrangere en åpen dag for kunder og samarbeidspartnere!
Juritzen forteller at de forsiktig håpet på at det kanskje kunne komme 40 besøkende.
Klikk her for å se bilder fra arrangementet.
– Når vi nærmet oss fredagen forrige uke telte vi rundt 60 på lista, og ved siste opptelling passerte vi 100!
Han synes det er utrolig morsomt å se at det INTEK Engineering holder på med på lille Raufoss appellerer til såpass mange.
– Det tydelig at vi gjør noe riktig. Det kom både potensielle og eksisterende kunder fra hele landet.
Bli oppdatert! Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Nødvendig for å lykkes i det internasjonale markedet
Anita Hager er General Manager i INTEK Engineering. Hun forteller at digitalisering, automatisering og robotisering er noe av nøkkelen for å lykkes med omstillingen Norge nå står midt i.
– Vi konkurrerer med hele verden, og vi klarer ikke konkurrere på timepris for arbeidskraft. Derfor må vi konkurrere på andre områder, forteller Anita Hager. Ved hjelp av digitalisering, automatisering og robotisering kan norsk industri igjen bli konkurransedyktig i det internasjonale markedet.
Lusekatter og VR-briller
INTEK Engineering er ledende innen sitt fagfelt, men de ønsker også å ha beina godt plantet på jorda. Eksempelvis vil Anita Hager omtales som robotrektor.
– Ja, rektor er en bedre stillingstittel enn General manager, sier hun og ler.
Eirik Juritzen skyter inn.
– Ja, det er vel egentlig umulig ikke å ha beina planta godt på jorda når vi jobber ut fra Raufoss, forteller Juritzen. Her er vi vant med å jobbe hardt og målrettet i samarbeid med industrien.
Samtidig så er INTEK Engineering veldig fremoverlent.
– Ja, jeg synes lusekatter, gløgg og pepperkaker i kombinasjon med VR-brilller og IBM Watson er en god beskrivelse av hvem vi er. Vi har beina godt plantet på jorda, men vi har hendene løftet mot himmelen.
Hva kan vi lære av IBM Watson?
Han er stolt av at IBM Watson ble presentert på TEKNOLOGIDAGEN.
– Mange kjenner IBM Watson fra artikler om fremtidens sykehus, forteller Juritzen. Det som er viktig å understreke er at IBM Watson ikke er en robot, men et selskap som utvikler programvare. Det er denne programvaren som blant annet benyttes aktivt innen avanserte medisinske miljøer for å løse komplekse problemstillinger, og det er den samme type programvare som kan benyttes også i industrien. Både INTEK Engineering og IBM Watson ser på mange av de samme problemstillingene, og her kan vi dra stort utbytte av å dele erfaringer, forteller Juritzen.
IBM Watson er altså ikke en fysisk robot, men en softwarerobot.
– IBM Watson gir roboten hjerne, forteller Juritzen.
Stor takk til viktige samarbeidspartnere
Anita Hager er rørt over engasjementet fra kunder og samarbeidspartnere.
– Dette er ikke noe vi har gjort alene, forteller hun. Vi har hatt et veldig godt samarbeid med IBM Watson, Zivid, Vixel og Kuka.
Følg oss på Facebook
Blinde skal se!
Kuka leverer selve roboten, men roboten er i utgangspunktet blind.
– For å få roboten til å gjøre noe må man si eksakt hvor den skal gå, og det gjør at roboten kan kun utføre helt spesifikke oppgaver som vi setter den til.
Med Zivid gir INTEK Engineering roboten farge og dybdesyn.
– Det gjør at roboten selv kan finn ut hvor den skal gå. Kort fortalt, IBM Watson gir roboten hjerne, og Zivid gir en blind robot øyne.
Effektiviserer opplæring og service
Vixel deltok på TEKONOLOGIDAGEN og delte erfaringer med bruk av VR-briller i industrien.
– VR-briller kan blant annet brukes til opplæring og sevice, forteller Juritzen. Slik kan vi effektivisere flere prosesser tilknyttet digitalisering, automatisering og robotisering.
Teknologi for deg og meg
Et av målene med TEKNOLOGIDAGEN var å presentere teknologi så folk flest forstår. Tilbakemeldingen fra deltakerne tyder på at dette målet ble nådd.
– Ja, så jeg vil rette en stor takk til alle samarbeidspartnerne for at de stilte opp. Sammen klarte vi å presentere avansert teknologi på en god og forståelig måte!
Workshops og erfaringsdeling
Dagen ble avsluttet med workshops. Her delte forsamlingen seg i fire, og det ble rom for diskusjon, spørsmål og erfaringsdeling.
– Det var kø i alle fire rommene, forteller Juritzen. Han forteller også at flere viktige kontakter ble knyttet mellom potensielle samarbeidspartnere.
Vel møtt på neste TEKNOLOGIDAG!
Det er første gangen INTEK Engineering har så mange på besøk på en gang, men det er nok definitivt ikke den siste.
– Vi har allerede begynt diskusjonene om vårt neste arrangement, forteller Juritzen. Det er tydelig at Norge er klare for å digitaliseres, automatiseres og robotiseres, og vi ønsker å være den naturlige partneren i denne spennende omstillingen.
Bensinsalget svinger fra måned til måned, men har falt jevnt fra år til år. Samtidig øker salget av diesel. Nå har SSB lagt frem nye tall for årets november-måned, og de viser at trenden forsetter.
– Samlet salg av petroleumsprodukter endte på 673 millioner liter, 4 millioner liter mindre enn i november 2015. Det ble solgt 83 millioner liter bensin, 5 millioner liter mindre enn i november i fjor. Salget av autodiesel endte på 259 millioner liter, en økning på 5 millioner liter, skriver SSB.
enerWE har tidligere intervjuet fagsjef Einar Gotaas i Norsk Petroleumsinstitutt om hva som er årsaken til det fallende bensinsalget. Han mener at overgangen til elbiler bare forklarer noe av nedgangen, og at det er andre faktorer som er viktigere.
– Bilparken har blitt mer effektiv med årene. Dette gjelder både bensinbiler og dieselbiler. Men fallet i bensinsalget har også sammenheng med at i gjennomsnitt kjører en beninsbil færre kilometer enn tidligere, forklarte Gotaas.
Les også:
En stasjon kan selge fra et par tusen liter til flerfoldige titusen liter daglig
Staten taper nesten 40 øre kilometeren på elbiler
Derfor faller bensinsalget
Selger mindre bensin og petroleumsprodukter
Grønt bensinskifte gir økonomisk bakrus
Mange av AAK Safety har klatring og høyde som livsstil. Thomas ved vår kursavdeling i Bergen er en av disse. Nylig kom han tilbake på jobb etter et års klatreferie!
Bli oppdatert! Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Et reisebrev fra Thomas og dama
Vi krysser grensen til Sverige i en hjemmesnekret bobil fylt til randen med ski- og klatreutstyr. Et kjærestepar tidlig i 30-årsalderen, millennials på jakt etter de ultimate klatreopplevelsene, ett år satt av til å realisere oss selv og våre oppblåste egoer. Målet? Å utforske de beste klatreområdene i Europa, uhindret av jobb og andre forpliktelser, innbyggere i et omreisende turunivers bestående primært av oss selv.
Etter mange måneder på tur ender vi i Provence. Ute på landsbygden, i et klatreområde som vi bare så vidt har hørt om. Fem hundre meter utenfor en liten landsby, mer en klynge av gamle og delvis forlatte hus, parkerer vi på en parkeringsplass i en sving, noen meter bort fra hovedveien. Elven som går gjennom dalen her er mye brukt til bading og piknik, og det kommer turgåere forbi i helgene. Men på hverdagene er det bare klatrere som bruker parkeringsplassen. Da er det stort sett varebiler med innebygd seng det går i. Fra den litt større typen med ståhøyde, via folkevognbuss til den mer kummerlige Postmann Pat utgaven. Noen har også valgt å sove i bagasjerommet på en stasjonsvogn. De sjeldne gangene det dukker opp en faktisk bobil, de med innebygd do og maskot i frontruten, er det vanligvis ikke klatrere. Det er åpenbare kulturelle forskjeller i valg av farkost.
I landsbyen er det en vannfontene og et offentlig toalett, samlokalisert med kirken. Ved siden av ligger et slags overnattingssted der det ser ut som om de har servering, men det er kanskje bare en hyggelig nabokone som ofte har besøk av venner fra omegn. Det er ikke lett å si. Vi forstår fort hvorfor de har investert i toalett her. Det kommer veldig mange forbi her er på sykkeltur. Vi er nemlig ved foten av det berømte Mount Ventoux, en av de legendariske klatreetappene i Tour de France. Syklister fra hele verden suser forbi mens vi fyller vann på vei til klatreveggene en kilometer hjemover i dalen.
Bli oppdatert! Meld deg på vårt nyhetsbrev her
Our moment of Zen
Å være på klatretur er det beste livet. Det blir nesten zen-aktig. Vi står opp. Jeg lager kaffe. Vi gjør yoga på en gressflekk inne i skogen. Spiser frokost. Fyller vann i landsbyen sammen med syklistene. Resten av dagen er klatring i skyggen. Det er begynt å bli varmt nå, i mai. For varmt til å gjøre noe fysisk i solen. Og klatringen her er fysisk. Ofte bratt, og med store formasjoner i veggen som man må klamre seg til. Når klatrere sier at noe er bratt mener vi vanligvis at det er overhengende, altså mer enn 90 grader. Skillet mellom bratt og ikke bratt, i klatresammenheng, går ved det vertikale. Vegger som er mindre enn vertikale kalles sva, og blir snakket om i nesten nedsettende vendinger. Samtidig snakker syklistene om den bratte klatreetappen til toppen av Mount Ventoux, femten hundre meter over dalbunnen, og vi forstår hverandre ikke.
Etter den første uken begynner vi å utforske dalens kulturelle tilbud. Det vil si, vi blir turister. En landsby har et lite supermarked, en kafe med internett, og et myntvaskeri. En annen har et sagnomsust bakeri og en kunststi i skogen rett utenfor. Her trasker vi en kilometer gjennom magiske malte trær og alleer av middelalderske vimpelflagg og skulpturer som minner oss om første sesongen av True Detective. Ved siden av fotballbanen har de en grusplass som fungerer som parkering for bobilturister hvor vi stopper noen netter for å få avveksling fra klatreparkeringen. Det er en helt annen stemning her, og før vi vet ordet av det er vi dypt i samtale med et fransk ektepar i 60-årene som entusiastisk lytter til hvordan vi bygde bobilen vår og hvordan det var å kjøre hele veien fra Norge.
Følg oss på Facebook
Liten risiko så lenge du knytter tau og koblinger riktig
Vi bedriver klippeklatring, eller sportsklatring. Det skiller seg dramatisk fra det folk uten kjennskap til klatring forbinder med det. Her fins det hverken tynn luft, sherpaer eller skredfare. Vi slipper også å gå i kø langs faste tau. Sportsklatring er den minst risikable klatringen man kan holde på med, så lenge vi hele tiden passer på å knytte tauene riktig og er nøyaktige med alle innkoblinger. Vi velger ut forskjellige ruter, eller linjer, fra bunn av en klippe og oppover og forsøker å klatre til topps uten å falle. Får vi det ikke til blir vi hengende i tauet, firer oss ned til bakken og prøver igjen. Det er egentlig det hele… Noen ganger bruker vi flere uker på en og samme rute. De er sjeldent høyere enn 30 meter i dette området. Jeg faller om igjen og om igjen på det samme stedet et titalls ganger, før jeg kommer et lite skritt videre. Så faller jeg der om igjen og om igjen i noen dager til. Aslaug faller litt høyere for hvert forsøk på sin rute. Til slutt, etter en ukes tid, kommer hun helt opp. Så begynner hun på en lignende rute på andre siden av dalen. Det er litt som å løpe i et veldig stort hamsterhjul, men med en hinderløype inne i hjulet. Hver gang vi snubler i et hinder må vi begynne på nytt, helt til vi klarer å løpe hele hjulet. Så kan vi begynne på et nytt hamsterhjul rett ved siden av med en litt annerledes hinderløype.
Følg oss på Facebook
Det er ikke nok spalteplass her til å gå dypere inn i hvorfor vi syns dette er så gøy. Noe må det jo være i det, siden så mange andre kommer hit for å holde på med akkurat det samme. Når andre klatrere prøver på de samme rutene blir det alltid diskutert forskjellige metoder. Språk er ingen hindring når noen mener at høyre foten kanskje bør plasseres på et spesielt sted, før venstre hånden flyttes videre opp, og at det da bli lettere å få fingrene på høyre hånd inn i det lille hullet litt ut til siden. Etter litt gestikulering fram og tilbake blir vi kanskje enige om at dette er en god løsning, men bare hvis man passer på å vri venstre kneet inn og ned når man senere skal snu på den ene hånden. Sånn går diskusjonen under klatreveggen, og den fortsetter gjerne utover kvelden på parkeringsplassen.
Vi forlater motvillig Frankrike en søndag ettermiddag i juni fordi turen vår nærmer seg slutt. I stekende sol passerer vi tilsynelatende endeløse flate jorder, noen skogklynger, og en og annen irrelevant europeisk småby, før skoglandskapet i Sverige tar over. Flatt der også. Etter tre lange dager krysser vi grensen mellom Finnland og Norge og får utsikt mot Lyngsalpene. I nøyaktig syv minutter er vi i ekstase over å være i fjellandsskap igjen, over å være i Nord-Norge, på vei til Tromsø. Så kommer styrtregnet og humøret går i kjelleren. I et år har vi levd drømmelivet på de beste klatrestedene i Europa. Sør-Frakrike, Catalunya, den Italienske riviera, som jetsettere uten jetsettingen. Det er nitrist å komme tilbake til høljeregn i Tromsø.
Borte bra, men hjemme best
Hjemkomstdepresjonen varer i halvannet døgn, til sommeren ankommer Nord-Norge. Hele juli måned bor vi hos Aslaugs familie og klatrer på Kvaløya. Det er klatring i verdensklasse. Vi tør påstå at ingenting i Europa kan måle seg, det har vi tross alt undersøkt nøye. Så lenge været holder seg sånn noenlunde da.
